Med "den sivile rettspleien på grunnplanet" menes forliksrådene,
namsmannsfunksjonen, stevnevitnefunksjonen og enkelte andre rettspleiegjøremål som
utføres på nivået under tingrettene.
Organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet
har vært under vurdering i mange år, og det har
vært bred enighet om at det er behov for en endelig avklaring.
Forliksrådene er formelt sett domstoler og er som hovedregel
førsteinstans i sivile saker. I 2002 behandlet de 226 500
saker. Det er ett forliksråd i hver kommune. Kommunene
har det økonomiske og administrative ansvaret. De fleste
saker i forliksrådet er kurante inkassosaker der skyldneren
ikke har innsigelser mot kravet. De bringes inn fordi dom er en
forutsetning for tvangsfullbyrdelse. Blant annet for å redusere
partenes kostnader foreslås det at fakturaer og lignende
skal være grunnlag for å begjære tvangsfullbyrdelse.
Bare dersom skyldneren reiser innsigelser mot kravet, skal saken
behandles i forliksrådet. Direkte tvangsinndrivelse vil
medføre at omkring de 2/3 av sakene som krever
minst innsats i forliksrådet, faller bort. Det er da ikke
lenger grunnlag for selvfinansierende, kommunale forliksråd.
Forliksrådet som institusjon skal bestå uendret. Det
skal fortsatt være forliksråd i hver kommune,
og medlemmene skal velges av kommunestyret som nå. Det
er forliksrådenes organisering som må endres som
følge av at det åpnes for direkte tvangsinndrivelse
av uimotsagte krav. Det viktigste elementet i reformen er at staten
overtar det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene
fra kommunene. Sekretariatet for forliksrådet legges til
den enheten som utøver namsmannsfunksjonen.
Namsmannen forestår tvangsfullbyrdelse av de fleste
krav på annet enn straff og er det sentrale organ i gjeldsordningssaker.
I lensmannsdistrikter er lensmannen namsmann. Andre steder er funksjonen
organisert på ulike måter.
Stevnevitneforkynnelser i sivile saker forestås av stevnevitner.
Det er en offentlig tjenestemann som på rettens vegne sørger
for å forkynne dokumenter, som for eksempel stevninger,
innkallinger og rettslige avgjørelser. I lensmannsdistrikter
er lensmannen stevnevitne. Utenfor lensmannsdistriktene plikter
kommunen å engasjere stevnevitner.
Dagens ordning med namsmanns- og stevnevitnefunksjonen i politiet
videreføres, men slik at de ordinære namsmenn
og stevnevitnene som i dag er organisert annerledes, legges til
politiet for å få en enhetlig organisering av
funksjonen. Både for namsmannen og stevnevitnefunksjonen
gjelder derved omorganiseringen bare de deler av landet som ligger utenfor
lensmannsdistriktene, ved at en modell innenfor politiet gjennomføres
også der.
Når det blir en enhetlig organisering over hele landet,
ligger det til rette for å legge flere andre rettspleiegjøremål,
som i dag utføres på tingrettsnivå utenfor
lensmannsdistriktene, til grunnplanet i hele landet. Det gjelder
for en god del skjønn og takster, vekselprotester og enkelte
oppgaver knyttet til dødsfall, skifte og konkurs. Også disse
oppgavene blir liggende hos politiet i hele landet. Det er i godt
samsvar med "lensmannstradisjonen" der politigjøremål
og sivile gjøremål ivaretas av samme enheter.
For publikum er det en fordel at det offentliges tjenester er
enhetlig organisert over hele landet, slik at det er lettere å finne
frem til rette vedkommende blant offentlige instanser. Gjøremålene
er av en slik karakter at det er ønskelig med kort avstand
mellom myndigheter og publikum. Den nye organiseringen tar hensyn
til landets bosettingsmønster, oppgavenes begrensede omfang,
hvilken kompetanse som kreves, og økonomiske og administrative
aspekter.
