Proposisjonen inneholder forslag til endringer i patentloven
og planteforedlerloven for å gjennomføre direktiv
98/44/EF om rettslig vern av bioteknologiske oppfinnelser
(patentdirektivet) i norsk rett. Proposisjonen inneholder også forslag
som skal avbøte eventuelle uheldige virkninger av direktivet.
EØS-komiteen besluttet 31. januar 2003 å innlemme
patentdirektivet i EØS-avtalen vedlegg XVII om opphavsrett,
jf. EØS-komiteens beslutning nr. 20/2003. Beslutningen
ble truffet med forbehold om Stortingets samtykke. I St.prp. nr.
43 (2002-2003), som ble fremmet 31. januar 2003, ble Stortinget
anbefalt å gi slikt samtykke. Stortinget gav sitt samtykke
ved Innst. S. nr. 220 (2002-2003) til godkjenning av EØS-komiteens
beslutning nr. 20/2003 av 31. januar 2003 om endring
av EØS-avtalens vedlegg XVII om opphavsrett (patentdirektivet),
jf. St.prp. nr. 43 (2002-2003).
Departementet foreslår å gjennomføre
patentdirektivets bestemmelser i patentloven, fremfor gjennom en
særlov om patentering av bioteknologiske oppfinnelser.
Også de andre nordiske landene har gått inn for
denne løsningen. Hensynet til nordisk rettsharmoni taler
altså for å gjennomføre endringene i
patentloven.
I Norge gis det i dag patent på oppfinnelser som knytter
seg til gener, celler og mikroorganismer, forutsatt at de alminnelige
vilkårene for patentering er oppfylt (nyhet, oppfinnelseshøyde
og industriell anvendelighet). Patentdirektivet innebærer
at Norge må åpne for patentering av oppfinnelser
som gjelder planter og dyr - bortsett fra plantesorter og dyreraser -
samt fremgangsmåter til fremstilling av planter og dyr
som ikke er utelukkende biologiske. Dessuten vil eneretten ved patent
på gener eller celler omfatte planter og dyr som materialet
er satt inn i og som uttrykker dets funksjon. I proposisjonen foreslås
patentloven endret i tråd med dette.
Patentdirektivet skaper behov for å klargjøre
andre bestemmelser i patentloven når det gjelder patentering
av bioteknologiske oppfinnelser. Blant annet må forbudet
mot patentering av oppfinnelser som det ville stride mot grunnleggende
etiske prinsipper å utnytte kommersielt, bygges ut. Direktivet
gjør det videre nødvendig å vedta bestemmelser
om tvangslisens med sikte på tilfeller der et patent ikke
kan utnyttes uten å krenke en planteforedlerrett, eller motsatt.
Det foreslås også visse endringer i tvangslisensreglene
som ikke følger av direktivet.
Patentdirektivet innebærer ikke en harmonisering av
statenes lovgivning når det gjelder de alminnelige vilkårene
for å få patent. I proposisjonen legges det til
grunn at kravene om oppfinnelseshøyde og beskyttelsens
omfang skal praktiseres strengt. Praksis skal være på linje
med de mest restriktive EU-landene når det gjelder naturlig
forekommende materiale. Dette vil motvirke at det blir for enkelt å få patent, og
at patentbeskyttelsen strekkes for langt, og dermed motvirke at
patenter legger uforholdsmessige hindringer i veien for andres utnyttelse
av biologisk materiale. En slik praksis vil også støtte
opp om målsettingene i biodiversitetskonvensjonen, særlig
målet om å sikre tilgang til å benytte
biologisk materiale.
Proposisjonen kapittel 7 til 13 inneholder forslag til lovendringer
som ikke gjelder selve gjennomføringen av forpliktelsene
i patentdirektivet. Endringsforslagene bygger på St.prp.
nr. 43 (2002-2003) og er ment å avbøte eventuelle
uheldige virkninger av direktivet. Flere av tiltakene retter seg
også mot gjeldende norsk patenteringspraksis.
Det foreslås at patentsøknader på oppfinnelser som
er knyttet til biologisk materiale, skal inneholde opplysninger
om hvilket land oppfinneren har hentet eller mottatt materialet
fra (leverandørlandet). I tillegg skal det opplyses om
opprinnelseslandet for materialet, hvis dette er et annet land enn
leverandørlandet.
