Pensjonsforsikring utover ytelsene fra Folketrygden organiseres
i Norge hovedsakelig gjennom livsforsikringsselskaper og pensjonskasser.
Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser er stort sett underlagt
samme regelsett. Viktige elementer i disse reglene er krav til fondering
av fremtidige forpliktelser, krav om å ha ansvarlig kapital,
og krav til hvordan midlene forvaltes. Utviklingen de senere år
har vist at det er et behov for å modernisere virksomhetsreglene for
livsforsikring. Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag
til nye lovregler for livsforsikringsvirksomhet. De nye reglene
foreslås tatt inn som et nytt kapittel i lov 10. juni
1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven).
Lovforslaget bygger på utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen, inntatt
som NOU 2001:24.
I tillegg legges det frem forslag til en lovendring som presiserer
kravet om at det skal foretas en egnethetsvurdering av styre og
ledelse i et selskap når det søkes om konsesjon
til å starte forsikringsselskap, og forslag til en forskriftshjemmel
for å kunne gi nærmere regler om takseringstjenester
i skadeforsikringsselskaper. Bakgrunnen for forslaget om en slik forskriftshjemmel
er Stortingets anmodningsvedtak nr. 539 (2001-2002). Departementet
foreslår også en endring i lov om sjøtrygdelag,
slik at sjøtrygdelagenes mulige geografiske virkeområde
ikke blir begrenset til ett fylke eller til kommuner. Tittelen på lov om
foretakspensjon foreslås endret, slik at det i lovtekst
kan refereres til "foretakspensjonsloven".
Ved siden av forslagene til lovendringer inneholder proposisjonen
også en drøftelse av i hvilken grad livsforsikringsselskaper
skal kunne tilby pensjonsordninger med begrenset forsikringselement,
og en vurdering av skattereglene for premie- og innskuddsfond. Det
foreslås ikke endringer i grensen for størrelsen
på premie- og innskuddsfond eller i reglene om skattefavorisering
av disse fondene.
Det er bred enighet om at virksomhetsreglene for livsforsikring
bør moderniseres. Konkurranseflateutvalget, som avga sin
innstilling i mars 2000 (NOU 2000:9), tilrådde en modernisering
av reguleringen av livsforsikringsvirksomhet, antydet en regulering mer
i tråd med dagens regulering av fondsforsikringsselskaper,
og ga en del anbefalinger om spørsmål som burde
vurderes i tilknytning til et slikt utredningsarbeid. Banklovkommisjonen
fikk på bakgrunn av dette i juli 2000 i oppdrag å utforme
et konkret forslag til ny lovgivning. Banklovkommisjonen fulgte opp
mandatet fra Finansdepartementet og innspillene fra Konkurranseflateutvalget,
og avga på denne bakgrunn sin utredning i juni 2001.
Viktige formål med de reglene Banklovkommisjonen har
foreslått, er å skape klarere skiller mellom de
forsikredes og forsikringsselskapenes midler, klarere fordeling
av risiko mellom kunde og selskap, og mer oversiktlig prising av
livsforsikringsprodukter. Banklovkommisjonen har også foreslått
at forsikring med investeringsvalg og forsikring uten investeringsvalg
skal kunne tilbys av samme selskap, slik at kravet om utskilling
av såkalt "unit linked"-virksomhet (livsforsikring med
investeringsvalg) i egne selskaper oppheves.
Banklovkommisjonen har først og fremst foreslått
nye regler for kollektiv livsforsikring. Etter kommisjonens forslag
skal de fleste eksisterende individuelle livsforsikringskontrakter
bli overført til, og videreført i, egne selskaper
undergitt eksisterende regelverk. Fripoliser, som springer ut av
kollektive ordninger, er omfattet av forslaget og skal kunne tilbys
sammen med kollektiv livsforsikring. Banklovkommisjonen la opp til å komme
tilbake til forslag til regler for individuell livsforsikring.
Norske livsforsikringsselskaper forvalter til sammen noe over
400 mrd. kroner. Om lag 3/4 av denne samlede forvaltningskapitalen
er knyttet til kollektive avtaler om tjenestepensjon (inkludert
fripoliser), mens resten er knyttet til individuelle avtaler. Dersom
kollektive ordninger i kommunal sektor holdes utenfor, utgjør
imidlertid midlene knyttet til individuelle avtaler 38 pst. av forvaltningen
i livselskapene.
Fripoliser utstedt under kollektive pensjonsordninger utgjør
en betydelig del av virksomheten innenfor kollektiv livsforsikring.
Livsforsikringsselskapene forvalter mer enn 50 mrd. kroner relatert
til anslagsvis 660 000 fripoliser etter foretakspensjonsloven.
Fripoliser regnes med som en del av den kollektive virksomheten,
men har mange likhetspunkter med individuelle avtaleforhold mellom
forsikrede og selskapet.
Finansdepartementet foreslår at Banklovkommisjonens
forslag til ny regulering av livsforsikringsvirksomhet følges,
med enkelte endringer. Departementet slutter seg til at det skal
være adgang til å drive fondsforsikring (unit
linked) og alminnelig forsikring i samme selskap, men foreslår
også at det skal være adgang til å drive
individuell virksomhet basert på eksisterende kontrakter
etter nye regler og i samme selskap som kollektiv og annen individuell
virksomhet. Departementet følger Banklovkommisjonens forslag
om at virksomhet knyttet til fripoliser skal kunne drives etter
nye virksomhetsregler. De nye reglene departementet foreslår
vil få betydning for kollektiv virksomhet, for virksomhet
knyttet til eksisterende og nye fripoliser, og for eksisterende
og ny individuell virksomhet i livsforsikringsselskapene.
Parallelt med departementets arbeid med lovforslaget har Kredittilsynet
lansert en skisse til en ny type livsforsikringskontrakt. Departementet
legger opp til å be Banklovkommisjonen om å foreta
en nærmere vurdering av det forslaget Kredittilsynet har skissert.
Forslaget til nytt kapittel 8a i forsikringsvirksomhetsloven
innebærer en modernisering av lovgivningen for livsforsikring.
Formålet med forslaget er å legge til rette for
klarere skiller mellom de forsikredes og selskapenes egne midler,
klarere fordeling av risiko mellom kunde og selskap, og mer oversiktlig prising
av livsforsikringsprodukter. Dette er igjen viktig for konkurransen
i livsforsikringsmarkedet.
Flere land har i den senere tid opplevd betydelig turbulens i
forhold til organisering av pensjonssystemer. Dagens norske regler
legger stor vekt på soliditet og trygghet for kundens krav
på fremtidige pensjoner. Regler som ivaretar disse hensynene
foreslås videreført. Forsikringsselskapenes forpliktelser
skal også etter forslaget være fullt ut fondert.
Kundens midler vil, etter lovforslaget, være sikret mot
reduksjon bortsett fra i de tilfelle hvor kunden selv har valgt
egen investeringsportefølje (unit linked) uten garanti.
Et viktig nytt element i forslaget er en prinsipiell omlegging
av pris- og fortjenestestrukturen for livsforsikringsselskaper.
Etter dagens regelverk beregner selskapene en pris til kundene basert
på aktuarmessige beregninger med sikkerhetsmarginer. Denne
premien betales forskuddsvis for ett år eller terminvis gjennom året.
Etter at året er avsluttet, beregner selskapet et avkastningsresultat,
et risikoresultat og et kostnadsresultat. Disse slås igjen
sammen til et forsikringsteknisk resultat. Underskudd på ett
av disse resultatene kan på denne måten dekkes
inn i overskudd på et annet resultat. Det endelige forsikringstekniske overskuddet,
med fradrag for eventuelle tilleggsavsetninger, deles mellom kunde
og selskap. Selskapet kan ta inntil 35 pst. til betjening av egenkapital
mv., mens minst 65 pst. av forsikringsteknisk overskudd tilfaller
kunden, og overføres (normalt) til kundens premiefond.
Kundens utlegg til en pensjonsordning i løpet av ett år
blir årets premie minus det overskudd som blir ført
tilbake til premiefondet. Kundens regnskapsmessige kostnad beregnes
etter andre regler (NRS 6, Norsk Regnskapsstandard 6 - Pensjonskostnader),
som reflekterer de fremtidige forpliktelser som ligger i bedriftens
pensjonsordning, og tilsvarer ikke årets netto betaling
av premie.
Etter lovforslaget skal forsikringsselskapet fastsette priser
og kreve inn betaling fra sine kunder på forhånd.
