Barne- og familiedepartementet legger i denne proposisjonen fram
forslag til ny lov om barnetrygd. Loven erstatter gjeldende lov
24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd med tilhørende
forskrifter.
Dagens barnetrygdlov ble vedtatt i 1946 og har ikke vært
gjenstand for noen total gjennomgang siden den gang. I de 55 år
som har gått har loven en rekke ganger vært flikket
på ved at nye bestemmelser har blitt tatt inn. Dette har
ført til at loven og forskriftene (totalt 5 forskrifter)
har preg av å være et lappverk. Tungt gammelmodig
språk og dårlig struktur preger dagens barnetrygdlovgivning.
Forslaget til ny barnetrygdlov er i tråd med Regjeringens
satsing på fornyelse av offentlig sektor hvor et av tiltaksområdene
er regelforenkling.
Hovedmålsettingen er en enklere lov som er mest mulig
forståelig for den enkelte og lettest mulig å praktisere
for trygdeetaten. Det er lagt vekt på et enkelt og klart
språk i lovteksten og inkorporering av dagens forskrifter
i loven.
Barnetrygden er den viktigste overføringsordningen til
barnefamiliene, og blant annet derfor foreslår departementet
at barnetrygden fremdeles skal reguleres i egen lov.
Forslaget til ny lov innebærer ikke store materielle endringer,
men på enkelte områder er det foreslått
forenklinger av regelverket som gir reglene et litt annet innhold
enn etter gjeldende rett. Nedenfor følger en sammenfatning
av de mest sentrale endringsforslagene.
Dagens lovgivning har ikke noe uttalt formål bak barnetrygden.
Departementet foreslår at en slik bestemmelse innføres
i den nye loven, som framhever at formålet med barnetrygden
er å bidra til å dekke utgifter til forsørgelse
av barn.
Det foreslås at barnetrygdloven skal gjøres
mer kjønnsnøytral med hensyn til hvem som har
rett til stønad når barnet bor sammen med begge
foreldrene. Barnetrygden foreslås utbetalt til den som
søker. En slik endring vil være i tråd
med lovgivningen på tilgrensende områder.
I og med at barnetrygden for nyfødte som hovedregel
tilstås automatisk til barnets mor, vil det fortsatt være
moren som i de aller fleste tilfeller mottar barnetrygden. Det vil
imidlertid ikke være noe til hinder for at barnetrygden
utbetales til far hvis foreldrene ønsker det.
Det foreslås at retten til barnetrygd ved opphold i utlandet
knyttes opp til hvorvidt barnets foreldre er trygdet i Norge etter
reglene i folketrygdloven. Alle familier med nær tilknytning
til Norge, i form av trygdetilknytning, vil etter dette kunne oppebære
rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Dagens regelverk gir
slike rettigheter bare til utvalgte grupper.
Departementet foreslår at retten til å dele
barnetrygd i de tilfellene der foreldrene har avtalt at barnet skal
ha delt bosted, skal lovfestes. En forutsetning for deling vil være
at det foreligger en avtale mellom barnets foreldre etter reglene
i barneloven § 35 a der det klart fremgår
at barnet skal ha delt bosted. Barnetrygden vil i disse tilfellene
kunne deles med 50 pst. til hver av foreldrene forutsatt
at de fremsetter krav om dette.
Det foreslås forenklinger i regelverket for rett til barnetrygd
for ett barn mer enn det faktiske barnetall (utvidet barnetrygd).
Dette slik at det sentrale vilkåret for rett til utvidet
stønad blir at den enslige forsørgeren bor alene
med barn uten å kunne dele husholdningsutgiftene med ektefelle
eller samboer. Selv om det i forslaget brukes andre begreper enn
det som legges til grunn i dagens regelverk, er intensjonen bak
reglene den samme. Det er den av barnets foreldre som har barnet
boende fast hos seg, og som er enslig forsørger, som skal
nyte godt av utvidet barnetrygd.
Barne- og familiedepartementet foreslår at samme regler
for utbetaling og disponering av barnetrygd skal gjelde for barn
i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn ellers. Barnetrygd
vil da utbetales til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjon der
barnet bor, og barnetrygden vil også for disse barna være
et tilskudd til løpende underhold.
Generelt er høringsinstansene som uttaler seg om de
konkrete forslagene positive til de endringer som skisseres i høringsnotatet.
Få høringsinstanser uttaler seg generelt om
forslaget til ny barnetrygdlov, men de som har slike generelle uttalelser
er gjennomgående positive.
Et hovedprinsipp for arbeidet med totalrevideringen er som nevnt
en forenkling etter mønster av arbeidet med ny folketrygdlov.
Et spørsmål som er vurdert er om det er hensiktsmessig å inkorporere
barnetrygden i folketrygdloven.
Forenklingshensyn, både i forhold til brukere og administrasjon,
kan tilsi at barnetrygden inkorporeres i folketrygdloven, mens formålet
bak barnetrygden og ordningens viktighet kan tale for at barnetrygden fremdeles
skal reguleres i egen lov.
Et formål bak barnetrygden er at den skal virke inntektsutjevnende
til fordel for barnefamiliene. Ytelser regulert i folketrygdloven
regulerer i stor utstrekning ytelser til livsopphold. Det særegne
formålet bak barnetrygden ble i høringsnotatet
anført som et sterkt argument for å beholde og
dermed i større grad synliggjøre ordningen i egen
lov.