Hvis nasjonal rett i leverandørlandet eller opprinnelseslandet
krever at det innhentes samtykke for uttak av det biologiske materialet,
skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet.
Hvis opprinnelseslandet er ukjent, eller det er uvisst om det er innhentet
samtykke fra dette landet, skal det opplyses om det. Søkeren
har ingen omfattende undersøkelsesplikt. En patentsøker
som bevisst gir uriktige opplysninger, kan straffes for falsk forklaring
etter straffeloven § 166. Søkeren vil
ikke kunne nektes patent på dette grunnlag. Opplysningsplikten
vil støtte opp om målsettingene i biodiversitetskonvensjonen
og gjøre det lettere å avdekke om patentsøknaden
gjelder noe som er kjent fra før, f.eks. som tradisjonell kunnskap.
Opplysningsplikten skal ikke gjelde for internasjonale patentsøknader
etter patentloven kapittel 3, fordi dette ville være i
strid med de harmoniserte formkravene etter patentsamarbeidskonvensjonen
(PCT).
Det foreslås videre at en patentsøknad som
gjelder en oppfinnelse som utnytter biologisk materiale fra mennesker,
skal opplyse om det er innhentet samtykke i samsvar med lov om biobanker
(biobankloven). En slik regel kan bidra til å synliggjøre
og støtte opp om samtykkekravet i denne loven.
Etter patentloven kan enhver be Patentstyret oppheve et patent
i en periode på ni måneder. Det foreslås
at innsigelser som er begrunnet med at patentet strider mot offentlig
orden eller moral, skal kunne settes frem i tre år. Dette
gjør det lettere å få opphevet patenter
som strider mot slike hensyn.
Patentstyret skal kunne rådføre seg med en
etisk nemnd i forbindelse med behandling av patentsøknader
og innsigelser som reiser tvilsspørsmål knyttet
til offentlig orden eller moral. Dette kan sikre et bedre beslutningsgrunnlag
for Patentstyret.
En tvangslisens er en tillatelse fra en offentlig myndighet til
en enkeltaktør til å utnytte en patentert oppfinnelse
uten samtykke fra patenthaveren. For å hindre misbruk av
den eneretten et patent gir, foreslås det at systemet med
tvangslisenser skal effektiviseres ved at slike lisenser også skal
kunne gis ved forvaltningsvedtak av Konkurransetilsynet. I dag er
det bare domstolene som kan gi tvangslisenser. Det er også foreslått
andre endringer av tvangslisensreglene, bl.a. for å klargjøre
forholdet til TRIPS-avtalen (avtale om handelsrelaterte sider ved
immaterielle rettigheter, som er en del av WTO-avtalen).
Det såkalte "landbruksunntaket" gir bønder
rett til å bruke bl.a. formeringsmateriale fra dyr til
egne landbruksformål, f.eks. til å avle frem nye
dyr. Det foreslås at bønder ikke skal gi patenthaveren
ekstra vederlag for slik bruk, noe direktivet tillater. Dette vil motvirke
at patentering av oppfinnelser knyttet til dyr, fører til
en kostnadsøkning i landbruket.
I proposisjonen foreslås det endringer i fristreglene
for internasjonale patentsøknader. Endringene har ikke
sammenheng med gjennomføringen av patentdirektivet i norsk
rett, men skal harmonisere norsk rett med endringer i patentsamarbeidskonvensjonen (PCT).
Departementet har hatt omfattende høringer våren
2003 i forbindelse med forslaget om gjennomføring av patentdirektivet
i norsk rett.
Flertallet av de høringsinstansene er enige i at det er
viktig å unngå en liberal praktisering av patenteringsvilkårene.
Det er imidlertid uenighet blant høringsinstansene om hvor
restriktiv patenteringspraksis bør være.
Departementet foreslår at Patentstyret skal legge seg
på linje med myndighetene i de mest restriktive EU-landene
når det gjelder søknader om patent knyttet til
naturlig forekommende biologisk materiale. Moderne teknikker kan
gjøre det enkelt å karakterisere og isolere et
bestemt biologisk materiale. Når oppfinnelsen består
av å finne frem til en bestemt industriell anvendelse
av for eksempel et gen, bør man være tilbakeholden
med å gi produktpatent. I mange tilfeller bør
patentbeskyttelsen heller begrenses til den anvendelsen av genet
som er spesifisert i patentsøknaden, og som har oppfinnelseshøyde.
