Til Odelstinget
Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol er en FN-traktat
som etablerer en fast, internasjonal straffedomstol med myndighet
til å strafforfølge og dømme enkeltindivider
for internasjonale forbrytelser. Etter omfattende forhandlinger
ble vedtektene vedtatt på en diplomatkonferanse i Roma 17. juli
1998. Norge ratifiserte vedtektene 16. februar 2000, etter
at spørsmålet var forelagt Stortinget, jf. St.prp.
nr. 24 (1999-2000) og Innst. S. nr. 94 (1999-2000). Pr. 1. mai
2001 var vedtektene undertegnet av 139 stater og ratifisert av 30
stater. For at vedtektene skal tre i kraft kreves ratifikasjon av
60 stater.
Roma-vedtektene utgjør samlet sett et omfattende regelverk
som er egnet til å sikre en mest mulig effektiv, uavhengig
og troverdig rettergang, med ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantier
for den anklagede. De bygger på Nürnbergprinsippene
og nylige erfaringer fra Jugoslavia- og Rwanda-domstolene, og representerer
den første internasjonale regulering av disse spørsmål
på grunnlag av multilaterale forhandlinger med universell
deltakelse. På en rekke felter gir vedtektene anvisning
på oppdaterte og mer detaljerte regler enn de
som gjaldt for tidligere internasjonale straffedomstoler.
Domstolens saklige virkeområde vil være straffeforfølgning
overfor enkeltindivider for de alvorligste internasjonale forbrytelser.
I første omgang gjelder dette for folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
Domstolens stedlige virkeområde framgår av
artikkel 12. For at Domstolen skal ha kompetanse til å behandle
saken, må forbrytelsen enten ha skjedd på territoriet
til en kontraherende stat (eller om bord på et skip eller
luftfartøy registrert i en kontraherende stat), eller den
mistenkte må være statsborger i en kontraherende
stat. Domstolen skal videre kunne behandle saker som blir henvist
til den etter vedtak i FNs sikkerhetsråd i henhold til
kapittel VII i FN-pakten.
Domstolens kompetanse bygger på det såkalte komplementaritetsprinsippet.
Dette innebærer at statene selv skal beholde hovedansvaret
for strafforfølgningen. Det er først ved manglende
vilje eller evne til slik nasjonal strafforfølgning at
Domstolen skal kunne behandle saken.
I vedtektenes del 3 fastslås eller utfylles en rekke alminnelige
strafferettslige prinsipper, herunder legalitetsprinsippet, forbud
mot tilbakevirkende kraft og skyldkravet samt medvirkningsansvaret
og straffrihetsgrunner. Prinsippene i vedtektene er i hovedsak sammenfallende
med de strafferettsprinsipper norsk straffelov bygger på.
Vedtektenes del 4 inneholder nærmere bestemmelser om
organiseringen av domstolen og organenes kompetanse og sammensetning.
I vedtektenes del 5 fastsettes det bestemmelser om etterforskning
og påtale, herunder bestemmelser om mistenktes rettigheter
under etterforskningen.
Del 6 gir bestemmelser om rettergangen. Det gis bl.a. regler
om tiltaltes nærvær under rettergangen, behandling
av tilståelsessaker, uskyldspresumsjonen, tiltaltes rettigheter
og vitners deltakelse i forhandlingene, fremlegging av bevis, krav
til domsgrunner, straffeutmåling og erstatning til ofre.
I del 7 reguleres straffereaksjonene og prinsippene for straffeutmåling.
Domstolen skal kunne idømme tidsbegrenset fengselsstraff
som ikke kan overskride 30 år, eller fengsel på livstid.
Domstolen kan ikke idømme dødsstraff.
I del 8 gis det regler om anke, gjenopptakelse og erstatning
for uberettiget forfølgning.
Del 9 inneholder regler om de kontraherende staters samarbeidsplikt.
I artikkel 86 fastsettes det en generell samarbeidsplikt overfor
Domstolen, mens de følgende bestemmelser gir mer detaljerte
regler om forskjellige former for samarbeid, herunder overlevering
av mistenkte personer til Domstolen. Dersom Domstolen har kompetanse
til å behandle en sak, har partene plikt til å etterkomme
Domstolens anmodning om rettshjelp, med enkelte begrensede unntak.
I del 10 fastsettes det regler om fullbyrdelse av straffen. Fengselsstraffer
skal sones i kontraherende stater som har sagt seg villig til å ta
imot fanger for soning.