Av høringsinstansene er det bare Rikstrygdeverket som
tar til orde for at barnetrygden bør inkorporeres i folketrygdloven.
Etter departementets mening er hensynet til regelforenkling og
en målrettet barnetrygdordning viktige momenter som taler
for egen lov. Regulering av barnetrygden i en egen lov etter de
prinsippene som skisseres i høringsnotatet er i tråd
med Regjeringens «forenklingsprogram». Hele poenget
med revideringsarbeidet er å få en enkel og oversiktlig
lov som er forståelig og tilgjengelig for stønadsmottakerne,
samtidig som den er enklest mulig å praktisere for trygdeetaten.
Barnetrygdens omfang, både hva gjelder dens universelle
karakter, antall stønadsmottakere og som utgiftspost i
statsbudsjettet, taler etter departementets mening for at ordningen
fortsatt reguleres i egen lov.
Proposisjonen inneholder en historisk oversikt over arbeidet
med innføring av barnetrygden fra nedsettelse av barnetrygdkomiteen
i 1934 og frem til i dag, herunder en gjennomgang av loven fra 1946
med etterfølgende endringer.
Et sentralt formål med barnetrygden er at den skal bidra
til å dekke utgifter i forbindelse med det å ha barn.
Barnetrygden skal dessuten virke omfordelende mellom familier med
og uten barn med sikte på å utjamne inntektsforskjeller
til fordel for barnefamiliene.
Den utvidede barnetrygden til enslige forsørgere skal
bidra til å dekke merkostnader en enslig mor eller far
har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i
en egen husholdning.
Dagens barnetrygdlov har ingen formålsbestemmelse.
Departementet foreslår at det lovfestes en formålsbestemmelse
som gir uttrykk for hva en ønsker å oppnå med
barnetrygden. Bestemmelsen skal ikke ha selvstendig innhold i den
forstand at den isolert sett gir rettigheter eller pålegger
plikter.
Helt fra barnetrygden ble vedtatt i 1946 og frem til 1. mai
2000 ble det gitt barnetrygd for barn under 16 år. Med
virkning fra 1. mai 2000 ytes barnetrygd fram til barnet
fyller 18 år.
Regelen om at barnetrygd som hovedregel ytes med virkning fra
kalendermåneden etter at barnet blir født, til
og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år
foreslås videreført i den nye loven.
Etter gjeldende rett er det den som har den faktiske daglige
omsorgen for barnet som anses som forsørger. Hvis barnets
foreldre er skilt eller separert utbetales stønaden til
den av foreldrene som barnet bor fast hos.
Det er i dag lagt til grunn i praksis at barnetrygden kan deles
dersom det er godtgjort at den ene av foreldrene har barnet hos
seg i minst 40 pst. av totaltiden.
Regelverket for barnetrygd ved delt omsorg/delt bosted
er altså ikke regulert av barnetrygdlovgivningen, men følger
av administrativ praksis.
Det er etter departementets mening behov for klarere og mer forutsigbare
regler.
Departementet foreslo i høringsnotatet at retten til å dele
barnetrygden når foreldrene har avtalt delt bosted for
barnet, lovfestes. Det foreslås innført et vilkår for
rett til deling av barnetrygden at foreldrene har avtalt delt bosted
for barnet etter reglene i barneloven § 35 a,
og at foreldrene i tillegg er enige om at barnetrygden skal deles
med en halvpart på hver.
Etter departementets syn er det viktig at regelverket for barnetrygd
er tilpasset delte omsorgsløsninger, som stadig flere foreldre
velger etter samlivsbrudd.
Departementet ser på bakgrunn av det som har fremkommet
i høringsrunden at det kan oppstå problemer i
praksis knyttet til kravet om at foreldrene i tillegg til å være
enige om en avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a,
også må være enige om at barnetrygden
skal deles. Departementet har etter en nærmere vurdering
kommet til at det ikke bør stilles krav om at foreldrene
i tillegg til å være enige om avtale om delt bosted,
også må være enige om at barnetrygden skal
deles. Et krav om enighet ville kunne føre til at den ene
av foreldrene kunne forhindre den andre fra å få del
i barnetrygden, til tross for en avtale om delt bosted. Dette vil
kunne gi urimelige utslag.
Flere høringsinstanser har påpekt at det i
tilfeller med delt bosted også burde åpnes for
en deling av barnetrygden med 60 pst. til den ene av foreldrene
og 40 pst. til den andre.
Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende
grunner for å åpne for en mulighet til også å dele
60/40. Dette ikke minst ut fra at dette vil være
en tidkrevende og komplisert oppgave for trygdeetaten.
Hvis det skal åpnes for deling 60/40 basert
på faktisk samvær, ville dette komplisere regelverket
vesentlig. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at barnetrygden kun kan deles med 50 pst. på hver
av foreldrene i tilfeller der det foreligger avtale om delt bosted
etter barneloven § 35 a.
Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt
i riket. Barnetrygdloven sier ingenting om hva som rent konkret
skal være innholdet i bosattbegrepet.