Det er ikke prinsipielt utelukket å få produktpatent
på naturlig forekommende materiale etter direktivet. Hvorvidt det
skal gis produktpatent eller anvendelsespatent, må avgjøres
av patentmyndighetene ut fra en konkret vurdering. Departementet
finner det vanskelig å gi noen presise retningslinjer,
men det alminnelige kravet til oppfinnelseshøyde og prinsippet
om at patentbeskyttelsen må ikke i utgangspunktet strekke
seg lenger enn det den "oppfinneriske" innsatsen tilsier. Departementet
foreslår enkelte presiseringer i lovteksten. Presiseringene
bygger bl.a. på EF-domstolens dom i saken om Nederlands
annulasjonssøksmål og det franske lovforslaget
til gjennomføring av patentdirektivet.
Departementet mener videre at anbefalingene i rapporten til Nuffield
Council on Bioethics bør tillegges betydelig vekt ved behandlingen
av patentsøknader knyttet til naturlig forekommende gener
eller deler av gener (DNA-sekvenser).
Den internasjonale utviklingen går i retning av et kritisk
syn på hvilke nyvinninger på bioteknologiområdet
som bør kunne patentbeskyttes og på beskyttelsens
omfang. Det amerikanske patentverket har innført strengere
krav til beskrivelsen av oppfinnelser på bioteknologiområdet.
Også Den europeiske patentorganisasjonen, Kommisjonen og
EF-domstolen har kommet med tolkninger som åpner for en
streng patenteringspraksis på dette området. Det
pågår omfattende diskusjoner internasjonalt om
hvordan man skal skape best mulig balanse mellom interessene til innovatører
og andre interesser, slik at den samlede gevinsten for samfunnet
blir størst mulig. Dette gjelder spesielt i forhold til
oppfinnelseshøydekriteriet.
Etter gjeldende norsk patentlov kan tvangslisens bare gis av
domstolene. Det foreslås å gi også Konkurransetilsynet
myndighet til å gi tvangslisens. Begrunnelsen er at saker
om tvangslisens da kan avgjøres raskere og billigere enn
ved domstolsbehandling. Innføring av et administrativt
system ville bidra til å effektivisere tvangslisensreglene
og dermed motvirke misbruk av patentrettigheter.
Det foreslås å innføre en ny hjemmel
til å gi tvangslisens når en patentrettighet utnyttes
på en måte som begrenser konkurransen vesentlig.
Det er ment som en klargjøring, ettersom konkurranseskadelig
atferd fra en patenthaver også kan gi grunnlag for tvangslisens
etter gjeldende patentlov § 47, som bestemmer at tvangslisens
kan gis "når det finnes påkrevet av hensyn til
viktige almene interesser". Det er også en viss overlapping
mellom tvangslisensreglene i patentloven og konkurranselovens regler.
Departementet foreslår også regler om avgift
for å begjære tvangslisens og regler om saksbehandlingen,
samt regler om erstatning til patenthaveren for det tilfellet at
tvangslisensen oppheves eller innskrenkes etter klage eller søksmål,
når tvangslisenshaverens utnyttelse av oppfinnelsen i mellomtiden har
medført tap for patenthaveren.
De fleste som har uttalt seg om spørsmålet
under høringen, støtter forslaget om å innføre
et system der tvangslisens kan gis ved forvaltningsvedtak, og ikke bare
av domstolene som i dag. Få høringsinstanser har
hatt innvendinger mot at kompetansen til å treffe vedtak
om tvangslisens, legges til Konkurransetilsynet.
Departementet har gjort enkelte justeringer sammenliknet med
høringsutkastet. I høringsnotatet ble det foreslått
at tvangslisens på grunnlag av den nye bestemmelsen i § 47
nr. 2 om konkurranseskadelig atferd bare skal kunne gis av Konkurransetilsynet.
