§ 1 Lovens formål

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, har merket seg at likestillingslovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling. Loven har et forbud mot direkte og indirekte kjønnsdiskriminering. Likestillingsloven er både en ikke-diskriminerings-lov og en lov som skal legge til rette for likestilling mellom kjønnene.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil påpeke at for minoritetskvinner er det gjerne kombinasjonen kjønn/etnisitet som setter dem i en ekstra utsatt stilling, og det perspektivet må prege likestillingsarbeidet generelt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at likestillingsloven ikke er en generell diskrimineringslov, men en lov som først og fremst tar sikte på å bekjempe diskriminering på grunn av kjønn. Disse medlemmer viser til at likestillingsloven skal fremme likestilling mellom kjønnene, og skal dekke all forskjellsbehandling som skyldes kjønn, også forskjellsbehandling av minoritetskvinner som skyldes kjønn. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at minoritetskvinner blir inkludert i likestillingsarbeidet også på andre områder enn når det gjelder spesielle temaer som tvangsekteskap og omskjæring.

Disse medlemmer understreker at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er straffbare handlinger regulert i straffelov og i lov om forbud mot kjønnslemlestelse (lov 15. desember 1995 nr. 74), og at kjønnsbasert forfølgelse er en grunn til å søke asyl i Norge. Disse medlemmer finner på denne bakgrunn det ikke naturlig at kjønnbasert forfølgelse og tvangsekteskap skal gis en særskilt regulering i likestillingsloven.

Disse medlemmer viser til at likestillingsloven allerede i dag skal fortolkes i lys av FNs kvinnekonvensjon. Disse medlemmer er også kjent med at det pågår et arbeid med å innarbeide FNs kvinnekonvensjon i norsk lovgivning generelt, og forutsetter at også likestillingsloven vurderes i forhold til FNs kvinnekonvensjon i den prosessen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at likestillingsloven har som formål å fremme likestilling mellom kjønnene. Disse medlemmer mener at likestillingsloven skal bygge på kvinnekonvensjonen, og foreslår følgende endring i lovteksten:

«§ 1 nytt tredje ledd:

Loven skal tolkes i overensstemmelse med FNs kvinnekonvensjon.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, mener at det er beklagelig at dagens likestillingspolitikk ser ut til å være fundert på at man har en «kamp» mellom to poler. Man ser ut til å være låst fast i likestillingstanken fra 70- og tidlig 80-tall. På den ene siden kjempes det for å posisjonere kvinner inn på alle områder. På den andre side kjempes det for at kvinner har enerett på omsorg for barn. Disse medlemmer mener det vil være et sentralt og viktig skritt i likestillingsøyemed om barneloven hadde likestilt menn og kvinner som omsorgspersoner, jf. Fremskrittspartiets forslag om at delt ansvar og omsorg for barn bør være hovedregelen etter samlivsbrudd. Et annet moment disse medlemmer vil peke på, er mangelen av kjønnsbalanse på de områder som jobber med likestilling i det offentlige. Dette området ser ut til å være dominert av kvinner.

Disse medlemmer finner det ikke rimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta friske voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette, tiltro til at kvinner og menn kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er etter disse medlemmers syn en krenkelse av det enkelte individs integritet og evne til å ta egne beslutninger.

Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av statsbudsjettet der disse medlemmer foreslo avvikling av statlige bevilgninger til likestillingsforskning, kompetansesenter for likestilling og nedlegging av likestillingsombudet. Disse medlemmer foreslo også endring av likestillingsloven slik at andre instanser, herunder domstolene og Arbeidstilsynet får i oppgave å håndheve de sentrale bestemmelser i loven. Disse forslag fikk kun Fremskrittspartiets stemmer.

Disse medlemmer mener at selv om man kutter i bevilgninger og fjerner ombud vil enkeltindividets rettigheter fortsatt opprettholdes av regelverket i likestillingsloven, arbeidsmiljøloven og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene. I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt sentrale varemerke og som arbeider på dette området.

At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre gårsdagens likestillingspolitikk bekreftes ikke minst ved at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse medlemmer mener et individ som har fått et arbeid eller en posisjon pga. sitt kjønn, og ikke pga. sine kvalifikasjoner, nedvurderes både av samfunnet og seg selv.

