I folketrygdlova § 23-2 første ledd
heiter det at arbeidsgivaren "skal betale arbeidsgiveravgift av lønn
og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor
tjenesteforhold som han plikter å innberette".
Plikta til å betale arbeidsgivaravgift er generell, og
gjeld med mindre det er gjort særskilde unntak. Dette gjeld
også om arbeidet er utført i utlandet av ein arbeidar
som bur der. Det synest likevel å ha vore ei viss forvirring
kring reglane, noko som har ført til at norske misjonsselskap
gjennom ei årrekkje ikkje har betalt arbeidsgivaravgift
for utsende misjonærar. I Innst. O. nr. 46 (2001-2002),
som blei gitt i samband med at den nye eittårsregelen i
skattelova blei vedteken, var det ein uttalt føresetnad
at ein fekk ei avklaring av regelverket på dette området,
og at misjonsselskapa ikkje skulle bli urimeleg skadelidande på grunn
av uklare reglar. Finanskomiteen uttalte under pkt. 3.2:
"Komiteen viser til omtalen av arbeidsgiveravgift
i proposisjonen [Ot.prp. nr. 50 (2001-2002)] punkt
6.15. I brev fra Finansdepartementet til finanskomiteen 19. april
2002 gjøres det ytterligere rede for reglene om arbeidsgiveravgift
etter folketrygdloven med forskrifter. Det fremgår at Sosialdepartementet har
gitt forskrift 25. januar 2002 forankret i Stortingets trygdevedtak
for 2002, og at forskrift med tilsvarende innhold har vært
gitt også for tidligere år. Videre fremgår
det at denne forskriften har en ordlyd som er "mindre heldig" idet
den forutsetter at det finnes unntak fra plikten til å betale
arbeidsgiveravgift, men at et slikt unntak, etter det departementet
kjenner til, faktisk ikke eksisterer.
Komiteen viser
til at de uklare forskriftsbestemmelsene kan ha bidratt til å skape
usikkerhet knyttet til omfanget av plikten til å betale
arbeidsgiveravgift o.l., og at praktiseringen av reglene dermed
kan ha blitt uensartet. Komiteen forutsetter at de aktuelle uklarhetene
fjernes, og at avgiftspliktige og skattytere ikke blir lidende urimelig
under at myndighetene har laget uklare regler."
Finansdepartementet meiner at eventuelle uklare punkt i regelverket
som følgde av den nemnde forskrifta no er fjerna, gjennom
den endringa som Sosialdepartementet gjorde i forskrifta for året
2003 etter tilråding frå Finansdepartementet.
Departementet ser likevel at ei endring i praksis i tråd
med det gjeldande regelverket kan påføre misjonsselskapa
ei særleg stor belastning, ettersom dei gjennom ei årrekkje
har stelt seg som om dei ikkje hadde avgiftsplikt. Misjonsselskapa
har i særleg grad avgrensa høve til å finansiere ei
slik avgift. Med bakgrunn i desse vurderingane sende Finansdepartementet
i desember 2003 ut på høyring eit forslag til
endring av reglane som gjeld plikta for misjonsselskap og kyrkjelydar
til å betale arbeidsgivaravgift for utsende misjonærar.
Under høyringa kom det mange reaksjonar på at ein
berre gav fritak for plikta til å betale arbeidsgivaravgift
for dei med religiøs tilhøyrsle. Mange av høyringsinstansane
fann det underleg at anna humanitært arbeid ikkje skulle
fritakast frå arbeidsgivaravgift, og la fram forslag om
at ein burde jamstelle alle dei organisasjonane som driv humanitært
arbeid i utlandet.
Finansdepartementet seier seg samd med fleirtalet av høyringsinstansane
på dette punktet, og legg med dette fram eit forslag om
ei avgrensa endring av regelverket for arbeidsgivaravgift, slik
at misjonsselskap, kyrkjelydar og humanitære organisasjonar ikkje
skal betale arbeidsgivaravgift for personar utstasjonerte i meir
enn to år i utlandet for å drive humanitært
arbeid der. Forslaget omfattar ikkje næringsverksemd eller
arbeid innanlands.
Etter folketrygdlova § 23-2 første
ledd skal ein arbeidsgivar i Noreg betale arbeidsgivaravgift av lønn
og anna godtgjersle for arbeid som han pliktar å rapportere.