De av bestemmelsene i vedtektene som det er nødvendig
eller hensiktsmessig å innarbeide i norsk lov, gjøres
det i proposisjonen nærmere rede for i tilknytning til
det enkelte spørsmål.
I stor utstrekning vil bestemmelsene for samarbeid med Domstolen
være av samme karakter som bestemmelsene i lov 24. juni
1994 nr. 38 om gjennomføring i norsk rett av De forente
nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette
internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia
og Rwanda. Forarbeidene til denne loven finnes henholdsvis i Ot.prp.
nr. 54 (1993-1994) og Innst. O. nr. 42 (1993-1994) for Jugoslavia-domstolen,
og Ot.prp. nr. 37 (1994-1995) og Innst. O. nr. 54 (1994-95) for
Rwanda-domstolen. I særlig grad gjelder en slik parallellitet i
forhold til forpliktelsene i vedtektenes del 9 om internasjonalt
samarbeid og internasjonal rettshjelp.
I kapittel 4 i proposisjonen vurderes enkelte lovtekniske spørsmål.
Det konkluderes med at det bør gis en egen lov om gjennomføringen
av vedtektene. Det konkluderes videre med at reglene bør
gis som kompetanseregler («kan»-regler) og ikke
pliktregler («skal»-regler), men at det bør
slås fast i innledningsbestemmelsen at norske myndigheter
har plikt til å etterkomme anmodninger fra Domstolen i
den utstrekning dette følger av Roma-vedtektene.
I kapittel 5 i proposisjonen gjøres det rede for forholdet
mellom Domstolen og nasjonale myndigheter. Vedtektene bygger på det
såkalte komplementaritetsprinsipp, som innebærer
at statene selv skal ha hovedansvaret for å strafforfølge
forbrytelser. I kapittel 5 gjøres det rede for litispendens
og rettskraftspørsmålene og for Domstolens adgang
til å foreta etterforskningsskritt på statenes
territorium. Det gjøres videre rede for forskjellene mellom
norsk strafferett og vedtektenes bestemmelser. Vedtektene krever
ikke at det skal være samsvar mellom nasjonal strafferett
og vedtektene. Det konkluderes med at det er en fordel at norsk
rett i større grad harmoniseres med vedtektene. Dette krever
imidlertid en grundig vurdering, og i og med at spørsmålene
er til vurdering i Straffelovkommisjonen, foreslås det
ikke endringer i norsk straffelov i proposisjonen.
I kapittel 6 i proposisjonen redegjøres det for statenes
plikt til å samarbeide med Domstolen. Det redegjøres
først for de generelle regler. Utgangspunktet er at statene
har plikt til å etterkomme anmodninger om bistand fra Domstolen.
Dersom statene mener at Domstolen ikke har kompetanse til å behandle
saken, at saken skal avvises eller at det for øvrig foreligger vilkår
som gjør at de ikke har plikt til å etterkomme anmodningen,
må de rette en avvisningsbegjæring til Domstolen,
eller inngå i drøftelser med Domstolen. Videre
redegjøres det for statenes plikt til å overlevere personer
som befinner seg på statens territorium til Domstolen.
Overleveringsplikten er nærmest absolutt. Det vises til
drøftelsen i pkt. 6.2.1. Utleveringsloven kapittel I, som
oppstiller en rekke generelle materielle vilkår for utlevering,
kan derfor ikke komme til anvendelse på overlevering til
Domstolen.
Overlevering til en internasjonal straffedomstol er prinsipielt
noe annet enn utlevering til en fremmed stat. Domstolen har en særlig
legitimitet, og vedtektene sikrer at saksbehandlingen tilfredsstiller
de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for de siktede. I stedet
foreslår Regjeringen en generell hjemmel til å overlevere
en person til Domstolen etter anmodning i samsvar med bestemmelsene
i vedtektene.
Regjeringen foreslår imidlertid at saksbehandlingsreglene
i utleveringsloven kapittel II kommer til anvendelse så langt
de passer. En slik løsning er også valgt for anmodninger
om utlevering til straffedomstolene for Rwanda og det tidligere
Jugoslavia. Dette innebærer at de samme instanser som behandler
vanlige utleveringsanmodninger også skal behandle eventuelle
anmodninger om overlevering fra Domstolen.