Justiskomiteen understreket i sin budsjettinnstilling i november
2003 at det er en målsetting å ha et publikumsnært
og utadrettet politi. Komiteen redegjorde for hvordan en kan opprettholde
et desentralisert apparat samtidig som politiets interne drift effektiviseres
ved at flere lensmannskontorer organiseres som én driftsenhet.
En slik organisering vil også tilfredsstille rettspleiegjøremålenes
behov for en fast og entydig organisering. Det foreslås
at det åpnes for det.
Flere modeller for fremtidig organisering har vært vurdert.
Politimodellen er den som best tilfredsstiller alle krav til en
ny organisering. De øvrige modeller ville enten være
meget kostbare, de sikrer ikke den nødvendige kompetanse,
eller det er løsninger som samsvarer dårlig med
anbefalt oppgavefordeling mellom stat og kommune.
Det er et selvstendig mål at samfunnsoppgaver skal utføres
enklest mulig. De nye oppgavene skal ikke gå på bekostning
av de oppgaver politiet allerede har. Endringen innebærer
en effektivisering av ressursutnyttelsen i justissektoren, og tar
blant annet sikte på å frigjøre kapasitet
i politiet til andre oppgaver. Potensialet for rasjonalisering ligger
i første rekke i den nære tilknytningen mellom
forliksrådet og namsmannen og i de muligheter som det enhetlige overordnede
ansvaret for gjøremålene vil gi. Statens driftsutgifter
vil bli dekket av gebyrinntektene, som i fremtiden vil tilfalle
staten. Omstillingskostnadene vil være begrensede.
Forliksrådene er som hovedregel førsteinstans
i sivile saker. Forliksrådet har to hovedoppgaver. Den ene
er å foreta megling mellom partene i saker som bringes
inn for rådet. Den andre er å avsi dom i saker hvor
det ikke oppnås forlik, når lovens forutsetninger er
oppfylt. En stor del av forliksrådets saker gjelder pengekrav
som ikke er omtvistet.
Etter domstolloven skal det være et forliksråd
i hver kommune. Kommunene har det økonomiske og administrative
ansvaret for forliksrådene. Fylkesmannen skal føre
alminnelig tilsyn med forliksrådets virksomhet. Det enkelte
forliksråd består av tre medlemmer og tre varamedlemmer
som velges av kommunestyret for fire år. Selv om loven
ikke forbyr kommunene å oppnevne jurister som forliksrådsmedlemmer,
gjøres det sjelden.
Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret
for forliksrådene. Fylkesmennene har et visst tilsynsansvar
og enkelte andre funksjoner i forhold til forliksrådene.
Tvangsfullbyrdelse av sivile krav skjer som hovedregel gjennom
namsmyndighetene, det vil si namsmannen og tingretten. Namsmannen
behandler i første rekke saker om utlegg, fravikelse av
fast eiendom, tvangsdekning i løsøre, tilbakelevering
til salgspanthaver og utlevering av løsøre. Etter
beslutning fra tingretten iverksetter namsmannen arrester og midlertidige
forføyninger. Etter gjeldsordningsloven er også saker
om gjeldsordning for privatpersoner lagt til namsmannen og tingretten.
Hovedstevnevitner har til oppgave å utføre
forkynnelser av dokumenter som ikke forkynnes postalt. De mest alminnelige
dokumenter til forkynnelse er dommer, kjennelser, vitnestevninger,
utenlandske dokumenter, begjæring om fravikelse, skilsmissedokumenter,
konkursvarsler m.m. Det offentlige dekker kostnadene for forkynnelse
ved stevnevitne når slik forkynnelse er nødvendig
etter lov. Lensmennene er stevnevitner i sine distrikter, mens kommunene
er pålagt å engasjere stevnevitner andre steder.
19 steder er det derfor kommunale stevnevitner.
