1. Sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Med "den sivile rettspleien på grunnplanet" menes forliksrådene, namsmannsfunksjonen, stevnevitnefunksjonen og enkelte andre rettspleiegjøremål som utføres på nivået under tingrettene. Organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet har vært under vurdering i mange år, og det har vært bred enighet om at det er behov for en endelig avklaring.

Forliksrådene er formelt sett domstoler og er som hovedregel førsteinstans i sivile saker. I 2002 behandlet de 226 500 saker. Det er ett forliksråd i hver kommune. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret. De fleste saker i forliksrådet er kurante inkassosaker der skyldneren ikke har innsigelser mot kravet. De bringes inn fordi dom er en forutsetning for tvangsfullbyrdelse. Blant annet for å redusere partenes kostnader foreslås det at fakturaer og lignende skal være grunnlag for å begjære tvangsfullbyrdelse. Bare dersom skyldneren reiser innsigelser mot kravet, skal saken behandles i forliksrådet. Direkte tvangsinndrivelse vil medføre at omkring de 2/3 av sakene som krever minst innsats i forliksrådet, faller bort. Det er da ikke lenger grunnlag for selvfinansierende, kommunale forliksråd.

Forliksrådet som institusjon skal bestå uendret. Det skal fortsatt være forliksråd i hver kommune, og medlemmene skal velges av kommunestyret som nå. Det er forliksrådenes organisering som må endres som følge av at det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Det viktigste elementet i reformen er at staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene fra kommunene. Sekretariatet for forliksrådet legges til den enheten som utøver namsmannsfunksjonen.

Namsmannen forestår tvangsfullbyrdelse av de fleste krav på annet enn straff og er det sentrale organ i gjeldsordningssaker. I lensmannsdistrikter er lensmannen namsmann. Andre steder er funksjonen organisert på ulike måter.

Stevnevitneforkynnelser i sivile saker forestås av stevnevitner. Det er en offentlig tjenestemann som på rettens vegne sørger for å forkynne dokumenter, som for eksempel stevninger, innkallinger og rettslige avgjørelser. I lensmannsdistrikter er lensmannen stevnevitne. Utenfor lensmannsdistriktene plikter kommunen å engasjere stevnevitner.

Dagens ordning med namsmanns- og stevnevitnefunksjonen i politiet videreføres, men slik at de ordinære namsmenn og stevnevitnene som i dag er organisert annerledes, legges til politiet for å få en enhetlig organisering av funksjonen. Både for namsmannen og stevnevitnefunksjonen gjelder derved omorganiseringen bare de deler av landet som ligger utenfor lensmannsdistriktene, ved at en modell innenfor politiet gjennomføres også der.

Når det blir en enhetlig organisering over hele landet, ligger det til rette for å legge flere andre rettspleiegjøremål, som i dag utføres på tingrettsnivå utenfor lensmannsdistriktene, til grunnplanet i hele landet. Det gjelder for en god del skjønn og takster, vekselprotester og enkelte oppgaver knyttet til dødsfall, skifte og konkurs. Også disse oppgavene blir liggende hos politiet i hele landet. Det er i godt samsvar med "lensmannstradisjonen" der politigjøremål og sivile gjøremål ivaretas av samme enheter.

For publikum er det en fordel at det offentliges tjenester er enhetlig organisert over hele landet, slik at det er lettere å finne frem til rette vedkommende blant offentlige instanser. Gjøremålene er av en slik karakter at det er ønskelig med kort avstand mellom myndigheter og publikum. Den nye organiseringen tar hensyn til landets bosettingsmønster, oppgavenes begrensede omfang, hvilken kompetanse som kreves, og økonomiske og administrative aspekter.

Justiskomiteen understreket i sin budsjettinnstilling i november 2003 at det er en målsetting å ha et publikumsnært og utadrettet politi. Komiteen redegjorde for hvordan en kan opprettholde et desentralisert apparat samtidig som politiets interne drift effektiviseres ved at flere lensmannskontorer organiseres som én driftsenhet. En slik organisering vil også tilfredsstille rettspleiegjøremålenes behov for en fast og entydig organisering. Det foreslås at det åpnes for det.

Flere modeller for fremtidig organisering har vært vurdert. Politimodellen er den som best tilfredsstiller alle krav til en ny organisering. De øvrige modeller ville enten være meget kostbare, de sikrer ikke den nødvendige kompetanse, eller det er løsninger som samsvarer dårlig med anbefalt oppgavefordeling mellom stat og kommune.

Det er et selvstendig mål at samfunnsoppgaver skal utføres enklest mulig. De nye oppgavene skal ikke gå på bekostning av de oppgaver politiet allerede har. Endringen innebærer en effektivisering av ressursutnyttelsen i justissektoren, og tar blant annet sikte på å frigjøre kapasitet i politiet til andre oppgaver. Potensialet for rasjonalisering ligger i første rekke i den nære tilknytningen mellom forliksrådet og namsmannen og i de muligheter som det enhetlige overordnede ansvaret for gjøremålene vil gi. Statens driftsutgifter vil bli dekket av gebyrinntektene, som i fremtiden vil tilfalle staten. Omstillingskostnadene vil være begrensede.

1.2 Dagens organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet

Forliksrådene

Forliksrådene er som hovedregel førsteinstans i sivile saker. Forliksrådet har to hovedoppgaver. Den ene er å foreta megling mellom partene i saker som bringes inn for rådet. Den andre er å avsi dom i saker hvor det ikke oppnås forlik, når lovens forutsetninger er oppfylt. En stor del av forliksrådets saker gjelder pengekrav som ikke er omtvistet.

Etter domstolloven skal det være et forliksråd i hver kommune. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene. Fylkesmannen skal føre alminnelig tilsyn med forliksrådets virksomhet. Det enkelte forliksråd består av tre medlemmer og tre varamedlemmer som velges av kommunestyret for fire år. Selv om loven ikke forbyr kommunene å oppnevne jurister som forliksrådsmedlemmer, gjøres det sjelden.

Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene. Fylkesmennene har et visst tilsynsansvar og enkelte andre funksjoner i forhold til forliksrådene.

Namsmannen

Tvangsfullbyrdelse av sivile krav skjer som hovedregel gjennom namsmyndighetene, det vil si namsmannen og tingretten. Namsmannen behandler i første rekke saker om utlegg, fravikelse av fast eiendom, tvangsdekning i løsøre, tilbakelevering til salgspanthaver og utlevering av løsøre. Etter beslutning fra tingretten iverksetter namsmannen arrester og midlertidige forføyninger. Etter gjeldsordningsloven er også saker om gjeldsordning for privatpersoner lagt til namsmannen og tingretten.

Stevnevitnefunksjonen

Hovedstevnevitner har til oppgave å utføre forkynnelser av dokumenter som ikke forkynnes postalt. De mest alminnelige dokumenter til forkynnelse er dommer, kjennelser, vitnestevninger, utenlandske dokumenter, begjæring om fravikelse, skilsmissedokumenter, konkursvarsler m.m. Det offentlige dekker kostnadene for forkynnelse ved stevnevitne når slik forkynnelse er nødvendig etter lov. Lensmennene er stevnevitner i sine distrikter, mens kommunene er pålagt å engasjere stevnevitner andre steder. 19 steder er det derfor kommunale stevnevitner.

Andre sivile gjøremål som utføres av lensmannen

Lensmannen har også enkelte andre oppgaver innen den sivile rettspleien på grunnplanet, som lensmannsskjønn, som takststyrer for naturskadetakster, samt enkelte oppgaver i forbindelse med dødsfall, skifte og konkurs. Utenfor lensmannsdistriktene ivaretas disse gjøremålene på tingrettsnivå.

1.3 Bakgrunnen for lovforslaget

I de senere år er det kommet en lang rekke endringer og forslag om endringer i de regelverk som styrer den sivile rettspleien på grunnplanet. En samlet gjennomgang av organiseringsspørsmålene og spørsmålet om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav har imidlertid blitt utsatt i påvente av andre viktige reformer, herunder omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten og oppfølging av Dom­stolkommisjonens utredning, som blant annet medførte opprettelsen av Domstoladministrasjonen.

Departementet oppfatter det slik at det i hovedtrekk er enighet om at det trengs en opprydding i organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, og at også denne delen av rettspleien er en statlig oppgave. Departementet oppfatter det også slik at det er enighet om at det er viktig å ikke miste den lokale tilknytningen, som betyr mye for borgerne i den type saker som behandles på grunnplanet. Kjennskap til lokale forhold er dessuten ofte viktig under utførelsen av oppgavene.

I kapittel 4 i proposisjonen behandles fremmed rett på dette området.

1.4 Organisasjonsmodeller

I en utredning fra 1997 ble det skissert én modell (lensmannsalternativet) supplert av to alternativer for de største byene: ett knyttet til politiet som ellers i landet og ett utenfor politiet, administrert på samme måte som domstolene. Senere har det fremkommet ønske om å vurdere den sivile rettspleien på grunnplanet i sammenheng med konfliktrådene. Departementet har derfor vurdert flere ulike modeller, som det blir redegjort for i proposisjonen.

1.5 Departementets vurderinger

Innledning

Det er et mål å få en mer enhetlig og konsekvent organisering enn i dag av den sivile rettspleien på grunnplanet. For en effektiv utførelse av gjøremålene er det en fordel å organisere saksfeltet samlet. Et hovedspørsmål, som ikke i seg selv er av organisatorisk art, er spørsmålet om det bør åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Det vil ha så store konsekvenser for fordelingen av saksmengden og gebyrinntektene mellom forliksrådene og namsmennene at det vil være en viktig premiss ved vurderingen av hvilke organisatoriske løsninger som er ønskelige eller som det vil være rom for. Departementet behandler derfor dette spørsmålet før valg av organisatorisk løsning omtales.

Direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav

Den praktiske hovedregelen ved rettslig inndriving av usikrede pengekrav er i dag noe forenklet at fordringshaveren må bringe kravet inn for forliksrådet for å få dom for det. Med dommen som tvangsgrunnlag kan fordringshaveren begjære utlegg for kravet hos namsmannen. Dersom forslaget om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav gjennomføres, kan fordringshaveren i stedet begjære utlegg med en gang. Bare dersom skyldneren reiser innsigelser mot kravet, blir det aktuelt å behandle saken i forliksrådet.

Etter departementets mening er det tre hensyn som tilsier at ordningen bør gjennomføres:

• I de aller fleste tilfeller der det i dag tas ut forliksklage og deretter begjæres utlegg, vil ordningen spare partene for kostnadene ved forliksrådsbehandlingen.

• Omkring to tredeler av sakene i forliksrådet avsluttes med uteblivelsesdom på grunn av mang­lende tilsvar. Bak dette tallet kan det skjule seg mange ressurssvake skyldnere som ikke evner å fremsette rettmessige innsigelser på en adekvat måte. Den kontakten namsmannen skal ha med skyldneren under en utleggssak, øker sannsynligheten for at rettmessige innsigelser kommer frem og blir gitt en forsvarlig behandling, gjerne i form av en realitetsbehandling i forliksrådet. Departementet ser det derfor heller ikke som et godt alternativ å integrere de to skrittene i inndrivingen slik at forliksrådsbehandlingen kommer først.

• Et tredje hensyn er at direkte tvangsinndrivelse vil medføre en raskere inndriving. Det vil være en fordel for fordringshaveren og kan undertiden være det også sett fra skyldnerens side.

Et viktig spørsmål ved utformingen av en ordning med direkte tvangsinndrivelse er om skyldnerens innsigelser skal gå tapt dersom de ikke reises innen en bestemt frist under tvangsfullbyrdelsen, eller om de skal være i behold så lenge de ikke har gått tapt av andre grunner som oversittelse av reklamasjonsfrister eller etter ulovfestede passivitetsbetraktninger. Etter departementets oppfatning bør en trolig holde seg til det siste alternativet.

Siden et av formålene med en slik ordning er å holde kostnadene nede for partene, bør det ikke kreves nytt gebyr for en fortsettelse av utleggssaken eller for en ny utleggsbegjæring etter at fordringshaverens krav er fastslått i forliksrådet.

På denne bakgrunn mener departementet at det bør åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav.

Momenter ved valg av organisatorisk løsning

Departementet vil følge opp entydige politiske signaler om at ansvaret for den sivile rettspleie på grunnplanet i sin helhet bør samles på statens hånd. Dagens ordning med namsmannsfunksjonen i politiet videreføres, men slik at også de ordinære namsmenn som i dag er organisert annerledes, legges til politiet for å få en enhetlig organisering av funksjonen og et samlet overordnet ansvar. Etter opprettelsen av Politidirektoratet og Domstoladministrasjonen er det overordnede ansvaret for namsmannsfunksjonen mer splittet enn det var tidligere. Departementet mener det er en god løsning å organisere også de øvrige gjøremålene innenfor politiet i samsvar med "lens­manns­tradisjonen" der politigjøremål og sivile gjøremål ivaretas av samme enheter.

Ved opprettelsen av Domstoladministrasjonen i 2002 er avstanden mellom domstolene og den ut­øvende makt markert også på det administrative området. Domstoladministrasjonen har gitt uttrykk for at det ikke samsvarer med denne tenkningen å legge sekretariatsfunksjonen for forliksrådene til politiet, og har antydet at en kan etablere frittstående sekretariater eller meglingskontorer på grunnplanet, underlagt Domstoladministrasjonen. Departementet vil peke på at forliksrådene ikke behandler straffesaker. Spørsmålet om uavhengighet i forhold til politiet kommer derfor i et annet lys enn for de høyere domstolene.

