Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til endringer
i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene
for å gjennomføre Stortingets vedtak av 11. juni
1997 om en fastlegeordning i Norge. Fastlegeordningen foreslås
regulert i lov, forskrift og ulike avtaler på lokalt og
sentralt nivå. Utkast til forskrift følger som
vedlegg til proposisjonen.
Departementet tar sikte på at forskrift om fastlegeordningen
vedtas kort tid etter at proposisjonen er behandlet i Stortinget.
Deretter kan partene starte forhandlinger, og det uttales at disse
bør være sluttført før sommeren
2000. Departementet, Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og
Den norske lægeforening har startet arbeidet med å forberede
forhandlingene.
Det uttales at i løpet av sommeren/høsten
2000 må hver kommune inngå individuelle avtaler
med de legene som vil delta i fastlegeordningen. Etter dette må kommunen
formidle disse avtalene til det trygdekontoret Rikstrygdeverket
har utpekt.
Når avtalene er inngått, skal trygdeetaten
invitere hver innbygger over 16 år til å velge
fastlege. Alle innbyggere som ikke aktivt har valgt å stå utenfor
ordningen, skal trygdeetaten etter nærmere regler fordele. Disse
skal settes opp på lister hos de fastlegene som har inngått
avtale med kommunen. I begynnelsen av desember 2000 vil fastlegene
få oversikt over hvem de får på sin liste
fra 1. januar 2001.
Departementet har sendt ut flere rundskriv til landets kommuner
i perioden 1997-1999. Departementets rundskriv har informert om
planlegging av reformen og pekt på kommunenes ansvar for å starte
lokal planlegging av fastlegeordningen.
Sosial- og helsedepartementet planlegger å informere
hele befolkningen grundig i løpet av 2000. Den enkelte
kommune vil få ansvar for å iverksette nødvendige
informasjonstiltak overfor befolkningen i kommunen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen Alvheim og Nesvik, medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre,
Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, har merket seg at
fastlegeordningen foreslås regulert i lov om helsetjenesten
i kommunene, forskrift og ulike avtaler på sentralt og
lokalt nivå, og skal tre i kraft fra 1. januar 2001.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil vise til at formålet med fastlegereformen er å bedre
kvaliteten i allmennlegetjenesten ved at alle som ønsker
det, kan få en fast allmennlege å forholde seg
til. Flertallet vil videre vise til at fastlegeordningen
skal gi befolkningen bedre tilgjengelighet til lege, bidra til
kontinuitet i lege/pasient-forhold og føre til
mer rasjonell utnyttelse av de samlede legeressursene.
Flertallet vil peke på at reformen innebærer
en nyorganisering av allmennlegetjenesten ved at kommunene er forpliktet
til å tilby innbyggerne muligheter til å være
tilknyttet en fast lege eller legepraksis. Flertallet har
merket seg at fastlegeordningen formaliserer tilknytningen mellom
pasient og lege. Flertallet vil peke på at
ordningen gir legene en helt annen mulighet til å planlege,
organisere og avgrense sin praksis i nært samarbeid med
kollegaene og kommunen. Flertallet vil videre peke
på at ordningen vil bidra til økt effektivitet
i helsetjenesten ved at samarbeidsforholdene mellom første-
og andrelinjetjenesten blir bedre.
Komiteen har merket seg at departementet
tar sikte på at forskrift om fastlegeordningen skal vedtas kort
tid etter at proposisjonen er behandlet i Stortinget. Komiteen vil
vise til at deretter kan forhandlingene om takster, størrelse
på tilskudd, kompensasjon for korte lister og rammene for
de individuelle avtalene starte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at det er viktig at hver kommune før 1. august
2000 inngår avtale med hver lege som vil delta i fastlegeordningen. Flertallet har
merket seg at i begynnelsen av desember 2000 vil fastlegene få oversikt
over hvem de får på sin liste fra 1. januar 2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse partiene gikk mot forslag til
fastlegeordning i Innst. S. nr. 215 (1996-1997) basert på St.meld.
