På 1980- og først på 90-tallet fant
det sted en sterk økning i antallet konkurser. Langt de
fleste konkurser skjer i små bedrifter. Samtidig blir en
stadig større andel av konkursboene innstilt uten at det
skjer noen utbetaling til kreditorene, fordi boets midler ikke engang
strekker til å bekoste selve bobehandlingen (konkursloven § 135).
Økningen i antallet innstillingsboer skyldes for en stor
del den vide pantsettelsesadgangen som panteloven av 1980 åpnet
for. En praktisk konsekvens av den vide pantsettelsesadgangen er
at det finner sted en omfattende abandonering i konkursboene. Med
dette menes at boet opphever sitt beslag i den pantsatte eiendelen
slik at rådigheten over denne faller tilbake til skyldneren
(såkalt egentlig abandonering), eller at eiendelene overføres
direkte fra boet til panthaveren (uegentlig abandonering eller overføring
til panthaver). En annet trekk ved utviklingen er den hyppige bruken
av forenklet bobehandling som regelen i konkursloven § 141 åpner
for.
For utvalget har det fremstått som en av de viktigste
målsettinger å forenkle bobehandlingsreglene slik at
de passer for de små og normale boene, samtidig som reglene
blir såpass fleksible at de også åpner
for en tilfredsstillende saksbehandling i større og tyngre konkursboer.
Bobehandlingen i det høye antallet innstillingsboer er
i realiteten helt summarisk. Etter utvalgets syn er det dessuten
gode grunner som taler for en viss begrensning av pantsettelsesadgangen.
Departementet kan langt på vei slutte seg til utvalgets
innvendinger til at det bare finner sted en helt overfladisk og
summarisk bobehandling i mange av dagens innstillingsboer. De forenklinger
i bobehandlingsrutinene som foreslås, vil i sum kunne frigjøre ressurser
til boet, og dermed bidra til en grundigere bobehandling.
Videre blir Justisdepartementets garantiordning for fortsatt
bobehandling utvidet til også å omfatte sivilrettslig
forfølgning. Straffbare forhold og andre misligheter i
forbindelse med konkurs kan for øvrig ikke bare søkes
bekjempet ved hjelp av konkurslovgivningen. Departementet peker
i den forbindelse særlig på nytten av den nylig
vedtatte revisjonen av aksjelovgivningen, der bl.a. minste tillatte
aksjekapital ble høynet. Departementet er ellers enig med
utvalget i at maktforholdet mellom panthaver og bo bør kunne
endres noe i boets favør.
Komiteen har merket seg at antall konkurser har økt
og at en stadig større del av konkursboene blir innstilt
fordi det ikke finnes midler i boene.
Komiteen vil understreke betydningen av å forenkle
reglene om bobehandling, slik at de er hensiktsmessige for de små og
normale boene, samtidig som reglene er såpass fleksible
at de åpner for en tilfredsstillende saksbehandling i større
og tyngre boer. Komiteen er tilfreds med at de forenklinger
som foreslås i bobehandlingsrutinene vil frigjøre
resursser til boet, og dermed bidra til en grundigere bobehandling.
Konkursloven § 141 om «forenklet bobehandling» åpner
bl.a. for at oppnevning av kreditorutvalg gjøres avhengig
av at medlemmene ikke tar seg betalt for oppgaven, at borevisor
ikke oppnevnes og revisjonen av skyldnerens regnskaper innskrenkes,
at skiftesamlingens kompetanse og oppgaver overlates til bostyret
etter den første skiftesamlingen og at omfanget av hva
det skal redegjøres for i boinnberetningen kan innskrenkes.
Utviklingen siden den nye konkursloven ble vedtatt, har forsterket
tendensen til at kreditorene har lite å hente i boene.
Forenkling av bobehandlingen i medhold av § 141
er derfor i dag blitt den store hovedregel.
Som en sammenfatning kan en si at utvalgets endringsforslag går
ut på å overlate mer myndighet og flere oppgaver
til bostyreren på bekostning av mer tungrodde boorganer
som kreditorutvalg og skiftesamling. Videre ønsker man å avlaste
skifterettene for enkelte arbeidsoppgaver. Reglene om forenklet
bobehandling i dagens § 141 oppheves, og de forenklinger regelen
gir anvisning på, innarbeides langt på vei i lovens øvrige
paragrafer.
De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg mer
generelt om behovet for forenklinger, slutter seg til utvalgets
syn. Enkelte mener imidlertid at de mange enkeltforslagene i for
stor utstrekning vil redusere kreditorenes innflytelse under bobehandlingen.
Norsk Presseforbund mener at en nedtoning av skifterettens og skiftesamlingens
rolle under bobehandlingen vil ha negative virkninger for konkursbehandlingens åpenhet.
Departementet er enig i at den særskilte regelen om
forenklet bobehandling i konkursloven § 141 bør oppheves
og at bestemmelsene der i stedet avspeiles i lovens hovedregler
om saksbehandlingen. Departementet kan vanskelig se at endringene
i urimelig grad vil skje på bekostning av kreditorenes
interesser. Endringene vil for en stor del bare innebære
en lovtilpasning av den praksis som allerede føres. Departementet kan
heller ikke se at de foreslåtte forenklingene vil ha negative
virkninger for konkursprosessens åpenhet.
Komiteen støtter departementets
synspunkter.
Etter gjeldende konkurslov utgjør bostyreren, kreditorutvalget,
skiftesamlingen og revisoren konkursboets organer. På boets
vegne er det bostyreren som disponerer over formuen. Bostyreren
oppnevnes av skifteretten og skal som regel være advokat.
Den sentrale bestemmelsen om bostyrerens plikter og oppgaver er
konkursloven § 85. Dagens lov bygger på at
bostyreren i sitt arbeid skal assisteres og kontrolleres av representanter
fra kreditorene. Disse representantene utgjør kreditorutvalget
og skal i utgangspunktet velges av kreditorene på den første
skiftesamlingen.
Bostyrer og kreditorutvalg utgjør til sammen bostyret.
Bostyreren skal så vidt mulig treffe sine beslutninger
i samråd med kreditorutvalget i alle spørsmål av
vesentlig betydning.
Skifteretten skal «straks» etter konkursåpning oppnevne
en bostyrer. Dette er i første omgang bare en midlertidig
bostyrer. Endelig oppnevning av bostyrer foretas først
når kreditorene har fått anledning til å uttale
seg på den første skiftesamlingen i boet. I praksis
er det svært sjelden at den midlertidige bostyrer ikke
blir valgt til fast bostyrer. Utvalget foreslår derfor at
den bostyrer som skifteretten oppnevner straks etter konkursåpning,
ikke lenger skal være en midlertidig bostyrer, men den
endelige bostyrer.
Bare Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge
går mot forslaget. De uttaler bl.a. at det vil være
prinsipielt uriktig å oppnevne bostyrer uten at kreditorene
har fått mulighet til å øve innflytelse
på valget.
Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene
i å avskaffe ordningen med at bostyreren i første
omgang oppnevnes midlertidig.
I utgangspunktet skal utvalget velges av kreditorene på den
første skiftesamlingen. Til slikt valg kreves imidlertid
at det avgis stemmer som til sammen representerer minst 1/5
av det samlede beløp av de fordringer som gir stemmerett.
Hvis ikke oppnevner skifteretten kreditorutvalget. Det er sjelden
andre kreditorer enn konkursrekvirenten som møter på første skiftesamling.
Utvalget blir dermed vanligvis oppnevnt av skifteretten.
Utvalget foreslår at ordningen med obligatorisk kreditorutvalg
oppheves og at kreditorutvalg heretter bare skal opprettes når «særlige
grunner» taler for det. Utvalget mener samtidig at det
er uaktuelt å avskaffe ordningen med kreditorutvalg helt,
da det i større og uoversiktlige konkursboer normalt vil
være behov både for kreditorutvalg og bostyre.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget
om å oppheve kreditorutvalg som en obligatorisk ordning.
Departementet er kommet til at kreditorutvalg bør oppnevnes
i mindre utstrekning enn det loven legger opp til i dag, men at
man ikke bør gå så langt som utvalget.
Departementet foreslår at kreditorutvalg skal oppnevnes
dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene
for øvrig tilsier det, jf. utkastet § 77.
Departementet legger videre opp til en behandlingsmåte
som sikrer kreditorene rett til å uttale seg om spørsmålet,
før skifteretten tar stilling til om kreditorutvalg skal
oppnevnes, jf. utkastet § 83.
Utvalget foreslår at bostyreren pålegges en
del oppgaver som i dag ikke følger av konkursloven. Det er
her dels snakk om presiseringer og videreføringer av bostyrerens
oppgaver også etter dagens lov, dels nye oppgaver og dels
oppgaver som bostyrer overtar fra andre boorganer.
Departementet har fulgt opp utvalgets forslag med unntak av ett
forslag om at bostyreren, ikke skifteretten, skal gi melding til
Konkursregisteret om åpning og avslutning av konkurs, etter
innvendinger i høringsrunden. For øvrig har forslagene
ikke møtt motstand under høringen.
I proposisjonen sidene 69 og 70 gjennomgås de ulike
forslagene som i hovedsak overfører ansvaret for ulike
praktiske oppgaver fra skifteretten til bostyreren og presiserer
enkelte oppgaver i lovteksten.
Komiteen er enig i forslaget om at
den bostyrer som skifteretten oppnevner straks etter konkursåpning skal
være den endelige bostyrer.
Komiteen viser til at det er delte syn på forslaget
om å oppheve kreditorutvalg som en obligatorisk ordning.
Komiteen mener det vil være hensiktsmessig med
en skjønnsmessig regel på dette området.
En slik regel vil gjøre det mulig å oppnevne kreditorutvalg
i de tilfeller forholdene tilsier det, for eksempel ut fra boets
størrelse eller vanskelighetsgrad. I andre tilfeller kan
det unnlates å oppnevne kreditorutvalg. Komiteen mener
det er av vesentlig betydning at kreditorene får uttale
seg om dette spørsmålet før skifteretten tar
det endelige standpunkt om eventuell oppnevning av kreditorutvalg. Komiteen støtter
følgelig departementets forslag.
Komiteen støtter departementets forslag
om å gi bostyreren en del oppgaver som i dag ikke følger
av konkursloven.
Skiftesamlingen er et møte av kreditorene under ledelse
av skifteretten. Skiftesamlingen er boets høyeste organ.
Det har alltid vært et problem at få kreditorer
finner det bryet verdt å møte frem til skiftesamlingene. Etter
gjeldende lov kan skiftesamlingen bare treffe vedtak når
minst 1/5 av den stemmeberettigede fordringsmassen i boet
stemmer for vedtaket. På grunn av det lave oppmøtet
blant kreditorene, fører denne regelen til at skiftesamlingen
sjelden er vedtaksfør.
Utvalget hevder at skiftesamlinger i praksis er et forsinkende
og fordyrende element i bobehandlingen. Det foreslås ingen
endringer i kreditorenes adgang til å begjære
skiftesamling avholdt (konkursloven § 92), men
utvalget går inn for at skiftesamlingens rolle under bobehandlingen
tones noe ned når det gjelder praktiske gjøremål.
Departementet deler utvalgets generelle syn på behovet
for å nedtone skiftesamlingens rolle under bobehandlingen.
Utvalget foreslår å avskaffe ordningen med
en obligatorisk første skiftesamling. I stedet foreslås
at skifteretten kan innkalle til skiftesamling dersom retten mener
det er behov for det.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget.
De høringsinstanser som går imot forslaget peker
på at samlingen gir kreditorene en mulighet til å orientere seg
om situasjonen, og peker på at det er viktig for fremdriften
i bobehandlingen at bostyreren må møte i skifteretten
relativt kort tid etter konkursåpning.
Departementet er kommet til at dagens ordning med en obligatorisk
første skiftesamling bør beholdes.
Prøvingen av de anmeldte fordringene skal etter dagens
hovedregel skje i skiftesamling. I svært mange av dagens
boer besluttes det imidlertid forenklet bobehandling etter § 141.
Forenklingen går bl.a. ut på at skiftesamlingens
kompetanse og oppgaver overlates til bostyret. I slike tilfeller
er det noe uklart hvordan de gjeldende reglene om fordringsprøving
skal praktiseres.
Utvalget foreslår at fordringsprøvingen skal
foregå i et bostyremøte, evt. foretas av bostyrer
alene, hvis det ikke blir besluttet særskilt at den skal
foregå på skiftesamling.
Noen av høringsinstansene mener at utvalgets forslag
ikke går langt nok, mens andre går imot å forenkle
fordringsprøvingen.
Departementet er enig i at dagens ordning bør forenkles,
men mener at det bør være mulig å gå enda lengre
enn det utvalget har foreslått, jf. utkastet §§ 110 til
114. Den ordning departementet foreslår går i
korte trekk ut på at fordringsprøvingen skal foretas
av bostyreren, eller av bostyret hvis det er opprettet kreditorutvalg.
Unntaksvis kan prøvingen likevel skje på skiftesamling
når dette er bestemt i medhold av de alminnelige reglene
for avholdelse av skiftesamling. Videre foreslås forenklinger
av det arbeidet bostyrer skal utføre forut for den formelle
prøvingen.
Utgangspunktet i dag er at skiftesamlinger - som alle andre rettsmøter
- er offentlige. Utvalget foreslår en presisering i konkursloven
om at offentligheten kan utelukkes fra skiftesamlingene når
retten finner det hensiktsmessig.
Under høringen har Norsk Presseforbund gått imot
utvalgets forslag.
Departementet er kommet til at offentlighetens adgang til skiftesamlinger
ikke bør begrenses.
