Jeg viser til Justiskomiteens brev 6. mai 2004 der komiteen
stiller enkelte spørsmål i tilknytning til Ot.prp.
nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen
m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet),
samt til Justiskomiteens brev 12. mai 2004 der komiteen
ber om en vurdering av de forhold som Namsmannen i Oslo har tatt
opp i forbindelse med proposisjonen i et brev 6. mai 2004
til Justiskomiteen. Spørsmålene besvares samlet.
"Vil rutinene for kontroll av framsatte
krav endres dersom direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav
blir lagt til namsmannen?"
Det fremgår av brevet 6. mai 2004 fra Namsmannen
i Oslo at Namsmannen i Oslo i stor utstrekning kontrollerer krav
som begjæres tvangsfullbyrdet. Departementet har ikke oversikt
over hvordan praksis er hos namsmennene utover i landet. I dag har
forliksrådene god kompetanse med hensyn til regelverket
for inndriving av krav, for eksempel reglene om inkassosalærer
og forsinkelsesrenter, og håndhever disse reglene i stor
utstrekning av eget tiltak. Også hos forliksrådene
kan nok praksis variere. Jeg vil sørge for at det settes
fokus på at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i disse
spørsmålene hos alle namsmenn og forliksrådssekretariater.
Problemstillingen rører ved det grunnleggende sivilprosessuelle
spørsmål om i hvilken utstrekning domstoler og
namsmyndigheter av eget tiltak skal ta hensyn til forhold som ingen
av partene uttrykkelig har anført. For eksempel er det
omstridt om domstolene av eget tiltak skal legge til grunn at et
krav er foreldet dersom saksfremstillingen i en stevning eller en forliksklage
i utgangspunktet viser at det er tilfellet uten at det samtidig
er anført at foreldelsesfristen er avbrutt. Slike rettsspørsmål
er ikke tatt opp i proposisjonen. For namsmennene vil disse spørsmålene
få økt aktualitet ved direkte tvangsinndrivelse.
For forliksrådene vil spørsmålene få tilsvarende
redusert aktualitet. Direkte tvangsinndrivelse innebærer
ingen endring av rettstilstanden på dette punkt.
Jeg vil i denne forbindelse understreke at direkte inndrivelse
av uimotsagte krav bedrer skyldnernes rettssikkerhet, jf proposisjonen
punkt 6.2 hvor det bl.a. heter:
"Omkring to tredeler av sakene i forliksrådet
avsluttes med en uteblivelsesdom på grunn av manglende
tilsvar. Bak dette tallet kan det skjule seg mange ressurssvake
skyldnere som ikke evner å fremsette rettmessige innsigelser
på en adekvat måte. Den kontakten namsmannen skal
ha med skyldneren under en utleggssak, øker sannsynligheten
for at rettmessige innsigelser kommer frem og blir gitt en forsvarlig
behandling, gjerne i form av en realitetsbehandling i forliksrådet."
Sammenlignet med de alminnelige regler for utlegg er skyldneres
rettssikkerhet styrket ved følgende særregler:
Utleggsbegjæringen skal oppfylle
de krav som stilles til en forliksklage.
Utleggsbegjæringen kan bare fremsettes for namsmannen
i det distrikt skyldneren bor.
Det er ikke adgang til å unnlate å forelegge
begjæringen for skyldneren selv om det kan medføre
at fullbyrdelsen blir vesentlig vanskeliggjort.
Skyldneren skal oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt
til kravet.
Skyldneren kan be namsmannen om å anmode saksøkeren
om å ta kontakt med saksøkte med sikte på at
partene kan bli enige om en nedbetalingsordning eller en annen minnelig
løsning.
Enhver innsigelse fra skyldneren mot kravet medfører
at det ikke kan tas utlegg før saken eventuelt har vært
behandlet i forliksrådet, forutsatt at innsigelsen er rettidig
fremsatt.
Varsel om tid og sted for utleggsforretningen kan bare unnlates
dersom namsmannen finner saksøkte på stedet.
Selv om skyldneren ikke har reist innsigelse mot kravet
og det blir tatt utlegg, kan han fortsatt reise tvist om kravet.
En uteblivelsesdom i forliksrådet har rettskraft, og skyldneren
har derfor etter utløpet av fristen for å anke
og begjære oppfriskning som hovedregel ingen adgang til å angripe
dommen.
Svaret ovenfor er samtidig en vurdering av punkt 4 i brevet fra
Namsmannen i Oslo.
"Kan en forvente en økning av saksmengden
for uimotsagte krav som følge av at disse overføres
til namsmannen, ved at det blir enklere for inkassofirmaer å rette
krav til namsmannen og ved at kostnaden for skyldneren blir lavere?"
Man kan av to grunner forvente en økning i antallet
utleggsbegjæringer dersom det åpnes for direkte tvangsinndrivelse
av uimotsagte krav.