I proposisjonen er dette endret slik at også domstolene kan
gi tvangslisens på dette grunnlaget. Forslaget i høringsnotatet
ble begrunnet med at spørsmålet om det skal gis
tvangslisens etter § 47 nr. 2, ofte må vurderes
i sammenheng med muligheten for tiltak etter konkurranseloven, som
bare konkurransemyndighetene (Konkurransetilsynet og klageorganet)
kan treffe avgjørelse om. Også saker om tvangslisens
etter gjeldende bestemmelser i patentloven, vil imidlertid ofte
kunne reise konkurransemessige problemstillinger. Dagens bestemmelser
om tvangslisens håndheves av domstolene. Det kan derfor
uansett være nødvendig for en domstol å ta
i betraktning muligheten for tiltak etter konkurranselovgivningen,
selv om domstolen ikke kan treffe avgjørelse om det. Tvangslisensreglene
er en selvstendig ordning som i prinsippet er uavhengig av konkurranselovgivningen.
Departementet har kommet til at alle tvangslisensgrunnlag bør
kunne påberopes både for domstolene og for Konkurransetilsynet.
Den som ønsker tvangslisens, vil dermed alltid kunne velge
mellom domstolsbehandling eller administrativ behandling. Dette
kan gjøre systemet mer oversiktlig og brukervennlig.
Departementet har presisert i patentloven § 63 at Oslo
tingrett skal være tvungent verneting for saker om overprøving
av Konkurransetilsynets avgjørelser. Ettersom Oslo tingrett
i dag er enekompetent til å gi tvangslisens, er det naturlig
at også overprøving av administrative vedtak om
tvangslisens blir lagt til denne domstolen.
Departementet er enig med regjeringsadvokaten i at staten ikke
bør være part i søksmål som
gjelder vederlag og andre betingelser for å utnytte en
tvangslisens som er gitt ved forvaltningsvedtak. Departementet foreslår
en regel om at ugyldighetssøksmål skal reises
mot tvangslisenshaveren, uten at staten gjøres til part.
De fleste høringsinstansene støtter forslaget
om å innføre en plikt til å opplyse om
leverandørland i patentsøknader som gjelder oppfinnelser
knyttet til biologisk materiale. Hvis patentsøkeren opplyser
om leverandørland, kan det bli lettere å kontrollere
om genressursene er innhentet i samsvar med nasjonale regler om
samtykke. Opplysningsplikten kan også bevisstgjøre
patentsøkere på betydningen av å følge biodiversitetskonvensjonen.
Hvis det er opplyst om leverandørland, kan det bli lettere å finne
ut om vilkårene for patentering er oppfylt, eller om patentsøknaden
gjelder noe som er kjent fra før. Departementet understreker
at opplysningsplikten er forenlig med direktivet så langt
brudd på plikten ikke får konsekvenser for patentsøknaden.
Punkt 27 i direktivets fortale oppfordrer dessuten til å opplyse
om opprinnelsesland. På grunn av den prinsipielle betydningen av
opplysningsplikten har departementet kommet til at den bør
tas inn i patentloven fremfor i forskriften.
Utgangspunktet etter biodiversitetskonvensjonen er at det er
leverandørlandet som har krav på en andel av utbyttet
fra utnyttelsen av materialet, uansett om materialet er hentet fra
sine naturlige omgivelser, eller om materialet kommer f.eks. fra
en genbank. Av denne grunn er lovforslaget utformet slik at det
primært er leverandørlandet som skal oppgis i
søknaden.
Departementet ser at det vil støtte bedre opp om biodiversitetskonvensjonens
målsettinger om patentsøkeren også pålegges å opplyse
om opprinnelsesland, der dette er et annet land enn leverandørlandet. Patentsøkeren
kan imidlertid ikke pålegges noen streng undersøkelsesplikt
i denne forbindelse.
Departementet foreslår at patentsøkeren, i
tillegg til å opplyse om leverandørland, har plikt
til å opplyse om det biologiske materialet er innhentet
med leverandørlandets samtykke, hvis slikt samtykke er nødvendig
i henhold til nasjonal rett i leverandørlandet. Det foreslås
en tilsvarende plikt i forhold til opprinnelseslandet. Hvis opplysningene
vedrørende opprinnelseslandet er ukjent, skal søkeren
opplyse om dette.
Flere høringsinstanser har hatt innvendinger mot at
opplysningsplikten ikke gjelder for internasjonale patentsøknader.