I proposisjonen vurderes enkelte andre endringer i reglene om
skiftesamling som aktualiseres som følge av forslaget om å nedtone
skiftesamlingens rolle under bobehandlingen.
Etter konkursloven § 106 kan skifteretten midlertidig
beslutte at skyldneren eller skyldnerens familie skal tilstås
underholdsbidrag av boets midler. Etter skiftesamlingen treffes
så endelig vedtak. Departementet finner det lite hensiktsmessig å påby
innkalling av skiftesamling utelukkende av hensyn til bidrag, og
har derfor tilpasset lovteksten til den situasjon at det ikke holdes
noen skiftesamlinger etter at retten har truffet sin beslutning
om tilståelse av underholdsbidrag.
Etter dagens § 119 skal spørsmålet
om fortsatt drift av skyldnerens næringsvirksomhet forelegges
for skiftesamlingen, men det er bostyret som treffer avgjørelsen.
Utvalget foreslår å omgjøre dette til
en «bør»-regel, noe departementet slutter
seg til.
Etter dagens § 124 skal det avholdes skiftesamling
til avstemning over skyldnerens forslag til tvangsakkord under konkurs.
Reglene foreslås endret til at det i utgangspunktet skal
holdes skriftlig avstemning.
Når det er aktuelt å innstille bobehandlingen
etter § 135 på grunn av manglende midler
i boet, skal det i dag alltid innkalles til skiftesamling. Utvalget
foreslår at skifteretten her skal kunne innstille boet
uten først å innkalle til skiftesamling dersom
dette anses unødvendig, et forslag departementet følger
opp.
Komiteen har merket seg at det er delte
syn på utvalgets forslag om å avskaffe skiftesamlingen. Komiteen mener
det er viktig å opprettholde ordningen med obligatorisk
skiftesamling fordi den gir kreditorene mulighet til å orientere
seg om situasjonen og komme med synspunkter på den. Det
har også betydning for bobehandlingens fremdrift. Komiteen støtter
derfor departementets forslag om å opprettholde ordningen
med obligatorisk skiftesamling.
Komiteen har merket seg at de aller fleste høringsinstansene
støtter utvalgets forslag om å forenkle reglene
om fordringsprøvingen, og at både Den norske Dommerforening
og Oslo Skifterett mener utvalgets forslag ikke går langt
nok. Komiteen støtter departementets forslag
til forenklinger, og vil understreke at de nye reglene ivaretar
kreditorens interesser ved at kreditorene har mulighet til å være
til stede under fordringsprøvingen, uttale seg i saken
og til å reise tvist. Komiteen støtter
også regelen om at det unntaksvis skal være skiftesamlingen
som foretar fordringsprøvingen.
Komiteen mener offentlighetsprinsippet skal være
hovedregelen innenfor rettspleien, og er derfor tilfreds med at
offentlighetens adgang til skiftesamlinger ikke begrenses.
Komiteen har ingen merknader til de øvrige endringene
i reglene om skiftesamling.
Konkursloven kapittel XV har regler om slutningen av boet, utlodning
og utbetaling av dividende. Loven opererer med tre typer utlodninger;
foreløpige utlodninger, sluttutlodninger og etterutlodninger.
Ifølge utvalget er dagens lov tungvint og formalistisk
når den krever at slutningen skal skje i skiftesamling
og sluttutlodningen i rettsmøte. Utvalget foreslår derfor
at skifteretten skal kunne ta boet opp til slutning uten at det
avholdes skiftesamling. Videre foreslås at bostyreren skal
foreta utlodningen, men at denne kan påklages til skifteretten.
Flere høringsinstanser er positive til endringene, mens
Næringslivets Hovedorganisasjon mener at slutningen av
boet fortsatt bør skje i skiftesamling, da dette vil gi
en bedre faktisk kontroll og en gunstig signaleffekt overfor omverdenen.
Departementet følger i hovedtrekk opp utvalgets forslag
til forenklinger i prosedyren for slutning og utlodning, jf. utkastet §§ 127
til 132. Skifterettens beslutning om å ta boet opp til
slutning, vil fortsatt være en rettsavgjørelse
som f.eks. kan angripes ved kjæremål.
Komiteen støtter departementets
forslag til forenklinger i prosedyren for slutning og utlodning.
Utvalget foreslår lovfestet en regel om at skyldnerens
regnskapsfører og revisor skal ha plikt til å utlevere
til boet regnskaper og regnskapsmateriale vedrørende skyldneren.
Regnskapsfører og revisor skal også ha plikt til å bistå boet
med opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel.
I juridisk teori har det vært noe omdiskutert i hvilken
grad revisor og regnskapsfører har tilbakeholdsrett i skyldnerens
regnskaper og regnskapsmateriale, dersom vedkommende ikke har fått
oppgjør. I utvalgets lovutkast slås det klart
fast at utleveringsplikten skal gjelde selv om honorar for utført
arbeid ikke er betalt. Bakgrunnen for å lovfeste en slik
bistandsplikt er bl.a. at revisor og regnskapsfører vil
kunne sitte inne med opplysninger av helt sentral betydning for bostyret.
Alle høringsinstansene som har uttalt seg er i utgangspunktet
enig i utvalgets syn. Skattedirektoratet går imidlertid
som eneste høringsinstans imot at utleveringsplikten ikke
skal gjelde regnskapsmateriale som revisor eller regnskapsfører
selv har utarbeidet. Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening advarer mot en slik løsning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og mener det
er tvilsomt om forslaget egentlig innebærer noe nytt i
forhold til gjeldende rett. Departementet er enig med utvalget -
og flertallet av høringsinstansene - i at revisor eller
regnskapsfører bør ha tilbakeholdsrett i egenprodusert
regnskapsmateriale.
Departementet mener videre at revisors eller regnskapsførers
utleverings- og opplysningsplikt også bør gjelde
i forhold til gjeldsnemnda under gjeldsforhandlinger, slik det også er
foreslått i NOU 1997:9 om revisjon og revisorer, jf. forslaget
til § 18 a og § 101.
Departementet følger ikke opp et forslag fra revisorforeningene
om at bostyreren skal ha en ubetinget plikt til å gi skyldnerens
revisor anledning til å kommentere eventuell kritikk fra
boet før innberetningene avgis. Dette vil kunne skape unødige
forsinkelser i bobehandlingen.
Komiteen vil understreke at skyldnerens
regnskaper og regnskapsmateriale naturlig nok vil inneholde opplysninger
av sentral betydning for bostyret. Komiteen er derfor
enig i at revisor og regnskapsfører skal ha plikt til utlevere
dette materialet, og til å bistå boet med opplysninger
om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel.
Komiteen mener likevel det er rimelig at revisor
og regnskapsfører får tilbakeholdsrett i egenprodusert
materiale dersom vedkommende ikke har fått oppgjør
eller det stilles sikkerhet for vederlaget for utført arbeid.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til departementets forslag.
Det følger av gjeldende konkurslov § 90
at det i utgangspunktet skal oppnevnes revisor i alle konkursboer.
