Ot.prp. nr 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet)

Jeg viser til Justiskomiteens brev 6. mai 2004 der komiteen stiller enkelte spørsmål i tilknytning til Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet), samt til Justiskomiteens brev 12. mai 2004 der komiteen ber om en vurdering av de forhold som Namsmannen i Oslo har tatt opp i forbindelse med proposisjonen i et brev 6. mai 2004 til Justiskomiteen. Spørsmålene besvares samlet.

1. Justiskomiteens spørsmål i brev 6. mai 2004

1.1 Spørsmål 1

"Vil rutinene for kontroll av framsatte krav endres dersom direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav blir lagt til namsmannen?"

Svar:

Det fremgår av brevet 6. mai 2004 fra Namsmannen i Oslo at Namsmannen i Oslo i stor utstrekning kontrollerer krav som begjæres tvangsfullbyrdet. Departementet har ikke oversikt over hvordan praksis er hos namsmennene utover i landet. I dag har forliksrådene god kompetanse med hensyn til regelverket for inndriving av krav, for eksempel reglene om inkassosalærer og forsinkelsesrenter, og håndhever disse reglene i stor utstrekning av eget tiltak. Også hos forliksrådene kan nok praksis variere. Jeg vil sørge for at det settes fokus på at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i disse spørsmålene hos alle namsmenn og forliksrådssekretariater.

Problemstillingen rører ved det grunnleggende sivilprosessuelle spørsmål om i hvilken utstrekning domstoler og namsmyndigheter av eget tiltak skal ta hensyn til forhold som ingen av partene uttrykkelig har anført. For eksempel er det omstridt om domstolene av eget tiltak skal legge til grunn at et krav er foreldet dersom saksfremstillingen i en stevning eller en forliksklage i utgangspunktet viser at det er tilfellet uten at det samtidig er anført at foreldelsesfristen er avbrutt. Slike rettsspørsmål er ikke tatt opp i proposisjonen. For namsmennene vil disse spørsmålene få økt aktualitet ved direkte tvangsinndrivelse. For forliksrådene vil spørsmålene få tilsvarende redusert aktualitet. Direkte tvangsinndrivelse innebærer ingen endring av rettstilstanden på dette punkt.

Jeg vil i denne forbindelse understreke at direkte inndrivelse av uimotsagte krav bedrer skyldnernes rettssikkerhet, jf proposisjonen punkt 6.2 hvor det bl.a. heter:

"Omkring to tredeler av sakene i forliksrådet avsluttes med en uteblivelsesdom på grunn av manglende tilsvar. Bak dette tallet kan det skjule seg mange ressurssvake skyldnere som ikke evner å fremsette rettmessige innsigelser på en adekvat måte. Den kontakten namsmannen skal ha med skyldneren under en utleggssak, øker sannsynligheten for at rettmessige innsigelser kommer frem og blir gitt en forsvarlig behandling, gjerne i form av en realitetsbehandling i forliksrådet."

Sammenlignet med de alminnelige regler for utlegg er skyldneres rettssikkerhet styrket ved følgende særregler:

• Utleggsbegjæringen skal oppfylle de krav som stilles til en forliksklage.

• Utleggsbegjæringen kan bare fremsettes for namsmannen i det distrikt skyldneren bor.

• Det er ikke adgang til å unnlate å forelegge begjæringen for skyldneren selv om det kan medføre at fullbyrdelsen blir vesentlig vanskeliggjort.

• Skyldneren skal oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til kravet.

• Skyldneren kan be namsmannen om å anmode saksøkeren om å ta kontakt med saksøkte med sikte på at partene kan bli enige om en nedbetalingsordning eller en annen minnelig løsning.

• Enhver innsigelse fra skyldneren mot kravet medfører at det ikke kan tas utlegg før saken eventuelt har vært behandlet i forliksrådet, forutsatt at innsigelsen er rettidig fremsatt.

• Varsel om tid og sted for utleggsforretningen kan bare unnlates dersom namsmannen finner saksøkte på stedet.

• Selv om skyldneren ikke har reist innsigelse mot kravet og det blir tatt utlegg, kan han fortsatt reise tvist om kravet. En uteblivelsesdom i forliksrådet har rettskraft, og skyldneren har derfor etter utløpet av fristen for å anke og begjære oppfriskning som hovedregel ingen adgang til å angripe dommen.

Svaret ovenfor er samtidig en vurdering av punkt 4 i brevet fra Namsmannen i Oslo.

1.2 Spørsmål 2

"Kan en forvente en økning av saksmengden for uimotsagte krav som følge av at disse overføres til namsmannen, ved at det blir enklere for inkassofirmaer å rette krav til namsmannen og ved at kostnaden for skyldneren blir lavere?"

Svar:

Man kan av to grunner forvente en økning i antallet utleggsbegjæringer dersom det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav.