Prisen skal også inneholde selskapets fortjenesteelement,
og selskapet skal som hovedregel ikke ha adgang til å få en
viss andel av et forsikringsteknisk overskudd i ettertid. Forvaltningskapitalen
skal deles inn i atskilte porteføljer. Selskapet skal beholde all
avkastning fra de eiendeler som svarer til selskapets ansvarlige
kapital. Forslaget vil bringe livsforsikringsvirksomhet mer på linje
med annen næringsvirksomhet i forhold til prising og inntjening.
Selskapets fortjeneste vil avhenge av hvilket fortjenesteelement
det legger inn i sine priser, og hvilken avkastning selskapet får
på forvaltningen av midler som svarer til selskapets ansvarlige
kapital.
Avkastningen fra de eiendeler som svarer til avsetninger for
selskapets forpliktelser overfor kundene skal fordeles forholdsmessig
til hver kontrakt. Dette avkastningsresultatet skal, etter fradrag
for nødvendig økning av de forsikringstekniske
avsetningene for kundeforpliktelser, tildeles kundene. Tildelingen skal
enten være betinget, i form av tilleggsavsetninger, eller
ubetinget i form av overføring av overskudd på forvaltningsresultat
til kunden (normalt til premiefond).
Systemet med tilleggsavsetninger foreslås videreført.
Tilleggsavsetningene foreslås knyttet sterkere til den
enkelte kontrakt. Fordi overskuddsdeling som hovedregel foreslås
avviklet, vil tilleggsavsetningene som hovedregel bli fullt ut kundefinansiert.
Ordningen med kursreserve for finansielle omløpsmidler foreslås
videreført, men det foreslås at kursreserven ikke
lenger skal være kundefordelt.
For fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte
forpliktelser foreslås det en modell som innebærer
at selskapet skal ha adgang til å ta inntil 20 prosent
av overskuddet fra avkastningen av kundemidlene.
Dagens krav om at fondsforsikring (unit linked) må drives
i egne selskaper foreslås opphevet. De øvrige
reglene for fondsforsikring blir i stor grad videreført.
I forhold til kontrakter der kundemidler forvaltes i særskilt
investeringsportefølje med investeringsvalg, vil det etter
forslaget være stor grad av avtalefrihet med hensyn til å avtale
risikoprofil for kapitalforvaltningen og varighet og nivå for
en eventuell avkastningsgaranti.
Lovforslaget bygger på utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen,
NOU 2001:24. Lovforslaget er på enkelte punkter justert
i forhold til Banklovkommisjonens utkast for å imøtekomme
innspill fra forskjellige høringsinstanser. Departementet
foreslår blant annet at eksisterende individuelle livsforsikringskontrakter
uten investeringsvalg ikke trenger å flyttes ut i egne
avviklingsselskaper, men kan beholdes i selskapet, forutsatt at
de skilles ut i egen portefølje med eget regnskap. Det
legges i lovforslaget også opp til at det i forskrift kan
bestemmes at denne type kontrakter skal kunne forvaltes med modifisert overskuddsmodell
tilsvarende den modellen som foreslås for fripoliser. Det
varsles at det i forskrift vil bli gitt en viss adgang til resultatavhengig
forvaltningsvederlag i tilknytning til investeringsvalg. Grensen
for hvor store tilleggsavsetninger selskapene kan ha foreslås
utvidet, og det legges opp til at det i forskrift gis adgang til
mer fleksibel oppbygging av tilleggsavsetninger for den enkelte
kontrakt. Detaljeringsgraden i lovforslaget er noe redusert i forhold
til Banklovkommisjonens utkast til lovtekst. Det er, i tråd
med innspill i høringen, lagt opp til noe større bruk
av forskrifter.
I tillegg til forslaget til nytt kapittel 8a legges det frem
forslag til en endring i forsikringsvirksomhetsloven som presiserer
kravet om at det skal foretas egnethetsvurdering av styre og ledelse
i selskapet når det søkes om konsesjon til å starte
forsikringsselskap, og forslag til en hjemmel til å gi
nærmere regler om takseringstjenester i skadeforsikringsselskaper.
Departementet foreslår også en endring i lov om sjøtrygdelag,
som innebærer at sjøtrygdelagenes mulige geografiske
virkesomhetsområde ikke blir begrenset til ett fylke eller
ti kommuner.
Proposisjonen inneholder en drøftelse av i hvilken grad
livsforsikringsselskaper skal kunne tilby pensjonsordninger med
begrenset forsikringselement. Etter departementets syn innebærer
de relevante EØS-reglene at livsforsikringsselskaper ikke
kan tilby pensjonsordninger uten et forsikringselement. Det vil
i første omgang være opp til Kredittilsynet å vurdere
om forsikringselementet i et konkret pensjonsprodukt vil være
tilstrekkelig.
Bakgrunnen for lovforslaget beskrives i proposisjonens kapittel
2. Kapittel 3 inneholder en kortfattet oversikt over regulering
av livsforsikring, over problemstillinger knyttet til forvaltning
av pensjonsmidler, over regulering av tjenestepensjonsordninger
i enkelte andre land, og over forholdet til utenlandske tilbydere
av livsforsikring inn i Norge. De viktige forslagene til omlegging
av pris- og fortjenestemodell behandles i kapittel 4 og 5. I kapittel
6 drøftes forslaget til regler om kapitalforvaltning. Regelverket
for forskjellige former for avsetninger og fond drøftes
i kapittel 7 til 10. Regnskapsspørsmål behandles
kort i kapittel 11. Fripoliser og individuelle forsikringer behandles
i kapittel 12 og 13. I kapittel 14 drøftes i hvilken grad
livsforsikringsselskaper skal kunne tilby pensjonsordninger med
begrenset forsikringselement. De øvrige lovforslagene er
behandlet i kapittel 15. Det er en kort drøftelse av økonomiske
og administrative konsekvenser i kapittel 16. Kapittel 17 inneholder
spesialmerknader til de forskjellige bestemmelsene i lovforslaget.
Gjeldende regelverk er utdypet og klargjort gjennom flere år,
ved blant annet forskrifter, tolkningsuttalelser og praksis. Ved
innføring av et nytt regelverk vil det måtte forventes
at det er et behov for informasjon og veiledning i forbindelse med
implementeringen og praktiseringen av nytt regelverk.
Forslaget til nytt kapittel 8a medfører at flere problemstillinger
som tidligere har vært regulert ved forskrifter nå blir
inntatt i lov. Dette vil kunne bidra til et mer oversiktlig regelverk
som er enklere å håndtere for myndighetene. Imidlertid
vil man få en situasjon med parallelle regler for ny og
eksisterende individuell virksomhet, og der både nye og
gamle regler vil måtte følges opp av Finansdepartementet
og Kredittilsynet.
På enkelte områder vil det også være
behov for å utarbeide nærmere forskrifter, herunder
overgangsbestemmelser.
På denne bakgrunn må det påregnes
at oppfølgingen av lovforslaget vil legge beslag på en
del kapasitet hos både Finansdepartementet og Kredittilsynet, særlig
i en overgangsperiode.
Det antas at forslaget ikke tillegger Kredittilsynet vesentlig
forskjellige oppgaver enn det tilsynet håndterer i dag.
Det vises for øvrig til at Kredittilsynets utgifter utlignes
på tilsynsobjektene.
Et formål med nytt regelverk innen livsforsikring er å legge
til rette for at forsikringspremier skal fremstå som gjennomsiktige
og forutsigbare, slik at forsikringstaker skal kunne vurdere og
sammenligne tilbud fra ulike livsforsikringsselskap. Forsikringstaker skal
videre ha mulighet til å vurdere forsikringsforholdet og
produktkvaliteten fortløpende over lengre tid. Finansdepartementet
legger til grunn at ved å medvirke til at forsikringsproduktenes
prising blir mer forutsigbar og lettere tilgjengelig for forsikringstakerne,
kan dette bidra til konkurranse mellom livsforsikringsselskapene.
Dette kan komme forsikringstakerne til gode gjennom reduserte priser
og et økt produktspekter.
Forslaget innebærer fleksibilitet for selskapene til å endre
forsikringspremie for fremtidig opptjening. Konsekvensene for forsikringstaker/forsikrede må imidlertid
ses i lys av at det i loven er adgang til å flytte forsikring
til et annet selskap.