Lensmannen har også enkelte andre oppgaver innen den
sivile rettspleien på grunnplanet, som lensmannsskjønn,
som takststyrer for naturskadetakster, samt enkelte oppgaver i forbindelse
med dødsfall, skifte og konkurs. Utenfor lensmannsdistriktene
ivaretas disse gjøremålene på tingrettsnivå.
I de senere år er det kommet en lang rekke endringer
og forslag om endringer i de regelverk som styrer den sivile rettspleien
på grunnplanet. En samlet gjennomgang av organiseringsspørsmålene
og spørsmålet om direkte tvangsinndrivelse av
uimotsagte krav har imidlertid blitt utsatt i påvente av
andre viktige reformer, herunder omorganiseringen av politi- og
lensmannsetaten og oppfølging av Domstolkommisjonens
utredning, som blant annet medførte opprettelsen av Domstoladministrasjonen.
Departementet oppfatter det slik at det i hovedtrekk er enighet
om at det trengs en opprydding i organiseringen av den sivile rettspleien
på grunnplanet, og at også denne delen av rettspleien
er en statlig oppgave. Departementet oppfatter det også slik
at det er enighet om at det er viktig å ikke miste den
lokale tilknytningen, som betyr mye for borgerne i den type saker
som behandles på grunnplanet. Kjennskap til lokale forhold
er dessuten ofte viktig under utførelsen av oppgavene.
I kapittel 4 i proposisjonen behandles fremmed rett på dette
området.
I en utredning fra 1997 ble det skissert én modell (lensmannsalternativet)
supplert av to alternativer for de største byene: ett knyttet
til politiet som ellers i landet og ett utenfor politiet, administrert
på samme måte som domstolene. Senere har det fremkommet ønske
om å vurdere den sivile rettspleien på grunnplanet
i sammenheng med konfliktrådene. Departementet har derfor
vurdert flere ulike modeller, som det blir redegjort for i proposisjonen.
Det er et mål å få en mer enhetlig
og konsekvent organisering enn i dag av den sivile rettspleien på grunnplanet.
For en effektiv utførelse av gjøremålene er
det en fordel å organisere saksfeltet samlet. Et hovedspørsmål,
som ikke i seg selv er av organisatorisk art, er spørsmålet
om det bør åpnes for direkte tvangsinndrivelse
av uimotsagte krav. Det vil ha så store konsekvenser for
fordelingen av saksmengden og gebyrinntektene mellom forliksrådene
og namsmennene at det vil være en viktig premiss ved vurderingen
av hvilke organisatoriske løsninger som er ønskelige
eller som det vil være rom for. Departementet behandler
derfor dette spørsmålet før valg av organisatorisk
løsning omtales.
Den praktiske hovedregelen ved rettslig inndriving av usikrede
pengekrav er i dag noe forenklet at fordringshaveren må bringe
kravet inn for forliksrådet for å få dom
for det. Med dommen som tvangsgrunnlag kan fordringshaveren begjære
utlegg for kravet hos namsmannen. Dersom forslaget om direkte tvangsinndrivelse
av uimotsagte krav gjennomføres, kan fordringshaveren i
stedet begjære utlegg med en gang. Bare dersom skyldneren
reiser innsigelser mot kravet, blir det aktuelt å behandle
saken i forliksrådet.
Etter departementets mening er det tre hensyn som tilsier at
ordningen bør gjennomføres:
I de aller fleste tilfeller der det
i dag tas ut forliksklage og deretter begjæres utlegg,
vil ordningen spare partene for kostnadene ved forliksrådsbehandlingen.
Omkring to tredeler av sakene i forliksrådet avsluttes
med uteblivelsesdom på grunn av manglende tilsvar.
Bak dette tallet kan det skjule seg mange ressurssvake skyldnere
som ikke evner å fremsette rettmessige innsigelser på en
adekvat måte. Den kontakten namsmannen skal ha med skyldneren
under en utleggssak, øker sannsynligheten for at rettmessige
innsigelser kommer frem og blir gitt en forsvarlig behandling, gjerne
i form av en realitetsbehandling i forliksrådet. Departementet
ser det derfor heller ikke som et godt alternativ å integrere
de to skrittene i inndrivingen slik at forliksrådsbehandlingen
kommer først.
