Departementet går i likhet med utvalget inn for å videreføre
den alminnelige aldersgrensen på 67 år i tjenestepensjonsordninger,
jf. utvalgets utkast § 4-1. Departementet viser
til at en oppfølging av Velferdsmeldingen på dette
punktet er sentralt av hensyn til langsiktige arbeidsmarkeds- og
forsørgelseshensyn, og for å sikre at tjenestepensjonene
fortsatt skal være et supplement til folketrygden.
Departementet understreker at grunnlaget for skattefavorisering
av pensjonsordninger er at det er knyttet betingelser til ordningen
som bidrar til at bestemte pensjonspolitiske målsetninger
oppnås. Krav til pensjonsalder er én slik betingelse
som skal medvirke til at folk står lenge i arbeid. Det
vises i denne forbindelse til at yrkesdeltagelsen blant eldre gjennom lang
tid har vært avtakende og at det er viktig å snu denne
utviklingen. Dette er viktig blant annet for å sikre den
fremtidige finansieringen av pensjonsutbetalinger. Departementet
viser til at det både innen offentlig og privat sektor
er mulig å gå av med pensjon etter AFP-ordninger,
som på visse vilkår gir yrkesaktive adgang til å gå av
med tidligpensjon. Pensjonen svarer i hovedsak til folketrygdens
uførepensjon samt et AFP-tillegg. Ordningen i privat sektor
omfatter i dag tariffbundne medlemsbedrifter i NHO og bedrifter
utenfor NHO som har tariffavtaler med forbund innen LO. YS har en
tilsvarende avtale, og det er også opprettet en AFP-ordning
for ansatte innen bank- og finansnæringen. I offentlig
sektor er det avtalt en tilsvarende adgang til å gå av
med tidligpensjon. Det er en grunnleggende forskjell på disse
ordningene fordi tjenestepensjonen gir opptjente rettigheter som
beholdes selv om arbeidstakeren slutter før pensjonsalder,
mens adgangen til avtalefestet pensjon bortfaller hvis arbeidstaker
slutter i foretak med AFP-ordning på annen måte
eller tidspunkt enn med overgang til avtalefestet pensjon.
Videre er det både i privat og offentlig sektor fastsatt
lavere pensjonsalder innen visse yrkesgrupper for stillinger som
medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de
ansatte, eller krever at de ansatte har særlige fysiske
eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende
utført på forsvarlig måte. Disse bestemmelsene
er foreslått videreført i ny lov om foretakspensjon.
En generell adgang til å fastsette en lavere aldersgrense
i skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger gir etter departementets
syn en for dårlig mulighet for kontroll av om det er reelle
behov som ligger bak den lavere aldersgrensen.
Som nevnt ovenfor er målsettingen å heve den gjennomsnittlige
pensjoneringsalderen. Departementet viser i denne forbindelse til
at utvalget som har utredet fleksibel pensjonering (Førtidspensjonsutvalget), jf.
NOU 1998:19, mener at særaldersgrensene bør gjennomgås
av et uavhengig ekspertutvalg. Målet for en slik gjennomgang
må etter utvalgets mening være at omfanget av
særaldersgrenser reduseres og at aldersgrensene heves.
Etter Førtidspensjonsutvalgets oppfatning bør
imidlertid en omlegging av særaldersgrensesystemet være
forutsigbar, slik at personer med kort tid igjen til nådd
aldersgrense ikke omfattes av endringen. Departementet understreker
at personer som av helsemessige årsaker ikke kan fortsette å arbeide
frem til fylte 67 år vil ha krav på uførepensjon fra
folketrygden. Departementet viser til at også mange tjenestepensjonsordninger
omfatter rett til uførepensjon.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å videreføre den alminnelige pensjonsalderen
på 67 år, sammen med adgangen til å fastsette
lavere pensjonsalder for visse stillinger, jf. § 4-1.
Komiteen viser til at spørsmålet
om pensjonsalder er drøftet blant annet i NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering
og i St.meld. nr. 1 (1999-2000) Nasjonalbudsjettet 2000.
Komiteen mener det er behov for økt fleksibilitet
og å snu trenden i retning av økende tidligpensjonering.
Tiltak for å oppnå dette må imidlertid
settes inn på alle relevante områder, ikke i regelverket
for private foretakspensjonsordninger alene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, mener det er viktig ut fra et rettferdighetsprinsipp
at det gjelder felles regler for pensjonsalder i private og offentlige
ordninger, og at det må være konsistens mellom
de supplerende pensjonsordningene og folketrygdens regelverk med
hensyn til pensjonsalder. Videre må utformingen av pensjonsordningene
og folketrygden ses i sammenheng med andre virkemidler for økt
fleksibilitet og mindre tidligpensjonering, som for eksempel skattesystemet.
Flertallet viser til at Regjeringen har varslet
at den vil arbeide videre med disse problemstillingene frem mot
Langtidsprogrammet 2002-2005, og mener det er hensiktsmessig å avvente
en samlet vurdering av eventuelle endringer.
Utvalget foreslår en heving av minstekravet til tjenestetid
fra 30 til 35 år for rett til fulle pensjonsytelser, jf.
utkastet § 4-2. Kravet kan settes høyere
enn dette, men ikke ut over 40 års tjenestetid. Tjenestetiden
regnes fra første arbeidsdag i foretaket.
Departementet går inn for å videreføre
minstekravet til opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser
på 30 år.
Departementet viser til at utvalgets forslag om økt minstekrav
til opptjeningstid fra 30 til 35 år har sin bakgrunn i
et ønske om å styrke motivasjonen til lengre yrkesdeltagelse.
Periodiseringen av pensjonsopptjeningen og premiebetalingen skjer
helt frem til pensjonsalder, uavhengig av hvilket tjenestetidskrav som
stilles for rett til fulle pensjonsytelser. Tjenestetidskravet sier
i utgangspunktet ingenting om når pensjonen er fullt opptjent,
kun om man har rett til full eller avkortet pensjon ved nådd
pensjonsalder. For arbeidstakere som ble tidlig yrkesaktive, vil
en slik økning av opptjeningstid ikke ha noen effekt ettersom krav
om tjenestetid uansett ikke vil utgjøre en begrensning
for muligheten til å oppnå full pensjon, selv
ved tidligpensjonering. Imidlertid vil et økt krav til
minste opptjeningstid for rett til full pensjon medvirke til at visse
grupper av arbeidstakere ville velge å stå lengre i
arbeid.
