Det er i gjeldende rett et grunnvilkår for inndragning
at vinningen er oppnådd ved en straffbar handling. Det
betyr at alle vilkår for straff i utgangspunktet må være
oppfylt: Et straffebud må være krenket, det må ikke
foreligge noen straffrihetsgrunn og gjerningspersonen må ha
utvist skyld. Derimot er det gjort uttrykkelig unntak fra det siste
straffbarhetsvilkåret - om tilregnelighet; inndragning
kan skje selv om lovbryteren ikke kan straffes fordi han er utilregnelig.
Den som er utilregnelig, vil imidlertid ofte ikke ha utvist skyld.
Inndragning kan ikke foretas overfor utilregnelige lovbrytere som
ikke har utvist skyld, selv om det er utilregneligheten som er årsaken
til at skyldkravet ikke er oppfylt.
Utvalget foreslår at unntaket om utilregnelighet bør
utvides til også å gjelde i saker hvor utilregneligheten
har ført til at gjerningspersonen ikke har utvist skyld.
Utvalget mener også at inndragning bør kunne foretas
hvis gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han handlet i nødrett.
Utvalget foreslår videre at inndragning skal kunne foretas
i saker hvor gjerningspersonen frifinnes på grunn av unnskyldelig
rettsvillfarelse. Derimot går utvalget ikke inn for en
tilsvarende regel når gjerningspersonen frifinnes fordi
han av andre grunner ikke har utvist skyld.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, men
Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 mener at inndragningsansvaret
bør begrenses til vinning som er i behold.
Departementet er enig i at adgangen til å foreta inndragning
bør utvides til også å gjelde når
gjerningspersonen er utilregnelig og derfor ikke har utvist skyld
og når gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han har
vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Etter departementets
syn gjør hensynet til at man ikke skal kunne beholde vinningen
så lenge handlingen er ulovlig seg gjeldende enten det
er faktisk eller rettslig villfarelse som er årsaken til
at gjerningspersonen ikke har utvist skyld. Departementet kan derfor
ikke se noen sterke grunner til at regelen skal være forskjellig alt
etter hva som er årsaken til at skyldkravet ikke er oppfylt.
Departementet foreslår på denne bakgrunnen
en generell regel om at inndragning skal foretas når noen har
overtrådt et straffebud og lovovertredelsen har ført til
vinning, selv om det ikke er utvist skyld. Regelen bør
ikke være fakultativ, slik utvalget foreslår ved å bruke «kan».
Departementet foreslår at vinning skal inndras - med mindre
den generelle unntaksregelen brukes. Etter departementets mening
bør loven heller ikke i disse tilfellene begrense inndragningsadgangen til
saker hvor vinningen er i behold.
Utvalgets forslag om at inndragning også bør
kunne foretas når det foreligger nødrett, bør
etter departementets syn ikke følges. Ved nødrett
er handlingen ikke bare straffri, den er rettmessig. Da virker det
verken rimelig eller naturlig å inndra en eventuell vinning.
Utvalget har foreslått at også inndragning
etter § 35 skal kunne foretas overfor en utilregnelig
lovbryter som ikke har utvist skyld og det er departementet enig
i.
Komiteen støtter departementets
forslag om en generell regel om at inndragning skal foretas når
noen har overtrådt et straffebud og lovovertredelsen har
ført til vinning, selv om det ikke er utvist skyld og handlingen
derfor er straffri. Da rimelig tvil skal komme tiltalte til gode,
kan dagens regler lett føre til at retten ikke kan legge
til grunn at skyldkravet er oppfylt. Selv om vedkommende ikke kan
straffes er det imidlertid ikke noen rimelig grunn til at vinningen
skal kunne beholdes. Komiteen merker seg at det her
bl.a. vil kunne foretas inndragning når gjerningspersonen
er utilregnelig og pga. utilregneligheten ikke har utvist skyld.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
under pkt. 3 hvor det påpekes at unntak fra hovedregelen om
inndragning kan gjøres når vinningen er forbrukt og
siktede har en svak økonomi.