Et tredje hensyn er at direkte tvangsinndrivelse vil medføre
en raskere inndriving. Det vil være en fordel for fordringshaveren
og kan undertiden være det også sett fra skyldnerens
side.
Et viktig spørsmål ved utformingen av en ordning
med direkte tvangsinndrivelse er om skyldnerens innsigelser skal
gå tapt dersom de ikke reises innen en bestemt frist under
tvangsfullbyrdelsen, eller om de skal være i behold så lenge
de ikke har gått tapt av andre grunner som oversittelse
av reklamasjonsfrister eller etter ulovfestede passivitetsbetraktninger.
Etter departementets oppfatning bør en trolig holde seg
til det siste alternativet.
Siden et av formålene med en slik ordning er å holde
kostnadene nede for partene, bør det ikke kreves nytt gebyr
for en fortsettelse av utleggssaken eller for en ny utleggsbegjæring
etter at fordringshaverens krav er fastslått i forliksrådet.
På denne bakgrunn mener departementet at det bør åpnes
for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav.
Departementet vil følge opp entydige politiske signaler
om at ansvaret for den sivile rettspleie på grunnplanet
i sin helhet bør samles på statens hånd. Dagens
ordning med namsmannsfunksjonen i politiet videreføres,
men slik at også de ordinære namsmenn som i dag
er organisert annerledes, legges til politiet for å få en
enhetlig organisering av funksjonen og et samlet overordnet ansvar.
Etter opprettelsen av Politidirektoratet og Domstoladministrasjonen
er det overordnede ansvaret for namsmannsfunksjonen mer splittet
enn det var tidligere. Departementet mener det er en god løsning å organisere
også de øvrige gjøremålene innenfor
politiet i samsvar med "lensmannstradisjonen"
der politigjøremål og sivile gjøremål
ivaretas av samme enheter.
Ved opprettelsen av Domstoladministrasjonen i 2002 er avstanden
mellom domstolene og den utøvende makt markert
også på det administrative området. Domstoladministrasjonen
har gitt uttrykk for at det ikke samsvarer med denne tenkningen å legge
sekretariatsfunksjonen for forliksrådene til politiet,
og har antydet at en kan etablere frittstående sekretariater
eller meglingskontorer på grunnplanet, underlagt Domstoladministrasjonen.
Departementet vil peke på at forliksrådene ikke
behandler straffesaker. Spørsmålet om uavhengighet
i forhold til politiet kommer derfor i et annet lys enn for de høyere
domstolene.
Et viktig pragmatisk hensyn ved valget av den enheten som har
namsmannsfunksjonen som sekretariat for forliksrådet, er
at det gir rom for å opprettholde dagens desentraliserte
forliksrådsordning med folkevalgte forliksråd
i hver kommune selv om staten overtar det økonomiske og
administrative ansvaret. Det er også et moment at ordningen
med direkte tvangsinndrivelse med forliksrådsbehandling
av eventuelle innsigelser kan gis en mer rasjonell utforming dersom
namsmannen og forliksrådssekretariatet er samme enhet.
Sekretariatsfunksjonen vil sammen med tvangsfullbyrdelse og skjønn
m.m. danne et godt fagmiljø for den sivile rettspleie.
Det er lagt stor vekt på å finne kostnadseffektive løsninger.
Det offentliges ressurser skal utnyttes bedre enn før,
og partenes kostnader ved inndriving av pengekrav skal bli lavere.
Rasjonaliseringspotensialet for det offentlige ligger blant annet
i den nære tilknytningen mellom forliksrådet og
namsmannen. For fordringshavere og skyldnere ligger besparelsen
i at en i kurante saker slipper å gå veien om
forliksrådet.
