Jeg viser til Justiskomiteens brev 5. mai 2000.
Riksadvokaten har i brev 18. april 2000 til Justiskomiteen foreslått
en tilføyelse i departementets forslag til ny § 206
i straffeloven. Komiteen ber om departementets uttalelse til forslaget,
evt. om det er andre lovendringer som kan ivareta intensjonen i forslaget.
Bakgrunnen for brevet fra Riksadvokaten er den forståelse
av begrepet «utuktig omgang» Høyesterett ga
uttrykk for i en kjennelse avsagt 16. november 1999, gjengitt
i Retstidende 1999 s. 1718. Saken er omtalt slik i Ot.prp. nr. 28
(1999-2000) s. 19:
«Spørsmålet var her om det å tvinge
fornærmede til selv å føre gjenstander
inn i vagina, omfattes av straffeloven § 192 om voldtekt.
Etter flertallets syn følger det av selve begrepet utuktig
omgang at minst to personer må være direkte involvert
ved fysisk kontakt. Håndteres gjenstanden alene av fornærmede,
finner det altså ikke sted noen utuktig omgang, selv om dette
skjer som følge av tvang fra en eller flere personer. Mindretallet
mener derimot at man av kravet om at den utuktige omgangen skal
være foretatt med noen, ikke kan utlede at den tvungne
i gjerningsøyeblikket må ha stått i fysisk
berøring med den som utøver tvangen.»
I utkastet til nytt kapittel 19 i proposisjonen er dagens uttrykk «utuktig
omgang» erstattet av uttrykket «seksuell omgang».
Noen endring av begrepets innhold er ikke tilsiktet. Etter Høyesteretts
kjennelse er det derfor nødvendig at lovutkastet endres
dersom de handlinger som saken gjaldt, skal rammes som et seksuallovbrudd.
Det er ikke tvilsomt at straffelovens alminnelige tvangsbestemmelse
kan ramme de aktuelle handlingene. Straffeloven § 222
lyder slik:
«Med bøter eller med fengsel inntil
3 år straffes den, som ved rettsstridig adferd eller ved å true
med sådan tvinger nogen til å gjøre,
tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil. Under
særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje
punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.
Med
bøter eller med fengsel inntil 1 år straffes den,
som ved å true med anklage eller anmeldelse for en straffbar
handling eller med fremsettelse av en ærekrenkende beskyldning
rettsstridig tvinger nogen til å gjøre, tåle
eller undlate noget, eller som medvirker hertil.
Er
forbrydelsen øvet mot nogen av den skyldiges nærmeste,
finner offentlig påtale ikke sted uten fornærmedes
begjæring, medmindre det kreves av almene hensyn.»
Om handlingen som fornærmede tvinges til er av seksuell
karakter, er uten betydning for straffbarheten. Et seksuelt aspekt
ved handlingen kan lett gjøre den ytterligere nedverdigende
og alvorlig. Dette kan det legges vekt på ved straffutmålingen
innenfor de alminnelige strafferammene i straffeloven § 222.
Normalstrafferammen i § 222 er fengsel inntil
3 år. I saker hvor fornærmede tvinges til seksuelle
handlinger av en slik karakter som Høyesteretts avgjørelse
omhandlet, kan det tenkes at den skjerpede strafferammen på fengsel
inntil 6 år kan komme til anvendelse.
Likevel er det min oppfatning at straffbare handlinger som denne
bør kunne pådømmes som et seksuallovbrudd.
Formålet med forslaget til reform av straffelovens kapittel
19 er å styrke kvinners og barns vern mot seksuelle overgrep.
Det kan da sies at det ikke gir tilstrekkelig uttrykk for handlingenes
straffverdighet å henvise slike overgrep som dommen omhandler,
til pådømmelse etter straffeloven § 222.
Et videre spøsmål om det å tvinge
noen andre til å ha seksuell
omgang med hverandre, bør være
straffbart som seksuallovbrudd. Heller ikke her trenger det å være
fysisk kontakt mellom gjerningsmannen og de fornærmede.
Men også et slikt forhold er svært alvorlig og
meget straffverdig.
Slik forslaget til nytt kapittel 19 lyder i proposisjonen, kan
det å tvinge andre til å ha seksuell omgang med
hverandre bare straffes etter den alminnelige tvangsbestemmelsen.
Etter gjeldende rett kan handlingen derimot etter omstendighetene
rammes av voldtektsbestemmelsen, som setter straff for den som «ved
vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang».