Bakgrunnen for unntaket er at det ville være i strid med
patentsamarbeidskonvensjonen (PCT) å oppstille en slik
opplysningsplikt. Norge har tatt opp spørsmålet
om opprinnelsesangivelse i fora under Verdensorganisasjonen for
immaterielle rettigheter (WIPO), som administrerer PCT. Problemstillingen
om å kreve angivelse av opprinnelse, følges også opp
i TRIPS-rådet under WTO-avtalen. Inntil en eventuelt oppnår
enighet om regler om opprinnelsesangivelse, må Norge forholde
seg til eksisterende folkerettslige forpliktelser.
Den som forsettlig gir uriktige opplysninger om leverandørland,
opprinnelsesland eller om samtykke fra disse, vil kunne straffes
for falsk forklaring etter straffeloven § 166.
Brudd på opplysningsplikten vil ikke ha betydning for behandlingen
av patentsøknaden eller patentets gyldighet. Dette er presisert
i forslag til patentloven § 8 b.
Patentsystemet bør etter departementets mening synliggjøre
og støtte opp om prinsippet om selvbestemmelse over eget
legeme.
Enkelte høringsinstanser påpeker at en opplysningsplikt
vil få begrenset betydning bl.a. fordi opplysningsplikten
ikke kan gis anvendelse på internasjonale patentsøknader
etter patentsamarbeidskonvensjonen (PCT).
Departementet foreslår derfor å innta bestemmelser
om plikt til å opplyse om det er gitt samtykke til bruk
av humant materiale. Denne plikten vil ikke kunne gi anvendelse
på internasjonale patentsøknader etter PCT.
Departementet foreslår at Patentstyret skal kunne rådføre
seg med en etisk nemnd som ledd i vurderingen av om en oppfinnelse
strider mot bestemmelsen om offentlig orden eller moral. Forslaget
fikk solid støtte under høringen. Dette vil gi
et bedre beslutningsgrunnlag og styrke saksopplysningen i slike
saker. Både patenthaverens rettssikkerhet og den samfunnsmessige
interessen i å unngå at slike oppfinnelser oppnår
patentbeskyttelse, vil dermed bli bedre ivaretatt. Opprettelsen
av en slik nemnd er i samsvar med anbefalingen fra Den europeiske
gruppe for etikk innen vitenskap og ny teknologi (GESNT).
Det må unngås at foreleggelse for nemnda fører til
en vesentlig forsinkelse i saksbehandlingen. Hensynet til grundighet
må avveies mot målsettingen om effektiv saksbehandling
samt administrative hensyn. Dette taler for at oppgaven legges til
en relativt liten nemnd som har spisskompetanse innen iallfall filosofi
(etikk), medisin og dyrevern. Organiseringen og sammensetningen
av nemnda vil bli vurdert nærmere i samråd med
berørte departementer. Departementet fastholder forslaget
om at nemnda skal gi sin rådgivende uttalelse innen tre
måneder.
Patentdirektivet tillater patentering av oppfinnelser knyttet
til planter og dyr. Avslag eller oppheving basert på offentlig
orden eller moral er bare aktuelt i unntakstilfeller der en oppfinnelse
strider mot grunnleggende etiske normer i det norske samfunn. Å forelegge
alle patentsaker om planter og dyr for nemnda, vil føre
til mye unødvendig ressursbruk og forsinkelser. Departementet
forutsetter imidlertid at alle saker som reiser reelle problemstillinger
i forhold til bestemmelsen om offentlig orden eller moral, forelegges
nemnda.
Departementet har merket seg at det er delte oppfatninger blant
høringsinstansene om innsigelsesfristen bør utvides.
Høringsinstanser som er skeptiske til ordningen, mener
at den foreslåtte utvidelsen vil skape uttrygghet for patenthaverne,
og at oppheving etter utløpet av dagens innsigelsesfrist
fortsatt bør foretas av domstolene.
Departementet mener det er viktig å forebygge mot at
patenter som strider mot bestemmelsen om offentlig orden eller moral,
blir stående i patentregisteret. En utvidet innsigelsesadgang
vil gjøre det enklere og billigere å angripe slike
patenter.
En utvidet innsigelsesadgang på dette grunnlaget vil
på den annen side kunne svekke patenthavernes mulighet
for innrettelse. Forslaget må imidlertid ses i sammenheng
med den etiske nemnda og som skal bidra til god saksopplysning og
dermed betryggende saksbehandling. Patenthaverens rettssikkerhet
vil etter departementets mening dermed være godt ivaretatt.