Det foreslås videre at det kan anvendes tvangsmidler
i samsvar med bestemmelsene i utleveringsloven §§ 15
og 20. De tvangsmidler som kan være aktuelle er bl.a. pågripelse,
fengsling, ransaking og beslag. Det vises for øvrig til
drøftelsen i pkt. 6.2.3 i proposisjonen.
I kapittel 6.3 i proposisjonen gjøres det rede for statenes
plikt til å yte Domstolen annen rettshjelp. Det dreier
seg bl.a. om hjelp til identifikasjon og lokalisering av personer
eller gjenstander, bevisopptak og framskaffelse av bevis, herunder
sakkyndige rapporter, avhør av personer under forfølgning,
gransking, ransaking og beslag, oversendelse av dokumenter til Domstolen
og forkynning av dokumenter, eller hjelp til å legge forholdene
til rette for at personer frivillig møter for Domstolen
som vitner eller sakkyndige, og at ofre og vitner gis beskyttelse.
Utgangspunktet er at statene plikter å etterkomme en
anmodning fra Domstolen. Det finnes imidlertid enkelte begrensninger
i denne plikten.
Statene kan nekte å etterkomme en anmodning dersom dette
vil stride mot et grunnleggende og allment rettsprinsipp.
De kan videre nekte å etterkomme en anmodning om bistand
som ikke er spesifikt nevnt i vedtektene, dersom gjennomføring
av slik bistand vil være i strid med nasjonal lovgivning.
Domstolen kan heller ikke gå videre med en anmodning
dersom det vil stride mot en stats internasjonale forpliktelser
om immunitet overfor en tredjestat å etterkomme den.
Det foreslås at det fastsettes en bestemmelse som gir
norske myndigheter kompetanse til å etterkomme slike anmodninger
om rettshjelp. Det foreslås videre at anmodningene skal
gjennomføres etter norsk lov så langt den passer
og at man skal følge den framgangsmåten Domstolen
har anmodet om med mindre dette vil være forbudt etter
norsk rett.
I kapittel 7 i proposisjonen gjøres det rede for vedtektenes
krav til mistenktes rettigheter. Disse gjelder først og
fremst for Domstolen selv, men også statene må oppfylle
disse når de gjennomfører anmodninger fra Domstolen.
Vedtektenes artikkel 55 nr. 1 fastsetter enkelte sentrale rettssikkerhetsgarantier
i forbindelse med etterforskning: selvinkrimineringsforbudet, forbud
mot tortur og nedverdigende behandling, forbud mot vilkårlig
frihetsberøvelse og rett til tolk og nødvendige oversettelser
dersom avhøret foregår på et annet språk enn
det personen fullt ut forstår. Dette er prinsipper som
er nedfelt i norsk rett, og som dessuten følger av Den
europeiske menneskerettskonvensjon og FN-konvensjonen om sivile
og politiske rettigheter som gjelder som norsk lov, jf. lov 21. mai
1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk
rett.
Artikkel 55 nr. 2 regulerer mistenktes rettigheter i forbindelse
med avhør. Bokstav c og d gjelder retten til forsvarer,
se nærmere nedenfor.
Bokstav a og b fastsetter at mistenkte skal gjøres kjent
med at han eller hun er mistenkt for en forbrytelse som hører
inn under Domstolens jurisdiksjon og har rett til ikke å forklare
seg. Vedkommende skal gjøres kjent med disse rettighetene
før avhøret tar til.
Etter Regjeringens syn tilfredsstiller norsk lov vedtektenes
regler.
Vedtektenes artikkel 55 nr. 2 bokstav c fastslår at mistenkte
skal ha rett til å la seg bistå av forsvarer etter
eget valg. Den mistenkte skal videre ha rett til å få oppnevnt
forsvarer på det offentliges (eller Domstolens) bekostning
i ethvert tilfelle dette er nødvendig ut fra rettferdighetshensyn.
Etter artikkel 55 nr. 2 bokstav d skal mistenkte ha rett til å bli
avhørt i nærvær av forsvarer med mindre personen
frivillig har gitt avkall på dette.
Det framgår av innledningen i artikkel 55 nr. 2 at mistenkte
skal gjøres kjent med disse rettighetene før avhøret
tar til.
Norge må sikre at vedtektenes bestemmelser om rett til
forsvarer overholdes i de tilfeller hvor etterforskningsskritt
foretas i Norge.
Mistenktes rett til advokat foreslås lovfestet, slik at
han vil få advokat i samme utstrekning som slått fast
i utleveringsloven §§ 16 og 20 og straffeprosessloven §§ 94
flg.