Disse medlemmer finner det betimelig å stille følgende spørsmål: Er det slik at Norge som kanskje er det mest «suverene» landet når det gjelder å fokusere på likestilling konsentrert mot kvinner, og er suverene når det gjelder bruken av ressurser på dette området, har de beste resultatene med hensyn til likestilling? Her vil disse medlemmer vise til et oppslag i VG 12. mai 2000 der det slås fast at myten om at vi er verdensmester i likestilling slår sprekker. Norge ligger langt bak land som USA, Canada, Australia og Storbritannia. Av 7 land er faktisk bare Japan dårligere enn Norge, ifølge denne undersøkelsen. Andre studier viser at vi også ligger bak Frankrike, Finland og Sverige.

Når det gjelder kvinner i innvandrermiljøene vil disse medlemmer understreke at disse pr. i dag utsettes for en betydelig diskriminering - i tillegg til at det har fremkommet mangfoldige eksempler på vold, undertrykkelse og tvang. Disse medlemmer mener problemene med tvangsekteskap, vold og kjønnslemlestelse ikke løses gjennom svulstige fanebestemmelser i likestillingsloven - men gjennom konkrete og klare regler i straffelov.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker et tillegg til lovteksten og fremmer følgende forslag:

«§ 1 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

Loven tar også sikte på å bedre minoritetskvinners stilling.»

Disse medlemmer er klar over at kvinner med minoritetsbakgrunn er diskriminert både fordi de er kvinner og fordi de har en annen bakgrunn enn flertallet av befolkningen. Likestillingsloven bør dekke de områder som spesifikt rammer minoritetskvinner.

§ 1a Plikt til å arbeide for likestilling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til endringene under § 1a og mener det er meget viktig for likestillingsarbeidet at virksomheter, som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger, i årsberetningen skal redegjøre for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten.

Flertallet viser til arbeidet som nå gjøres av lovutvalget som er nedsatt for å vurdere forslag til ny lov mot etnisk diskriminering. Utvalget vil legge frem sin utredning 15. juni 2002. Regjeringen, ved Kommunal- og regionaldepartementet, vil så legge frem en odelstingsproposisjon for Stortinget. Flertallet vil avvente ny lov om diskriminering med sikte på å vurdere om minoritetsgrupper blir gitt tilstrekkelig vern mot diskriminering.

Flertallet viser også til det pågående arbeidet i EU med en såkalt antidiskrimineringspakke.

Flertallet viser til Arbeidslivslovutvalget som ble nedsatt av regjeringen Stoltenberg 31. august 2001. Utvalget skal gjennomgå og vurdere arbeidsmiljølovens regelverk på ikke-diskrimineringsområdet og fremme forslag om en regulering som kan bidra til å nå målet om et arbeidsliv for alle. Flertallet forutsetter at flere av spørsmålene utvalget skal ta stilling til også vurderes i et kjønnsperspektiv, for eksempel spørsmål knyttet til diskriminering og arbeidstid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser viktigheten av at likestillingsloven også blir en viktig del av arbeidsretten, og ber derfor Regjeringen komme tilbake med endring av arbeidsmiljøloven slik at arbeidsmiljøloven henviser til likestillingsloven.