Etter departementets mening bør jurisdiksjonsinndelingen
for den sivile rettspleien på grunnplanet være
knyttet til kommunestrukturen, og de sivile rettspleiegjøremålene
bør utføres samlet for kommunen. Ingen organisatoriske
enheter for den sivile rettspleien på grunnplanet bør
derfor dekke mindre enn én kommune. Organisasjonsmodellen
er fleksibel nok når en får en ordning med funksjonsbaserte driftsenheter
i de største kommunene.
Oslo er med sitt saksantall både hos namsmannen og i
forliksrådet i en klasse for seg. Departementet fastholder
at namsmannen av prinsipielle grunner bør skilles fra domstolen
også i Oslo. Det er uheldig om oppgavefordelingen mellom
de forskjellige nivåene innen rettspleien varierer i forskjellige
distrikter.
Organiseringen vil ikke legge hindringer i veien for en samordning
av lønnstrekk overfor arbeidsgivere, og en eventuell bedre
samordning mellom de alminnelige namsmyndighetene og særnamsmennene. I
disse sammenhengene vil det være en fordel å kunne
forholde seg til et ryddig namsmannsapparat med et enhetlig overordnet
ansvar.
Etter departementets mening er det i et fremtidsrettet perspektiv
av stor betydning for publikum og andre at politimodellen gjennomføres
på en måte som gir en ensartet tjenesteenhetsstruktur
utad og en ensartet terminologi som avspeiler hvilke enheter som
har hvilke gjøremål. Når reformen er
gjennomført, vil det innenfor politiet være tre
typer tjenesteenheter: enheter med både polititjeneste
og sivile rettspleiegjøremål, enheter med polititjeneste
uten sivile rettspleiegjøremål og enheter som
bare har sivile gjøremål.
Ved vurderingen av om de sivile rettspleiegjøremålene
bør ivaretas av en egen enhet, vil et viktig moment være
hvor stor denne enheten i tilfellet blir. Det henger nært
sammen med folketallet i den enkelte kommune. Det bør også tas
hensyn til lokale tradisjoner og ønsker.
Uttrykket "tjenesteenhet" sikter til den faglige siden av gjøremålene
og hvordan etaten fremstår utad. Det sikter ikke til den
interne organiseringen av budsjett- og personalansvar mv. og er
derfor ikke sammenfallende med uttrykket "driftsenhet". Etter lovforslaget
i proposisjonen vil det være adgang til å organisere
flere lensmannskontorer, og for så vidt også politistasjoner,
som én driftsenhet. Med den utformingen av politiloven § 16
som foreslås i proposisjonen, vil Kongens kompetanse være
knyttet til tjenesteenhetsstrukturen og ikke til driftsenhetsstrukturen. Etter
departementets mening er det en god løsning. Det vil ligge
til departementet å fastsette driftsenhetsstrukturen med
mindre kompetansen delegeres til Politidirektoratet.
Politimesterens myndighet i forhold til den sivile rettspleien
på grunnplanet har vært et noe omstridt tema siden
sammenslåingen av politiet og lensmannsetaten i 1994. En
avklaring vil være et nødvendig ledd i den omorganiseringen
og oppryddingen som departementet nå foreslår.
Utgangspunktet ligger i politiets hierarkiske oppbygging. For de
sivile rettspleiegjøremålene begrenses dette imidlertid
noe av de hensyn som gjør seg gjeldende på det
området. Dersom flere lensmannskontorer organiseres som én driftsenhet,
vil driftsenhetslederens instruksjonsmyndighet være begrenset
på samme måte som for andre overordnede innen
politiet.
Som et ledd i den overordnede styringen av de sivile gjøremålene
vil det i tildelingsbrev fra departementet bli satt klare kriterier
for saksbehandlingstiden m.m. for de sivile sakene slik at en ikke
risikerer at restanser på politisiden forplanter seg. Disse
styringssignalene forutsettes videreført til de enhetene som
har slike gjøremål.
