Til Odelstinget
Finansdepartementet legger med dette fram forslag til endringer
i reglene om eiendomsskatt på kraftanlegg. Forslagene skal
bidra til at iverksettingen av de nye mer lønnsomhetsbaserte
reglene for eiendomsbeskatning av kraftanlegg skal kunne skje i
overensstemmelse med finanskomiteens forutsetninger med hensyn til
proveny, slik de er uttrykt i Budsjett-innst. S. I (1999-2000).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe øye, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti,
Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn,
fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra
Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti,
øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten
Steinar Bastesen, viser til merknader i dette og de følgende
avsnitt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til St.meld. nr.
1 (1999-2000) avsnitt 4.3.4.2 s. 146 hvor det framgår at
det hadde oppstått betydelig usikkerhet knyttet til hvilke
provenymålsettinger Stortinget la til grunn for de nye
reglene for eiendomsskatt fra kraftanlegg, både mht. hva
som var forutsatt at kommunene skulle få i samlet inntekt,
og hva konsekvensene skulle være for den enkelte kommune. Flertallet viser
videre til Budsjett-innst. S. I (1999-2000) der et flertall ba Regjeringen
fremme forslag til lov- og forskriftsendringer, slik at kraftkommunenes
samlede inntekter fra eiendomsskatten § 8 blir
om lag 400 mill. kroner høyere enn anslått proveny
med de nye reglene i 2000 på 600 mill. kroner i Nasjonalbudsjettet
2000, altså en samlet proveny fra eiendomsskatt på kraftproduksjonsanlegg
i 2001 på anslagsvis 1 mrd. kroner.
Etter flertallets oppfatning må det framlagte forslag
kunne sies å være i tråd med flertallets
intensjoner om nivå for samlede inntekter for kraftproduksjonsanlegg
til tross for at samlet proveny i 2001 blir noe lavere enn 1 mrd.
kroner.
Flertallet legger i sin vurdering til grunn at
prisene inneværende år er relativt lave, og at
samlet proveny vil øke med økende priser.
Flertallet vil imidlertid peke på at
det fortsatt er grunn til å stille spørsmål
ved om fordelingsvirkningene mellom kommunene er innafor akseptable rammer,
og ber på denne bakgrunn departementet vurdere om det på bakgrunn
av erfaringer med innføring av eiendomsskatteloven § 8
er behov for justeringer med sikte på å unngå uheldige
fordelingsvirkninger mellom enkeltkommuner.
Flertallet har lagt Finansdepartementets provenyanslag
slik de framkommer i proposisjonens punkt 2.6.3 til grunn for sine
merknader.
Flertallet tar forbehold om eventuelle endringer
i Nasjonalbudsjettet for 2001 dersom skattebortfallet for enkelte
kommuner viser seg vesentlig å avvike fra det departementet
har anslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre legger vekt på at de nye reglene for eiendomskatt
på kraftanlegg er mest mulig robuste mot endringer i kraftprisen,
og at de endringene som gjøres i hovedsak er saklig begrunnet. Det
vil være uheldig dersom det utvikler seg en praksis der
Stortinget endrer regelverket i takt med endringer i kraftprisen. Disse
medlemmer legger vekt på at den samlede beskatningen
av kraftforetak både tar hensyn til kommunenes inntekter,
konkurransebetingelsene til norske kraftprodusenter og industriens behov
for tilgang på stabile kraftleveranser.
Disse medlemmer viser til den konsolideringen
som foregår innenfor nordisk og europeisk kraftproduksjon
og er opptatt av at norske aktører sikres konkurransedyktige
rammebetingelser. Det er viktig for at norske energiselskaper skal
kunne utnytte sine naturlige fortrinn og de mulighetene som liberaliseringen
av det europeiske energimarkedet fører med seg. Det vises
i denne forbindelse til Innst. S. nr. 122 (1999-2000) der flertallet
bestående av Arbeiderpartiet og Høyre uttalte:
«Regjeringen må innenfor det vedtatte
kraftskatteregimet for 1996 arbeide for mer like rammevilkår for
kraftprodusentene som det konkurrentene i Norden/Nord-Europa
har.»
Disse medlemmer forutsetter at dette ligger til
grunn for Regjeringens arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Budsjett-innst. S. I (1999-2000) der et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
mente at en ikrafttredelse av eiendomsskattelovens § 8
først kunne finne sted når reglene var brakt i
tråd med Stortingets forutsetninger ved kraftskattereformen
i 1996. Flertallet viste videre til Innst. O. nr. 62 (1995-1996)
der det heter:
«Flertallet viser til forslag i denne innstilling
om å hensynta langsiktige kontrakter og kraft som produseres
og brukes i samme foretak gjennom at hhv. faktiske priser og priser
fastsatt i de såkalte 1976-kontraktene legges til grunn
ved fastsettelse av normerte salgsinntekter. Flertallet viser til
at dette vil medføre reduserte inntekter fra eiendomsskatten
tilsvarende 165 mill. kroner. Totalvirkningen av forslag i denne innstilling
vil etter dette bli økte inntekter fra eiendomsskatten
med 35 mill. kroner i forhold til dagens situasjon, hensyn tatt
til de siste domsavgjørelser.»
Flertallet forutsatte dermed at med de nye reglene for eiendomsskatt
på kraftanlegg og en antatt kraftpris på 16,5 øre/kWh
ville kommunenes inntekter bli på ca. 760 mill. kroner.
Dagens lave kraftpriser har imidlertid ført til et markert
lavere inntektsnivå. I Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) anslår
departementet at eiendomskatten fra kraftproduksjonsanlegg med de
nye reglene vil innbringe ca. 625 mill. kroner i 2001. Disse medlemmer er
enig i at inntektstapet på ca. 400 mill. kroner sammenlignet
med inntektene med de eksisterende reglene i 1997, vil påføre
enkelte kommuner en uforholdsmessig stor belastning. Dette må imidlertid
sees i sammenheng med kommunenes inntekter fra naturressursskatten. Disse
medlemmer støtter på denne bakgrunn forslag
som sikrer kommunene et inntektsnivå fra eiendomsskatten
på kraftanlegg på 800 mill. kroner. Dette ligger
noe over det inntektsnivået Stortinget forutsatte i Innst.
O. nr. 62 (1995-1996) utfra en kraftpris på 16,5 øre/kWh.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti vil vise til Innst. O. nr. 62 (1995-1996) der
medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse
uttaler:
«… vil utfra behovet for oversiktlige
regler og stabile takstbaserte inntekter gå inn for å opprettholde
eiendomsskatten i sin nåværende form.»
Disse medlemmer vil peke på at vårt
primærstandpunkt ikke fikk flertall, og at vårt
subsidiære standpunkt var å gå inn for
et opplegg som sikrer kommunene inntekter fra eiendomsskatt på kraftproduksjonsanlegg
i 2001 på anslagsvis 1 mrd. kroner. Disse medlemmer vil
derfor nå akseptere forslaget fra Regjeringen.
Etter at kraftskattereformen ble vedtatt, har det i økende
grad skjedd omsetning av eierandeler i kraftproduksjonsanlegg. At
markedsverdien av et anlegg ikke kan anslås ut fra sammenligninger
med observerte markedsverdier, er dermed ikke tilfelle i samme grad
som da de nye reglene for beskatning av kraftnæringen ble
vedtatt i 1996 og under utredningsarbeidet forut for dette.
Departementet har vurdert om slike observerte markedsverdier
kan benyttes ved formuesverdsettelsen av kraftproduksjonsanlegg.
Markedsprisen på omsatte anlegg er imidlertid ikke uten
videre et godt mål på markedsverdien av anlegg
som ikke er omsatt. Som nevnt ovenfor var det ved kraftskattereformen
et hovedhensyn å redusere bruken av skjønn slik
at antallet tvister for domstolene kunne reduseres. Dersom man nå skulle åpne
for å benytte sammenligninger med oppnådde markedspriser
ved verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg, ville det innebære
en fullstendig revurdering av de verdsettelsesprinsipper som stortingsflertallet
samlet seg om ved kraftskattereformen. På grunnlag av finanskomiteens
merknader til Nasjonalbudsjettet 2000, legger en til grunn at det ikke
er ikke ønskelig med en slik revurdering av regelverket
nå. Departementet vil derfor ikke foreslå endringer
med hensyn til hvilken metode som skal benyttes ved verdsettelsen,
og legger til grunn at Stortingets provenymålsetting bør
nås gjennom justeringer av den vedtatte verdsettelsesmetoden.
Komiteen tar dette til etterretning.
Fastsettelsen av brutto salgsinntekter baseres på observerte
eller med andre ord historiske markedspriser på kraft.
Det er mulig at den takserte formuesverdien ville gi bedre uttrykk
for markedsverdien på produksjonsanlegget, dersom forventede
kraftpriser i markedet ble lagt til grunn for lønnsomhetsberegningen.
Det er imidlertid flere betenkeligheter ved å benytte forventede
kraftpriser fremfor historiske. Dette ble grundig vurdert i Ot.prp.
nr. 23 (1995-1996), jf. avsnitt 7.5.2. Departementet kan ikke se
forhold som tilsier en annerledes vurdering i dag. Et anslag over forventede
priser vil trolig bli svært vanskelig å foreta slik
at det er akseptabelt både for de eiendomsskattepliktige
og for eiendomsskattekreditorene. Elementet av skjønn vil
kunne lede til flere tvister. Vurderingen må uansett ta
utgangspunkt i historiske priser når anslaget skal foretas.
Da blir forskjellen fra å benytte observerte priser mindre.