Videre vil man etter lovforslaget fjerne adgangen til overskuddsdeling
mellom livselskap og forsikringstaker/forsikrede. Etter
hovedregelen skal forsikringstaker/forsikrede få tildelt
avkastningsoverskudd knyttet til kontrakten uten at selskapet kan
kreve en andel av dette. Dette motsvares av at forsikringspremier
blant annet skal omfatte vederlag for fortjenesteelement og vederlag
for selskapets risiko ved kapitalforvaltningen. Det antas at det
for kundene fremstår som oversiktlig når avkastningen
i større grad knyttes til "egne midler" enn til en andel
av selskapets samlede resultat som etter dagens regler.
Finansdepartementet antar at forslaget om å tillate
forvaltning av tradisjonelle forsikringer og unit linked-forsikringer
i samme selskap vil bidra til mulighet for en mer effektiv drift
og lavere kostnader for livsforsikringsselskapene. Det antas at
selskapene nå vil ha mulighet til å videreutvikle
ulike produkter etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.
En slik struktur vil innebære at det er lagt et grunnlag
som på sikt kan gi selskapene en større mulighet
for utvikling av nye produkter.
Det følger av forslaget om å avvikle overskuddsdeling
mellom selskap og forsikringstaker/forsikrede at livsforsikringsselskapene
gjennom sine premier må sikre et vederlag til dekning av
forvaltningsrisiko og fortjeneste. Utformingen av prising av forvaltningsrisiko
vil i henhold til noen høringsinstanser innebære
utfordringer. Finansdepartementet legger imidlertid til grunn at
selskapene her vil stå relativt fritt til å velge
en metode de finner hensiktsmessig.
Finansdepartementet antar at lovforslaget vil innebære
at man vil få et mer ryddig og oversiktlig system med hensyn
til risikofordeling mellom forsikringsselskap og forsikringstaker/forsikrede.
Videre kan regler om forhåndsfastsatte pristariffer bidra
til en ytterligere økt bevissthet knyttet til risikotaking
og risikostyring i selskapene og blant selskapets kunder. Selskapene
vil også få mulighet til å endre sine
pristariffer og således tilpasse premiebetalingen til den risiko
som er overtatt.
Det må påregnes at forslaget til nye lovregler
vil innebære betydelige kostnader knyttet til omlegging av
eksisterende system og verktøy for blant annet beregning
av premier og avsetninger.
Til endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet
Bestemmelsen fastsetter at Kongen kan gi nærmere regler
om takseringstjenester i skadeforsikringsselskaper. Bestemmelsen
følger opp et anmodningsvedtak fra Stortinget, hvor det
bes om at Regjeringen foreslår tiltak som kan bidra til
uavhengighet mellom skadeforsikringsselskaper og takstselskap og til å fjerne
etableringshindringer i skadeforsikringsmarkedet. Endringen i forsikringsvirksomhetsloven åpner
for at det kan gis regler i forskrift for å sette i verk
tiltak på dette området som eventuelt blir funnet nødvendige.
Det vises til nærmere omtale i proposisjonens punkt 15.1
om andre saker.
Bestemmelsen angir at det skal foretas en egnethetsvurdering
ved søknad om konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet.
Likelydende bestemmelse er gitt i forretningsbankloven § 8a,
sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3.
Det vises til omtalen av disse bestemmelsene i Ot.prp. nr. 45 (1995-1996)
Om lov om endringer i finanslovgivningens regler om etablering i
Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat utenfor
EØS m.m. For øvrig vises det til nærmere
omtale i proposisjonens punkt 15.3.
Bestemmelsen er nærmere omtalt i proposisjonens punkt
10.4. Bestemmelsen stiller krav om at et livsforsikringsselskap
skal ha betryggende gjenforsikring. Det vises til at gjeldende regler
om sikkerhetsfond foreslås opphevet.
Kravet om en betryggende gjenforsikring gjelder til enhver tid,
jf. første ledd. Gjenforsikringen skal være betryggende
sett i forhold til den risikoen selskapet er utsatt for, samt selskapets økonomiske
stilling.
Styret skal, jf. annet ledd, sørge for at det foreligger
oppdaterte retningslinjer for arten og omfanget av selskapets gjenforsikringer.
I tillegg skal styret sørge for at disse blir fulgt opp.
Forslaget er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast til endring
av § 8-4.
Bestemmelsen angir for det første virkeområdet til
kapittel 8a. Det følger av første ledd at kapittelet gjelder
livsforsikringsselskap som driver kollektiv eller individuell livsforsikringsvirksomhet,
eller begge deler. Dette innebærer at det foreslåtte
kapittel 8a i utgangspunktet vil gjelde for all livsforsikringsvirksomhet.
Bestemmelsen inneholder også en definisjon av hva som
regnes som henholdsvis kollektiv og individuell livsforsikring.
Kollektiv livsforsikring vil etter Finansdepartementets oppfatning
også omfatte virksomhet knyttet til forvaltning av fripoliser
og pensjonskapitalbevis. Dette vil gjelde pensjonskapitalbevis etter
innskuddspensjonsloven, fripoliser fra pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven
og fripoliser fra pensjonsordninger undergitt tidligere gjeldende
regelverk og andre kollektivordninger, for eksempel livrenteordninger.
Kollektiv livsforsikring vil også omfatte eventuell fortsettelsesforsikring
eller avtale om fortsatt pensjonssparing, jf. forsikringsavtaleloven § 19-7,
foretakspensjonsloven § 6-5 og innskuddspensjonsloven § 4-9.
Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 13 i proposisjonen.
Det fastsettes i første ledd at dersom selskapet i tillegg
til å drive kollektiv livsforsikringsvirksomhet, også driver
individuell livsforsikringsvirksomhet, skal kapittel 8a med tilhørende
forskrifter gjelde for den samlede virksomheten i selskapet. Det
vises til at det i § 8a-12 første ledd
annet punktum er fastsatt at Kongen i forskrift kan bestemme at
bestemmelsens regler om overskuddsdeling (for fripoliser etc.) skal benyttes
også for andre typer av kontrakter. Det er i omtalen i
kapittel 13 om individuelle forsikringer forutsatt at det kan være
aktuelt å gi slike regler for eksisterende individuelle
forsikringer uten investeringsvalg.
Annet ledd har særlige regler for selskapets virksomhet
knyttet til individuelle forsikringer uten investeringsvalg som
er inngått før reglene i kapittel 8a er trådt
i kraft. For selskapets virksomhet knyttet til slike forsikringer
som selskapet har skilt ut som en egen portefølje, gjelder
reglene i lovens kapittel 7 og 8 med tilhørende forskrifter.
Selskapet skal også føre eget regnskap for porteføljen.
I tredje ledd presiseres det at første og annet ledd også gjelder
for selskap som bare driver individuell livsforsikringsvirksomhet,
jf. også § 8a-1 første ledd.
I første ledd stilles det krav til at selskapet til
enhver tid skal ha pristariffer for hele det produktspekter selskapet
tilbyr. Selskapet skal m.a.o. ha en "prisliste" over de ulike elementer
som kan inngå i et forsikringsprodukt. Pristariffene vil
da kunne benyttes ved beregning av premie for den enkelte kontrakt, uavhengig
av produktets utforming. Dette vil kunne gjøre det lettere
for kunden å få oversikt over hva som inngår
i premieberegningen. Pristariffene skal etter annet punktum angi
det samlede vederlag selskapet beregner seg for å overta
de ulike typer risiko som er knyttet til de forskjellige produktene
og produktkombinasjonene, og for å yte de ulike typer av tjenester
som inngår i de samme produktene og produktkombinasjonene.
Med risiko og tjenester siktes her til de typer risiko og tjenester
som er angitt i annet ledd. I det vederlag selskapet beregner seg
iht. annet punktum, skal det ligge et fortjenesteelement for selskapet.
Dette er en del av den nye overskuddsmodellen som er nærmere
beskrevet i proposisjonens punkt 5.2. Selskapet skal også ha
pristariffer for fortsettelsesforsikringer, herunder avtaler om
fortsatt pensjonssparing.
I annet ledd angis den hovedinndeling selskapet skal bygge på ved
fastsettelsen av pristariffene. Det er forutsatt at nærmere
regler om de enkelte pristariffene skal gis i forskrift, jf. sjette
ledd. For enkelhets skyld er de enkelte pristariffer i lovforslaget
betegnet som priser. Bokstav a) omhandler pristariffer for personrisiko.