Bosattregelen åpnet i utgangspunktet ikke for unntak
fra bosattvilkåret, ved lovendring ble det åpnet for
unntak etter nærmere regler i forskrifter. Forhold som
reguleres her vil være bl.a. utenlandsoppholdets lengde,
arten av arbeid og om familien skatter til Norge for minst 70 pst.
av samlet inntekt.
Utgangspunktet ved vurderingen av om det foreligger rett til
norsk barnetrygd, er at de nasjonale vilkårene i barnetrygdloven
må være oppfylt. Dette utgangspunktet må imidlertid
fravikes der det er nødvendig av hensyn til EØS-avtalens
regler.
Forslag til nye regler baserer seg på at vi fremdeles
skal ha et bosattvilkår for rett til barnetrygd.
Hovedelementene i dagens bosattforskrift kan etter departementets
mening tas inn som en egen bosattregel i loven. Regelen kan utformes
etter mønster av kontantstøtteloven § 2,
men med en dispensasjonsordning ved utenlandsopphold. Lovens bosattbestemmelse
bør være mest mulig uttømmende.
Det gjelder særregler for asylsøkere, barn
som fødes i utlandet og utenlandsadopsjoner. Det foreslås
at ett fravær på inntil 12 måneder ikke
får betydning for statusen som bosatt.
Etter mønster av folketrygdloven § 2-1
tredje ledd foreslås det innført en ny bestemmelse
om at det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet
og den barnet bor fast hos har lovlig opphold i Norge. Det forutsettes
altså at det foreligger oppholdstillatelse eller annen hjemmel
for oppholdet.
Mye taler etter departementets mening for en vesentlig forenkling
av dagens regelverk. Det aller enkleste vil være at bosattvilkåret
skal gjelde overfor alle grupper uten noen form for unntak. Et unntaksfritt vilkår
om bosetting i Norge vil ramme de grupper som i dag nyter godt av
unntaksreglene. Departementet foreslår derfor i høringsnotatet
at det også i den nye barnetrygdloven skal være
mulig å dispensere fra bosattvilkåret.
Dagens dispensasjonsregler er nært knyttet opp til en
vurdering av hva søkeren tjener, og til skattemessig tilknytning
til Norge. Det legges ingen vekt på hvorvidt søkeren
har trygdemessig tilknytning til Norge. Det foreslås at
dagens regler oppheves, og at det isteden foretas en vurdering av
trygdemessig tilknytning til Norge under utenlandsoppholdet etter
reglene i folketrygdloven § 2-5 (pliktig trygdet)
og § 2-8 (frivillig trygdet).
Det er to mulige former for trygdetilknytning ved utenlandsopphold.
Enkelte grupper vil automatisk være trygdet ved at de er
pliktig medlem i trygden etter reglene i folketrygdloven § 2-5.
Etter dagens regler er det ikke slik at alle som er pliktige medlemmer
i trygden omfattes av utenlandsforskriften, og dermed har rett til
barnetrygd. Etter det nye forslaget vil alle som er pliktige medlemmer
under utenlandsopphold fylle bosattvilkåret. Eksempler
på grupper som er pliktig trygdet er personer ansatt i
den norske stats tjeneste i utlandet, studenter som studerer ute
med støtte fra Statens lånekasse for utdanning
og militært personell stasjonert i utlandet.
Det foreslås at også de som har frivillig medlemsskap
i folketrygden skal kunne få rett til barnetrygd under
utenlandsopphold. Det er to grunnvilkår som begge må være
oppfylte for at det skal kunne gis frivillig medlemskap i trygden.
Søkeren må ha vært medlem i folketrygden
i minst tre av de siste fem kalenderårene før
søknadstidspunktet, og søkeren må ha nær
tilknytning til det norske samfunnet.
Proposisjonen gir en kort redegjørelse for hvordan et
trygdetvilkår vil slå ut overfor den personkretsen som
etter dagens regler kan nyte godt av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften.
Det gjelder særlig personer som oppholder seg i utlandet
på oppdrag fra norsk offentlig myndighet, personer som
arbeider i humanitær eller filantropisk virksomhet i utlandet, studenter
ved utenlandsk universitet eller høyskole og andre grupper
hvor det foreligger særlige grunner. «Særlige
grunner» gjelder hovedsakelig de som oppholder seg i utlandet
av helsemessige årsaker og de som fyller vilkåret
i 70 pst.-regelen (skattepliktig til Norge).
Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om dette
forslaget, støtter forslaget til nye regler.
Sammenfatningsvis kan vi si at vi ved å innføre
et generelt trygdetvilkår vil oppnå at flere grupper
med nær tilknytning til Norge vil kunne få barnetrygd
under utenlandsopphold. Samtlige høringsinstanser som uttaler
seg om denne delen av lovforslaget er positive til de endringer
som departementet foreslår.
Etter dagens regler er det en uensartet gruppe som nyter godt
av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften. Hvilke grupper som
er med eller ikke bygger mer på gammel tradisjon enn på en
logisk begrunnelse. Etter departementets mening bør et
sentralt element i vurderingen av om dispensasjon bør gis
være i hvilken grad søkeren har tilknytning til
Norge. Medlemskap i trygden er slik vi ser det et godt egnet objektivt
vilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold.