I proposisjonen er voldtektsbestemmelsen formulert på en
annen måte. Bestemmelsen rammer den som «skaffer seg seksuell omgang» eller «har seksuell omgang». Dermed
omfattes ikke lenger den som tvinger to eller flere andre personer
til å ha seksuell omgang med hverandre (uten at gjerningsmannen
selv deltar).
Dersom komiteen ønske at reglene i straffeloven kapittel
19 uomtvistelig skal fange opp forhold som nevnt ovenfor, kan det
tenkes gjennomført på flere måter. De
to mest nærliggende alternativene er trolig å foreta
en generell presisering av innholdet i uttrykket «seksuell
omgang» slik som Riksadvokaten antyder eller å utforme
et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen.
Riksadvokatens forslag til endring i utkastet § 206 har
etter mitt syn fått en uheldig språklig utforming. En
alternativ formulering kan være følgende:
«Når bestemmelsene i dette kapittel bruker
uttrykket seksuell omgang, menes også seksuell omgang som
den fornærmede har med seg selv eller med en annen fornærmet.»
Heller ikke denne formuleringen er helt god språklig.
Det er imidlertid ikke lett å finne språklig gode
og samtidig dekkende formuleringer. Noe av problemet ligger i at
straffeloven ikke inneholder noen legaldefinisjon av uttrykket «utuktig
(seksuell) omgang». Hadde man hatt en slik definisjon,
kunne man lettere foretatt en presisering av begrepet.
Men å innføre en fullstendig legaldefinisjon
av uttrykket mener jeg vil være uheldig. Begrepet har,
i likhet med begrepene «utuktig (seksuell) handling» og «utuktig
(seksuell) atferd» fått sitt innhold nærmere fastlagt
gjennom rettspraksis. Eventuelle legaldefinisjoner av begrepene
vil lett bli enten omstendelige og kompliserte eller for enkle og
upresise. Og når definisjonen mangler i loven, bør
en være forsiktig med å ta inn presiseringer av
enkelte elementer i begrepets innhold. Det gir en fragmentarisk
og uoversiktlig lovteknikk, og kan skape uklarhet omkring andre
elementer i begrepet.
At den fornærmede kan ha seksuell omgang med seg selv,
kan språklig sett virke fremmed. Vanligvis ligger det i
uttrykket seksuell omgang at det er flere enn én person
direkte involvert. Dette synspunktet ligger også til grunn
for argumentasjonen fra Høyesteretts flertall i den omtalte
kjennelsen. Meningen med formuleringen foran om «seksuell
omgang som den fornærmede har med seg selv» er
at handlinger som den fornærmede utfører på seg
selv, skal regnes som seksuell omgang i den utstrekning handlingene
ville kvalifisert til seksuell omgang dersom gjerningsmannen hadde
foretatt dem. I dette ligger den samme realiteten som i forslaget
fra Riksadvokaten, nemlig at det ikke er nødvendig med
fysisk kontakt mellom gjerningsmannen og den fornærmede.
For at den seksuelle omgangen skal være straffbar må samtlige
straffbarhetsvilkår i den aktuelle straffebestemmelsen
være oppfylt, i tillegg til vilkårene om seksuell
omgang. For at gjerningsmannen skal kunne dømmes for voldtekt,
som antakelig vil være den mest praktiske situasjonen,
må f. eks. vilkåret om vold eller truende atferd
være oppfylt.
Med en slik bestemmelse kunne det omtvistede forholdet i den
ovennevnte høyesterettskjennelsen ha vært pådømt
som voldtekt, idet gjerningmannen ved hjelp av trusler om fysisk
mishandling fikk den fornærmede til å føre
flasker og stearinlys inn i sin egen skjede. I motsetning til Riksadvokatens
forslag omfatter denne formuleringen også den situasjon
at gjerningsmannen forårsaker at to andre har seksuell
omgang med hverandre.
For min del vil jeg i tilfelle anbefale en annen lovteknisk løsning
enn den som er behandlet. Dersom Stortinget likevel skulle ønske å vedta
en presisering av uttrykket «seksuell omgang»,
vil det lovteknisk sett være mest naturlig å plassere
den i en paragraf for seg, umiddelbart etter samleiedefinisjonen
i § 206. Om utkastets § 207
anvendes til dette, må de etterfølgende bestemmelsene
forskyves tilsvarende.
