Denne proposisjonen tar for seg forslag om endringer i tre lover.
For det første fremmes det forslag om nye hjemler for gebyr
og avgiftsfinansiering av matforvaltningen i bestemmelser i lov
20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern (dyrevernloven), i
lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet
dyrehelsepersonell (dyrehelsepersonelloven) og i lov 4. desember
1992 nr. 130 om husdyravl (husdyravlloven). For det andre fremmes
det forslag om endringer i dyrevernloven som går ut på å legge
tilsynet med dyrevernlovgivningen til departementet for videre delegasjon
til det nye Mattilsynet. For det tredje fremmes det forslag om tekniske
lovtilpasninger i dyrevernloven og dyrehelsepersonelloven som følge
av omorganiseringen av matforvaltningen.
Prinsippene for finansieringen av matforvaltningen slik de var
nedfelt i høringsnotatet, ble lagt fram i St.prp. nr. 65
(2002-2003) og ble tatt til orientering av Stortinget i forbindelse
med behandlingen av denne.
Landbruksdepartementet legger med dette frem forslag til analoge
gebyr- og avgiftsbestemmelser i lov 20. desember 1974 nr.
73 om dyrevern (dyrevernloven), lov 15. juni 2001 nr. 75
om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (dyrehelsepersonelloven)
og lov 4. desember 1992 nr. 130 om husdyravl (husdyravlloven).
Forslaget er i tråd med prinsippene om finansieringen av
matforvaltningen som ble lagt fram i høringsnotatet om
forenklet modell for finansiering av matforvaltningen, som ble sendt
på høring 25. mars 2003. Prinsippene
er også nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 100 (2002-2003)
om lom om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).
Den nye finansieringsmodellen legger til grunn visse generelle
prinsipper for de avgifts- og gebyrordninger som skal etableres.
De oppgaver i matforvaltningen som ikke kan knyttes til brukere/brukergrupper,
skal finansieres over statsbudsjettet uten bruk av gebyrer/avgifter.
Oppgaver som kan knyttes direkte til klart definerte brukere eller
brukergrupper skal kunne finansieres med gebyrer. For oppgaver hvor
det ikke er en klar sammenheng mellom oppgave og bruker, men hvor
oppgaven like fullt er brukerrettet, vil det være aktuelt å benytte øremerkede
avgifter.
Basert på en vurdering av sammenheng mellom oppgaver
og bruker anses følgene oppgaver å kunne brukerfinansieres;
tilsyn, kartlegging og overvåking, utferdigelse av attester,
godkjenninger mv. Følgende oppgaver antas delvis å kunne
brukerfinansieres; beredskap, faglig rådgivning, kommunikasjon
og samfunnskontakt, kompetanseutvikling og administrasjon.
Finansieringsmodellen skal utformes slik at forvaltningen innenfor
de generelle prinsippene for budsjettering og styring, kan rette
innsatsen mot de områder hvor behovene til enhver tid er
størst - på kort og lang sikt. Detaljerte bestemmelser
om de enkelte gebyr- og avgiftsordninger vil nedfelles i forskrift hjemlet
i gebyr- og avgiftsbestemmelsene i de ulike lover og være
gjenstand for egen høring.
Mattilsynet vil ha ansvaret for å føre tilsyn
og kontroll med den nye matloven, samt også lov om dyrevern,
lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og lov om
husdyravl. Forslaget til ny avgifts- og gebyrhjemmel i § 21
i den nye matloven er begrenset til innkreving og bruk av avgifter
og gebyrer innenfor matlovens virkeområde og kan ikke hjemle
virksomhet som matforvaltningen utfører i henhold til annet regelverk.
Det er derfor nødvendig for finansiering av disse oppgavene
at det ligger en hjemmel for innkreving av gebyrer og avgifter i
de respektive lovene.
Forslaget innebærer at det blir mulig å kreve
inn gebyrer for tilsyn, kontroll og særskilte ytelser etter de
tre lovene.