I kapittel 8 i proposisjonen drøftes vitners og fornærmedes
rettigheter. I Roma-vedtektene finnes det en del bestemmelser som
gjelder vitners og ofres stilling i prosessen for Domstolen. Det
er også utarbeidet nærmere bestemmelser i utkast
til prosessregler om bistand og beskyttelse av fornærmede
og andre vitner.
Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare for Domstolen selv,
og vedtektene har få bestemmelser om statenes plikter på dette
området.
På anmodning fra Domstolen plikter statspartene i samsvar
med nasjonal rett å beskytte ofre og vitner. Det legges
til grunn at bestemmelsen ikke pålegger statsparter en
plikt til å ta imot ofre eller vitner med det formål å beskytte
dem, men at forpliktelsen gjelder ofre og vitner som allerede befinner
seg på norsk territorium.
Regjeringen foreslår ikke særlige regler for
beskyttelse av personer som befinner seg i Norge og som skal vitne
for Domstolen. De alminnelige reglene i straffeloven, blant annet
om trusler i §§ 222 og 227, vil gi et
strafferettslig vern for dem som skal vitne eller har vitnet.
Vedtektenes artikkel 93 nr. 1 bokstav e bestemmer at statspartene
skal legge forholdene til rette for at vitner og sakkyndige møter
for Domstolen. Det spesifiseres ikke nærmere hva slags
tilrettelegging det kan være tale om. Regjeringen legger
til grunn at bestemmelsen ikke nødvendiggjør særlige
lovregler. Man har likevel vurdert om det bør innføres
møteplikt for Domstolen, og konkluderer med at det ikke
bør innføres slik møteplikt for vitner
for Domstolen.
Å møte for Domstolen vil være langt
mer tyngende enn å møte for en norsk domstol,
særlig pga. reiseavstanden. Det vises også til
at Domstolen kan anmode om bevisopptak av vitner ved nasjonale domstoler, og
at nasjonale myndigheter vil måtte etterkomme en slik anmodning.
I kapittel 8.3 vurderes forholdet til norske taushetspliktsbestemmelser
når et vitne møter frivillig for Domstolen. I
slike tilfeller kan det oppstå spørsmål om
hvilken rett eller plikt vitnet har til å forklare seg om
forhold som er underlagt taushetsplikt etter norske regler. Det
samme gjelder framlegging av dokumenter eller andre bevis som inneholder
taushetsbelagte opplysninger.
Taushetsplikt etter norsk lov vil gjelde også overfor
Domstolen dersom det ikke eksplisitt eller implisitt framgår
av grunnlaget for taushetsplikten at taushetsplikten ikke gjelder
i et slikt tilfelle. Vitner som møter frivillig for Domstolen,
vil dermed ikke kunne vitne om taushetsbelagte forhold uten å bryte
sin taushetsplikt, med mindre det framgår av grunnlaget
for taushetsplikten at den er begrenset i disse tilfellene. Det
vil heller ikke være anledning til å framlegge
opplysninger som er underlagt taushetsplikt i skriftlig form.
Det vil være et tolkningsspørsmål
om den aktuelle taushetspliktsbestemmelse åpner for begrensninger for å forklare
seg om, eller framlegge skriftlig, taushetsbelagte opplysninger
for Domstolen. Av hensyn til forutberegnelighet mener Regjeringen
at forholdet mellom taushetsplikt og vitneplikt bør reguleres
i loven her.
Det konkluderes med at Kongen må gi samtykke til at
Domstolen mottar opplysninger som er holdt hemmelig av hensyn til
rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, men at lov- eller
instruksbestemt taushetsplikt for øvrig vil vike i den
utstrekning Domstolen pålegger vitnet å forklare
seg. De samme reglene foreslås når Domstolen krever
framlagt skriftlig bevis som inneholder taushetsbelagte opplysninger.
Det antas at vilkårene for bruk av anonym vitneførsel
i straffeprosessloven §§ 130 a
og 234 a, vil kunne være oppfylt i relativt mange
saker hvor Domstolen anmoder om politiavhør eller bevisopptak.
Det foreslås derfor at disse bestemmelsene kommer til anvendelse
i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende
art som forfølges her i riket.
Verken vedtektene eller prosessreglene har bestemmelser om statenes
plikt til å sørge for juridisk bistand til fornærmede.
