Panteloven av 1980 åpner for en omfattende pantsettelsesadgang.
I praksis kan næringsdrivende i dag pantsette samtlige
aktiva av noen økonomisk betydning.
For en nærmere oversikt over rettstilstanden i Sverige,
Danmark, Tyskland og England vises til NOU 1993:16 sidene 137-141.
Utvalgets hovedinntrykk er at den vide pantsettelsesadgangen i Norge
på ingen måte er enestående.
Etter utvalgets syn kan det anføres tungtveiende argumenter
for å begrense pantsettelsesadgangen. Utvalget mener at
det er nødvendig å tilføre bobehandlingen
flere midler. Uten utsikter til dekning ser mange kreditorer ingen
mening i å begjære skyldneren konkurs, og virksomheten
fortsetter ofte vesentlig lenger enn den burde ha gjort.
Utvalget fremhever videre at begrensninger i pantsettelsesadgangen
kan bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene som i dag oppnår
liten eller ingen dekning i konkurs. Ifølge utvalget vil
en begrensning i realkreditten bidra til at kapitalen i større grad
kanaliseres mot livskraftig virksomhet. En redusert pantsettelsesadgang
kan også bidra til å styrke gjeldsforhandlingsinstituttet.
Komiteen er enig med utvalget i at
det er behov for begrensninger i pantsettelsesadgangen. Komiteen vil
understreke betydningen av at boet har tilstrekkelig med midler
til bobehandlingen slik at det har mulighet til å gjennomgå skyldnerens
disposisjoner, noe som kan avdekke unndratte midler eller omstøtelige
disposisjoner. Komiteen legger stor vekt på at
en grundigere/bedre bobehandling kan avsløre og
forebygge konkurskriminalitet/straffbare forhold.
Komiteen mener det er uheldig at dagens vide pantsettelsesadgang
medfører at de uprioriterte kreditorene oppnår
liten eller ingen dekning ved en konkurs. Komiteen er
opptatt av de samfunnsmessige negative konsekvenser dagens situasjon
kan medføre, ved at kreditorer ikke ser noen mening i å begjære skyldneren/virksomheten
konkurs fordi det ikke er dekning i boet. Dermed kan virksomheten
fortsette driften, og påføre samfunnet ytterligere
utgifter/belastninger. Komiteen er enig
med utvalget i at en redusert pantsettelsesadgang også vil
styrke gjeldsforhandlingsinstituttet.
Dagens regler om varelagerpant i panteloven innebar en vesentlig
utvidelse av adgangen til underpantsettelse av varelager. Varelagerpant
kan nå etableres i all næringsvirksomhet og for
alle typer kreditt.
Det følger av panteloven § 4-10 at
næringsdrivende kan pantsette enkle pengekrav på vederlag
for varer eller tjenester som de har eller får i sin virksomhet eller
i en særlig del av denne. I korte trekk går den
tradisjonelle factoring ut på at en næringsdrivende
(klienten) planmessig overfører sine kundefordringer til et
finansieringsselskap (factor) som har til oppgave å inndrive
de enkelte fordringene. Finansieringsselskapet utbetaler ved overføringen
en del av fordringens pålydende til klienten som dermed
får frigjort en tilsvarende del av kapitalen. Factoringpantet
innebærer derimot en samlet underpantsettelse av alle skyldnerens
utestående og fremtidige vederlagskrav på varer og
tjenester. Pantsetteren beholder her altså rådigheten
over de pantsatte kravene.
Utvalget foreslår å avskaffe både
varelager- og factoringpantet. Når det gjelder varelagerpantet,
er det dissens i utvalget, idet et mindretall ønsker å opprettholde
denne pantsettelsesformen uendret. Som begrunnelse for å oppheve
varelagerpantet, viser utvalgets flertall generelt til målsettingen
om å tilføre boene og de uprioriterte
kreditorene økte midler, og påpeker at varelageret
utgjør et relativt dårlig sikkerhetsobjekt. Mindretallet
legger avgjørende vekt på kredittilgangen som
argument for å beholde denne pantsettelsestypen.
Når det gjelder forslaget om å avskaffe factoringpantet,
peker utvalget først på at bruken av denne pantsettelsesformen
er blitt stadig mer utbredt, og at en avskaffelse av factoringpantet
betyr at næringslivet vil miste en kilde til realkreditt.