Disse pristariffene vil samlet tilsvare det som etter gjeldende
rett har vært kalt risikodelen av premien, jf. forskrift
22. november 1989 nr. 1169 om skille mellom risiko-, spare-
og omkostningsdelen av premien. Bokstav b) omhandler pristariffer
for kapitalforvaltning, dvs. forvaltning av de midler som er knyttet
til forsikringskontraktene. I denne prisen skal også inngå en
pris for selskapets risiko for avkastningsresultatet. Dette vil
være risikoen for at kapitalforvaltningen gir en avkastning
som minst svarer til den avkastning selskapet har garantert overfor
kunden. For kontrakter som inngår i kollektivporteføljen vil
dette tilsvare kontraktens beregningsrente. Prisen for selskapets
risiko for avkastningsresultatet er nærmere omtalt i proposisjonens
punkt 4.4, der også spørsmålet om tidspunktet
for beregning og betaling av prisen behandles.
Bokstav b) gir en generell bestemmelse om pristariffer for kapitalforvaltning.
Etter bokstav c) skal det fastsettes egen pristariff for kapitalforvaltning
når det gjelder midler i særskilte investeringsporteføljer med
investeringsvalg. Dersom det er knyttet en avkastningsgaranti til
investeringsporteføljen, skal det også fastsettes
et vederlag for denne garantien. Dette vil, på samme måte
som i bokstav b), være en pris for selskapets risiko for
at kapitalforvaltningen gir en avkastning som minst svarer til den
avkastning selskapet har garantert overfor kunden.
Prisen for kapitalforvaltning, herunder pris for selskapets risiko
for avkastningsresultatet, skal, på samme måte
som de øvrige priser som inngår i samlet premie,
beregnes og betales forskuddsvis for et år av gangen, jf.
lovforslaget § 8a-5. Det oppstår her
et særlig spørsmål knyttet til engangsbetalte
forsikringer hvor det er gitt en avkastningsgaranti. Det vises til
nærmere omtale i proposisjonens punkt 4.4.3.
Bokstav d) omhandler pristariffer for administrative tjenester.
Prisen for slike tjenester inngår etter gjeldende rett
i det som kalles kostnadsdelen av premien, jf. forskrift 22. november
1989 nr. 1169. I kostnadsdelen av premien inngår etter
gjeldende rett også kostnader ved å forvalte kapitalen
knyttet til forsikringskontraktene. Dette skilles nå ut
i egne pristariffer, hvor en også skal iberegne et vederlag
for risiko knyttet til kapitalforvaltningen, se bokstav b) og c).
Tredje ledd fastsetter særlige regler om selskapenes
adgang til å kreve gebyr utover premien. Det følger
at selskapet i sine pristariffer kan fastsette at det skal betales
gebyr i tillegg til premien. Det åpnes for at pristariffene
kan fastsette at det skal betales et "kontraktsgebyr" eller et "avbruddsgebyr".
Kontraktsgebyret skal i så fall betales ved begynnelsen
av forsikringsforholdet, mens avbruddsgebyret skal betales ved avslutning
av forsikringsforholdet. Forutsetningen for avbruddsgebyret er at
det er forsikringstaker som avslutter forsikringsforholdet, og at dette
skjer før forsikringstiden er utløpt. Det er lagt
til grunn at et avbruddsgebyr vil kunne ta form av enten et flyttegebyr
eller et avbestillingsgebyr, jf. omtale i proposisjonens punkt 13.4.
Adgangen til å kreve flyttegebyr er for øvrig
regulert i § 8c-5 i loven. Denne bestemmelsen
gjelder bare nærmere angitte kollektive pensjonsordninger,
jf. § 8c-2, men den er også gjort gjeldende
for IPA og individuelle livrenter, jf. § 8c-14
annet ledd. Maksimalsatsen for flyttegebyret er regulert i forskrift
18. desember 2003 nr. 1610 om maksimalsatser for flyttegebyr.
I tilfeller som ikke reguleres av kapittel 8c, vil det således
kunne være aktuelt med et avbestillingsgebyr. Dette vil
for eksempel kunne være tilfelle ved gjenkjøp
av individuelle forsikringer.
Kongen kan ved forskrift fastsette grensen for størrelsen
på disse gebyrene, samt gjøre unntak fra regelen
i første punktum (om kontrakts- og avbruddsgebyr) for kollektive
forsikringer. Det vises til omtale av bestemmelsen i proposisjonens
punkt 4.3.3.
Bestemmelsen om at selskapet utover de angitte gebyrene ikke
kan kreve tillegg til premie beregnet etter gjeldende pristariffer,
innebærer at selskapet selv må dekke underskudd
eller tap som pristariffene ikke gir dekning for. Dersom pristariffene
viser seg å ikke gi dekning for de faktisk påløpte
utgifter eller den faktiske risiko, må selskapet m.a.o.
dekke dette av egne midler. Bestemmelsen må ses i sammenheng med
selskapets adgang til å endre sine pristariffer med virkning
for fremtiden, jf. § 8a-4. En slik endringsadgang
reduserer selskapets risiko i forhold til å måtte
dekke tap og utgifter ut over det pristariffene gir dekning for.
Etter fjerde ledd første punktum kan selskapet for fripoliser
og pensjonskapitalbevis som forvaltes med investeringsvalg, hvert år
kreve vederlag for administrative tjenester etter egen pristariff.
I forhold til fripolise som forvaltes med investeringsvalg, vil
dette omfatte fripoliser som er utgått fra pensjonsordninger
med engangsbetalt alderspensjon, jf. foretakspensjonsloven §§ 11-1a
og 11-2. Finansdepartementet legger til grunn at vederlaget kan
omfatte blant annet vederlag for forvaltning av midler, eventuell
avkastningsgaranti og fortjenesteelement. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens
forslag til § 8a-26 annet ledd.
I henhold til forsikringsavtaleloven § 19-7
har medlemmer, i tilfelle kollektiv livsforsikring opphører,
rett til å fortsette forsikringsforholdet med individuell
premieberegning uten å gi nye helseopplysninger. Samme
rett har et medlem som av annen grunn enn alder trer ut av den gruppen
som forsikringen omfatter. Til fripoliser og pensjonskapitalbevis
etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven vil det kunne
knyttes fortsettelsesforsikring eller fortsatt pensjonssparing i
medhold av foretakspensjonsloven § 4-9 annet ledd
og innskuddspensjonsloven § 6-5. Det kan også tenkes
fortsettelsesforsikringer knyttet til eksempelvis kollektive livrenter
og gruppelivsforsikringer. I foretakspensjonsloven § 4-9
annet ledd heter det at fortsettelsesforsikring "skal tegnes på samme
vilkår som fripolisen, likevel slik at det kan avtales
at forsikringen utvides til å omfatte uførepensjon
og pensjoner til etterlatte".
Det følger av fjerde ledd annet punktum at pristariffene
for personrisiko og for forvaltning skal svare til de pristariffer
som ligger til grunn for den aktuelle fripolisen eller pensjonskapitalbeviset.
Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8a-27 annet
ledd første punktum. I tilfelle forsikringstakeren utvider
sin fortsettelsesforsikring til å omfatte uføre-
og etterlatteytelser i tråd med foretakspensjonsloven § 4-9
annet ledd, legger Finansdepartementet til grunn at bestemmelsen
i § 8a-3 fjerde ledd annet punktum ikke er til
hinder for at selskapet kan ha egne premietariffer for slike utvidede
ytelser.
Finansdepartementet antar at fortsettelsesforsikringer særlig
vil bli tegnet av forsikringstakere som har insitament til dette,
og at selskapene kan oppleve uheldige seleksjonseffekter. Ektefellepensjon
og barnepensjon vil i hovedsak bli tegnet eller videreført
av henholdsvis forsikringstakere som er gift og forsikringstakere
som har barn. Med hensyn til uførepensjon vil de som utifra
sin helsesituasjon har grunn til å frykte arbeidsuførhet,
ha et større insitament enn andre til å tegne
denne typen fortsettelsesforsikring.
Finansdepartementet foreslår på denne bakgrunn i
tredje punktum at Kongen gis hjemmel til å gi nærmere
regler om pristariffer for fortsettelsesforsikringer mv., herunder
unntak fra regelen i annet punktum. Departementet legger til grunn
at eventuelle unntak må være særlig godt
begrunnet, og at pris på fortsettelsesforsikringer uansett
ikke kan settes så høyt at adgangen til å tegne
slike forsikringer i realiteten innskrenkes betydelig. Departementet
vil for øvrig peke på at § 8a-4
også vil gjelde for fortsettelsesforsikringer mv.