Et nytt straffalternativ kan i tilfelle naturlig knyttes til
voldtektsbestemmelsen. Jeg antar at det først og fremst
vil være i voldtektsliknende situasjoner at de handlingene
som komiteen eventuelt ser det ønskelig å ramme,
vil forekomme.
Dersom komiteen ønsker å foreta en slik justering i
forslaget i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), kan det skje ved å ta
inn et nytt alternativ i første ledd i utkastet til § 192.
Første ledd vil lyde slik:
Ǥ 192. Den som
a) skaffer seg seksuell omgang
ved vold eller ved truende atferd, eller
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller
av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen,
eller
c) ved vold eller ved truende atferd
får noen til å ha seksuell omgang med en annen,
eller til å utføre tilsvarende handlinger med
seg selv,
straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen
av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede
var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det
legges vekt på om fornærmede var under 14 år.»
Et slikt nytt straffalternativ vil kunne ramme som voldtekt de
handlingene som var omtvistet i høyesterettskjennelsen.
Det vil dessuten kunne ramme den som får to (eller flere)
andre til å ha seksuell omgang med hverandre.
Ved å innføre et eget straffalternativ unngår
man en unaturlig utvidelse av selve omgangsbegrepet, og man unngår
i større grad de språklige vanskelighetene som
heftet ved det første alternativet. Å utforme
et nytt straffalternativ gir også en lovteknisk enklere
og mer oversiktlig løsning.
I kravet om seksuell omgang ligger det samme som etter gjeldende
rett. Men for at de omtvistede handlingene i høyesterettskjennelsen
skal kunne omfattes, er formuleringen «utføre
tilsvarende handlinger med seg selv» brukt. Forholdet vil
altså kunne rammes dersom de handlingene som fornærmede
utfører selv, ville vært regnet som seksuell omgang
dersom gjerningsmannen hadde utført dem.
For øvrig vil vilkårene være de samme
som for ordinær voldtekt. Også strafferammen vil
være den samme som for voldtekt ellers. Men det vil vel
regelmessig være grunn til å bedømme
disse tilfellene noe mindre strengt enn en ordinær voldtekt
når den konkrete straffen skal utmåles. De særlig
skjerpende omstendighetene kan komme til anvendelse på samme måte
og medføre en høyere strafferamme, selv om dette
i praksis trolig vil være mindre aktuelt enn ved ordinære
voldtekter.
Justiskomiteen har bedt om «en nærmere vurdering
av hvilke lovendringer som eventuelt kan anbefales dersom man skulle ønske å endre
lovgivningen slik at man ikke bare utsetter muligheten til å anlegge injuriesøksmål,
men legger begrensinger av mer varig art på slike søksmål».
I Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) drøftes enkelte reformer
som kan begrense muligheten for injuriesøksmål mot
påstander om voldtekt (og andre seksualforbrytelser), jf.
kapittel 4.7. Av disse fremstår to reformer som mest aktuelle.
Dette er
a) vedtakelse av regler om
redusert bevisbyrde for en nærmere avgrenset gruppe injurianter,
jf. Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 44, og
b) vedtakelse av regler om ansvarsfrihet for en nærmere
avgrenset gruppe injurianter ved ulike former for god tro på sannheten
i den fremsatte beskyldning, jf. side 42-43 og Ytringsfrihetskommisjonens
innstilling (NOU 1999: 27) kapittel 6.2.3.2.
I det følgende vil begge alternativer bli vurdert, men
med en hovedvekt på det sistnevnte alternativet. Etter
min mening fremstår dette alternativet som den løsningen
som i tilfelle med størst sikkerhet vil gi det ønskede
resultat. Det ønskede resultat er etter min oppfatning
regler som sikrer personer som mener de har vært ofre for
en seksualforbrytelse, en mulighet til å kunne berette
sin historie når dette er nødvendig for å bearbeide
eller behandle konsekvensene av hendelsen uten å måtte
tenke på risikoen for injuriesøksmål. Samtidig
må man ta hensyn til de personer som urettmessig blir beskyldt
for slike forbrytelser.
Jeg legger også vekt på at dette alternativet
lettest lar seg gjennomføre ved en generell revisjon. Som nevnt
i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) bør mer generelle endringer
i injurielovgivningen vurderes på et bredere grunnlag og
i lys av forslagene i NOU 1995:10 og NOU 1999:27.
For ordens skyld gjøres oppmerksom på at de
reformene som drøftes i det følgende, selvsagt
vil være kjønnsnøytrale, selv om injurianten
stort sett omtales som «kvinne» og saksøkeren
i injuriesøksmålet som «mann».