For å finansiere aktiviteter som matforvaltningen utfører
etter de tre lovene knyttet til dyr som brukes til produksjon av
næringsmidler og som ikke dekkes av gebyrbestemmelsen i
første ledd, foreslås det hjemmel for å kreve
inn avgift på næringsmidler.
For å finansiere aktiviteter som matforvaltningen utfører
etter de tre lovene knyttet til dyr som ikke brukes til produksjon
av næringsmidler og som ikke dekkes av gebyr etter første
ledd, foreslås det hjemmel for avgift på fôr
til slike dyr. Avgiften kreves inn på produsent- eller
importørleddet.
Bestemmelsene som foreslås i de tre lovene er i stor
grad samsvarende med hensyn til ordlyd.
Lovens formål er å hindre at dyr kommer i fare for å lide
unødig, og loven nedfeller en plikt for alle til å behandle
dyr på en god måte og ta hensyn til dyrenes instinkt
og naturlige behov. Forvaltningsansvaret for dyrevernloven ligger
i dag hos Landbruksdepartementet. Forvaltningsansvaret for loven
for så vidt gjelder akvatiske organismer blir overført
til Fiskeridepartementet fra 1. januar 2004.
En rekke høringsinstanser hadde prinsipielle innvendinger
mot modellen til avgiftsfinansiering av matforvaltningen og har
uttrykt bekymring for økning i avgiftsfinansiering og derav økte
kostnader for de enkelte næringene. Flere instanser påpeker
at finansieringen av matforvaltningen bør være
en offentlig oppgave som må dekkes gjennom midler over statsbudsjettet.
Departementet viser til at prinsippene for finansieringen av matforvaltningen
er nedfelt i forslag til avgifts- og gebyrhjemmel i den nye matloven.
Den foreslåtte avgifts- og gebyrhjemmelen i lov om dyrevern
bygger på denne foreslåtte hjemmelen i matloven.
Når det gjelder § 27 har departementet
støttet de høringsinstanser som fraråder å oppheve
bestemmelsen. Deler av § 27 regulerer utgifter
i forbindelse med at tilsynsmyndighet må foreta seg konkrete
tiltak overfor dyreeier som ikke gjennomfører pålegg.
Dette kan sammenlignes med tilsvarende bestemmelse i den nye matlovens § 23
andre ledd. Kravet om at tilsynsmyndighet skal kunne gjennomføre
nødvendige tiltak for ansvarliges regning er nedfelt i
EØS-regelverket. Det vil ikke være i tråd
med EØS-avtalen at tilsynsmyndigheten ikke lenger har en
hjemmel til å kunne gjennomføre nødvendige
tiltak for den ansvarliges regning. Departementet foreslår
en videreføring av denne bestemmelsen i en justert form.
Lovens formål er å bidra til at dyrehelsepersonell utøver
forsvarlig virksomhet og dermed bidrar til god dyrehelse, forsvarlig
dyrevern, trygg mat og ivaretakelse av miljøhensyn. Staten
har det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende
dyrehelsetjeneste. Loven gjelder for veterinærer og bl.a.
for fiskehelsebiologer og dyrepleiere.
I høringsnotatet ble foreslått at i tillegg
til at enhver omfattet av loven skal betale gebyr for utgifter til å dekke
kostnader med tilsyn, kontroll og særskilte ytelser osv.,
innføres en avgift på næringsmidler for å dekke
tilsyn og kontroll etter dyrehelsepersonelloven, herunder
veterinær vaktordning og det veterinærmedisinske
rettsråd, i den utstrekning aktiviteten retter seg mot
dyr som brukes til produksjon av næringsmidler. Avgiften
kan pålegges virksomheter omfattet av den nye matloven.
For tilsyn og kontroll etter dyrehelsepersonelloven, herunder veterinær vaktordning
og det veterinærmedisinske rettsråd, som er rettet
mot dyr som ikke blir brukt i produksjon av næringsmidler,
er det foreslått en avgift på fôr til slike
dyr. Avgiften pålegges produsenter eller importører
av fôret.