Departementet foreslår at det innføres et alternativt
trygdetvilkår. Det vil si at personer som ikke lenger fyller
vilkåret om bosetting i Norge (de må ha vært å regne
som bosatte før de reiser utenlands), kan få rett til
fortsatt barnetrygd/ev. barnetrygd for nye barn hvis de
er trygdet i Norge i henhold til reglene i folketrygdloven. Det
foreslås at det skal være tilstrekkelig med medlemskap
på enten helsedel eller pensjonsdel. En slik omlegging
av regelverket vil føre til at enkelte grupper som i dag
nyter godt av utenlandsforskriftens regler vil måtte betale
litt for å kunne motta barnetrygd ved utenlandsopphold.
I utgangspunktet foreslås det en regel om at det i de
tilfeller der barnet bor i utlandet med begge sine foreldre oppstilles
et vilkår om at barnet og begge foreldrene må være
medlemmer i folketrygden. I enkelte tilfeller vil en slik regel
kunne gi urimelige utslag overfor særlige grupper. Det
foreslås derfor at det åpnes for at Barne- og
familiedepartementet i forskrift kan gi dispensasjon fra blant annet
vilkåret om at begge foreldrene må være
trygdet under utenlandsoppholdet.
Utvidet barnetrygd til enslige forsørgere har siden 1946
eksistert i ulike former. Den utvidede stønaden har som
formål å bidra til å dekke merkostnader
en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor
alene med barnet uten å kunne dele husholdningsutgiftene
med ektefelle eller samboer. Betegnelsen utvidet barnetrygd foreslås
innarbeidet i den nye barnetrygdloven.
Utvidet barnetrygd tar til en viss grad sikte på den samme
målgruppen som den mer arbeidsrelaterte stønadsordningen
i folketrygden for enslig mor eller far, jf. folketrygdloven kapittel
15.
Departementet har valgt å foreslå nye vilkår
for rett til utvidet barnetrygd fremfor en harmonisering med begrepene
i folketrygdloven.
Det gis i det følgende en gjennomgang og sammenlikning
av bestemmelsene om retten til utvidet barnetrygd (barnetrygdloven § 2
andre ledd) og retten til stønad i egenskap av enslig mor
eller far (folketrygdloven § 15-5 jf. § 1-5).
De to lovgivningene opererer i stor grad med de samme begreper når
det gjelder vilkår for rett til ytelsene, men det er ikke
slik at likheten i begrepsbruk betyr at begrepene/vilkårene tolkes
likt.
Barnetrygdloven § 2 andre ledd - Krav til sivilstatus
og aleneomsorg
En forelder som er alene om omsorgen for barn har rett til utvidet
barnetrygd når han/hun enten er enke/enkemann,
skilt, separert (ved bevilling eller dom) eller ugift og ikke lever
sammen med den andre av barnets foreldre.
I tillegg til kravet knyttet til sivilstatus er utvidet barnetrygd
avhengig av at vilkåret om aleneomsorg er oppfylt. Loven
opererer kun med en «lever sammen»-vurdering i
forhold til ugifte, men i praksis foretas det en «lever
sammen»-vurdering også i de tilfeller der barnets
foreldre er skilte eller separerte.
Under vurderingen vil det etter praksis være av vesentlig
betydning om den ene av foreldrene har sin faste bopel i samme leilighet
eller hus som barnet og den andre av foreldrene.
På samme måte som ved vurderingen av «lever sammen»-vilkåret,
er det heller ingen legaldefinisjon som presiserer innholdet i aleneomsorgsvilkåret.
Lovforarbeidene er også tause med hensyn til hvordan uttrykket
skal forstås.
Etter praksis er det imidlertid klart at den av foreldrene som
er alene om den daglige faktiske omsorgen for barnet fyller dette
vilkåret.
Vurderingen av om vedkommende er alene om omsorgen foretas i
utgangspunktet i forhold til den andre av barnets foreldre. Ved
nære boforhold er i henhold til praksis ingen av foreldrene
alene om omsorgen for barnet.
Barnetrygdloven gir ingen anvisning på hvilke konsekvenser
nære boforhold får for retten til utvidet stønad.
Ut fra avgjørelser fattet av Rikstrygdeverket og Trygderetten
har det utkrystallisert seg en praksis. Hvis foreldrene bor i samme
hus eller leilighet er hovedregelen at det ikke foreligger aleneomsorg.
I de tilfeller der det foreligger delt bosted åpnes det
for at begge foreldre kan ha rett til barnetrygd. Hver av foreldrene
vil da kunne motta utvidet stønad (de deler i så fall
en utvidet stønad). Det foreligger rett til barnetrygd
hvis det kan godtgjøres at barnet bor hos mor eller far
i minst 40 pst. av totaltiden.
Kravene til sivilstand for at det skal foreligge rett til stønad
fra folketrygden i egenskap av enslig mor eller far fremgår
av folketrygdloven § 15-4.
Også for stønad som enslig forsørger
etter folketrygdloven er hovedvilkårene at vedkommende
er alene om omsorgen og ikke lever sammen med en person han eller
hun har barn med eller er skilt eller separert fra, jf. § 15-5
henholdsvis første og tredje ledd.
Etter folketrygdloven § 15-5 tredje ledd foreligger det
ikke stønadsrett dersom medlemmet lever sammen med en person
hun eller han har barn med, er skilt eller separert fra, eller har
levd sammen med i 12 av de siste 18 månedene.