På denne bakgrunn vil departementet ikke foreslå å gå over
til å benytte forventede priser ved beregningen av formuesverdien.
Komiteen tar dette til orientering.
Eiendomsskattegrunnlaget i mange kommuner påvirkes i
stor grad av at det skal tas hensyn til eierens langsiktige kontrakter
og kraft brukt i egen produksjonsvirksomhet ved lønnsomhetsberegningen
etter skatteloven § 18-5. Det er vanskelig å begrunne
prinsipielt unntaket fra verdsettelse etter spotmarkedspris for
langsiktige kontrakter m.v. dersom eiendomsskattegrunnlaget skal
tilsvare en objektivisert markedsverdi for anlegget, dvs. uavhengig
av eierens disposisjoner. Finanskomiteens flertall synes i drøftelsen av
unntaket å ha vært mest opptatt av at det må gjelde et
unntak for langsiktige kontrakter i grunnlaget for grunnrenteskatten
slik at eierene av verkene ikke beskattes for inntekter som i noen
tilfeller overstiger de faktiske inntektene, jf. Innst. O. nr. 62
(1995-1996) avsnitt 6.3 på s. 50. Etter departementets
syn framkommer det ikke klart hvorvidt flertallet i finanskomiteen
var tilstrekkelig oppmerksom på eiendomsskattens karakter
av objektskatt da unntaket for langsiktige kontrakter ble gjort
gjeldende også for eiendomsskatteformål.
Unntaket for langsiktige kontrakter m.v. har etter departementets
erfaring vist seg vanskelig å avgrense strengt slik Stortinget
forutsatte, noe som kan åpne for tvister om fortolkningen.
Det er også en rekke kontrakter som omfattes av unntaksreglene,
men der disse kontraktene i liten grad ivaretar hensynet til kraftkrevende
industris behov for å inngå langsiktige kontrakter.
Eksempelvis er kraftutvekslingsavtalene med utlandet ansett omfattet
av unntaksreglene. Ved behandlingen av St.prp. nr. 52 (1998-1999)
vedtok dessuten Stortinget nye prinsipper for fastsettelsen av prisvilkår
m.v. for Statkrafts kontrakter med industrien. Blant annet av den
grunn er det neppe grunn til å forvente at prisene på langsiktige
kontrakter til industrien over tid vil avvike vesentlig fra spotmarkedsprisene, noe
som også svekker argumentet for å ha særskilte verdsettelsesregler
for enkelte kontrakter.
Kraftkontraktene er videre normalt knyttet til eierne (foretakene)
og ikke til det enkelte verk. Det er derfor behov for de vedtatte
reglene om hvordan slike kontrakter skal tilordnes det enkelte kraftverk.
Det er vanskelig for ligningsmyndighetene å etterprøve
skattyters påstand om fordelingen ved ligningen. Hvis unntaket
oppheves vil regelverket bli mer oversiktlig, det vil bli mindre
skjønnspreget og enklere å praktisere.
Etter departementets syn tilsier disse hensynene isolert sett
at de særskilte verdsettelsesreglene for langsiktige kontrakter
og kraft brukt i egen produksjonsvirksomhet bør oppheves,
slik at all kraft unntatt konsesjonskraft verdsettes til spotmarkedspriser.
I Budsjett-innst. S. I (1999-2000) ba Stortinget Regjeringen
om å fremme forslag om endringer i regelverket som bidrar
til å øke provenyet fra eiendomsskatten for produksjonsanlegg
vesentlig. På denne bakgrunn vil ikke departementet nå foreslå tilsvarende
endringer som kan påvirke grunnlaget for grunnrenteskatten.
Departementet foreslår derfor at all kraft unntatt konsesjonskraft
verdsettes til spotmarkedspriser, dvs. at de særskilte
verdsettelsesreglene for langsiktige kontrakter og kraft brukt i
egen produksjonsvirksomhet oppheves for eiendomsskatteformål.
Det vises til avsnitt 2.6 i proposisjonen for anslag på hvor
mye en opphevelse av unntaket vil ha å si for provenyet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om å oppheve de særskilte verdsettelsesreglene
for langsiktige kontrakter og kraftbruk i egen produksjonsvirksomhet
i gjeldende § 18-5(2) 1 pkt. jf. § 18-3(2)
bokstav a nr. 2 og 3 i skatteloven.
Komiteen viser til at det finnes eksempler på langsiktige
kraftkontrakter som reelt fremstår som betingelser for
konsesjon, men uten formelt å være inntatt i konsesjonsvilkårene.
Det synes å gjelde bl.a. den såkalte Nea-kontrakten,
hvor utbygger synes å ha måttet inngå en
omfattende og evigvarende avtale om å levere betydelige
menger elektrisk kraft til selvkost, som forutsetning for konsesjon. Komiteen finner det
naturlig at slike kontrakter, og hvor utbygger ikke hadde noe fritt
kontraktsalternativ, behandles på linje med kraftleveranser
som direkte er inntatt i konsesjonsvilkårene. Komiteen vil
bemerke at det ikke er noen reell forskjell mellom de to alternativene,
og at utbygger i begge tilfeller er fratatt prismessig handlefrihet
eller alternativ når det gjelder å inngå kraftavtale. Komiteen er
enig med departementet i at en presisering i loven for å unngå forskjellsbehandling mellom
reelt like tilfeller må være så vidt
snever at det ikke åpner for en uheldig utglidning. Komiteen vil derfor
i forståelse med departementet foreslå følgende ordlyd
i skattelovens § 18-5 annet ledd første
punktum:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 18-5 annet ledd første
punktum skal lyde:
Brutto salgsinntekter settes til gjennomsnittet av summen
av hver av de fem første årenes spotmarkedspriser
pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved kraftverket i de
tilhørende tidsavsnittene i de enkelte år, med
unntak for kraft som tas ut av kraftverket i henhold til vilkår
for konsesjon eller i henhold til avtale som har vært en
forutsetning for å oppnå konsesjon, som verdsettes
til oppnådde priser.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at departementet benytter anledningen
til å fremme forslag om ikke å ta hensyn til prisnivået
i langsiktige leveringsavtaler ved beregning av eiendomsskattegrunnlaget. Disse
medlemmer mener det ikke er rimelig at produksjonsselskaper
som har inngått langsiktige avtaler om industrikraftleveranser
skal betale eiendomsskatt basert på løpende spottpriser.
Beskatningen bør baseres på faktiske, løpende
inntekter og ikke på en spottpris produksjonsselskapene
ikke får nyte godt av. Disse medlemmer legger
vekt på at dette vil gi kraftkrevende industri mer stabile
rammebetingelser, og redusere kraftforetakets risiko ved inngåelse
av langsiktige kontrakter. Disse medlemmer minner
om at flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre i Innst. O. nr. 62 (1995-1996) skrev:
«Flertallet vil legge vekt på industriens
behov for sikker levering av kraft. På denne bakgrunn vil
flertallet fremme forslag om at det ved beregning av skatt på grunnrente
og eiendomsskatt benyttes spotmarkedspriser, med unntak av eksisterende
langsiktige kontrakter inngått mellom uavhengige parter
før 31. desember 1995 og med varighet på 7 år
eller mer, og etter nærmere retningslinjer også kraft
som i dag produseres og brukes innenfor samme foretak, produksjons-
og brukerfortak som i all hovedsak har samme eiere og i tilfeller
der produksjon og bruk skjer innenfor samme konsern. For langsiktige
kontrakter benyttes kontraktsprisen. For egenprodusert kraft brukes
prisene som er fastsatt i de såkalte 1976-kontraktene,
jf. St.prp. nr.104 (1990-1991). Dette skal også gjelde
tilsvarende framtidige kontrakter med stortingsbestemte vilkår,
visse andre kontrakter og industriens egen kraft etter
retningslinjer gitt fra departementet. Det forutsettes at det legges
opp til en streng praksis. Flertallet peker på at en slik
endring vil gi mottakerne mer stabile rammebetingelser, og vil redusere
kraftforetakets risiko ved inngåelse av langsiktige kontrakter.»
Disse medlemmer mener dette fortsatt må ligge
til grunn og finner det oppsiktsvekkende at departementet i proposisjonen
mener «det ikke er klart hvorvidt flertallet i finanskomiteen
var tilstrekkelig oppmerksom på eiendomsskattens karakter
av objektsskatt da unntaket for langsiktige kontrakter ble gjort
gjeldende også for eiendomsskatteformål». Disse
medlemmer viser videre til at forslaget på kort
sikt og med dagens lave kraftpriser på meget usikkert grunnlag
anslås å føre til økte inntekter
for kommunene på ca. 30 mill. kroner. Den beskjedne inntektsvirkningen
av forslaget og departementets utsagn sitert over understreker forslagets
karakter av være en omkamp i forhold til Innst. O. nr.
62 (1995-1996), og ikke først og fremst begrunnet med flertallets ønske
ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2000 om å sikre
kraftkommunene inntekter fra eiendomskatten på kraftanlegg
på anslagsvis 1 mrd. kroner.
Grunnrenteskatten kan variere betydelig fra år til år.
Dette kan lede til større variasjoner i eiendomsskattegrunnlaget
enn det som er ønskelig av hensyn til stabile inntekter
for kommunene. Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 23 (1996-1996) å beregne
fradraget for grunnrenteskatten som et rullerende gjennomsnitt over
de siste fem år, jf. s. 142. Forslaget synes å ha
falt ut under omredigeringen av lovforslaget i Stortinget uten at
det fremgår at dette har vært hensikten. Departementet
legger dette til grunn, og foreslår at skatteloven § 18-5
endres i tråd med det opprinnelige forslaget.