En del høringsinstanser har uttalt generell motstand
mot det foreslåtte finansieringssystemet. NBL/FHL
er videre ikke enig i at det veterinærmedisinske rettsråds
arbeid og vaktordning for dyrehelsepersonell anses dekket av tilsyns-
og kontrollbegrepet. Dette vil i så tilfelle kunne undergrave
rettsrådets uavhengige posisjon.
Statens dyrehelsetilsyn mener at ved å legge vaktordning
for dyrehelsepersonell og plikter som følge av loven inn
under begrepet tilsyn og kontroll, foretar man en utvidende tolking
av ordlyden. Dyrehelsepersonells virksomhetsutøvelse faller
utenfor begrepet så lenge den ikke er knyttet til offentlig myndighetsutøvelse.
Kjøttindustriens fellesforening mener at oppgavene i
loven har liten relevans i forhold til produksjon og fremstilling
av næringsmidler og at veterinærvakten bør
dekkes innenfor offentlige budsjetter. Veterinærmedisinsk
rettsråds konklusjoner og råd er viktig for myndighetene
ved utarbeidelse av lover og forskrifter og bør derfor
betraktes som en del av regelverksutvikling som ikke skal brukerfinansieres.
Uttalelser som ikke er knyttet til regelverksutvikling bør kunne
gebyrfinansieres.
Når det gjelder finansieringssystemet viser departementet
til hva som er sagt innledningsvis om gebyr- og avgiftsfinansiering
av matforvaltningen samt det som er omtalt under de generelle vurderingene
i forbindelse med de tilsvarende endringsforslag i dyrevernloven.
I St.prp. nr. 65 (2002-2003) er det sagt at beredskapsoppgaver
for å opprettholde nødvendig kapasitet og kompetanse
slik at Mattilsynet til enhver tid kan håndtere krisesituasjoner
på en adekvat måte, anses dekket av tilsyns- og
kontrollbegrepet. Veterinær vaktordning er etter departementets
mening en slik beredskapsoppgave som dekkes av tilsyns- og kontrollbegrepet
slik det er definert og kan derfor delvis brukerfinansieres i tråd
med de prinsipper som finansieringen av matforvaltningen bygger
på. Det veterinærmedisinske rettsråds
arbeid er etter departementets mening dekket av tilsyns-og kontrollbegrepet
i den grad det opptrer som rådgiver for veterinærmyndighetene,
retten, påtalemyndigheten, offentlige forsvarere og oppnevnte
sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål
og dyrevern i forbindelse med sivile saker og straffesaker. Som
en konsekvens av at rettsrådets oppgaver anses omfattet
av den generelle avgifts- og gebyrbestemmelsen, foreslår
departementet å oppheve den særskilte gebyrbestemmelsen
i dyrehelsepersonellovens § 31 tredje ledd.
Lovens formål er å sikre forsvarlig husdyravl, herunder
kunstig overføring av sæd, egg og embryo.
En del høringsinstanser uttrykte en generell bekymring
for økning i avgifts-/gebyrnivået. NBL/FHL mener
det er uakseptabelt at andre enn virksomheter som driver med organisert
husdyravl, gjøres ansvarlig for tilsyn med husdyravl etter
loven. Kjøttindustriens fellesforening viser til at de
helsemessige sidene ved avlsarbeidet i liten grad er omfattet av husdyravlloven.
Loven sikter primært til å få bedre produksjonsdyr
for å få bedre økonomi i primærproduksjonen
og er i liten grad knyttet til produksjon og fremstilling av næringsmidler.
Tiltak mot primærproduksjon bør dekkes av offentlige
budsjetter, eventuelt i kombinasjon med gebyrer knyttet til bestemte tjenester.
Det nye finansieringssystemet innebærer at matforvaltningens
oppgaver knyttet til tilsyn og kontroll og øvrige oppgaver
med lov om dyrevern, lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell
samt lov om husdyravl i større grad vil kunne brukerfinansieres. Dette
er i tråd med finansieringen av matforvaltningens øvrige
oppgave. Det legges opp til å utarbeide et enhetlig system
for finansiering av matforvaltningens samlede virksomhet, og en
større mulighet for brukerfinansiering av oppgavene er
viktig for å sikre dette.