Barnets foreldre anses for å leve sammen dersom de «bor
i samme hus». Begrepet «lever sammen» gir uttrykk
for at også andre momenter enn tilknytning til samme bolig
kan få betydning for hvorvidt foreldrene anses for å leve
sammen. At det ikke er absolutt brudd i forholdet mellom foreldrene,
slik at de fremdeles har en viss personlig tilknytning, er ikke
nok til å anse dem for å leve sammen. Etter praksis
anses videre foreldrene for å leve sammen dersom de har
et forhold tilbake i tid, de har helt konkrete fremtidsplaner (skal gifte
seg, bygger hus, venter på leilighet o.l.), og de har et
aktuelt fellesskap og samvær som ligger nær opp
til den botilknytning som alene fører til at de anses for å bo
sammen.
Når det gjelder vilkåret om aleneomsorg er
det den daglige faktiske omsorgen som er avgjørende. Felles
foreldreansvar og fordelingen av utgifter er heller ikke i denne
sammenheng avgjørende.
Likedelt omsorg/bosted gir ikke rett til stønad
etter folketrygdloven kapittel 15. Dette fremgår av kravet «klart
mer av den daglige omsorgen», jf. § 15-5, andre
ledd. Det er tilfellene med lik eller tilnærmet lik omsorgsfordeling
man utelukker fra stønad med denne formuleringen. Vilkåret
for rett til stønad vil være oppfylt ved vanlig
samværsrett etter barneloven.
Vilkåret om at omsorgen også må være
varig, innebærer at det ikke foreligger stønadsrett
dersom foreldrene skifter på å ha aleneomsorgen
i like lange eller tilnærmet like lange perioder. I praksis
er det imidlertid lagt til grunn at dersom foreldrene har aleneomsorgen
i perioder på minst seks måneder hver, er vilkåret
om varighet oppfylt.
Innholdet i begrepene «alene om omsorgen»/«aleneomsorg» og «lever
sammen» varierer altså noe alt etter om de vurderes
i forhold til stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven
eller utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven.
Både barnetrygdloven § 2 andre ledd
og folketrygdloven § 15-5 omfatter ytelser rettet
mot enslige forsørgere. For den videre diskusjonen kan
det derfor være nyttig å klarlegge det nærmere
formålet med ytelsene.
Barnetrygden er en kontantoverføring som skal bidra
til å kompensere merutgifter som skyldes barneomsorg.
Ytelsen i henhold til folketrygdloven er en stønad til
livsopphold som skal kompensere for manglende mulighet for å delta
i inntektsgivende arbeid.
Selv om begge ytelsene er rettet mot enslige forsørgere
har de altså forskjellig karakter. Barnetrygd skal være
med å lette den økonomiske byrden ved å ha barn,
mens stønad til enslig mor eller far skal sikre en basal
evne til selvforsørgelse. Etter departementets syn vil
det kunne være praktiske tilfeller der det ut fra formålet
bak utvidet barnetrygd bør ytes utvidet barnetrygd, men
der det ut fra formålet bak folketrygdens ytelser til enslig
forsørger ikke bør gis slik støtte. Denne
forskjellen bør etter departementets mening komme til utrykk
i lovgivningen.
Hvis dagens begreper skal beholdes er det eneste alternativet,
slik departementet ser det, å legge folketrygdens begrepsforståelse
til grunn. Dette er etter Barne- og familiedepartementets mening
uheldig ut fra at formålet bak ytelsene er forskjellig.
Departementet foreslår i høringsnotatet at
det innføres et nytt vilkår for rett til utvidet
barnetrygd, ut fra et ønske om å definere et klarere
formål bak utvidet stønad enn det som er tilfelle
etter gjeldende rett. Det foreslås at formålet
bak ordningen med utvidet barnetrygd bør være
at barnetrygden for ett barn mer enn det faktiske barnetallet, skal
bidra til å dekke de merkostnadene en enslig forsørger
har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i
en egen husholdning. Dette formålet bør etter
departementets mening gjenspeiles i vilkårene for rett
til utvidet barnetrygd.
Forslaget åpner for rett til utvidet stønad
i de tilfeller der en omsorgsperson reelt sett er etablert i egen husholdning
sammen med barnet. Det avgjørende blir da at foreldrene
har flyttet fra hverandre, eller aldri har bodd sammen, og har etablert
hver sin husholdning.
Felles for det nye forslaget og dagens regler er at utvidet barnetrygd
skal komme enslige forsørgere til gode. Dette kommer til
uttrykk via et mer eller mindre eksplisitt sivilstatuskrav.
Gifte og samboere forutsettes å ha felles husholdningsøkonomi.
Det sentrale vilkår for rett til utvidet stønad
kan da være at foreldrene har flyttet fra hverandre, eventuelt
aldri har bodd sammen, og har hver sin husholdning. Det vil derfor
kunne foreligge rett til utvidet barnetrygd selv om foreldrene bor
i nærheten av hverandre, for eksempel ved at de bor i hver
sin leilighet i samme bygning eller blokk.
Også ved nære boforhold og i situasjoner der
ugifte foreldre tilbringer relativt mye tid sammen, men der det
er klart at foreldrene har hver sin husholdning, vil det kunne foreligge
rett til utvidet barnetrygd. Dette vil kunne føre til at
noen flere vil kunne få rett til utvidet stønad
enn etter gjeldende regelverk.