Utvalget finner det likevel ønskelig at fordringsmassen
går inn som frie midler i boet. De næringer hvor
behovet for factoringpant fremstilles som særlig stort,
vil også være blant de næringer som er
tjent med større dekningsreserve og øket dividende
i konkurs. Utvalget ønsker ikke å foreta vesentlige
innskrenkninger i den tradisjonelle factoringvirksomheten.
Flere høringsinstanser støtter forslaget om å oppheve
både varelager- og factoringpantet. De legger avgjørende
vekt på behovet for å styrke stillingen for boene
og de uprioriterte kreditorer. Et flertall av høringsinstansene
mener imidlertid at verken varelagerpantet eller factoringpantet
bør oppheves. Mulighetene for nyetableringer hevdes å bli
særlig begrenset. Flere høringsinstanser fremhever
varelager- og factoringpantets betydning for driftskreditten, og
er uenige med utvalget i at varelager og utestående fordringer utgjør
relativt dårlige sikkerhetsobjekter. Flere instanser mener
at de økonomiske konsekvensene av en avskaffelse av varelager-
og factoringpantet er for dårlig utredet.
Departementet viser til at konkursstatistikken de siste 10-15 årene
viser en kraftig økning både i antall åpnede
konkurser og i antall innstillingsboer. Departementet er enig med
utvalget i at denne statistikken er bekymringsfull og at den vide
pantsettelsesadgangen nok er en vesentlig årsak til denne
utviklingen.
Departementet antar at en opphevelse av varelager- og factoringpantet
til en viss grad ville bedre aktivasituasjonen i mange konkursboer. Ønsket
om å styrke boenes stilling må imidlertid veies
opp mot næringslivets behov for å reise kreditt.
Departementet viser videre til at næringslivets representanter
i høringsrunden nesten uten unntak har gitt uttrykk for
at varelager- og factoringpantet fungerer tilfredsstillende. På bakgrunn
av innvendingene som er kommet frem i høringsrunden, antar
departementet at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet
vil kunne slå nokså forskjellig ut for forskjellige
bedrifter. Et annet forhold som kan anføres mot forslaget,
er at det i første rekke synes å tilgodese det
offentlige som fortrinnsberettiget kreditor. Departementet antar
for øvrig at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet
i svært begrenset grad vil kunne bedre stillingen for de
uprioriterte kreditorene, og er kommet til at varelager- og factoringpantet
bør opprettholdes.
Komiteen har merket seg at det er uenighet blant
høringsinstansene om varelager- og factoringpant bør
oppheves. Komiteen slutter seg til departementets
standpunkt om at ordningen med varelager- og factoringpant bør
opprettholdes. Komiteen legger særlig vekt
på at en opphevelse i svært begrenset grad vil
kunne bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene, og at næringslivet
er tilfreds med dagens ordning.
Panteloven §§ 3-9 og 3-10 har regler
om pant i landbruksløsøre og fiskeredskaper. Utvalgets
flertall foreslår visse innskrenkninger i reglene i §§ 3-9
og 3-10. Endringene er en konsekvens av flertallets forslag om å oppheve
varelagerpantet. Utvalgets mindretall ønsker å beholde
panteloven §§ 3-9 og 3-10 i sin nåværende
form.
Bankforeningene er uenige i at adgangen til pantsettelse av landbruksløsøre
og fiskeredskaper skal begrenses, og ønsker primært
en generell omlegging av pantsettelsesordningen for alt driftsløsøre.
Departementet er kommet til at panteloven §§ 3-9 og
3-10 bør beholdes med noen mindre justeringer i § 3-9.
Det er ikke grunn for å unnta objekter med karakter av
et varelager fra §§ 3-9 og 3-10 så lenge
den alminnelige adgangen til varelagerpantsettelse foreslås opprettholdt.
Departementet ser heller ikke noen grunn til å følge
opp bankforeningenes forslag om en egen bestemmelse om pantsettelse
av aktiva i oppdrettsnæringen.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Panteloven §§ 3-4 til 3-7 gir hjemmel
for pantsettelse av driftstilbehør. Pantsettelsen skjer
sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar
bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er
knyttet til.