Dette gjeld også om arbeidet er utført i utlandet
av ein medarbeidar som bur der. Plikta til å svare arbeidsgivaravgift
av ytingar til personar som bur i utlandet, følgjer plikta
til å rapportere lønnsutbetalingar, slik det følgjer
av likningslova § 6-2 og tilhøyrande
forskrift 19. november 1990 nr. 932. Oppgåveplikta omfattar
all utbetaling av arbeidsgodtgjersle, og det er ikkje noko vilkår
at den som yter betalinga, sjølv er skattepliktig, eller
at mottakaren må vere skattepliktig. Forskrifta gjer ikkje
unntak for norske misjonærar eller andre personar som driv humanitært
arbeid i utlandet.
Av forskrift 19. november 1990 nr. 932 følgjer det
at det er gjort unntak frå rapporteringsplikta for lønn
og anna godtgjersle for arbeid dersom utbetalingane skal belastast
rekneskapen for den faste driftsstaden til ei norsk bedrift i eit
land Noreg har skatteavtale med. Dei fleste humanitære
arbeidarar oppheld seg truleg i land som Noreg ikkje har skatteavtale
med. Dessutan er ikkje humanitært arbeid næringsverksemd,
noko som er eit vilkår for at ein kan etablere ein fast
driftsstad. Misjonærar eller andre humanitære
arbeidarar i utlandet vil dermed ikkje vere fritekne frå rapporteringsplikta
etter reglane i likningslova § 6-2 og forskrifta,
og arbeidsgivarane deira er såleis heller ikkje fritekne
frå plikta til å svare arbeidsgivaravgift etter
folketrygdlova § 23-2.
Unntaksregelen i folketrygdlova § 23-2 sjuande ledd
inneber at velgjerdsorganisasjonar og allmennnyttige institusjonar,
medrekna misjonsselskap og humanitære organisasjonar, er
fritekne frå plikta til å svare arbeidsgivaravgift
dersom dei samla lønnsutgiftene for organisasjonen er på under
300 000 kroner og lønnsutbetalinga for den einskilde
arbeidstakaren ikkje kjem over 30 000 kroner. Utover dette finst
det etter gjeldande rett ingen unntak frå plikta til å svare
arbeidsgivaravgift for personar som driv humanitært arbeid.
Reglane for plikta til å betale arbeidsgivaravgift er såleis
i dag generelle, og det er ikkje gjort nokre unntak for særgrupper
eller særinteresser.
Finansdepartementet sende 12. desember 2003 ut på høyring
eit forslag til endring av reglane for arbeidsgivaravgift for misjonsselskap
og kyrkjelydar. Forslaget i høyringsnotatet var såleis
snevrare enn det forslaget departementet gjer framlegg om i denne proposisjonen.
Fristen for å kome med merknader blei sett til seks veker,
ettersom departementet tek sikte på å få på plass
lovendringa før første terminforfall for arbeidsgivaravgift
i 2004.
23 høyringsinstansar har uttalt seg i høyringsrunden.
I tillegg har Human-Etisk Forbund uttalt seg i saka.
Misjonsalliansen, Norsk Luthersk Misjonssamband, Det Norske Misjonsforbund,
Normisjon, NORME, Den Norske Israelmisjon, Den Evangelisk Lutherske
Frikirke og Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap stiller seg
alle positive til forslaget. Dei er særleg nøgde
med at departementet legg til grunn at ei endring av praksis vil
innebere ei stor økonomisk belastning for misjonsselskapa.
Desse høyringsinstansane foreslår jamvel at ein
endrar forslaget til ny lovtekst frå "... når
oppholdet i utlandet varer i minst to år" til "... når
oppholdet i utlandet varer i minst ett år". Grunnen til
at misjonsselskapa ønskjer å gjere denne endringa,
er at ein då knyter føresegna om opphald i utlandet
for misjonærar opp mot den såkalla eittårsregelen
i skattelova. Norsk Luthersk Misjonssamband meiner at ei slik endring
heller ikkje vil ha nokon store provenyverknader, ettersom dei fleste misjonærane
har kontraktar i utlandet på 2 - 4 år. Norsk Luthersk
Misjonssamband, Normisjon, NORME, Den Norske Israelmisjon og Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap ønskjer òg
at departementet vurderer å gi amnesti for eldre saker
som ikkje er endeleg avgjort i likningsnemnd eller ved domstolane.