Forslaget til endring av tilsynsmodell tar hensyn til Stortingets
uttalelser i behandlingen av St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold
og dyrevelferd, jf. Innst. S. nr. 226 (2002-2003).
Flere av høringsinstansene har gitt sin uttalelse i lys
av resultatet av Stortingets behandling av stortingsmeldingen. Et
par høringsinstanser, herunder Justisdepartementet, mener
at høringsnotatet gir få opplysninger om tilsynsmodellen,
og Justisdepartementet ga uttrykk for at det er vanskelig å ta
stilling til modellen ut fra de opplysninger som forelå.
Mange av høringsinstansene er positive til at Mattilsynet
overtar forvaltningsansvaret for dyrevernnemndene. Flere stiller
seg også positive til at antallet nemnder reduseres, samtidig
som det er flere av høringsinstansene som uttrykker bekymring
for at en reduksjon vil føre til bortfall av lokal forankring og
lokalkunnskap. Det nevnes bl.a. at med færre nemnder blir
det viktig at nemndmedlemmene representerer hele lokalområdet,
for at Mattilsynet skal ha lokalkunnskap om dyreholdet. De fleste
høringsinstansene er videre positive til eller har unnlatt å kommentere
forslaget om at Mattilsynet selv skal oppnevne nemndene. Noen høringsinstanser
mener det vil være riktig å lovfeste opprettelsen
av dyrevernnemnder, deres sammensetning og oppgaver.
Landbruksdepartementet mener at ansvaret for tilsyn med dyrevernloven
bør delegeres fra departementet til Mattilsynet, som skal
kunne oppnevne dyrevernnemnder. Etter Stortingets behandling av
dyrevernmeldingen vil forslaget om at dyrevernnemndene bare skal
være rådgivende, ikke bli videreført,
og dyrevernnemndenes rolle i dyrevernarbeidet vil bli opprettholdt.
Dette vil også gi en bedre forståelse for hvordan
modellen vil se ut, jf. Justisdepartementets kommentarer.
Mattilsynet vil ha den nødvendige kompetanse til å vurdere
om medlemmene i dyrevernnemndene har tilstrekkelig kunnskap, interesse
for dyrehold, og kjennskap til prinsipper for utøving av
inspeksjon og rolleforståelse. Departementet viderefører
ellers lovfesting om opprettelse av dyrevernnemnder med krav om
minst én nemnd i hver av Mattilsynets lokalområder.
Mattilsynet bør få vurdere hvor mange nemnder
som skal oppnevnes utover de lovpålagte. Nemndenes sammensetning,
omfang og antall til enhver tid må vurderes i lys av bl.a.
størrelsen på områdene. Det må tilstrebes
at en får inn folk med lokalkjennskap og ellers bygger
på de kriterier som ligger nedfelt i dagens bestemmelser.
Hele kapittelet om dyrevernnemnder foreslås omarbeidet
for å gjenspeile de forslag som fremmes. En del av dagens
detaljbestemmelser i loven hører mer naturlig hjemme i forskrifter.
Mattilsynets ansvar for å oppnevne og instruere dyrevernnemnder,
vil gi noe økning i tilsynets administrasjon i forhold
til nemndene. En reduksjon i antall statlige dyrevernnemnder vil
innebære lavere kostnader til kompetanseutvikling, men
medføre økte reisekostnader på grunn
av større tilsynsområder. Økonomiske
konsekvenser vil for øvrig avhenge av hvordan nemndene
benyttes i det løpende tilsynet. Generell vedtaks- og tiltaksmyndighet
for Mattilsynet vil medføre økte utgifter for
tilsynet.
Landbruksdepartementet vil som følge av omorganisering
av matforvaltningen foreslå noen tekniske lovtilpasninger
som for eksempel betegnelser på forvaltningsorganer i dyrevernloven
og dyrehelsepersonelloven.