Departementet viser til at anmodningen til daværende
regjering fra et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen
om å utrede økt minstekrav til opptjeningstid
fra 30 til 35 år var betinget av at det skulle gjelde både
i offentlig og privat sektor. Pensjonsordningene i offentlig sektor
er organisert på en annen måte enn i privat sektor.
I statlig sektor er ordningen lovfestet i lov om Statens Pensjonskasse.
De kommunale ordningene er tariffestet. I henhold til forskrifter
kan en kommunal tjenestepensjon ikke gi bedre ytelser enn Statens
Pensjonskasse. En rekke mer spesielle forhold ved ordningene genererer
et samlet sett komplisert regelverk, og organiseringen innebærer
at endringer må gjennom omfattende prosedyrer. Departementet
viser videre til at spørsmålet om opptjeningstid
har viktige berøringspunkter med spørsmålet
om fleksibel pensjonering, jf. bl.a. NOU 1998:19. Det vil derfor
være behov for å vurdere spørsmålet
om opptjeningstid i en større sammenheng. På denne
bakgrunn har departementet ikke sett det som hensiktsmessig å foreslå å øke
minstekravet til opptjening i de private tjenestepensjonsordningene
nå.
Departementet ser det ikke som hensiktsmessig at det innføres
en «besteårsregel» på for eksempel
30 år slik Likestillingsombudet foreslår. En slik
regel ville innebære at tjenestepensjonen ble beregnet
på grunnlag av de 30 årene i arbeidstakerens yrkeskarriere
som gir høyest pensjonsgrunnlag. Departementet viser blant
annet til at ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger bygger på et
konsept om at det er sluttlønnen som danner grunnlaget
for beregningen av pensjonen. En slik regel vil dessuten kunne bidra
til uklarhet med hensyn til fordelingen av kostnader i tilfeller hvor
opptjeningen skjer hos flere arbeidsgivere og det benyttes medregning.
Når det gjelder den foreslåtte maksimumsgrensen for
krav til minste opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser,
anser departementet det naturlig å legge folketrygdens
opptjeningstid på 40 år til grunn.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å videreføre minstekravet til opptjeningstid
for rett til fulle pensjonsytelser på 30 år i
de private foretakspensjonsordningene, jf. § 4-2.
Komiteen viser til at et flertall i sosialkomiteen ved
behandlingen av velferdsmeldingen gikk inn for å utrede økt
minstekrav til opptjeningstid fra 30 til 35 år, under betingelse
av at dette skulle gjelde både i offentlig og privat sektor.
Innføring av omsorgsopptjening var også et viktig
element ved en eventuell økning av minstekravet til opptjeningstid.
Komiteen viser til at departementet mener eventuelle
endringer i opptjeningstiden i de offentlige ordningene krever omfattende
prosedyrer og derfor vanskelig kan gjennomføres nå.
Dermed vil en eventuell endring i opptjeningstiden for foretakspensjon kun
gjelde i privat sektor, i strid med målet om likebehandling
mellom offentlige og private ordninger. Videre viser komiteen til
at utredningen om omsorgsopptjening har vist at det er vanskelig å lage
en modell som gir raske effekter og som er enkel å administrere,
og at det blant annet derfor ikke foreslås innført
en ordning med omsorgsopptjening.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, viser videre til at spørsmålet
om opptjeningstid har viktige berøringspunkter med spørsmålet
om fleksibel pensjonering, og derfor bør tas med i den
videre behandling av dette spørsmålet.
Departementet viser til at flertallet i sosialkomiteen ved behandlingen
av Velferdsmeldingen ba om at Regjeringen i forbindelse med forslag
om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven skulle komme tilbake
med utredning om innføring av omsorgsopptjening. Forslaget
om omsorgsopptjening må etter departementets syn ses i
sammenheng med forslaget om å øke minstekravet
til opptjeningstid til 35 år for rett til full pensjon.
Omsorgsopptjeningen skulle sørge for at personer med omsorg
for barn fortsatt skulle ha en reell mulighet til å opptjene
full pensjon.
Departementet har på bakgrunn av at det ikke foreslås å øke
minstekravet til opptjeningstid vurdert at det ikke er hensiktsmessig å innføre
en ordning med omsorgsopptjening i de private tjenestepensjonsordningene.
Departementet vil også peke på at lovfestet rett
til medlemskap under lovfestet permisjon, jf. § 3-7
første ledd, reduserer behovet for egne regler for omsorgsopptjent
pensjon.
Departementet viser i denne sammenheng til at arbeidsgruppen
som utredet omsorgsopptjening har pekt på at det med utgangspunkt
i omtalen av omsorgsopptjening i Velferdsmeldingen og innstillingen
til denne, ikke har vært mulig å utforme en modell
som gir raske effekter og som er enkel å administrere.
I forslaget var det lagt opp til å følge de samme vilkårene
for omsorgsopptjening som i folketrygden, først og fremst
fordi man da kunne basere seg på allerede kjente opplysninger.
Forslaget hadde imidlertid flere svakheter.
Departementet viser til at forslaget blant annet inneholdt en
regel om at en person som har opptjent rett til foretakspensjon
eller lignende under omsorgsfravær, ikke for samme tidsrom
kunne tjene opp omsorgspensjon. I og med at inntekten i et kalenderår ikke
nødvendigvis sammenfaller med perioden for omsorgsfravær
og - opptjening, og fordi man måtte ha vært utmeldt
av pensjonsordningen for å ha rett til omsorgspensjon,
ville en person som har hatt inntekt (over et visst nivå)
ikke omfattes av forslaget. Det er riktig som enkelte høringsinstanser
påpeker at dette forholdet i visse tilfeller vil føre
til overkompensasjon, eller rettere sagt overopptjening, for personer med
omsorgsfravær. Likeledes vil det forhold at et opptjeningsår
skulle gi rett til 1/35 av fulle ytelser etter pensjonsplanen
også kunne føre til noe overkompensasjon for personer
med omsorgsfravær, sett i forhold til personer som opptjener
pensjonen sin over en lengre periode enn 35 år og som følgelig
opptjener mindre enn 1/35 av fulle ytelser hvert år.