Generelt peker utvalget på at adgangen til pantsettelse
av driftstilbehør, varelager og utestående fordringer
samlet har åpnet for en nesten altomfattende underpantsettelse
av skyldnerens eiendeler. Utvalget viser videre til at panteloven §§ 3-4
flg. også har skapt mer spesielle problemer, bl.a. ved
at tilknytningen til fast eiendom som rettsvernsforutsetning kan
skape oppgjørstekniske problemer. Videre kan kravet til gjennomgående
pantsettelse, dv.s at driftstilbehørspantet må omfatte
alle bruksnumre som inngår i virksomheten, ha uheldige
konsekvenser.
Utvalget mener likevel at dagens ordning med driftstilbehørspant
i det vesentlige bør opprettholdes, bl.a. fordi driftstilbehørspantet
har utviklet seg til å bli en viktig forutsetning for at
næringslivet kan skaffe seg billig kreditt. Utvalget foreslår
bare visse tekniske justeringer av reglene om driftstilbehørspant,
og mener vilkåret om tilknytning til fast eiendom bør
beholdes som rettsvernsforutsetning.
Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg
om utvalgets syn på driftstilbehørspantreglene,
er enig i at reglene i det vesentlige bør opprettholdes
som i dag. Enkelte høringsinstanser mener imidlertid at vilkåret
om tilknytning til en fast eiendom bør fjernes, og at driftstilbehøret
i stedet skal få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.
Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene
i at adgangen til pantsettelse av driftstilbehør bør
opprettholdes. Departementet er videre enig med utvalget i at tilknytning
til fast eiendom bør opprettholdes som rettsvernskrav.
Departementet påpeker at dette kravet ble grundig vurdert
ved utarbeidelsen av gjeldende pantelov, og at det kom inn i loven
under stortingsbehandlingen.
Departementet har på den annen side kommet til at det
ikke er grunn til å følge opp utvalgets forslag
til justeringer av kravet om gjennomgående pant, bl.a.
på bakgrunn av nyere rettspraksis som etter departementets
mening i hvert fall delvis har skapt rettsavklaring i forhold til
de problemer utvalget tar opp.
Komiteen støtter departementets
syn om at ordningen med driftstilbehørspant bør
opprettholdes, da ordningen gir gode muligheter for næringslivet
til å skaffe seg kreditt. Komiteen mener
at driftstilbehørspantet derfor er av stor betydning for
mange næringsdrivende. Komiteen viser imidlertid
til at både Falkanger-utvalget, høringsinstanser
og departementet selv beskriver problemer med driftstilbehørspantet slik
ordningen er i dag. Sammen med andre former for pant har driftstilbehørspant
gjort det mulig for skyldneren å pantsette alle sine eiendeler.
Dette har igjen vært medvirkende til at et økende
antall konkurser innstilles pga. manglende midler til bobehandling.
Et annet problem er at driftstilbehøret skal pantsettes
sammen med fast eiendom eller leierett/bruksrett, og uteglemmes
tinglysing av driftstilbehørspant på et enkelt
bruksnummer, kan det innebære at hele pantet blir ugyldig.
I proposisjonen side 171 framgår det at Falkanger-utvalget
uttaler om dette at:
«Kravet om gjennomgående pantsettelse
har i praksis fungert som en felle for panthaver.»
Komiteen er oppmerksom på pantelovens § 3-4
femte ledd annet punktum, som sier at det er tilstrekkelig at pantet
omfatter eiendommer innen en enkelt driftsmessig adskilt avdeling. Komiteen er
kjent med at denne bestemmelsen er tolket relativt strengt. Komiteen har
merket seg at Høyesterett har avsagt et par dommer vedr.
driftstilbehørspant. I dommen fra 1995 (RT 1995/1181)
om spørsmålet om driftstilbehør må være
tinglyst på alle bruksnummer for å få rettsvern,
uttaler Høyesterett at man står overfor et rettsspørsmål
av atskillig praktisk betydning. (s.1186). I dommen sies det bl.a.
at formålet bak rettsvernsregelen i panteloven § 3-6
taler for at panteretten i driftsløsøret har rettsvern
når den er tinglyst på det eller de bruksnummer
som er av mest sentral betydning for bedriftens virksomhet, og som
kan sies å utgjøre kjernen i virksomheten.
Komiteen antar at de to høyesterettsdommene som
er avsagt, i noen grad virker avklarende. Etter komiteens mening
er det imidlertid fortsatt grunn til å tro at reglene om
pantsettelse av driftstilbehøret kan skape praktiske problemer
i mange tilfeller.
