Stortingsrepresentant Siv Jensen fremmet 4. februar
2002 følgende forslag i Dokument nr. 8:52 (2001-2002):
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer
i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet
slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken
får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen
til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av
statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig
eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen
fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet,
referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie
tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at
medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske
spørsmål og være uavhengige i forhold
til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser."
I Innst. S. nr. 117 (2001-2002) går det frem at flertallet
i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
ikke bifaller de endringsforslagene som fremsettes i Dokument nr.
8:52 (2001-2002). Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser
i innstillingen til at finansministeren "vil vurdere enkeltheter
i det aktuelle regelverket nærmere, og at han tar sikte
på å komme tilbake til Stortinget med en slik
vurdering i løpet av 2002", jf. brev av 25. februar
2002 fra finansministeren til finanskomiteen. Det samme flertallet
uttaler videre at det konstaterer at det i Innst. S. nr. 229 (2000-2001) om
retningslinjer for den økonomiske politikken ikke var flertall
for å be regjeringen ta initiativet til å gå gjennom
loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere om det
er behov for endring i sentralbankens stilling.
Denne tidsplanen har blitt forskjøvet, jf. nærmere omtale
i St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldinga 2001 punkt 5.1.5:
"Av Innst. S. nr. 117 (2001-2002) følgjer det
at departementet her mellom anna vil vurdere nærare enkelte
sider ved regelverket om Noregs Banks stilling, oppnemningspraksis
av bankens hovudstyre, samt gi ei meir generell utgreiing av relevant
regelverk og praksis i andre land det er naturleg å samanlikne
seg med. Departementet ser det som ein fordel at forslag og vurderingar
blir oversendt Stortinget samla i ein lovproposisjon om endringar
i sentralbanklova m.v. Eit slikt samla lovforslag må sendast på høyring
før endeleg handsaming i departementet. Lovproposisjonen
vil difor ikkje kunne fremjast før årsskiftet.
Departementet tar sikte på å leggje fram ei samla
drøfting av forslag som blir tatt opp i Dokument 8:52 (2001-2002)
og Innst. S. nr. 117 (2001-2002) til våren, slik at Stortinget
kan handsame saka i vårsesjonen."
Finanskomiteen tok dette til etterretning i Innst. S. nr. 88
(2002-2003) kapittel 5.
Penge- og kredittutvalget drøftet valg av virkemidler
i pengepolitikken, jf. NOU 1989:1 Penger og kreditt i en omstillingstid.
Utvalget påpekte at direkte reguleringer er blitt mindre
effektive og indirekte virkemidler mer effektive, og uttalte i den
anledning (s. 23):
"Normalt bør direkte reguleringer unngås.
Utvalget
påpeker at man bør bruke indirekte virkemidler
for å regulere renten og kredittvolumet. Men utvalget utelukker
ikke at det kan oppstå helt spesielle situasjoner der det
er berettiget å ta i bruk direkte reguleringer, men da
bare for meget korte perioder. Derfor tar utvalget ikke opp noe
generelt forslag om å fjerne de hjemler kredittloven gir
for å bruke direkte reguleringer, men forutsetter at behovet for
lovhjemmel for de ulike virkemidlene blir vurdert nærmere
ut fra de spesielle hensyn som måtte foreligge."
Om valutareguleringen uttalte utvalget (s. 24):
"Utvalget mener at kredittpolitiske hensyn tilsier at
valutareguleringen som ordinært virkemiddel ikke bør
opprettholdes særlig lenge. Bakgrunnen er særlig at
reguleringen er blitt lite effektiv, samt hensynet til norske bedrifters
konkurransevilkår.
Utvalget mener at myndighetene
også i fremtiden bør ha lovhjemmel for å benytte
valutaregulering som et beredskapstiltak, særlig for å kunne
regulere destabiliserende kapitalbevegelser. Det bør utredes nærmere
hvordan en slik beredskapslovgivning bør utformes."
I brev 13. mars 2002 til Fremskrittspartiets stortingsgruppe
med kopi til finanskomiteen, opplyste finansminister Per-Kristian
Foss at departementet i tiden fremover vil følge opp arbeidet
med en lovteknisk opprydding i bestemmelser i penge, kreditt- og valutalovgivningen.
Finansdepartementet sendte 18. januar 2003 ut et høringsnotat
om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutareguleringsloven
og penge- og kredittreguleringsloven, med frist 15. februar
2003 for å gi merknader.