Det Norske Misjonsselskap er positive til forslaget og meiner
at det vil rydde opp i uklare reglar. Det Norske Misjonsselskap
støttar opp om forslaget om eit vilkår om opphald
i utlandet på minst to år, ettersom det vil imøtekome
dei behova som er knytte til langsiktig teneste i utlandet. Vidare ønskjer
ein at forslaget blir gjort generelt, slik at det - i tillegg til å gjelde
for misjonsorganisasjonar og religiøse kyrkjelydar - også vil
gjelde for personell som arbeider i humanitære, filantropiske
og religiøse organisasjonar.
Den norske Kyrkja v/Kyrkjerådet er òg
positive til forslaget. Dei meiner likevel at reglane ikkje bør vere
religiøst diskriminerande eller diskriminerande i forhold
til andre typar av frivillig humanitært arbeid. Vidare
støttar Kyrkjerådet forslaget om at lovendringa
blir avgrensa til dei tilfella der opphaldet i utlandet varer i
minst to år, ettersom ein gjennom dette sikrar ein historisk
kontinuitet.
Human-Etisk Forbund stiller seg kritiske til forslaget som var
på høyring. Dei seier seg leie for at departementet
gjennom forslaget ikkje tek omsyn til andre trus- og livssynssamfunn.
Dei tykkjer derfor at forslaget er heilt uakseptabelt. Forbundet
meiner at formuleringane i ei lovendring som gir særlege økonomiske
fordelar, må vere så allmenne at dei omfattar
alle livssyn og livssynsorganisasjonar. Human-Etisk Forbund insisterer
på at forslaget blir vurdert opp mot dei forpliktingane
staten har i forhold til menneskerettane og kravet om ikkje-diskriminering, og
at det blir gjort så allment at det ikkje utelét
andre religiøse livssyn enn det kristne eller sekulære
livssynet.
Sjømannskyrkja er i utgangspunktet positive til forslaget.
Dei ønskjer likevel ei presisering av ein del punkt i forslaget.
Mellom anna ønskjer dei at ein i lovteksten tek inn ei
presisering om at religiøst arbeid er omfatta, og at ein
byter ut ordet misjonær med person.
Kultur- og kyrkjedepartementet meiner at lovendringa også bør
omfatte Sjømannskyrkja og alle religiøse kyrkjelydar.
Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Flyktningerådet
og Norges Røde Kors er imot forslaget på prinsipielt
grunnlag. Desse høyringsinstansane saknar ei sakleg og
prinsipiell grunngiving for at ein ikkje behandlar tilsette i alle
norske humanitære organisasjonar likt.
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) er skeptiske til forslaget
og viser til det som er sagt i merknaden frå Skatteetatens
Landsforening (SkL). Skatteetatens Landsforening stiller seg undrande
til at ei gruppe som i ei årrekkje ikkje har halde seg
til reglane, skal tilgodesjåast på ein slik måte.
Dei seier òg at det blir feil å avgrense lovendringa
til organisasjonar av religiøs art. SkL ser det som ei
oppsmuldring av reglane om ein lagar særskilde reglar for
visse grupper innanfor kategorien velgjerdsorganisasjonar og allmennyttige
organisasjonar. SkL foreslår at dersom det skal gjerast
ei endring, så må i staden folketrygdlova § 23-2 åttande
ledd endrast ved at dei beløpsgrensene som er sette for
velgjerdsorganisasjonar og allmennyttige institusjonar, blir auka
til eit akseptabelt nivå. Da kan ein forankre regelendringa
i skatteevneprinsippet.
Skattedirektoratet har denne merknaden til forslaget:
"Finansdepartementets forslag innebærer at regelverket
på dette området blir ytterligere komplisert og
dermed vanskeligere å håndtere for ligningsmyndighetene.
Etatens erfaring tilsier at et unntak fra arbeidsgiveravgiftsplikten
for en gruppe lett vil føre til en rekke grensedragningsproblemer.
I denne sammenheng kan bl.a. nevnes spørsmål om
hva som skal regnes som misjonsorganisasjon, religiøs menighet og
humanitært eller filantropisk arbeid."