Etter straffeprosessloven § 107 a
har fornærmede rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse
av nærmere angitte alvorlige seksualforbrytelser. Også ellers
kan retten oppnevne bistandsadvokat for fornærmede dersom
det er grunn til å tro at fornærmede som følge
av handlingen får betydelig skade på legeme eller
helbred og det anses å være behov for advokat.
Det er rimelig at fornærmede bør kunne få oppnevnt
advokat også dersom disse sakene er til behandling i Domstolen,
i den grad etterforskningsskritt foretas i Norge. Regjeringen vil
imidlertid ikke foreslå en ubetinget rett til bistandsadvokat.
I disse sakene vil hovedforhandling ikke bli avholdt i Norge, og
det vil variere både hvor belastende gjennomføringen
av disse etterforskningsskrittene vil være for fornærmede, og
hvor stort behov vedkommende har for juridisk bistand ellers. Det
foreslås derfor at fornærmede på begjæring
kan få oppnevnt bistandsadvokat hvis det er grunn til å tro
at fornærmede som følge av handlingen får
betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være
behov for advokat.
I kapittel 9 i proposisjonen beskrives reglene om immunitet og
privilegier for Domstolens ansatte og andre med tilknytning til
Domstolen. De nødvendige privilegier og immunitet kan tilstås
på grunnlag av lov 19. juni 1947 nr. 5 om immunitet
og privilegier for internasjonale organisasjoner m.v., slik at det
ikke er nødvendig med ny lovgivning.
I kapittel 10 i proposisjonen gjøres det rede for vedtektenes
krav til nasjonal lovgivning om straff for forbrytelser rettet mot
rettspleien.
Vedtektenes artikkel 70 nr. 1 gir Domstolen kompetanse over visse
straffbare forhold rettet mot rettspleien, herunder falsk forklaring,
forfalskning av bevis, bestikkelse av vitner eller tjenestemenn
og trusler eller represalier mot Domstolens tjenestemenn. Etter artikkel
70 nr. 1 bokstav f vil Domstolen også ha kompetanse til å straffe
sine egne tjenestemenn som ber om eller mottar bestikkelser.
Etter artikkel 70 nr. 4 plikter statene å la sin lovgivning
om straffbare handlinger mot eget rettssystem gjelde tilsvarende
for de handlinger som er nevnt i artikkel 70, hvis de er foretatt
av en borger i staten eller på statens territorium.
Det foreslås at straffeloven §§ 163-167
om falsk forklaring skal gjelde for falsk forklaring overfor Domstolen.
Det foreslås videre at straffeloven §§ 127, 128,
132 og ny 132 a skal gjelde for tilsvarende forbrytelser overfor
Domstolen, dens tjenestemenn og andre med tilknytning til rettspleien.
Det foreslås videre at straffeloven §§ 112-114
som forbyr offentlige tjenestemenn å motta bestikkelser
også skal gjelde for tjenestemenn ved Domstolen.
I kapittel 11 beskrives reglene om statenes plikt til konfidensiell
behandling av informasjon fra Domstolen. Etter vedtektene artikkel
87 nr. 3 plikter staten å behandle anmodningen fra Domstolen
og eventuelle ledsagende dokumenter med fortrolighet, unntatt i
den grad det er nødvendig å røpe opplysninger
for å kunne gjennomføre anmodningen. Hensikten
med denne bestemmelsen er å skjerme etterforskningen, herunder å hindre
at den mistenkte unndrar seg strafforfølgning.
Regjeringen finner at disse bestemmelsene ikke krever ny lovgivning,
og at hensynet til fortrolighet kan ivaretas bl.a. etter relene
i offentlighetsloven § 6 første ledd
nr. 1.
Kapittel 12 gjelder fullbyrding av straff og andre rettsfølger
i Norge. Domstolen kan idømme frihetsstraff for et bestemt
antall år inntil 30 år, eller for livstid dersom
forbrytelsens ekstreme alvorsgrad og de individuelle omstendigheter
ved den domfelte tilsier det.
Artikkel 103 nr. 1 bokstav a bestemmer at fullbyrding av idømt
fengselsstraff skal skje i en stat utpekt av Domstolen fra en liste
over stater som har sagt seg villig til å ta imot personer
til soning.