I de aller fleste tilfeller vil det ikke være noe problem å fastslå hvorvidt
barnets foreldre er etablert i hver sin boenhet. Departementet foreslår
at det innføres et vilkår om at det er stønadsmottaker
som skal dokumentere/sannsynliggjøre at vilkårene
for rett til utvidet stønad er oppfylte.
Det foreslås også at det tas inn en presisering
i loven om at midlertidig atskillelse som følge av arbeid, utdanning
mv. ikke utløser rett til utvidet stønad.
Barne- og familiedepartementet foreslår at vilkårene
for rett til utvidet barnetrygd til enslig forsørger legges
om i tråd med det forslaget som ble presentert i høringsnotatet.
Dette ikke minst ut fra barnetrygdens formål og hensynet
til et mest mulig lettfattelig og rettferdig regelverk.
Det sentrale vilkåret for rett til utvidet barnetrygd blir
etter dette at utvidet barnetrygd gis til enslige forsørgere
som bor alene med barn uten å kunne dele husholdningsutgiftene
med ektefelle eller samboer. Selv om det i forslaget brukes andre
begreper enn det som brukes i dagens regelverk, er grunntanken bak
reglene den samme. Det er den av barnets foreldre som har barnet
boende fast hos seg, og som er enslig forsørger, som skal
nyte godt av utvidet barnetrygd.
Etter gjeldende rett er det slik at enslige forsørgere som
mottar utvidet barnetrygd for sine særkullsbarn, mister
retten til utvidet barnetrygd hvis de gifter seg eller inngår
partnerskap. Retten faller videre bort ved samboerskap, uten fellesbarn,
med en varighet på 12 måneder eller mer i løpet
av de siste 18 måneder. Bortfall skjer også for
samboere som får barn sammen, og som mottar utvidet barnetrygd
for særkullsbarn.
Ingen av høringsinstansene har gått imot en
videreføring av dagens bortfallsregler.
Det er etter departementets syn ikke behov for store endringer
i regelverket på dette området, i og med at dagens
bortfallsregel er basert på en form for husholdningsvurdering
allerede.
Det er Stortinget som hvert år fastsetter satsene for barnetrygd.
Småbarnstillegget, det ekstra småbarnstillegget og
finnmarkstillegget er tillegg i barnetrygden som ikke følger
direkte av barnetrygdlovens regler. Tilleggene er hjemlet i årlig
budsjettvedtak (St.prp. nr. 1. Kap. 845 - Barnetrygd).
Et viktig hensyn som taler for en lovfesting av disse tilleggene
er hensynet til regelverkets tilgjengelighet. Det som taler mot
en lovfesting kan være at tilleggene da får et
mer varig preg. Det vil kunne være vanskeligere å fjerne
dem hvis det skulle være ønskelig.
I høringsnotatet foreslår departementet at
finnmarkstillegget lovfestes. Hovedbegrunnelsen for dette er at
de reglene som trygdeetaten legger til grunn ved vurderingen av
om det foreligger rett til finnmarkstillegget ikke følger
direkte av noe klart definert rettsgrunnlag.
Finnmarkstillegget har også etterhvert fått
et preg av å være en ytelse som regnes som en
etablert del av barnetrygden.
Det ble under høringsbehandlingen blant annet vist til
at ESA («EFTA Surveillance Authority») har stilt
spørsmålstegn ved om bostedsvilkåret
for å motta finnmarkstillegget er i samsvar med norske
forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.
Barne- og familiedepartementet har etter en samlet vurdering
kommet til at finnmarkstillegget i denne omgang ikke bør
lovfestes.
For hvert stønadsberettigede barn mellom 1 og 3 år
ytes et tillegg i barnetrygden, det såkalte småbarnstillegget,
på 7 884 kroner pr. år. Barne- og familiedepartementet
foreslår at småbarnstillegget fortsatt hjemles
i budsjettvedtak.
Enslige forsørgere som fyller vilkårene for
utvidet stønad etter barnetrygdloven og full overgangsstønad etter
folketrygdloven, og som har barn i alderen 0-3 år, har
rett til ekstra småbarnstillegg på kr 7 884
pr. år. Inntil videre foreslås det at tillegget
hjemles i budsjettet som nå.
Sosialdepartementet har fastsatt forskrifter om hvem som skal
ha retten til barnetrygd for barn som ikke blir oppfostret hos sine
foreldre eller adoptivforeldre. Forskriften regulerer
rett til utbetaling og disponering av barnetrygd både for
barn i institusjon og i fosterhjem.
Grovt sett regulerer forskriften to hovedtyper av tilfeller.
Den regulerer først og fremst utbetaling og disponering
av barnetrygd for barn som er under barnevernets omsorg i medhold
av reglene i barnevernloven. Forskriften regulerer også de
tilfeller der barnets foreldre fremdeles har foreldreansvaret for
barnet, men der barnet som følge av handikap eller spesielle behov
bor borte fra foreldrehjemmet i lange perioder på grunn
av skolegang eller behandling.
Regelverket på området bør etter departementets mening
moderniseres og forenkles.