En gjennomført bruk av kjønnsnøytrale
begrep er ikke ønskelig fordi det kan bidra til å kamuflere
det faktiske forhold, nemlig at det store flertall av overgripere
er menn og det store flertall av ofre er kvinner (og barn).
Etter min oppfatning bør man ikke nå vedta
generelle injurierettslige reformer med virkning for alle typer
av ærekrenkelser. Av Justiskomiteens brev forstår jeg
at det heller ikke står på dagsorden. Komiteen ønsker
en vurdering av en avgrenset reform knyttet til «voldtektssaker».
Etter min oppfatning vil det være uheldig å avgrense
reformen til bare å gjelde påstander om voldtekt,
dvs. overgrep som rammes av utkastet til ny § 192
i straffeloven. Rett nok har de to sakene som har fått
offentlig oppmerksomhet den seneste tid, omhandlet voldtektspåstander.
Men mange av de samme hensyn som tilsier større ytringsrom
for ofre i god tro, gjør seg gjeldende også for
påstander om andre seksualforbrytelser. Eventuelle endringer
bør derfor gjelde for flere typer av seksuallovbrudd.
Det rettsteknisk enkleste ville være å gi reglene anvendelse
for alle påstander om overtredelse av bestemmelser i straffelovens
kapittel om seksualforbrytelser. Da vil man imidlertid nærme
seg en generell injurierettslig reform, fordi f.eks. påstanden «butikkmann
NN selger ulovlig pornografi» vil være omfattet.
I slike saker finnes sjelden et offer som bør gis et videre
ytringsrom. Det kan dessuten synes noe tilfeldig at man skal ha
større rett til å fremsette en slik beskyldning
enn f.eks. påstanden «butikkmann NN selger sprit
til mindreårige».
Jeg antar derfor at reformen bør avgrenses til påstander
om de mest alvorlige seksualforbrytelsene eller medvirkning til
slike forbrytelser. Straffebud med en strafferamme på fengsel
i 5 år eller mer danner et naturlig skjæringspunkt.
Settes grensen høyere, vil bare voldtekt og seksuell omgang
med barn omfattes. Settes den lavere, vil de fleste seksuallovbrudd
falle innenfor ordningen.
Jeg mener videre at en ny særregel bare bør
gjelde for forbrytelser som har individuelle ofre. Dermed vil f.eks.
en påstand om spredning av pornografisk materiale falle
utenfor.
Nærmere bestemt kan reformen avgrenses til påstander
om overtredelse av utkast til straffelov §§ 192-197,
199, 200 tredje ledd og 205.
En eventuell bestemmelse bør plasseres i straffelovens
kapittel om seksualforbrytelser (kapittel 19). Dette vil ytterligere
markere at man ikke står overfor en generell injurierettslig
reform. Dersom Stortinget vedtar de øvrige forslagene i
Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), vil straffeloven § 208
bli ledig til dette formål. Dersom det tas inn i loven
en presisering av uttrykket «seksuell omgang»,
bør denne plasseres i § 208. I så fall
kan § 209 brukes til en bestemmelse som regulerer
injuriesakene.
Man kan gi mulige ofre for de mest alvorlige seksualforbrytelser
et større ytringsrom gjennom endringer i reglene om beviskravene.
Etter gjeldende rett anses ikke en beskyldning om å ha
begått en meget alvorlig straffbar handling for bevist
før det er fremlagt bevis som kunne ha ført til
domfellelse i en straffesak om det samme forhold. Dette innebærer
at injurianten må føre bevis som er sterke nok
til å rydde av veien enhver forstandig tvil om sannheten
i sitt utsagn. En lempet bevisbyrde kan lovfestes slik:
Ǥ 208. I injuriesak om beskyldning om overtredelse
av §§ 192-197, 199, 200 tredje ledd eller
205, skal sannhetsbevis anses som ført når tiltalte
(saksøkte) har godtgjort at det er sannsynlighetsovervekt
for at beskyldningen er sann.
De særlige bevisbyrdereglene i første ledd
gjelder bare når den tiltalte (saksøkte) er fornærmede
selv, eller når vedkommende fremsatte beskyldningen for
berettiget varetakelse av eget eller andres tarv.»
I utkastet er «sannsynlighetsovervekt» valgt
for å angi for hvor høy grad av sannsynlighet
som kreves før noe kan anses som bevist. Begrepet er uttrykk
for det alminnelige overvektsprinsipp i sivilprosessen: Man skal
legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig. Alle avvik fra
dette prinsippet innebærer i realiteten at man åpner
opp for at det minst sannsynlige alternativet kan legges til grunn.