I hvilken grad Norge skal tilby seg å ta imot personer
som er domfelt av Domstolen til soning, beror på en avveining
av forskjellige hensyn. På den ene siden vil det være
av avgjørende betydning for Domstolen at det stilles et
tilstrekkelig antall fengselsplasser til disposisjon. Artikkel 103
nr. 3 bokstav a stiller også opp et prinsipp om at statspartene
bør dele ansvaret for fullbyrding av fengselsstraffer i
samsvar med et prinsipp om en rimelig fordeling. På den
annen side vil det her kunne være tale om en type soningsfanger som
vil stille særlige krav blant annet med hensyn til sikkerhet.
Norge har som et av svært få land sagt seg
villig til å ta imot soningsfanger fra straffedomstolene
for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det er inngått
en soningsavtale av 24. april 1998 mellom Norge og FN om
fullbyrdelse av dommer avsagt av Den internasjonale domstol for
forbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Det fremgår av
denne at man på norsk side vil ta stilling til slike anmodninger
på grunnlag av en individuell vurdering i hvert enkelt
tilfelle.
Det tas ikke i proposisjonen stilling til i hvilken utstrekning
Norge bør ta imot personer til soning etter at de er dømt
til fengselsstraff av Domstolen, men det foreslås at det
gis en bestemmelse som åpner for slik overføring
av domfelte. Videre antas at det fra norsk side prinsipielt bør
avgis en erklæring som det kan knyttes betingelser til.
En slik prinsipiell tilkjennegivelse av villighet til å støtte
Domstolen på denne måten, kan påregnes å få en
viktig signaleffekt internasjonalt, også med henblikk på å fremme
en rimelig internasjonal byrdefordeling.
I tillegg til fengselsstraff kan Domstolen idømme bøtestraff.
Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde bøter
som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige
prosedyrer.
Domstolen kan også idømme inndragning av utbytte,
formuesgoder og aktiva som stammer fra den aktuelle forbrytelsen,
uten å berøre rettighetene til en godtroende tredjepart.
Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde inndragning
som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige
prosedyrer.
Domstolen kan tilkjenne erstatning til ofre. Artikkel 75 nr.
5 bestemmer at en statspart skal iverksette en avgjørelse
om slik erstatning etter prinsippet i artikkel 109, det vil si i
samsvar med de internrettslige prosedyrer.
Regjeringen foreslår at bøter, inndragningskrav og
erstatningskrav overfor fornærmede skal kunne inndrives
i Norge etter de samme regler som slike krav inndrives etter når
de er fastsatt av norske domstoler.
I kapittel 13 gjøres det rede for de økonomiske
og administrative konsekvenser av loven. Forslaget vil ikke få noen
nevneverdige administrative konsekvenser.
De økonomiske konsekvensene av forslaget vil bero på i
hvilken utstrekning Domstolen kommer til å anmode om bistand
fra Norge. Det antas at det vil dreie seg om et begrenset antall
anmodninger, og at de økonomiske konsekvensene av slike
anmodninger derfor vil bli beskjedne.
I kapittel 14 i proposisjonen redegjøres det for forslag
til endringer i utleveringsloven (lov 13. juni 1975 nr.
39 om utlevering av forbrytere mv.). Det foreslås en adgang
til å anvende de samme tvangsmidler etter anmodninger fra
fremmed stat, som man kan anvende i rene norske saker.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon
Blankenborg, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta
Solberg, Tom Thoresen og Åge Tovan, fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steensnæs,
fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Marit
Arnstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Holmås,
fra Venstre, Lars Sponheim, og representantene Dag Danielsen
og Fridtjof Frank Gundersen, viser til sine merknader i
Innst. S. nr. 94 (1999-2000) om samtykke til ratifikasjon av vedtektene
for Den internasjonale straffedomstol.
Komiteen legger vekt på at den internrettslige gjennomføring
av vedtektenes regler om Domstolens samarbeid med stater vil ha
en viktig signaleffekt internasjonalt, og at den norske lovgivningen
på dette feltet vil bli forstått som et konkret
uttrykk for Norges politiske vilje til å delta aktivt i
oppbyggingen og utbyggingen av den internasjonale strafferettspleie.
Komiteen har ingen innvendinger mot forslagene
til den internrettslige gjennomføringen av Roma-vedtektene.
Komiteen forutsetter at reglene slik de fremkommer
er egnede til fullt ut å etterkomme Domstolens anmodninger
om samarbeid og assistanse.
Komiteen vil også peke på bestemmelsene
om forsvarsbistand for mistenkte, og forutsetter at dette alltid
vil være tilfelle også når det gjelder
bruk av tvangsmidler, bevisopptak eller rettslige avhør.