Komiteen viser til at en eventuell
innføring av omsorgsopptjening bør ses i sammenheng
med eventuell økt opptjeningstid for rett til full pensjon,
og at departementet mener det vil være problemer knyttet til
en ordning for omsorgsopptjening. Komiteen slutter
seg derfor til at det ikke innføres en slik ordning.
Som en oppfølging av Stortingets tilslutning i forbindelse
med behandlingen av Velferdsmeldingen, foreslår utvalget
innføring av obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp
for tjenestepensjonsordninger, jf. utkastet § 4-3.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket
følges opp ved at det innføres et obligatorisk
lineært opptjeningsprinsipp i tjenestepensjonsordninger.
Departementet viser til at lineær opptjening innebærer
at pensjonsrettigheter opptjenes forholdsmessig etter tjenestetid,
ut fra den til enhver tid gjeldende pensjonsgivende lønn.
Dette betyr igjen at det hvert år avsettes til premiereserven
et beløp som dekker den pensjonsmessige merforpliktelsen
som oppstod det året. Departementet har lagt vekt på at lineær
opptjening bidrar til at pensjonskostnader blir bedre synliggjort
ved at det ikke lenger vil være mulig for foretaket å skyve
pensjonskostnader foran seg som etter det tradisjonelle opptjeningsprinsipp.
Dette kan igjen bidra til å motvirke tendenser til utstøtning
av eldre arbeidstakere fra arbeidsmarkedet på grunn av høye
pensjonskostnader mot slutten av yrkeskarrieren. Videre er departementet
av den oppfatning at et lineært opptjeningsprinsipp virker
rimelig ved at det hvert år avsettes midler som tilsvarer
de pensjonsmessige merforpliktelsene som faktisk påløper
det året. Dette sikrer også sammenheng rent tidsmessig
mellom lønnsøkninger og de økte premieinnbetalinger disse økningene
medfører.
Departementet viser til at eventuelle økte pensjonskostnader
for bedriftene ved overgangen til lineær opptjening vil
være et midlertidig innfasingsspørsmål, avhengig
av alderssammensetningen i arbeidsstokken. I en overgangsfase kan
enkelte bedrifter få økte utgifter, mens andre
kan få reduserte. Kostnadene over hele innbetalingsperioden
vil imidlertid ikke endres nevneverdig, forutsatt at medlemmene blir
stående i ordningen frem til pensjonsalderen. Bedriftenes
kostnader kan imidlertid bli endret som følge av at personer
som slutter i bedriften før pensjonsalder vil kunne få endret
opptjent pensjon, og dermed endret fripolise, i forhold til dagens
system. Videre viser departementet til at tilskudd til premiefondet
også er berettiget til inntektsfradrag og at foretakene
dermed har en betydelig anledning til å utjevne utbetalingsevne
over tid.
Departementet viser videre til at det er foreslått en overgangsperiode
på 10 år i denne sammenhengen, jf. proposisjonens
avsnitt 18.4.2. Innenfor denne perioden vil foretakene i hovedsak
ha adgang til å bestemme tempoet i oppbyggingen av manglende
premiereserve. Midler i premiefondet vil kunne benyttes til å dekke
opp manglende premiereserve.
Komiteen slutter seg til forslaget
i § 4-3 om at det innføres et obligatorisk
lineært opptjeningsprinsipp i foretakspensjonsordningene.
Det bidrar til at pensjonskostnadene blir bedre synliggjort, ved
at det ikke blir mulig å skyve pensjonskostnadene på samme måte
som det er mulighet for med dagens opptjeningsprinsipp. Komiteen legger
vekt på at dette kan bidra til å motvirke tendensene
til utstøting av eldre arbeidstagere fra arbeidsmarkedet.
Som nevnt i proposisjonens avsnitt 5.2.5, legger utvalget, for å følge
arbeidslinjen i Velferdsmeldingen, vekt på å styrke
deltidsansattes muligheter for å bli tatt opp i foretakspensjonsordninger.
Etter utkastet § 3-5 annet ledd skal opptjent
pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling utgjøre en forholdsmessig
del av den pensjon som ville vært opptjent dersom arbeidstakeren
hadde hatt fulltidsstilling. Grensen for å kunne holde
deltidsansatte utenfor ordningen foreslås redusert fra
arbeidstid tilsvarende 50 pst. av full stilling til 20 pst. av full
stilling, jf. utkastet § 3-5 første ledd.
Utvalget foreslår ut fra dette at ved overgang fra fulltidsstilling
til deltidsstilling innen et foretak, skal opptjent pensjon for
tjenestetid etter stillingsskiftet utgjøre en forholdsmessig
del av pensjonen som ville vært opptjent i full stilling,
jf. utkastet § 4-4 første ledd. Utvalget
foreslår at dersom en arbeidstaker ved oppnådd
pensjonsalder har en samlet tjenestetid i det samme foretaket ut
over det som følger av utkastet § 4-2
kan det ses bort fra at tjenestetid ut over det fastsatte minste
antall år er i deltidsstilling.
Ved skifte av stilling som medfører redusert lønn, uten
endring av stillingsandel, foreslår utvalget at retten
til pensjon etter pensjonsplanen fra og med endringstidspunktet
beregnes etter den nye lønnen med mindre regelverket fastsetter
at høyere lønn skal legges til grunn, jf. § 4-4
annet ledd bokstav a. I henhold til utkastet § 4-4
annet ledd bokstav b skal tjenestetiden før endringstidspunktet
medregnes. Utvalget foreslår at det skal utstedes en fripolise
etter reglene i §§ 4-7 til 4-9 som sikrer
arbeidstakeren rett til opptjent pensjon knyttet til differansen
mellom ny og gammel lønn ved lønnsendring som
nevnt ovenfor, jf. utkastet § 4-4 annet ledd bokstav
c.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at opptjent
pensjon etter overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling
i et foretak skal utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen
som ville vært opptjent ved full stilling. Departementet
legger vekt på at forslaget styrker de deltidsansattes
mulighet til opptjening av pensjon i forhold til dagens regler.