Vidare skriv direktoratet:
"For misjonærer som oppholder seg i et annet EØS-land,
vil trygdeforholdene, og dermed plikten til å betale sosiale
avgifter, følge reglene i Rådsforordning (EØF)
nr. 1408/71. Direktoratet har forstått disse reglene
slik at de innebærer at en person er omfattet av trygdelovgivningen
enten i Norge (som pliktig trygdet) eller i utlandet. Dersom et
avgiftsfritak for misjonærer bare skal omfatte personer
som er frivillig trygdet i Norge, forstår vi det slik at
alle arbeidstakere i EØS-land vil falle utenfor.
(...)
Etter direktoratets oppfatning bør det gjøres oppmerksom [på] i
forarbeidene til en eventuell lovendring at et fritak for arbeidsgiveravgift
ikke gjelder i de tilfeller det foreligger avgiftsplikt i et annet
EØS-land etter reglene i Rådsforordning (EØF)
nr. 1408/71.
(...) Dersom et eventuelt avgiftsfritak
utformes slik at det også vil omfatte personer som oppholder seg
i et annet EØS-land, må det påses at
de nye reglene ikke er i strid med EØS-avtalen."
I tillegg til desse merknadene har Skattedirektoratet også nokre
merknader til korleis ein skal rekne ut lengda av opphaldet i utlandet.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
støttar forslaget. HSH meiner likevel at forslaget bør
utvidast til å gjelde for alle frivillige organisasjonar
som har arbeidarar i utlandet utstasjonerte der i meir enn to år.
Landsorganisasjonen i Norge (LO) kan ikkje godta ei slik særskild
behandling av religiøse organisasjonar, og foreslår
derfor at regelendringa blir gjort gjeldande for både religiøse
og humanitære organisasjonar.
Næringslivets Hovudorganisasjon (NHO) peiker på at
reglane for arbeidsgivaravgift er generelle, og at det lenge har
vore ei avgiftspolitisk linje at ein ikkje brukar selektive avgiftslempingar
som statsstønad til særskilde interesser eller
særskilde grupper. NHO kan derfor på prinsipielt
grunnlag ikkje gå inn for forslaget.
Likningsstyresmaktene har avdekt svikt i misjonsselskapa si rapportering
og innbetaling av arbeidsgivaravgift for utsende misjonærar.
Styresmaktene reagerte etter at det blei gjennomført bokettersyn hos
eitt av misjonsselskapa. Der blei det avdekt at det ikkje hadde
vore betalt arbeidsgivaravgift eller gjennomført lønnsrapportering
for misjonærane.
Den avdekte svikten i rapportering og innbetaling av arbeidsgivaravgift
frå misjonsselskapa si side for misjonærar utstasjonerte
i utlandet, førte til at Stavanger tingrett den 2. april
2003 sa dom i sak mellom eit misjonsselskap og Staten v/Rogaland
fylkesskattekontor. I dommen la retten til grunn at misjonsselskapet
er arbeidsgivaravgiftspliktig for utsende misjonærar. Dommen
er anka inn for Gulating lagmannsrett, og ein reknar med at han
blir behandla hausten 2004.
Misjonsselskapet har mellom anna støtta seg til at det
har vore ein langvarig praksis for at misjonsselskap ikkje har måtta
svare arbeidsgivaravgift for utsende misjonærar. Det er
nok rett som misjonsselskapet hevdar, at misjonsselskapa gjennom
ei årrekkje verken har rapportert lønn eller svart
arbeidsgivaravgift for utsende misjonærar. Dette har ikkje
vore medvite godkjent av likningsstyresmaktene. Innbetaling av arbeidsgivaravgift
byggjer på sjølvdeklarering, og likningstyresmaktene
held seg til dei opplysningane som arbeidsgivaren sjølv
gir. Styresmaktene er i denne samanhengen i første omgang
kommunekasseraren. Det er dermed først ved ein kontroll
eller eit bokettersyn at styresmaktene kan oppdage slik manglande
betaling av arbeidsgivaravgift.