I femte ledd bokstav a) og b) stilles tilsvarende krav til premiene
som etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 første
ledd. Premiene skal være rimelige samtidig som de skal
være betryggende ut fra at selskapet skal få inn
nok midler til å dekke sine forpliktelser. I bokstav c)
stilles det krav om at forskjellsbehandling mellom produkter mv.,
f.eks. når det gjelder prising av tjenester eller risiko
eller fastsettelse av andre forsikringsvilkår, skal være
saklig begrunnet.
Sjette ledd gir Kongen hjemmel til å gi regler om utformingen
av pristariffene etter de foregående ledd. Det vises til
at Banklovkommisjonen i sitt lovutkast §§ 8a-5-8a-7
foreslo regler om utforming av de enkelte pristariffene. Departementet
tar sikte på å fastsette slike regler i forskrift.
Ved behov vil departementet også kunne fastsette nærmere
generelle krav til pristariffene i forskrift, jf. femte ledd. I
annet punktum nevnes eksplisitt Kongens adgang til å gi nærmere
regler om rentesatser mv.
Første ledd gir selskapet en alminnelig adgang til å endre
sine pristariffer med virkning for fremtiden. Det følger
av annet ledd at endringen kan gjøres gjeldende også for
allerede inngåtte kontrakter, men da etter en nærmere
angitt varslingsfrist. De nye pristariffene kan ikke gjøres
gjeldende for allerede inngåtte kontrakter før
første ordinære premieforfall minst fire måneder
etter at forsikringstakeren har blitt varslet om endringen.
Bestemmelsen innebærer en prinsipiell endring i forhold
til gjeldende rett. Det vises til nærmere omtale av gjeldende
rett i proposisjonens punkt 4.1.1.
En endring av pristariffene kan bare gjelde fremtidige premier.
Dette innebærer at selskapet ikke kan endre pristariffene
med den virkning at kundens opparbeidede rettigheter blir redusert.
Hvilken betydning en endring av pristariffene vil ha for kravet
til avsetninger, er nærmere omtalt i proposisjonens punkt
7.4.
I første ledd fastsettes hovedregelen om at premie skal
beregnes etter de til enhver tid gjeldende pristariffer. En modifikasjon
ligger i at endrede pristariffer ikke kan gjøres gjeldende
overfor allerede inngåtte kontrakter før første
ordinære premieforfall minst fire måneder etter
at forsikringstaker har blitt varslet om endringen, jf. henvisningen
til § 8a-4 annet ledd.
I annet ledd fastslås at premien skal beregnes for ett år
av gangen, og betales forskuddsvis hvert år med mindre
det er avtalt terminvis innbetaling i løpet av året.
I tredje ledd er det gitt hjemmel for Kongen til å fastsette
særlige regler for beregning og betaling av premie for
engangsbetalte forsikringer. En slik hjemmel vil åpne for å fravike
kravet om forhåndsbetaling av premie for avkastningsgaranti
for engangsbetalte kontrakter, se omtale i proposisjonens punkt
4.4.3 og merknaden til § 8a-12 første
ledd. Det vises for øvrig til at Kongen med hjemmel i § 8a-1
fjerde ledd vil kunne gi nærmere regler for hva som skal
regnes som engangsbetalte forsikringer.
Første ledd viderefører dagens regel om meldeplikt
til Kredittilsynet i lovens § 7-6 annet ledd med tilhørende
forskrift 10. november 1994 nr. 1000 om meldeplikt for
forsikringstekniske beregningsgrunnlag. De opplysningene som skal
gis skal gjøre det mulig for Kredittilsynet å føre
kontroll med at pristariffene og premieberegningen tilfredsstiller
kravene i §§ 8a-3 - 8a-5, jf. annet ledd.
Annet ledd viderefører lovens § 7-6 første
ledd annet punktum.
Tredje ledd er en videreføring av § 7-6
tredje ledd, med den forskjell at kompetansen til å forby premier
som finnes å være urimelige eller ubetryggende
er lagt direkte til Kredittilsynet. Kredittilsynet har tilsvarende
kompetanse i dag ved delegert myndighet, jf. delegasjonsbrev fra
Finansdepartementet 24. mars 1994.
Første ledd fastsetter at selskapets forvaltningskapital
skal deles inn i kollektivporteføljen, investeringsvalgporteføljen
og selskapsporteføljen. Hvilke eiendeler som skal inngå i
de enkelte porteføljer fremgår av annet til sjette
ledd. Hver av porteføljene kan igjen deles inn i flere
underporteføljer. For kollektivporteføljen og
investeringsvalgporteføljen er det gitt nærmere
regler om dette i § 8a-8 hhv. første og
annet ledd. Når det gjelder selskapsporteføljen
er det ikke gitt regler for en eventuell inndeling av porteføljen,
ettersom selskapet innenfor rammen av en forvarlig kapitalforvaltning
vil stå fritt til å bestemme hvordan porteføljen
skal forvaltes, jf. § 8a-8 tredje ledd. Det vises
for øvrig til proposisjonens punkt 6.5.1 hvor systemet
med inndeling i porteføljer og de enkelte porteføljene
er nærmere omtalt.
Annet ledd fastsetter hvilke eiendeler som skal inngå i
kollektivporteføljen. I tillegg til eiendeler som motsvarer
forsikringsmessige avsetninger til sikring av kontraktfastsatte
forpliktelser, skal midler som svarer til erstatningsavsetning (jf. § 8a-21)
og risikoutjevningsfond (jf. § 8a-22) forvaltes
i kollektivporteføljen. Disse midlene skal forvaltes etter
de regler som gjelder for kollektivporteføljen, likevel
slik at det er gitt en særregel om tilordning av avkastning på disse
midlene, jf. § 8a-9 første ledd siste
punktum. Bestemmelsen er nærmere omtalt i proposisjonens punkt
6.5.1.
Tredje ledd fastsetter hvilke eiendeler som skal inngå i
investeringsvalgporteføljen. Eiendeler knyttet til kontrakter
med investeringsvalg for forsikringstaker eller den forsikrede vil
inngå i denne porteføljen. Hver kontrakt skal
knyttes til en særskilt investeringsportefølje,
jf. § 8a-8 annet ledd. Investeringsvalgporteføljen
vil bl.a. omfatte pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven § 3-2a
(Investeringsvalg for foretaket) og § 3-3 (Investeringsvalg for
arbeidstaker). Også pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven § 11-1
(Ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg for foretaket), § 11-1a (Engangsbetalt
foretakspensjon med investeringsvalg for foretaket) og § 11-2
(Engangsbetalt alderspensjon med investeringsvalg for arbeidstaker),
vil høre inn under investeringsvalgporteføljen.
Eiendeler som motsvarer supplerende avsetning til sikring av
avkastningsgaranti knyttet til investeringsvalgporteføljen
(jf. § 8a-18 tredje ledd), og avsetning til dekning
av selskapets forpliktelser etter foretakspensjonsloven § 11-1
fjerde ledd, skal inngå i kollektivporteføljen
og forvaltes etter de regler som gjelder for denne porteføljen.
På samme måte som for erstatningsavsetning og
risikoutjevningsfond, er det for disse midlene gitt en særregel
om tilordning av avkastningen i § 8a-9 første
ledd siste punktum.
Fjerde ledd gjelder forvaltningen av midler som motsvarer avsetninger
til dekning av kontraktfastsatte uføre- og etterlatteytelser.
I bestemmelsen fastslås at slike midler skal undergis alminnelig
forvaltning i kollektivporteføljen, selv om midlene knyttet
til alderspensjonsytelsene er undergitt investeringsvalg og plassert
i investeringsvalgporteføljen. Prinsippet er det samme
i gjeldende rett, selv om en der må tilordne midlene til
et ordinært livsforsikringsselskap og ikke til en kollektivportefølje.
Bestemmelsen gjelder med mindre det er avtalt at midler som motsvarer avsetninger
til dekning av uføre- og etterlatteytelser skal forvaltes
med investeringsvalg, jf. at det for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger
er åpnet for dette i foretakspensjonsloven § 11-1
første ledd.
Femte ledd fastsetter hvilke eiendeler som skal inngå i
selskapsporteføljen. Det fremgår her at selskapsporteføljen
skal bestå av den del av forvaltningskapitalen som ikke
skal dekke de forsikringsmessige avsetninger til dekning av selskapets
forpliktelser overfor kundene. Selskapsporteføljen vil være
selskapets andel av den frie kapital. Eiendeler som inventar, it-utstyr
mv., vil inngå i selskapets egenkapital, men utgjør
ikke finansielle investeringer som inngår i selskapsporteføljen.