Et viktig pragmatisk hensyn ved valget av den enheten som har namsmannsfunksjonen som sekretariat for forliksrådet, er at det gir rom for å opprettholde dagens desentraliserte forliksrådsordning med folkevalgte forliksråd i hver kommune selv om staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret. Det er også et moment at ordningen med direkte tvangsinndrivelse med forliksrådsbehandling av eventuelle innsigelser kan gis en mer rasjonell utforming dersom namsmannen og forliksrådssekretariatet er samme enhet. Sekretariatsfunksjonen vil sammen med tvangsfullbyrdelse og skjønn m.m. danne et godt fagmiljø for den sivile rettspleie.

Det er lagt stor vekt på å finne kostnadseffektive løsninger. Det offentliges ressurser skal utnyttes bedre enn før, og partenes kostnader ved inndriving av pengekrav skal bli lavere. Rasjonaliseringspotensialet for det offentlige ligger blant annet i den nære tilknytningen mellom forliksrådet og namsmannen. For fordringshavere og skyldnere ligger besparelsen i at en i kurante saker slipper å gå veien om forliksrådet.

Etter departementets mening bør jurisdiksjonsinndelingen for den sivile rettspleien på grunnplanet være knyttet til kommunestrukturen, og de sivile rettspleiegjøremålene bør utføres samlet for kommunen. Ingen organisatoriske enheter for den sivile rettspleien på grunnplanet bør derfor dekke mindre enn én kommune. Organisasjonsmodellen er fleksibel nok når en får en ordning med funksjonsbaserte driftsenheter i de største kommunene.

Oslo er med sitt saksantall både hos namsmannen og i forliksrådet i en klasse for seg. Departementet fastholder at namsmannen av prinsipielle grunner bør skilles fra domstolen også i Oslo. Det er uheldig om oppgavefordelingen mellom de forskjellige nivåene innen rettspleien varierer i forskjellige distrikter.

Organiseringen vil ikke legge hindringer i veien for en samordning av lønnstrekk overfor arbeidsgivere, og en eventuell bedre samordning mellom de alminnelige namsmyndighetene og særnamsmennene. I disse sammenhengene vil det være en fordel å kunne forholde seg til et ryddig namsmannsapparat med et enhetlig overordnet ansvar.

Politimodellen - innpassing av de sivile gjøremål i politiets organisasjon

Etter departementets mening er det i et fremtidsrettet perspektiv av stor betydning for publikum og andre at politimodellen gjennomføres på en måte som gir en ensartet tjenesteenhetsstruktur utad og en ensartet terminologi som avspeiler hvilke enheter som har hvilke gjøremål. Når reformen er gjennomført, vil det innenfor politiet være tre typer tjenesteenheter: enheter med både polititjeneste og sivile rettspleiegjøremål, enheter med polititjeneste uten sivile rettspleiegjøremål og enheter som bare har sivile gjøremål.

Ved vurderingen av om de sivile rettspleiegjøremålene bør ivaretas av en egen enhet, vil et viktig moment være hvor stor denne enheten i tilfellet blir. Det henger nært sammen med folketallet i den enkelte kommune. Det bør også tas hensyn til lokale tradisjoner og ønsker.

Uttrykket "tjenesteenhet" sikter til den faglige siden av gjøremålene og hvordan etaten fremstår utad. Det sikter ikke til den interne organiseringen av budsjett- og personalansvar mv. og er derfor ikke sammenfallende med uttrykket "driftsenhet". Etter lovforslaget i proposisjonen vil det være adgang til å organisere flere lensmannskontorer, og for så vidt også politistasjoner, som én driftsenhet. Med den utformingen av politiloven § 16 som foreslås i proposisjonen, vil Kongens kompetanse være knyttet til tjenesteenhetsstrukturen og ikke til driftsenhetsstrukturen. Etter departementets mening er det en god løsning. Det vil ligge til departementet å fastsette driftsenhetsstrukturen med mindre kompetansen delegeres til Politidirektoratet.

Politimesterens myndighet i forhold til den sivile rettspleien på grunnplanet har vært et noe omstridt tema siden sammenslåingen av politiet og lensmannsetaten i 1994. En avklaring vil være et nødvendig ledd i den omorganiseringen og oppryddingen som departementet nå foreslår. Utgangspunktet ligger i politiets hierarkiske oppbygging. For de sivile rettspleiegjøremålene begrenses dette imidlertid noe av de hensyn som gjør seg gjeldende på det området. Dersom flere lensmannskontorer organiseres som én driftsenhet, vil driftsenhetslederens instruksjonsmyndighet være begrenset på samme måte som for andre overordnede innen politiet.

Som et ledd i den overordnede styringen av de sivile gjøremålene vil det i tildelingsbrev fra departementet bli satt klare kriterier for saksbehandlingstiden m.m. for de sivile sakene slik at en ikke risikerer at restanser på politisiden forplanter seg. Disse styringssignalene forutsettes videreført til de enhetene som har slike gjøremål.

Som et ledd i den enhetlige organiseringen som foreslås i proposisjonen, mener departementet at tiden er moden for en opprydding i mange lovbestemmelser om politi- og lensmannsetaten som siden sammenslåingen av politiet og lensmannsetaten i 1994 har hatt et misvisende preg.

Forliksrådet

I de øvrige domstolene er det domstolens leder som også har ansvar for administrative oppgaver knyttet til sakene, og domstolslederen er kontorpersonalets overordnede. Når sekretariatsfunksjonen for forliksrådene legges til et organ utenfor domstolen, krever oppgavefordelingen mellom domstol og sekretariat større omtanke. Nettopp fordi sekretariatet ligger utenfor domstolen, går departementet inn for at oppgavefordelingen regelfestes i forskrifts form. Det vil også gi en mer ensartet oppgavefordeling på landsbasis. I forskriften vil det bli lagt vekt på overordningsforholdet mellom forliksrådets leder på den ene siden og lensmannen og namsfogden som sekretariat på den andre siden, samt på politiets behov for klare rammer for hvor stor innsats forliksrådet skal ha anledning til å kreve.

Det overordnede ansvaret for forliksrådene er i dag delt mellom flere aktører. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret, Justisdepartementet har ansvaret for regelverket, og fylkesmennene har flere oppgaver i forhold til forliksrådet i henhold til domstolloven.

En løsning som vil være i godt samsvar med forliksrådenes funksjon som domstol og med hvordan de øvrige domstolene administreres, vil være å legge oppgaven til Domstoladministrasjonen. Selv om departementet er innstilt på å beholde forliksrådet som en billig, folkelig og desentralisert tvisteløsningsmekanisme i sivile rettstvister, ønsker departementet imidlertid ikke å foreslå en slik rolle for Domstoladministrasjonen før forliksrådenes plass i rettspleien i fremtiden er endelig avklart i forbindelse med arbeidet med ny tvistelov. I denne situasjonen har departementet valgt å gå inn for at det overordnede økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene som kollegiale domstoler inntil videre blir liggende i departementet.

Den alminnelige regelen i tvistemålsloven er at en part har rett til å la seg representere av prosessfullmektig i rettergang. I forliksrådet har parter som bor i kommunen, som utgangspunkt personlig møteplikt. Hvem som kan møte som fullmektig eller medhjelper for en part, er nærmere regulert i tvistemålsloven.

Tvistemålsutvalget finner det prinsipielt problematisk at stevnevitner kan møte som fullmektig for parter og viser blant annet til kravet til uavhengighet og upartiskhet i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6. Utvalget foreslår derfor som en praktisk løsning at kommunene i stedet pålegges å oppnevne et utvalg av faste møtefullmektiger for parter som har behov for en slik bistand.

Under høringen av Tvistemålsutvalgets utredning var det få høringsinstanser som uttalte seg uttrykkelig om dette forslaget.

Etter departementets mening bør en opprydding på dette punkt skje samtidig med omorganiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, og det foreslås derfor at Tvistemålsutvalgets forslag følges opp. I sentrale strøk vil behovet for å møte med fullmektig antakelig fortsatt i de fleste tilfellene bli tatt hånd om av samarbeidsnettet inkassobyråene imellom, men for de tilfellene der det er innklagede som ikke bor i kommunen eller saken dreier seg om annet enn inndriving av pengekrav, vil ikke dette nettet dekke behovet. Også i slike situasjoner vil Tvistemålsutvalgets forslag gi en god løsning.

Tvistemålsutvalget foreslo å legge ansvaret for opprettelsen av utvalget til kommunen som administrativt ansvarlig for forliksrådet. Selv om det i proposisjonen foreslås å overføre det administrative ansvaret for forliksrådene til staten, bør det fortsatt være kommunen som oppnevner utvalget.

Departementets syn på forliksrådenes fremtid

Etter departementets syn representerer forliksrådsordningen et verdifullt element i den sivile rettspleien. Verdien ligger ikke i masseproduksjonen av uteblivelsesdommer, der det foreslås andre løsninger i proposisjonen, men i de mange sakene der forliksrådet bidrar til at reelle tvister løses. Forliksrådsordningen er en rimelig, folkelig og desentralisert tvisteløsningsmekanisme. Den bidrar også til en verdifull avlastning av rettsapparatet for øvrig. Departementet er enig med dem som hevder at det forekommer tilfeller der forliksrådene ikke har hatt en helt heldig hånd med enkelte saker, men er ikke enig med dem som hevder at det foreligger en systemsvakhet. Departementet har uansett tro på at den organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet som foreslås i proposisjonen og den avlastningen som adgangen til direkte tvangsinndrivelse vil medføre, vil føre til at forliksrådene vil bli enda bedre egnet til å løse saker med reelle tvister.

På denne bakgrunnen mener departementet at en bør opprettholde dagens hovedregel om at saker skal være forsøkt løst i forliksrådet, før de kan bringes inn for tingretten. Hvilke unntaksregler en bør ha, vil bli vurdert i arbeidet med proposisjonen om en ny tvistelov. Departementet mener dessuten at forliksrådet bør beholde kompetansen til å pådømme saker med reell tvist, i hvert fall i saker om formuesverdier der tvistesummen er under to ganger folketrygdens grunnbeløp. Om det bør settes et slikt tak og om det eventuelt bør ligge høyere enn ved to ganger folketrygdens grunnbeløp, vil bli vurdert nærmere i arbeidet med ny tvistelov.

Andre oppgaver innen den sivile rettspleien på grunnplanet

Det foreslås i utgangspunktet ingen endringer i namsmannens oppgaver. Adgangen til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav vil imidlertid føre til at saksmengden vil bli betydelig påvirket.

Departementet foreslår i proposisjonen at namsfogden likestilles med lensmannen når det gjelder avholdelse av skjønn. Det medfører endringer i en rekke lover. Når det gjelder registrerings- og forseglingsforretninger på oppdrag av tingretten, vil oppdraget etter lovforslaget kunne gis til lensmannen eller namsfogden i den ustrekning retten ikke overlater oppdraget til bobestyrer.

Dødsfall skal i dag i lensmannsdistriktene meldes til lensmannen, som igjen melder fra til tingretten. Utenfor lensmannsdistriktene gis meldingen direkte til tingretten. Når et dødsfall meldes, innhentes opplysninger om økonomiske og arvemessige forhold, samtidig som de etterlatte gis veiledning i arvespørsmål. Det foreslås at publikum over hele landet selv kan velge om de gir melding til lensmann eller namsfogd, eller direkte til tingretten.

Veksel- og sjekkprotester opptas i lensmannsdistriktene av lensmannen, og utenfor lensmannsdistriktene av notarius publicus, det vil si tingretten eller byfogden. I visse tilfeller kan protest opptas av hovedstevnevitnet. Med den foreslåtte organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet i byene kan det bestemmes at veksel- og sjekkprotester unntaksfritt skal opptas av lensmannen eller namsfogden.

Den sivile rettspleien på grunnplanet på Svalbard

Utgangspunktet ved vurderingen av hvordan den sivile rettspleien på grunnplanet på Svalbard bør organiseres, er at unødvendige forskjeller fra ordningene på fastlandet bør unngås. Lovteknisk kan det være en god løsning at alle særregler om den sivile rettspleien på grunnplanet på Svalbard samles i Svalbardloven.

Det foreslås at sysselmannen skal være sekretariat for Svalbard forliksråd. For namsmanns- og stevnevitnefunksjonene foreslås det fastsatt i Svalbardloven at sysselmannen er namsmann og hovedstevnevitne på Svalbard. Bare få av de lovene som omhandler lensmannsskjønn, gjelder på Svalbard. Det foreslås at slike skjønn i disse tilfellene på Svalbard skal styres av sysselmannen. Endelig bør det fremgå av Svalbardloven at dødsfall kan meldes til sysselmannen.

Gjennomføringen av reformen

Departementet tar sikte på at de nye lovbestemmelsene om organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet og om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav m.m. skal tre i kraft 1. januar 2006. Enkelte steder kan det imidlertid være praktisk å gjennomføre omorganiseringen på et tidligere tidspunkt, og i ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene åpnes det for det.

Når det gjelder sekretariatsoppgavene for forliksrådet, ligger kompetansen hos de medarbeiderne som i dag utfører oppgavene i kommunene. Det samme gjelder for namsmanns- og stevnevitnefunksjonene de steder disse funksjonene ivaretas av kommunen. Medarbeiderne vil som hovedregel få tilbud om å følge med oppgavene og bli ansatt i politiet.

I mange kommuner utgjør sekretariatsoppgaven bare en brøkdel av en full stilling. Medarbeiderne har ofte andre oppgaver for kommunen som legger beslag på en vesentlig større andel av arbeidstiden. Det må settes en nedre grense for hvor små stillingsandeler som skal gi rett til å følge med oppgaven over til staten. En passende avgrensing kan være at ansatte med 14 arbeidstimer eller mer pr. uke knyttet til sekretariatsfunksjonen får tilbud om tilsvarende stilling i staten, mens ansatte med inntil 13 timer pr. uke forblir kommunens ansvar. Det vil svare til grensen for medlemskap i Statens Pensjonskasse. Det samme vil gjelde for de kommunalt ansatte som ivaretar namsmanns- og stevnevitnefunksjonen der disse funksjonene i dag ligger til kommunen.