Eit anna argument misjonsselskapa har nytta til fordel for den
praksisen dei har følgt, er knytt til den årlege
forskrifta gitt av Sosialdepartementet om avgifter til folketrygda
for misjonærar og andre som er opptekne i folketrygda i
medhald av folketrygdlova § 2-8 - frivillig medlemskap
i trygda. Denne forskrifta regulerer særskilde trygdeavgiftssatsar
for den persongruppa som er omfatta av forskrifta. Forskrifta er, i
samband med skattevedtaka, blitt vedteken med likelydande ordlyd
kvart år fram til 2003. Etter § 1 i forskrifta
slik ho var fram til 2003, skal dei særlege satsane berre
gjelde når arbeidsgivaren ikkje pliktar å betale
arbeidsgivaravgift og dessutan ikkje tek på seg å betale
ei slik avgift. Føresegna har dermed ikkje sjølv
gitt noko fritak frå betaling av arbeidsgivaravgift, men
det kan sjå ut til at ho har hatt som føresetnad
at det er bestemt andre stader i regelverket at misjonsselskap kan
vere fritekne frå plikta til å betale arbeidsgivaravgift.
Ei slik føresegn har ikkje vore gitt. Den aktuelle forskrifta
har heller ikkje gitt uttrykk for at misjonsselskapa har vore fritekne
frå plikta til å rapportere lønna til
misjonærar i utlandet. Departementet vil derfor presisere
at misjonsselskapa skal følgje dei vanlege reglane for
lønnsrapportering etter likningslova med tilhøyrande
forskrifter. Den lovendringa som departementet føreslår,
er ikkje meint å frita dei frå plikta til lønnsrapportering.
Det synest klart at misjonsselskapa i ei årrekkje - i
strid med reglane - har late vere å betale arbeidsgivaravgift
for misjonærar i utlandet. Ei endring av praksis vil derfor
kunne føre til ei stor økonomisk belastning for
selskapa. Departementet føreslår derfor ei endring
av reglane om den plikta misjonsselskap og religiøse kyrkjelydar
har til å svare arbeidsgivaravgift for misjonærar
utstasjonerte i utlandet. Etter at forslaget har vore på høyring,
ser departementet at eit fritak som berre er avgrensa til misjonsselskap
og religiøse kyrkjelydar, ikkje vil vere tenleg. Også andre organisasjonar
som driv humanitært eller filantropisk arbeid, bør
nyte godt av ei slik regelendring, ettersom dei i mange tilfelle
ikkje vil vere betre stilte økonomisk enn misjonsselskap
eller kyrkjelydar. Dessutan bør det vere slik at ein behandlar
humanitært arbeid likt, uavhengig av om det skjer i regi
av ein organisasjon med religiøs tilknyting eller ikkje.
Departementet føreslår derfor at ein endrar reglane
for arbeidsgivaravgift slik at heller ikkje humanitære
organisasjonar skal betale arbeidsgivaravgift for personar som er sende
til utlandet for å drive humanitært eller filantropisk
arbeid der. Forslaget omfattar ikkje næringsverksemd eller
arbeid innanlands.
Den ovanfor nemnde forskrifta frå Sosialdepartementet
som misjonsselskapa sjølve har støtta seg til når
dei ikkje har betalt arbeidsgivaravgift, avgrensar virkeområdet
til å gjelde for opphald i utlandet i minst to år.
Departementet meiner derfor at ei lovendring som endrar reglane
for betaling av arbeidsgivaravgift også skal gjelde for
opphald i utlandet i minst to år. Ved å avgrense
regelen til opphald i utlandet som varer i minst to år,
vil regelen om fritak frå plikta til å betale
arbeidsgivaravgift bli i samsvar med det misjonsselskapa sjølve
har oppgitt at dei har halde seg til. Fleire høyringsinstansar
har kome med innvendingar mot kravet til opphald på to år.
Dei meiner at ein i staden bør setje grensa til eitt år,
slik at ho blir i samsvar med den såkalla eittårsregelen
i skattelova. Departementet viser til at det ikkje er ein nødvendig
samanheng mellom arbeidsgivaravgift og skatt. Det kan derfor ikkje
vere noko i vegen for at ein set eit vilkår om opphald
i to år for å kome inn under reglane for fritak
frå arbeidsgivaravgift, uavhengig av eittårsregelen.
Det har heller ikkje vore meininga med forslaget å setje
misjonsselskapa og kyrkjelydane i ein enda gunstigare situasjon
enn dei så langt har vore i praksis. Ved å setje
eit krav til opphald i utlandet på minst to år,
sikrar ein også ein historisk kontinuitet i forhold til
den forskrifta som misjonsselskapa har støtta seg til.