Produksjonsanleggene gjennomgår tidvis større vedlikeholdsarbeider
hvor kostnadene kan bli betydelige. I den grad dette ikke er påkostninger
skal kostnadene ikke aktiveres, men utgiftsføres direkte.
Eiendomsskattegrunnlaget kan på grunn av dette bli betydelig
lavere i år med ekstraordinære vedlikeholdsutgifter.
Virkningen av slikt vedlikehold bør derfor fordeles over
flere år. Dette har også vært praktisert
ved taksering etter den tidligere ordning. Det vil imidlertid kunne
oppstå tvil om hva som skal anses som ekstraordinært
vedlikehold. Av administrative grunner er det derfor enklere å beregne
fradragsrett for alle drifts- og vedlikeholdsutgifter som et rullerende
gjennomsnitt over de siste fem år. Departementet foreslår
derfor at fradraget for driftsutgifter beregnes som et rullerende
gjennomsnitt over de siste fem år. Kostnadene til eiendomsskatt
og konsesjonsavgift foreslås også lagt inn i dette
gjennomsnittet, slik at det gjelder alle de løpende kostnadene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om at fradraget for driftsutgifter beregnes som et rullerende
gjennomsnitt over de siste fem år, jf. forslag til skatteloven § 18-5
tredje ledd første og annet punktum.
Komiteen slutter seg til departementets forslag om
at drifts- og vedlikeholdsutgifter skal beregnes som et rullerende
gjennomsnitt over de siste fem år, men mener samtidig det
er naturlig å foreta en tilsvarende indeksregulering av
det rullerende gjennomsnittet av drifts- og vedlikeholdskostnadene.
Det vises til spørsmål om dette fra Høyres
stortingsgruppe av 24. mai 2000 og departementets svar
av 26. mai 2000. Der det fremgår at:
«Departementet er enig i at det er mest konsekvent
om alle størrelser som inngår i det rullerende femårs
gjennomsnittet blir indeksregulert, slik at både drifts-
og vedlikeholdskostnader og pliktig skatt på grunnrenteinntekt
behandles på en tilsvarende måte som inntektsiden.»
På denne bakgrunn fremsettes følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 18-5 tredje ledd nytt tredje
punktum skal lyde:
Kostnader og grunnrenteskatt fra de foregående årene
justeres med den årlige gjennomsnittlige endringen i konsumprisindeksen
til og med inntektsåret.»
Det er reist spørsmål om forutsetningene bak
reglene om fastsettelse av gjenstående levetid
for de eksisterende driftsmidlene. Dette gjelder særlig
spørsmålet om gjenstående levetid skal
bestemmes ved befaring eller om sjabloner kan benyttes.
Departementet har vurdert hensiktsmessigheten av å gjennomføre
befaring i den utstrekning som forutsettes etter reglene i skatteloven § 18-5.
Innspill om dette er mottatt fra blant annet LVK og Enfo. Departementet
har også hatt tilgang til rapportene fra de fem befaringene
som ble gjennomført på oppdrag fra ligningsmyndighetene
i Buskerud høsten 1999. Befaringene ble gjennomført
av et særskilt takstutvalg oppnevnt av Skattedirektoratet.
Selv om de fem rapportene representerer et for lite utvalg til at
det kan anses som representativt, indikerer de at sjablonene i det vedtatte
regelverk kan undervurdere gjenstående levetid for de eksisterende
driftsmidlene betydelig. Rapportene indikerer samtidig at det trolig
i praksis etter kort tid vil bli utviklet sjabloner for denne vurderingen
uansett. Slike sjabloner synes langt på vei å gjøre de
rutinemessige befaringene hvert tiende år overflødig.
Inntil slike sjabloner utvikles, er det også en økt risiko
for tvister, siden vurderingen er skjønnspreget. Å unngå slike
tvister er som nevnt en hovedhensikt med de nye reglene.
Det er på det rene at arbeidet med befaringene vil ta
lenger tid og kreve langt større ressurser enn tidligere
forutsatt. Departementet kan vanskelig se at betydningen av rutinemessige
befaringer forsvarer ressursbruken i dette tilfelle.
Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at regelen
om rutinemessig befaring hvert tiende år oppheves. Det
bør i stedet som hovedregel tas utgangspunkt i gjenstående
skattemessig levetid ved fastsettelsen av gjenstående levetid
for alle driftsmidlene i et produksjonsanlegg - uansett om de avskrives
lineært eller etter saldometoden. Dette forenkler reglene
og reduserer risikoen for tvister. Ligningsmyndighetene kan, dersom
det påvises tilstrekkelig grunnlag for det, beslutte å gjennomføre
befaring etter de ordinære reglene i ligningsloven.
En nærmere beskrivelse av reglene om dette er gitt i kapittel
3 nedenfor.
Komiteen er enig i Regjeringens forslag
om å oppheve regelen i gjeldende § 18-5
første ledd fjerde punktum i skatteloven om rutinemessig
befaring hvert tiende år.
Departementet foreslår ovenfor å oppheve reglene om
rutinemessig befaring, og at gjenstående levetid alltid
tar utgangspunkt i gjenstående skattemessig levetid. Det
gjelder imidlertid en nedre begrensning for disse sjablonene gjennom
bestemmelsene om minste gjenstående levetid i skattelovforskriften § 18-5-20. Det
er mulig at enkelte av disse minste gjenstående levetidene
er satt for lavt. Dette gjelder dammer, tunneler og lignende, hvor
minste gjenstående levetid er satt til 25 år.
Videre gjelder det maskinteknisk utrustning, hvor minste gjenstående
levetid er 10 år. Endelig gjelder det elektronisk utrustning
der minste gjenstående levetid er 5 år. Departementet
la ved vedtakelsen av forskriften (jf. den tidligere forskrift av
18. mai 1998, kapittel 7 med overgangsregel til § 4-3)
vekt på at sjablonene ikke skulle fastsette en for høy
minste gjenstående levetid. Det ble lagt inn en sikkerhetsmargin for å unngå at
fremtidige utskiftingskostnader blir satt for lavt og eiendomsskattegrunnlaget
for høyt. Det var samtidig en forutsetning at dette burde
revurderes når man hadde fått erfaringer med hvordan
reglene virker.
Forskriftens regler om driftsmidlenes minste gjenstående
levetider er under arbeidet med proposisjonen inngående
vurdert. Innspill er mottatt fra blant annet LVK og Enfo. De fem
befaringsrapportene gir et begrenset grunnlag for vurderingen. Idriftsettelsesår
for driftsmidlene i produksjonsanleggene varierer imidlertid over
hele perioden fra 1928 til 1996, slik at de gir et inntrykk av status
for driftsmidler med både høy og lav alder. Vurderingene
som der er gjort av gjenstående levetid indikerer at den
vedlikeholdsmessige standarden er såvidt god at det er
grunn til å tro at minste gjenstående levetider
er satt for lavt særlig for dammer, tunneler og lignende,
men også noe lavt for maskinteknisk og elektroteknisk utstyr.
Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at reglene
om minste gjenstående levetid for disse driftsmidlene strammes
inn. For driftsmidler som avskrives lineært etter skatteloven § 18-6
første ledd bokstav a, det vil si dammer, tunneler, rørgater
(unntatt rør) og kraftstasjoner, foreslås minste
gjenstående levetid økt fra 25 til 40 år.
Driftsmidler som avskrives etter bokstav b, det vil si maskinteknisk
utrustning, foreslås gitt minste gjenstående levetid
på 15 år. For driftsmidler som avskrives etter
saldometoden etter skatteloven § 14-43 første
ledd bokstav g, det vil si elektroteknisk utstyr, foreslås
minste gjenstående levetid økt fra 5 til 10 år.
Reglene for de øvrige driftsmidlene foreslås ikke
endret nå.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om endringer i reglene om minste gjenstående levetid for
eksisterende driftsmidler, jf. forslag til skatteloven § 18-5
fjerde ledd fjerde og femte punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener likevel at fastsettelsen av minste gjenstående
levetid for ulike driftsmidler bør vurderes etter hvert
som det blir gjennomført flere anleggsbefaringer.
Den siste faktoren som inngår i beregningen av utskiftingskostnadene
over uendelig tid er levetiden for fremtidige driftsmidler. Den
levetiden som følger av de skattemessige avskrivningsreglene
skal alltid legges til grunn for anslaget over levetiden for de
fremtidige driftsmidlene. Det er mulig at de skattemessige levetidene
undervurderer faktisk levetid. Økt skattemessig levetid
vil redusere fradraget for fremtidige utskiftingskostnader og øke
grunnlaget for eiendomsskatt. Endringer i avskrivningsreglene og
dermed de skattemessige levetidene kan imidlertid ikke gjøres uten
at det også får virkning for skatt på alminnelig inntekt
og grunnrenteskatten. Det lar seg vanskelig begrunne å operere
med ulike skattemessige levetider for driftsmidlene for inntektsskatt
og eiendomsskatt. En vurdering av slike endringer bør skje
i forbindelse med en samlet evaluering av avskrivningsreglene. Departementet
går derfor ikke inn på en vurdering av disse reglene
nå.
For den elektrotekniske utrustningen i kraftproduksjonsanleggene
er det indirekte vedtatt en økning av den skattemessig
levetid som skal legges til grunn for fremtidige driftsmidler. Økningen
er skjedd som følge av den reduksjonen som er foretatt
i avskrivningssatsen for den saldogruppe som slikt utstyr tilhører,
jf. bokstav g i skatteloven § 14-43 første
ledd. Satsen ble redusert fra 5 pst. til 4 pst. ved lov 17. desember
1999 nr. 94, som følge av fjorårets budsjettforlik,
jf. Budsjett-innst. S. I (1999-2000) pkt. 3.1.2 og Innst. O. nr.