Som et ledd i den enhetlige organiseringen som foreslås
i proposisjonen, mener departementet at tiden er moden for en opprydding
i mange lovbestemmelser om politi- og lensmannsetaten som siden
sammenslåingen av politiet og lensmannsetaten i 1994 har
hatt et misvisende preg.
I de øvrige domstolene er det domstolens leder som også har
ansvar for administrative oppgaver knyttet til sakene, og domstolslederen
er kontorpersonalets overordnede. Når sekretariatsfunksjonen
for forliksrådene legges til et organ utenfor domstolen, krever
oppgavefordelingen mellom domstol og sekretariat større
omtanke. Nettopp fordi sekretariatet ligger utenfor domstolen, går
departementet inn for at oppgavefordelingen regelfestes i forskrifts
form. Det vil også gi en mer ensartet oppgavefordeling
på landsbasis. I forskriften vil det bli lagt vekt på overordningsforholdet
mellom forliksrådets leder på den ene siden og
lensmannen og namsfogden som sekretariat på den andre siden,
samt på politiets behov for klare rammer for hvor stor
innsats forliksrådet skal ha anledning til å kreve.
Det overordnede ansvaret for forliksrådene er i dag
delt mellom flere aktører. Kommunene har det økonomiske
og administrative ansvaret, Justisdepartementet har ansvaret for
regelverket, og fylkesmennene har flere oppgaver i forhold til forliksrådet
i henhold til domstolloven.
En løsning som vil være i godt samsvar med
forliksrådenes funksjon som domstol og med hvordan de øvrige
domstolene administreres, vil være å legge oppgaven
til Domstoladministrasjonen. Selv om departementet er innstilt på å beholde
forliksrådet som en billig, folkelig og desentralisert
tvisteløsningsmekanisme i sivile rettstvister, ønsker
departementet imidlertid ikke å foreslå en slik
rolle for Domstoladministrasjonen før forliksrådenes
plass i rettspleien i fremtiden er endelig avklart i forbindelse
med arbeidet med ny tvistelov. I denne situasjonen har departementet
valgt å gå inn for at det overordnede økonomiske
og administrative ansvaret for forliksrådene som kollegiale
domstoler inntil videre blir liggende i departementet.
Den alminnelige regelen i tvistemålsloven er at en part
har rett til å la seg representere av prosessfullmektig
i rettergang. I forliksrådet har parter som bor i kommunen,
som utgangspunkt personlig møteplikt. Hvem som kan møte
som fullmektig eller medhjelper for en part, er nærmere
regulert i tvistemålsloven.
Tvistemålsutvalget finner det prinsipielt problematisk
at stevnevitner kan møte som fullmektig for parter og viser
blant annet til kravet til uavhengighet og upartiskhet i Den europeiske
menneskerettskonvensjon artikkel 6. Utvalget foreslår derfor
som en praktisk løsning at kommunene i stedet pålegges å oppnevne
et utvalg av faste møtefullmektiger for parter som har
behov for en slik bistand.
Under høringen av Tvistemålsutvalgets utredning
var det få høringsinstanser som uttalte seg uttrykkelig
om dette forslaget.
Etter departementets mening bør en opprydding på dette
punkt skje samtidig med omorganiseringen av den sivile rettspleien
på grunnplanet, og det foreslås derfor at Tvistemålsutvalgets
forslag følges opp. I sentrale strøk vil behovet
for å møte med fullmektig antakelig fortsatt i
de fleste tilfellene bli tatt hånd om av samarbeidsnettet
inkassobyråene imellom, men for de tilfellene der det er
innklagede som ikke bor i kommunen eller saken dreier seg om annet
enn inndriving av pengekrav, vil ikke dette nettet dekke behovet.
Også i slike situasjoner vil Tvistemålsutvalgets
forslag gi en god løsning.