For det første vil man få en stor forskyvning
fra begjæring om rettslig inndriving i form av inngivelse av
forliksklage til begjæring om rettslig inndriving i form
av inngivelse av utleggsbegjæring. Siden mange utestående
krav i dag behandles på begge måter, vil økningen
i antall utleggsbegjæringer bli mindre enn reduksjonen
i antall forliksklager. I proposisjonen er det regnet med at antallet
saker i forliksrådet vil gå ned med omkring 160 000
i året, mens antall utleggsbegjæringer vil stige
med omkring 83 000. Siden namsmannen og forliksrådssekretariatet
etter forslaget i proposisjonen vil være samme organ, vil apparatet
lett kunne takle en slik forskyvning. Apparatet vil også lett
kunne møte eventuelle variasjoner i fordringshavernes valg
mellom å begynne den rettslige inndrivingen med forliksklage
eller med utleggsbegjæring.
For det annet regner jeg med at antallet misligholdte pengekrav
som bringes inn til rettslig inndriving, vil øke dersom
det åpnes for direkte tvangsinndrivelse. I proposisjonen
er det "foreløpig" lagt til grunn at antallet utleggsbegjæringer
av den grunn vil øke med omlag 41 000, samtidig som det
er understreket at det er vanskelig å anslå størrelsen
av denne effekten.
Det offentliges kostnader ved å behandle utleggsforretninger
dekkes fullt ut av gebyrinntektene. Dersom saksmengden øker
utover det som er lagt til grunn i proposisjonen, vil det derfor
være rom for en tilsvarende økning i ressursinnsatsen
på området. Etter min mening er det bedre å være
noe forsiktig i begynnelsen enn å risikere at det fra starten
av bygges opp et for stort apparat. Namsmannen i Oslo nevner i brevet
6. mai 2004 at det var kostbart å rydde opp i
de restansene som bygget seg opp rundt 1990. Gjeldsordningssakene
etter gjeldsordningsloven 1992 bidro imidlertid sterkt til dette.
Utleggssaker er langt enklere å håndtere i en
eventuell restansesituasjon. Jeg vil imidlertid ha situasjonen under
oppsikt, og dersom det frem mot høsten 2005 skulle foreligge
sikre holdepunkter for å konstatere at anslaget i proposisjonen er
for lavt, vil det allerede i budsjettproposisjonen for 2006 kunne
tas høyde for det.
Med hensyn til økningen i antall krav som kan forventes
søkt inndrevet ved rettsapparatets hjelp, vi jeg understreke
at det for et samfunn er viktig å ha et system for inndriving
av misligholdte krav som ikke er for kostbart eller tungvint, og
som kan bidra til å styrke betalingsmoralen i samfunnet.
I Betalingsinnfordringsutvalgets mandat het det bl.a.:
"... Sikring av effektiv betaling og at betalingsunnlatelser
så langt mulig unngås, er av stor samfunnsøkonomisk
viktighet. Svekkelser på dette feltet har klare negative
følger for samfunnsøkonomien og den enkelte. I
en del tilfeller har f.eks. useriøse virksomheter, ved
bevisst unnlatelse av å følge opp sine forpliktelser,
skapt problemer for bl.a. bedrifter og enkeltpersoner."
Dette har gyldighet også i dag.
Svaret ovenfor er samtidig en vurdering av punkt 2 i brevet fra
Namsmannen i Oslo.
Hva er saksbehandlingstiden i dag for behandling
av saker hos henholdsvis forliksrådene og namsmannen?
Det foreligger i dag ikke noen sentral oversikt over saksbehandlingstiden
i forliksrådene. Departementet har innhentet informasjon
fra Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner
(SFH) og forliksrådssekretariatene i noen kommuner. Ut
fra disse opplysningene ser det ut til at saksbehandlingstiden i
forliksrådene er:
1. saker hvor det avsies uteblivelsesdom
pga. manglende tilsvar: 1 - 1,5 måneder
2. saker hvor partene innkalles til mekling: 1,5 - 3 måneder
I Oslo er saksbehandlingstiden for saker i kategori 1 i underkant
av 2 måneder og for saker i kategori 2 omlag 6 - 7 måneder.
Fra Politidirektoratet er det opplyst at saksbehandlingstiden
for utleggssaker i de 15 politidistriktene som har rapport dette
for 2003, i gjennomsnitt er 59 dager, med 30 dager og 76 dager som
henholdsvis minimum og maksimum. Det er en sentral målsetting at
saksbehandlingstiden ikke skal overstige 60 dager. Namsmannen i
Oslo har opplyst at saksbehandlingstiden der vanligvis er 6 - 7
uker.
I brev 12. mai 2004 ber komiteen om min vurdering av de fem punktene
Namsmannen i Oslo har tatt opp i sitt brev 6. mai 2004 til komiteen.
Namsmannen i Oslo fremholder at "det er en stor svakhet ved forslaget
at det ikke er foretatt en gjennomgang av hele namsmannsapparatet",
og at"[u]t fra de hensyn som man mener å skulle
ivareta, er det en stor svakhet ved proposisjonen at den bare omfatter
den ordinære namsmyndighet". Namsmannen i Oslo sikter til
"særnamsmannsordningene", det vil si den namsmyndighet
som utøves av bl.a. skattefogdene, kommunekassererne, Statens
Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral.