Når det gjelder utvalgets forslag om at det ved skifte
av stilling som medfører redusert lønn skal være mulig å se
bort fra lønnsreduksjonen ved beregning av pensjon, viser
Kredittilsynet i sin høringsuttalelse til at dette vil
stride mot forholdsmessighetsprinsippet. Kredittilsynet mener at
dersom forslaget opprettholdes, bør det kun gis anledning
til å se bort fra lønnsreduksjoner de siste årene
før pensjonsalderen. Departementet slutter seg til Kredittilsynets
vurderinger på dette punktet. Departementet mener imidlertid
at hensynet til eldre arbeidstakere tilsier at denne perioden utvides
i forhold til Kredittilsynets forslag. Departementet vil på denne
bakgrunn foreslå at det ved beregning av pensjon skal være
mulig å se bort fra lønnsreduksjoner ved skifte
av stilling som medfører redusert lønn de siste
10 årene før pensjonsalder.
Når det gjelder forslaget om at utstedelse av fripolise
ved stillingsendring som medfører redusert lønn, viser
departementet til at det er foreslått en adgang til å slå sammen
fripoliser. Departementet viser videre til at opprettelsen av et
fripoliseregister som foreslått, jf. proposisjonens avsnitt
6.2.11, kan avhjelpe den eventuelle manglende oversikt et stort
antall fripoliser måtte medføre.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-4 om skifte av stilling i foretaket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre visert til at departementet her foreslår
utstedelse av fripolise med stillingsendring som medfører
redusert lønn. Med de foreslåtte metoder vil antallet
fripoliser kunne stige vesentlig. Disse medlemmer foreslår
derfor at det ikke utstedes fripolise der den forsikrede fortsatt er
medlem av ordningen, men blir stående med fripolisebeløpet
som ytelse, dvs. en fullt betalt dekning som innarbeides i ordningen.
Departementet viser til at det er foreslått adgang til å slå sammen
fripoliser, samt opprettelse av et fripoliseregister, og at dette
vil avhjelpe den eventuelle manglende oversikt over et stort antall
fripoliser. Disse medlemmer mener dette ikke er tilstrekkelig
argument, og vil derfor fremme forslag om endringer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at
det ikke utstedes fripoliser der den forsikrede fortsatt er medlem
av pensjonsordningen. Fripolisebeløpet blir stående
som ytelse, dvs. en fullt betalt dekning som innarbeides i ordningen.»
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstakere
som ikke har oppnådd full pensjon ved nådd pensjonsalder
og som fortsetter i stillingen etter dette, skal godskrives etterfølgende
tjenestetid. Etter departementets syn er forslaget viktig ved at
det gir insentiver til fortsatt yrkesdeltagelse. Av samme årsak
støtter departementet utvalgets forslag om at det for arbeidstakere
som ved oppnådd pensjonsalder allerede har opptjent full
pensjon skal foretas omregning av pensjonen ved fratredelse på grunnlag
av den premiereserven som da er knyttet til opptjent pensjon dersom
arbeidstakeren velger å fortsette i arbeid.
Departementet viser i denne forbindelse til NHOs høringsuttalelse
om at det er uakseptabelt at pensjonene skal være fullfinansiert
på et tidligere tidspunkt enn etter dagens regler. Departementet
understreker at det kun er i de tilfellene medlemmet ikke har opptjent
full pensjon ved oppnådd pensjonsalder at det skal være
mulig å fortsette å opptjene pensjon.
Departementet er ikke enig med Norsk Flygerforbund i at retten
til omregning av ytelsene ved fratredelsestidspunktet også bør
gjelde en arbeidstaker som ved arbeid etter pensjonsalder har oppnådd
høyere eller full opptjening. Departementet viser til at
et av vilkårene for skattefavorisering av tjenestepensjonsordningene
er begrensninger i pensjonsytelsene. Departementet vil derfor ikke
gå inn på forslag som innebærer at det
blir mulig å tjene opp mer enn full pensjon. For å stimulere
eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid, mener departementet
likevel det er rimelig å belønne arbeidsinnsats
ut over pensjonsalderen som foreslått.
At arbeidstakere skal ha krav på å arbeide
utover aldersgrensen, samtidig som de skal kunne opptjene ytterligere
pensjonsrett, vil isolert sett innebære kostnader for foretakene.
Gitt at det er behov for arbeidskraften, vil imidlertid alternativet
for bedriften være å ansette en ny arbeider som
måtte innmeldes i pensjonsordningen og som det også måtte
foretas innbetalinger til pensjonsordningen for. Overgangen til
et lineært opptjeningsprinsipp bidrar dessuten til at økningen
i premieinnbetalingene blir svakere enn ved tradisjonell opptjening
i den siste delen av yrkeskarrieren.
Departementet viser videre til at for personer som fortsetter
i stillingen etter nådd pensjonsalder vil pensjonen omregnes
slik at de vil få utbetalt høyere pensjon i den
resterende levetid. Dette forholdet gjør at en del eldre
arbeidstakere i praksis kan godta lavere lønn eller ingen
lønnsstigning i den aktuelle perioden. Departementet antar
at bedriftens merkostnader ved å la personer opptjene pensjon
i de tre årene etter nådd pensjonsalder således
vil være beskjedne.
Departementet viser til at foretakene i praksis har hatt stor
innflytelse når det gjelder å avgjøre
om eldre arbeidstakere får fortsette i stillingen utover
den fastsatte pensjonsalderen. Det vises i denne forbindelse til NOU
1994:2 «Fra arbeid til pensjon» side 212 hvor det
heter:
«Det er blant annet praksis for, alminnelig antatt og
dessuten fastslått i norsk rettspraksis at en arbeidstaker
plikter å fratre - endog uten oppsigelse - dersom det ved
bedriften er innført en forsvarlig tjenestepensjonsordning
med lavere uttaksalder enn 70 år, eksempelvis 67 år.
En har også eksempler på dommer om oppsigelse
ved lavere alder i yrker hvor det er avtaler med slike aldersbestemmelser.»