Sjette ledd gjelder forvaltningen av premiefond, innskuddsfond
og pensjonsreguleringsfond. Også her følges gjeldende
rett, nemlig at forvaltningen av disse fondene skal følge
de samme regler som gjelder for de øvrige midler knyttet
til kontrakten. Fondene skal dermed tilordnes den portefølje
de øvrige midlene knyttet til kontrakten inngår
i. Dette gjelder likevel ikke dersom det er avtalt at midlene skal
forvaltes på annen måte. Det siktes her til at
etter foretakspensjonsloven § 11-3 og innskuddspensjonsloven § 8-4 kan
hhv. premiefond og innskuddsfond forvaltes med investeringsvalg
i egen investeringsportefølje.
Kravene i syvende ledd er satt bl.a. for å hindre disposisjoner
som kan gi enkeltkunder eller selskapet særlige fordeler
på bekostning av hhv. andre kunder eller kundegruppen som
helhet, eller som medfører reallokering av tap som er oppstått.
Det vises til at lignende krav er satt til verdipapirforetak etter
verdipapirhandelloven § 9-2. Bestemmelsen i tredje
punktum må ses i sammenheng med at selskapet også forvalter
sin egen investeringsportefølje, selskapsporteføljen.
Kravene i syvende ledd må ses i sammenheng med åttende
ledd om at selskapet skal ha et system for registrering av hvilke
eiendeler som til enhver tid inngår i de ulike porteføljene.
Åttende ledd er nærmere omtalt i proposisjonens punkt
6.5.1.
Etter niende ledd skal reglene i paragrafen her ikke være
til hinder for at selskapet setter ut kapitalforvaltningen i et
eget foretak, slik ordningen er i dag i de største livsforsikringsselskapene
og finanskonsernene.
Etter tiende ledd kan Kredittilsynet avgjøre tvilsspørsmål
med hensyn til plassering av kontrakter og midler som måtte
oppstå i forhold til disse reglene.
Bestemmelsene i § 7-4 om kapitalforvaltning med
tilhørende forskrifter skal gjelde tilsvarende for selskaper
som driver virksomhet i henhold til reglene i dette kapitlet (8a).
Dette følger motsetningsvis av § 8a-1
første ledd, som angir hvilke av lovens bestemmelser som
ikke skal gjelde for disse selskapene. I § 8a-8
er det derfor kun gitt enkelte spesialbestemmelser for forvaltningen
av de enkelte porteføljene som skal opprettes av selskaper
som driver etter kapittel 8a.
Første ledd fastsetter at midlene i kollektivporteføljen
kan forvaltes i atskilte deler fastsatt ut fra selskapets risiko
for avkastningsresultatet. Bakgrunnen for bestemmelsen er at selskapets
risiko for ikke å oppnå den avkastning som er
garantert for de enkelte kontraktene vil variere, både
etter nivået på avkastningsgarantien og etter
andre forhold, for eksempel hvilken bufferkapital som er knyttet
til de enkelte kontrakter. Når selskapene gis anledning
til å tilordne kontraktene i kollektivporteføljen
til ulike underporteføljer ut fra hvilken risiko kontraktene
representerer for selskapet, vil selskapet ha bedre mulighet til å innrette
forvaltningen av midlene i de ulike underporteføljene ut
fra denne risikoen. Kollektivporteføljen som helhet må oppfylle
de kvantitative begrensninger for plassering av midlene som følger
av forskrift gitt med hjemmel i § 7-4 annet ledd
(forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers
kapitalforvaltning). For de enkelte underporteføljene vil de
generelle kravene til forsvarlig kapitalforvaltning i § 7-4
første ledd gjelde. Det vises for øvrig til omtalen
av bestemmelsen i proposisjonens punkt 6.5.2.
Det følger av annet ledd at midlene i investeringsvalgporteføljen
skal plasseres i særskilte investeringsporteføljer
for hver kontrakt som inngår i investeringsvalgporteføljen.
Til forskjell fra kollektivporteføljen skal således
hver kontrakt som inngår i investeringsvalgsporteføljen
tilordnes en egen portefølje, hvor kunden velger sammensetningen
av de eiendeler som inngår i porteføljen etter
nærmere avtale mellom kunden og selskapet. Dette er i samsvar
med gjeldende rett, likevel slik at det etter lovforslaget ikke
lenger er krav om at livsforsikring med investeringsvalg må drives
i eget selskap. Plasseringen av midlene skal skje i samsvar med
de krav som følger av avtalen mellom kunden og selskapet
og for øvrig i samsvar med regler gitt i lov eller i medhold
av lov. Det er i kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3 gitt nærmere
regler for livsforsikring med investeringsvalg.
Det vises til omtalen av tredje ledd i proposisjonens punkt 6.5.2.
Bestemmelsen gir regler om tilordning av avkastningen av midlene
i hhv. kollektivporteføljen, investeringsvalgporteføljen
og selskapsporteføljen.
Første ledd omhandler avkastning av midler forvaltet
i kollektivporteføljen. Den samlede avkastningen av midlene
i kollektivporteføljen skal fordeles på de enkelte
kontrakter i porteføljen ut fra størrelsen på de
forsikringsmessige avsetninger som er knyttet til hver kontrakt.
Hva som inngår i de forsikringsmessige avsetningene følger
av § 8a-15 annet ledd. I Banklovkommisjonens utkast
er bestemmelsen formulert slik at fordelingen skal skje etter forholdet
mellom de midler som er knyttet til hver kontrakt. Ettersom midlene
i kollektivporteføljen ikke er tilordnet bestemte kontrakter,
foreslår departementet at en i stedet benytter avsetningene
knyttet til kontrakten som fordelingsnøkkel. Ettersom størrelsen
på avsetningene knyttet til den enkelte kontrakt vil motsvares
av en tilsvarende aktivastørrelse i kollektivporteføljen,
er det ingen realitetsforskjell mellom Banklovkommisjonens og departementets
forslag på dette punktet.
Etter at avkastningen er tilordnet den enkelte kontrakt, skal
det først gjøres fradrag for avsetning til forsikringsfondet
i samsvar med beregningsrenten for kontrakten. Deretter skal det
eventuelt foretas avsetninger til tilleggsavsetninger etter reglene
i § 8a-20. Det resterende skal tildeles kontrakten
som overskudd på avkastningsresultatet. Overskuddet skal
i sin helhet tilfalle kunden, med mindre det er gitt regler om noe
annet. Slike regler er gitt i §§ 8a-11,
8a-12 og 8a-13. Regler om anvendelsen av overskuddet som er tilordnet
kontrakten er gitt i § 8a-14.
Avkastning av midler som svarer til premiefond, innskuddsfond
og pensjonsreguleringsfond som forvaltes i kollektivporteføljen,
skal tilordnes fondet etter de samme regler som gjelder for kontrakter
i kollektivporteføljen for øvrig. Dette innebærer
at det skal gjøres fradrag i avkastningen i samsvar med
beregningsrenten og eventuell avsetning til tilleggsavsetninger,
før det resterende tilføres fondet som overskudd.
Avkastning av midler som svarer til erstatningsavsetning, risikoutjevningsfond
og supplerende avsetninger iht. § 8a-18 tredje
og fjerde ledd, og som skal forvaltes i kollektivporteføljen
iht. § 8a-7 annet og tredje ledd, skal etter siste
punktum tilordnes den enkelte avsetning eller det enkelte fond.
Det legges til grunn at det for disse avsetninger og fond ikke er
behov for å foreta avsetning i samsvar med en beregningsrente
eller å foreta avsetning til tilleggsavsetninger. Disse
reglene gis derfor ikke anvendelse for avkastningen av midler som
svarer til slike avsetninger og fond. Det vises for øvrig
til omtale i proposisjonens punkt 5.3.3.
Annet ledd omhandler avkastning av midler forvaltet i investeringsvalgporteføljen.
Bestemmelsen fastsetter at all avkastning av midlene i en særskilt
investeringsportefølje skal tilordnes den kontrakten porteføljen
er knyttet til. Det skal ikke gjøres noen fradrag i avkastningen.
Annet punktum regulerer den situasjon at det er knyttet en avkastningsgaranti
til investeringsporteføljen, og den oppnådde avkastningen
er mindre enn den garanterte avkastningen på midlene. Den
garanterte avkastning som ikke dekkes av oppnådd avkastning
må da dekkes av supplerende avsetninger iht. § 8a-18
tredje ledd eller av selskapet.