Særnamsmannsordningene er ikke et tema i proposisjonen.
Jeg vil derfor ikke begi meg inn på en diskusjon av disse
ordningene utover å påpeke enkelte grunnleggende
forhold.
Uavhengig av hvordan de namsmannsoppgavene som i dag ivaretas
av særnamsmenn, organiseres, vil man etter min mening trenge
namsmannsoppgavene i politiet for å gi grunnlag for et
så desentralisert politi som de fleste er enig om at vi
bør ha. Et desentralisert politi med lokalkunnskap og nærhet
til publikum er en forutsetning for en god polititjeneste.
Selv med en samling av namsmannsoppgavene vil oppgavene innen
den sivile rettspleien på grunnplanet ikke være
så omfattende at det kan forsvare en egen etat med en tilnærmet
så desentralisert organisering som vi har i dag. Også for
den sivile rettspleien på grunnplanet er lokalkunnskap
og nærhet til publikum en forutsetning for en god tjeneste.
For skyldnerne er nærhet til namsmannen viktig i utleggssaker og
i gjeldsordningssakene. Det er viktig å sikre denne nærhet
og unngå at debitor bare blir gjenstand for automatisert
saksbehandling i et datasystem. Denne nærhetstradisjonen
er grunnleggende å bevare i den videre utvikling av lensmannen/namsmannens
sivile oppgaver.
Det er ingen motsetning mellom de hensyn Namsmannen i Oslo anfører
til fordel for en samling av namsmannsoppgavene, og den organiseringen
av den sivile rettspleien på grunnplanet som er foreslått i
proposisjonen. Jeg har derfor vanskelig for å se at det
er en svakhet ved proposisjonen at den ikke tar for seg en omfattende
og komplisert problemstilling som ligger utenfor proposisjonens
ramme.
Jeg viser til punkt 1.2 ovenfor.
Namsmannen i Oslo mener at forslaget om at namsmannen skal be
saksøkeren sette seg i kontakt med saksøkte dersom
saksøkte ber om det, er "lite gjennomtenkt og unødig
ressurskrevende", og viser bl.a. til at inkassobyråene
rutinemessig forsøker å komme i kontakt med skyldneren.
Etter min mening er det viktig å bygge inn et element
av formidling av kontakt mellom partene i reglene om direkte
tvangsinndrivelse, jf. punkt 1.1. ovenfor. En god del skyldnere
vil først ta saken alvorlig når en offentlig instans
bringes inn. I en del tilfeller er det mangelen på kontakt
som gjør det nødvendig for fordringshaveren å ta
rettslige inndrivingsskritt. Inkassobyråenes forsøk
på å komme i kontakt med skyldneren på forhånd
er ikke tilstrekkelig. Dette indikeres av bl.a. to forhold:
Mange saker for forliksrådet
faller bort fordi innklagede innfrir klagerens krav når
vedkommende mottar forliksklagen. Disse sakene utgjør en
del av gruppen "Avvist, hevet eller bortfalt" i tabell 2.1 i proposisjonen.
Det inngås en del forlik om nedbetalingsordninger
i tilfeller der innklagede har bedt om at det innkalles til megling
selv om innklagede ikke bestrider klagerens krav.
Dersom den kontakten som namsmannen skal formidle, fører
frem til at partene løser saken på annen måte
enn at det tas utlegg, sparer partene det tilleggsgebyret på 1,5
ganger rettsgebyret som påløper dersom det blir
tatt utlegg. Det er skyldneren som i siste instans er ansvarlig
for dette gebyret.
Reglene om formidling av kontakt er søkt utformet slik
at formidlingen skal være minst mulig ressurskrevende for
namsmannen. Dette elementet i saksbehandlingen vil imidlertid forlenge
den totale saksbehandlingstiden noe. Det vil være et av
mange forhold som fordringshaverne og inkassobyråene må ta
i betraktning når de tar stilling til om de vil benytte adgangen
til direkte tvangsinndrivelse.
Jeg viser til punkt 1.1 ovenfor.
For å kunne motvirke misbruk av ordningen mener Namsmannen
i Oslo at det bør åpnes for at namsmannen i særlige
tilfeller kan beslutte at rettsgebyret skal betales forskuddsvis.
Hovedregelen er at rettsgebyr skal betales forskuddsvis, jf rettsgebyrloven § 3.
Gebyr for tvangsfullbyrdelse skal imidlertid betales etterskuddsvis,
jf. § 14 fjerde ledd. Skal ønsket fra
Namsmannen i Oslo imøtekommes, må derfor rettsgebyrloven
endres, f.eks. ved at § 14 fjerde ledd første
punktum gis ordlyden "Gebyret etter denne paragraf innkreves etterskuddsvis såfremt ikke annet er bestemt ved forskrift".