Etter gjeldende regelverk legges det opp til at barnetrygden
for fosterbarn og barn i institusjon skal nyttes til ekstraordinære
utlegg og til oppsparing på egen konto. Til større
utbetalinger må fosterforeldrene innhente samtykke fra
barnets tilsynsfører eller, dersom barnet er plassert i
institusjon, fra tilsynsansvarlig for institusjonen. De oppsparte
midlene er ment å komme barnet til nytte senere, for eksempel
til utdanning. Så vel fosterforeldre som institusjoner
må føre regnskap for bruken av barnetrygden.
Etter dagens regelverk er det lagt opp til at barnetrygden ikke
skal gå til dekning av løpende utgifter og småinnkjøp
av forskjellig art.
Fosterforeldrene og institusjonen er forpliktet til å føre
eget regnskap over bruken av barnetrygdmidlene som utbetales for
barnet. Dette er en regel som ikke alltid følges opp i
praksis i fosterforhold. Grunnen til dette er nok først
og fremst at regelverket er lite kjent blant fosterforeldre.
Hvis barnet tilbakeføres til sine biologiske foreldre
før det er fylt 18 år, skal foreldrene som hovedregel
overta rådighet over barnetrygdkontoen.
Spørsmålet blir etter dette om ikke barnetrygden også for
fosterbarn og institusjonsbarn bør brukes til løpende
forsørgelse i henhold til intensjonene bak barnetrygdordningen.
Det som tradisjonelt har vært anført som argument for
sparing av barnetrygden er at fosterbarn befinner seg i en utsatt
situasjon i det øyeblikk de fyller 18 år.
Etter Barne- og familiedepartementets syn bør ikke barnetrygden
ha noe virkeområde utover den aldersgruppen den utbetales
for. Selv om mange fosterbarn og institusjonsbarn befinner seg i
en utsatt situasjon når de må stå på egne
ben, kan ikke dette være et hensyn som barnetrygden skal
settes til å ivareta.
Noe av formålet med plasseringen av barn i et fosterhjem
er at det etableres en ordning som er mest mulig lik et vanlig familieforhold.
Følgelig bør barnetrygden kunne forbrukes fortløpende
i henhold til intensjonene bak barnetrygdordningen.
Barnetrygd er en kontantoverføring som skal bidra til å kompensere
merutgifter som skyldes forsørgeransvar for barn. Barnetrygden
har helt fra den ble innført vært ment som et
bidrag til løpende forsørging av barn. Det strider
etter departementets mening mot selve grunntanken bak barnetrygden
at den skal spares på egen konto.
For å forhindre at omleggingen av barnetrygdutbetalingene
for fosterbarn medfører at fosterforeldrene får
dekket samme utgifter både i form av fosterhjemsgodtgjørelse
og barnetrygd, foreslår departementet at det foretas en
gjennomgang av systemet med fosterhjemsgodtgjørelse. Dette
slik at de totale overføringene til fosterforeldre i form
av fosterhjemsgodtgjørelse og barnetrygd sees under ett.
Etter departementet mening bør barnetrygden også for
barn i institusjon bidra til å dekke utgifter knyttet til
forsørgelse av barn.
Slik regelverket i dag fungerer blir hele barnetrygden overført
til institusjonen hvis barnet oppholder seg der i minst 6 måneder.
Som følge av de senere års institusjonsreformer
har vi etterhvert fått noen tilfeller der barna er mye
hjemme. I disse tilfellene utbetales i dag hele barnetrygden til
den aktuelle bolig/institusjon hvis oppholdet overstiger
6 måneder, uten hensyn til om stat, kommune eller barnets
foreldre delvis bærer utgiftene til barnets underhold.
Bare hvis barnets foreldre fullt ut bærer utgiftene til
barnets underhold, kan trygden utbetales til foreldrene.
Det kan virke svært urimelig for foreldre som fremdeles
har foreldreansvaret for barnet, men der barnet som følge
av handikap eller spesielle behov bor borte fra foreldrehjemmet
i perioder på grunn av skolegang eller behandling, å bli
fratatt barnetrygden. De vil ofte ha til dels store utgifter i forbindelse
med at barna er hjemme. Disse utgiftene kommer i tillegg til at
foreldrene må dekke barnets utgifter til klær
mv. Ofte vil foreldrene også ha utgifter til tekniske hjelpemidler
og til spesialinnredning av boligen. De vil også kunne
ha store utgifter til reise for å hente og bringe barnet.
Barne- og familiedepartementet foreslår at dagens forskrift
om hvem som skal ha retten til barnetrygd for barn som ikke blir
oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre oppheves, og
at det ikke lages nye særregler for denne gruppen barn.
Samme regler for utbetaling og disponering av barnetrygd vil da
gjelde for barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn
ellers. Barnetrygd utbetales til barnets fosterforeldre eller til
den barnevernsinstitusjon der barnet bor. Barnetrygden skal også for
disse barna være et tilskudd til løpende underhold.
Når det gjelder de tilfeller der foreldrene fremdeles
har foreldreansvaret for barnet, men der det bor borte i perioder
på grunn av barnets spesielle behov, foreslår
vi at foreldrene i større grad enn i dag bør kunne
få beholde barnetrygden. Det ble foreslått innført
et vilkår om at barnet må tilbringe relativt mye
tid hjemme for at foreldrene skal få utbetalt barnetrygden.
Det foreslås ikke noen særlig bestemmelse i barnetrygdloven
for de tilfeller der barnet bor borte fra foreldrehjemmet i perioder
på grunn av skolegang eller pleiebehov.