Organisering og innplassering vil bli tilpasset organisasjons- og stillingsstrukturen i politiet. De største namsmannsavdelingene ved domstolene vil bli overført som bestående enheter. Ved overføring av mindre enheter vil de tilsatte bli organisatorisk plassert i de bestående eller nye enhetene som har ansvaret for de sivile rettspleiegjøremålene.

Utover de bestemmelsene om ansattes rettigheter som fastlegges i loven, vil utfyllende bestemmelser om frister m.m. bli fastsatt av Kongen. Departementet vil også ta initiativ til at det blir inngått en egen omstillings- eller overføringsavtale. Ingen av de som overføres fra kommunen til staten, skal gå ned i lønn. Kommunal ansiennitet skal likestilles med statlig ansiennitet, og pensjonsrettigheter fra kommunen vil overføres til Statens Pensjonskasse.

1.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene i proposisjonen vil ha positive økonomiske og administrative konsekvenser for privatpersoner og næringslivet.

For staten vil endringene i organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet få betydelige administrative og økonomiske konsekvenser. Det gjelder først og fremst for politiet, som vil motta oppgaver både fra kommunene og fra domstolene. Også Justisdepartementet pålegges inntil videre nye oppgaver gjennom det overordnede administrative ansvaret for forliksrådene. Det legges til grunn at virksomheter som får nye oppgaver, skal få dekket sine merutgifter. Som et insitament til å finne frem til effektive arbeidsmåter og en god intern organisering, legges det også til grunn at ressurser som politiet frigjør etter hvert, skal kunne benyttes til å styrke etatens andre gjøremål.

2. Komiteens merknader

Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Unni Hennum Lie, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, er opptatt av at justissektoren ivaretar rettssikkerheten til den enkelte på en god måte og at den fremstår som effektiv og publikumsvennlig. Komiteen viser til at organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet har vært under vurdering i mange år, og mener at det nå er et sterkt behov for en endelig avklaring. Komiteen er kjent med at Justisdepartementet allerede under statsråd Grete Faremo satte i gang en utredning om organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, og at det er denne utredningen som er hovedgrunnlaget for den proposisjonen Regjeringen nå har fremmet. Komiteen viser også til brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen av 19. mai 2004. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener den fremlagte proposisjonen har en del forslag som er prinsipielt meget betenkelig. Dette knytter seg både til organisering og til forslaget om direkte inndrivelse av uimotsagte krav. Disse medlemmer har videre merket seg den til dels massive kritikken mot proposisjonen som fremkom fra en rekke organisasjoner, herunder namsmannen i Oslo og Domstolsadministrasjonen, i forbindelse med høringen i komiteen.

Innledningsvis mener disse medlemmer prinsipielt at skille mellom utøvende og dømmende makt er svært viktig. Domstolenes uavhengighet er forutsatt i Grunnloven og har utviklet seg gjennom konstitusjonell sedvanerett. Skillet mellom utøvende og dømmende makt er sågar en forutsetning i enhver demokratisk rettstat. Dette skillet er meget viktig uavhengig av om det gjelder sivile saker eller straffesaker. Sammenlignet med formuesstraff som har blitt en vesentlig del av strafferettspleien, vil formuesverdiene det er snakk om i en sivil sak kunne være minst like store og føles like inngripende for skyldner. I mange tilfeller er det også slik at det offentlige ved stat eller kommune er fordringshaver, ikke bare gjennom skattekrav, men også gjennom annen virksomhet som det offentlige forestår eller gir tilbud om. I tillegg har man en rekke tjenester som private utfører på vegne av det offentlige. Av hensyn til rettssikkerheten og tiltroen til en rettstat med en uavhengig dømmende makt, er det derfor meget viktig at man ikke rokker ved dette prinsipielle skillet, men heller forsøker å rendyrke og styrke dette skillet i fremtiden.

Disse medlemmer mener på bakgrunn av dette at det helhetlige ansvaret for forliksrådene bør sortere under Domstolsadministrasjonen, så også sekretariatsfunksjonen. Det vil i praksis si at sekretariatet legges til den lokale rettskrets ved sorenskriver eller tingrett. Dette vil videre skape en organisering hvor man står mer uavhengig i forhold til eventuelle kommunesammenslåinger og andre omorganiseringer. Ikke minst vil dette sikre en klar uavhengighet til den utøvende myndighet. Oppnevnelsen skal skje i den enkelte kommune med ett forliksråd i hver kommune. Det er således kun sekretariatsfunksjonen som vil bli felles for flere lokale forliksråd. Dette vil innebære en effektivisering samt at man i større grad får samlet og utviklet kompetansen på området.

Når det gjelder namsmannsfunksjonen mener disse medlemmer at proposisjonen her mangler en vesentlig dimensjon, i og med at man ikke har vurdert forholdet til særnamsmennene. Disse utgjør en ikke ubetydelig del av namsmennene og den sivile rettspleien. Det er derfor sannsynlig at vurderingene ville blitt annerledes, dersom man hadde tatt særnamsmennene med i vurderingen av omorganiseringen. Disse medlemmer ønsker utredet en modell som er mer lik den svenske med en egen namsmyndighet. Dette er kun kort omtalt i proposisjonen og avvist som for byråkratisk. Disse medlemmer mener at dette er begrunnet i at man kun ser på namsmannen i snever forstand. Dersom man hadde vurdert å samle alle med namsmannskompetanse i ett organ, bestående av den ordinære namsmann samt alle særnamsmenn og andre som har myndighet til å drive tvangsinnfordring; blant annet Helse og Sosialdepartementet med Trygdeetatens Innkrevningssentral, kommunene og Finansdepartementet ved de kommunale skatteoppkrevere samt legge Statens Innkrevningssentral inn under dette organet, ville man fått samlet denne typen kompetanse. Dette vil kunne bidra til en mer effektiv og samordnet innkreving av utleggstrekk. Slik ville man ha en gyllen mulighet til å effektivisere offentlig sektor. Disse medlemmer mener derfor at det er en manglende samorganisering av disse oppgaver som er for byråkratisk. Således fremstår proposisjonen ikke som en virkelig omorganisering for å få en mer effektiv rettspleie på grunnplanet, men som en mulig forskyving av arbeidsmengde i forbindelse med sivile oppgaver til politiet fordi flertallet ikke ellers ønsker å ta kostnaden ved å opprettholde et lokalt og desentralisert politi. Disse medlemmer mener politiet har mer enn nok oppgaver og utfordringer i forhold til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Det er kriminalitetsbekjempelse som er og skal være politiets oppgave nummer én. At flertallet ikke vil prioritere kriminalitetsbekjempelse og forebygging på lokalplanet er meget synd. Det er synd at mulige vikarierende hensyn og motiv skal være styrende for en debatt om omorganisering og effektivisering av den sivile rettspleie på grunnplanet. Det var et mål ved politireformen at man skulle få flere politifolk ut i gater og streder. Men med en slik økning i oppgaver for namsmannen (som på små lokale steder innebærer en lensmann) som proposisjonen legger opp til, vil dette sette lensmannen i en stadig vanskeligere situasjon i forhold til å måtte prioritere mellom sivile oppgaver og politioppgaver. Å ha et politi som i det vesentlige sysler med sivile oppgaver vil etter disse medlemmers syn være lite formålstjenlig. I forhold til en eventuell ny namsmyndighet ville politiets oppgave være å bistå namsmannen hvor det kreves fysiske inngrep som utkastelse mv. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Ot.prp. nr 43 (2003-2004) om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. sendes tilbake til Regjeringen for en videre vurdering av andre modeller, hvor man tar med i vurderingen særnamsmenn og andre som har adgang til å drive tvangsinnfordringer samt Statens Innkrevningssentral. Det bes konkret om at man vurderer en samordning av disse myndighetene til en namsmyndighet, som i det vesentlige tilsvarer den svenske modellen. Det bes også om en vurdering av hvilke andre oppgaver som kan legges til et slikt nytt organ. Det skal legges vekt på skillet mellom dømmende og utøvende makt og hvordan dette kan løses ved å legge det helhetlige ansvaret for forliksrådene til Domstolsadministrasjonen."

Uimotsagte krav og direkte tvangsinndrivelse

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til de hovedhensyn gjengitt i proposisjonen som tilsier at ordningen med direkte inndriving av uimotsagte krav bør gjennomføres. Flertallet viser særlig til at direkte inndrivelse ved namsmannen er en fordel for de ressurssvake som av ulike årsaker ikke evner å møte i forliksrådet eller på annen måte fremstille innsigelser tidsnok. Den kontakten som namsmannen vil ha med skyldneren under en utleggsak, øker etter flertallets syn sannsynligheten for at rettmessige innsigelser når frem og blir behandlet.

Flertallet viser til at forliksklager forkynnes i alminnelig brev uten krav om retur av mottakskvittering. Dersom forliksrådet ikke mottar noen reaksjon på forkynnelsen, skal det som hovedregel avsies uteblivelsesdom i klagerens favør. Etter flertallets mening er det fare for at det bak disse uteblivelsesdommene skjuler seg en del tilfeller der forkynnelsen faktisk ikke har kommet frem, og en god del tilfeller der skyldneren rett og slett rent psykisk ikke er i stand til å reagere fornuftig. Flertallet mener derfor at direkte tvangsinndrivelse vil ivareta skyldnernes faktiske rettssikkerhet på en langt bedre måte. Flertallet peker på at det i forslaget til lovregler om direkte tvangsinndrivelse er bygget inn mange ekstra rettssikkerhetselementer sammenlignet med de alminnelige reglene for utlegg:

• Utleggsbegjæringen skal gi noe mer utfyllende opplysninger om kravet siden begjæringen også skal oppfylle de krav som stilles til en forliksklage.

• Direkte tvangsfullbyrdelse kan bare finne sted i det distriktet der skyldneren bor.

• Skyldneren skal oppfordres til å ta standpunkt til kravet fra saksøkeren.

• For at muligheten for minnelige ordninger ikke skal gå tapt, skal skyldneren opplyses om at han kan be namsmannen om å anmode saksøkeren om å sette seg i kontakt med saksøkte.

• Enhver innsigelse som er fremsatt i rett tid mot kravet fra saksøkeren, fører til at det ikke kan tas utlegg før saken også har vært behandlet i forliksrådet.

• Namsmannen kan bare unnlate å varsle skyldneren om tiden og stedet for utleggsforretningen dersom han påtreffer saksøkte på stedet.

• I motsetning til i andre tilfeller er det ikke adgang til å ta utlegg før begjæringen er forelagt for skyldneren selv om det kan medføre at fullbyrdelsen blir vesentlig vanskeliggjort.

Flertallet ser det også som en prinsipiell fordel at kravet fra fordringshaveren ikke blir rettskraftig avgjort under direkte tvangsfullbyrdelse. At saksøkte kan reise tvist om kravet i ettertid, vil ha en preventiv virkning med hensyn til misbruk av ordningen. En slik ekstra sikkerhet har man ikke dersom inndrivelsen starter i forliksrådet.

Flertallet mener videre at ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav i mange tilfeller vil redusere kostnadene for skyldner. Det er viktig at inndrivingen ikke påfører skyldnerne unødige gebyrer og salærer. En regning for et mindre varekjøp eller en telefonregning vil lett bli mangedoblet når både inkassoselskapet og det offentlige skal behandle det flere ganger. Flertallet viser dess­uten til at den totale saksbehandlingstiden vil bli kortere. Det vil spare skyldneren for renteutgifter. Flertallet viser til at den foreslåtte ordningen med direkte inndrivelse av uimotsagte krav vil føre til en betydelig økning i saker for namsmannsapparatet. Saksbehandlingstiden hos namsmannen i Oslo er i dag definert som à jour. Flere namsmannsavdelinger har uttrykt bekymring i forhold til at en slik økning i saker skal føre til mye ekstraarbeid, og påfølgende store restanser. Det må derfor sikres at det tilføres tilstrekkelig med stillinger slik at man unngår at disse restansene oppstår. Lang saksbehandlingstid og store restanser vil være i strid med proposisjonens hensyn bak forslaget med ønske om raskere inndriving, og det vil medføre fare for illegal innkreving av gjeld. Basert på anslag om en økning i utleggssaker til et sted mellom 330 000 og 390 000 saker trengs det økte ressurser til å opprette nye namsmannsstillinger for å opprettholde dagens saksbehandlingstid. Det er også av stor viktighet at det sikres tilstrekkelig med midler til at, både de allerede eksisterende namsmennene og de som skal bemanne de nye stillingene, får tilegnet seg de nødvendige kunnskapene for å utføre denne jobben.

Flertallet viser til de økonomiske konsekvenser og bemanningsbehov som det er redegjort for i kapittel 7.3 og 7.4 og til det nevnte vedlagte brev av 19. mai 2004.

Flertallet deler ikke den bekymring som har fremkommet fra enkelte hold, at ordningen vil medføre at flere urettmessige krav vil bli fremmet - all den tid saksøkte har anledning til å fremme innsigelser overfor namsmannen. Flertallet viser imidlertid til at både Namsmannen i Oslo og Gjeldsofferaksjonen mener at namsmannen må kunne kreve forskuddsbetaling av rettsgebyret for å motvirke misbruk av ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Flertallet er enig i at namsmannen bør ha adgang til det, og foreslår at det åpnes for det ved en endring i rettsgebyrloven § 14. Flertallet foreslår på denne bakgrunn følgende:

"I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres følgende endring:

§ 14 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Ved begjæring om utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f kan namsmannen i særlige tilfeller kreve at gebyret etter første ledd første punktum betales forskuddsvis."