Avkastning av midler i premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond
som forvaltes i en særskilt investeringsportefølje
skal tilordnes fondet etter samme regler som nevnt over.
Det vises til omtale av bestemmelsen i proposisjonens punkt 5.3.3.
Bestemmelsen omhandler beregning og fordeling av overskudd på risikoresultatet,
jf. at det etter lovforslaget skal skilles mellom overskudd på avkastningsresultatet
og risikoresultatet, mens administrasjonsresultatet skal holdes
utenfor overskuddsberegningen. Det vises til nærmere omtale
av de nye overskuddsreglene i proposisjonens punkt 5.2.
Med risiko menes i bestemmelsen risiko knyttet til person. Slik
risiko kan inndeles i flere risikoelementer, som dødsrisiko,
overlevelsesrisiko og uførerisiko.
Etter første ledd skal selskapet hvert år beregne
et risikoresultat særskilt for hver gruppe av pensjonsordninger
eller andre kollektivordninger eller kontrakter. Det vises til omtalen
i proposisjonens punkt 5.4.3.
Annet ledd fastsetter hvordan overskudd på risikoresultatet
skal beregnes. Overskudd vil foreligge når de faktiske
kostnader knyttet til risiko for gruppen er lavere enn de på forhånd
beregnede risikopremiene. En skal ved beregningen se bort fra det
fortjenesteelement for selskapet som er lagt inn i pristariffene.
Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i proposisjonens
punkt 5.4.3.
Tredje ledd første punktum fastsetter hovedregelen om
at overskudd på risikoresultatet skal fordeles på de
enkelte kontrakter i gruppen. Et unntak følger av annet
punktum, hvor det heter at selskapet kan bestemme at inntil halvparten
av årets overskudd på risikoresultatet skal avsettes
til et risikoutjevningsfond. En slik avsetning vil komme til fradrag
i det overskudd på risikoresultatet som skal tilføres
kontrakten etter reglene i § 8a-14. Det vises
til omtale i proposisjonens punkt 5.4.3, hvor det også er
omtalt hvordan eventuelt underskudd på risikoresultatet
skal behandles.
Fjerde ledd fastsetter at Kongen i forskrift kan gi nærmere
regler om at visse typer kontrakter kan unntas fra reglene om overskuddsfordeling
i første til tredje ledd. Overskudd på risikoresultatet
vil i så fall tilfalle selskapet. Det vises til nærmere
omtale i proposisjonens punkt 5.4.3.
Etter første ledd kan selskapet, med samtykke fra Kredittilsynet,
tilbakeholde hele eller deler av det overskudd som ellers skulle
vært tildelt kunden etter §§ 8a-9
første ledd og 8a-10, for å styrke premiereserven
knyttet til kontrakten. Styrkingen av premiereserven må finnes å være
nødvendig ut fra hensynet til en forsvarlig sikring av
forsikringsforpliktelsene knyttet til de kontraktene det gjelder.
Selv om avsetningen til premiereserve i og for seg tilfredsstiller minstekravene,
kan det tenkes situasjoner der avsetningen likevel ikke anses å være
tilstrekkelig til å oppfylle selskapets forpliktelser.
Dette antas først og fremst å være aktuelt
ved mer varige endringer av betydning for vurderingen av om avsetningen
ligger på et forsvarlig nivå. Et eksempel er økningen
i selskapenes uførerisiko i de senere år. Ved
mer kortsiktige endringer forutsettes at selskapene gjør
bruk av tilleggsavsetninger og risikoutjevningsfond. Kravet om at
Kredittilsynet skal samtykke i selskapets beslutning vil innebære
en kontroll med og mulighet til etterprøving av de vurderinger
selskapet har gjort.
Det vises for øvrig til nærmere omtale i proposisjonens
punkt 5.5.3.
Etter annet ledd kan Kredittilsynet, når hensynet til
selskapets soliditet tilsier det, gi selskapet pålegg om å benytte
hele eller deler av overskuddet til styrking av premiereserven som
nevnt i første ledd. Bestemmelsen er en videreføring
av gjeldende bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1
annet ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng
med lovens § 8-3 om omberegning av avsetningskravene for
tidligere overtatte forsikringer.
Det vises også til § 8a-17 første
ledd annet punktum om at Kredittilsynet kan pålegge selskapet å foreta
tilleggsavsetninger når Kredittilsynet finner at soliditetshensyn
tilsier det.
Bestemmelsen regulerer såkalt modifisert modell for
overskuddsdeling. Dette innebærer en adgang for selskapet
til å ta inntil 20 prosent av det overskudd på avkastningsresultatet
som er tilordnet en kontrakt, etter fradrag for eventuelt negativt
risikoresultat. Avkastningsoverskuddet skal, også for modifisert
overskuddsmodell, beregnes og tilordnes som angitt i § 8a-9
første ledd. Dette innebærer at eventuelle tilleggsavsetninger
vil bli tatt før et eventuelt overskudd blir tilordnet
kontrakten. Den modifiserte overskuddsdelingen vil derfor blant
annet innebære at tilleggsavsetninger på kontrakter
som omfattes av modifisert overskuddsdeling vil bli delvis selskapsfinansiert.
Dette er en videreføring av Banklovkommisjonens forslag,
jf. kommisjonens utkast til lovtekst § 8a-25 annet
ledd annet punktum og § 8a-12 tredje ledd.
Bestemmelsen gjelder for fripoliser og pensjonskapitalbevis med
kontraktfastsatte forpliktelser. Det følger av forslaget § 8a-7
at eiendeler som motsvarer de forsikringsmessige avsetninger til
sikring av kontraktfastsatte forpliktelser forvaltes i kollektivporteføljen.
Det følger av første ledd annet punktum at
Kongen i forskrift kan fastsette at bestemmelsene også kan
gjelde for andre typer av kontrakter. Det er, som omtalt i proposisjonens
kapittel 13 om individuelle forsikringer, lagt opp til at det i
en slik forskrift vil kunne være aktuelt å utvide
virkeområdet for denne bestemmelsen til også å omfatte
individuelle kontrakter uten investeringsvalg som er inngått
før reglene i kapittel 8a har trådt i kraft. Det
vises til omtalen i proposisjonens punkt 13.4. Det vil også kunne
være aktuelt å fastsette i forskrift at modifisert
overskuddsmodell skal gjelde for pensjoner under utbetaling, og for
kontrakter hvor det er behov for å fastsette regler om
etterskuddsvis innkreving av premie for risiko for avkastningsresultatet
og eventuelt andre elementer av premien. Det vises til nærmere
omtale i proposisjonens punkt 12.4 og 4.4.3.
Dersom selskapets risikoresultat er negativt for en gruppe av
kontrakter, kan kontraktenes andel av risikoresultatet i henhold
til annet ledd dekkes ved fradrag i overskudd på avkastningsresultatet
tilordnet kontrakten. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens
utkast til § 8a-25 tredje ledd annet punktum, og
kan ses i sammenheng med at forutsetninger knyttet til personrisiko,
for eksempel forventet livslengde eller uføretilbøyelighet,
ofte vil endre seg over tid. Finansdepartementet viser for øvrig
til at det for pensjonskapitalbevis vil være et meget begrenset
risikoresultat.
Etter tredje ledd har selskapet rett til inntil 20 prosent av
det overskudd på avkastningsresulatet som er tilordnet
kontrakten, i tilfelle etter fradrag for andel av negativt risikoresultat
i samsvar med annet ledd. Selskapet skal fastsette i vedtektene
hvor høy prosentsats som skal benyttes. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens
utkast til § 8a-25 fjerde ledd.
Det er adgang til å fastsette forskjellige fordelingsnøkler
ut fra selskapets risiko for avkastningsresultatet. Dette vil gi
selskapet adgang til for eksempel å holde igjen mer overskudd
fra en fripolise med høy grunnlagsrente enn fra en fripolise
med lav grunnlagsrente. Det foreslås også en hjemmel
for Kongen til å gi nærmere regler for slik overskuddsdeling.
I henhold til første ledd gjelder bestemmelsene i paragrafen
fripoliser og pensjonskapitalbevis tilordnet egen investeringsvalgportefølje.
Kongen kan i forskrift fastsette at bestemmelsene også skal
gjelde for andre typer kontrakter.