Avvik fra overvektsprinsippet bør derfor begrunnes særlig.
Slik begrunnelse kan finnes i disse sakene, avhengig av hvordan
man vil prioritere mellom et mulig offer og en mulig uskyldig gjerningsmann.
- Nedenfor vil jeg for enkelthets skyld bruke begrepet saksøkt.
I lovteksten bør det derimot stå tiltalte (saksøkte),
slik det ellers gjør i reglene om ærekrenkelser.
Andre mulige krav til sannsynlighet er:
a) at det er mulig at
de omtvistede beskyldninger er sanne. Dette er et for svakt krav
til sannhetsbevis. Svært mye kan være mulig, men
likevel være langt unna sannsynlig. Uttrykket bør
derfor ikke brukes. Ansvarsfrihet der sannheten fremstår
som en mulighet, kan i realiteten innebære at den som er ærekrenket,
må bevise utover enhver rimelig tvil at vedkommende ikke
har begått den straffbare handlingen beskyldningen gjelder.
b) at det er grunn til å tro at
de omtvistede beskyldninger er sanne. Heller ikke her kreves det
sannsynlighetsovervekt.
c) at der er klar sannsynlighetsovervekt for
at de omtvistede beskyldninger er sanne. Begrepet er tatt fra Rt.
1996 side 864. Om kravet heter det at dette er strengere enn «vanlig
sannsynlighetsovervekt» men ikke så strengt som
de krav som stilles for å konstatere straffeskyld.
d) at der er overveiende sannsynlig at
de omtvistede beskyldninger er sanne. Det er ikke nødvendigvis noen
forskjell på «klar sannsynlighetsovervekt» og «overveiende
sannsynlig», og begge begrep er i bruk rundt om i lovverket.
Jeg har vurdert alternativene i bokstav a til d, men kommet til
at sannsynlighetsovervekt fremstår som det beste alternativet
dersom komiteen ønsker en lovendring i denne retning.
Bestemmelsen legger opp til at det er den saksøkte som
har bevisbyrden fordi det er den saksøkte som skal godtgjøre
at den nødvendige sannsynlighet for hennes faktum foreligger.
Annet ledd kvalifiserer begrepet «tiltalte (saksøkte)».
Det er nødvendig for å avgrense mot andre mulige
som ikke trenger et særlig vern, f.eks. en avis som bringer
videre en voldtektsbeskyldning.
Formuleringen i avslutningen i annet ledd er tatt fra straffeloven § 249
nr. 3, bl.a. fordi begrepet «berettiget varetakelse» er
nærmere avklart gjennom rettspraksis. Paragraf 249 nr.
3 inneholder også et aktsomhetskrav, men det er ikke overført
fordi dette kan bli for strengt. Ved vurderingen av om en ytring
ble fremsatt for å ivareta egne eller andres tarv, bør
man heller legge inn en forholdsmessighetsvurdering. Det innebærer
at man vurderer hvorvidt ytringen ble gitt en slik form at det gikk
ut over det som var nødvendig for en effektiv ivaretakelse.
En lovfesting av det utkast som er skissert ovenfor, vil ikke
få virkning der den utpekte gjerningsmannen er frifunnet
for beskyldingen i en straffesak. Det følger av bevisavskjæringsregelen
i straffeloven § 249 nr. 4 bokstav a, som ikke
tillater at det føres bevis for sannheten «for
straffbar handling som den beskyldte er frikjent for ved endelig
innenlandsk eller utenlandsk dom».
Mot dette kan innvendes at vi ikke har sett rettssaker av denne
typen, kanskje fordi frifinnende dom i straffesaken oppfattes som
en tilstrekkelig oppreisning for den utpekte gjerningsmann. Jeg
ser likevel at komiteen kan finne grunn til å foreslå regler
som kan stenge for denne muligheten selv om den så langt
ikke har vært benyttet. Det kan være en viss risiko
for at den store oppmerksomhet som har vært om dette saksforholdet
den siste tiden, kan lede til at muligheten snart blir forsøkt
benyttet.
Det vil dessuten kunne fremstå som ulogisk at frikjente
personer får større mulighet til å vinne
frem med injuriesøksmål i slike saker enn personer
som ikke har vært anmeldt eller som har fått anmeldelsen mot
seg henlagt. At det ble tatt ut tiltale viser jo at påtalemyndigheten
mente vedkommende var skyldig, og det er unektelig lite heldig at
de - etter påtalemyndighetens syn - mest sannsynlige seksualforbrytere
får en bedre anledning til å vinne frem i injuriesøksmål enn
de antatt mindre sannsynlige.