Flertallet har merket seg at man på namsmannshold er noe usikre på hvilken kontroll de skal føre med de kravene som sendes til direkte tvangsinndrivelse. Ifølge departementet er dette en problemstilling som forliksrådene alltid har stått overfor, og justisministeren uttaler i brevet av 19. mai 2004:

"Jeg vil sørge for at det settes fokus på at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i disse spørsmålene hos alle namsmennene og forliksrådssekretariater."

Flertallet peker på at forliksrådsordningen fortsatt vil stå åpen for de fordringhaverne som ønsker å begynne den rettslige inndrivingen der. Komiteen vil imidlertid be departementet vurdere om reglene for forkynnelse av forliksklager kan endres slik at en får større sikkerhet for at forkynnelsene faktisk kommer frem og ikke blir liggende ulest hos ressurssvake personer med store gjeldsproblemer. Når inndrivingen av de fleste pengekrav vil begynne hos namsmannen, vil det etter flertallets mening trolig være rom for en slik regelendring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler bekymringene i forhold til skyldners rettsikkerhet og viser her til den prinsipielle drøftelsen foran. Disse medlemmer registrerer den skepsis som er uttrykt fra en rekke høringsinstanser i forhold til dette spørsmålet, og stiller seg i det vesentlige bak den kritikk som framkommer fra blant annet; Den Norske Advokatforening, Norske Inkassobyråers Forening, Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner, med flere.

Disse medlemmer mener en direkte inndrivelse av uimotsagte krav vil innebære en ytterligere svekkelse av rettsikkerheten. Disse medlemmer merker seg at flertallet hevder det kan være mange gale avgjørelser i forbindelse med uteblivelsesdommer. Dette begrunner flertallet med at mange skyldnere ofte ikke er psykisk i stand til å reagere fornuftig, og at forkynnelsen ikke har nådd frem. Det vil være en utfordring uansett om det er namsmann, kreditor, eller forliksråd som sender ut skriv, innkallinger eller oppfordring til å komme med innsigelser. Disse medlemmer registrerer at flertallet ser at dette uansett er et problem, og ber departementet se på eventuelle regelendringer for å sikre at slik post blir lest og eventuelle innsigelser fremkommer. Disse medlemmer merker seg videre at flertallet mener det er en styrkning av rettsikkerheten at man får en raskere inndrivelse. Det kan spørres om flertallet mener en som er psykisk ute av stand til å reagere fornuftig, vil reagere mer fornuftig om saken går raskere ved direkte inndrivelse, hvor han er henvist til selv å reise innsigelser ved en forliksrådsbehandling i ettertid. Disse medlemmer finner det lite trolig at en resurssvak person, bedre kan ivareta sin rettsikkerhet ved å begynne på bunn igjen. Disse medlemmer finner det videre tvilsomt om det er rettsikkerhetsmessig bedre med en summarisk prøvning hos namsmann enn hos forliksrådet ved en uteblivelsesdom. Om man senere bestrider kravet vil forliksrådet uansett måtte prøve saken på nytt, noe som innebærer en unødig dobbeltbehandling. Disse medlemmer mener det heller bør være et mål å korte ned saksbehandlingstiden ved forliksrådene og den faktiske inndrivelsen enn å svekke skyldners rettsikkerhet på denne måten. Disse medlemmer ser videre en reell fare for misbruk av denne ordningen. Det er en kjent sak at mange "katalogselgere" og svindlere sender ut fakturaer på småkrav til større bedrifter og organisasjoner slik at de uforvarende skal betale disse. Disse medlemmer registrerer at flertallet også ser denne fare og foreslår visse endringer. Disse medlemmer mener at de foreslåtte endringer ikke er nok til at man bør støtte forslaget om direkte inndrivelse av uimotsagte krav. De foreslåtte endringer sier at man i "særlige tilfeller" skal kunne kreve gebyr forhåndsbetalt. Utrykket "særlige tilfeller" innebærer at listen ligger temmelig høyt. Det skal foreligge noe ekstraordinært eller spesielt før man skal kunne kreve forhåndsbetaling etter forslagets ordlyd. Hva skal vurderes som særlig tilfelle er således lite klart. Er det ved større krav eller er det ved spesielt små krav man skal bruke regelen? Det er jo nettopp små tilsynelatende rettmessige krav som gjør at disse "svindlerne" tjener penger på dette. Et annet moment er at namsmannen i hvert enkelt tilfelle må vurdere om dette er et "særlig tilfelle" og om han må vurdere hvorvidt man bør kreve forhåndsbetaling. Slik sett forsvinner mye av argumentene om effektivisering gjennom en direkte inndrivelse, og resultatet blir at rettsikkerheten i ytterste fall reduseres.

Organisering

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet er opptatt av at organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet blir helhetlig og mest mulig lik i hele landet. I dag er namsmannsapparatet svært ulikt organisert, fordelt på lensmenn, kommunale underfogder og avdelinger under byfogder/tingretter. Flertallet viser spesielt til de innvendinger som er kommet vedrørende forslaget om organiseringen av namsmannen i Oslo. Flertallet mener imidlertid at alle distrikter bør ha lik nivåinndeling, og er derfor enig i at namsmannen av prinsipielle grunner bør skilles fra domstolen også i Oslo.

Videre er det etter flertallets syn viktig at man har en organisasjonsmodell som passer landets bosettingsmønster. Flertallet støtter derfor at man i den fremtidige organisering viderefører den sterke lensmannstradisjonen i Norge, og samler den sivile rettspleien på grunnplanet hos politiet, den såkalte "politimodellen". Nærhet til publikum, sikring av nødvendig kompetanse og kostnader er hensyn som etter flertallets syn også taler for den valgte organisatoriske modell. Flertallet vil påpeke at politi- og lensmannsetaten historisk sett har ivaretatt både politioppgaver og mange sivile oppgaver. En moderne rettsstat trenger både en effektiv sivil rettspleie og en effektiv polititjeneste samt en effektiv strafferettspleie. Selv om kriminalitetsforebygging- og bekjempelse er den mest fremtredende oppgaven for politiet, må en etter flertallets syn ta tilbørlig hensyn til behovet for et fast og entydig apparat innen den sivile rettspleien. Dette hensynet ivaretas ved at politiet skal ha ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet i hele landet på samme måte som lensmennene i lang tid har hatt dette ansvaret i lensmannsdistriktene.

Flertallet fremholder at det avgjørende for organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet må være at det gis en kvalitativ god, tillitvekkende og rask og behandling overfor publikum, særlig overfor partene i de enkelte sakene. Det er samtidig viktig at det offentlige i sin behandling av en sak mot en skyldner viser et visst skjønn og fleksibilitet, når gjeldssaken kanskje kan ordnes på en praktisk måte for begge parter. Dette tilsier etter flertallets vurdering at saker om ubestridt gjeld bør behandles av namsmannsapparatet direkte, hvor saken lett kan bringes til forliksrådet hvis det er nødvendig, avtale om betaling kan inngås eller utlegg blir tatt. Når det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, vil det ikke være grunnlag for at kommunene fortsatt skal ha det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene og sørge for at de har et sekretariat. Flertallet er derfor enig i at den sivile rettspleie på grunnplanet blir samlet ett sted. Allerede i dag har en rekke lensmenn sekretariatsfunksjonen, ved siden av andre oppgaver som ansvaret for lensmannsskjønn, gjeldsordningssaker, vekselprotester, som stevnevitne mv. Det vil etter flertallets oppfatning være en sløsing med offentlige ressurser om en etablerte en egen statlig etat til å ivareta disse funksjonene.

For å sikre at namsfogdene i de fire største byene får en selvstendig stilling i forhold til politidistriktet, har flertallet kommet til at disse namsfogdene bør ligge direkte under Politidirektoratet. Det krever en endring i politiloven § 16 annet ledd. Med en slik organisering vil Politidirektoratet fortsatt ha et enhetlig ansvar for namsmannsgjøremålene og samme grad av styringsmulighet overfor alle namsmennene. Forholdene vil også ligge godt til rette for et nært samarbeid mellom disse namsfogdene og Politidirektoratet når det gjelder utviklingsoppgaver, kompetansehevingstiltak og systemutvikling m.m. innen den sivile rettspleien på grunnplanet. Disse namsfogdene vil kunne utgjøre kompetansesentre med en spisskompetanse innen de sivile oppgavene som andre namsfogder og lensmennene kan dra veksler på. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

"I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) gjøres følgende endringer:

§ 16 annet ledd nr. 3 og nytt nr. 4 skal lyde:

3. at en politimester, som en varig ordning, helt eller delvis skal fritas for bestemte gjøremål, og at de legges til en annen politimester eller til et annet politiorgan,

4. at enkelte namsfogder skal ligge direkte under Politidirektoratet."

Flertallet viser til at politiet er den mest desentraliserte statlige etat. Dette gir en nærhet til publikum som komiteen anser det som grunnleggende at ikke blir svekket. Ved også å overføre sekretariatet for forliksrådene til politiet, styrkes grunnlaget ytterligere for lensmannens lokale tilstedeværelse. Allerede i dag ivaretar lensmenn sekretariatsfunksjoner i mer enn 100 kommuner, og etter det flertallet erfarer har ikke dette avstedkommet mangler i forhold til rettssikkerheten. Forliksrådene behandler ikke straffesaker, som er politiets hovedoppgave, og forliksrådene vil være suverene i løsning av sine oppgaver. Det vil også være slik at Justisdepartementet fortsatt skal ha det direkte overordnede faglige ansvar for forliksrådene.

Etter flertallets mening er det også viktig å knytte politiets organisering til den viktigste administrative inndelingen på lokalplanet, nemlig kommuneinndelingen. Med de valgmuligheter med hensyn til forskjellig organisering for ulike kommuner som lovforslaget stiller opp, mener flertallet at politiet vil ha gode muligheter til å velge en organisering som fremmer politiets oppgaver.

Flertallet er glad for at departementet så raskt har fulgt opp komiteens merknad i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2003-2004) om flere tjenestesteder innenfor samme driftsenhet, når departementet har lagt til grunn at dette krever lovendring. Flertallet finner det også klargjørende at man innfører uttrykket "tjenesteenhet" slik at man har et dekkende ord for et lensmanns- eller politistasjonsdistrikt der det i tillegg til hovedkontoret eller hovedstasjonen er etablert "politiposter" andre steder i distriktet. Flertallet mener at det viktigste for publikum er "tjenesteenhetsstrukturen", og at denne derfor bør fastsettes av Kongen. Driftsenhetsstrukturen er i større utstrekning et internt, administrativt anliggende og kan fastsettes på lavere nivå. Med det forslag som departementet har fremsatt vil en finne et godt grunnlag for gjennomføring av Politireformens fase II, uten å måtte slå sammen lensmannsdistrikter.

Etter flertallets mening er nærheten til publikum og lokalforankringen viktig. De sivile rettspleie­gjøremålene bør derfor legges til tjenesteenheten og ikke til et høyere nivå i politiet. Politimesteren, eller driftenhetslederen der tjenesteenheten inngår i en større driftsenhet, vil ha resultatansvar også for disse oppgavene. Forskjellen fra vanlige politioppgaver ligger i den begrensede instruksjonsmyndigheten. Flertallet kan ikke se at dette er et brudd på prinsippene i Politireform 2000. Flertallet mener at det heller ikke er tale om å innføre et nytt ledernivå i politiet. Ved store driftsenheter er det påkrevd å delegere faglig lederansvar uten at det kan anses for å være i strid med politireformen, eller for å medføre at det innføres et nytt ledernivå, så lenge personal- og budsjettansvar m.m. ligger hos driftsenhetslederen.

Flertallet slutter seg til at enheter med både polititjeneste og sivile rettspleieoppgaver skal kalles "lensmannskontor" , enheter med bare politioppgaver "politistasjon" og enheter med bare sivile oppgaver "namsfogdkontor". På den måten vil navnet gi publikum klar beskjed om hvilke oppgaver enheten har. Uttrykket "lensmannskontor" har lang tradisjon som betegnelse på nettopp enheter som har begge oppgavetypene. Flertallet vil imidlertid understreke at navnet ikke må tillegges betydning ved valg av organisering i det enkelte tilfellet. Navnet skal følge av hvilke organisering som er valgt, og ikke motsatt.

Flertallet slutter seg til den oppryddingen i lovbestemmelser om politi- og lensmannsetaten som foreslås i proposisjonen, men mener man i politiloven likevel bør beholde uttrykket "politi- og lensmannsetaten" som betegnelse på den samlede etat. Flertallet støtter derfor ikke forslaget om endringer i §§ 1, 18, 19 og 21.

Flertallet er kjent med at sysselmannen er namsmann på Svalbard. Komiteen mener at rettspleien på grunnplanet bør være mest mulig lik på Svalbard som på fastlandet, og støtter derfor at Sysselmannen skal være sekretariat for Svalbard forliksråd. Flertallet støtter også de andre lovendringsforslag som berører Svalbard spesielt.

Forholdet til særnamsmennene

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at namsmannen i Oslo har uttalt at det er en svakhet at man ikke har vurdert de såkalte særnamsmennene; i første rekke kommunekassererne (kemnerne), skattefogdene, Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral. Etter flertallets syn er det ingen motsetning mellom de hensyn som namsmannen i Oslo anfører til fordel for en samling av namsmannsoppgavene, og den organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet som er foreslått i proposisjonen. Et politi med lokalkunnskap og nærhet til publikum er en forutsetning for en god polititjeneste. Uavhengig av hvordan namsmannsoppgavene organiseres vil man etter flertallets syn trenge namsmannsoppgavene i politiet for å gi grunnlag for et desentralisert politi. Flertallet viser for øvrig til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2003-2004).