Et annet problem som komiteen har merket seg,
er hvilke konsekvenser en etterfølgende utvidelse av eiendommen
vil få for driftstilbehørspantet.
Komiteen har i høringer blitt informert
om at kravet om at driftstilbehøret skal knyttes til leierett/bruksrett
forutsetter at utleier samtykker til pantsetting. I mange tilfeller
avslår utleier å samtykke til dette, noe som igjen
kan medføre at den næringsdrivende enten må si
opp leieavtalen eller la være å pantsette driftstilbehøret. Komiteen har
også blitt informert om at det brukes svært mye
tid og ressurser på å sikre at man har tatt pant
i alle de eiendommer som virksomheten kan sies å være
knyttet til, helt opp til 79 eiendomsangivelser. For komiteen fremstår
dette som unødig tungvint, og kan neppe karakteriseres som
hensiktsmessig ressursbruk.
Komiteen har merket seg at både utvalget,
et flertall av høringsinstansene og departementet går
inn for å opprettholde dagens ordning med driftstilbehørspant
til tross for alle problemene med ordningen. Komiteen viser
til at selv om det er stor enighet blant høringsinstansene
om at driftstilbehørspant bør opprettholdes, har
det vært delte meninger om pantet bør knyttes
opp til fast eiendom og tinglyses i grunnboken, eller om det bør
pantsettes særskilt ved registrering i Løsøreregisteret.
Komiteen har merket seg at noen av høringsinstansene
mener dagens regler i stor grad er basert på tradisjonell
industrivirksomhet på/med faste produksjonssteder,
og at det ikke tas høyde for moderne tjenesteyting der
driftsmidlene gjerne benyttes på det sted tjenesten ytes.
Komiteen viser til at da dagens pantelov ble behandlet,
hadde Justisdepartementet foreslått at driftstilbehørspant
skulle kunne få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.
Justiskomiteen gikk den gang imot forslaget, og begrunnet dette
blant annet med at ordningen i det store og hele har virket tilfredsstillende
siden 1895. Det samme kan ikke sies med dagens situasjon, og komiteen mener
det finnes tungtveiende argumenter for å endre pantelovgivningen
på dette området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener dagens ordning
vedrørende driftstilbehørspant ikke er tilfredsstillende.
Kravet om at rettsvern for driftstilbehørspant skal knyttes
til fast eiendom medfører praktiske problemer og begrenser
tilgangen på kapital til næringslivet.
Flertallet mener at kravene til pantsettelse av driftstilbehøret
må vurderes ut fra de gode erfaringene man har hatt med
pant av tilsvarende karakter som varelagerpant, motorvogn- og anleggspant,
landbrukspant og fiskeredskapspant. Disse fremstår
som selvstendige pantsettelser av hele formuesmasser slik de er
til enhver tid, og hvor rettsvern oppnås ved registrering
i Løsøreregisteret. Denne pantsettelsesformen bør
anses som tilfredsstillende både for panthaver og pantsetter.
Flertallet vil også påpeke at
utviklingen i næringslivet går i retning av at
det for stadig flere bedrifter ikke lenger foreligger noen funksjonell
sammenheng der bedriftenes driftstilbehør består
av varige kapitalgjenstander. I denne sammenheng kan virksomheter
innenfor informasjonsteknologi nevnes.
Flertallet viser til at flere høringsinstanser, blant
annet NHO og Bankforeningen, har kommet med innvendinger mot dagens
pantsettelsesordning når det gjelder driftstilbehør
fordi tilknytningen til fast eiendom kompliserer ordningen unødvendig.
De ønsker at pant i driftstilbehør kan oppnås
med registrering i Løsøreregisteret, og uten at
pantet kobles til fast eiendom.
Flertallet foreslår at det gjøres
endringer i panteloven § 3-4, i tråd
med synspunktene fra de nevnte høringsinstanser. En slik
lovendring vil føre med seg en del lovtekniske problemstillinger
knyttet til overgangsregler, spesialhjemler i panteloven §§ 3-8
til 3-10 m.v.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring
av panteloven § 3-4, med sikte på å tillate
at pant i driftstilbehør får rettsvern ved registrering
i Løsøreregisteret.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at en endring av reglene om driftstilbehørspant
dreier seg om kompliserte spørsmål, og at det
ikke er enkelt å se alle konsekvensene av en umiddelbar
lovendring. Disse medlemmer ber derfor departementet
om å ha området til observasjon og eventuelt komme
tilbake til Stortinget med forslag om endringer. Disse medlemmer mener
Justisdepartementet i så fall må kunne bygge på det
som ble foreslått i Ot.prp. nr. 39 (1977-78) dersom departementet
finner det hensiktsmessig.
