3.1 Sammendrag

Finansdepartementet legg i proposisjonen fram eit forslag om endringar i likningslova § 6-4 og meirverdiavgiftslova § 48 om det høvet liknings- og avgiftsstyresmaktene har til å krevje kontrollopplysningar frå bankar m.m.

Det er eit hovudmål for skatteetaten at skattar og avgifter blir fastsette korrekt, og at beløp som ikkje er oppgitt, blir avdekte. Innhenting av kontrollopplysningar frå mellom anna bankane er viktig i dette arbeidet. Forslaget tek sikte på å gi ei klarare avgrensing av kva slags opplysningar liknings- og avgiftsstyresmaktene kan krevje frå bankane og andre tilsvarande verksemder. Samtidig føreslår departementet ei omredigering av likningslova § 6-4.

Etter gjeldande rettsoppfatning er det lagt til grunn at likningslova § 6-4 og meirverdiavgiftslova § 48 har som sitt primære formål å gi likningsstyresmaktene høve til å kontrollere om ein skattytar har oppfylt si eiga opplysningsplikt overfor likningsstyresmaktene. Ei meir vidtgåande opplysningsplikt for tredjemann krev ein klar lovheimel.

Omsyn til skatte- og avgiftskontroll, kampen mot økonomisk kriminalitet og internasjonalt skattesamarbeid taler sterkt for at skattestyresmaktene bør ha generell innsynsrett i inn- og utbetalingar på bankkonti m.m. og i dei bilaga som bankane oppbevarer i samband med rørsler på kontiane. Særleg viktig er det å identifisere den andre parten i kontotransaksjonane (medkontrahentane til kontohavaren) og få kjennskap til kva ei inn- eller utbetaling eigentleg gjeld. Desse omsyna må vegast opp mot behovet for konfidensialitet mellom bankane og kundane deira. Konfidensialitet har sin verdi som ein tillitsskapande faktor i kundeforholda og er ein konsekvens av den generelle (men ikkje unntaksfrie) teieplikta til bankane.

Av høyringsinstansane peika Justisdepartementet på at omsynet til personvern og andre verneverdige omsyn ikkje blir tilsidesette med forslaget frå departementet. Datatilsynet og HSH var kritiske til forslaget og bad departementet om å vurdere ei ordning med notifikasjon til tredjemann.

Departementet har vurdert særskilt om rettsvernet til skattytarane er godt nok sikra i samband med forslaget. Etter departementet si vurdering bør ikkje omsynet til konfidensialitet tilleggjast så stor vekt at det stengjer for innsynsretten til skattestyresmaktene. Det er ikkje noko aktverdig formål at pengar og pengestraumar i norske bankar skal kunne haldast løynde for skattestyresmaktene. Forslaget om innsynsrett vil etablere ein sunn risiko for å bli oppdaga. Denne risikoen vil medverke til at kontohavarane frivillig gir korrekte opplysningar, slik at behovet vert redusert for konkrete krav om innsyn i det materialet bankane sit inne med. Innsynsrett vil føre til ei meir korrekt framferd og ei meir korrekt skattlegging, utan vesentleg større faktisk kontrollintensitet.

Departementet vurderer det slik at ei ordning med notifikasjon til tredjemann vil motverke effekten av forslaget. Norsk Øko-forum har peika på at liknings- og avgiftsstyresmaktene vil vere heilt avhengige av å få opplysningar om tredjemann frå bankane, ettersom rekneskapsmateriale i unndragingstilfella som hovudregel blir halde skjult for likningsstyresmaktene. Bankar og tilsvarande verksemder vil derfor vere den primære kjelda til opplysningar i arbeidet med å avdekkje og førebyggje skatte- og avgiftsunndraging. Departementet sluttar seg til dette synet og legg til grunn at det kan vere eit problem i denne typen saker at skattytarane prøver å kome seg unna kontrollar. Etter departementet si vurdering gjer dette det nødvendig å få tilgang til opplysningar utan at kontrollobjekta får høve til å områ seg og dermed får ein sjanse til å halde attende eller øydeleggje rekneskapsmateriale eller på annan måte prøve å kome seg unna kontroll.