Tvistemålsutvalget foreslo å legge ansvaret
for opprettelsen av utvalget til kommunen som administrativt ansvarlig
for forliksrådet. Selv om det i proposisjonen foreslås å overføre
det administrative ansvaret for forliksrådene til staten,
bør det fortsatt være kommunen som oppnevner utvalget.
Etter departementets syn representerer forliksrådsordningen
et verdifullt element i den sivile rettspleien. Verdien ligger ikke
i masseproduksjonen av uteblivelsesdommer, der det foreslås
andre løsninger i proposisjonen, men i de mange sakene
der forliksrådet bidrar til at reelle tvister løses.
Forliksrådsordningen er en rimelig, folkelig og desentralisert
tvisteløsningsmekanisme. Den bidrar også til en
verdifull avlastning av rettsapparatet for øvrig. Departementet er
enig med dem som hevder at det forekommer tilfeller der forliksrådene
ikke har hatt en helt heldig hånd med enkelte saker, men
er ikke enig med dem som hevder at det foreligger en systemsvakhet.
Departementet har uansett tro på at den organiseringen av
den sivile rettspleien på grunnplanet som foreslås i
proposisjonen og den avlastningen som adgangen til direkte tvangsinndrivelse
vil medføre, vil føre til at forliksrådene
vil bli enda bedre egnet til å løse saker med
reelle tvister.
På denne bakgrunnen mener departementet at en bør
opprettholde dagens hovedregel om at saker skal være forsøkt
løst i forliksrådet, før de kan bringes
inn for tingretten. Hvilke unntaksregler en bør ha, vil
bli vurdert i arbeidet med proposisjonen om en ny tvistelov. Departementet
mener dessuten at forliksrådet bør beholde kompetansen
til å pådømme saker med reell tvist,
i hvert fall i saker om formuesverdier der tvistesummen er under
to ganger folketrygdens grunnbeløp. Om det bør
settes et slikt tak og om det eventuelt bør ligge høyere
enn ved to ganger folketrygdens grunnbeløp, vil bli vurdert
nærmere i arbeidet med ny tvistelov.
Det foreslås i utgangspunktet ingen endringer i namsmannens
oppgaver. Adgangen til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav
vil imidlertid føre til at saksmengden vil bli betydelig
påvirket.
Departementet foreslår i proposisjonen at namsfogden
likestilles med lensmannen når det gjelder avholdelse av
skjønn. Det medfører endringer i en rekke lover.
Når det gjelder registrerings- og forseglingsforretninger
på oppdrag av tingretten, vil oppdraget etter lovforslaget
kunne gis til lensmannen eller namsfogden i den ustrekning retten
ikke overlater oppdraget til bobestyrer.
Dødsfall skal i dag i lensmannsdistriktene meldes til
lensmannen, som igjen melder fra til tingretten. Utenfor lensmannsdistriktene
gis meldingen direkte til tingretten. Når et dødsfall
meldes, innhentes opplysninger om økonomiske og arvemessige
forhold, samtidig som de etterlatte gis veiledning i arvespørsmål.
Det foreslås at publikum over hele landet selv kan velge
om de gir melding til lensmann eller namsfogd, eller direkte til
tingretten.
Veksel- og sjekkprotester opptas i lensmannsdistriktene av lensmannen,
og utenfor lensmannsdistriktene av notarius publicus, det vil si
tingretten eller byfogden. I visse tilfeller kan protest opptas
av hovedstevnevitnet. Med den foreslåtte organiseringen
av den sivile rettspleien på grunnplanet i byene kan det bestemmes
at veksel- og sjekkprotester unntaksfritt skal opptas av lensmannen
eller namsfogden.
Utgangspunktet ved vurderingen av hvordan den sivile rettspleien
på grunnplanet på Svalbard bør organiseres,
er at unødvendige forskjeller fra ordningene på fastlandet
bør unngås. Lovteknisk kan det være en
god løsning at alle særregler om den sivile rettspleien
på grunnplanet på Svalbard samles i Svalbardloven.