Salgspant er en avtalt panterett i solgte løsøregjenstander
til sikkerhet for selgerens krav på kjøpesummen
eller for lån som tredjemann yter til betaling av salgssummen.
I dag er det ikke adgang til å avtale salgspant i gjenstander
som er bestemt for videresalg, med mindre tingen kan videreselges
etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av en
hovedgjenstand.
Utvalget mener at det nevnte skillet mellom ferdigvarer og varer
som skal videreselges etter bearbeiding eller som tilbehør
til eller del av en hovedgjenstand kan virke kunstig, og fremsetter
alternative forslag til endringer i salgspantreglene avhengig av
om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag. Under
begge forutsetningene er det dissens i utvalget.
Under forutsetning av at varelagerpantet opprettholdes, foreslår
et flertall i utvalget at salgspantadgangen utvides til å gjelde
alle varer bestemt for videresalg. Mindretallet mener dagens forbud
mot salgspant i varer som er bestemt for videresalg bør
opprettholdes og i stedet utvides til også å omfatte
varer som skal selges etter bearbeiding eller som del av eller som tilbehør
til en hovedgjenstand.
Et flertall av høringsinstansene går imot å utvide salgspantadgangen
til å gjelde alle varer beregnet for videresalg, uavhengig
av om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag.
Etter departementets mening bør salgspantadgangen begrenses
i forhold til gjeldende regler slik at salgspant også utelukkes
i varer som kjøperen kan videreselge etter bearbeiding
eller som tilbehør til eller del av hovedgjenstand, jf
utkastet §3-15. Dette er i samsvar med endringen som mindretallet
i utvalget foreslår. Departementet mener varelagerpantet
alt i alt fremstår som en bedre begrunnet sikkerhetsform
enn salgspantet, og at salgspant i alle videresalgsvarer har en
temmelig begrenset kredittskapende effekt.
Departementet har for øvrig vurdert om salgspant også bør
forbys i ting som kjøperen kan forbruke som ledd i næringsvirksomhet
slik flertallet i utvalget har gått inn for dersom varelagerpantet
oppheves. Departementet er kommet til at salgspantforbudet ikke
bør utvides til å omfatte slike ting fordi dette
vil være rettsteknisk komplisert.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
I mandatet ble utvalget uttrykkelig bedt om å utrede
ideen om at en viss del av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes
boet. Utvalget har sett på i alt tre forskjellige modeller
som kan tilføre konkursboet midler ved å begrense
panthavernes adgang til å ta seg dekket av det pantsatte.
Utvalget stiller seg avvisende til en modell med et forbud mot å belåne
pantet utover en viss prosent av dets verdi, og avviser også en
modell hvor boet gis fortrinnsrett til en viss prosent av verdien
på pantsettelsestidspunktet. Utvalget foreslår
derimot innført en tredje modell - et legalpant for boomkostninger.
Etter utvalgets forslag skal 5 pst. av verdien av alle
skyldnerens pantsatte formuesgoder - beregnet på det tidspunktet
legalpanteretten benyttes - gå til dekning av omkostningene
ved konkursbehandlingen. Legalpantet skal være subsidiært,
dvs. at det bare skal benyttes hvis det ikke er andre midler til
bobehandlingen. Boet skal få tilgang til det sikrede beløpet
enten ved at panthaverne innløser legalpanteretten eller
ved at panteobjektet realiseres. Ved innløsning fra panthaveren,
skal beløpet beregnes av skifteretten ut fra pantets verdi
på innløsningstidspunktet.
Utvalget deler seg i synet på hva som skal skje med
eventuelle overskuddsmidler som ikke brukes til bobehandlingen.
Flertallet mener slike midler bør tilfalle panthaverne
etter prioritetsrekkefølgen. Mindretallet foreslår
at andelen på 5 pst. i alle tilfeller bør
tilfalle boet, uten hensyn til om hele beløpet har vært
benyttet til bobehandlingen.
Et samlet utvalg foreslår endelig en slags omstøtelsesregel
som innebærer at legalpanteretten også skal omfatte
visse panteobjekter som er blitt realisert senere enn 3 måneder
forut for konkursen.