Den generelle innsigelsesfristen etter den norske patentloven
var opprinnelig tre måneder. Fristen ble utvidet til ni
måneder ved en lovendring i 1995. En ytterligere utvidelse
på alle tekniske områder må eventuelt
begrunnes med at det generelt er ønskelig å gjøre
det enklere å få opphevet patenter.
Etter departementets syn bør man vinne erfaring med
systemet i Danmark før man eventuelt vurderer å innføre
en generell utvidelse av den administrative overprøvingsadgangen
her i landet.
Patentstyrets virksomhet skal være selvfinansiert. Også den
etiske nemnda vil medføre kostnader. Innsigelser som fremmes
i den utvidede innsigelsesperioden, bør derfor være
avgiftsbelagt på samme måte som f.eks. klager
på Patentstyrets avgjørelser.
Departementet foreslår at gårdbrukere ikke
skal betale eget vederlag for anvendelse av patentbeskyttet formeringsmateriale
fra dyr i samsvar med landbruksunntaket. Ingen høringsinstanser
hadde innvendinger mot dette.
Enkelte høringsinstanser har vært kritiske
til begrensningene i rekkevidden av landbruksunntaket. Disse begrensningene
følger imidlertid av direktivet selv og av henvisningen
til forordning (EF) nr. 2100/94 om EF-planteforedlerrett
som vil bli gjennomført ved forskrift.
Landbruksunntaket for dyr innebærer at gårdbrukeren
kan bruke dyret eller formeringsmaterialet (sæd o.l.) til å produsere
nye eksemplarer av dyret til bruk i egen landbruksvirksomhet. I
høringsnotatet ble det lagt til grunn at det ut fra ordlyden
i direktivet "neppe" er noe i veien for at bonden også bruker
senere generasjoner til å avle nye dyr. Departementet mener
at en viss reservasjon er på sin plass inntil tolkningen
blir avklart gjennom rettspraksis mv.
Det synes mest naturlig å tolke direktivet slik at landbruksunntaket
i patentdirektivet ikke omfatter fiskerisektoren. Høringen
tyder på at norsk fiskerisektor ikke har noe vesentlig
behov for et slikt unntak i dag. Det vil imidlertid bli vurdert
nærmere om Norge internasjonalt skal ta initiativ til et
"landbruksunntak" for fiskerisektoren, eventuelt kombinert med et eget
beskyttelsessystem for fisk.
Departementet foreslår endringer i patentloven §§ 31
til 33, som inneholder fristregler knyttet til internasjonale patentsøknader.
Høringsinstansene var positive til Patentstyrets forslag
om endringer i patentloven §§ 31 til
33. Det foreslås at den generelle fristen for å be
om at en internasjonal patentsøknad skal gjelde i Norge,
utvides fra 20 måneder til 31 måneder regnet fra
den internasjonale søknadsdagen. Endringene har ikke sammenheng
med gjennomføringen av patentdirektivet i norsk rett. Formålet
er å harmonisere norsk rett med endringer i reglene om internasjonale
patentsøknader i patentsamarbeidskonvensjonen (konvensjon
19. juni 1970 om patentsamarbeid (PCT)), som patentloven kapittel
3 bygger på. Forslaget er utarbeidet i samråd
med øvrige nordiske land.
Departementet foreslår at lov- og forskriftsendringene,
med visse unntak, skal gjelde for patentsøknader som er
innlevert til Patentstyret før endringene trådte
i kraft. Det vil innebære at spørsmålet
om det skal gis patent på en bioteknologisk oppfinnelse,
avgjøres på grunnlag av patentloven med de endringene som
følger av patentdirektivet. Saker om oppheving av eksisterende
patenter vil bli avgjort på grunnlag av de nye materielle
bestemmelsene. Dermed blir nye og tidligere patentsøkere
behandlet likt. Både brukerne, Patentstyret, domstolene
og andre myndigheter får et ensartet regelverk å forholde
seg til.
Den utvidede fristen for å fremme innsigelser knyttet
til offentlig orden eller moral, bør bare gjelde for patenter
som meddeles etter at loven er trådt i kraft. Det virker
lite hensiktsmessig å "gjenopplive" innsigelsesmuligheten
når fristen etter gjeldende rett har løpt ut.
Det synes heller ikke å være noe særlig behov
for å gi den nye fristen slik tilbakevirkende kraft.