I Velferdsmeldingen er det vist til at pensjonsforsikringsutvalget
har foreslått lovendring som gjør slutt på den
foreliggende praksisen. Etter utvalgets mening skal hovedregelen
være at frem til fylte 70 år skal det faktum at
arbeidstakeren har rett til pensjon, enten det er fra folketrygden,
fra en offentlig eller privat tjenestepensjonsordning eller fra
en hvilken som helst annen kilde, aldri i seg selv være
grunn til saklig oppsigelse, eller på annen måte
bringe arbeidsforholdet til opphør uten arbeidstakerens
samtykke. Dette er planlagt fulgt opp ved en endring av arbeidsmiljøloven § 60
nr. 3 om oppsigelsesvern. Spørsmålet om medlemskap
i tjenestepensjonsordning som grunnlag for oppsigelse er fulgt opp
i utredningen fra Førtidspensjonsutvalget, jf. NOU 1998:19 «Fleksibel
pensjonering». Førtidspensjonsutvalget viser til
at det både i Lund-utvalget, Hylland-utvalget og i Velferdsmeldingen
ble ansett som viktig at nådd pensjonsalder i seg selv
ikke skulle være saklig grunn til oppsigelse og påpeker
at det ikke er fremmet noe lovforslag for å forhindre en
slik praksis. Dette utvalget uttaler videre, jf. punkt 3.3.1.5:
«Problemstillingen knytter seg til den saklighetsvurdering
som skal foretas ved oppsigelse. De eldre er en viktig ressurs og
bør ha tilsvarende rett til arbeid som personer i andre
aldersgrupper. Eldre bør derfor sikres reell valgfrihet
til å fortsette fram til fylte 70 år.
(...)
Utvalget
foreslår at det fremmes forslag om lovendring som utelukker
at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse.
Utvalget mener det er påkrevet at et slikt forslag fremmes
snarest mulig.»
Departementet støtter utvalgets oppfatning av Stortingets
innstilling til Velferdsmeldingen, og er enig i at det ikke skal
være aktuelt å godta oppnådd aldersgrense
i tjenestepensjonsordning som oppsigelsesgrunn. Departementet har
vurdert å spesifisere dette i § 5-1,
men har som utvalget kommet til at prinsippet om fortsatt opptjening
etter §§ 3-11 og 4-5 klart tilsier at
oppnådd aldersgrense ikke kan være oppsigelsesgrunn.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-5, og viser til at spørsmålet
om pensjonsregler for medlemmer som fortsetter i stillingen etter å ha nådd
pensjonsalderen vil være et viktig spørsmål
i Regjeringens videre arbeid med fleksibel pensjonering.
Utvalget legger til grunn at et medlem som slutter i foretaket
uten rett til straks begynnende pensjon, opphører å være
medlem av pensjonsordningen ved fratredelsen.
Utvalget foreslår å redusere minstekravet til medlemstid
for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve
ved fratreden til 12 måneder, jf. utkastet § 4-6
annet ledd.
Departementet mener, i tråd med utvalgets forslag, at
Stortingets tilslutning til Velferdsmeldingen bør følges
opp ved at minstekravet til medlemstid for rett til å beholde
pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden reduseres
til 12 måneder. Departementet slutter seg også til
utvalgets forslag om at arbeidstakerne skal tas opp som medlem i
pensjonsordningen allerede fra første arbeidsdag i foretaket.
Etter dagens regler kan det gå tre år før
arbeidstaker har rett til å beholde opptjente rettigheter,
og opp til fem år før (yngre) arbeidstakere ble
tatt opp i ordningen. Departementet er enig i at utvalgets forslag
på dette punktet ivaretar det som er sagt i Velferdsmeldingen.
Departementet mener i likhet med utvalget at pensjonen er en del
av arbeidsavtalen og at 3 år uten rett til å få med seg
opptjente rettigheter ved fratreden er for lenge og vil kunne hindre
mobiliteten i arbeidsmarkedet. Når det gjelder eventuelt økte
kostnader som følge av at et større antall fripoliser
enn tidligere skal administreres, mener departementet at dette ikke
er et tilstrekkelig argument mot å gi arbeidstakerne de
rettigheter de bør ha krav på. Departementet viser
dessuten til at utvalgets forslag vedrørende fripoliser,
jf. omtalen i proposisjonens avsnitt 6.2.8, vil bidra til å forenkle
administrasjonen ved at forslaget innebærer at det vil
bli utstedt færre små fripoliser.
Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å særskilt
regulere opphør av medlemskap for en som arbeidsgiver mener
har gjort seg skyldig i noe som gir grunnlag for oppsigelse. Medlemskapet
skal opphøre på samme tidspunkt som ansettelsesforholdet
opphører.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-6 om opphør av medlemskap.
Utvalget fastslår i utkastet § 4-7
retten til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med
opptjent pensjon. Er opptjent årlig alderspensjon mindre
enn 10 pst. av G, har medlemmet likevel bare rett til at tilhørende
premiereserve blir overført til annen tjenestepensjonsordning,
Individuell pensjonsavtale (IPA) eller fortsettelsesforsikring.
I foretakspensjonsordninger organisert i livsforsikringsselskaper,
skal livsforsikringsselskapet utstede fripoliser til personer som
slutter i foretaket med rett til fripolise, jf. utkastet § 4-7
annet ledd. Pensjonskasser skal som hovedregel inngå avtale
med et livsforsikringsselskap om utstedelse av fripoliser, jf. utkastet § 4-8.
Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom livsforsikringsselskapet
eller pensjonskassen som utsteder fripolisen og mottakeren, jf.
utkastet § 4-9 første ledd.
Etter utkastet § 4-9 annet ledd skal fortsettelsesforsikring
som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7 tegnes
på samme vilkår som fripolisen, men likevel slik
at forsikringen kan utvides til å omfatte uførepensjon
og pensjon til etterlatte etter kap. 6 og 7 i lov om foretakspensjon.
Utkastet § 4-9 annet ledd går gjennom
denne utvidelsesadgangen lenger enn forsikringsavtaleloven § 19-7.
Utvalget mener at reglene ikke bør stenge for muligheten
til å velge slike utvidelser. Nærmere vilkår
for en utvidelse som nevnt i utkastet § 4-9 annet
ledd må imidlertid avtales mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet.
For å unngå mulig seleksjon kan det f.eks. tenkes
at det kan være aktuelt med krav om helseprøving
m.v. og at det benyttes en annen premietariff for at livsforsikringsselskapet
skal godta en slik utvidelse. Dette er forhold som livsforsikringsselskapet
må ta stilling til.
Mobiliteten i arbeidsmarkedet er stigende, og det er i større
grad blitt aktuelt at personer i løpet av yrkeskarrieren
er medlem av ulike foretakspensjonsordninger med ulik pensjonsalder.