Et klart flertall av høringsinstansene gir sin tilslutning
til forslaget om en legalpantordning for boomkostninger. Oslo skifterett
er som eneste høringsinstans klart avvisende til utvalgets
forslag, og begrunner dette dels med at skyldneren må eie
meget verdifulle pantsatte verdier for at legalpantet kan bli av
noen betydning, og dels med prinsipielle motforestillinger mot forslaget.
Skifteretten foreslår i stedet at man etablerer en ordning
hvoretter styreformannen, subsidiært andre styremedlemmer
i det selskap som går konkurs, blir objektivt personlig
ansvarlig for skifteomkostningene opp til kr 50 000.
NHO fremholder at legalpantet ikke bør overstige 2 pst.,
og bare omfatte pant i løsøre.
De fleste høringsinstansene synes ellers å slutte seg
til forslaget til utvalgets flertall om at midler som ikke brukes
til bobehandlingen, skal godskrives panthaverne.
Departementet slutter seg til forslaget om å innføre
en legalpantordning som sikrer midler til å drive bobehandling,
men har utformet ordningen noe annerledes enn foreslått
av flertallet i utvalget. Den viktigste forskjellen består
i at departementet har sluttet seg til mindretallets forslag om
at hele andelen på fem prosent alltid skal tilfalle boet
til disposisjon etter alminnelige regler. Legalpantet vil etter
dette ikke nødvendigvis bare tjene til dekning av boomkostninger, idet
midlene også vil kunne nyttes til utbetaling av dividende.
Etter departementets forslag vil boets legalpanterett heller ikke
være subsidiær i den forstand at midlene bare
skal brukes hvis det ikke allerede foreligger tilstrekkelige midler
til å dekke boomkostningene. Departementet fremhever særlig
de praktiske og rettstekniske hensyn som taler for denne løsningen. For øvrig
har departementet også justert utvalgets forslag på enkelte
andre punkter, jfr. utkastet til § 6-4.
Komiteen viser til at et av utvalgets
hovedsiktemål var å tilføre bobehandlingen
og de uprioriterte kreditorene økte midler. Komiteen er
enig i at dette er et viktig mål.
Komiteen har merket seg at et stort flertall av høringsinstansene
har sluttet seg til utvalgets forslag om å innføre
en legalpant for boomkostninger, og at departementet viderefører
utvalgets forslag med noen endringer. Komiteen vil
understreke at det finnes tungtveiende samfunnsmessige grunner til å gå inn
for ordninger som sikrer en reell bobehandling og som også ivaretar
de uprioriterte kreditorenes interesser.
Komiteen viser på den annen side til
at det i høringer i komiteen også er fremsatt
innvendinger til legalpantordningen, bl.a. der de pantsatte verdier
utgjør svært store beløp, og der panthaver
derfor vil miste en sikkerhet som utgjør betydelige verdier
til boet og de uprioriterte kreditorene. Det vises også til
innvendingen fra Oslo Skifterett om at verdien av de pantsatte aktiva
i mange boer vil være så beskjeden at legalpantet
ikke vil få noen praktisk betydning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig i at det er viktig å styrke midlene til bobehandling,
bl.a. for å kunne gripe fatt i økonomisk kriminalitet. Disse
medlemmer vil også peke på at 3 av 4 boer
innstilles fordi det ikke er midler til bobehandling. Disse
medlemmer mener imidlertid at man ut fra proposisjonen ikke
har tilstrekkelig grunnlag til å ta standpunkt til hvilken
måte dette bør gjøres på, og
at konsekvensene av å innføre alternative løsninger
til det departementet foreslår bør utredes bedre.
I denne forbindelse bør flere alternativer gjennomgås,
herunder forsikringsordninger, avsetting av et beløp på sperret
konto, stille hovedpersoner bak konkursen (styremedlemmer, daglig
leder) objektivt ansvarlig inntil et visst beløp, øke
rekvirentansvaret og ulike modeller for en legal pantordning. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at Stortinget, i forbindelse med behandlingen
av Innst. S. nr. 128 (1998-99), fattet vedtak om å be Regjeringen
vurdere alle økonomiske og administrative konsekvenser for
næringslivet før nye lover og forskrifter innføres.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede ulike måter å sikre
at det er nok verdier i konkursboer til å kunne drive en
forsvarlig bobehandling.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke en innføring
av legalpant på 5 pst. av alle pantsatte aktiva i et konkursbo.