nr. 23 (1996-1997). Fremskrittspartiet og Høyre anførte
i Innst. S. nr. 215 (1996-1997) at problemene i primærhelsetjenesten
i større grad var et spørsmål om mangel
på allmennleger enn et behov for grunnleggende reformer
i primærhelsetjenesten. Det er etter disse medlemmers mening
ingen organisatoriske hindringer for at dagens primærhelsetjeneste kan
gi alle dem som ønsker det, en fast lege.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kommunene i henhold til kommunehelseloven har plikt til å skaffe
innbyggerne nødvendig helsehjelp. Disse medlemmer viser til
at mange kommuner ikke har prioritert ivaretakelsen av denne plikten,
noe som har gitt som sidevirkning at rekrutteringen til allmennlegetjenesten
er radikalt redusert de seneste år. Slik disse medlemmer ser
det, vil fastlegeordningen medføre at legerollen i enda
mindre grad blir en selvstendig yrkesutøvelse, men mer
funksjonærpreget enn noensinne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at langt de fleste pasienter som ønsker
det, har hatt et stabilt lege/pasient-forhold. Ser man
imidlertid på gruppen storforbrukere av helsetjenester,
de rutinerte pasienter med erfaring og pasientkompetanse og stort
hjelpebehov, finner en i dag en stor grad av misnøye med primærhelsetjenesten.
Det er disse pasientene som er særlig sårbare
for ubesatte legestillinger, manglende ansvarsfølelse ved
korttidsvikariater og kjappe legevaktskonsultasjoner. Det er denne
gruppen pasienter som trenger en second opinion, for de er i stand
til å gjennomskue leger med mangel på erfaring
og kunnskap. Denne gruppen er ikke ivaretatt i forslaget. De vil
være redde for å binde seg opp til en fast lege, med
mindre de ikke allerede har en de stoler helt og fullt på.
Disse medlemmer viser til at fastlegeordningen
gir mulighet til å stå utenfor ordningen, men
da uten en del vesentlige rettigheter i folketrygden. De henvises
til å konsultere avtaleløse leger, der slike finnes,
eller legetilbud begrenset til øyeblikkelig hjelp i legelovens
strengeste forstand. Det er denne gruppe pasienter som også i
fortsettelsen selv vil konsultere spesialister med eller uten avtale,
og disse blir da belastet både med basisutgifter, egenandel
og til dels refusjonsandel. Ingen av disse utgiftene kan i tilfelle påføres
egenandelskortet. Disse medlemmer kan ikke se at
fastlegeordningen er en forbedring av primærhelsetjenesten
for brukerne. Tvert imot mener disse medlemmer fastlegeordningen
i vesentlig grad fører til en sterkere offentlig kontroll
og styring med legevirksomheten, samt sterkere styring av utgiftene,
med redusert medbestemmelse og tilgjengelighet for brukerne. Fastlegeordningen
er etter disse medlemmers skjønn en ytterligere
sosialisering av primærhelsetjenesten, bort fra det frie
legevalg. Med fastlegeordningen går flertallet den stikk
motsatte vei en har gjort i forhold til annenlinjetjenesten med
fritt sykehusvalg for den enkelte.
Disse medlemmer viser til at det er allment kjent
at primærhelsetjenesten pr. dags dato mangler i størrelsesorden
400-600 allmennleger for at fastlegeordningen kan fungere i alle
kommuner. Dersom en kommune ikke evner å rekruttere tilstrekkelig
antall flinke og rutinerte fastleger, som innbyggerne kan være
listepasienter hos, løfter man etter disse medlemmers skjønn
ganske enkelt kostnadene til allmennlegetjenester ut av folketrygden
og legger det over på pasientene, som i alle fall vil skaffe
seg lege når behovet melder seg. En kan etter disse medlemmers mening
generelt si at fastlegeordningen ivaretar folketrygdens behov for
reduserte utgifter og tilgodeser målet og myndighetenes
behov for styring, kontroll og forutsigbarhet med henhold til legekostnader.
Disse medlemmer viser videre til at departementet
i St.meld. nr. 23 (1996-1997) i større grad vektla fastlegens
portvaktsfunksjon enn døråpningsfunksjonen. Særlig
er dette formalisert i lovproposisjonen, der henvisning til spesialist
kun kan foretas av listelegen med full refusjonsdekning. Dette kan
etter disse medlemmers mening gå på sikkerheten
løs for pasienter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
derfor foreslå egenhenvisning til spesialist i de tilfeller
hvor listelegen ikke henviser, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at pasienter som
ikke får henvisning til spesialist fra sin fastlege, skal
kunne benytte egenhenvisning til spesialist med vanlig refusjon.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at et flertall i Stortinget har vedtatt å innføre
fastlegeordningen og i henhold til foreliggende Ot.prp. nr. 99 (1998-1999) forutsettes
ordningen å bli satt i kraft fra 1. januar 2001.