Disse medlemmer foreslår derfor følgende:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med endring i arbeidsmiljøloven § 55a slik at denne har henvisning til likestillingsloven § 8a.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser videre til at det arbeides med en lov mot etnisk diskriminering. Lovutvalget er blant annet bedt om å se hen til likestillingsloven, og også søke å dra nytte av de erfaringene som er gjort på dette området. Disse medlemmer ser det slik at en ny lov mot etnisk diskriminering vil kunne gi minoritetskvinner et dobbelt vern på enkelte områder, idet likestillingsloven og en lov mot etnisk diskriminering på noen områder vil overlappe hverandre. Et eksempel på dette er å nekte bruk av religiøst betingede hodeplagg. Likestillingsombudet har funnet at dette er i strid med likestillingsloven. Å nekte bruk av religiøst betingede hodeplagg må også antas å være klart i strid med en ny lov mot etnisk diskriminering. Disse medlemmer vil påpeke at selv om likestillingsloven i § 1 fastslår at den «tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling» er ikke likestillingsloven først og fremst en lov mot diskriminering av kvinner. Den er en lov som skal fremme likestilling mellom kvinner og menn og dekker all forskjellsbehandling som skyldes kjønn, også forskjellsbehandling av minoritetskvinner som skyldes kjønn. En lov mot etnisk diskriminering må antas å skulle ramme den forskjellsbehandlingen som skyldes etnisitet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot forslaget fra Regjeringen om å innta bestemmelser i likestillingsloven og regnskapsloven om likestillingsrapportering i årsberetningen. Begrunnelsene for dette er:

Årsberetningen som dokument skal gi informasjon til kreditorer, investorer, ansatte, eiere m.m. om foretakets økonomiske situasjon og fremtidsmuligheter. Beretningen avgis av foretakets styre, og inngår i foretakets årsrapport. I de fleste foretak utgjør årsberetningen en til to sider. Etter disse medlemmers oppfatning er det avgjørende at omfanget av opplysninger som skal inngå i årsberetningen ikke blir så omfattende at regnskapsinformasjonen og de sentrale formål med årsberetningen blir borte.

Forslaget vil ramme alle regnskapspliktige, inkludert alle aksjeselskaper, også aksjeselskaper og andre regnskapspliktige som er å anse som såkalte små foretak.

I den senere tid er det innført krav om at årsberetningen skal inneholde informasjon om bedriftens arbeid med helse, miljø og sikkerhet som allerede har utvidet omfanget av beretningen betydelig. Nå ønsker man å utvide dette til også å omfatte likestilling. Faren for at årsberetningen etter slike utvidelser ikke egner seg som redskap for tradisjonelle økonomiske analyser, er stor. Disse medlemmer vil også påpeke at norske årsberetninger allerede nå står i en særstilling i internasjonal sammenheng mht. hvor mange foretak som er undergitt omfattende rapporteringskrav, og at forslaget ikke harmonerer med ønsket om forenkling.

Disse medlemmer mener det er åpenbart at forslaget medfører betydelig arbeid for foretakene, særlig for dem som ikke har store personalavdelinger. Dette gjelder de fleste foretak som vil bli omfattet av bestemmelsen. Det er en faktisk feil at virkemidlet er lite byråkratisk og ikke krever utarbeiding av ytterligere dokumenter og skjema eller nye rutiner, eller at man kan nøye seg med en henvisning til at bedriften har et tilfredsstillende likestillingsarbeid. Oppramsingen i Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) under pkt. 5.6.3 medfører krav tilsvarende en kartlegging og utarbeidelse av handlingsplan.

Disse medlemmer er også bekymret for at en del av de opplysningene som kreves offentliggjort, også vil kunne være informasjon selskapet ikke ønsker at konkurrenter skal ha tilgang til.

Disse medlemmer går også imot at offentlige myndigheter og virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning skal gi tilsvarende redegjørelse i forbindelse med årsbudsjettet. Disse medlemmer ser disse tiltakene som unødvendig byråkratiserende tiltak som neppe vil ha reell positiv påvirkning på likestillingsarbeid.

§ 2 Lovens virkeområde

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, tar utgangspunkt i at likestillingsloven gjelder i dag på alle områder med unntak av «indre forhold» i trossamfunn, jf. likestillingsloven § 2 første ledd. Denne unntaksbestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med Grunnloven § 2 første ledd, som sikrer retten til fri religionsutøvelse, og bestemmelsene om religionsfrihet i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, jf. for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9. Den norske kirke, som ett blant mange trossamfunn i Norge, omfattes av unntaksbestemmelsen i likestillingsloven.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at kvinnelige prester som har opplevd å bli forbigått av dårligere kvalifiserte menn, har ikke kunnet klage til Likestillingsombudet for å få rettslig prøvet om de var blitt offer for kjønnsdiskriminering. De kvinnelige teologene har et dårligere rettsvern enn alle andre kvinner når de søker jobb som prest.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ulik behandling på grunn av kjønn ikke kan sies å ha noen nær sammenheng med «religionsutøvelsen» i Den norske kirke. Følgelig vil det heller ikke være noe inngrep i religionsfriheten om loven kom til anvendelse. Forutsetningen for at ansettelser av prester skal omfattes av unntaket, synes derfor å være bortfalt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at likestillingsloven gjelder på alle samfunnsområder bortsett fra indre forhold i trossamfunn. Dette unntaket har vært forstått slik at loven ikke gjelder ansettelser og utnevnelser av prester i Den norske kirke.