Oppnevnelsen foretas av skifteretten.
Fra denne hovedregelen gjør § 141
første ledd nr. 3 og 4 visse unntak. For det første
kan skifteretten som ledd i en forenklet bobehandling bestemme at
revisjonen av skyldnerens regnskaper og forretningsførsel skal
skje «i mindre utstrekning eller på annen måte enn
bestemt i § 90». Dette betyr også at
skifteretten helt kan unnlate å oppnevne borevisor. For
det andre kan skifteretten bestemme at revisjonen av boets regnskaper
skal utføres av skifteretten selv eller av kreditorutvalget.
Disse unntaksreglene benyttes hyppig i praksis, hovedsakelig av økonomiske
grunner.
Utvalget mener unntaksreglene i § 141 første
ledd nr. 3 og 4 brukes for ofte, og foreslår at loven ikke
skal gi adgang til å unnlate å oppnevne revisor
eller til helt å unnlate at revisor skal gjennomgå skyldnerens
regnskaper og forretningsførsel. Utvalget foreslår
videre at det ikke skal være adgang til å innsnevre
revisjonen av boets regnskaper ut over det som allerede i dag følger av § 141
første ledd nr. 4, dvs. at revisjonsoppgaven kan overlates
til andre. Bostyreren har etter utvalgets øvrige enkeltforslag
generelt sett fått en sterkere og mer selvstendig stilling
enn i dag, og dette gjør det spesielt viktig med regler
som sikrer at boets regnskaper undergis en grundig revisjon. Utvalget
foreslår ellers at revisor alltid skal oppnevnes umiddelbart
etter konkursåpningen.
En rekke høringsinstanser støtter forslaget
om at det skal oppnevnes revisor i alle konkursboer, men noen høringsinstanser
mener at en borevisorordning ikke bør være obligatorisk.
Disse instansene peker dels på at en obligatorisk ordning
vil bli for kostbar og at det heller ikke alltid vil være
behov for en egen borevisor. Den norske Dommerforening lanserer
ideen om «en form for konkurstilsyn med mer eller mindre fast
tilsatte revisorer til å utføre de ulike kontrolloppgaver».
Selv om det generelt kan anføres gode grunner for en
egen revisor under bobehandlingen, mener departementet at det kan
reises innvendinger mot at revisoroppnevnelse skal være
obligatorisk i alle boer. Innvendingene knytter seg bl.a. til den
kostnadsmessige siden ved en slik ordning, og til at det ikke i
alle boer synes å være behov for en egen borevisor.
Skifterettene bør derfor fortsatt ha en viss adgang til å gjøre
unntak fra dette kravet.
Departementet følger heller ikke opp utvalgets forslag
om at oppnevnelsen alltid skal skje umiddelbart etter konkursåpningen.
Departementet mener at det fortsatt bør være opp
til skifterettens skjønn om oppnevnelsen av revisor skal
utsettes.
Når det gjelder gjennomgåelsen av og kontrollen med
boets regnskaper, mener departementet - i likhet med utvalget -
at denne ikke bør kunne reduseres eller utelates helt.
Hvis det verken er oppnevnt borevisor eller kreditorutvalg i boet,
forutsetter departementets forslag at skifteretten må oppnevne
en person særskilt til å revidere boets regnskaper.
Man kan innvende mot departementets ordning at den foreslåtte
obligatoriske kontrollen av boets regnskaper og utbetalinger vil
komme på et for sent tidspunkt. Departementet går
på den annen side ikke så langt som utvalget i å redusere
de eksisterende mulighetene for kontroll av bostyrerens arbeid.
Komiteen har merket seg dagens situasjon,
der hovedregelen er at det skal oppnevnes revisor i alle konkursboer.
Unntaksreglene i § 141 første ledd nr.
3 og 4 benyttes ofte, hovedsakelig av økonomiske grunner.
Komiteen mener hovedregelen bør være
at det oppnevnes revisor, men at det ikke er hensiktsmessig med
en obligatorisk ordning. Komiteen viser til at en
obligatorisk ordning vil bli kostbar, og at ikke alle boer vil ha
behov for egen borevisor. Komiteen støtter
departementets forslag.
Komiteen mener at regnskaper i alle boer bør gjennomgås
og kontrolleres, og støtter departementets forslag om at
skifteretten må oppnevne en person særskilt til å revidere
boets regnskaper i de tilfeller det ikke er oppnevnt borevisor eller
kreditorutvalg.
Konkursloven har ingen regler om sikring og oppbevaring av skyldnerens
regnskaper etter at bobehandlingen er avsluttet.
Utvalget foreslår å lovfeste at bostyreren
skal ha plikt til «å sikre og bevare skyldnerens
regnskaper og regnskapsmateriale så langt disse er av betydning
for bobehandlingen, i samsvar med forskrifter gitt av departementet».
Flere instanser synes positive til utvalgets forslag. Andre mener
boet bør kunne makulere regnskapene etter slutningen av
boet.
Departementet mener det pga. kostnadene vil føre for
langt å overføre skyldnerens oppbevaringsplikter etter
regnskapslovgivningen til konkursboet. Departementet foreslår
i stedet lovfestet en ordning som i hovedsak svarer til den ordningen
Oslo skifterett skal ha praktisert. Når regnskapsmaterialet
ikke lenger kan anses å ha betydning for bobehandlingen,
skal bostyreren varsle skyldneren, påtalemyndigheten, skatte- og
avgiftsmyndighetene og eventuelle andre kreditorer om at regnskapsmaterialet
vil bli makulert dersom ingen innen en nærmere bestemt
frist avhenter materialet eller påtar seg å dekke
utgiftene til oppbevaring, jf. forslaget til ny § 122
b.
Komiteen støtter departementets
forslag.
Gjeldende konkurslov knesetter som prinsipp at det er kreditorenes
interesser som først og fremst skal ivaretas gjennom bobehandlingen.
Utvalget understreker betydningen av at det også legges
vekt på samfunnsmessige hensyn under bobehandlingen. Utvalget
påpeker at diskusjonen om hvilke interesser bobehandlingen
skal ivareta, har en viktig side til spørsmålet
om hvor omfattende pantsettelsesadgangen skal være, og
mener at det er grunn til å vurdere nærmere den
sterke posisjonen som panthaverne har under selve bobehandlingen.
Etter departementets syn bør loven fortsatt knesette
prinsippet om at bobehandlingen primært tar sikte på å ivareta
kreditorenes interesser. Andre hensyn som skal tillegges vekt under
bobehandlingen må fremstå som sekundære
i forhold til kreditorenes interesser.
Selv om departementet er kommet til at det ikke bør
innføres vesentlige begrensninger i pantsettelsesadgangen,
er departementet enig med utvalget i at det er behov for å gi
nærmere lovregler om håndteringen av pantsatte
eiendeler i forbindelse med bobehandlingen.