Komiteen legger også vekt på at
det finnes muligheter for oppnevning av bistandsadvokat for fornærmede
i saker der gjennomføringen av etterforskning
vil/eller kan være særlig belastende
for vedkommende.
Komiteen forstår at vitners plikt til å uttale
seg om forhold som er underlagt taushetsplikt gjennom lovgivning
eller instruks, ikke vil bli vesentlig forskjellig fra tilsvarende
plikt overfor norske domstoler. I den grad forklaringsplikten likevel
skulle gå lenger enn den ville gjort overfor norske domstoler,
finner komiteen dette forståelig med hensyn
til de svært alvorlige forbrytelser domstolen vil behandle.
Komiteen er kjent med at norsk sivil og militær straffelovgivning
vil bli gjennomgått med sikte på en harmonisering
til Domstolens vedtekter, og har ingen merknader til at en slik
gjennomgang av norsk lovgivning gjennomføres uavhengig
av gjennomføringsloven.
Komiteen forutsetter at Norge, på en
tilsvarende måte som for den internasjonale straffedomstolen for
det tidligere Jugoslavia og Rwanda, vil aktivt ta del i den internasjonale
byrdefordeling for å sikre Domstolens effektive drift.
I dette ligger også en vilje til å ta imot straffedømte
til soning i norske fengsler.
Komiteen viser til at det er et betydelig antall stater
som nå har undertegnet Roma-vedtektene, noe som bekrefter
den brede prinsipielle oppslutningen om Domstolen.
Komiteen mener at det i denne situasjonen er viktig
at Domstolen får bredest mulig konkret støtte, og
at Norge aktivt bidrar til at flest mulig stater ratifiserer vedtektene
og vedtar egnet nasjonal gjennomføringslovgivning.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols
vedtekter 17. juli 1998
(Roma-vedtektene)
§ 1
Lovens virkeområde mv.
Anmodninger om overlevering og andre former for bistand
satt fram av Den internasjonale straffedomstol (Domstolen) i samsvar
med Domstolens vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene), behandles
i samsvar med bestemmelsene i denne loven.
Slike anmodninger skal settes fram for departementet.
Anmodninger fra Domstolen skal etterkommes så langt
dette følger av Roma-vedtektene.
§ 2 Overlevering
Etter anmodning fra Domstolen kan en person som er mistenkt,
tiltalt eller domfelt for en forbrytelse som er omfattet av Domstolens
myndighetsområde og som oppholder seg her i riket, overleveres
til Domstolen.
Ved behandling av anmodningen om overlevering gjelder reglene
i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere kapittel
II så langt de passer.
Departementet kan samtykke til at en person som overleveres
fra en fremmed stat til Domstolen, føres over norsk område.
§ 3 Annen bistand
Norske domstoler og andre myndigheter kan etter anmodning
gi Domstolen slik bistand som nevnt i Roma-vedtektene artikkel 93.
Anmodningen behandles og gjennomføres i samsvar
med norsk lov så langt den passer. Har Domstolen anmodet
om at en særlig framgangsmåte benyttes, skal dette
etterkommes hvis framgangsmåten ikke er forbudt etter norsk
lov.
Departementet kan etter anmodning gi Domstolen adgang til å avhøre
vitner og foreta andre undersøkelser her i riket.
§ 4 Bruk av tvangsmidler
Etter anmodning fra Domstolen kan det benyttes tvangsmidler.
Reglene i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere mv. §§ 15,
20 og 24 gjelder tilsvarende så langt de passer. Dersom
det er et vilkår for å benytte tvangsmidlet at
det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling,
skal Domstolens vurdering av dette legges til grunn. En person kan
pågripes og fengsles etter begjæring fra Domstolen,
selv om vilkårene i straffeprosessloven §§ 170
a og 171 ikke er oppfylt.
En person som er pågrepet, har rett til å begjære foreløpig
løslatelse i påvente av overlevering. Vedkommende
kan foreløpig løslates dersom Roma-vedtektenes
vilkår for dette foreligger. Før retten løslater vedkommende,
skal Domstolen underrettes og gis anledning til å uttale
seg.
§ 5 Mistenktes rett
til forsvarer
En person som er mistenkt eller tiltalt for handlinger
som er omfattet av Domstolens myndighetsområde, har rett
til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert
trinn av saken. Dette skal vedkommende gjøres kjent med
før første avhør tar til.