Til dette kommer at det kan være vanskelig å forutse
hvordan en domstol vil vurdere de bevisene som tilbys, og følgelig
kan det være vanskelig for partene å avgjøre
om saken bør stanses før den kommer for en domstol.
Dette kan være et allment problem ved vurdering av prosessrisiko,
men problemet vil ventelig være størst i saker
der tilgangen på håndfaste bevis er beskjeden.
Dette vil ofte være tilfelle i slike saker, og det må antas å være
vanskelig å forutse hvordan en domstol vil vurdere sannsynligheten
av påståtte fakta der den i hovedsak må foreta
sin vurdering på basis av indisier.
Man kan gi mulige ofre for de mest alvorlige seksualforbrytelser
et større ytringsrom gjennom å vedta regler om
ansvarsfrihet ved god tro. Godtro-kravet kan varieres slik at noen
blir ansvarsfrie bare ved aktsom god tro, mens andre kan bli ansvarsfrie
også ved uaktsom god tro, men ikke dersom den gode troen
er grovt uaktsom. Dette kan for eksempel gjøres slik:
«Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192-197,
200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig
for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23
eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen
er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet
eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med
en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide
konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet,
kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt
uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.
Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom
det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne.»
Bokstav a gjelder selve anmeldelsen. Det har så langt
ikke vært reist injuriesøksmål mot innholdet
i en voldtektsanmeldelse. Men gjeldende injurieregler er ikke -
i enhver sammenheng - til hinder for slike søksmål,
jf. Rt. 1986 side 1395 der et utsagn i en politianmeldelse (om et
annet forhold enn voldtekt) ble mortifisert. Det kan derfor være
grunn til å regulere dette nærmere. Bestemmelsen
i bokstav a hindrer ikke straff for overtredelse av straffeloven § 168
som setter straff for den som «mod bedre Vidende ..(..)..
søger at paadrage» en annen en siktelse eller
dom for en straffbar handling (falsk anklage). Paragraf 168 rammer bare
de forsettlig uriktige anklager, anmeldelser og forklaringer til
offentlig myndighet, herunder politi og påtalemyndighet.
Ordlyden i utkastet til § 208 bokstav a omfatter enhver
som anmelder en av de aktuelle forbrytelsene. Dette medfører
at et ytringsprivilegium gis til flere enn den som hevder å være
fornærmet etter forbrytelsene. Det kan hevdes at kretsen
av dem som omfattes er for omfattende. På den annen side
kan en slik bestemmelse ikke avgrenses bare til fornærmede
selv: Det kan foreligge mange grunner til at vedkommende ikke selv
kan stå som anmelder, f. eks. lav alder, innleggelse på sykehus
etc. Risikoen for misbruk ved å la bestemmelsen omfatte
enhver som går til anmeldelse, synes likevel liten, gitt
kravet om å være i god tro.
Første ledd vil supplere straffeloven § 253
nr. 3 bokstav b, som i dag gir ytringsprivilegium til vitner, parter
osv. ved forklaring for politi eller påtalemyndighet. For
anmeldere går forslaget i første ledd dessuten
lengre enn vernet etter § 253 nr. 3 bokstav b,
ved at annet punktum i bokstav b - som opphever ytringsprivilegiet
for uttalelser som ligger utenfor sakens ramme, eller når
retten finner at fornærmede (den som beskyldes i ytringen)
bør få prøve sannheten - ikke gjelder
i utkastet til ny § 208.
Privilegiet avgrenses imidlertid til de utsagn som er å finne
i selve anmeldelsen, enten den inngis skriftlig eller muntlig. Utsagn
som er fremsatt andre steder, dekkes ikke.
Med begrepet «rettslig ansvar» dekkes både straff,
erstatning, oppreisning, mortifikasjon og saksomkostninger. Begrepet
er nærmere drøftet i NOU 1999: 27 (Ytringsfrihetskommisjonen)
side 241-242.
Det er i tilfelle nødvendig å vise til hele ærekrenkelseskapitlet
(kapittel 23 i straffeloven) slik at det blir klart at alle injuriebestemmelsene
omfattes - også mortifikasjonsbestemmelsene. Det er også nødvendig å vise
til skadeserstatningsloven § 3-6 om erstatning og
oppreisning i samband med injurier, fordi bestemmelsen kan få anvendelse
selv om vilkårene for straff etter straffeloven § 246
eller § 247 ikke er oppfylt, jf. det alternative
vilkåret om «uaktsomhet».