Det foreslås at sysselmannen skal være sekretariat
for Svalbard forliksråd. For namsmanns- og stevnevitnefunksjonene
foreslås det fastsatt i Svalbardloven at sysselmannen er
namsmann og hovedstevnevitne på Svalbard. Bare få av
de lovene som omhandler lensmannsskjønn, gjelder på Svalbard.
Det foreslås at slike skjønn i disse tilfellene
på Svalbard skal styres av sysselmannen. Endelig bør
det fremgå av Svalbardloven at dødsfall kan meldes
til sysselmannen.
Departementet tar sikte på at de nye lovbestemmelsene
om organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet
og om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav m.m. skal tre
i kraft 1. januar 2006. Enkelte steder kan det imidlertid
være praktisk å gjennomføre omorganiseringen
på et tidligere tidspunkt, og i ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene åpnes
det for det.
Når det gjelder sekretariatsoppgavene for forliksrådet,
ligger kompetansen hos de medarbeiderne som i dag utfører
oppgavene i kommunene. Det samme gjelder for namsmanns- og stevnevitnefunksjonene de
steder disse funksjonene ivaretas av kommunen. Medarbeiderne vil
som hovedregel få tilbud om å følge med
oppgavene og bli ansatt i politiet.
I mange kommuner utgjør sekretariatsoppgaven bare en
brøkdel av en full stilling. Medarbeiderne har ofte andre
oppgaver for kommunen som legger beslag på en vesentlig
større andel av arbeidstiden. Det må settes en
nedre grense for hvor små stillingsandeler som skal gi
rett til å følge med oppgaven over til staten.
En passende avgrensing kan være at ansatte med 14 arbeidstimer
eller mer pr. uke knyttet til sekretariatsfunksjonen får
tilbud om tilsvarende stilling i staten, mens ansatte med inntil
13 timer pr. uke forblir kommunens ansvar. Det vil svare til grensen
for medlemskap i Statens Pensjonskasse. Det samme vil gjelde for
de kommunalt ansatte som ivaretar namsmanns- og stevnevitnefunksjonen
der disse funksjonene i dag ligger til kommunen.
Organisering og innplassering vil bli tilpasset organisasjons-
og stillingsstrukturen i politiet. De største namsmannsavdelingene
ved domstolene vil bli overført som bestående
enheter. Ved overføring av mindre enheter vil de tilsatte
bli organisatorisk plassert i de bestående eller nye enhetene
som har ansvaret for de sivile rettspleiegjøremålene.
Utover de bestemmelsene om ansattes rettigheter som fastlegges
i loven, vil utfyllende bestemmelser om frister m.m. bli fastsatt
av Kongen. Departementet vil også ta initiativ til at det
blir inngått en egen omstillings- eller overføringsavtale.
Ingen av de som overføres fra kommunen til staten, skal
gå ned i lønn. Kommunal ansiennitet skal likestilles
med statlig ansiennitet, og pensjonsrettigheter fra kommunen vil overføres
til Statens Pensjonskasse.
Forslagene i proposisjonen vil ha positive økonomiske
og administrative konsekvenser for privatpersoner og næringslivet.
For staten vil endringene i organiseringen av den sivile rettspleien
på grunnplanet få betydelige administrative og økonomiske
konsekvenser. Det gjelder først og fremst for politiet,
som vil motta oppgaver både fra kommunene og fra domstolene.
Også Justisdepartementet pålegges inntil videre
nye oppgaver gjennom det overordnede administrative ansvaret for forliksrådene.
Det legges til grunn at virksomheter som får nye oppgaver,
skal få dekket sine merutgifter. Som et insitament til å finne
frem til effektive arbeidsmåter og en god intern organisering,
legges det også til grunn at ressurser som politiet frigjør
etter hvert, skal kunne benyttes til å styrke etatens andre gjøremål.