Når det gjelder barn under barnevernets omsorg foreslår
Barne- og familedepartementet at regelverket endres i tråd
med forslaget i høringsnotatet. Dette forslaget har også bred
støtte fra høringsinstansene. Som følge
av dette foreslås det at dagens forskrift om hvem som skal
ha retten til barnetrygd for barn som ikke blir oppfostret hos sine
foreldre eller adoptivforeldre oppheves, og at det ikke lages nye
særregler for denne gruppen barn. Samme regler for utbetaling
og disponering av barnetrygd vil da gjelde for barn i fosterhjem
og barnevernsinstitusjon som for barn ellers. Barnetrygd utbetales
til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjon der
barnet bor. Barnetrygden skal også for disse barna være
et tilskudd til løpende underhold av barnet.
Når det gjelder forslaget om rett til barnetrygd i de tilfellene
der foreldrene fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der
det bor borte i perioder på grunn av barnets spesielle
behov, har departementet justert forslaget i tråd med Rikstrygdeverkets
merknader. Det foreslås at foreldrene i større
grad enn i dag bør kunne få beholde barnetrygden.
Bare i de tilfellene der barnet har tilnærmet permanent
opphold i boligen/boformen, bør etter departementets
syn barnetrygden utbetales til institusjonen og ikke til barnets
foreldre.
Det foreslås at saker om barnetrygd skal behandles i
henhold til forvaltningslovens regler når ikke noe annet
fremgår spesielt. Dette er også praksis etter
dagens lovgivning.
Ingen høringsinstanser uttaler seg om dette spørsmålet.
Barne- og familiedepartementet forslag er derfor identisk med det
som fremgår av høringsnotatet.
Barnetrygd for nyfødte barn tilstås automatisk
på grunnlag av folkeregisteropplysninger. Barne- og familiedepartementet
foreslår ingen endringer i disse reglene. Bestemmelsen
i gjeldende lov foreslås videreført i den nye
loven.
I dag er det som hovedregel barnets mor som har rett til barnetrygd
for barnet, jf. barnetrygdloven § 11. Departementet
foreslår en mer kjønnsnøytral utforming
av bestemmelsene. Det foreslås at det innføres en
regel om at det er den som barnet bor fast sammen med som skal ha
rett til barnetrygd. Fordelen med en mer kjønnsnøytral
utforming av regelverket på dette området er at
den nye ordlyden er i tråd med lovgivningen på området
ellers.
Selv om forslaget i høringsnotatet ikke innebærer noen
fullstendig likestilling mellom mor og far når det gjelder
utbetaling av barnetrygd, åpner det for at barnetrygden
kan utbetales til far hvis foreldrene overfor trygdekontoret tar
initiativ til det. Det etableres med andre ord en valgfrihet som
ikke finnes i dagens lovgivning.
Barnetrygd kan etter dagens regler etterbetales med virkning
inntil 3 år tilbake i tid. Grensen på 3 år er
absolutt. Det foreslås at regelen videreføres
i den nye barnetrygdloven.
Departementet foreslår at feilutbetalingssaker skal behandles
på samme måte som slike saker behandles etter
dagens regler.
Barne- og familiedepartementet foreslår at det innføres
en feilutbetalingsbestemmelse i loven som er i tråd med
tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven og kontantstøtteloven.
I dag er vedtak i barnetrygdsaker gjenstand for anke til Trygderetten.
Anke over trygdekontorets vedtak i førsteinnstans vil i
andreinstans prøves av fylkestrygdekontoret og i sisteinstans
av Trygderetten.
Departementet foreslår i høringsnotatet at
det også på barnetrygdens område skal
være forvaltningslovens klageregler som skal gjelde, men
bl.a. etter uttalelser fra Trygderetten har departementet kommet
til at regler i gjeldende rett bør videreføres.
Det foreslås derfor ikke endringer i gjeldende bestemmelser
om anke til Trygderetten i saker om barnetrygd.
Etter Barne- og familiedepartementets syn ivaretar forslaget
i høringsnotatet både hensynet til allerede påtatte
forpliktelser i henhold til EØS-avtalens regler og forpliktelser
som kommer til å følge av fremtidige avtaler.
Etter dette foreslår Barne- og familiedepartementet
at den konkrete rettsanvendelsen i forhold til EØS-bestemmelsene
skal tilligge rettsanvender på samme måte som
etter dagens barnetrygdlov og trygdelovgivningen for øvrig.
Dette er også i tråd med de forslag som følger
av høringsnotatet.
Utgangspunktet for arbeidet med ny barnetrygdlov er at endringene
skal være kostnadsnøytrale. Det eneste forslag
som kan føre til en viss merutbetaling er endringene i
regelverket for dispensasjon fra bosattvilkåret ved utenlandsopphold
(trygdetvilkår). Samlet sett vil sannsynligvis endringen
av dispensasjonsreglene føre til at noen flere
får rett til barnetrygd ved utenlandsopphold enn i dag.
Rent administrativt vil en ny lov bli enklere å administrere
enn dagens lovgivning på området. Slik forslagene
til nye regler er utformet ligger det ikke an til at trygdeetaten
får store kostnader i forbindelse med innføringen
av nytt regelverk.