Flertallet vil peke på at det er mange som har namsmannskompetanse i Norge, og ber derfor Regjeringen vurdere om det er rom for en effektivisering og forenkling på dette området. I den forbindelse vil flertallet understreke at det ikke er antallet namsmenn i seg selv som er problematisk i den grad det skyldes en desentralisert organisering med nærhet til publikum, men at flere forskjellige instanser kan forestå tvangsfullbyrdelse overfor de samme skyldnerne.

Samordning av lønnstrekk

Komiteen har gjennom sitt arbeid med lovsaken blitt kjent med at den alminnelige og de forskjellige særnamsmennene i liten grad samordner de lønnstrekkene de nedlegger. Dagens lønnstrekksy­stem har etter det komiteen er kjent med særlig tre mangler. For det første at namsmennene ikke koordinerer de trekk de beslutter i tilstrekkelig grad. For det andre at arbeidsgiverne pålegges for store administrative byrder. Og endelig at arbeidsgiverne i for stor grad får kjennskap til de ansattes private affærer. Enkelte skyldnere har derfor opplevd å bli pålagt trekk fra flere hold uten at vedkommende har fått beholde "det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf. dekningsloven § 2-7. Dette er et stort problem for de skyldnerne det angår og også en betydelig belastning for deres arbeidsgivere, som skal iverksette trekkene. Komiteen er kjent med at departementet har arbeidet med spørsmålet, og har merket seg at det i proposisjonen står at

"[n]år organiseringen av namsmannsapparatet er fastlagt, vil en lettere kunne gå videre med spørsmålet om samordning av lønnstrekk".

Komiteen forutsetter at departementet nå prioriterer arbeidet med samordning av de ulike instansers trekk slik at ingen trekkes mer enn loven åpner for. Med dagens datateknologi skulle det være gode muligheter for å sikre at de forskjellige namsmennene har kunnskap om og tar hensyn til trekk som allerede er nedlagt av andre namsmenn, og at man ved etterfølgende trekk med bedre prioritet straks får redusert eller opphevet det første trekket. Også de andre nevnte svakhetene ved systemet bør en ta tak i.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta de nødvendige skritt for å samordne lønnstrekk via en felles koordineringsinstans og komme med en fremdriftsplan for dette i statsbudsjettet for 2005."

Forliksråd

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at forliksrådenes lokale forankring opprettholdes, og støtter derfor at det fortsatt skal være forliksråd i hver kommune med medlemmer valgt av kommunestyret. Forliksrådenes antall og jurisdiksjonsområde kan ikke være avhengig av politiets nærmere organisering i kommunen. Flertallet viser også til arbeid med ny tvistemålslov, og ønsker inntil videre at det administrative ansvar for forliksrådene blir liggende hos Justisdepartementet.

Flertallet viser til at for å understreke lensmannens uavhengighet av partene foreslår departementet at lensmannen ikke lenger skal kunne representere noen parter i forliksrådet, men at kommunen i stedet oppnevner faste møtefullmektiger for forliksrådet, jf. forslaget til endringer i tvistemålsloven § 44. Flertallet ser dette som en god løsning og understreker at dette forslaget vil sikre at lensmannen blir helt uavhengig av partene i tvisten.

Flertallet mener at forliksrådsordningen er en effektiv og publikumsnær måte å løse konflikter på, samt at den bidrar til å avlaste rettsapparatet for øvrig. Flertallet ønsker derfor å opprettholde dagens hovedregel om at saker skal være forsøkt løst i forliksrådet før de kan bringes inn for tingretten, samt at forliksrådet beholder en kompetanse til å pådømme tvister i formuessaker, der en av partene krever dom.

Andre gjøremål

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet mener at det er hensiktsmessig at namsfogden i saker om skjønn likestilles med lensmannen, og støtter de foreslåtte lovendringer som gjør dette mulig. Flertallet støtter også forslaget om å gi publikum valgrett i forhold til om melding av dødsfall skal skje til lensmann/namsfogd eller tingrett.

3. forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Ot.prp. nr 43 (2003-2004) om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. sendes tilbake til Regjeringen for en videre vurdering av andre modeller, hvor man tar med i vurderingen særnamsmenn og andre som har adgang til å drive tvangsinnfordringer samt Statens Innkrevningssentral. Det bes konkret om at man vurderer en samordning av disse myndighetene til en namsmyndighet, som i det vesentlige tilsvarer den svenske modellen. Det bes også om en vurdering av hvilke andre oppgaver som kan legges til et slikt nytt organ. Det skal legges vekt på skillet mellom dømmende og utøvende makt og hvordan dette kan løses ved å legge det helhetlige ansvaret for forliksrådene til Domstolsadministrasjonen.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak:

A.

Vedtak til lov

om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet)

I

1. I lov 20. juli 1893 nr. 2 om Stranding og Vrag gjøres følgende endringer:

I følgende bestemmelser endres ordene «lensmanden» og «lensmannen» til «politiet»:

§ 1 (2 steder), § 2, § 3 (6 steder), § 6 (2 steder), § 7 (4 steder), § 8 (2 steder), § 9 og § 10 (2 steder).

I følgende bestemmelser endres ordene «lensmandens» og «lensmannens» til «politiets»:

§ 4 og § 10 (2 steder).

I følgende bestemmelser endres ordet «han» til «politiet»:

§ 3 tredje ledd, § 4 og § 7 første ledd (2 steder).

§ 11 første ledd skal lyde:

Godtgjørelse og erstatning etter §§ 1 og 5 fastsettes i lensmannsdistrikter av lensmannen. Over lensmannens avgjørelse kan det klages til politimesteren dersom tvisten gjelder en sum på 100 kroner eller mer eller klageren mener avgjørelsen ikke er lovmessig.

§ 13 første ledd oppheves. Nåværende annet ledd blir første ledd.

2. I lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning af det civile Embedsværk oppheves § 3.

3. I lov 14. juni 1912 nr. 1 om anlæg av taugbaner og løipestrenger mv. skal § 16 lyde:

Skjønn som holdes med hjemmel i loven her, styres av lensmannen eller namsfogden.

4. I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene gjøres følgende endringer:§ 27 skal lyde:

I hver kommune skal det være et forliksråd.

Forliksrådet skal ha tre medlemmer og like mange varamedlemmer. Blant medlemmene og blant varamedlemmene skal det være både kvinner og menn. Varamedlemmene tilkalles i den rekkefølge oppnevnelsen viser.

Kommunestyret velger et av medlemmene til formann. Har denne forfall, trer den av de andre som er nevnt først i oppnevnelsen og som kan gjøre tjeneste, i dennes sted.

Med samtykke fra departementet kan kommunestyret fastsette at forliksrådet skal ha to eller flere avdelinger. Hver avdeling velges etter annet og tredje ledd. Den ene formannen velges som leder for domstolen. Den andre formannen, eller de andre formennene i den rekkefølge kommunen har fastsatt, er lederens stedfortreder som leder for domstolen.

Arbeids-, skyss- og kostgodtgjørelse til medlemmene og varamedlemmene fastsettes i samsvar med forskrift gitt av Kongen. For bestemte kommuner kan departementet fastsette at formannen og i tilfelle også de øvrige medlemmene skal ha et midlertidig tilsettingsforhold etter tjenestemannsloven.

I lensmannsdistrikter er lensmannen sekretariat for forliksrådet. I namsfogddistrikter er namsfogden sekretariat. Kongen kan ved forskrift gi regler om forholdet mellom forliksrådet og sekretariatet.

Kommuner som har samme sekretariat for forliksrådet og dessuten ligger i samme domssogn, kan med tilslutning av minst 2/3 av hver av kommunestyrenes medlemmer beslutte å ha felles forliksråd dersom kommunene samtidig er enige om hvor mange medlemmer og varamedlemmer hver kommune skal velge, og om hvordan det skal sikres at det blant både medlemmene og varamedlemmene er både kvinner og menn.

§ 28 skal lyde:

Forliksrådene skal holde møte en gang i måneden og oftere dersom saksmengden krever det. Forliksrådet kan unnlate å holde møte i juli. Forliksrådet kan også unnlate å holde møte en måned dersom det til møtet ikke foreligger saker til behandling. Møtene holdes på det sted i forliksrådskretsen som forliksrådet fastsetter.

§ 57 femte ledd oppheves.

§ 59 tredje ledd første punktum skal lyde:

Har noen forfall så forliksrådet ikke kan holde beslutningsdyktig møte, kan fylkesmannen oppnevne stedfortredere for den enkelte sak eller for inntil tre måneder.

§ 63 skal lyde:

I lensmannsdistrikter er lensmannen hovedstevnevitne. I namsfogddistrikter er namsfogden hovedstevnevitne.

Hjelpestevnevitner for hovedstevnevitnet må godkjennes av tingretten. Ligger avgjørelsen under flere retter, treffes den ved uenighet av domstoladministrasjonen.

Ved Høyesterett kan det ansettes et eller flere stevnevitner til å utføre forkynnelser i den kommunen der Høyesterett har sete.

Stevnevitner skal avgi forsikring til vedkommende rett om at de samvittighetsfullt vil oppfylle sine plikter som stevnevitne. Kongen fastsetter hvordan forsikringen skal lyde.

§ 163 a annet ledd skal lyde:

Følgende myndigheter foretar forkynning postalt etter reglene i denne bestemmelse: De alminnelige domstoler, jordskifterettene, forbrukertvistutvalget, påtalemyndigheten, namsmenn, lensmenn, namsfogder og fylkesmenn.

§ 218 annet ledd nr. 4 oppheves. Nåværende nr. 5 blir nr. 4.

§ 219 skal lyde:

Kongen kan bestemme at den som vil yte rettshjelp etter § 218 annet ledd nr. 1, 3 og 4 skal stille sikkerhet for erstatningsansvar vedkommende kan pådra seg under utøvelsen av rettshjelpvirksomheten. Kongen gir nærmere regler om sikkerhetsstillelsen og kan pålegge den som yter sikkerhet å gi Tilsynsrådet for advokatvirksomhet opplysninger om erstatningskrav som fremsettes. For rettshjelp etter § 218 annet ledd nr. 1 kan Kongen gi bestemmelser om meldeplikt og om plikt for rettshjelperen til på forhånd å godtgjøre at vilkårene for å yte rettshjelp er oppfylt, herunder å fremlegge politiattest. I tillatelser etter § 218 annet ledd nr. 3 og 4 kan det stilles vilkår og begrensninger.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet fører tilsyn med rettshjelpvirksomhet som utøves i medhold av § 218 annet ledd nr. 1, 3 og 4, jf. § 225. Kongen kan gi forskrift om plikt for den som utøver slik rettshjelpvirksomhet, til å holde Tilsynsrådet orientert om virksomheten. Kongen kan videre bestemme at den som utøver slik virksomhet skal betale bidrag til Tilsynsrådet. Skyldig bidrag er tvangsgrunnlag for utlegg.

Advokatbevillingsnemnden kan nedlegge forbud mot at en person som har juridisk embetseksamen, yter rettshjelp etter § 218 annet ledd nr. 1, og kan tilbakekalle tillatelser gitt i medhold av § 218 annet ledd nr. 3 og 4, dersom vedkommende har gjort eller gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å yte rettshjelp eller vedkommende overtrer bestemmelser gitt i medhold av første eller annet ledd eller vilkår eller begrensninger som nevnt i første ledd fjerde punktum.

5. I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål gjøres følgende endringer:§ 44 tredje ledd første punktum skal lyde:

Som prosessfullmektig i andre tilfeller kan for­uten advokater og personer som nevnt i annet ledd første punktum brukes enhver myndig person som ikke utfører arbeid eller verv for domstolen.

§ 44 fjerde ledd skal lyde:

Ved hvert forliksråd skal det være et utvalg av faste møtefullmektiger for forliksrådet. Medlemmene av utvalget oppnevnes av kommunen for inntil fire år av gangen. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om antall medlemmer og deres kvalifikasjoner og godtgjørelse mv.

§ 44 nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

§ 277 sjette ledd skal lyde:

Når en sak skal behandles i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7, behandles saken etter paragrafen her med saksøker som klager, utleggsbegjæringen som klage, saksøkte som innklaget og nedtegningen av saksøktes innvendinger som tilsvar. Sakskostnadene i forbindelse med utleggsbegjæringen behandles etter reglene for sakskostnader i forliksrådet. Avsluttes saken for forliksrådet med et rettsforlik eller en dom eller kjennelse som pålegger innklagede en betalingsplikt overfor klageren, kan klageren innen en måned etter utløpet av dennes frist for å angripe forliket, dommen eller kjennelsen ved anke eller kjæremål uten oppreisning ved begjæring til namsmannen kreve at utleggssaken skal fortsette.

§ 277 nåværende sjette ledd blir nytt syvende ledd.

§ 279 første ledd nr. 2 skal lyde:

et medlem av det faste utvalget av møtefullmektiger, jf. § 44 fjerde ledd.

6. I lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker gjøres følgende endringer:§ 1 første ledd skal lyde:

Bestemmelsene i dette kapittel kommer bare til anvendelse på skjønn som styres av en dommer eller av en lensmann eller namsfogd. Skjønn som styres av en dommer kalles rettslige skjønn.

§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:

Kongen gir nærmere regler om i hvilken utstrekning lensmennene og namsfogdene skal ha adgang til å overlate utførelsen av sine gjøremål etter loven til sine ansatte.

§ 6 første ledd skal lyde:

Skjønnsforretningen holdes i den rettskrets eller det lensmanns- eller namsfogddistrikt hvor gjenstanden for skjønnet befinner seg.

§ 7 skal lyde:

Når en skjønnsforretning skal styres av en lensmann eller en namsfogd og holdes i flere distrikter, kan fylkesmannen bemyndige den ene av dem til å styre hele forretningen.