Hvis fratredelsesalder er høyere enn pensjonsalder etter
fripolisen, ønsker utvalget å gi adgang til å omregne
ytelsene fra fripolisen slik at disse kommer til utbetaling fra
faktisk fratreden. Dette er tatt inn i utkastet § 4-9
tredje ledd. For tilfeller hvor fripoliser har pensjonsalder over
67 år, foreslår utvalget i § 4-9
fjerde ledd at arbeidstaker kan kreve å få utbetalt
ytelsene fra fripolisen tidligere, men ikke tidligere enn den alminnelige
pensjonsalderen i foretakspensjonsordninger på 67 år.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til hovedregel
om rett til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med
opptjent pensjon.
Utvalget foreslår at dersom opptjent årlig
alderspensjon er mindre enn 10 pst. av G, skal medlemmet bare ha
rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført
til annen tjenestepensjonsordning, individuell pensjonsforsikringsavtale
(IPA) eller fortsettelsesforsikring. Departementet vil understreke
at overføring til IPA må skje til en pensjonsforsikringsavtale og
ikke til en ren spareavtale.
Departementet viser i denne forbindelse til høringsuttalelse
fra Kredittilsynet og har merket seg at det er motstrid mellom utvalgets
lovforslag og kommentarene til lovforslaget med hensyn til om den nevnte
grense gjelder opptjent årlig alderspensjon eller opparbeidet
premiereserve.
Hvilken grense som skal oppstilles, må etter departementets
oppfatning bygge på en avveining mellom hensynet til arbeidstakernes
rettigheter og administrative forhold. Gjennomsnittlig årlig
premie for personer tilknyttet tjenestepensjonsordninger ligger
i dag på om lag kr 16 000. Departementet
viser til at det for mange arbeidstakere vil ta lang tid å tjene
opp en reserve som tilsvarer en årlig pensjon på 10
pst. av G. Dette gjelder spesielt lavtlønte arbeidstakere.
Departementet viser videre til at sammenhengen mellom årlig
premie og årlig opptjent pensjon vil avhenge av i hvilken
del av opptjeningsperioden opptjeningen skjer. En årlig
premie på kr 16 000 vil eksempelvis gi rett
til en langt høyere årlig alderspensjon dersom
innbetalingen skjer tidlig i opptjeningsperioden enn dersom den
skjer nærmere pensjonsalderen. Departementet finner det
ikke hensiktsmessig å la rettigheten til fripolise avhenge
av arbeidstakerens alder slik utvalgets forslag i praksis gjør,
og foreslår i stedet å knytte retten til fripolise
til opptjent premiereserve.
Departementet legger imidlertid vekt på at det er visse
faste kostnader knyttet til administrasjonen av premiereserver,
slik at kostnadene forbundet med administrasjonen av svært
små premiereserver vil kunne overstige forventet avkastningen
på reservene. Det anses derfor ikke hensiktsmessig at premiereserver
på under 50 pst. av G for medlemmer som slutter i foretaket
overføres til fripolise. Denne grensen ivaretar etter departementets
oppfatning realiteten i utvalgets forslag. Departementet viser til
at utvalgets forslag både når det gjelder rett
til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold og rett til fripolise
utvider arbeidstakernes rettigheter betraktelig i forhold til dagens
regelverk. Videre viser departementet til at retten til å slå sammen
fripoliser vil føre til at flere små fripoliser
kan slås sammen og dermed til at færre rettigheter
vil gå tapt for arbeidstakerne.
Departementet viser til at det ikke er tatt inn regler om helseprøving
i lovforslaget. Departementet slutter seg til utvalgets oppfatning
av at vilkår for en eventuell utvidelse av fortsettelsesforsikring
til også å omfatte uførepensjon og pensjon
til etterlatte etter kap. 6 og 7 i lov om foretakspensjon må avtales
mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet. Et eventuelt krav om
helseprøving i denne forbindelse må således
vurderes av forsikringsselskapet.
Departementet er enig i Kredittilsynets vurdering når
det gjelder å endre formuleringen «rett til å kreve at
tilhørende premiereserve» til «rett til
at tilhørende premiereserve» i § 4-7
første ledd siste punktum, og har tatt Kredittilsynets
forslag til følge.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til regler om fripolise, jf. §§ 4-7,
4-8 og 4-9.
Utvalget foreslår å videreføre hovedregelen
om forbud mot flytting av fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap
som ikke er etablert i Norge. Utvalget foreslår likevel
unntak for utenlandske statsborgere med mindre enn tre års
botid i Norge. Utenlandske statsborgere med mindre enn tre års
botid i Norge har ikke krav på alderspensjon fra folketrygden,
jf. folketrygdloven §§ 19-2 og 3-5 siste
ledd. Foretakspensjonsordninger er nettoordninger knyttet til standardberegnet
folketrygd. Personer som ikke er obligatorisk trygdet etter lov
om folketrygd, kan ikke være medlem i foretakspensjonsordninger
med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen,
jf. § 3-2 tredje ledd i utkastet. For utenlandske
statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge, som
slutter i foretaket med rett til opptjent pensjon og som deretter bosetter
seg i utlandet, bør det derfor etter utvalgets vurdering
være adgang til å flytte fripoliserettigheter til
livsforsikringsselskap i utlandet, jf. utkastet § 4-10 første
ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det fortsatt skal være
forbud mot å flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap
som ikke er etablert i Norge. Hovedbegrunnelsen for dette er at
utenlandske livsforsikringsselskaper normalt ikke oppfyller de produktkrav
som stilles som vilkår for skattefavorisering i Norge.