Dette vil medføre en fortrengsel av andre panthavere, og
tilgangen på kapital vil bli vesentlig kostbar for næringslivet,
noe som særlig rammer konkurranseutsatt sektor. Det er disse
medlemmers oppfatning at det i de mindre boene finnes minimalt med
pantsatte formuesgoder.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å være
klar over at det offentlige som prioritert kreditor med en innføring
av legalpant på 5 pst. vil kunne få tilført
store beløp fra private panthavere. Det offentlige vil
dermed lett stilles i en gunstigere posisjon enn andre panthavere.
Virkningene av dette vil kunne føre til at det offentlige
får dekket sine fordringer i større grad enn tidligere
på bekostning av andre panthavere. Det offentlige står
ofte bak konkursbegjæringer, spesielt overfor små næringsdrivende
og mindre bedrifter.
Disse medlemmer mener at forslaget om en legalpant
gir en svekket kapitaltilgang for næringslivet og at konsekvensene
av en slik ordning ikke har vært vektlagt i stor nok grad.
Departementet går også vesentlig lenger enn lovutvalget
når det foreslås at legalpant alltid skal tilfalle
boet, og ikke være begrenset til bare å omfatte
bobehandlingsutgiftene. Det foreslås heller ikke noe tak
på pantets størrelse. I boene med pantsatte aktiva
av stor verdi som skip og boreplattformer, vil det kunne medføre
at store beløp overføres fra panthaverne til det
offentlige som prioritert kreditor. Skulle det innføres
legalpant, måtte eventuelt legalpantets omfang begrenses
til å gjelde nødvendige bobehandlingsutgifter
det ellers ikke er dekning for i boet. Overskytende beløp
etter avsluttet bobehandling måtte tilbakeføres
til panthaverne.
Disse medlemmer viser til at så langt
vi kjenner til er det ikke innført lignende ordninger i
andre land. Dette betyr at aktører som opererer i et internasjonalt
miljø og i et konkurranseutsatt marked, må forholde
seg til en høyere pris på kreditt enn sine konkurrenter.
I forhold til skip registrert i NOR vil regelen gjelde fullt ut.
Det samme vil det i utgangspunktet være for skip registrert
i NIS, men NIS-loven åpner for at det kan gjøres
unntak for deler av norsk lovgivning, jf. NIS-lovens § 3.
Når det gjelder skip registrert i utlandet vil ikke 5 prosentregelen
gjelde.
Disse medlemmer foreslår at man i stedet
for å innføre en legalpantordning, øker
rekvirentbeløpet (beløpet som stilles til sikkerhet
for omkostninger ved bobehandlingen) fra kr 20 000
til f.eks. kr 30 000. Dette vil oppfylle ønsket
om å styrke bostyret ved konkurs i alminnelige små og
mellomstore bedrifter. Ved større bedrifter/rederier
er det normalt verdier i boet til konkursbehandling. Denne løsningen
er også anbefalt av Konkursrådet. Det vil sikre
bostyret det handlingsrommet som Falkanger-utvalget foreslo, samtidig
som det hindrer uheldige konsekvenser for næringer med
kapitalintensive virksomheter, slik som shipping og rederier, verkstedindustri
og offshorevirksomheter.
Disse medlemmer vil etter dette foreslå følgende:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere beløpet
på forskuddsbetalingen som stilles til sikkerhet for omkostninger
ved bobehandling (rekvirentansvaret).»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det i høringer i
komiteen har vært foreslått å heve rekvirentansvaret
i stedet for å innføre ordningen med legalpant. Disse
medlemmer vil her understreke at det i hovedsak er det offentlige
som begjærer konkurs, og som dermed har rekvirentansvar.
En økning av rekvirentansvaret vil således i hovedsak
påføre det offentlige økte utgifter. Disse
medlemmer mener det i utgangspunktet vil være riktig
med ordninger som gjør at næringslivet selv bærer
denne typen utgifter, da det også er næringslivet
som nyter godt av inntektene der virksomhetene går godt. Disse
medlemmer viser i denne forbindelse også til pkt.
6.3, der komiteen avviser en ordning som i hovedsak ville tilgodese
det offentlige som kreditor. Disse medlemmer vil
etter dette fremme forslag om legalpant i tråd med proposisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant
gjøres følgende endring:
Ny § 6-4 skal lyde:
§ 6-4. Lovbestemt pant for konkursboet.