Disse medlemmer vil i denne sammenhengen vise til Kirkerådets høringsuttalelse fra februar 2000. Der Kirkerådet skriver følgende:

«Intensjonene i likestillingsloven er i godt samsvar med kristen etikk. Derfor er det i Kirken drevet et aktivt likestillingsarbeid de siste 15 årene. Det økumeniske tiåret 1988-98 «Kirker i solidaritet med kvinner» har betydd mye. Kirkerådet oppnevnte våren 1999 Nemnd for kvinne- og likestillingsspørsmål for å følge opp arbeidet. På Kirkemøtet høsten 1999 ble strategiplanen for oppfølgingen av tiåret vedtatt. T­iårets program var «å hjelpe kvinner frem i alle posisjoner i kirke og samfunn». Likestillingsloven er etter Kirkerådets syn klart i pakt med disse intensjonene og Den norske kirkes egen strategiplan.»

Videre sier Kirkerådet at Kirken likestiller «kvinners og menns tjeneste og har en bevisst strategi for slik likestilling i praksis, en strategi som er i samsvar med likestillingsloven». Tilsettingsreglene sier at «kvinner og menn har lik adgang til tilsetting som prest». Kirkerådet påpeker videre at Kirkemøtet i 1990 gjorde en rekke vedtak som gjaldt behovet for en jevnere kjønnsfordeling på alle nivåer og i alle sammenhenger i Kirken.

Disse medlemmer forstår Kirkerådet slik at det mener at likestilling mellom menn og kvinner er helt i tråd med Kirkens lære og praksis, og at Kirken til og med arbeider aktivt for likestilling.

Disse medlemmer viser til at med indre forhold menes spørsmål som har nær sammenheng med selve «religionsutøvelsen» i trossamfunnet. Dette synspunktet harmonerer med hensynet til religionsfriheten, som er selve grunnlaget for unntaket fra loven. Formålet med unntaket er at likestillingsloven ikke skal gripe inn i måten trossamfunn utøver sin religion på.

Disse medlemmer har merket seg at i lovens forarbeider nevnes at ansettelser av prester i Den norske kirke er unntatt fra lovens virkeområde. Begrunnelsen for at ansettelser av prester skal regnes for indre forhold, ser imidlertid ut til å være at Kirken har et «religiøst behov» for et unntak fra loven. Det heter at hvis «det er i strid med troen» å ha en kvinnelig forstander i en menighet, ville det være et «inngrep i religionsfriheten» om lovens bestemmelse om likestilling ved ansettelser skulle komme til anvendelse. Unntaket ville altså omfattet ansettelser hvis Kirken ut fra en religiøs begrunnelse ikke tillot ansettelser av kvinnelige prester.

Disse medlemmer viser til at Den norske kirkes syn på likestilling mellom kjønnene har endret seg mye siden loven ble vedtatt. Som Kirkerådet påpeker i sin høringsuttalelse, er det for lengst fastslått at kvinner og menn skal likestilles ved ansettelser i Kirken. Kirkerådets uttalelse tilsier at forskjellsbehandling av kvinner og menn ved ansettelser ikke kan begrunnes i Kirkens lære.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å endre lovens virkeområde til å gjelde indre forhold i trossamfunn. Loven skal gjelde for alle trossamfunn, både dissentersamfunn og statskirken.