Departementet føreslår derfor at ein held fast
ved vilkåret om at fritak frå arbeidsgivaravgift
berre skal gjelde for personar som har opphald i utlandet i minst
to år.
Departementet reknar med at det vil vere tenleg at opphaldet
i utlandet inntil vidare blir utrekna på same måten
som etter eittårsregelen i skattelova, sjølv om
det er eit vilkår om opphald i utlandet i to år for å kome
inn under fritaket frå arbeidsgivaravgift. Avgiftsfritaket
tek til å gjelde frå og med dag éin,
så framt ein kan vise til at opphaldet skal vare i minst
to år. For arbeidarar som allereie er i utlandet, vil opphald
i utlandet også før lovendringa tek til å gjelde, kunne
reknast med til opphaldet.
Departementet føreslår at det blir innteke
ein forskriftsheimel for departementet til å avgrense,
utfylle og gjennomføre avgiftsfritaket.
I forslaget som blei sendt ut på høyring, la
departementet til grunn at eit fritak frå arbeidsgivaravgift for
arbeidstakarar med arbeid i utlandet knytte til misjonsorganisasjonar,
i praksis ikkje ville innebere eit tap av skatteinntekter for staten.
Dette heng saman med den lovstridige praksisen for misjonærar
som har vore fram til i dag. Ei utviding av fritaket til også å gjelde
andre humanitære organisasjonar som har arbeidarar utstasjonert
i utlandet i minst to år, vil truleg redusere statens inntekter
med 5 mill. kroner i 2004.
Den samla skattefordelen som følgje av avgiftsfritaket
for organisasjonane er da på svært usikkert grunnlag
berekna til mellom 20 og 25 mill. kroner i 2004.
Komiteen viser til at plikten til å svare
arbeidsgiveravgift er generell, og gjelder med mindre det er gjort
særskilte unntak. Dette er regulert i folketrygdloven § 23-2.
Regjeringen redegjør i proposisjonen for at det synes som
om norske misjonsorganisasjoner gjennom en årrekke ikke
har betalt arbeidsgiveravgift for utsendte misjonærer. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til behandlingen av Ot.prp. nr. 50 (2001-2002),
der komiteen påpekte at uklare forskriftsbestemmelser
knyttet til reduserte trygdesatser for misjonærer med stor
sannsynlighet har ført til uklarhet og usikkerhet når
det gjelder plikten til å betale arbeidsgiveravgift. Komiteen viser i
denne sammenheng til at aktuell forskrift ble endret ved første
anledning etter dette.
Komiteen forutsatte i Innst. O. nr. 46 (2001-2002)
at nevnte uklarheter skulle fjernes, og at "avgiftspliktige og skattytere
ikke blir lidende urimelig under at myndighetene har laget uklare
regler".
Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti,
støtter derfor Regjeringens forslag om å endre
reglene for plikten til å betale arbeidsgiveravgift for
misjonsorganisasjonenes arbeid i utlandet. Etter flertallets vurdering
skaper dette tydelige og klare regler, samtidig som misjonsorganisasjonene
ikke blir urimelig skadelidende.
Flertallet viser til at Regjeringen foreslår
at fritaket for å betale arbeidsgiveravgift også gjøres gjeldende
for humanitære organisasjoner som driver religiøst,
humanitært eller filantropisk arbeid i utlandet. Flertallet slutter
seg til dette forslaget, og støtter likebehandlingen av
religiøse organisasjoner og andre humanitære organisasjoner. Flertallet viser
til at humanitære organisasjoner ikke har hatt samme uklarheter
hva angår forskrifter, og følgelig har betalt
arbeidsgiveravgift. Flertallet viser til at Regjeringens
forslag til lettelse derfor fører til en reell bedre økonomisk
situasjon for disse organisasjonene, og at provenyanslaget er 5
mill. kroner. Flertallet vil også understreke
at endringen i loven ikke gjelder næringsvirksomhet eller
innenlands arbeid.