(1) Konkursboet har lovbestemt pant i ethvert pantsatt
formuesgode som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet.
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede
verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer. Panteretten
går foran alle andre heftelser i formuesgodet, herunder
annet lovbestemt pant.
(2) Enhver panhaver eller annen interessert kan innløse
boets panterett.
(3) Ved beregningen av formuesgodets verdi skal forholdene
på verdsettelsestidspunktet legges til grunn. Boet eller
den som vil innløse boets panterett kan kreve formuesgodets
verdi fastsatt av skifteretten. Til grunn for verdsettelsen kan
skifteretten innhente takst som dekkes av boet. I særlige
tilfeller kan skifteretten bestemme at verdsettelsen skal skje ved
skiftetakst, jf. skifteloven § 125. I så fall
kan skifteretten også fastsette en godtgjørelse
for skjønnsmennene som fraviker de satser som ellers gjelder
ved skiftetakst. Skiftetaksten kan ikke overprøves ved
overtakst.
(4) Den som innløser boets panterett trer inn
i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Innløserens
panterett følger de regler som gjelder avtalepant i vedkommende
formuesgode og skal anses stiftet på det tidspunkt betaling
skjer. Bostyreren skal snarest mulig og i alle tilfeller før
formuesgodet abandoneres eller overføres til panthaver,
sørge for at panteretten får rettsvern etter de
alminnelige regler.
(5) Dersom det sikrede beløp ikke innbetales frivillig
til boet innen den fristen som er avtalt eller som skifteretten
har fastsatt, kan boet kreve formuesgodet solgt etter reglene i
dekningsloven § 8-15.
(6) Er et formuesgode som da tilhørte skyldneren, solgt
i løpet av de siste tre måneder før fristdagen,
kan skifteretten ved kjennelse beslutte at den eller de panthaverne
som har fått dekning, men som ikke ville ha fått
dekning om boet hadde fått fem prosent av salgssummen,
skal innbetale fem prosent av salgssummen til boet. Dette gjelder
likevel ikke dersom salget er foretatt som ledd i en ordinær
og forsvarlig drift.
(7) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende ved offentlig
skifte av insolvent dødsbo og for øvrig med begrensninger
som følger av overenskomst med fremmed stat.
I lov av 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og
konkurs gjøres følgende endringer:
Ny § 177 a femte ledd andre punktum
skal lyde:
Bostyreren mottar kjøpesummen fra kjøperen,
og fordeler beløpet mellom rettighetshaverne i vedkommende
gjenstand i samsvar med deres prioriteter etter fradrag etter panteloven § 6-4.
XII Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser nr. 6 skal
lyde:
6. For øvrig gjelder loven også for avtaler
stiftet før ikrafttredelsen. For slike avtaler skal likevel
lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant § 6-4
først komme til anvendelse der begjæring om gjeldsforhandling
eller konkurs kommer inn til skifteretten senere enn 3 år
etter lovens ikrafttredelse og i dødsbo der dødsfallet
finner sted senere enn tre år etter lovens ikrafttredelse.»
Medlemmer av folketrygden som på grunn av sykdom, skade
eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende
arbeid varig nedsatt, sine muligheter til å velge yrke
eller arbeidsplass vesentlig innskrenket, eller sin funksjonsevne
i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt kan få stønad
etter folketrygdloven § 10-7. Stønad
etter § 10-7 kan gis i form av utlån
av, tilskott til eller lån til motorkjøretøy
eller annet transportmiddel. Normalt gis stønaden i form
av et rente- og avdragsfritt lån som bare i unntakstilfeller
skal tilbakebetales.
Til sikkerhet for lånet avtales det at trygden skal ha
salgspant i kjøretøyet. Salgspantet faller imidlertid bort
senest fem år etter at kjøretøyet ble
overlevert til kjøperen. Kjøretøyet vil
fra da av kunne tjene til dekning for den stønadsberettigedes øvrige
kreditorer.
Sosial- og helsedepartementet uttaler at beskyttelsen mot kreditorforfølgning
bør strekkes lenger enn de fem årene som følger
av ordningen med salgspant i dag, og foreslår en 10-års
frist.
Justisdepartementet følger opp forslaget i panteloven § 3-21.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.