12 (1999-2000) pkt. 31.4. I tråd med dette vil departementet
endre fastsatt levetid for slike driftsmidler i skattelovforskriften § 18-5-11 tredje
ledd fra 31 til 38 år. Endringen i skatteloven § 14-43
har virkning først fra inntektsåret 2000. Departementet
foreslår imidlertid at den korresponderende endringen i
forskriftens § 18-5-11 får betydning
for eiendomsskatten allerede fra eiendomsskatteåret 2001.
Det vises til avsnitt 2.7 i proposisjonen om dette.
Komiteen er enig med Regjeringen i å endre fastsatt
levetid for driftsmidler i skatteloven § 14-43 første
ledd bokstav g fra 31 til 38 år med virkning for eiendomskatten
fra eiendomsåret 2001.
I forbindelse med kraftskattereformen valgte departementet å legge
et tilnærmet markedsbasert avkastningskrav til
grunn for fastsettelse av normrenter for bruk i skattesystemet,
basert på en risikofri rente påplusset et risikotillegg
som skal reflektere risikoen ved investeringer i vannkraftanlegg,
jf. avsnitt 9.5 i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996). Dette innebærer
at normrenten skal være tilnærmet lik den forventede
avkastningen kapitalmarkedet ellers tilbyr på tilsvarende
kapitalplasseringer med den samme risiko. Fordi det i liten grad
forelå opplysninger om oppnådd avkastning i kraftforetakene,
ble prisen på risiko i kraftmarkedet fastsatt ut fra informasjon
om gjennomsnittlig avkastningskrav i børsmarkedet fra Oslo
Børs. Risikotillegget ble på dette grunnlaget
fastsatt til 4 prosentpoeng i den diskonteringsrenten som benyttes
i nåverdiberegningene av eiendomsskattegrunnlaget.
Eiendomsskattegrunnlaget skal i prinsippet gjenspeile markedsverdien
på kraftanlegget. De vedtatte verdsettelsesreglene innebærer
at eiendomsskattegrunnlaget fastsettes med utgangspunkt i nåverdien
av kraftverkets netto inntjening, noe som normalt vil gi et relativt
godt bilde av markedsverdien av kraftanlegget. Kraftprisene er nå på et
historisk lavnivå. Det skyldes bl.a. at både 1997,
1998 og 1999 har vært nedbørsrike år,
slik at det er mye vann i magasinene. De fleste synes imidlertid å forvente
at kraftprisene vil øke i årene framover. Det
er bl.a. reflektert i at markedsverdien på de kraftverk
som faktisk er blitt omsatt trolig er til dels betydelig høyere
enn det de ville ha vært dersom markedet forventet at kraftprisene
ville holde seg på dagens nivå.
Ved de nye verdsettelsesreglene er det observerte kraftpriser
for 1997, 1998 og 1999 som inngår i beregningen av formuesverdien
for 1999 og dermed av eiendomsskattegrunnlaget
for 2001. Det at kraftprisene de siste tre årene har vært
lave, innebærer at den beregnede formuesverdien ved de
nye reglene blir en god del lavere enn det som pr. i dag synes å være
et rimelig anslag på markedsverdien. For å justere
for dette kunne en i prinsippet benytte høyere kraftpriser enn
de observerte prisene ved beregningen av formuesverdien. Som påpekt
i avsnitt 2.5.3.1 i proposisjonen er det imidlertid etter departementets
syn tungtveiende grunner for å basere beregningen av formuesverdien
på observerte priser, jf. også avsnitt 7.5.2 i
Ot.prp. nr. 23 (1995-1996).
En reduksjon av risikotillegget i normrenten har tilsvarende
virkninger ved at formuesverdien for kraftproduksjonsanlegg øker,
slik at eiendomsskattegrunnlaget også på kort
sikt er bedre i samsvar med den faktiske markedsverdien av kraftanleggene.
Etter departementets vurdering er det å redusere risikotillegget
en enkel metode for å få til en sjablonmessig økning
av formuesverdien for 2001, for å bidra til en økning
av eiendomsskatten i 2001 i tråd med Stortingets forutsetninger.
Departementet foreslår derfor å redusere risikotillegget
i normrenten for beregning av formuesverdien og dermed grunnlaget
for eiendomsskatten fra 4 pst. til 3 pst. Det vises til avsnitt
2.7 i proposisjonen om teknisk gjennomføring av endringen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig med Regjeringen
i å redusere risikotillegget i normrenten for beregning
av formuesverdien fra 4 til 3 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går
mot forslaget om å redusere risikotillegget i normrenten
som brukes i nåverdiberegningene av kraftverkenes nettoinntjening
og eiendomsskattegrunnlaget. Forslaget synes i overveiende grad å være
begrunnet med ønsket om en økning av inntektene
fra eiendomsskatten i 2001, ikke ut fra endringer i prisen på risiko
i kraftmarkedet. Disse medlemmer går på denne
bakgrunn imot den foreslåtte reduksjonen i risikotillegget
i normrenten for beregning av formuesverdien fra 4 til 3 pst.
Departementet har vurdert om verdsettelsen av anleggsdeler beliggende
i ulike kommuner skal kunne skje separat i noen tilfeller, og det
er særlig for reguleringsanlegg i andre kommuner enn kraftstasjonskommunen
dette er aktuelt. I større vassdrag med mange anlegg vil
felles verdsettelse kunne bli omfattende. En regel om særskilt
verdsettelse av enkelte driftsmidler ville virke forenklende for
selve verdsettelsesprosessen, og det er grunn til å anta
at den ville kunne redusere omfordelingsvirkningen noe. Det ville imidlertid
være nødvendig å gi nye verdsettelsesregler for
slike tilfeller. For det første måtte det gis
regler for den særskilte verdsettelsen av reguleringsanlegget. Ulike
alternativer kunne være aktuelle, jf. gjeldende takseringspraksis.
Videre måtte reglene for lønnsomhetsberegningen
for hele anlegget korrigeres for slike tilfeller. Utskiftingskostnader
for reguleringsanleggsdelene kunne enkelt trekkes ut av lønnsomhetsberegningen
slik reglene er i dag, noe som øker grunnlaget. Men korreksjon
av inntektssiden er mer komplisert. Beregning av inntektene etter
dagens regler vil få med den merinntekten som skyldes det
reguleringsanlegget som eventuelt skal verdsettes særskilt.
Hvordan verdiøkningen som må tilskrives reguleringsanlegget kan
skilles ut på inntektssiden, måtte vurderes nærmere.
Den felles beregning av verdien av kraftverk med reguleringsanlegg
vil som nevnt kunne gi noen omfordelingsvirkninger mellom berørte
kommuner i forhold til gjeldende takseringspraksis for eiendomsskatteformål.
Endringer med sikte på å åpne for særskilt
verdsettelse vil kunne føre til andre resultater. Provenyet
for kommunene samlet sett vil imidlertid neppe endres vesentlig.
Departementet vil på bakgrunn av finanskomiteens merknader
i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) ikke foreslå endringer
i disse reglene nå. Virkningen av regelverket for enkeltkommuner bør
eventuelt vurderes når de nye reglene har vært
anvendt i praksis.
Departementet har bedt NVE utrede en kommunefordeling av driftsmidlene
i produksjonsanlegg som krysser kommunegrensene. Det antas at dette
utredningsarbeidet, som ble ferdigstilt i mars, vil kunne gi et
inntrykk av behovet for å endre reglene om verdsettelse
av reguleringsanlegg. Departementet vil komme tilbake til dette
i forbindelse med forslag til permanente fordelingsregler.
Komiteen tar dette til etterretning.
Enkelte produksjonsanlegg som blir verdsatt etter avkastningsverdien,
vil som følge av de vedtatte reglene få noe
høyere formuesverdier og eiendomsskattegrunnlag, mens andre
får betydelig lavere. Dette skyldes at markedsverdien av
produksjonsanleggene varierer mer i takt med lønnsomheten
enn ved gjeldende eiendomsskattetakster. Selv om disse virkningene
er en nødvendig følge av de vedtatte reglene,
kan det forekomme konsekvenser for enkeltkommuners eiendomsskatteinntekter
som går ut over det som er ansett som akseptabelt.
En mulighet for å avhjelpe slike konsekvenser, er at
kommunenes inntekter sikres ved at det innføres en minimumsverdi
eller et «gulv» for eiendomsskattegrunnlagene
beregnet etter avkastningsverdien. Departementet har nøye
vurdert innføringen av en slik minimumsverdi. Det er mottatt
innspill fra LVK og Enfo, som har foreslått ulike modeller.
Departementet har særlig vurdert en løsning
hvor minimumsverdien av et produksjonsanlegg fastsettes som en taksert
verdi av et anleggs årsproduksjon målt i kWh.
En verdsettelse ved et gitt kronebeløp pr. kWh er en alminnelig
måte å uttrykke prisen på hva et anlegg
er omsatt for. Eierene vil kunne pålegges å beregne
denne verdien etter priser fastsatt i eigedomsskattelova samtidig
som de beregner avkastningsverdien etter de ordinære reglene
i skatteloven § 18-5. Ligningskontoret kan da
meddele berørte kommuner den høyeste verdien av
disse.
Etter departementets syn bør minimumsverdien settes
så lavt at den kun har betydning for enkeltkommuner i perioder
med meget lave kraftpriser. Et slikt minimum vil bidra til å dempe
det største fallet i inntektene for de kommunene som kommer
spesielt dårlig ut ved iverksettingen av de nye reglene.