Flertallet viser til at Regjeringens forslag kun innebærer
fritak for personer som er utstasjonert i mer enn to år. Flertallet støtter
dette forslaget, og peker på at en slik langsiktighet sikrer
historisk kontinuitet i personens arbeid i utlandet. Flertallet viser
videre til at dette er i samsvar med den praksis organisasjonene
tidligere har lagt til grunn. Flertallet deler videre
Regjeringens syn på praktiseringen av to-årsregelen,
der regelen tar til å gjelde fra dag en, så fremt
en kan vise til at oppholdet er ment å vare i minst to år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet sier seg enig i behovet for avklaring i regelverket
og støtter derfor forslaget om fritak for arbeidsgiveravgift
for misjonærorganisasjoner og humanitære organisasjoner.
Disse medlemmer synes imidlertid at et slikt fritak
også bør vurderes for alle andre som jobber mer
enn 2 år i utlandet og fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en vurdering om innføring
av fritak for arbeidsgiveravgift for alle som har arbeidsopphold
på mer enn 2 år i utlandet."
Disse medlemmer ser det som svært positivt
at norske arbeidstakere kan få internasjonal erfaring ved å ta
arbeid i utlandet og er opptatt av å legge forholdene best
mulig til rette for dette. Disse medlemmer viser
til at en viktig forutsetning for dette er at vi har et konkurransedyktig
skattesystem for nordmenn som tar arbeid i utlandet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en gjennomgang av hvor
konkurransedyktig skattesystemet er for nordmenn som tar arbeid
i utlandet. "
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti viser til desse medlemene sitt
prinsipielle syn om å gi økonomisk støtte
til organisasjonar og føremål ein er for, gjennom
direkte tilskott løyvd i statsbudsjettet og ikkje gjennom
utholing av skatte- og avgiftsregelverket. Desse medlemene viser
til at Regjeringa òg ser ut til å dele dette synet,
m.a. i Innst. S. nr. 122 (2003-2004) der finansministeren i brev
til finanskomiteen av 9. februar 2004 skriv at:
"Omsynet til eit enkelt skattesystem talar for at ein
bør unngå frådrag i inntekt som ikkje
har direkte samanheng med å opptene inntekta. For å sikre
størst mogleg samanheng mellom faktisk inntekt og skattepliktig
inntekt, bør økonomisk støtte til spesielle
formål normalt gjevast gjennom direkte støtte
framfor særskilte frådrag i inntekt. Som hovudregel
vil også støtta vere meir målretta dersom
den vert gitt gjennom direkte støtte enn gjennom særskilte
frådrag eller andre særordningar i skattesystemet."
Finansministeren skriv i brev av 10. mars 2004 til Sosialistisk
Venstreparti at grunnen til at Regjeringa no likevel har fremja
forslag om fritak for plikta til å betale arbeidsgivaravgift
for humanitært arbeid i utlandet, er at Finanskomiteen
i Innst. O. nr. 46 (2001-2002) uttala at :
"Komiteen forutsetter at de aktuelle uklarhetene fjernes,
og at avgiftspliktige og skatteytere ikke blir lidende urimelig
under at myndigheten har laget uklare regler."
Desse medlemene kan ikkje sjå at denne merknaden
skal leie til eit forslag om lovendring med verknad frå 1. januar
2004, og vil peike på at i alle fall desse medlemene var
av den oppfatning at organisasjonane ikkje skulle lide urimeleg
for den tida styresmaktene hadde vedtatt uklare reglar, altså burde
merknaden leie til eit forslag med verknad for fortid. Regjeringa
skriv sjølv i Ot.prp. nr. 34 (2003-2004) at eventuelle
uklare punkt i regelverket som følgde av den nemnde forskrifta
no er fjerna. Då vert det for desse medlemene vanskeleg å skjøne korleis
Regjeringa kan hevde at forslaget til lov fremja i denne proposisjonen,
og som ikkje har tilbakevirkande kraft, løyser utfordringa
for dei organisasjonar som ikkje har betalt arbeidsgivaravgift i
tida med uklare reglar.
Desse medlemene vil peike på at eit forslag om
amnesti for perioden med uklare reglar ville vere ei meir nærliggjande
løysing i høve finanskomiteen sin merknad i Innst.
O. nr. 46 (2001-2002).
Desse medlemene vil difor gå imot Regjeringa
sitt forslag, og be Regjeringa syte for at avgiftspliktige og skatteytarar
ikkje blir lidande urimeleg under at styresmaktene tidlegare har
laga uklare reglar.