Bestemmelsene om plikt til å angi leverandørland
mv. for biologisk materiale, bør bare gjelde for søknader
som innleveres etter at endringene er trådt i kraft. Det
samme gjelder plikten til å opplyse om det er gitt samtykke
til bruk av menneskelig materiale. Ingen høringsinstanser
har hatt merknader til overgangsbestemmelsene.
En gjennomføring av patentdirektivet vil gi norske virksomheter
samme formelle grunnlag for å få patentbeskyttelse
for bioteknologiske oppfinnelser på sitt hjemmemarked som
konkurrentene har i EU. Patentbeskyttelse vil øke oppfinnerens
mulighet til å dekke inn sine utviklingskostnader og få avkastning på investeringen.
Patentsystemet hindrer kopiering og belønner nyskaping.
Svakere patentbeskyttelse i Norge enn i EU og andre vestlige land
kan føre til at Norge taper terreng på bioteknologiområdet.
Patentering kan føre til en noe høyere pris
enn om produktet fritt kunne kopieres av konkurrenter. Dette er
til dels en tilsiktet funksjon av patentsystemet. Oppfinneren kan
være nødt til å ta en høyere
pris for å dekke inn utviklingskostnadene. I hvilken grad
patenthaveren kan øke prisen, vil variere med markedsforholdene
og konkurransesituasjonen.
Endringene i patentloven vil kunne få betydning for
kostnadene knyttet til videre produktutvikling, først og
fremst kommersiell produktutvikling basert på planter og
dyr.
Isolert sett vil en restriktiv patenteringspraksis på området
kunne gi norsk næringsliv mindre gunstige rammevilkår
enn konkurrentene i land med en mer liberal praksis. Det må imidlertid
også legges vekt på at andres mulighet til å utnytte
eksisterende teknologi og utvikle denne videre i kommersiell sammenheng, blir
større hvis patenteringspraksis er restriktiv. For andre
grupper som f.eks. sykehussektoren vil bedret tilgang til nyvinninger
som er knyttet til genmateriale, ha både økonomiske
og praktiske fordeler.
Det er ikke grunn til å tro at patentdirektivet vil
få omfattende økonomiske konsekvenser for tradisjonell
planteforedling og for landbrukssektoren i Norge. Dette skyldes
bl.a. dagens restriktive praksis når det gjelder å gi
tillatelse etter genteknologiloven til bruk av genmodifiserte organismer
utenfor laboratorier og andre anlegg for innesluttet bruk. Utgangspunktet
i dag er at genmodifiserte planter og dyr ikke kan brukes i kommersiell
foredling, landbruk, dyreavl eller havbruk. Det foreslås
dessuten at gårdbrukere skal kunne bruke formeringsmateriale
fra dyr til å fremstille nye generasjoner på eget
bruk, uten å gi ekstra vederlag til en eventuell patenthaver.
Innføringen av det administrative systemet for tvangslisenser
vil kunne få økonomiske konsekvenser for næringslivet
og for brukerne av patentert teknologi. Hensikten er at endringen
skal innebære en effektivisering av tvangslisensreglene
og på den måten virke preventivt mot at patenthaveren
misbruker sin enerett ved å ta sterkt urimelige priser
eller hindre tilgang til viktig teknologi. Ordningen med administrativ
tvangslisens vil kunne gjøre det enklere og billigere for
private å ivareta sine interesser overfor patenthavere
som misbruker patentrettighetene. På den annen side kan
endringen svekke patenthaverens mulighet for innrettelse.
Hensynet til patenthaverens rettssikkerhet er ivaretatt ved utformingen
av saksbehandlingsreglene. Den som krever tvangslisens ved forvaltningsvedtak, må betale
en avgift på 10 000 kroner. Det er foreslått at
krav om tvangslisens skal være begrunnet. Hvis begrunnelsen
er for svak, avvises kravet uten realitetsbehandling. Avgifts- og
begrunnelsesplikten kan motvirke at det fremmes grunnløse
krav om tvangslisens som påfører rettighetshaverne
(og Konkurransetilsynet) en unødvendig belastning. Et vedtak
om tvangslisens kan påklages til overordnet organ. Vedtaket
kan også bringes inn for domstolene. Utgangspunktet er
at domstolene kan prøve alle sider av vedtaket, herunder
skjønnsutøvelsen. Vilkårene for å gi tvangslisens
er dessuten strenge. Utgangspunktet vil fortsatt være at
tvangslisens bare kan gis når patentrettigheter misbrukes.