Minimumsverdien bør også settes lavt slik at
den normalt ikke vil medføre en tilleggsbelastning for kraftforetakene
i forhold til det de betaler i eiendomsskatt i dag. Det er dermed
heller ikke behov for å kompensere en slik tilleggsbelastning
ved fremføringsrett for mye betalt eiendomsskatt eller
fradragsrett i andre skatter.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette
at det for eiendomsskatteformål innføres en minimumsverdi
av produksjonsanlegg fastsatt til kr 0,50 pr. kWh av årsproduksjonen.
For å unngå for store variasjoner fra år
til år, bør gjennomsnittet av flere års
produksjon benyttes som beregningsgrunnlag. Departementet foreslår
av den grunn at en benytter grunnlaget for naturressursskatten fastsatt
under ligningen året før skatteåret.
Da kreves ingen ytterligere beregning for dette formålet.
Minimumsverdien foreslås ikke anvendt som alternativ
til formuesverdien ved den ordinære ligningen. Hensynet
til å sikre kommunenes eiendomsskatteinntekter gjør
seg ikke gjeldende her. Det vises til avsnitt 2.7 i proposisjonen
for nærmere omtale av hvordan minimumsverdien foreslås
gjennomført lovteknisk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag om innføring av minimumsverdi for de enkelte verk,
jf. forslag til eiendomsskatteloven § 8 nytt fjerde
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter departementets forslag om å innføre
en minimumsverdi for produksjonsanlegg fastsatt til kr 0,50 pr.
kWh av grunnlaget for naturressursskatten på anlegget.
Dette vil sikre enkeltkommuner mot kraftige reduksjoner i inntektene fra
eiendomsskatten på kraftanlegg i perioder med svært
lave kraftpriser. For å sikre enkelte kraftprodusentene
mot kraftige økninger i eiendomsskatten i år med
meget høye kraftpriser foreslår disse medlemmer samtidig
at det innføres en tilsvarende maksimumsverdi for produksjonsanlegg
fastsatt til kr 1,50 pr. kWh. Det fremsettes følgende forslag:
«I lov av 6. juni 1975 nr. 29
om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) gjøres
følgende endring:
§ 8 nytt fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5
første leden skal ikkje setjast lågare enn kr 0,50/kWh
og ikkje høgre enn kr 1,50/kWh av grunnlaget for
naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året
før skatteåret.»
Departementet ga i Nasjonalbudsjettet 2000 uttrykk for at særskilte
satsøkninger for eiendomsskatt på kraftanlegg
ville bli vurdert. En slik økning reduserer imidlertid
ikke inntektssvikten for de kommunene som får redusert
eiendomsskattegrunnlagene mest. Departementet har søkt å finne
mer robuste løsninger på provenybehovet ved endringer
i reglene om grunnlaget. Dersom forslagene ovenfor vedtas, antas
det at Stortingets provenyforutsetninger vil kunne oppnås, og
departementet foreslår derfor ikke særskilte satsøkninger
for eiendomsskatten på produksjonsanlegg.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet anslår den totale provenyøkningen som
følge av forslagene, eksklusive opphevelse av særskilte
regler for langsiktige kontrakter og kraft brukt i egen produksjonsvirksomhet,
til om lag 285 mill. kroner jf. tabell 2.4 i proposisjonens avsnitt 2.6.3.
Effekten av å oppheve de særskilte reglene for langsiktige
kontrakter m.v. er på kort sikt anslått til om
lag 30 mill. kroner. På kort sikt vil derfor den anslagsvise
effekten av forslagene bli på om lag 315 mill. kroner totalt
sett. Provenyvirkningene av forslaget vil derimot utgjøre
om lag 425 mill. kroner dersom kraftprisen blir 1-2 øre/kWh
høyere enn i dag.
På kort sikt vil samlet eiendomsskatteproveny fra kraftverk
utgjøre anslagsvis 915 mill. kroner.
Tabell 2.5 i proposisjonen avsnitt 2.6.3 viser samlet provenyvirkning
av hele kraftskattereformen inkludert forslagene til endringer i
eiendomsskattegrunnlaget. Samlet sett vil kraftkommunene øke
inntektene fra kraftverk med om lag 135 mill. kroner fra 1997 til
2001 som følge av reformen. På noe sikt antas denne økningen
etter de nye reglene, å bli anslagsvis 245 mill. kroner
i forhold til 1997, det vil si om lag 100 mill. kroner mindre enn
det stortingsflertallet forutsatte. Etter departementets vurdering
bør imidlertid dette være fullt ut akseptabelt. Årsaken
er at kraftprisene nå er historisk lave, og mange aktører
i kraftmarkedet synes å forvente en økning i kraftprisene
i årene fremover. Med departementets forslag til endringer
av regelverket, vil kommunens inntekter fra eiendomsskatten bli
over 1 mrd. kroner dersom kraftprisene blir 1-2 øre/kWh
høyere enn i dag.
Det tilgjengelige tallmaterialet gir ikke noe godt grunnlag for å analysere
hvordan de foreslåtte endringene vil påvirke fordelingen
av det samlede eiendomsskatteprovenyet mellom kraftkommunene. Om lag
85 pst. av kraftproduksjonen er offentlig eid. Økt eiendomsskatt
for kraftkommunene motsvares derfor i stor grad av reduserte inntekter
til staten og eierkommunene.
Generelt er det imidlertid grunn til å anta at de av kraftkommunene
som ville tapt mest på en ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8
uten de foreslåtte endringene, er de som tjener relativt
sett mest på endringsforslagene. Som påpekt i
avsnitt 2.6.2 i proposisjonen gjelder dette først og fremst
140 pst.-kommunene og 0-kommunene, men det gjelder også en
del minsteinntektskommuner. Selv med forslag til endringer vil det
imidlertid uansett bli en del omfordelinger av skatteinntektene
mellom kommunene sammenlignet med gjeldende system, men omfordelingsvirkningene
vil bli mindre enn før.
Det er i proposisjonens avsnitt 2.6 redegjort nærmere
for de økonomiske virkningene av forslagene.
Komiteen tar dette til etterretning.
Som det fremgår i avsnitt 2.5 og 2.6 i proposisjonen
bør provenyøkningen som Stortinget forutsatte
i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) etter departementets vurdering
skje gjennom endringer i eiendomsskattegrunnlaget. Eiendomsskattegrunnlaget
for kraftproduksjonsanlegg skal bygge på formuesverdien
fastsatt under ligningen når eigedomsskattelova § 8
trer i kraft fra 1. januar 2001. Det er følgelig reglene
om formuesverdien i skatteloven som må endres.
Formuesverdiene for inntektsåret 1999 fastsettes under
ligningen i 2000, og følger bestemmelsene i den gamle skatteloven
av 1911, som ble opphevet 1. januar 2000. Departementet
legger til grunn at det nå vil være for sent å vedta
bestemmelser som øker grunnlaget for eventuell formuesskatt
for inntektsåret 1999.
Det er dermed nødvendig med en overgangsordning som
gir endringene som vedtas virkning i grunnlaget for eiendomsskatt
allerede for eiendomsskatteåret 2001. Det er
behov for et særskilt eiendomsskattegrunnlag forskjellig
fra den formuesverdien som følger av reglene som gjaldt
i inntektsåret 1999. Departementet har vurdert hvordan
et slikt grunnlag kan etableres på enklest mulig måte.
Fremfor å foreslå fullstendige overgangsregler
for fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget for skatteåret
2001, foreslår departementet at de endringene som vedtas
i den nye skatteloven av 1999 skal benyttes for eiendomsskatteformål
allerede i forbindelse med ligningen i 2000. Det foreslås
således at ligningsmyndighetene under ligningen i 2000
foretar en særskilt fastsettelse av grunnlaget for eiendomsskatten
på grunnlag av reglene i den nye skatteloven med de endringer
Stortinget vedtar på bakgrunn av forslagene i denne proposisjonen.
Lovteknisk foreslås overgangsordningen for eiendomsskatteåret
2001 gjennomført ved en tilleggslov til eigedomsskattelova.
Loven vil gå foran det som følger av eigedomsskattelova § 8
første ledd når denne bestemmelsen trer i kraft
1. januar 2001, men bare for eiendomsskatteåret 2001. Fra
og med eiendomsskatteåret 2002 vil eigedomsskattelova § 8
første ledd gjelde som forutsatt, og formuesverdiene fastsatt
fra og med ligningsåret 2001 vil bli benyttet. Formuesverdiene
vil dermed referere seg til inntektsårene 2000 og følgende,
og disse vil bli fastsatt etter reglene i den nye skatteloven slik
den lyder etter Stortingets vedtak på bakgrunn av forslagene
her.
Departementets forslag til tilleggslov til eigedomsskattelova
gir skatteloven § 18-5 anvendelse slik den lyder
30. juni 2000, det vil si slik den vil lyde etter de endringene
som vedtas på bakgrunn av forslagene i denne proposisjonen.
Fastsettelsen av et særskilt grunnlag for eiendomsskatt
i 2001 forskjellig fra formuesverdien fastsatt ved ligningen i 2000
blir dermed ikke en del av den egentlige inntekts- og formuesligningen
for inntektsåret 1999, men reglene om saksbehandlingen
bør gjelde tilsvarende så langt de passer. Departementets
forslag til saksbehandlingsregler er nærmere omtalt i avsnitt
3.3.4 i proposisjonen. Det vises til forslag til lov om midlertidig
tillegg til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til lov om midlertidig tillegg til eigedomsskattelova I
første punktum.