For det første vil man få en stor forskyvning fra begjæring om rettslig inndriving i form av inngivelse av forliksklage til begjæring om rettslig inndriving i form av inngivelse av utleggsbegjæring. Siden mange utestående krav i dag behandles på begge måter, vil økningen i antall utleggsbegjæringer bli mindre enn reduksjonen i antall forliksklager. I proposisjonen er det regnet med at antallet saker i forliksrådet vil gå ned med omkring 160 000 i året, mens antall utleggsbegjæringer vil stige med omkring 83 000. Siden namsmannen og forliksrådssekretariatet etter forslaget i proposisjonen vil være samme organ, vil apparatet lett kunne takle en slik forskyvning. Apparatet vil også lett kunne møte eventuelle variasjoner i fordringshavernes valg mellom å begynne den rettslige inndrivingen med forliksklage eller med utleggsbegjæring.

For det annet regner jeg med at antallet misligholdte pengekrav som bringes inn til rettslig inndriving, vil øke dersom det åpnes for direkte tvangsinndrivelse. I proposisjonen er det "foreløpig" lagt til grunn at antallet utleggsbegjæringer av den grunn vil øke med omlag 41 000, samtidig som det er understreket at det er vanskelig å anslå størrelsen av denne effekten.

Det offentliges kostnader ved å behandle utleggsforretninger dekkes fullt ut av gebyrinntektene. Dersom saksmengden øker utover det som er lagt til grunn i proposisjonen, vil det derfor være rom for en tilsvarende økning i ressursinnsatsen på området. Etter min mening er det bedre å være noe forsiktig i begynnelsen enn å risikere at det fra starten av bygges opp et for stort apparat. Namsmannen i Oslo nevner i brevet 6. mai 2004 at det var kostbart å rydde opp i de restansene som bygget seg opp rundt 1990. Gjeldsordningssakene etter gjeldsordningsloven 1992 bidro imidlertid sterkt til dette. Utleggssaker er langt enklere å håndtere i en eventuell restansesituasjon. Jeg vil imidlertid ha situasjonen under oppsikt, og dersom det frem mot høsten 2005 skulle foreligge sikre holdepunkter for å konstatere at anslaget i proposisjonen er for lavt, vil det allerede i budsjettproposisjonen for 2006 kunne tas høyde for det.

Med hensyn til økningen i antall krav som kan forventes søkt inndrevet ved rettsapparatets hjelp, vi jeg understreke at det for et samfunn er viktig å ha et system for inndriving av misligholdte krav som ikke er for kostbart eller tungvint, og som kan bidra til å styrke betalingsmoralen i samfunnet. I Betalingsinnfordringsutvalgets mandat het det bl.a.:

"... Sikring av effektiv betaling og at betalingsunnlatelser så langt mulig unngås, er av stor samfunnsøkonomisk viktighet. Svekkelser på dette feltet har klare negative følger for samfunnsøkonomien og den enkelte. I en del tilfeller har f.eks. useriøse virksomheter, ved bevisst unnlatelse av å følge opp sine forpliktelser, skapt problemer for bl.a. bedrifter og enkeltpersoner."

Dette har gyldighet også i dag.

Svaret ovenfor er samtidig en vurdering av punkt 2 i brevet fra Namsmannen i Oslo.

1.3 Spørsmål 3

Hva er saksbehandlingstiden i dag for behandling av saker hos henholdsvis forliksrådene og namsmannen?

Svar:

Det foreligger i dag ikke noen sentral oversikt over saksbehandlingstiden i forliksrådene. Departementet har innhentet informasjon fra Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (SFH) og forliksrådssekretariatene i noen kommuner. Ut fra disse opplysningene ser det ut til at saksbehandlingstiden i forliksrådene er:

• 1. saker hvor det avsies uteblivelsesdom pga. manglende tilsvar: 1 - 1,5 måneder

• 2. saker hvor partene innkalles til mekling: 1,5 - 3 måneder

I Oslo er saksbehandlingstiden for saker i kategori 1 i underkant av 2 måneder og for saker i kategori 2 omlag 6 - 7 måneder.

Fra Politidirektoratet er det opplyst at saksbehandlingstiden for utleggssaker i de 15 politidistriktene som har rapport dette for 2003, i gjennomsnitt er 59 dager, med 30 dager og 76 dager som henholdsvis minimum og maksimum. Det er en sentral målsetting at saksbehandlingstiden ikke skal overstige 60 dager. Namsmannen i Oslo har opplyst at saksbehandlingstiden der vanligvis er 6 - 7 uker.

2. Justiskomiteens brev 12. mai 2004

I brev 12. mai 2004 ber komiteen om min vurdering av de fem punktene Namsmannen i Oslo har tatt opp i sitt brev 6. mai 2004 til komiteen.

2.1 Gjennomgang av hele namsmanns­apparatet

Namsmannen i Oslo fremholder at "det er en stor svakhet ved forslaget at det ikke er foretatt en gjennomgang av hele namsmannsapparatet", og at"[u]t fra de hensyn som man mener å skulle ivareta, er det en stor svakhet ved proposisjonen at den bare omfatter den ordinære namsmyndighet". Namsmannen i Oslo sikter til "særnamsmannsordningene", det vil si den namsmyndighet som utøves av bl.a. skattefogdene, kommunekassererne, Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral.