§ 8 første ledd skal lyde:

Begjæring om en skjønnsforretning fremsettes ved prosesskrift eller muntlig for den rett eller den lensmann eller namsfogd som skal styre forretningen.

§ 9 annet ledd første punktum skal lyde:

Nekter en lensmann eller en namsfogd å ta begjæringen til følge, skal dette snarest mulig meddeles den som har begjært skjønnet.

§ 11 første ledd første punktum skal lyde:

Antall skjønnsmenn skal være fire når skjønnet styres av en dommer, og to når det styres av en lensmann eller en namsfogd, dersom ikke annet er bestemt ved lov.

§ 12 første ledd annet punktum skal lyde:

Styres skjønnet av lensmannen eller namsfogden, foretar tingretten oppnevnelsen.

§ 13 første ledd annet punktum skal lyde:

Ved rettslig skjønn oppnevnes skjønnsmenn i så fall av skjønnsstyreren og ved skjønn som styres av lensmannen eller namsfogden av den tingrett som vedkommende distrikt hører under.

§ 17 annet ledd første punktum skal lyde:

Når forretningen styres av en lensmann eller en namsfogd, gjelder domstolloven §§ 111 til 115, 117, 118, 120 og 121 tilsvarende så langt de passer.

§ 20 a annet punktum skal lyde:

Ved skjønn som styres av en lensmann eller en namsfogd, kan fastsettingen påklages til tingretten etter reglene § 31.

§ 24 annet ledd skal lyde:

Er et pålegg fra retten nødvendig i tilfeller hvor forretningen styres av en lensmann eller en namsfogd, kan vedkommende rette anmodning om det til stedets tingrett.

§ 25 første punktum skal lyde:

Under skjønnsforretninger som styres av lensmannen eller namsfogden, kan forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige bare mottas når de avgis frivillig.

§ 31 første ledd skal lyde:

Hører skjønnsforretningen under en lensmann eller en namsfogd, kan partene klage til tingretten over avgjørelser som treffes av lensmannen eller namsfogden forut for forretningen, eller som treffes under forretningen og er av den art som er nevnt i § 30.

§ 31 tredje ledd skal lyde:

Klagen fremsettes for lensmannen eller namsfogden, som snarest mulig forelegger den for retten med de nødvendige dokumenter og opplysninger.

§ 33 annet ledd skal lyde:

Er underskjønnet styrt av en lensmann eller en namsfogd, kan tingretten gi oppreisning mot oversittelse av fristen under de samme vilkår som gjelder i rettergang, likevel slik at fristen etter domstolloven § 154 annet ledd forlenges til fem år.

§ 33 a første ledd annet punktum skal lyde:

Lensmannen eller namsfogden sender en slik begjæring sammen med sakens dokumenter snarest mulig til tingretten.

§ 34 første ledd skal lyde:

Overskjønn over skjønn som er styrt av en lensmann eller en namsfogd, hører under tingretten.

§ 38 annet ledd skal lyde:

Når et skjønn som er styrt av en lensmann eller en namsfogd, ikke kan være gjenstand for overskjønn, kan det påklages i samsvar med § 31 av grunner som nevnt i første ledd.

§ 45 første ledd skal lyde:

Domstolloven §§ 200 og 204 gjelder tilsvarende for skjønn som styres av lensmannen eller namsfogden.

§ 49 første ledd skal lyde:

Hvis det oppstår tvist som nevnt i § 48 første ledd under en skjønnsforretning som styres av en lensmann eller en namsfogd, skal avgjørelse som går ut på å nekte saken fremmet, treffes ved beslutning av bestyreren og skjønnsmennene.

§ 54 b annet ledd skal lyde:

Bestemmelsene i første ledd gjelder også ved klage til tingretten i forbindelse med skjønn som styres av lensmannen eller namsfogden.

§ 58 annet ledd tredje punktum skal lyde:

Mot avgjørelser av en lensmann eller en namsfogd kan klage inngis i samsvar med § 31.

7. I lov 14. august 1918 nr. 3 om frivillige auksjoner skal § 5 første ledd lyde:

Om enhver frivillig auksjon skal styreren gi melding til politiet samtidig med bekjentgjørelsen av auksjonen eller snarest mulig etter det.

8. I lov 9. juli 1923 nr. 1 om anbringelse av signaler og merker for målearbeider skal § 10 lyde:

Skjønn etter loven her styres av lensmannen eller namsfogden.

9. I lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard gjøres følgende endringer:§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:

På Svalbard er sysselmannen namsmann og hovedstevnevitne. Veksel- og sjekkprotester tas opp av sysselmannen.

§ 8 skal lyde:

Medlemmer og varamedlemmer av Svalbard forliksråd velges av Longyearbyen lokalstyre selv. Sysselmannen er sekretariat for forliksrådet.

§ 10 nytt tredje ledd skal lyde:

Skjønn og takster som i riket for øvrig styres av lensmannen eller namsfogden, styres på Svalbard av sysselmannen.

§ 11 fjerde ledd oppheves.

Ny § 12 skal lyde:

På Svalbard kan meldinger om dødsfall etter lov 21. februar 1930 om skifte § 12 a gis til sysselmannen.

10. I lov 21. februar 1930 om skifte gjøres følgende endringer:§ 2 første ledd skal lyde:

Registrering og forsegling foretas av tingretten eller av lensmannen eller namsfogden eller av en annen skikket person oppnevnt av tingretten.

§ 12 a første ledd skal lyde:

Om dødsfall skal den dødes nærmeste slektninger, ektefellen eller andre som har vært til stede, straks gi melding til lensmannen eller namsfogden eller til tingretten.

§ 77 tredje punktum skal lyde:

Retten skal så vidt mulig søke opplysninger om deres oppholdssted og kan i den hensikt kreve bistand av politiet.

11. I lov 14. mars 1930 om landslott gjøres følgende endringer:§ 6 tredje ledd skal lyde:

Er ingen berettiget til stede for å motta landslottbeløpet, eller er det tvil angående dets betaling, kan det deponeres hos lensmannen eller namsfogden i det distrikt hvor fangsten er gjort.

§ 8 annet skal ledd lyde:

Skjønnet styres av lensmannen eller namsfogden på det sted der fangsten eller skaden er gjort.

12. I lov 12. juni 1931 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellem Norge og Sverige om visse spørsmål vedrørende vassdragsretten av 11 mai 1929 skal § 18 nr. 1 annet til fjerde punktum lyde:

Før fløting finner sted, må fullmektigen være anmeldt til og godkjent av tingretten i det distrikt hvor fløtingen skal påbegynnes. Skjer ikke slik anmeldelse, kan tingretten etter begjæring av en interessert oppnevne slik fullmektig med bindende virkning for den svenske fløtende. Tingretten skal bekjentgjøre fullmektigens navn og adresse på den måte den finner tjenlig.

13. I lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler gjøres følgende endringer:§ 87 skal lyde:

Protest tas opp av lensmannen eller namsfogden.

Dersom det er nødvendig for at protesten skal kunne opptas i tide, kan lensmannen eller namsfogden ta opp protest utenfor sitt distrikt.

Tilkalling av vitne er ikke nødvendig.

§ 90 annet ledd fjerde punktum skal lyde:

Er protest i medhold av § 87 annet ledd opptatt av en tjenestemann utenfor sitt distrikt, skal det i protesten anføres at den tjenestemann som normalt skulle ha opptatt protesten, ikke kunne gjøre det i tide.

§ 91 skal lyde:

Protesten skal ordrett føres inn i tjenestemannens protokoll.

Utskrift av protokollen må ikke meddeles andre enn protestrekvirenten.

14. Lov 19. mars 1937 nr. 2 om enkelte bestemmelser angående underfogder oppheves.

15. I lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold skal § 16 første ledd annet punktum lyde:

Blir ikke annet bestemt, holdes skjønnet etter skjønnslovens regler av lensmannen eller namsfogden.

16. I lov 29. juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner gjøres følgende endringer:§ 8 tredje ledd skal lyde:

Gjelder rekvisisjonen bestemt angitte ytelser, kan de også rettes til politiet på stedet.

§ 13 tredje ledd skal lyde:

Kongen kan gi nærmere regler om at erstatning som gjelder mindre beløp skal fastsettes ved skjønn som styres av lensmannen eller namsfogden etter bestemmelsene i skjønnsloven 1. juni 1917 nr. 1.

§ 15 første ledd skal lyde:

De lokale skjønnsnemnder fastsetter erstatning for ytelser og tap som ikke blir avgjort etter takster, ved skjønn styrt av lensmannen eller namsfogden eller av Sentralnemnda for rekvisisjonssaker.

17. I lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods oppheves § 11 første ledd. Nåværende annet ledd blir nytt første ledd.

18. I lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt gjøres følgende endringer:§ 24 skal lyde:

Innrulleringen skjer kommunevis. I den enkelte kommune utføres innrulleringen med bistand av en nemnd (innrulleringsnemnda). I lensmannsdistrikt er lensmannen formann for nemnda og ellers en annen polititjenestemann etter vedkommende politimesters bestemmelse. For øvrig består nemnda av den ansvarlige for føring av folkeregisteret i vedkommende kommune.

I kommuner hvor arbeidet med innrulleringen er uforholdsmessig stort, kan Kongen overdra vervet som formann til en særlig tjenestemann.

§ 39 annet ledd skal lyde:

Den som på grunn av opphold utenfor riket ikke er utskrevet, skal melde seg for politiet straks han kommer til riket.

§ 43 skal lyde:

Enhver plikter selv å påse at hans vernepliktsforhold i rett tid kommer under behandling. Den som ikke får slike meddelelser eller ordrer med hensyn til sine vernepliktsforhold som han etter sin alder og sine øvrige forutsetninger skal ha, plikter å melde fra til politiet eller til sin nærmeste militære foresatte.

§ 46 tredje ledd første punktum skal lyde:

Politiet, mønstringsmyndigheter og norske utenrikske stasjoner plikter på forespørsel å gi veiledning om utskrivnings- og vernepliktsforhold.

19. I lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet skal § 35 annet ledd tredje punktum lyde:

Skjønnet styres av lensmannen eller namsfogden.

20. I lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom gjøres følgende endringer:§ 17 første ledd annet punktum skal lyde:

Skjøn som skal fastsetja vederlag for inngrep etter § 2 nr. 1, 3, 9, 10, 11, 12, 29, 30, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 42, 43, 50 og 53 er det lensmannen eller namsfuten som styrer.

§ 19 første ledd annet punktum skal lyde:

I andre høve vert skadebota fastsett i skjøn som vert styrt av lensmannen eller namsfuten.

§ 26 annet ledd skal lyde:

Tvist om omfanget av rydjingsskyldnaden, om alt rydjingsarbeidet er gjort, eller om kva krav grunneigaren har når han lyt gjera arbeidet sjølv, vert avgjort med skjøn som vert styrt av lensmannen eller namsfuten.

§ 27 annet ledd skal lyde:

Skjøn etter fyrste leden vert styrt av lensmannen eller namsfuten.

21. I lov 5. mai 1961 om grannegjerde gjøres følgende endringer:§ 16 første ledd skal lyde:

Skjøn etter lova her (gjerdeskjøn) vert styrt av lensmannen eller namsfuten.

§ 17 første ledd annet punktum skal lyde:

Klagen har ikkje utsetjande verknad om ikkje lensmannen eller namsfuten eller tingretten vedtek noko anna.

22. Lov 16. juni 1961 nr. 7 om lensmenn oppheves.

23. I lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål gjøres følgende endringer:

§ 10 syvende ledd oppheves.

§ 11 første ledd skal lyde:

Vert det tvist om krav etter § 7 eller § 9, kan kvar av partane krevja at spørsmålet vert avgjort ved skjøn. Skjøn etter lova her vert styrt av lensmannen eller namsfuten. Skjønsstyraren skal gje partane varsel om skjønet med ein frist på minst 5 dagar.

24. I veglov 21. juni 1963 nr. 23 skal § 60 første ledd annet punktum lyde:

Skjønnet kan styrast av lensmannen eller namsfuten dersom partane er samde om det.

25. I lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern skal § 32 fjerde ledd lyde:

Bekreftet avskrift av de til enhver tid gjeldende bestemmelser om vernskoggrenser skal ligge tilgjengelig på vedkommende lensmannskontor eller politistasjon og hos kommunen.

26. I lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom skal § 19 første ledd lyde:

Skjøn etter lova her styrast av lensmannen eller namsfogden.

27. I lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk skal § 55 første ledd lyde:

Skjønn etter § 5 annet ledd og § 6 annet ledd vert styrt av lensmannen eller namsfuten.

28. I lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner skal § 11 annet ledd annet punktum lyde:

Skjønnet styres av lensmannen eller namsfogden.

29. I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp skal § 12 annet punktum lyde:

Som saker utenfor rettergang anses i denne forbindelse også behandling for forliksrådet, offentlig skiftebehandling med unntak av skiftetvist i søksmåls former, skjønn som styres av en lensmann eller en namsfogd og voldgiftsaker som ikke går inn under § 16.

30. I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre skal § 38 tredje ledd lyde:

Fører dødsfall til at ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, skal lensmannen eller namsfuten eller tingretten få opplysning om det i dødsfallsmeldinga.

31. I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres følgende endringer:§ 5 a nr. 2 skal lyde:

Avgjørelser som gjelder forretninger som nevnt i kapittel 3 hos en lensmann eller en namsfogd kan påklages til tingretten etter reglene i skjønnsloven § 31.

§ 5 a nr. 3 første punktum skal lyde:

Avgjørelser som gjelder forretninger som nevnt i kapittel 4 og § 25 hos en lensmann eller en namsfogd eller hos en særskilt namsmann kan påklages til ting­retten etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16.

§ 5 a nr. 5 oppheves. Nåværende nr. 6 blir nytt nr. 5.