Konkursloven § 80 har regler om registrering, verdsetting
og forsegling av boets eiendeler. Av § 85 fremgår
det at bostyrer bl.a. skal «sørge for bevaring og
mulig forøkning av boets eiendeler».
Utvalget påpeker at konkursboenes gjennomgående
svake økonomiske stilling medfører at forvaltningsoppgaven
får et beskjedent omfang i praksis, og foreslår
lovfestet en regel om at panteretten også omfatter nødvendige
utgifter til bevaring og tilsyn av pantet, når panthaveren
har dekket slike utgifter under en konkurs etter avtale med bostyreren.
Hvis ingen av panthaverne frivillig forskutterer slike utgifter,
må bostyreren enten la utgiftene bli dekket av boets frie midler,
eller avvikle boets engasjement i pantet så raskt som mulig
gjennom salg, abandonering eller overføring av eiendelene
til panthaver.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget
om å utvide panteretten til å omfatte omkostninger
til vedlikehold og sikring.
Departementet har vært i noe tvil om det bør
innføres en regel som utvider panteretten som nevnt. Når departementet
er kommet til at utvalgets forslag bør følges
opp, skyldes det at regelen også vil kunne komme boet og
de usikrede kreditorene til gode, og at det samfunnsøkonomisk
må være lite tjenlig at pantobjektet forringes.
Det vises ellers til forslaget til panteloven § 1-5 bokstav
e.
Konkursloven § 117 gir nærmere retningslinjer for
hvordan bostyreren skal gå frem ved salg av eiendelene.
Bestemmelsen krever at salget skal skje på den måten «som
etter forholdene antas å gi størst utbytte».
Boet kan på visse vilkår også kreve
en eiendel solgt ved tvangssalg, jf. dekningsloven § 8-15,
med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Boet kan ikke
kreve tvangssalg dersom det viser seg at boet ikke vil få noen
del av salgsutbyttet og det dessuten er klart at panthaverne ikke
skal ha noen dividende.
Boet har for øvrig et visst vern mot at andre gjennomfører
tvangssalg under konkursen ved at panthaveren ikke uten bostyrets
samtykke kan gjennomføre tvangssalg over boets faste eiendommer,
driftstilbehør m.v. de første seks månedene
etter at konkursbegjæringen kom inn til skifteretten.
Et samlet utvalg mener bostyrer ikke bør gis en generell
adgang til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende
virkning for udekkede pantheftelser, dvs. ut over tvangssalgtilfellene.
Utvalgets flertall mener imidlertid at boet skal ha slik adgang
enten hvor salget skjer sammen med andre av boets eiendeler og et
samlet salg kan forventes å gi større utbytte for
boet enn et enkeltvis salg av eiendelene, eller hvor salget skjer
som ledd i en samlet overdragelse av hele eller deler av virksomheten
med sikte på fortsatt drift etter konkursen.
Utvalgets mindretall mener at det overhodet ikke bør åpnes
for at bostyreren kan selge overbeheftede eiendeler med utslettende
virkning for udekkede pantheftelser. Mindretallet begrunner dette
standpunktet med at regelen innebærer en vesentlig innskrenkning av
og angrep på panteretten.
Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Departementet følger opp forslaget til utvalgets flertall.
Forslaget begrenser panthavernes rett til selv å bestemme
når pantet skal selges og til hvilken pris. Departementet
ser imidlertid på det foreliggende forslaget som et av
flere tiltak som kan bidra til å styrke stillingen for
boene og de usikrede kreditorene. Den foreslåtte salgsretten
er undergitt klare begrensninger, jf. utkastet til konkursloven § 117
a første ledd nr. 1 og 2.
En abandonering innebærer at boet opphever konkursbeslaget
i forhold til enkelte av eiendelene som omfattes av beslaget. Eiendelene
frigis og skyldneren får tilbake sin fysiske og juridiske
rådighet over dem. Lovgivningen inneholder i dag ingen
uttrykkelig hjemmel for å abandonere. Det må likevel
anses som sikker rett at boet har en generell adgang til å abandonere.
Utvalget foreslår en uttrykkelig lovhjemmel for å abandonere,
samt nærmere regler om fremgangsmåten ved abandonering.
Utvalget drøfter deretter to mer spesielle problemstillinger.
Dersom skyldneren i forbindelse med sin ervervsvirksomhet leier
en fast eiendom når konkursen inntreffer, må boet
ta stilling til om det skal tre inn i leieavtalen eller ikke. Ønsker
boet ikke å tre inn i avtalen, skal eiendommen innen 4
uker stilles til utleierens rådighet. I denne forbindelse
kan det oppstå spørsmål om boet kan oppfylle
plikten til å «stille det leiete til utleierens
rådighet» ved å abandonere det løsøre
som måtte befinne seg i lokalene. Etter gjeldende regler kan
imidlertid ikke boet abandonere seg bort fra plikten til å foreta
nødvendig opprydding og bortskaffelse.
Utvalget finner det lite tilfredsstillende at boet i disse tilfellene
blir belemret med et massekrav eller med rydde- og flytteutgifter,
og foreslår en tilføyelse i dekningsloven § 7-10
annet ledd som klargjør at det leide ikke skal anses stilt
til utleierens rådighet før eventuelle eiendeler
som befinner seg i lokalene, enten er fjernet eller abandonert.
Den andre problemstillingen gjelder forholdet til eiendeler med
et mulig skadepotensial. Utvalget mener at det ikke bør
innføres noen begrensninger i adgangen til å abandonere
slike eiendeler, men bostyrer skal ha plikt til å varsle
eventuelle offentlige myndigheter i tilfeller hvor boet abandonerer
en eiendel med et mulig skadepotensial.
Alle høringsinstanser som uttaler seg om dette, er enig
med utvalget i at det fortsatt bør være adgang
til å abandonere og at instituttet bør lovfestes.
I all hovedsak slutter disse høringsinstansene seg også til
utvalgets nærmere utforming av reglene på dette
punkt.
Departementet er som høringsinstansene enig med utvalget
i at det fortsatt bør være en generell adgang
til å abandonere eiendeler som er uten økonomisk
interesse for boet, og i at det bør gis en uttrykkelig
hjemmel for abandonering i konkursloven, samt regler om den nærmere
fremgangsmåten ved abandonering.
Enkelte høringsinstanser foreslår at bostyreren skal
ha plikt til å varsle rettighetshavere i vedkommende eiendel
før abandoneringen gjennomføres. I utvalgets utkast
heter det bare at bostyrer «bør» gi slikt
varsel. Departementet støtter utvalgets løsning
på dette punktet.
Det vises for øvrig til forslaget til ny § 117
b.
Overføring til panthaveren er ikke uttrykkelig regulert
i gjeldende konkurslov. Utvalget finner det likevel ikke tvilsomt
at boet etter gjeldende rett har adgang til å foreta slike
disposisjoner, og mener det bør gis visse regler i konkursloven
om overføring til panthaveren.