En utvidelse av fristen for innsigelser som er begrunnet med
at patentet strider mot § 1 b om offentlig orden
eller moral, vil gjøre det enklere og billigere å få opphevet
slike patenter. I dag må det eventuelt reises søksmål
når innsigelsesperioden på ni måneder har
løpt ut. Etter forslaget skal fristen utvides til tre år.
Ordningen vil derfor motvirke at patenter som strider mot slike
hensyn, blir stående.
En lavere terskel for å angripe patentene, kan på den
annen side få konsekvenser for patenthaverens mulighet
til å innrette seg. Terskelen for å konstatere motstrid
med offentlig orden eller moral er imidlertid såpass høy
at endringen neppe vil få særlig betydning for
investeringslysten i viktig bioteknologi. Det foreslås
at det skal betales en avgift for innsigelser som fremmes etter
utløpet av den alminnelige fristen på ni måneder.
Innføringen av en plikt til å opplyse om hvor
de genetiske råvarene til oppfinnelsen er hentet fra, samt en
plikt til å opplyse om leverandørland og om nødvendig
samtykke er innhentet, vil trolig ikke medføre vesentlige
administrative eller økonomiske konsekvenser for de private
partene.
Det samme gjelder plikten til å opplyse om det er innhentet
samtykke etter biobankloven når patentsøknaden
gjelder humant materiale.
Gjennomføring av direktivet vil neppe få særlige økonomiske
og administrative konsekvenser for Patentstyret. Eventuelle økte
kostnader forutsettes dekket gjennom søknadsavgiftene,
i tråd med prinsippet om at Patentstyrets virksomhet skal
være selvfinansiert.
Innføringen av en plikt til å opplyse om hvor
de genetiske råvarene til oppfinnelsen er hentet fra mv., vil
ikke medføre nevneverdige administrative eller økonomiske
belastninger for det offentlige. Patentstyret skal registrere opplysningene
i patentregistret på linje med andre opplysninger i søknaden.
Det er derimot ikke meningen at Patentstyret skal undersøke
om opplysningene i søknaden er korrekte.
De økonomiske og administrative konsekvensene for det
offentlige av at tvangslisens skal kunne gis av Konkurransetilsynet,
vil trolig bli beskjedne. Dette skyldes at ordningen som utgangspunkt
kun vil ramme misbruk av patentrettigheter. Den som krever tvangslisens,
må betale en avgift på 10 000 kroner
til dekning av saksbehandlingskostnader mv.
Den etiske nemnda som Patentstyret skal kunne rådføre
seg med i forbindelse med behandling av saker som reiser tvilsspørsmål
i forhold til offentlig orden eller moral, vil få relativt
beskjedne administrative og økonomiske konsekvenser for
det offentlige. Det antas at bare et fåtall patentsøknader
vil reise spørsmål som det er aktuelt å legge
frem for nemnda.
Det er foreslått at fristen for å fremme innsigelser knyttet
til § 1 b, skal utvides fra ni måneder
til tre år. Dette kan føre til en viss økning
i antallet innsigelser. Kostnadene forutsettes dekket gjennom den
særskilte avgiften. Denne avgiften kan også bidra
til å finansiere den etiske nemnda.
Departementet foreslår å endre fristreglene
for internasjonale patentsøknader, som ikke har sammenheng
med gjennomføringen av EUs patentdirektiv i norsk rett.
Fristen for å peke ut hvilke land den internasjonale søknaden
skal gjelde for, vil etter forslaget være den samme uten
hensyn til om det er bedt om internasjonal forberedende patenterbarhetsprøving.
Denne fristutvidelsen vil være til fordel for søkere
som ønsker at en internasjonal patentsøknad skal
gjelde i Norge. For Patentstyret vil forslaget innebære
en viss administrativ lettelse fordi det ikke lenger vil bli innlevert
krav om forberedende patenterbarhetsprøving utelukkende
for å få en lengre frist. Eventuelle endringer
i kostnadene for Patentstyret kan tilsi tilsvarende endringer i
avgiftene, i tråd med prinsippet om at Patentstyrets virksomhet
skal være selvfinansiert.