§ 7 skal lyde:

For behandling av en sak ved forliksrådet betales rettsgebyret selv om forliksklagen senere blir trukket tilbake eller avvist. For behandling av en sak i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7 betales også rettsgebyret.

§ 11 første ledd første punktum skal lyde:

For behandling av skjønn og takster som styres av en dommer ved de alminnelige domstoler eller av en lensmann eller en namsfogd, betales 5 ganger rettsgebyret for hver dag eller del av dag som skjønnet varer.

§ 11 tredje ledd skal lyde:

For klage over avgjørelser under skjønn som styres av en lensmann eller en namsfogd, jf. skjønnsloven § 31, betales rettsgebyret.

§ 14 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Det betales ikke gebyr etter første punktum for den første utleggsbegjæringen fra klageren for krav som er fastslått i dom, kjennelse eller rettsforlik etter behandling i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7 med mindre den opprinnelige utleggssaken ble fortsatt etter tvistemålsloven § 277 sjette ledd.

§ 14 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Ved begjæring om utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f kan namsmannen i særlige tilfeller kreve at gebyret etter første ledd første punktum betales forskuddsvis.

§ 25 tredje ledd oppheves.

32. I lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs skal § 80 fjerde ledd lyde:

Registrerings- og forseglingsforretningene kan overlates til lensmannen eller namsfogden eller en annen skikket person oppnevnt av retten.

33. I plan- og bygningslov 14. juni 1985 nr. 77 skal § 59 annet ledd lyde:

I saker som ikke gjelder § 32 eller kap. VIII, styres skjønnet av lensmannen eller namsfogden.

34. I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring gjøres følgende endringer:§ 2-2 første ledd skal lyde:

I lensmannsdistrikter er lensmannen namsmann. I namsfogddistrikter er namsfogden namsmann. Namsmann for Svalbard er sysselmannen. Kongen fastsetter hvilke namsmannsdistrikter norsk kontinentalsokkel og norsk økonomisk sone hører til.

§ 5-1 annet ledd fjerde punktum skal lyde:

Videre kan den som har rett til å drive rettshjelpsvirksomhet etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 til 3, være prosessfullmektig under tvangsfullbyrdelse i rettshjelpsoppdrag som vedkommende har for parten.

§ 6-2 tredje punktum skal lyde:

Videre kan den som har rett til å drive rettshjelpsvirksomhet etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 til 3, være prosessfullmektig under tvangsfullbyrdelse i rettshjelpsoppdrag som vedkommende har for parten.

§ 7-2 ny bokstav f skal lyde:

(f)Skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang. Skriftstykket er også tvangsgrunnlag for renter og utenrettslige inndrivingskostnader.

§ 7-3 annet ledd innledningen skal lyde:

Med unntak for begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f kan en begjæring om utlegg også settes frem for namsmannen i et annet distrikt hvor saksøkte har formuesgoder når:

§ 7-4 nytt annet ledd skal lyde:

I samme begjæring kan det ikke kreves utlegg etter tvangsgrunnlag som nevnt i § 7-2 bokstav f og etter et alminnelig tvangsgrunnlag.

§ 7-5 nytt annet ledd skal lyde:

En begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f skal i tillegg oppfylle kravene til forliksklager i tvistemålsloven § 277 første ledd. Begjæringen skal opplyse om saksøker ønsker behandling i forliksrådet dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet.

§ 7-6 annet og nytt tredje ledd skal lyde:

Ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f skal saksøkte dessuten oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til saksøkerens krav. Saksøkte skal også oppfordres til å opplyse om vedkommende ønsker at namsmannen anmoder saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en nedbetalingsordning eller en annen minnelig løsning. Saksøkte skal opplyses om at saken vil bli behandlet i forliksrådet eller hevet dersom det reises innvendinger mot kravet og saksøkte ikke har bedt namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte. Dersom saksøkte samtidig varsles om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning, skal det opplyses at berammelsen faller bort dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet eller ber namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte.

Vil tvangsfullbyrdelsen ellers bli vesentlig vanskeliggjort, kan meddelelse til saksøkte unnlates. Dette gjelder likevel ikke ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f.

§ 7-7 overskriften skal lyde:

Beslutning om å holde utleggsforretning. Behandling i forliksrådet m.m.

§ 7-7 nytt annet ledd skal lyde:

Ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f skal namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte dersom saksøkte har bedt om det innen fristen etter § 7-6. Samtidig skal saksøkeren gis de opplysninger namsmannen finner å kunne gi. Har saksøkte ikke bedt namsmannen om det, skal saken behandles i forliksrådet dersom saksøkte har reist innvendinger mot saksøkerens krav og saksøkeren i begjæringen har opplyst at behandling i forliksrådet i så fall ønskes. Dersom saksøkte har reist innvendinger mot kravet, og saksøkeren ikke har ønsket behandling i forliksrådet, skal namsmannen heve saken. Saksøktes innvendinger legges ved underretningen til saksøkeren. Saksøkeren kan ombestemme seg med hensyn til behandling i forliksrådet dersom melding om det kommer fram til namsmannen før innkalling til forliksrådet eller meddelelse om heving er sendt. Dersom saksøkeren ikke har bedt om annet innen en måned etter at namsmannen anmodet saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte, skal namsmannen behandle saken etter tredje og fjerde punktum i leddet her.

§ 7-10 nytt tredje ledd skal lyde:

Ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f kan varsel til saksøkte om forretningen bare unnlates dersom namsmannen finner saksøkte på stedet.

§ 7-11 nytt fjerde ledd skal lyde:

Ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f gjelder § 7-7 annet ledd tredje til sjette punktum tilsvarende dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet før utlegg er tatt. Namsmannen kan beslutte at utleggsforretningen likevel skal gjennomføres dersom innvendingen er åpenbart grunnløs.

35. I lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader gjøres følgende endringer:§ 7 første punktum skal lyde:

Det er et vilkår for å få erstatning at skaden er meldt til lensmannen eller namsfogden senest fire uker etter at den er inntrådt.

§ 8 første ledd skal lyde:

Skaden skal takseres så snart som mulig. Lensmannen eller namsfogden er takststyrer.

§ 9 første ledd annet punktum oppheves.

36. I lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar skal § 22 første ledd lyde:

Avgjerd i samsvar med §§ 19 til 21 høyrer under skjønn. Skjønnet vert styrt av lensmannen eller namsfuten.

37. I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet gjøres følgende endringer:

§ 2 nr. 7 skal lyde:

7 utføre andre oppgaver som er fastsatt i lov eller som følger av sedvane, herunder oppgaver som i lov er lagt til lensmannen eller namsfogden.

§ 16 første ledd skal lyde:

Riket inndeles i politidistrikter med en politimester som sjef for hvert distrikt. Politidistriktene inndeles i lensmannsdistrikter eller politistasjonsdistrikter og namsfogddistrikter. I et lensmannsdistrikt eller politistasjonsdistrikt har lensmannen eller politistasjonssjefen ledelsen av politiet under politimesteren. I et namsfogddistrikt ligger de gjøremål som loven legger til lensmannen og namsfogden, til et namsfogdkontor som en egen driftsenhet ledet av en namsfogd. Lensmannsdistrikter og namsfogddistrikter skal omfatte en eller flere hele kommuner. Inndelingen fastsettes av Kongen. Kongen fastsetter også hvordan distriktsinndelingen skal være i forhold til den norske del av kontinentalsokkelen og områder utenfor sjøterritoriet som norsk rett får anvendelse på.

§ 16 annet ledd nr. 3 og nytt nr. 4 skal lyde:

3. at en politimester, som en varig ordning, helt eller delvis skal fritas for bestemte gjøremål, og at de legges til en annen politimester eller til et annet politiorgan,

4. at enkelte namsfogder skal ligge direkte under Politidirektoratet.

§ 17 oppheves.

§ 20 første ledd første punktum skal lyde:

Direktøren for Politidirektoratet, embetsmenn og tjenestemenn med politigrader har politimyndighet i hele riket i kraft av sin stilling.

§ 22 annet ledd sjette punktum oppheves.

38. I lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste skal § 43 første ledd lyde:

Skjønn etter lova her vert haldne som rettslege skjønn. Skjønnet kan styrast av lensmannen eller namsfuten dersom partane er samde om det.

39. I lov 22. desember 1999 nr. 105 om handelsverksemd med brukte og kasserte ting skal § 3 første ledd lyde:

Føresegnene i § 2 gjeld ikkje for auksjonsverksemd som vert driven av advokatar.

40. I lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus skal § 2 første ledd lyde:

Notarialforretningar er utføring av dei oppgåvene som er lagt til notarius publicus i lov eller forskrift, mellom anna å utføre vigslar og registrere partnerskap og gje notarialstadfestingar, som stadfesting av underskrift og rett kopi.

41. I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag skal § 4-18 annet ledd annet punktum lyde:

Skjønet skal styrtast av lensmannen eller namsfuten.

42. I lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon skal § 12-3 tredje ledd fjerde punktum lyde:

Skjønnet styres av lensmannen eller namsfogden.

II

Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.

2. 1Personer som ivaretar oppgaver som etter loven her overføres fra en kommune til staten, har krav på tilsetting i staten i den virksomheten som oppgaven overføres til, med samme stillingsandel som vedkommende hadde for å utføre oppgaven hos kommunen, eller i mangel av en fastsatt stillingsandel en stillingsandel som svarer til et normalt tidsforbruk for det arbeid vedkommende utfører. Første punktum gjelder ikke for den som allerede har full stilling i staten, den som ville ha krav på en stillingsandel som ikke svarer til minst 14 arbeidstimer pr. uke, og medlemmer av forliksrådet som har utført sekretariatsoppgaver for forliksrådet som en del av medlemsvervet. I den utstrekning bemanningen hos kommunen har økt som følge av vedtak truffet etter 26. mars 2004, er staten ikke forpliktet til å tilby tilsetting.

Personer som blir tilsatt i staten etter første ledd, har rett til å beholde den avlønning de hadde hos kommunen på overføringstidspunktet som en personlig ordning fastsatt til et bestemt kronebeløp. For den som ikke har fast lønn, foretas en skjønnsmessig fastsetting. Ingen har krav på personlig ordning for økninger i avlønningen hos kommunen fastsatt etter 26. mars 2004 som ikke er en følge av sentrale lønnsoppgjør. I spørsmål hvor tjenesteansiennitet har betydning, likestilles tidligere tjeneste i kommunal stilling med tjeneste i statlig stilling. Det samme gjelder tidligere utførelse av de oppgavene som overføres fra kommunen som privat praksis.

Den som etter første ledd blir tilsatt i deltidsstilling, plikter å innrette seg etter rimelige krav fra arbeidsgiver om arbeidstidens inndeling.

3. Personer som ivaretar oppgaver som etter loven her overføres fra en statlig virksomhet til en annen, har krav på tilsetting i den nye virksomheten. Er den nye stillingen lavere lønnet, beholder vedkommende sin tidligere lønn på overføringstidspunktet som en personlig ordning fastsatt til et bestemt kronebeløp.

4. For øvrig kan departementet gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av omorganiseringen, bl.a. om innen hvilket tidspunkt personer som etter nr. 2 og 3 har krav på tilsetting i en ny virksomhet, må si fra om de ønsker det, og om i hvilken utstrekning stillinger i denne virksomheten skal kunngjøres offentlig eller internt eller besettes ved enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne og deres organisasjoner.

5. Departementet kan bestemme at namsmanns- og stevnevitneoppgavene skal utføres av lensmannen eller namsfogden selv om endringene i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 og domstolloven § 63 ikke har trådt i kraft. Der det innebærer overføring av oppgaver fra en kommune til staten, må vedkommende kommune samtykke. For kommuner som samtykker kan departementet bestemme at lensmannen eller namsfogden skal være sekretariat for forliksrådet, og at staten skal overta det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådet, selv om endringene i domstolloven § 27 og rettsgebyrloven § 7 ikke har trådt i kraft.

6. Departementet kan bestemme at flere tjenesteenheter skal organiseres som én driftsenhet selv om endringen i politiloven § 16 ikke har trådt i kraft.

7. For enkelte gjøremål innen den sivile rettspleien på grunnplanet gjelder følgende overgangsregler:

a) Endringene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 og tvistemålsloven § 277 om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav gjelder for saker der begjæring om utlegg inngis etter at endringene har trådt i kraft. Domstolloven § 146 annet ledd gjelder tilsvarende.

b) Endringene i lovgivningen om skjønn og takster som åpner for at skjønn og takster holdes på grunnplanet, gjelder for saker der begjæring om skjønn eller takst inngis etter at endringene har trådt i kraft. Domstolloven § 146 annet ledd gjelder tilsvarende.

8. For øvrig kan departementet gi nærmere overgangsregler.

B.

Stortinget ber Regjeringen ta de nødvendige skritt for å samordne lønnstrekk via en felles koordineringsinstans og komme med en fremdriftsplan for dette i statsbudsjettet for 2005.

Vedlegg: Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 19. mai 2004

Ot.prp. nr 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet)

Jeg viser til Justiskomiteens brev 6. mai 2004 der komiteen stiller enkelte spørsmål i tilknytning til Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet), samt til Justiskomiteens brev 12. mai 2004 der komiteen ber om en vurdering av de forhold som Namsmannen i Oslo har tatt opp i forbindelse med proposisjonen i et brev 6. mai 2004 til Justiskomiteen. Spørsmålene besvares samlet.

1. Justiskomiteens spørsmål i brev 6. mai 2004

1.1 Spørsmål 1

"Vil rutinene for kontroll av framsatte krav endres dersom direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav blir lagt til namsmannen?"