For det første drøfter utvalget om en overføring
til panthaveren skal bygge på frivillighet, eller om bostyrer
skal kunne pålegge panthaveren å overta eiendelen.
Utvalget har kommet til at det ikke vil fremme forslag om plikt
for panthaver til å overta eiendomsretten til pantet, og
foreslår at det presiseres i loven at en overføring
til panthaveren skal være betinget av dennes samtykke.
Den andre problemstillingen utvalget tar opp, knytter seg til
verdsettingen av pantet. Verdsettingen kan skje enten ved at det
beregnes en verdi på pantet på overføringstidspunktet
eller ved å legge til grunn prisen ved et eventuelt salg
i panthaverens regi. Dagens praksis går i retning av at
det er salgssummen som legges til grunn ved beregningen av verdien.
Utvalget er kommet til at verdien på pantet skal fastsettes
i forbindelse med selve overføringen. Dette hevdes å gi
en praktisk og effektiv regel. Bostyreren skal forestå verdsettingen.
Panthaverens eventuelle restkrav kan nedsettes dersom overføringen
bygger på en åpenbart for lav verdsetting av eiendelene.
Den tredje problemstillingen som utvalget drøfter er
hvem som bør få fortrinnsretten til overføring
dersom flere panthavere ønsker å overta pantet.
Utvalgets løsning går ut på at det er
panthaveren med dårligst prioritet som skal gis fortrinnsretten
hvis flere ønsker å få pantet overført.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at en
overføring til panthaveren skal være betinget
av dennes samtykke. Det er heller ingen som er imot utvalgets forslag
om å gi panthaveren med dårligst prioritet fortrinnsretten
til å få eiendelen overført. Flere instanser
er derimot kritisk til at det skal beregnes en verdi på pantet
ved selve overføringen. Etter deres oppfatning bør
man i stedet fastholde dagens praksis og legge til grunn prisen
som oppnås ved et senere salg i panthaverens regi.
Departementet følger i det vesentligste opp utvalgets
forslag til bestemmelse om overføring til panthaver, jf.
departementets forslag til ny § 117 c
i konkursloven. Når det gjelder spørsmålet
om verdsetting av pantet, har departementet valgt å justere
utvalgets forslag noe, og har i sitt lovforslag presisert at bostyreren
kan velge å bygge på den pris som et salg av pantet
utbringer. Departementets forslag inneholder på den annen
side ingen begrensninger i bostyrerens adgang til å velge å verdsette
pantet allerede på overføringstidspunktet.
Komiteen er enig med departementet
i at en regel som utvider panteretten til å omfatte nødvendige utgifter
til bevaring og tilsyn av pantet innebærer en styrking
av panthavers stilling og kan komme boet og de usikrede kreditorene
til gode.
Komiteen har merket seg at det har vært uenighet
i utvalget og blant høringsinstansene om det i spesielle
tilfeller skal være adgang for bostyret til å selge
overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Komiteen ser
at forslaget kan føre til en viss svekkelse av panthavers rett
til å bestemme over pantet. Komiteen legger imidlertid
avgjørende vekt på at forslaget kan bidra til å styrke
stillingen for boene og de usikrede kreditorene, og viser til at
salgsretten er undergitt klare begrensninger. Komiteen støtter
departementets forslag.
Komiteen er videre enig med departementet i at
det fortsatt bør være adgang til å abandonere,
og at instituttet bør lovfestes.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til departementets forslag.
En konkursrammet virksomhet vil kunne etterlate seg visse miljøproblemer.
Konkursen reiser spørsmål dels om varsling av
forurensningsmyndighetene, dels om hvem som skal bære utgiftene
til en eventuell opprydning eller fjerning av det aktuelle forurensningsproblemet.
I dag er bostyreren pålagt å gi melding til
fylkesmannen dersom det er etterlatt spesialavfall i boet. Dersom
den konkursrammede virksomheten etterlater seg et forurensningsproblem,
kan en meldeplikt for boet videre i dag utledes av forurensningsloven § 20 første
ledd.
Utvalget foreslår en regel om at bostyreren «plikter å varsle
eventuelle offentlige myndigheter som ivaretar offentlige interesser
som berører vedkommende eiendel». Den foreslåtte
meldeplikten skal imidlertid bare gjelde ved abandonering.
Miljøverndepartementet har foreslått at det
gis en generell bestemmelse i konkursloven om meldeplikt for bostyreren.
Justisdepartementet er enig i dette. Det fremgår av departementets
forslag til konkursloven § 85 at bostyreren skal
ha plikt til å melde fra til fylkesmannen «dersom
virksomheten antas å kunne medføre forurensninger
som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensningsloven».
Meldeplikten er ikke begrenset bare til abandoneringstilfellene.
Skyldneren er ansvarlig for å utføre nødvendige tiltak
for forhindre eller stanse, fjerne eller begrense virkningen av
en forurensning (jf. forurensningsloven § 7).
Det offentlige kan i visse tilfeller selv gripe inn med tiltak og
kreve refusjon av den ansvarlige (§ 76). Et spørsmål
er om boet som sådant kan pålegges å rydde
opp i og fjerne skyldnerens miljøproblemer. En følge
av å anse dette som en plikt for boet, er at utgiftene
må dekkes som massekrav, dvs. før alle dividendekravene.
En slik plikt foreligger når forurensningen skyldes boets
egen virksomhet. Når det gjelder forurensning som er voldt
før konkursåpningen, er rettstilstanden mer usikker.
Dette kan tale for en nærmere lovregulering, noe som imidlertid
vil kreve ytterligere utredning. Departementets avventende syn henger også sammen
med tall som departementet har innhentet fra Statens forurensningstilsyn
(SFT), og som tyder på at etterlatt spesialavfall m.v.
i konkurser neppe utgjør noe omfattende problem.
Et alternativ til en ordning hvor boet holdes masseansvarlig
for utgifter knyttet til håndteringen av et forurensningsproblem,
kan være å innføre et legalpant til dekning
av slike utgifter. Problemene omkring spesialavfall og annen forurensning
i konkurs kan også tenkes avhjulpet gjennom en tvungen
forsikringsordning.
Departementet er kommet til at det i denne omgang ikke har grunnlag
for å foreslå særskilte lovgivningstiltak
på dette området, men departementet vil ha dette
problemfeltet til observasjon.
Komiteen støtter departementets
forslag om å innføre en generell bestemmelse om
meldeplikt for bostyrer dersom virksomheten antas å kunne
medføre forurensninger som ikke er lovlig uten tillatelse
etter forurensingsloven. Komiteen er enig i at meldeplikten
ikke bare skal gjelde abandoneringstilfellene.
Komiteen har merket seg departementets betraktninger
rundt spørsmålet om det bør innføres
en plikt for boet til å rydde opp i og fjerne skyldnerens miljøproblemer.