Disse medlemmer ønsker denne endringen for å fremme og styrke kvinners deltakelse i statskirken og trossamfunn. Ansettelser av prester har til nå ikke vært omfatter av likestillingsloven. Kampen for kvinners frigjøring og likestilling har gått i ulike faser. Disse medlemmer mener at tiden er inne for at likestillingsloven også skal gjelde statskirken og andre trossamfunn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«§ 2 første ledd skal lyde:

Loven gjelder på alle områder.»

§ 3 Generalklausul

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot formuleringen om at indirekte forskjellsbehandling av menn og kvinner som tilsynelatende virker kjønnsnøytralt, skal være lovstridige forutsatt at det faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det andre. Denne delen av paragrafen er åpenbart umulig kontrollerbar.

Disse medlemmer mener at det i utgangspunktet kan høres fornuftig ut at man ikke kan forskjellsbehandle dithen at man kan sette en kvinne i dårligere stilling enn hun ellers ville ha vært pga. graviditet eller fødsel, eller utnyttelse av permisjonsrettigheter, men disse medlemmer mener at det å få barn er en selvvalgt ting, og at det ikke kan sies å være riktig at man skal ha en lik karriereutvikling om man velger å være på jobb eller ikke. Disse medlemmer vil altså ikke diskriminere menn og kvinner som ikke får barn - og derfor ikke er fraværende.

§ 5 Lik lønn for arbeid av lik verdi

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmål rundt uregelmessig arbeidstid, som turnusarbeid og skiftarbeid, reguleres av forhandlinger mellom partene i arbeidslivet og arbeidsmiljøloven.

Flertallet har merket seg debatten rundt endringer i folketrygdreglene om kvinner og pensjon, og viser til den oppfølgingen av Samboerutvalgets innstilling som Samarbeidsregjeringen har varslet, og viser i tillegg til det pågående arbeidet i pensjonskommisjonen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg forslaget om rett til lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi gjelder uavhengig om arbeidet tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler. Dette flertallet mener dette er viktig for å oppnå likelønnsutvikling i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Klagenemnda for likestilling håndhever bestemmelsen vedrørende likelønn, og vil understreke at slike vedtak skal ha konsekvens. Disse medlemmer vil understreke at arbeidsgivere har ansvar for å sørge for at vedtak i klagenemnda blir fulgt opp.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker å fjerne forskjellsbehandlingen av kvinnearbeid og mannsarbeid med uregelmessig arbeidstid. Skillet mellom turnusarbeidere og skiftarbeidere er et tradisjonelt og urimelig skille - dette er i strid med likestillingsloven. Skift og turnusarbeid må likestilles.

Disse medlemmer mener at folketrygdreglene må endres slik at det blir enklere for kvinner å oppnå full pensjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot endringen av denne paragraf. Disse medlemmer mener at markedet skal styre lønnsutviklingen i den enkelte bransje. At man for eksempel skal ha lik lønn for saksbehandlerarbeid i offentlig sektor, i forhold til saksbehandlerarbeid i for eksempel IT-bransjen, hvor behovet for arbeidskraft er svært stor, synes feil.

Disse medlemmer vil dog understreke viktigheten av en god lønnsutvikling både i helse og skolesektoren.

§ 6 Lik rett til utdanning og ny § 3a Særbehandling av det ene kjønn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at det som hovedregel ikke bør foretas særbehandling mellom kjønn ved opptak til utdanning. Utgangspunktet bør ved alle opptak til utdanning være en individuell vurdering av om den enkelte oppfyller kravene til opptak, og at den best kvalifiserte søker skal gis opptak først.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det dessverre ved flere utdanningsinstitusjoner og i yrkesgrupper er en veldig skjev fordeling mellom kjønnene. Dette flertallet er av den oppfatning at det bør søkes en jevnere fordeling mellom kjønnene i alle yrkesgrupper. Derfor bør det åpnes for at den enkelte utdanningsinstitusjon får fullmakter til å sikre jevnt opptak av elever/studenter fra begge kjønn. Dette flertallet vil derfor fjerne begrensningen som det i dag ligger på å bare kunne bruke moderat kvotering ved opptak til utdanning. Dette flertallet vil understreke at dette åpner for særbehandling av det ene kjønn, derved blir det ikke innført noen plikt til å særbehandle. Dette flertallet vil påpeke at det skal foreligge særlige grunner for at man ved den enkelte utdanningsinstitusjon skal fravike kravet om rettferdig behandling av det enkelte individ uavhengig av kjønn.