Omsynet til konfidensialitet er eit viktig omsyn som etter departementet si oppfatning er sikra ved at skattestyresmaktene har teieplikt når det gjeld mottekne kontrollopplysningar. Vidare er det ein føresetnad at skattestyresmaktene berre gjer bruk av innsynsretten i tilfelle der det er saklege, kontrollmessige grunnar til det.

Departementet har derfor kome til at forslaget i tilstrekkeleg grad tryggjar rettsvernet til skattytarane. I dette ligg det at departementet ikkje ser noko behov for å innføre ei ordning med notifikasjon.

Også det internasjonale skattesamarbeidet har ei liknande sentral målsetjing om å etablere ein oppdagingsrisiko. Innsynsretten for skattestyresmaktene i heimlandet (gjennom samarbeid med skattestyresmaktene i investeringslandet) skal medverke til at midlar plasserte i utlandet og kapitaltransaksjonar til og frå utlandet blir oppgitt korrekt i skatteoppgåvene i heimlandet. Dette reknar ein med vil føre til færre forsøk på unndraging og mindre behov for faktisk kontrollinnsats over landegrensene. Ein generell innsynsrett for norske skattestyresmakter er ein føresetnad for at Noreg skal kunne oppfylle sin del av det internasjonale skattesamarbeidet og kunne be utanlandske skattestyresmakter om bankopplysningar vedrørande norske kontohavarar m.m. Tilstrekkeleg innsynsrett i norske bankar blir såleis også ein del av grunnlaget for at det kan utviklast ein tilstrekkeleg høg oppdagingsrisiko i samband med unndraging over landegrensene.

Omsynet til bankane si arbeidsbelastning i samband med krav om innsyn kan under dei nemnde føresetnadene ikkje representere noka vesentleg innvending mot innsynsretten. Som følgje av dei praktiserte avgrensingane i innsynsretten har bankane i dag arbeid med å sladde opplysningar. Når desse avgrensingane blir tekne bort, forenklar det også det arbeidet bankane har i samband med innsynsordninga.

På bakgrunn av dette går departementet inn for at det blir etablert ein generell innsynsrett for skattestyresmaktene gjennom klar lovgiving. Heimelen for innsyn må kome inn både i likningslova og i meirverdiavgiftslova.

Forslaget får som følgje at likningsstyresmaktene vil ta imot meir utfyllande kontrollopplysningar enn i dag. Dette er ein tilsikta verknad av forslaget og vil kunne medverke til at skatte- og avgiftsunndraging blir avdekt. Dette vil kunne føre til meirarbeid for likningsstyresmaktene, men på den andre sida vil forslaget kunne føre til at opplysningane kan framskaffast med mindre ressursbruk. På bakgrunn av dette reknar ein ikkje med at dei administrative konsekvensane for likningsstyresmaktene vil få noko særleg omfang.

Det er grunn til å tru at bankane vil bli påførte ei viss arbeidsbelastning i samband med behandling av krav om innsyn. I dag har bankane arbeid med å sladde opplysningar som følgje av avgrensinga i innsynsretten etter gjeldande rett. Dei føreslåtte lovendringane vil føre til at arbeidet i bankane blir forenkla. Ein reknar derfor med at bankane ikkje vil bli påførte noka vesentleg meirbelastning som følgje av forslaget.

Departementet føreslår at endringane tek til å gjelde straks.

Det visast til proposisjonen for ein nærmare omtale av forslaga.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil her fremheve den trusselen mot effektiv ressursutnyttelse mulig overforbruk av innhenting utgjør. På spørsmål om avgifts- og likningsmyndighetene ikke kunne betale bankenes kostnad ved innhenting av opplysningene, svarte Finansministeren at det var et etablert prinsipp at disse myndigheter ikke betalte for innhenting av dokumentasjon. Disse medlemmer mener det snarere burde etableres et prinsipp der myndighetene betalte for kostnaden de påførte næringslivet ved informasjonsinnhenting. Dette ville medføre en sunn behovsprøving av slik etterspørsel.

Disse medlemmer går på denne bakgrunn inn for at liknings- og avgiftsmyndighetene må betale et gebyr tilsvarende selvkost ved innhenting av opplysninger som ikke er elektronisk arkivert. Disse medlemmer presiserer at det gjennom høringen fremkom at dette ville være en forbigående problemstilling.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at liknings- og avgiftsmyndighetene betaler et gebyr tilsvarende selvkost ved innhenting av opplysninger som ikke er elektronisk arkivert."