Departementet ba om høringsinstansenes syn på om
den gjeldende praksis for oppnevning til hovedstyret bør
videreføres eller om det er behov for endringer, og i så fall
hva disse endringene nærmere bør gå ut
på. Etter dagens praksis skjer oppnevning til hovedstyret
etter forslag fra de politiske partienes stortingsgrupper etter
styrkeforholdet på Stortinget. Departementet drøftet
videre om det er behov for noe økt offentlighet i tilknytning
til Norges Banks rentebeslutninger og om regjeringen bør
få lovhjemmel til å fastsette nærmere
regler om dette. Det ble også tatt opp om en bør
utvide kretsen av personer som etter loven ikke kan oppnevnes til
hovedstyret eller representantskapet (habilitetsreglene).
Departementet har ved høringsnotatet foretatt en gjennomgang
av sentralbankloven med sikte på å modernisere
loven på enkelte punkter. Det ble i tråd med dette
foreslått endringer i lovens regler om:
Norges Banks avdelinger.
Representantskapets oppgaver.
Adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til
staten og andre enn banker.
Adgangen til å gi forskrifter om plassering av
valutareservene.
Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve valutareguleringsloven
og penge- og kredittreguleringsloven. Forslaget var basert på Finansdepartementets
høringsnotat om dette fra 1996. I høringsnotatet
fra 2003 står det bl.a. om dette:
"Departementet tar med dette opp igjen forslagene i høringsnotatet
fra 1996 om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven.
Departementet anser at saken i det vesentlige står i samme
stilling nå som i 1996/97. Vi tar derfor sikte
på å basere oss på merknadene fra høringsinstansene
som kom inn da. Høringsinstansene er likevel velkomne til å komme
med nye eller supplerende merknader."
Enkelte punkter ble likevel tatt opp til fornyet vurdering:
Regulering av forretningsmessig omsetning
av valutabetalingsformidling med utlandet (vekslingskontorer mv.)
Regler om opplysningsplikt og taushetsplikt
Valutaposisjonsreguleringen
Finansdepartementet sendte 24. oktober 1996 på høring
et høringsnotat om opprydding i bestemmelser i penge-,
kreditt- og valutalovgivningen mv. med høringsfrist 20. mars
1997. Dette høringsnotatet fulgte som elektronisk vedlegg
til høringsnotatet fra 2003, og høringen av det
er del av grunnlaget for lovforslaget.
Høringsnotatet fra 1996 var utarbeidet av Finansdepartementet
med bistand fra Norges Banks administrasjon. I høringsnotatet
ble det foreslått å oppheve lov 14. juli
1950 nr. 10 om valutaregulering (valutareguleringsloven) og lov
25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge-
og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven) og å videreføre deler
av bestemmelsene i disse lovene i sentralbankloven. Lovforslag på bakgrunn
av disse forslagene i høringsnotatet er ikke tidligere
fremmet for Stortinget.
I høringsnotatet fra 1996 ble det også foreslått
enkelte andre endringer i sentralbankloven, bl.a. om adgang for
Norges Bank til å sette bort virksomhet og til å skille
ut virksomhet i egne selskaper. Lovforslag på bakgrunn
av disse forslagene i høringsnotatet ble fremmet for Stortinget
i Ot.prp. nr. 96 (1998-1999), jf. også Innst. O. nr. 13
(1999-2000) og lovendring av 17. desember 1999 nr. 95.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at forslaget
til endring av sentralbankloven er en naturlig modernisering av
loven og en tilpasning til den internasjonale utviklingen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at retningslinjer
for pengepolitikken ble lagt om 29. mars 2001, og at det
innebar en klargjøring av sentralbankens rolle. Dette flertallet viser
til at et bredt flertall i Stortinget tok de nye retningslinjene
til etterretning, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001). Dette flertallet legger
stor vekt på langsiktighet og forutsigbarhet i pengepolitikken.
Dette flertallet vil peke på at et flertall
på Stortinget er enig i at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet
i den norske krones verdi nasjonalt og internasjonalt, og samtidig
understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det operative målet
for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene
som over tid er nær 2,5 pst. Dette flertallet konstaterer
at med denne omleggingen har Norges Bank fått et større
ansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken
skal virke sammen for å nå målet om stabile
rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk
utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker
at finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne
svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende.