Dette flertallet mener at myndigheten til å fatte avgjørelse av hvilken særbehandling som kan anvendes skal ligge hos den enkelte utdanningsinstitusjon, og ikke være bestemt gjennom lov. Dette flertallet mener det er riktig å delegere beslutning om å anvende kvotering med bakgrunn i kjønn til de enkelte utdanningsinstitusjoner. Utdanningsinstitusjonene, med styrerepresentasjon fra både eier, ansatte og studenter, må forventes å vite mest om utviklingen i kjønnsbalansen i både søkermasse og studentmasse. Institusjonene bør derfor gis ansvaret for å innføre, bestemme størrelsen på, og oppheve kvotering på bakgrunn av kjønn ved opptak til utdanning. Likevel mener dette flertallet at adgangen til særbehandling forutsetter at visse vilkår er oppfylt. For det første må tiltaket være egnet til å fremme likestilling. For det andre skal særbehandling anvendes overfor det kjønnet som er svakest representert på det aktuelle området. For det tredje gjelder adgangen til særbehandling bare til formålet med tiltaket er oppnådd. For det fjerde stilles det krav at effekten av særbehandling i likestillingsøyemed må gi en klar fordel, veid opp mot den ulempe det er for dem som blir stilt i en dårligere stilling som følge av særbehandlingen.

Dette flertallet viser til ordningen med øremerking av vitenskapelige stillinger for kvinner hvor man har benyttet kvoteringstiltak ved å øremerke stillinger i en periode for å få en endring og at dette er hjemlet i universitets- og høyskolelov.

Dette flertallet viser til at Utdannings- og forskningsdepartementet våren 2002 har varslet en stortingsmelding om rekruttering av vitenskapelig personell til høyere utdanning, der også likestilling blir behandlet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det ved flere utdanningsinstitusjoner og i yrkesgrupper er en veldig skjev fordeling mellom kjønnene. Disse medlemmer er av den oppfatning at det bør søkes en jevnere fordeling mellom kjønnene i alle yrkesgrupper. Derfor bør det åpnes for at utdanningsinstitusjoner får fullmakter til å sikre jevnt opptak av elever/studenter fra begge kjønn. Disse medlemmer vil derfor fjerne begrensningen som det i dag ligger på å bare kunne bruke moderat kvotering ved opptak til utdanning.

§ 8a Seksuell trakassering

Komiteen merker seg lovens fokus på seksuell trakassering. Med seksuell trakassering menes uønsket seksuell oppmerksomhet som deles inn i tre hovedgrupper; verbal, ikke verbal og fysisk trakassering. Felles for de tre ulike variantene av seksuell trakassering er at det oppleves som overgrep mot den enkeltes personlige integritet.

Komiteen viser til at arbeidsgiver og ledelse i arbeidslivet, organisasjoner, barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner har ansvar for å forebygge og å søke å hindre at seksuell trakassering skjer innenfor sitt arbeidsområde.

Komiteen viser til at seksuell trakassering i dag er omfattet av arbeidsmiljøloven (§ 12 nr. 1 tredje punktum) og at likestillingsloven i dag ikke har en egen bestemmelse om vern mot seksuell trakassering. Komiteen har merket seg at seksuell trakassering er utbredt både i idrettsmiljøer, på skoler og universiteter, blant barn og unge, i foreningslivet og i pasient/klient/kundeforhold.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at disse alvorlige sakene blir behandlet på en slik måte at slike handlinger er uakseptable og straffbare. Flertallet mener det er viktig å sikre rettssikkerheten både for offeret og den som blir anklaget for seksuell trakassering. Flertallet viser til at nemnda ikke etterforsker, foretar avhør eller fører vitner. Flertallet vil på bakgrunn av dette foreslå at § 8a også bør håndheves av alminnelig rett.

Flertallet støtter på denne bakgrunn Regjeringens vurdering i at det er behov for et videre anvendelsesområde for regler om vern mot seksuell trakassering enn det som finnes i dagens regelverk.