I avsnitt 2.5.3.1 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt
2.2.1, foreslår departementet å endre reglene
om verdsettelse av kraftproduksjonen ved at unntaket fra spotmarkedsprisverdsettelse
for visse leveringskontrakter og forbruk av kraft i egen virksomhet oppheves.
Unntaket som gjelder for formuesverdien og eiendomsskattegrunnlaget
i dag, følger av den henvisningen skatteloven § 18-5
annet ledd første punktum gjør til de tilsvarende
unntakene som gjelder for fastsettelsen av grunnrenteinntekten i
skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 1-3.
Det foreslås at unntakene i § 18-3 annet
ledd bokstav a nr. 2 og nr. 3 ikke lenger skal gjelde ved fastsettelsen
av formuesverdien og dermed eiendomsskattegrunnlaget. Departementet
foreslår at det gjenværende unntaket for konsesjonskraft
innarbeides i § 18-5. Det vises til forslag til
endringer i skatteloven § 18-5.
Departementet foreslår i avsnitt 2.5.3.2 i proposisjonen,
jf. denne innstilling avsnitt 2.2.2, endringer i måten å beregne
fradrag på etter skatteloven § 18-5 første
ledd annet punktum. Det foreslås innført et fem års
rullerende snitt for alle løpende kostnader og skatter
som skal trekkes fra i brutto salgsinntekter før kapitalisering
foretas. Forslaget omfatter driftskostnader, konsesjonsavgift, og
eiendomsskatt som nevnt i skatteloven § 18-3 tredje
ledd bokstav a nr. 1 og 2. Det omfatter videre pliktig grunnrenteskatt
fastsatt etter bestemmelsene i § 18-3. For å lette
oversikten i § 18-5 foreslås reglene
om fradraget inntatt i et nytt tredje ledd. For fastsettelsen av
disse fradragene i lønnsomhetsberegningen i første
ledd kan det dermed vises til tredje ledd, slik det gjøres
for inntektene til annet ledd. Det vises til forslag til endringer
i skatteloven § 18-5.
I avsnitt 2.5.3.3 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt
2.2.3, foreslår departementet endringer i fradraget for
framtidige kostnader til utskifting av driftsmidlene. Det foreslås
for det første at bestemmelsen om befaring hvert tiende år
oppheves. Som følge av dette kan fastsettelse av fremtidige
utskiftingskostnader skje hvert år. Dermed fanges endringer i
omfang og alder på driftsmidlene opp fortløpende. Det
foreslås videre endringer i minste gjenstående
levetid for noen grupper av de eksisterende driftsmidlene. Bestemmelsene
om minste gjenstående levetid er i dag gitt i skattelovforskriften § 18-5-20,
men er så sentrale ved formuesverdsettelsen at departementet mener
de bør inntas i skatteloven § 18-5. Det
er imidlertid andre utfyllende bestemmelser som fortsatt bør plasseres
i skattelovforskriften. Som det fremgår av proposisjonen
avsnitt 2.5.3.3 gjelder endringene i minste gjenstående
levetid for tre av de fire gruppene i forskriften § 18-5-20.
Utover endringene i bestemmelsene om befaring og minste gjenstående
levetider, er departementets forslag til nytt fjerde ledd kun ment som
en omredigering av strukturen i skatteloven § 18-5.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 18-5.
Som følge av forslagene om nye tredje og fjerde ledd
i skatteloven § 18-5 foreslår departementet
at hele paragrafen omredigeres for å bedre oversikten. Bestemmelsene
for produksjonsanlegg bør stå samlet før
bestemmelsen for overføringsanlegg. Bestemmelsen for små produksjonsanlegg
i nåværende fjerde ledd bør da bli nytt
femte ledd. Videre foreslås bestemmelsen for uferdige anlegg
i nåværende første ledd siste punktum
flyttet over i eget ledd. Den bør plasseres etter bestemmelsen
om små produksjonsanlegg, siden den gjelder generelt for
produksjonsanlegg uansett størrelse. Det foreslås
derfor at den inntas i sjette ledd. Den siste bestemmelsen for produksjonsanleggene
er nåværende femte ledd som gjelder særskilt
fastsettelse av formuesverdi for hver deltaker i verk som bruttolignes.
Denne foreslås plassert i sjuende ledd. Nåværende
bestemmelse for overføringsanlegg i tredje ledd blir da åttende
ledd, mens forskriftshjemmelen i nåværende sjette
ledd blir niende ledd. Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 18-5.
Departementet foreslår i avsnitt 2.5.4 i proposisjonen,
jf. denne innstilling avsnitt 2.3, at det innføres en særskilt
minimumsverdi for produksjonsanlegg for eiendomsskatteformål.
Ettersom regelen om minimumsverdi ikke skal ha betydning for inntekts-
eller formuesskatter, men bare for eiendomsskatt, foreslås ikke
regelen inntatt i skatteloven. Den foreslås i stedet inntatt
i eigedomsskattelova. Det vises til forslag til nytt fjerde ledd
i eigedomsskattelova § 8. Det foreslås at
minimumsverdien settes til kr 0,50/kWh av produksjonen,
hvor det benyttes samme grunnlag som for naturressursskatten fastsatt
under ligningen året før eiendomsskatteåret.
Komiteen viser til de respektive fraksjoners merknader
til de enkelte lovforslagene i avsnittene 2.2.1, 2.2.2, 2.2.3,
og 2.3 foran og slutter seg til Regjeringens forslag til lovteknisk
gjennomføring av forslagene, og omredigering av bestemmelsen
i skatteloven § 18-5. Når det gjelder
skatteloven § 18-5 annet ledd første
punktum viser komiteen til sine merknader under avsnitt
2.2.1.2. Komiteen viser til avsnitt 2.2.2 hvor komiteen foreslår
nytt tredje punktum i skatteloven § 18-5 tredje ledd.
Ligningsmyndighetene har, siden de nye reglene om verdsettelse
av kraftanlegg ble vedtatt i skatteloven, fastsatt formuesverdier
i kraftanleggene i den utstrekning det har vært nødvendig
for beregningen av de skatter ligningsmyndighetene skriver ut. Dette gjelder
inntektstårene 1997 og 1998, og vil gjelde under ligningen
for inntektsåret 1999. I tilfeller hvor skattyter ikke
er formuesskattepliktig, kan fastsettelse av formuesverdi dermed
ha vært unnlatt. Når eigedomsskattelova § 8
trer i kraft, blir det imidlertid nødvendig å fastsette
formuesverdier for alle anlegg som ligger i kommuner som skriver
ut eiendomsskatt. Ligningsloven § 8-11, som ble
satt i kraft 1. januar 2000, pålegger derfor ligningsmyndighetene å foreta
de fastsettelser som er nødvendige for utskriving av eiendomsskatt.
De alminnelige regler i ligningsloven som gjelder for saksbehandlingen
ved fastsettelse av formuesverdier m.v. under ligningen, kommer
i utgangspunktet også til anvendelse ved fastsettelsen
av formuesverdi i kraftanlegg og grunnlag for eiendomsskatt. Til
hjelp for fastsettelsen av formuesverdiene og eiendomsskattegrunnlagene,
kan den ligningsmyndighet som skal foreta fastsettelsene benytte
et takstutvalg. Ligningsmyndighetene kan ved behov også engasjere spesielt
sakkyndig hjelp, jf. ligningsloven § 2-9 nr. 2. For å skaffe
et godt faktisk grunnlag for vurderingene kan takstutvalget foreta
befaring etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav
b. De sakkyndige kan bistå takstutvalgene og delta under
eventuelle befaringer. Det skal settes opp protokoll ved slike befaringer,
jf. ligningsloven § 3-5 nr. 2.
Normalt vil ligningsmyndighetene lokalt og regionalt benytte
takstutvalget i kommunen eller fylket, jf. ligningsloven § 2-1
nr. 1 og § 2-2 nr. 2. For å få mest mulig
ensartet praksis for taksering over hele landet for spesielle formuesobjekter,
kan imidlertid Skattedirektoratet etter ligningsloven § 7-5
oppnevne ett eller flere særskilte takstutvalg, som skal
bistå ved takseringen i stedet for de lokale utvalgene.
Bestemmelsen har sin bakgrunn i tidligere erfaringer med takseringsarbeid
i tilknytning til kraftanlegg. Skattedirektoratet har i 1999 oppnevnt
et særskilt takstutvalg som kan foreta slike befaringer.
Det er for inneværende år planlagt en opptrapping
av dette arbeidet. Se nærmere om dette nedenfor under avsnitt
3.4.
For kraftproduksjonsanlegg er det, på bakgrunn av forutsetningene
i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) og Stortingets vedtak, i forskriften
gitt spesielle saksbehandlingsregler for formuesverdsettelsen og
fastsettelsen av grunnlaget for eiendomsskatt. Det er der gitt anvisning
på at ligningsmyndighetene som hovedregel skal benytte
særskilte takstutvalg oppnevnt etter ligningsloven § 7-5.
Befaring skal videre skje hvert tiende år, jf. skattelovforskriften § 18-5-15,
med mindre ligningsmyndighetene finner grunn til ny befaring i løpet
av tiårsperioden, jf. § 18-5-19. Takstutvalgene skal
vurdere hvilke driftsmidler som utgjør en del av produksjonsanlegget
samt teknisk tilstand og gjenstående levetid for disse,
jf. skattelovforskriften § 18-5-13. For de driftsmidlene
i produksjonsanlegget som avskrives lineært slik som dammer
m.v., gir skattelovforskriften § 18-5-10 ligningsmyndighetene
anledning til å fravike sjablonene for gjenstående
levetid på grunnlag av opplysninger fra befaringene. Det
vises til kapittel 2 om dette.