Særnamsmannsordningene er ikke et tema i proposisjonen. Jeg vil derfor ikke begi meg inn på en diskusjon av disse ordningene utover å påpeke enkelte grunnleggende forhold.

Uavhengig av hvordan de namsmannsoppgavene som i dag ivaretas av særnamsmenn, organiseres, vil man etter min mening trenge namsmannsoppgavene i politiet for å gi grunnlag for et så desentralisert politi som de fleste er enig om at vi bør ha. Et desentralisert politi med lokalkunnskap og nærhet til publikum er en forutsetning for en god polititjeneste.

Selv med en samling av namsmannsoppgavene vil oppgavene innen den sivile rettspleien på grunnplanet ikke være så omfattende at det kan forsvare en egen etat med en tilnærmet så desentralisert organisering som vi har i dag. Også for den sivile rettspleien på grunnplanet er lokalkunnskap og nærhet til publikum en forutsetning for en god tjeneste. For skyldnerne er nærhet til namsmannen viktig i utleggssaker og i gjeldsordningssakene. Det er viktig å sikre denne nærhet og unngå at debitor bare blir gjenstand for automatisert saksbehandling i et datasystem. Denne nærhetstradisjonen er grunnleggende å bevare i den videre utvikling av lensmannen/namsmannens sivile oppgaver.

Det er ingen motsetning mellom de hensyn Namsmannen i Oslo anfører til fordel for en samling av namsmannsoppgavene, og den organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet som er foreslått i proposisjonen. Jeg har derfor vanskelig for å se at det er en svakhet ved proposisjonen at den ikke tar for seg en omfattende og komplisert problemstilling som ligger utenfor proposisjonens ramme.

2.2 Saksmengde

Jeg viser til punkt 1.2 ovenfor.

2.3 Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7 nytt annet ledd - formidling av kontakt mellom partene

Namsmannen i Oslo mener at forslaget om at namsmannen skal be saksøkeren sette seg i kontakt med saksøkte dersom saksøkte ber om det, er "lite gjennomtenkt og unødig ressurskrevende", og viser bl.a. til at inkassobyråene rutinemessig forsøker å komme i kontakt med skyldneren.

Etter min mening er det viktig å bygge inn et element av formidling av kontakt mellom partene i reg­lene om direkte tvangsinndrivelse, jf. punkt 1.1. ovenfor. En god del skyldnere vil først ta saken alvorlig når en offentlig instans bringes inn. I en del tilfeller er det mangelen på kontakt som gjør det nødvendig for fordringshaveren å ta rettslige inndrivingsskritt. Inkassobyråenes forsøk på å komme i kontakt med skyldneren på forhånd er ikke tilstrekkelig. Dette indikeres av bl.a. to forhold:

• Mange saker for forliksrådet faller bort fordi innklagede innfrir klagerens krav når vedkommende mottar forliksklagen. Disse sakene utgjør en del av gruppen "Avvist, hevet eller bortfalt" i tabell 2.1 i proposisjonen.

• Det inngås en del forlik om nedbetalingsordninger i tilfeller der innklagede har bedt om at det innkalles til megling selv om innklagede ikke bestrider klagerens krav.

Dersom den kontakten som namsmannen skal formidle, fører frem til at partene løser saken på annen måte enn at det tas utlegg, sparer partene det tilleggsgebyret på 1,5 ganger rettsgebyret som påløper dersom det blir tatt utlegg. Det er skyldneren som i siste instans er ansvarlig for dette gebyret.

Reglene om formidling av kontakt er søkt utformet slik at formidlingen skal være minst mulig ressurskrevende for namsmannen. Dette elementet i saksbehandlingen vil imidlertid forlenge den totale saksbehandlingstiden noe. Det vil være et av mange forhold som fordringshaverne og inkassobyråene må ta i betraktning når de tar stilling til om de vil benytte adgangen til direkte tvangsinndrivelse.

2.4 Namsmannens prøvingskompetanse av krav etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f

Jeg viser til punkt 1.1 ovenfor.

2.5 Misbruk av ordningen

For å kunne motvirke misbruk av ordningen mener Namsmannen i Oslo at det bør åpnes for at namsmannen i særlige tilfeller kan beslutte at rettsgebyret skal betales forskuddsvis.

Hovedregelen er at rettsgebyr skal betales forskuddsvis, jf rettsgebyrloven § 3. Gebyr for tvangsfullbyrdelse skal imidlertid betales etterskuddsvis, jf. § 14 fjerde ledd. Skal ønsket fra Namsmannen i Oslo imøtekommes, må derfor rettsgebyrloven endres, f.eks. ved at § 14 fjerde ledd første punktum gis ordlyden "Gebyret etter denne paragraf innkreves etterskuddsvis såfremt ikke annet er bestemt ved forskrift".