Flertallet viser til at bestemmelsen om seksuell trakassering inneholder to typer regler. «Forbudsbestemmelsen» skal håndheves direkte i forhold til den som trakasserer, og denne bestemmelsen skal håndheves av domstolene fordi verken Likestillingsombudet eller Klagenemnda er organisert på en måte som ivaretar de særlige rettssikkerhetshensyn som disse sakene vil reise.

Flertallet viser til at i bestemmelsens tredje ledd foreslås det en vernebestemmelse, som vil pålegge arbeidsgiver og ledelse i organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner ansvar for å forebygge og søke å hindre at seksuell trakassering skjer innenfor deres ansvarsområder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet foreslår følgende forslag til endret lovtekst, som tillegg før lovteksten fortsetter med «Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling håndhever …»:

«§ 8a fjerde ledd nytt første punktum skal lyde:

De alminnelige domstoler håndhever bestemmelsens første ledd.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av at disse alvorlige sakene blir behandlet på en slik måte at det ikke er tvil om at dette er straffbare handlinger. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre rettssikkerheten både for offeret og den som blir anklaget for seksuell trakassering. Disse medlemmer viser til at nemnda ikke etterforsker, foretar avhør eller fører vitner. Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette foreslå at § 8a skal håndheves av alminnelig rett.

Disse medlemmer går imot § 8a fjerde og femte ledd og fremmer følgende alternative forslag til disse ledd:

«De alminnelige domstoler håndhever bestemmelsen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at kjønnsbasert forfølgelse og tvangsekteskap også er seksuell trakassering i tillegg til de nevnte eksempler i proposisjonen. Dette er et problem for ulike kvinnegrupper i Norge og bør nevnes i likestillingsloven.

§ 10 Håndheving av loven

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til sammensetningen av Klagenemnda for likestilling, og vil understreke at disse ikke skal oppfattes som «partsrepresentanter», men har som oppgave å håndheve loven.

§ 16 Bevisbyrde

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot forslaget fra Regjeringen om at dersom det foreligger opplysninger som gir grunn til å tro at det har skjedd direkte eller indirekte forskjellsbehandling ved ansettelser eller i arbeidsforhold, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at forskjellsbehandling ikke er i strid med denne loven. Disse medlemmer mener det må være slik at det er de som mener det har foregått en forskjellsbehandling og/eller et lovbrudd som må sannsynliggjøre dette, og evt. ved hjelp av politi og rettsapparatet.

§ 17 Erstatningsansvar

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke forslaget om at arbeidssøker eller arbeidstaker som er blitt forskjellsbehandlet i strid med §§ 3-6 har krav på erstatning uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Disse medlemmer mener at ved manglende klarhet i skyldspørsmål kan ikke erstatning innvilges.

§ 21 Representasjon av begge kjønn i alle offentlige utvalg mv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i fylkeskommuner, kommuner og virksomheter for å forhindre forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene. Dette er et viktig virkemiddel for å få satt likestilling på dagsorden.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kjønnsrepresentasjon i styrer er et spørsmål som ikke omfattes av Ot.prp. nr. 6 (2001-2002), jf. Ot.prp. nr. 77 (2000-2001), og at Samarbeidsregjeringen utreder dette spørsmålet separat. Disse medlemmer vil på nåværende tidspunkt ikke konkludere, men avventer Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til forslagene fra regjeringen Stoltenberg som ble sendt ut i juli 2001, der en skisserte forskjellige modeller for å sikre flere kvinner inn i styrerommene. Disse medlemmer har merket seg at det i høringsbrevet foreslås at hvert kjønn skal være representert med et visst antall medlemmer i selskapets styre (et antall tilsvarende ca. 40 pst. av styrets medlemmer). Det blir presentert ulike modeller på hvordan dette kan gjøre.

Disse medlemmer viser til at den første modellen innebærer at reglene skal gjelde for alle statsaksjeselskaper og statsforetak, samt for offentlig eide særlovselskaper. Videre foreslås det at likestillingsloven § 21 skal komme til anvendelse der staten oppnevner medlemmer til styrer i stiftelser. Denne modellen kan velges alene.