Dersom Domstolen har anmodet om overlevering eller annen
bistand fra norske myndigheter, skal det oppnevnes offentlig forsvarer
for vedkommende i samme utstrekning som etter utleveringsloven § 16 første
ledd første punktum og § 20, og straffeprosessloven §§ 97,
98, 100 andre ledd og 100 a.
§ 6 Fornærmedes
rett til advokat
Fornærmede i saker som er til behandling i Domstolen,
kan på begjæring få oppnevnt advokat
hvis det er grunn til å tro at fornærmede som
følge av handlingen får betydelig skade på legeme
eller helbred og det anses å være behov for advokat.
Reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a gjelder tilsvarende så langt
de passer.
§ 7 Fritak fra taushetsplikt
ved forklaring og
framleggelse av andre bevis for Domstolen
Kongen kan gi tillatelse til at Domstolen kan ta imot forklaring
om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller
forholdet til fremmed stat.
Taushetsplikt etter annen lovgivning eller instruks er
ikke til hinder for at en person forklarer seg for Domstolen, i
den utstrekning Domstolen pålegger dette.
Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende
for utlevering av dokumenter eller andre ting som inneholder taushetsbelagte
opplysninger.
§ 8 Anonym vitneførsel
Etter anmodning eller samtykke fra Domstolen kan retten
bestemme anonym vitneførsel for retten eller for politiet
i samme utstrekning som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som
forfølges her i riket. Straffeprosessloven §§ 130
a og 234 a gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 9 Rettskraftsvirkninger
Det kan ikke reises straffesak eller avsies straffedom
her i riket for en handling som vedkommende er dømt eller
frifunnet for av Domstolen.
§ 10 Fullbyrding av
frihetsstraff i Norge
Departementet kan samtykke i at frihetsstraff som er idømt
av Domstolen fullbyrdes i Norge, og anmode påtalemyndigheten
om å iverksette fullbyrdingen. Fullbyrdingen gjennomføres
i samsvar med bestemmelsene i Roma-vedtektene del 10 og de vilkår
departementet har satt for å motta domfelte til soning.
§ 11 Fullbyrding av
andre rettsfølger i Norge
Bøtestraff som er idømt av Domstolen
kan fullbyrdes i Norge. Det samme gjelder krav om inndragning og
erstatning til fornærmede som er idømt av Domstolen.
For inndragning av pengekrav gjelder straffeprosessloven §§ 456
og 457 tilsvarende så langt de passer.
§ 12 Straff for forbrytelser
mot Domstolen mv.
For straffansvar for falsk forklaring for Domstolen gjelder
straffeloven §§ 163 til 167 tilsvarende.
For straffansvar for forbrytelser mot Domstolens tjenestemenn
gjelder straffeloven §§ 127, 128, 132 og 132 a
tilsvarende.
Straffeloven §§ 112-114 gjelder tilsvarende
for Domstolens dommere og andre ansatte ved Domstolen.
Denne paragraf kommer også til anvendelse på handlinger
som er foretatt i utlandet av norsk statsborger.
§ 13 Strafforfølgning
her i riket
Straffeloven § 13 første ledd gjelder
ikke for strafforfølgning her i riket av handlinger
som omfattes av Domstolens myndighetsområde.
§ 14 Forskrifter
Kongen kan gi nærmere forskrifter til utfylling
og gjennomføring av denne loven.
§ 15 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Roma-vedtektene trer i kraft
for Norge.
§ 16 Endringer i andre lover
I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
m.v. gjøres følgende endringer:
§ 15 nr. 1 første punktum skal
lyde:
Til fremme av undersøkelsen og for å sikre
utlevering kan de tvangsmidler som er nevnt i straffeprosessloven
kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a og 16
b anvendes i samme utstrekning som i saker angående
lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.
§ 20 nr. 1 første punktum skal
lyde:
Når en person i fremmed stat er siktet, tiltalt
eller domfelt for en straffbar handling som kan begrunne utlevering
etter denne lov, kan tvangsmidler etter straffeprosessloven kapitler
14, 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b anvendes
overfor ham i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd
av tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt
kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før
utleveringsbegjæring er framsatt.
§ 24 nr. 1 skal lyde:
Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring
bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler
15, 15 a, 16, 16 a og 16 b og 17
skal kunne anvendes på samme måte som i saker
om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 31. mai 2001
Einar Steensnæs |
Åge Tovan |
Haakon Blankenborg |
leder |
ordfører |
sekretær |