Utgifter i forbindelse med opprydningen vil i så fall måtte
dekkes som massekrav. Komiteen mener det i utgangspunktet
vil være en fordel å ha klare regler for hvem
som har ansvar for å rydde opp i miljøproblemene. Komiteen har
imidlertid merket seg at departementet har innhentet tall som tyder
på at dette ikke er noe omfattende problem, og at det på det
nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å foreslå særskilte
lovgivningstiltak på området. Komiteen vil
be departementet følge nøye med i utviklingen
på dette område.
Undersøkelser viser at det i så mange som to
av tre konkursboer foreligger mistanke om konkurskriminalitet. Ifølge
utvalget er det særlig to områder som utpeker
seg hvis det skal føres en effektiv innsats mot konkurskriminalitet.
Det ene er å sikre at det finnes tilstrekkelige midler
til å drive bobehandlingen, det andre er å sikre
at påtalemyndigheten har tilstrekkelige ressurser til å følge
opp konkurssakene raskt. Utvalget mener at staten i større
utstrekning bør garantere for fortsatt bobehandling.
Utvalget foreslår at det gis en egen bestemmelse om
informasjonsplikt for bostyrer og borevisor. Ifølge denne
bestemmelsen skal opplysninger om mulige straffbare forhold gis
til påtalemyndigheten så tidlig som mulig. Informasjonsplikten
skal gjelde straffbare forhold i tilknytning til næringsvirksomheten
generelt, og ikke som i dag bare enkelte forhold. Utvalget foreslår
også at bostyreren skal ha plikt til å innberette om
forhold som kan gi grunnlag for alvorlig kritikk fra Kredittilsynet
overfor skyldnerens revisor, og at bostyrer og borevisor skal ha
en utvidet plikt til å bistå under etterforskingen
mot godtgjørelse fra staten.
Høringsinstansene er overveiende positive til utvalgets
forslag til utvidelser av informasjons- og bistandsplikten overfor
påtalemyndigheten. ØKOKRIM mener at adgangen til
gjøre unntak fra bostyrets plikt til å avgi foreløpig
innberetning, jf. § 120, bør være
snevrere enn det utvalget legger opp til, og foreslår dessuten
at boet i innberetningen skal ha plikt (så langt det er
mulig) til å beskrive selskapets insolvenstidspunkt. Næringslivets
Hovedorganisasjon (NHO) er som eneste høringsinstans generelt
kritisk til utvalgets forslag. NHO frykter at boets midler vil bli
brukt til undersøkelser som ikke nødvendigvis
vil ha betydning for kreditorenes interesser.
ØKOKRIM tar opp som et særskilt problem de
såkalte planlagte konkurser, og mener at det bør
gis en regel som hindrer bostyret å selge anleggs- og/eller omløpsmidlene
i det konkursrammede selskapet tilbake til skyldneren eller noen
som opptrer på hans vegne når overdragelsen har
karakter av tilbakekjøp av virksomheten eller del av denne.
Departementet gir, som flertallet av høringsinstansene,
sin tilslutning til utvalgets forslag til utvidelser og presiseringer
av boets informasjons- og bistandsplikt overfor påtalemyndigheten,
men følger ikke opp ØKOKRIMs forslag. Det vises
til forslaget til § 120 og ny § 122
a.
Departementet mener som utvalget at det er behov for å tilføre
boene flere midler som kan benyttes til bobehandlingen. En mulighet
kunne være å heve rekvirentansvaret (dvs. det
beløp den som begjærer konkurs må innbetale
til skifteretten til sikkerhet for boomkostningene - pr. i dag kr
20 000) kombinert med en reduksjon av det offentlige gebyret ved
konkurs, slik Konkursrådet har foreslått. Departementet er
imidlertid kommet til at rekvirentansvaret og konkursgebyret ikke
bør endres nå, og påpeker bl.a. at det er
det offentlige som i realiteten måtte ha dekket regningen
for en slik endring fordi det vanligvis er det offentlige som begjærer
konkurs.
Alternativer til å heve rekvirentansvaret kunne være å innføre
et eget boomkostningsfond, en egen forsikringsordning eller å pålegge
personer med en nærmere bestemt tilknytning til en konkurs
(f.eks. daglig leder, styremedlemmer eller eiere av et selskap)
et personlig ansvar for utgiftene til bobehandlingen. Departementet
understreker at disse tiltakene må utredes nærmere
før det kan bli aktuelt å gjennomføre ett
eller av flere av dem.
Det finnes i dag tre forskjellige offentlige ordninger som kan
benyttes for å skaffe midler til fortsatt bobehandling:
en tilsagnsordning som administreres dels av Skattedirektoratet
og dels av Toll- og avgiftsdirektoratet, en lønnsgarantiordning
som administreres av Direktoratet for arbeidstilsynet samt en særlig garantiordning
som administreres av Justisdepartementet.
Departementet ser det som viktig å videreføre
de nevnte offentlige ordningene. Det offentlige bør dessuten
i større utstrekning bidra til at boene kan forfølge sivilrettslige
krav (omstøtelse, erstatning m.v.) mot personer bak en
konkurs, fordi dette i mange tilfeller kan virke vel så effektivt
som det strafferettslige ansvaret. Departementet tar derfor sikte
på å utvide garantiordningen til også å gjelde
forfølging av slike sivilrettslige krav.
Som en særlig uheldig side ved konkursutviklingen vil
departementet peke på den spekulasjon i konkursinstituttet
som i økende grad synes å finne sted ved at skyldneren
bevisst styrer virksomheten mot konkurs i den hensikt å få slettet
gjelden for så å starte opp på nytt.
I denne forbindelse vises til reglene om konkurskarantene som innebærer
at personer som har vist seg uskikket til å drive næringsvirksomhet,
for en periode nektes å starte opp på ny i selskaps
form. Karanteneordningen har imidlertid sine svakheter, bl.a. faren
for omgåelse av karantenen gjennom bruk av stråmenn
m.v.
Som nevnt har ØKOKRIM foreslått å innføre
et forbud mot tilbakesalg av boets eiendeler (varer, driftsmidler,
lokaler m.v.) til konkursskyldneren. Departementet er enig med ØKOKRIM
i at et tilbakesalgsforbud i visse tilfeller vil kunne forhindre
uønsket spekulasjon i konkursinstituttet. Departementet ser
likevel innvendinger mot en slik regel. Fra kreditorenes side kan
det hevdes at et tilbakesalgsforbud vil stride mot boets interesse
i å oppnå en rask og effektiv bobehandling. Et
tilbakesalgsforbud kan også gjøre at arbeidsplasser
går tapt som følge av unødig stans i virksomheten.
En eventuell dispensasjonshjemmel kan påføre boene
og skifterettene mye ekstraarbeid.
Departementet anser det mer aktuelt å innføre spesielle
beslutningsprosedyrer som skal sikre at tilbakesalgsspørsmålet
undergis en særlig grundig behandling. Dette er i tråd
med et innspill fra Næringslovutvalget. Forslaget bør
imidlertid sendes på ordinær høring før
det eventuelt kan følges opp.