Disse medlemmer viser også til at den andre modellen innebærer at reglene skal gjelde for privat eide allmennaksjeselskaper, men ikke for privat eide aksjeselskaper. Denne modellen vil supplere den ovenfor.

Disse medlemmer viser avslutningsvis til den tredje modellen som baserer seg på et forslag fra en av høringsinstansene i den første høringsrunden. Modellen innebærer at man innfører et system hvor det før styrevalget skal foreslås et visst minimumsantall av hvert kjønn, det vil si en form for nominasjonsprosess. Modellen kan ses som et alternativ til regler om kjønnsrepresentasjon i styrer i de to foregående modellene.

Disse medlemmer går inn for gjennom lovgivning å sikre minst 40 pst. av begge kjønn i styrene i alle statsaksjeselskaper og statsforetak, samt for offentlig eide særlovselskaper. Videre foreslås det at likestillingsloven § 21 skal komme til anvendelse der staten oppnevner medlemmer til styrer i stiftelser. Reg­lene skal også gjelde for priavt eide allmennaksjeselskaper, men ikke for privat eide aksjeselskaper.

Disse medlemmer går inn for at den nye lovbestemmelsen innføres så snart som mulig, med dato for ikrafttredelse som gir tid for selskapene å gjennomføre endringen. Etter ikrafttredelsen gis det ikke dispensasjon. Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake med lovendringen snarest råd.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag om å endre likestillingsloven og aksjeloven for å sikre minst 40 pst. av begge kjønn i styrene til alle statsaksjeselskaper og statsforetak, samt offentlig eide særlovselskaper. I tillegg skal loven komme til anvendelse der staten oppnevner medlemmer til styrer i stiftelser. Reglene skal gjelde for privat eide allmennaksjeselskaper, men ikke privat eide aksjeselskaper.

Den nye lovbestemmelsen innføres snarest mulig, med dato for ikrafttredelse som gir selskapene tid til å gjennomføre endringen. Etter ikrafttredelse gis det ikke dispensasjon.»

Disse medlemmer har merket seg at det i høringsnotatet har vært vurdert å foreta endringer i lov om fylkeskommunale sykehus. Denne loven vil imidlertid bli avløst av ny lov om helseforetak. Likestillingsloven § 21 vil komme til anvendelse når departementet og styret i regionalt helseforetak velger styremedlemmer og eventuelt varamedlemmer. Dette er også understreket i Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Om lov om helseforetak m.m. (helseforetaksloven). Disse medlemmene er enig i at det ikke ble foreslått endringer i lov om fylkeskommunale sykehus eller i ny lov om helseforetak. Disse medlemmer avventer forslaget fra Samarbeidsregjeringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar klar avstand fra at man skal kvotere kvinner inn i private bedrifters styrer. Disse medlemmer vil ikke bidra til at det private næringsliv får ytterligere restriksjoner og pålegg, som en innblanding fra det offentlige når det gjelder styresammensetninger vil medføre. Disse medlemmer mener at næringslivet selv må stå fritt til å oppnevne de styrer man ønsker, og dessuten oppfattes forslaget som en direkte diskriminering av kvinner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at likestillingslovens regler om representasjon også skal gjelde for styrer i aksjeselskaper. Selskaper med offentlig eierandel, børsnoterte selskaper og selskaper med over 30 ansatte skal ha minst 40 pst. av hvert kjønn i sine styrer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen endre likestillingsloven og annet lovverk som regulerer bedriftenes styresammensetting, slik at likestillingslovens regler om representasjon også skal gjelde for styrer i aksjeselskaper. Selskaper med offentlig eierandel, børsnoterte selskaper og selskaper med over 30 ansatte skal ha minst 40 pst. av hvert kjønn i sine styrer.»

Disse medlemmer mener at det bør utarbeides handlingsplaner for likestilling på den enkelte arbeidsplass. Plikten bør omfatte alle mellomstore og store arbeidsplasser.

Regnskapsloven/kommuneloven

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer de samme synspunkter som gjort under likestillingsloven, og går imot endringer av disse lovene.