Samtidig bør en være varsom med å legge
for store byrder på pengepolitikken, da dette over tid
vil kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke
konkurranseutsatt sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
generelt positive til endringene som Regjeringen foreslår,
men mener Finansdepartementet burde benyttet anledningen til å klargjøre Norges
Banks pengepolitiske mandat. Problemet med mandatet, som ble fastsatt
av Regjeringen 29. mars 2001, er at selv om man slår
fast at Norges Banks operative målsetting er en inflasjonsrate
på 2,5 pst., så inneholder forskriften også en
innledende programformulering hvor målet om prisstabilitet
tilsynelatende sidestilles med målsettinger om kursstabilitet
og hensynet til den realøkonomiske utviklingen.
Selv om Norges Banks tolkning av mandatet har vært klart
fra første dag, ser disse medlemmer at sentralbanken
gang på gang utsettes for angrep fra politikere og organisasjonslivet
med den begrunnelse at banken fokuserer for mye på den
operative målsettingen og ikke tar i betraktning forskriftens
innledende og bredere formulering. Dette skaper problemer mht. pengepolitikkens
troverdighet, og det bakes inn en viss risikopremie i norske renter. Disse
medlemmer henviser for øvrig til standpunkt i Dokument
nr. 8:52 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til omleggingen av pengepolitikken 29. mars 2001. Disse
medlemmer advarte mot en omlegging som medførte
en større vektlegging av inflasjonen, på bekostning
av øvrige forhold i økonomien. Disse medlemmer konstaterer
at omleggingen ikke har vært en suksess, at omleggingen
med større uavhengighet for sentralbanken og større
fokus på inflasjonsstyring har medført en for
sterk krone målt mot andre valutaer og en akselererende
arbeidsledighet. Ikke alt kan forklares med omleggingen av pengepolitikken,
men norsk økonomi har i perioden etter omleggingen ikke
trukket i samme retning. Disse medlemmer vil understreke
at sentralbanken har vektlagt inflasjonsprognosene som har vært
for pessimistiske, og medflørt renteøkninger det
ikke har vært grunnlag for. Det kan nå fastslås
at inflasjonen på to års sikt fra omleggingen
har vært 1,6 pst., og ikke 2,5 pst. som var målet.
Dette har medført en unødvendig sterk innstramming,
som igjen har medført en rekordsterk valuta. Disse
medlemmer har ved en rekke anledninger understreket at det
i mandatet er tre andre forhold enn inflasjon, som er omtalt. Det
er valutakurs, sysselsetting og produksjon, og disse
medlemmer etterlyser et sterkere fokus på disse forhold. Disse
medlemmer vil understreke at et sterkere fokus på helheten
i mandatet, og ikke en ensidig vektlegging av inflasjonen, ville
ha medført en mindre dramatisk utvikling innen norsk økonomi
og arbeidsliv.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
vise til Senterpartiets forslag i Dokument nr. 8:4 (2002-2003) (jf.
Budsjett-innst. S. I (2002-2003) kap. 2.3) fra Odd Roger Enoksen,
Marit Arnstad og Morten Lund om å presisere Norges Bank
sitt mandat i pengepolitikken slik at inflasjonsmålet balanseres
i forhold til målet om en stabil kronekurs og hensynet til
produksjon og sysselsetting. Dette medlem mener utviklingen
høsten 2002 og i inneværende år har vist
at Norges Bank ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til situasjonen
i næringslivet, og at rentenivået har blitt holdt
alt for høgt alt for lenge. Dette har medført
at kronekursen har holdt seg på et skadelig høgt nivå alt
for lenge, noe som har gitt store deler av norsk næringsliv
meget store konkurranseulemper. Det viser seg i ettertid at prisstigningen
har holdt seg betydelig under inflasjonsmålet på 2,5
pst. selv om importprisene har holdt seg på et høgere
nivå enn kronekursen skulle tilsi. Dette medlem vil
fastholde at Norges Bank ikke har fulgt den renteinstruks som Stortingets
flertall har sluttet seg til på en god nok måte,
og konstaterer at stadig flere av det samfunnsøkonomiske
fagmiljø etter hvert har sluttet seg til en slik vurdering. Dette
medlem mener praktiseringen av renteinstruksen må endres
slik det ble foreslått i Dokument nr. 8:4 (2002-2003).