Det vil være et grunnvilkår for å oppnå ansvarsfrihet
at anmelderen var i god tro, dvs. at vedkommende subjektivt sett
trodde på sannheten i innholdet av sin egen anmeldelse,
se utkastet annet punktum. Slik utkastet er utformet, vil ansvarsfrihet
foreligge selv om den gode troen bygger på en uaktsom vurdering
av de foreliggende omstendigheter. Derimot omfatter ikke privilegiet
situasjoner der det var grovt uaktsomt av anmelderen å legge
til grunn at opplysningene var sanne.
I begge de to medieomtalte sakene (Eiker, Sigdal og Modum herredsrett
og Søre Sunnmøre herredsrett) legger retten til
grunn at kvinnene subjektivt sett var overbevist om sannheten i
sin historie. De var følgelig i god tro. Retten hadde ingen
oppfordring til å vurdere om denne gode troen var aktsom,
uaktsom eller grovt uaktsom. Begge kvinnene var imidlertid beruset
- til dels sterkt beruset - og husket ikke hele hendelsesforløpet.
Dette reiser spørsmål om usikre opplevelser under
selvforskyldt rus kan danne grunnlag for en aktsom god tro. Det
kan ikke utelukkes, men i hovedsak vil det trolig være
vanskelig. Derimot kan slike opplevelser lettere - etter forholdene
- danne grunnlag for en god tro som må vurderes som uaktsom,
men ikke grovt uaktsom.
Ved vurderingen av grensen mellom uaktsomhet og grov uaktsomhet
bør man også legge vekt på hva den annen
part (mannen) visste eller burde vite om kvinnens beruselse. Det
forhold at hun som følge av rus i større grad
enn en edru person kan misforstå hans atferd og legge noe
annet i den enn han tilsikter, tilsier en oppførsel fra
hans side som ikke kan gi grunnlag for at hun misoppfatter situasjonen.
En slik effekt av en eventuell lovreform kan sies å være ønskelig.
På den annen side vil det forhold at kvinnen vet hun var beruset
medføre varsomhet ved hennes vurdering av hva som skjedde,
jf. ovenfor om at hennes gode tro kan måtte vurderes som
uaktsom.
Bokstav b omfatter for det første den fornærmedes
rett til å fremsette ærekrenkende beskyldninger
i fortrolig samtale med en utvalgt krets personer. Her fastslås
ansvarsfrihet ved aktsom og uaktsom god tro, men - som i bokstav
a - ikke ansvarsfrihet ved grov uaktsomhet, jf. annet punktum. Det
er etter dette alternativet ikke noe vilkår at påståtte
straffbare handling er anmeldt til politiet.
Ordene «fortrolig» og «for å bearbeide
konsekvensene av handlingen» brukes for å markere
at man ikke står overfor noen generell frihet til informasjonsspredning.
Det sentrale er at beskyldningene ansvarsfritt kan fremsettes når
det er rimelig at de presenteres for bruk i naturlige bearbeidelsesprosesser
og derfor trengs i samtalen. Bearbeidelsesprosesser vil dekke både
rettslige, medisinske, psykologiske og sosiale prosesser. Bestemmelsen
bør ikke avgrenses til samtale bare med profesjonelle hjelpere,
fordi dette vil være en undervurdering av folks evne til å hjelpe hverandre.
Enkelte av dem som nevnes som mottakere av beskyldningene, vil
være underlagt regler om taushetsplikt. Etter gjeldende
injurieregler kan også beskyldninger som er fremsatt overfor
noen som ikke kan bringe opplysningene videre uten å bryte
taushetsplikten, være ulovlige injurier. I ekstreme tilfeller
kan man derfor tenke seg at det reises injuriesak basert på påstander
som bare er fremsatt overfor lege/advokat etc. Dette vil
ikke lenger være tilfelle med en regel som skissert ovenfor.
Ytringsprivilegiet omfatter ikke mottakerne av opplysningene.