Svar:

Det fremgår av brevet 6. mai 2004 fra Namsmannen i Oslo at Namsmannen i Oslo i stor utstrekning kontrollerer krav som begjæres tvangsfullbyrdet. Departementet har ikke oversikt over hvordan praksis er hos namsmennene utover i landet. I dag har forliksrådene god kompetanse med hensyn til regelverket for inndriving av krav, for eksempel reglene om inkassosalærer og forsinkelsesrenter, og håndhever disse reglene i stor utstrekning av eget tiltak. Også hos forliksrådene kan nok praksis variere. Jeg vil sørge for at det settes fokus på at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i disse spørsmålene hos alle namsmenn og forliksrådssekretariater.

Problemstillingen rører ved det grunnleggende sivilprosessuelle spørsmål om i hvilken utstrekning domstoler og namsmyndigheter av eget tiltak skal ta hensyn til forhold som ingen av partene uttrykkelig har anført. For eksempel er det omstridt om domstolene av eget tiltak skal legge til grunn at et krav er foreldet dersom saksfremstillingen i en stevning eller en forliksklage i utgangspunktet viser at det er tilfellet uten at det samtidig er anført at foreldelsesfristen er avbrutt. Slike rettsspørsmål er ikke tatt opp i proposisjonen. For namsmennene vil disse spørsmålene få økt aktualitet ved direkte tvangsinndrivelse. For forliksrådene vil spørsmålene få tilsvarende redusert aktualitet. Direkte tvangsinndrivelse innebærer ingen endring av rettstilstanden på dette punkt.

Jeg vil i denne forbindelse understreke at direkte inndrivelse av uimotsagte krav bedrer skyldnernes rettssikkerhet, jf proposisjonen punkt 6.2 hvor det bl.a. heter:

"Omkring to tredeler av sakene i forliksrådet avsluttes med en uteblivelsesdom på grunn av manglende tilsvar. Bak dette tallet kan det skjule seg mange ressurssvake skyldnere som ikke evner å fremsette rettmessige innsigelser på en adekvat måte. Den kontakten namsmannen skal ha med skyldneren under en utleggssak, øker sannsynligheten for at rettmessige innsigelser kommer frem og blir gitt en forsvarlig behandling, gjerne i form av en realitetsbehandling i forliksrådet."

Sammenlignet med de alminnelige regler for utlegg er skyldneres rettssikkerhet styrket ved følgende særregler:

• Utleggsbegjæringen skal oppfylle de krav som stilles til en forliksklage.

• Utleggsbegjæringen kan bare fremsettes for namsmannen i det distrikt skyldneren bor.

• Det er ikke adgang til å unnlate å forelegge begjæringen for skyldneren selv om det kan medføre at fullbyrdelsen blir vesentlig vanskeliggjort.

• Skyldneren skal oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til kravet.

• Skyldneren kan be namsmannen om å anmode saksøkeren om å ta kontakt med saksøkte med sikte på at partene kan bli enige om en nedbetalingsordning eller en annen minnelig løsning.

• Enhver innsigelse fra skyldneren mot kravet medfører at det ikke kan tas utlegg før saken eventuelt har vært behandlet i forliksrådet, forutsatt at innsigelsen er rettidig fremsatt.

• Varsel om tid og sted for utleggsforretningen kan bare unnlates dersom namsmannen finner saksøkte på stedet.

• Selv om skyldneren ikke har reist innsigelse mot kravet og det blir tatt utlegg, kan han fortsatt reise tvist om kravet. En uteblivelsesdom i forliksrådet har rettskraft, og skyldneren har derfor etter utløpet av fristen for å anke og begjære oppfriskning som hovedregel ingen adgang til å angripe dommen.

Svaret ovenfor er samtidig en vurdering av punkt 4 i brevet fra Namsmannen i Oslo.

1.2 Spørsmål 2

"Kan en forvente en økning av saksmengden for uimotsagte krav som følge av at disse overføres til namsmannen, ved at det blir enklere for inkassofirmaer å rette krav til namsmannen og ved at kostnaden for skyldneren blir lavere?"

Svar:

Man kan av to grunner forvente en økning i antallet utleggsbegjæringer dersom det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav.

For det første vil man få en stor forskyvning fra begjæring om rettslig inndriving i form av inngivelse av forliksklage til begjæring om rettslig inndriving i form av inngivelse av utleggsbegjæring. Siden mange utestående krav i dag behandles på begge måter, vil økningen i antall utleggsbegjæringer bli mindre enn reduksjonen i antall forliksklager. I proposisjonen er det regnet med at antallet saker i forliksrådet vil gå ned med omkring 160 000 i året, mens antall utleggsbegjæringer vil stige med omkring 83 000. Siden namsmannen og forliksrådssekretariatet etter forslaget i proposisjonen vil være samme organ, vil apparatet lett kunne takle en slik forskyvning. Apparatet vil også lett kunne møte eventuelle variasjoner i fordringshavernes valg mellom å begynne den rettslige inndrivingen med forliksklage eller med utleggsbegjæring.

For det annet regner jeg med at antallet misligholdte pengekrav som bringes inn til rettslig inndriving, vil øke dersom det åpnes for direkte tvangsinndrivelse. I proposisjonen er det "foreløpig" lagt til grunn at antallet utleggsbegjæringer av den grunn vil øke med omlag 41 000, samtidig som det er understreket at det er vanskelig å anslå størrelsen av denne effekten.

Det offentliges kostnader ved å behandle utleggsforretninger dekkes fullt ut av gebyrinntektene. Dersom saksmengden øker utover det som er lagt til grunn i proposisjonen, vil det derfor være rom for en tilsvarende økning i ressursinnsatsen på området. Etter min mening er det bedre å være noe forsiktig i begynnelsen enn å risikere at det fra starten av bygges opp et for stort apparat. Namsmannen i Oslo nevner i brevet 6. mai 2004 at det var kostbart å rydde opp i de restansene som bygget seg opp rundt 1990. Gjeldsordningssakene etter gjeldsordningsloven 1992 bidro imidlertid sterkt til dette. Utleggssaker er langt enklere å håndtere i en eventuell restansesituasjon. Jeg vil imidlertid ha situasjonen under oppsikt, og dersom det frem mot høsten 2005 skulle foreligge sikre holdepunkter for å konstatere at anslaget i proposisjonen er for lavt, vil det allerede i budsjettproposisjonen for 2006 kunne tas høyde for det.

Med hensyn til økningen i antall krav som kan forventes søkt inndrevet ved rettsapparatets hjelp, vi jeg understreke at det for et samfunn er viktig å ha et system for inndriving av misligholdte krav som ikke er for kostbart eller tungvint, og som kan bidra til å styrke betalingsmoralen i samfunnet. I Betalingsinnfordringsutvalgets mandat het det bl.a.:

"... Sikring av effektiv betaling og at betalingsunnlatelser så langt mulig unngås, er av stor samfunnsøkonomisk viktighet. Svekkelser på dette feltet har klare negative følger for samfunnsøkonomien og den enkelte. I en del tilfeller har f.eks. useriøse virksomheter, ved bevisst unnlatelse av å følge opp sine forpliktelser, skapt problemer for bl.a. bedrifter og enkeltpersoner."

Dette har gyldighet også i dag.

Svaret ovenfor er samtidig en vurdering av punkt 2 i brevet fra Namsmannen i Oslo.

1.3 Spørsmål 3

Hva er saksbehandlingstiden i dag for behandling av saker hos henholdsvis forliksrådene og namsmannen?

Svar:

Det foreligger i dag ikke noen sentral oversikt over saksbehandlingstiden i forliksrådene. Departementet har innhentet informasjon fra Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (SFH) og forliksrådssekretariatene i noen kommuner. Ut fra disse opplysningene ser det ut til at saksbehandlingstiden i forliksrådene er:

• 1. saker hvor det avsies uteblivelsesdom pga. manglende tilsvar: 1 - 1,5 måneder

• 2. saker hvor partene innkalles til mekling: 1,5 - 3 måneder

I Oslo er saksbehandlingstiden for saker i kategori 1 i underkant av 2 måneder og for saker i kategori 2 omlag 6 - 7 måneder.

Fra Politidirektoratet er det opplyst at saksbehandlingstiden for utleggssaker i de 15 politidistriktene som har rapport dette for 2003, i gjennomsnitt er 59 dager, med 30 dager og 76 dager som henholdsvis minimum og maksimum. Det er en sentral målsetting at saksbehandlingstiden ikke skal overstige 60 dager. Namsmannen i Oslo har opplyst at saksbehandlingstiden der vanligvis er 6 - 7 uker.

2. Justiskomiteens brev 12. mai 2004

I brev 12. mai 2004 ber komiteen om min vurdering av de fem punktene Namsmannen i Oslo har tatt opp i sitt brev 6. mai 2004 til komiteen.

2.1 Gjennomgang av hele namsmanns­apparatet

Namsmannen i Oslo fremholder at "det er en stor svakhet ved forslaget at det ikke er foretatt en gjennomgang av hele namsmannsapparatet", og at"[u]t fra de hensyn som man mener å skulle ivareta, er det en stor svakhet ved proposisjonen at den bare omfatter den ordinære namsmyndighet". Namsmannen i Oslo sikter til "særnamsmannsordningene", det vil si den namsmyndighet som utøves av bl.a. skattefogdene, kommunekassererne, Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral.

Særnamsmannsordningene er ikke et tema i proposisjonen. Jeg vil derfor ikke begi meg inn på en diskusjon av disse ordningene utover å påpeke enkelte grunnleggende forhold.

Uavhengig av hvordan de namsmannsoppgavene som i dag ivaretas av særnamsmenn, organiseres, vil man etter min mening trenge namsmannsoppgavene i politiet for å gi grunnlag for et så desentralisert politi som de fleste er enig om at vi bør ha. Et desentralisert politi med lokalkunnskap og nærhet til publikum er en forutsetning for en god polititjeneste.

Selv med en samling av namsmannsoppgavene vil oppgavene innen den sivile rettspleien på grunnplanet ikke være så omfattende at det kan forsvare en egen etat med en tilnærmet så desentralisert organisering som vi har i dag. Også for den sivile rettspleien på grunnplanet er lokalkunnskap og nærhet til publikum en forutsetning for en god tjeneste. For skyldnerne er nærhet til namsmannen viktig i utleggssaker og i gjeldsordningssakene. Det er viktig å sikre denne nærhet og unngå at debitor bare blir gjenstand for automatisert saksbehandling i et datasystem. Denne nærhetstradisjonen er grunnleggende å bevare i den videre utvikling av lensmannen/namsmannens sivile oppgaver.

Det er ingen motsetning mellom de hensyn Namsmannen i Oslo anfører til fordel for en samling av namsmannsoppgavene, og den organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet som er foreslått i proposisjonen. Jeg har derfor vanskelig for å se at det er en svakhet ved proposisjonen at den ikke tar for seg en omfattende og komplisert problemstilling som ligger utenfor proposisjonens ramme.

2.2 Saksmengde

Jeg viser til punkt 1.2 ovenfor.

2.3 Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7 nytt annet ledd - formidling av kontakt mellom partene

Namsmannen i Oslo mener at forslaget om at namsmannen skal be saksøkeren sette seg i kontakt med saksøkte dersom saksøkte ber om det, er "lite gjennomtenkt og unødig ressurskrevende", og viser bl.a. til at inkassobyråene rutinemessig forsøker å komme i kontakt med skyldneren.

Etter min mening er det viktig å bygge inn et element av formidling av kontakt mellom partene i reg­lene om direkte tvangsinndrivelse, jf. punkt 1.1. ovenfor. En god del skyldnere vil først ta saken alvorlig når en offentlig instans bringes inn. I en del tilfeller er det mangelen på kontakt som gjør det nødvendig for fordringshaveren å ta rettslige inndrivingsskritt. Inkassobyråenes forsøk på å komme i kontakt med skyldneren på forhånd er ikke tilstrekkelig. Dette indikeres av bl.a. to forhold:

• Mange saker for forliksrådet faller bort fordi innklagede innfrir klagerens krav når vedkommende mottar forliksklagen. Disse sakene utgjør en del av gruppen "Avvist, hevet eller bortfalt" i tabell 2.1 i proposisjonen.

• Det inngås en del forlik om nedbetalingsordninger i tilfeller der innklagede har bedt om at det innkalles til megling selv om innklagede ikke bestrider klagerens krav.

Dersom den kontakten som namsmannen skal formidle, fører frem til at partene løser saken på annen måte enn at det tas utlegg, sparer partene det tilleggsgebyret på 1,5 ganger rettsgebyret som påløper dersom det blir tatt utlegg. Det er skyldneren som i siste instans er ansvarlig for dette gebyret.

Reglene om formidling av kontakt er søkt utformet slik at formidlingen skal være minst mulig ressurskrevende for namsmannen. Dette elementet i saksbehandlingen vil imidlertid forlenge den totale saksbehandlingstiden noe. Det vil være et av mange forhold som fordringshaverne og inkassobyråene må ta i betraktning når de tar stilling til om de vil benytte adgangen til direkte tvangsinndrivelse.

2.4 Namsmannens prøvingskompetanse av krav etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f

Jeg viser til punkt 1.1 ovenfor.

2.5 Misbruk av ordningen

For å kunne motvirke misbruk av ordningen mener Namsmannen i Oslo at det bør åpnes for at namsmannen i særlige tilfeller kan beslutte at rettsgebyret skal betales forskuddsvis.

Hovedregelen er at rettsgebyr skal betales forskuddsvis, jf rettsgebyrloven § 3. Gebyr for tvangsfullbyrdelse skal imidlertid betales etterskuddsvis, jf. § 14 fjerde ledd. Skal ønsket fra Namsmannen i Oslo imøtekommes, må derfor rettsgebyrloven endres, f.eks. ved at § 14 fjerde ledd første punktum gis ordlyden "Gebyret etter denne paragraf innkreves etterskuddsvis såfremt ikke annet er bestemt ved forskrift".