Videre viser disse medlemmer til at det i proposisjonen
er lagt inn muligheter for fylkeslegene til å suspendere
fastlegeordningen i de kommuner som ikke har en tilstrekkelig allmennlegedekning. Disse
medlemmer mener det er svært uheldig å ikraftsette
den nye fastlegereformen på et tidspunkt hvor man har en
betydelig manko på fastleger.
Disse medlemmer vil hevde at den foreliggende
lovproposisjonen om fastlegeordningen er en vidtgående
fullmaktslov hvor den praktiske gjennomføringen av loven
skal bygge på forskrifter; forskrifter som igjen skal utarbeides
på bakgrunn av sluttforhandlinger mellom staten, Den norske
lægeforening og Kommunenes Sentralforbund.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i den sammenheng måtte hevde at en finner det svært
uheldig å behandle en lovproposisjon som er basert på så omfattende
forskrifter som er ukjent for Odelstinget under behandlingen av lovteksten.
Med henvisning til denne betenkning, fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen, før fastlegeordningen
trer i kraft, forelegge forskriftene til ordningen for Stortinget.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner at tidspunktet desember i inneværende år
for oversikt til fastlegene over sine listepasienter, er en for
knapp tidsfrist til å forberede den praktiske gjennomføring
av ordningen fra 1. januar 2001.
Disse medlemmer vil slå fast at alle
som ønsker det, bør ha rett til å få en
fast lege. Realiseringen av en slik rett er først og fremst
avhengig av en bedre legedekning. På den annen side vil disse medlemmer også understreke
at de som ikke ønsker en fast lege, må ha rett
til det uten å bli straffet med høye egenandeler.
Alle må ha rett til den samme støtte og refusjon
fra folketrygden når de søker lege. Disse
medlemmer vil advare mot at man gjennom fastlegeloven skaper
forventninger som ikke kan innfris med dagens legedekning. Loven
står i fare for å bli like uforpliktende som ventetidsgarantien.
En fastlegelov som iverksettes i en tid med betydelig legemangel
i mange kommuner, kan gi enda en grunn til mistillit til det offentlige
helsevesenet.
Disse medlemmer vil også vise til at Rikstrygdeverket
har gitt uttrykk for at man har kommet i tidsnød med hensyn
til gjennomføring av loven fra 2001. Det er uforsvarlig å gi
henholdsvis pasientene og fastlegene beskjed om lege/pasient-forholdet først
i desember 2000.
I mange kommuner med dårlig legedekning vil loven etter disse
medlemmers syn sannsynligvis bli suspendert allerede fra
første dag. Dette vil heller ikke øke tilliten
til politiske vedtak. Det er også en fare for at tettbygde
strøk vil tiltrekke seg flere leger enn i dag for å fylle
ledige fastlegehjemler. Fastlegeordningen vil dessuten føre
til at langt flere vil legge beslag på legetjenester enn
i dag. Når alle blir tildelt en fastlege, vil mange friske
som i dag ikke bruker allmennlegetjenesten, finne det naturlig å oppsøke
sin fastlege én eller flere ganger i året for mindre
plager eller helsesjekk. Dette kan ytterligere forverre legedekningen
i utkantstrøk. For å unngå en slik situasjon
viser disse medlemmer til at flertallets merknader
legger opp til en hardhendt styring og kontroll så vel
med fastlegene som med pasientene. Slik disse medlemmer ser
det, blir fastlegeloven i langt større grad en lov som
begrenser og kontrollerer pasienter og leger enn en rettighetslov.
Selv om disse medlemmer støtter prinsippet om
at alle som ønsker det, skal få en fast lege,
finner disse medlemmer det ikke riktig å stemme
for en lov som ikke kan iverksettes i hele landet på lang
tid. På denne bakgrunn vil disse medlemmer stemme
mot lovforslaget og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fortsette arbeidet med å bedre
allmennlegedekningen – spesielt i utkantstrøk. Forslaget
om en fastlegelov skrinlegges inntil videre.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig i at tidspunktet for lovens ikrafttreden settes til 1. januar
2001, men mener at det samtidig må oppvises fleksibilitet
overfor kommunene i startfasen for innføringen, slik at
kommuner som angir behov for mer tid for tilrettelegging av ordningen,
gis muligheter til dette i selve innføringsåret.