De vil følgelig kunne komme i ansvar om de bringer videre
det de har mottatt under fortrolighet. For personer med taushetsplikt
medfører ikke dette noen realitetsendring. Formelt sett
vil forslaget heller ikke innebære noen ny rettslig situasjon
for personer uten taushetsplikt: Etter gjeldende rett har den som
videreformidler en ærekrenkelse et selvstendig ansvar for
ytringens sannhet. Heller ikke i dag bør man altså gå videre
med annet enn det man selv vet man kan føre sannhetsbevis
for. Reelt vil situasjonen etter en eventuell lovendring som skissert
likevel kunne bli annerledes fordi den injurierte ikke lengre kan saksøke
den opprinnelig ytrer, men må rette søksmålet
mot en eller flere som har spredd beskyldningen utover den beskyttede
krets. Et rettsbrudd vil først finne sted ved videreformidling.
Videreformidlere vil derfor i tilfelle bli utsatt for en større
risiko for søksmål enn i dag. Videreformidling
fra noen uten taushetsplikt vil likevel ikke være et selvstendig
lovbrudd, slik det normalt vil være for personer med profesjonell taushetsplikt.
Etableringen av et forum der påståtte ofre
kan snakke fritt, samtidig som man opprettholder de vanlige injurieregler
for beskyldninger fremsatt i andre sammenhenger, vil etter min mening
gjøre at man i stor grad klarer å ivareta hensynet
både til påståtte ofre og personer som
urettmessig utpekes som seksualforbrytere. Videreformidles beskyldninger
fra fora der beskyldningene fritt kan fremsettes til f.eks. lokalsamfunn,
arbeidsplasser eller andre miljøer der beskyldningene kan
gjøre stor skade, har den urettmessig injurierte muligheten
til å få beskyldningene kjent døde og
maktesløse ved å anlegge mortifikasjonssøksmål
mot noen som har gjentatt beskyldningene uten å ha det
nødvendige ytringsprivilegium. Muligheten for straff, erstatning
og oppreisning vil også være i behold som i dag.
Det kan innvendes at denne søksmålsmuligheten mot
videreformidlere kan gi uheldige konsekvenser for påståtte
ofre. Om videreformidleren vil forsøke å føre
sannhetsbevis, vil det være nærliggende å stevne det
påståtte offeret som vitne. En bestemmelse som skissert
i utkastet vil i tilfelle derfor ikke hindre at den påståtte
gjerningsmannen kan få en mulighet til å konfrontere
det påståtte offeret i retten. For det påståtte offer
er det likevel en vesentlig forskjell på selv å være saksøkt
- og dermed selv eventuelt bli ansvarlig for erstatning, saksomkostninger
etc. - og det å være vitne i en sak mellom andre.
Personkretsen man kan betro seg til, er generelt angitt som «en
person som det er naturlig å betro seg til». Etter
min mening bør en ikke stille for strenge krav her, dersom
de andre forsiktighetsreglene er overholdt. De mest typiske eksempler
på slike personer er en av den påståtte
fornærmedes nærmeste (jf. straffeloven § 5)
en venn, en person som er tilknyttet et krisesenter eller en lege,
psykolog, sjelesørger eller advokat.
Etter forholdene kan det være urimelig å gi
ansvarsfrihet bare til den fornærmede selv. Også nær
familie og andre nærstående kan bli hardt rammet
av et seksualovergrep, f.eks. foreldre, ektefelle etc., og de kan
på samme måte som selve offeret ha et stort og
legitimt behov for å snakke med andre om det passerte. Det
vil kunne være støtende å kreve at personer
som er i aktsom god tro med hensyn til at et overgrep har skjedd
og hvem som er ansvarlig, nektes å navngi vedkommende der
dette har relevans for å forstå og bearbeide forbrytelsen.
I det skisserte utkastet er det derfor lagt inn at bokstav b også skal
gjelde for den påståtte fornærmedes nærmeste.
Mye taler likevel for å sondre mellom offeret og den øvrige
kretsen av personer som gis vern, slik at offeret er ansvarsfri
også ved uaktsom god tro mens de øvrige bare blir
ansvarsfrie ved aktsom god tro, se tredje punktum. Dette kan begrunnes
med at den som ikke selv er offer, kan ha en noe større
mulighet til å vurdere det passerte på avstand
og at man derfor kan kreve større aktsomhet.
Bokstav b stiller ikke opp noen spesifikk tidsgrense for hvor
lenge man ansvarsfritt kan fremsette beskyldninger. Dette kan man
følgelig gjøre så lenge de angitte vilkår
er oppfylt. Behovet for bearbeiding av konsekvensene vil imidlertid
normalt reduseres med årene, og ansvarsfriheten vil derfor
på et tidspunkt kunne opphøre.