Det vises i denne forbindelse til at det ikke skal kunne tegnes
kontrakt om foretakspensjon i utenlandsk livsforsikringsselskap
som ikke er etablert i Norge. Departementet støtter imidlertid
utvalgets forslag om at det i enkelte særskilte tilfeller
skal være mulig å flytte fripoliserettigheter
til utlandet. Departementet understreker at dette kun vil gjelde
relativt små fripoliser for personer som ikke lengre har
tilknytning til Norge og som således heller ikke er medlem
i norsk folketrygd. Disse fripolisene vil som oftest utgjøre
en liten del av den pensjon vedkommende opparbeider seg over et
helt arbeidsliv. Departementet anser det uproblematisk at det åpnes
for en slik adgang i særskilte tilfeller. I de tilfeller
der de opptjente rettigheter/premiereserven er svært
små anses det uhensiktsmessig å pålegge
norske foretak å fortsette å administrere ordningen
for tidligere korttidstilsatte uten tilknytning til Norge. Departementet
anser det heller ikke hensiktsmessig å i hver enkelt sak
vurdere om det utenlandske selskapet det søkes om flytting
til oppfyller vilkårene etter norsk lovgivning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-10 om utenlandske statsborgere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bestemmelsen om utenlandske statsborgere i større grad
bør vurderes i lys av en forventet utvikling innenfor et
nordisk arbeidsmarked med større mobilitet og konserndannelser over
landegrensene.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket
følges opp ved at regelen om valgfri medregning videreføres.
Departementet er videre enig i at det av hensyn til arbeidstakerne
er behov for mer sammenfallende prosedyrer mellom foretakene når
medregning benyttes.
Departementet er i utgangspunktet enig med utvalget i at det
ikke skal kunne stilles som vilkår at premiereserven overføres
til ny ordning dersom medregning benyttes. Departementet viser i
denne forbindelse til at fripolisen utgjør et eget rettsforhold
mellom arbeidstakeren og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen
som har utstedt den, jf. lovutkastet § 4-9 første
ledd. Dette innebærer at de forsikrede har eiendomsretten
til de opptjente rettigheter og at det ikke kan disponeres over
disse midlene uten samtykke fra eierne.
Når det gjelder forslaget fra utvalgets mindretall om
at medregningsreglene gis en tilføyelse som gir arbeidsgiver
adgang til å redusere pensjonene med et beløp
tilsvarende differansen mellom faktisk utbetaling fra tidligere
pensjonsordning og opptjent pensjon som det er tatt hensyn til i
den nye ordningen, er departementet enig i at det virker rimelig
at en arbeidstaker som skifter arbeidsgiver ikke skal kunne opptjene
en større samlet pensjon enn en arbeidstaker som blir værende
hos samme arbeidsgiver i hele sitt yrkesaktive liv. Departementet
legger imidlertid vekt på at en slik tilføyelse
vil kunne føre til administrative merkostnader ved medregning
i de tilfeller der premiereserven ikke overføres, dersom
en samtidig krever en årlig omregning av ytelser for å ta
hensyn til endringer i verdien av fripoliser. Alternativt kan justering
for tidligere opptjente rettigheter foretas når arbeidstakeren
blir alderspensjonist, eller eventuelt ved tidligere inntruffet
uførhet eller død. Dette ville imidlertid føre
til dårligere oversikt over de til enhver tid opptjente
rettigheter.
Departementet anser det mer hensiktsmessig som Kredittilsynet
alternativt foreslår å stille som vilkår for
medregning at tilhørende premiereserve overføres. En
slik løsning fremstår etter departementets vurdering
som en rimelig avveining mellom de ulike hensyn og medfører
ikke merkostnader for foretakene. Reglene for medregning, jf. §§ 4-11
og 4-13 er endret i tråd med dette. Som nevnt legger departementet
vekt på å sikre medlemmene rett til å motsette
seg overføring av premiereserve fra en gammel til en ny tjenestepensjonsordning
som har fastsatt regler for medregning. På denne bakgrunn
er det i § 4-11 tredje ledd annet punktum tatt
inn en regel som fastslår at overføring krever
samtykke fra medlemmet.
Bankenes Arbeidsgiverforening mener det er en forutsetning ved
medregning at fripoliser med ulik dekning når det gjelder
etterlattepensjoner kan slås sammen og omregnes slik at
de passer i en ny pensjonsplan. Departementet viser i denne forbindelse
til at det i § 4-15 er foreslått regler
om sammenslåing av fripoliser. § 4-15
tredje ledd fastslår at Kongen kan fastsette nærmere
regler om omregning av rettigheter etter fripoliser som slås
sammen, herunder regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner.
Departementet vil i denne sammenheng understreke at det ikke vil
være mulig å overføre fripolise knyttet
til uføre- eller etterlattepensjon for å dekke
opp eventuell manglende premiereserve knyttet til alderspensjon
i en ny ordning. Dersom medlemskap i en ny ordning kun gir rett
til alderspensjon, kan fripolise knyttet til uføre- eller
etterlattepensjon ikke overføres.
Departementet viser til at de offentlige pensjonsordningene normalt
ikke tar hensyn til rettigheter opptjent i private pensjonsordninger.
Dette har sammenheng med at de private pensjonsordningene ikke går
inn under Samordningslovens bestemmelser og at de offentlige ordningene
er bruttoordninger, mens de private er nettoordninger. Akademikerne
gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at en forutsetning
for å lovfeste medregning mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger
er at dette også skal gjelde overgang fra det private til
det offentlige. Departementet understreker at det ikke vil være
aktuelt å gjøre prinsippet om medregning av tidligere
rettigheter gjeldende ved overgang fra det private til det offentlige,
blant annet fordi dette ville innebære at bruttogarantien
måtte gjøres gjeldende også for den delen av
opptjeningen som har skjedd i privat sektor.
Departementet viser til at vilkåret om overføring av
premiereserve ved medregning av tidligere opptjente rettigheter
medfører at det ikke vil være hensiktsmessig å medregne
opptjente rettigheter fra Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse
Forsikring til private tjenestepensjonsordninger. Også det
faktum at de offentlige pensjonsordningene på en rekke
punkter er svært forskjellig fra de private pensjonsordningene
kan tilsi at oppsatte rettigheter i offentlige ordninger heller
ikke bør danne grunnlag for medregning i private ordninger.
Departementet har lagt vekt på å likebehandle
de to ovenfor nevnte tilfellene i forhold til medregning av tidligere
opptjente rettigheter. Departementet har på denne bakgrunn
foreslått at det verken skal være adgang til å medregne
rettigheter opptjent i offentlige tjenestepensjonsordninger i private
tjenestepensjonsordninger, eller omvendt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-12 (1) og (2) og § 4-13
(1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at
departementets forslag til § 4-12 innebærer
en komplisert og fordyrende prosess hver gang en arbeidstager skifter
stilling og flytter til en bedrift som medregner ansiennitet. I
hvert slikt tilfelle må aktuar foreta en komplisert beregning
av hvor lang tjenestetid premiereserven fra den ene pensjonsordningen
gir av tjenestetid i den neste. Samtidig kan det være vanskelig å kontrollere
regnestykket, og en slik regel kan også bidra til forvirring
om hvilken opptjeningstid man faktisk har.