Fastsettelse av formuesverdiene i et kraftanlegg foretas som
hovedregel av ligningsmyndighetene i den kommune som etter skattelovens
regler skal ha skatten, jf. ligningsloven § 8-6.
Hvem som skal ha skatten vil følge av skattelovens kapittel
3 om skattested. Bestemmelsene i skatteloven av 1999 § 3-3
nr. 2 bokstav e om stedbunden beskatning av elektrisitetsverk i
vertskommunen vil som utgangspunkt være avgjørende.
Skatteloven § 18-7 gir nærmere regler
om fordelingen av formuen i kraftanlegg mellom flere kommuner. Det
vil i disse tilfellene være ligningsmyndighetene i anleggsdelenes
vertskommune(r) som skal fastsette formuesverdiene. Dette vil imidlertid bare
gjelde skattytere som er formuesskattepliktige til kommunene, noe
bare personlige skattytere er. Upersonlige skattytere som aksjeselskaper
m.v., er generelt fritatt for formuesskatt etter skatteloven § 2-36
første ledd, og vil være inntektsskattepliktige
bare til staten, jf. skatteloven § 2-36 annet
ledd. Disse selskapene, som utgjør størsteparten
av skattyterne som eier og driver kraftanlegg, vil etter skatteloven § 3-2
derfor få sin skattepliktige formue fastsatt i (hoved-)kontorkommunen,
jf. også ligningsloven § 8-6. Dette får
betydning for hvilket ligningskontor som får ansvaret for å fastsette
eiendomsskattegrunnlagene for de kommunene som skriver ut eiendomsskatt
på kraftanlegg.
Ligningsmyndighetene vil for kraftanlegg som eies av ett skattesubjekt
fastsette formuesverdiene for kraftanlegget med alle anleggsdeler
under ett, jf. skatteloven § 18-5 første
og annet ledd. For kraftanlegg som ikke er egne skattesubjekter,
men hvor deltakerne lignes etter en nettometode som om selskapet
var skattyter, fastsetter ligningsmyndighetene kraftanleggets formuesverdi
under ett på tilsvarende måte, og fordeler deretter
denne verdien på de deltakende eiere etter eierbrøk,
jf. skatteloven § 4-40. Det er imidlertid vanlig
i kraftbransjen at produksjonsanlegg med flere eiere skal deltakerlignes
etter en bruttometode, jf. skatteloven § 10-40
tredje ledd om selskap og sameier hvor deltakerne selger det vesentlige
av kraftproduksjonen på selvstendig basis. Her skal formuesverdien i
kraftanlegget fastsettes på den enkelte deltakers hånd i
henhold til eierandel i anlegget.
Formuesverdiene må meddeles kommunen hvor anlegget ligger.
Når et anlegg strekker seg over to eller flere kommuner,
må ligningsmyndighetene også foreta en fordeling
av verdien av anlegget mellom de berørte kommunene. Fordelingen
kan være nødvendig av hensyn til stedlig kommunal
formuesbeskatning av personlige skattytere som ikke er fritatt for formuesskatt,
men må i alle fall foretas av hensyn til eiendomsskatten.
En fordeling vil være nødvendig hvor minst en
av de berørte kommunene har innført eiendomsskatt,
slik at den enkelte kommune bare beskatter den del av grunnlaget
som refererer seg til anleggsdeler i denne kommunen. Fordelingen
er også viktig for de eiendomsskattepliktige hvor de berørte kommunene
opererer med forskjellige eiendomsskattesatser.
Ligningsmyndighetenes registrering av formuesverdiene for det
enkelte anlegg - fordelt på deltakerne hvor det skjer deltakerligning
etter bruttometoden - vil bli fordelt til de berørte kommuner
etter fordelingsnøkler som registreres av Skattedirektoratet.
Disse fordelingsnøklene vil bli lagt inn på grunnlag
av de fordelingsregler departementet vil fremme forslag om senere
i vårsesjonen. Fordelingen vil være en del av ligningen,
og kan påklages som en del av denne av både skattyterne
og de eiendomsskattepliktige dersom dette ikke er de samme rettssubjektene,
jf. nærmere om dette nedenfor.
Ligningsmyndighetenes plikt etter § 8-11 til å bistå kommunene
med opplysninger som er nødvendig for å skrive
ut eiendomsskatt følger også av eigedomsskattelova § 18.
Slike opplysninger kan gis uhindret av den strenge taushetsplikten
som ellers gjelder etter ligningsloven § 3-13,
jf. bestemmelsens nr. 2 bokstav a.
Kommunene vil på grunnlag av oppgaver fra ligningsmyndighetene
kunne utarbeide lister over eiendommer i kommunene som det utskrives
eiendomsskatt på, jf. eigedomsskattelova § 15.
Komiteen tar dette til etterretning.
Eigedomsskattelova har ingen regler som uttrykkelig regulerer
hvem som er subjekt for skatten. Men §§ 16
annet ledd og 19 første ledd forutsetter at det er eieren
som ilegges eiendomsskatt. I praksis synes kommunene ofte å ha
forholdt seg til hjemmelshaveren etter grunnboken. Grunneieren kan
imidlertid i en del tilfeller være et sameie eller et selskap
som ikke er eget skattesubjekt under ligningen (bruttoligning). Når
eigedomsskattelova § 8 trer i kraft, vil formuesverdiene
fastsatt under ligningen dermed kunne være tilordnet andre
subjekter enn den som står registrert som eier og subjekt
for eiendomsskatten hos kommunen. Ligningslovens regler om partsrettigheter
tar hensyn til dette. Dersom den eiendomsskattepliktige ikke er
eget skattesubjekt, har den eiendomsskattepliktige de samme rettigheter
og plikter under ligningen som skattyteren, for så vidt
gjelder saksbehandlingen som skjer i tilknytning til fastsettelsen
av formuesverdien som danner grunnlaget for eiendomsskatt.
Dersom det utskrives eiendomsskatt i kommunen, og det skal avholdes
befaring av et kraftanlegg for å få fastsatt formuesverdien
og grunnlaget for eiendomsskatt, skal den eiendomsskattepliktige
ha rimelig varsel og anledning til å være tilstede,
når denne er en annen enn skattyter. Ligningsloven § 3-5
og skattelovforskriften som gjentar dette i § 18-5-16
spesielt for produksjonsanlegg må gjelde tilsvarende for
den eiendomsskattepliktige. Det gjelder videre en plikt til å bistå ligningsmyndighetene
etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b. Den
eiendomsskattepliktige har rett til å få se den
protokollen som føres under befaringen, jf. ligningsloven § 3-4
nr. 1.
Den eiendomsskattepliktige har etter ligningsloven § 9-4
samme rett som skattyter til å klage over ligningen etter
ligningsloven § 9-2, når det skrives
ut eiendomsskatt og den som skal betale denne ikke er den samme
som skattyter. Resultatet av befaring kan påklages som
en del av ligningen. Dette følger direkte av skattelovforskriften § 18-5-18
for produksjonsanlegg, men må gjelde generelt etter ligningsloven § 9-2.
Det arbeides i Skattedirektoratet med å få etablert
rutiner slik at den eiendomsskattepliktige underrettes om resultatet
av ligningen som får betydning for eiendomsskatten, tilsvarende
det som skjer i forhold til skattyter etter ligningsloven § 8-9.
Dersom den eiendomsskattepliktige etter å ha brukt klagemulighetene
fortsatt er uenig i takseringen, kan fastsettelsen av grunnlaget
bringes inn for domstolene etter reglene i skattebetalingsloven § 48,
jf. eigedomsskattelova § 23. Rett saksøkt
vil i dette tilfelle være den kommunen som har skrevet
ut eiendomsskatt. Fristen for å anlegge søksmål
er seks måneder.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter ligningsloven har ikke kommunene som skattekreditor partsrettigheter
under ligningen slik skattyter har. Reglene i skatteloven om kommunenes partsrettigheter
under ligningen ble opphevet og endret da ligningsloven ble vedtatt
i 1980. Endringene skyldtes at rettighetene, særlig klageadgangen,
var lite benyttet før dette. Det ble i forarbeidene til
loven forutsatt at kommunene for fremtiden kunne ivareta sine interesser
som skattekreditor ved å anmode ligningsmyndighetene om å vurdere
ligningen på nytt etter reglene om endring uten
klage i ligningsloven § 9-5, jf. Ot.prp. nr. 29
(1978-1979) s. 110 og s. 125. Stortinget sluttet
seg til dette. Endringen innebar at kommunen ikke har rett til å delta
under befaringer, og heller ikke har rett til å klage over
ligningen.
Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
vil reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for
eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget.
At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for
eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle
etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid
som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen
på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5.
Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse,
kan det reises søksmål mot formannen i det organet
som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når
ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter
under ligningen, ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen
av taushetspliktreglene, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 74,
forutsatt at kommunen må ha adgang til å få innsyn
i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til
søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig
prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål
er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler,
hvor det ikke er noen slik mulighet.
Dersom en kommune mener ligningen inneholder feil med hensyn
til fordelingen av formuesverdi og eiendomsskattegrunnlag mellom
flere berørte kommuner, skal søksmål
ikke rettes mot ligningsorganet, men i stedet mot den eller de andre
kommunene tvisten gjelder, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 3 annet punktum. Loven gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve
en fordelingstvist bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3.
Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig
for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 126. Fordelingstvister
har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering
for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har
hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når
eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget,
vil reglene om fordelingstvister kunne få større
betydning, ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for
eksempel ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike
kommuner.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet har i kapittel 2 i proposisjonen gjennomgått
og vurdert de reglene om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg
som ble vedtatt i forbindelse med kraftskattereformen. Det er i
avsnitt 2.5.3 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt 2.3,
foreslått å øke bruken av sjabloner og
redusere bruk av befaringer for å fastsette gjenstående
levetid der det skal beregnes fremtidige utskiftingskostnader for
driftsmidlene. Når det gjelder vurderingen av sjabloner
og befaring, vises det til det som er sagt der. Forslaget vil ha betydning
for reglene om saksbehandlingen, jf. redegjørelsen om befaringer
under i avsnitt 3.3.1 ovenfor. Det vil ikke lenger være
en regel om å befare alle anlegg hvert tiende år,
men kun der hvor ligningsmyndighetene finner særskilt grunn
til det. Endringen medfører at behovet for de særreglene
som er gitt i skattelovforskriften § 18-5 avsnitt
V ikke lenger er tilstede, med unntak av regelen om at ligningsmyndighetene
ved behov for sakkyndig hjelp og eventuelt befaring som hovedregel
skal benytte særskilte takstutvalg oppnevnt av Skattedirektoratet.
For øvrig vil ligningslovens alminnelige regler om dette
gjelde. Det vises til vedlagt utkast til endringer i skatteloven § 18-5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det er i avsnitt 2.7 gjort rede for hvordan departementets forslag
til endringer i formuesverdien og eiendomsskattegrunnlaget kan gjennomføres
lov- og forskriftsteknisk. Ettersom eiendomsskatten for 2001 foreslås
fastsatt på et annet grunnlag enn formuesverdiene for inntektsåret
1999, er det foreslått tilføyet et særskilt
lovgrunnlag for dette i et tillegg til eigedomsskattelova. Når
verdsettelsen ikke skal skje som en del av ligningen i år
2000, er det også behov for saksbehandlingsregler for denne
prosessen. Departementet foreslår at ligningslovens regler
om dette gis tilsvarende anvendelse. Ligningsmyndighetene kan da
på vanlig måte fastsette og sende ut skjemaer
for innhenting av ytterligere opplysninger fra de eiendomsskattepliktige,
innen en frist slik at kommunene kan bli meddelt eiendomsskattegrunnlagene
for 2001 i tide. Det vises til forslag til lov om tillegg til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Saksbehandlingsreglene i ligningsloven og eigedomsskattelova
henger sammen, og det er behov for en nærmere gjennomgang
av disse reglene og sammenhengen mellom dem. En slik gjennomgang
må også gjøres på grunnlag av
den utredningen som er fremlagt i NOU 1996:20. Departementet vil
komme tilbake til dette.
Komiteen tar dette til etterretning.
Skattedirektoratet og ligningsmyndighetene for øvrig
får nye oppgaver i forbindelse med at formuesverdien skal
benyttes som eiendomsskattegrunnlag. Direktoratet har tatt utgangspunkt
i at ligningsmyndighetene har overtatt hovedansvaret for takseringen av
kraftanlegg og at de vedtatte reglene i skatteloven om dette forutsetter
at mange av anleggene befares hvert tiende år. Direktoratet
har derfor oppnevnt et sentralt takstutvalg i medhold av ligningsloven § 7-5. Takstutvalget
startet sitt arbeid med fem befaringer i 1999. For inneværende år
er arbeidet med dette planlagt trappet betydelig opp. Det er oppnevnt
flere utvalg og det planlegges gjennomført rundt 50 befaringer.
Dette skjer på bakgrunn av forutsetningen om å gjennomføre
befaringer raskest mulig i samtlige aktuelle anlegg. Det planlegges
gjennomført omtrent like mange befaringer i årene
som kommer, inntil de ca. 330 aktuelle anleggene er befart. Det
vises til omtalen i St.prp nr. 1 (1999-2000) Finans- og tolldepartementet
(fagproposisjonen) s. 62 og 63. I departementets tildelingsbrev
til Skattedirektoratet og skatteetaten for 2000 er det forutsatt
at direktoratet følger opp denne planen. Departementet
har imidlertid bedt direktoratet som oppdragsgiver for takstutvalgene
om å ta nødvendige forbehold, ettersom det i Nasjonalbudsjettet
2000 og Budsjett-innst. S. I (1999-2000) drøftes endringer
i reglene om verdsettelse av kraftanlegg.
Dersom departementets forslag om å redusere bruken av
befaringer gjennomføres, vil økningen i direktoratets
utgifter bli mindre som følge av nye oppgaver i forbindelse
med at eiendomsskatten fra 2001 baseres på ligningsverdiene.
Det er samtidig grunn til å tro at antall tvister om verdsettelsen
vil bli redusert. De øvrige nye arbeidsoppgaver, blant
annet med kommunefordeling av formuesverdiene, blir de samme.
Komiteen tar dette til etterretning.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) gjøres følgjande endring:
§ 8 nytt fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5 første leden skal ikkje setjast lågare enn kr 0,50/kWh og ikkje høgre enn kr 1,50/kWh av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året før skatteåret.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lover:
A
vedtak til lov
om endring i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova)
I lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) blir det gjort denne endringa:
I
§ 8 nytt fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5 første leden skal ikkje setjast lågare enn kr. 0,50/kWh av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året før skatteåret.
II
Endringa under I tek til å gjelda straks, med verknad frå og med skatteåret 2001.
B
vedtak til lov
om mellombels tillegg til lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova)
I
For skatteåret 2001 skal eigedomsskatten på anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5 første leden reknast ut etter det verdet (taksten) som fylgjer av reglane i denne slik den lyder 30. juni 2000. Ved fastsetjing av grunnlaget gjeld reglane i ligningsloven om fastsetjing av grunnlaget og klage over dette så langt dei passer.
II
Denne lova tek til å gjelda straks.
C
vedtak til lov
om endring i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 18-5 skal lyde:
(1) Kraftanlegg verdsettes til antatt salgsverdi pr. 1. januar i ligningsåret ved taksering av fremtidige inntekter og utgifter over ubegrenset tid. Ved takseringen kapitaliseres brutto salgsinntekter fastsatt etter bestemmelsene i annet ledd, fratrukket kostnadene som nevnt i § 18-3 tredje ledd a nr. 1 og nr. 2 og pliktig skatt på grunnrenteinntekt for kraftverket fastsatt etter bestemmelsene i tredje ledd. Deretter fratrekkes nåverdien av fremtidige kostnader til utskifting av driftsmidler fastsatt etter bestemmelsene i fjerde ledd.
(2) Brutto salgsinntekter settes til gjennomsnittet av summen av hver av de fem første årenes spotmarkedspriser pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved kraftverket i de tilhørende tidsavsnittene i de enkelte år, med unntak for kraft som tas ut av kraftverket i henhold til vilkår for konsesjon, eller i henhold til avtale som har vært en forutsetning for å oppnå konsesjon, som verdsettes til oppnådde priser. Har kraftverket vært omfattet av denne bestemmelsen i færre enn fem år, legges gjennomsnittet av disse årene til grunn. Omsetningsverdien av produksjonen fra de foregående årene justeres med den årlige gjennomsnittlige endringen i konsumprisindeksen til og med inntektsåret.
(3) Fradraget etter første ledd for kostnader settes til gjennomsnittet av summen for hver av de siste fem årenes kostnader for verket som nevnt i § 18-3 tredje ledd a nr. 1 og nr. 2, eller de færre årene verket har vært omfattet av reglene i § 18-3. Fradraget for pliktig skatt på grunnrenteinntekt for kraftverket fastsatt etter bestemmelsene i § 18-3 settes til gjennomsnittet av summen av slik skatt for verket for hver av de siste fem årene, eller de færre årene verket har vært omfattet av reglene om beregning av slik inntekt. Kostnader og grunnrenteskatt fra de foregående årene justeres med den årlige gjennomsnittlige endringen i konsumprisindeksen til og med inntektsåret.
(4) Fradraget etter første ledd for fremtidige kostnader til utskifting av driftsmidler gis for driftsmidler i kraftanlegget som i henhold til skattemessige avskrivningsregler må anses å ha begrenset levetid. Gjenstående levetid for driftsmiddel som er i bruk i kraftanlegget, settes til gjenstående skattemessig levetid for driftsmidlet som følger av §§ 18-6 første ledd og 14-43 første ledd. Gjenstående levetid fastsatt etter bestemmelsen i annet punktum kan fravikes dersom ligningsmyndighetene på bakgrunn av befaring finner å måtte legge til grunn en annen gjenstående levetid for driftsmidlet. Minste gjenstående levetider for driftsmidler som avskrives etter § 18-6 settes til 40 år for avskrivningsgruppe a og 15 år for avskrivningsgruppe b. For driftsmidler som avskrives etter §§ 14-41 og 14-43 settes minste gjenstående levetid til 10 år for avskrivningsgruppe g og 10 år for avskrivningsgruppe h.
(5) Formue i kraftanlegg med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 10.000 kVA, settes til skattemessig verdi pr. 1. januar i ligningsåret.
(6) Formue i et kraftanleggs anleggsdeler som ikke er satt i drift, settes lik investert kapital pr. 1. januar i ligningsåret.
(7) I kraftanlegg som deltakerlignes etter en bruttometode, jf. § 10-40 tredje ledd, verdsettes formuen for hver deltaker.
(8) Formue i anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft settes til skattemessig verdi pr. 1. januar i ligningsåret.
(9) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i denne paragraf. Rentesats ved kapitalisering bestemmes av departementet i forskrift.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Oslo, i finanskomiteen, den 2. juni 2000
Dag Terje Andersen |
Odd Roger Enoksen |
Siv Jensen |
leder |
ordfører |
sekretær |