Komiteen er positiv til at man nå utvider
den offentlige garantiordningen til å omfatte også forfølgelse
av sivilrettslige krav mot personer bak en konkurs. En oppfyllelse
av disse kravene kan være vel så effektivt som å forfølge
forhold ut fra det strafferettslige ansvaret, både i forhold
til en preventiv virkning, og i forhold til rettighetshaverne.
Komiteen har merket seg at departementet beskriver
forskjellige måter å løse spørsmålet
om hvordan man skal tilføre boene flere midler til bobehandling,
men at dette må utredes nærmere. Komiteen har
videre merket seg ØKOKRIMs forslag og departementets synspunkter
på spørsmålet om tilbakesalg av boets
eiendeler til konkursskyldneren. Komiteen mener det
er svært viktig å ha hensiktsmessige og effektive
regler som i størst mulig grad kan forhindre uønsket
spekulasjon i konkursinstituttet. Det er derfor viktig at man har
en ordning som sikrer at det blir foretatt en konkret vurdering
i det enkelte tilfelle om det er riktig å tillate tilbakesalg. Komiteen har
også merket seg ØKOKRIMs forslag om at adgangen
til å gjøre unntak fra bostyrets plikt til å avgi
foreløpig innberetning bør være snevrere,
og komiteen ser gode grunner for dette, samt at boet
i innberetningen skal ha plikt til å beskrive selskapets
insolvenstidspunkt der det er mulig. Komiteen regner
med at departementet følger opp disse spørsmålene
og kommer tilbake til Stortinget med forslag.
Konkurskarantene innebærer at en person som har vært
innblandet i en konkurs, for en viss periode forbys å stifte
nytt selskap eller inneha bestemte posisjoner i et slikt selskap.
I proposisjonen gis en kort oversikt over de gjeldende karantenereglene.
Konkurskarantener blir registrert i en allment tilgjengelig database
ved Brønnøysundregistrene; Konkursregisteret.
Utvalget påpeker innledningsvis at karantenereglene
stort sett har vært overraskende lite brukt i praksis.
Utvalgets flertall mener at hele karanteneinstituttet bør
oppheves. Det er tvilsomt om karanteneordningen har noen effekt
i kampen mot økonomisk kriminalitet i konkurssammenheng,
og flertallet har også prinsipielle innvendinger mot karanteneinstituttet,
idet karantenen i realiteten fremstår som en straffereaksjon.
Flertallet viser videre til at vilkårene for å ilegge
karantene er både vage og skjønnsmessige, og at
dagens karanteneordning ikke har noen parallell i våre
nordiske naboland. Et forbud mot å drive næringsvirksomhet
bør i stedet for dagens ordning ilegges som et rettighetstap
etter straffeloven § 29.
Utvalgets mindretall mener karanteneinstituttet bør
opprettholdes uendret, og at flere av svakhetene ved konkurskaranteneinstituttet
skyldes at registeret i sin nåværende form har
fått virke i relativt kort tid. Mindretallet mener at konkurskaranteneinstituttet
har og vil ha, en viss preventiv effekt.
Høringsinstansene er delt i oppfatningen av om konkurskaranteneordningen
bør oppheves. De høringsinstanser som mener hele
karanteneordningen bør oppheves, fremhever bl.a. at karanteneordningen
i praksis ikke fungerer etter sitt formål, at omgåelsesmulighetene
er store, at ulike holdninger blant bostyrere og skifteretter fører
til uheldig rettsulikhet mellom distriktene og at rettighetstap
etter straffeloven alt i alt vil være en mer betryggende
sanksjonsform.
De høringsinstanser som mener karanteneinstitituttet
bør beholdes, eventuelt med visse endringer, hevder det
vil gi en uheldig signaleffekt å oppheve instituttet i
en tid hvor det fokuseres sterkt på bekjempelsen av økonomisk
kriminalitet. En er videre uenig med utvalgsflertallet i at karantenereglene
ikke har noen preventiv virkning.
Høringsinstansene ble i høringsbrevet uttrykkelig bedt
om synspunkter på behovet for å gjeninnføre
en ordning med automatisk karanteneileggelse, slik rettstilstanden
var før konkursloven 1984. De aller fleste høringsinstansene
som har uttalt seg om dette spørsmålet, mener
at en ikke bør vende tilbake til en slik automatisk karanteneordning.
Oslo skifterett foreslår imidlertid en omlegging av karanteneinstituttet
ved at en person skal ilegges konkurskarantene automatisk dersom
vedkommende innblandes i konkurs mer enn én gang innenfor
en periode på f.eks. to eller tre år. Den norske
Dommerforening mener det vil være en bedre løsning å overlate
konkurskaranteneinstituttet til påtalemyndigheten. Andre
foreslår at virkningene av en konkurskarantene bør
utvides slik at karantenen innebærer et generelt forbud
mot å drive næringsvirksomhet.
Departementet er kommet til at konkurskarantenereglene i denne
omgang bør opprettholdes uendret. Det pekes på at
karantenereglene kan ha en viktig signaleffekt, og at det ikke er
grunn til å underkjenne den praktiske betydningen karanteneinstituttet
tross alt kan ha. Departementet mener også at opprettelsen
av Konkursregisteret i 1993 er et argument for å beholde karanteneinstituttet.
Straffelovens regler om rettighetstap vil i praksis ikke være
et tilstrekkelig sanksjonsmiddel mot den type forhold som rammes
av dagens karanteneregler. Departementet finner det ellers klart
at den tidligere automatiske karanteneordningen ikke bør
gjeninnføres. Gode grunner taler for at en så vidt
alvorlig sanksjon som konkurskarantene alltid bør ilegges
etter en konkret, individuell vurdering, og departementet følger
heller ikke opp forslaget fra Oslo skifterett. Forslaget til Den
norske Dommerforening om å overlate til påtalemyndigheten å ilegge
karantener kan bli en ny og belastende arbeidsoppgave for politi
og påtalemyndighet.
Departementet har for øvrig heller ikke valgt å følge
opp noen av de andre regeljusteringene som er foreslått
i høringsrunden og som fremgår av proposisjonen
sidene 130 - 134.
Komiteen har merket seg at det er dissens
i utvalget om konkurskaranteneinstituttet bør videreføres,
og at flertallet går inn for å oppheve det. Komiteen legger
vekt på den uheldige signaleffekt en opphevelse av instituttet
kan ha, og er enig med departementet i at det også har
praktisk betydning.
Komiteen viser til at Konkursregisteret ikke har
vært særlig lenge i funksjon, og at dette registeret kan
bidra til en mer effektiv bruk av konkurskarantene. Komiteen understreker
at ved effektiv bruk, kan dette være et nyttig virkemiddel
i kampen mot konkurskriminalitet. Komiteen mener
at man heller må bestrebe seg på en mer utstrakt
bruk av karantenen, framfor å oppheve denne muligheten.
Komiteen slutter seg derfor til departementets forslag.