Flertallet vil videre peke på at den
foreslåtte regel vil kunne innebære at godskrevet
ansiennitet blir mindre jo større lønnsøkning
arbeidstakeren får ved skifte av stilling, og at regelen
lett kan omgås ved at lønnsøkningen først
gjennomføres etter noen måneder, det vil si etter
at medregnings-beregningen er gjort.
Flertallet viser videre til at også § 4-12
vil kunne innebære store administrative kostnader i forhold
til de som regel marginale overskudd som sikres gjennom fripolise.
Flertallet foreslår derfor at det som
en forenkling gis adgang til at tillegget i tjenestetid settes lik tjenestetiden
i den foregående ordningen, samtidig som premiereserven
overføres i sin helhet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 4-12 nytt 3. ledd skal lyde:
(3) Foretaket kan likevel beslutte at ved medregning av
tjenestetid for medlemskap i annen pensjonsordning skal tillegget
i tjenestetid settes lik tjenestetiden i den tidligere ordningen,
og fradraget i pensjonsytelsene lik de pensjonsytelser som vil tilsvare
premiereservern fra den tidligere ordningen.»
Utvalget har i tråd med vurderingene i Velferdsmeldingen
og i Stortingets innstilling sett det som hensiktsmessig å tilrettelegge
hjemmel for opprettelse av et fripoliseregister i utkastet.
Utvalget viser til at også for offentlige utredningsoppgaver
og til generelle statistikkformål vil slik oversikt være
av stor nytte. Utvalget viser også til at registeret dekker
de registerbehov som en omsorgspoolen, jf. utkastet § 4-15,
vil ha når det gjelder medlemskap i foretakspensjonsordninger,
og således vil lette registreringen av omsorgsopptjent
pensjon.
Utkastet § 4-20 sier at fripoliser fra foretakspensjonsordninger
som er godkjent etter denne loven skal registreres i registeret.
Også eldre fripoliser fra private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven skal registreres, om ikke sterke praktiske hensyn
taler for andre løsninger. Selve utformingen av registeret
vil gjøres gjennom forskrift med hjemmel i denne lov, når
det besluttes opprettet.
Utvalget foreslår i § 4-21 at en arbeidstaker
som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, kan
kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen
og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede
rettigheter. Dette gjelder også i tilfelle av flytting
som nevnt i § 4-9.
Ved sammenslåingen av fripoliser som gir ulike rettigheter,
foreslår utvalget at det skal foretas omregning av alderspensjon
på grunnlag av premiereserver for alderspensjon på omregningstidspunktet,
jf. utkastet § 4-21. Samlet kontantverdi skal
være den samme før og etter omregningen. Det kan
ikke legges til grunn en lavere pensjonsalder enn 67 år
med mindre pensjonsalderen etter alle fripolisene er lavere enn 67 år.
Fripolise som gir rett til utbetaling av pensjon når krav
om sammenslåing fremsettes, omfattes ikke av sammenslåing
med mindre pensjonsinnretningen samtykker.
Kongen kan fastsette nærmere regler om omregning av
rettigheter etter fripoliser som slås sammen, herunder
regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner
fordi slike kan by på særlige forsikringstekniske
omregningsproblemer.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å følge
opp Stortingets merknad ved å foreslå en hjemmel
for opprettelse av et fripoliseregister. Departementet viser til
at bestemmelser i det nye lovforslaget kan medføre at det
blir utstedt flere fripoliser enn tidligere, og at det kan være
behov for en samlet oversikt over opptjente rettigheter.
Kostnadene ved etableringen av et slikt register vil avhenge
av at det etableres effektiv informasjonsutlevering. Som Norges
Forsikringsforbund påpeker er tilsvarende opplysninger
allerede i dag tilgjengelige i selskapene. Et slikt register vil
også være av stor nytte for offentlige utredningsoppgaver
og til generelle statistikkformål. Den nærmere
bruken av registeret vil eventuelt fastsettes i forskrift.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstaker
som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, skal
kunne kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen
og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede
rettigheter. Departementet registrerer at den foreslåtte
adgangen til å slå sammen fripoliser har fått
tilslutning blant de høringsinstansene som har uttalt seg.
Departementet ser slik sammenslåingsadgang som nyttig,
i det den vil redusere antallet fripoliser og dermed omfanget av administrasjon
knyttet til disse.
Departementet er enig med høringsinstanser som påpeker
at adgangen til å slå sammen fripoliser isolert sett
vil redusere antall fripoliser. Dette må også ses
i sammenheng med forsikringstakers adgang til flytting av fripoliser,
som innebærer at fripolisene kan flyttes til samme pensjonsordning
før sammenslåing. Et fripoliseregister vil likevel
kunne gi nyttig informasjon om omfang og verdi av fripoliser. Departementet
vil derfor ved vurderingen av om et slikt register faktisk skal
opprettes blant annet ta hensyn til om adgangen til å slå sammen
fripoliser i vesentlig grad vil redusere et slikt behov.
Når det gjelder retten til å velge i hvilket
livsforsikringsselskap en fripolise skal stå,
viser departementet til at lovforslaget § 4-9
femte ledd viderefører gjeldende flytterett for fripoliser.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til hjemmel for opprettelse av fripoliseregister, jf. § 4-14.
Komiteen vil understreke behovet for at den enkelte
ansatte får en mulighet til kunnskap om opptjente pensjonsrettigheter
i ulike arbeidsforhold, og at en eventuell opprettelse av et fripoliseregister
vil kunne bidra til dette. Komiteen mener videre
det vil være naturlig om også de offentlige tjenestepensjonsordningene
blir inkludert i et slikt fripoliseregister, slik at all informasjon
blir samlet på ett sted. Komiteen ber Regjeringen
komme tilbake med en vurdering og eventuelle forslag knyttet til
dette før et fripoliseregister eventuelt opprettes.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-15
om sammenslåing av fripoliser.