Dersom selskapets risikoresultat for en gruppe av kontrakter
er negativt, kan kontraktens andel av risikoresultatet i henhold
til annet ledd dekkes ved fradrag i avkastning tilordnet kontrakten
etter § 8a-9 annet ledd eller i verdien av investeringsporteføljen
tilordnet kontrakten. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens
forslag til § 8a-26 fjerde ledd, og kan ses i
sammenheng med at forutsetninger knyttet til personrisiko, for eksempel
forventet livslengde eller uføretilbøyelighet,
ofte vil endre seg over tid. Finansdepartementet viser for øvrig
til at det for pensjonskapitalbevis vil være meget begrenset
risikoresultat. Bestemmelsen antas å være aktuell
særlig for engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg.
Bestemmelsen regulerer anvendelsen av overskudd som etter §§ 8a-9
første ledd, 8a-9 annet ledd og 8a-10 er tilordnet kontrakten.
Bestemmelsen får anvendelse når ikke annet følger
av §§ 8a-11, 8a-12 og 8a-13, og det forutsettes
dermed at overskuddet er tilordnet kontrakten (kunden) med endelig
virkning.
For kontrakter som er regulert av lov om foretakspensjon eller
innskuddspensjonsloven, skal overskudd fordeles etter reglene i
disse lovene. Det vises til foretakspensjonsloven § 8-5
første og annet ledd, der det gis regler om fordeling av
overskudd til hhv. premiefond og pensjonistenes overskuddsfond.
Det vises videre til innskuddspensjonsloven § 3-2
annet ledd med tilhørende forskrift 22. desember
2000 nr. 1413 kapittel 2, der det gis regler om fordeling av overskudd
mellom pensjonskapitalen og innskuddsfondet.
For øvrige kontrakter skal overskudd tilordnet kontrakten
anvendes i samsvar med det som er bestemt i kontrakten mellom selskapet
og forsikringstakeren.
Det vises til nærmere omtale i proposisjonens punkt
5.5.3.
Bestemmelsen pålegger selskapene en plikt til å føre
opp forsikringsmessige avsetninger i årsbalansen. Bestemmelsen
angir nærmere hva som anses som forsikringsmessige avsetninger.
I tillegg angir bestemmelsen hovedstrukturen til disse forsikringsmessige
avsetningene. Bestemmelsen er nærmere omtalt i proposisjonens
punkt 7.4.
Bestemmelsens første ledd annet punktum bokstav a til
d angir selskapets ulike forsikringsforpliktelser. De forsikringsmessige
avsetningene er avsetninger til dekning av disse ulike forpliktelsene.
Bestemmelsen viser også til reglene for beregningen av de
avsetningene som skal dekke selskapets forsikringsforpliktelser.
Finansdepartementet har i motsetning til Banklovkommisjonen ikke
valgt å vise til eventuelle forskrifter til beregningsreglene,
jf. første ledd bokstav a) til c). Departementet legger
imidlertid til grunn at i den grad det gis nærmere regler
for beregning av forsikringsmessige avsetninger, vil disse gjelde
selv om det ikke eksplisitt fremgår av første ledd.
Bestemmelsens første ledd bokstav a) til c) gjelder
avsetninger til dekning av "selskapets forpliktelser under kontrakter
med kontraktfastsatte forpliktelser" (bokstav a)), "selskapets forpliktelser
knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje"
(bokstav b)) og "forpliktelser knyttet til premiefond, innskuddsfond
og pensjonsreguleringsfond" (bokstav c)). Bokstav d) gjelder "selskapets øvrige
forsikringsmessige forpliktelser". Dette omfatter forsikringsmessige
avsetninger for forsikringsforpliktelser som ikke er omfattet av
bokstav a) til c), jf. "øvrige". Departementet antar at
for eksempel administrasjonsavsetning vil falle inn under bokstav
d).
Begrepet "kontraktfastsatte forpliktelser" er definert i § 8a-7
annet ledd som forpliktelser som ikke er knyttet til verdien av
særskilt investeringsportefølje. Dette innebærer
at kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser vil omfatte kontrakter
med alminnelig forvaltning. Bestemmelsens første ledd bokstav
a), jf. annet ledd vil således gjelde for disse kontraktene. Kontrakter
som er tilknyttet særskilt investeringsportefølje,
med og uten avkastningsgaranti vil omfattes av bestemmelsens første
ledd bokstav b), jf. tredje ledd.
Annet og tredje ledd angir hovedstrukturen til de forsikringsmessige
avsetningene til dekning av forpliktelser som omfattes av bestemmelsens
første ledd bokstav a og b. Departementet har foreslått
en mindre språklig endring i forhold til Banklovkommisjonens utkast,
slik at "skal omfatte" erstattes med "omfatter" i § 8a-17
annet ledd første punktum. I tillegg har departementet
foreslått at risikoutjevningsfondet nevnes i både
annet og tredje ledd. Det vises til § 8a-22 og
omtalen av denne bestemmelsen nedenfor.
Når det gjelder forsikringsmessige avsetninger til dekning
av selskapets forpliktelser under kontrakter med kontraktfastsatte
forpliktelser, vil dette etter annet ledd omfatte premiereserve,
tilleggsavsetninger, kursreguleringsfond, erstatningsavsetning,
risikoutjevningsfond og andre tekniske avsetninger. Dette skal også gjelde
for avsetninger til dekning av selskapets forpliktelser for uføre-
og etterlatteytelser, selv om midler som motsvarer avsetning til
dekning av alderspensjon er plassert i særskilt investeringsportefølje.
Avsetning til dekning av slik alderspensjon vil således
behandles etter reglene i tredje ledd.
Forsikringsmessige avsetninger til dekning av selskapets forpliktelser
knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje
omfatter etter tredje ledd premiereserve, supplerende avsetning
for garantiforpliktelser, erstatningsavsetning og andre tekniske
avsetninger. Etter annet punktum kan avsetningene til dekning av
alders-, uføre- og etterlatteytelser som er knyttet til
særskilt investeringsportefølje etter lov om foretakspensjon § 11-1,
også omfatte tilleggsavsetninger. Det vises til omtale
av § 8a-17 ovenfor.
Departementet har ansett det for å være hensiktsmessig
med en hjemmel til å gi nærmere regler om forsikringsmessige
avsetninger, jf. bestemmelsens fjerde ledd første punktum.
Kompetansen til å gi nærmere regler er lagt til
Kongen.
Finansdepartementet legger til grunn at bestemmelsen i fjerde
ledd første punktum også gir Kongen hjemmel til å gi
nærmere regler i forskrift om administrasjonsavsetninger
knyttet til pensjonsordninger og fripoliser.
Etter fjerde ledd annet punktum kan det gjøres fradrag
for gjenforsikret risiko etter regler gitt av Kredittilsynet. Departementet
viser til at dette innebærer en videreføring av
forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 tredje ledd.
Bestemmelsen regulerer beregningen av premiereserve for kontraktfastsatte
forpliktelser. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonens punkt 7.4.
Det vises for øvrig til § 8a-15 første
ledd bokstav a og annet ledd.
Første ledd viderefører hovedregelen i forsikringsvirksomhetsloven § 8-2
annet ledd om prospektiv beregningsmetode. Premiereserven skal etter
første ledd beregnes etter nåverdien ("kapitalverdien"/neddiskontert
verdi) av selskapets forpliktelser på beregningstidspunktet.
Det følger av ordlyden at premiereserven skal utgjøre
forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser
og kapitalverdien av de fremtidige nettopremier, jf. første ledd
første punktum. Bestemmelsen skal sikre at selskapets forpliktelser
til enhver tid er fondssikret.
Eventuelle tilleggsytelser som følge av tilført overskudd
skal også medregnes ved beregning av premiereserven, jf.
første ledd annet punktum. Departementet viser til at det
her vil være snakk om overskudd tilført etter
reglene i § 8a-14. Det vises til omtale av denne
bestemmelsen ovenfor. Overskudd som er tilført kontrakten
etter § 8a-11 vil ikke innebære "[t]illeggsytelser".
Nettopremie er for øvrig definert som premie beregnet etter § 8a-5,
men med fradrag for pris for administrative tjenester og pris for forvaltning.
Annet ledd slår fast at Kongen kan gi nærmere regler
for hvilken rentesats selskapet skal benytte ved beregning av minstekrav
til kapitalverdiene. Bestemmelsen gir blant annet hjemmel til å endre
den beregningsrente som selskapet legger til grunn ved beregningen
av de forsikringsmessige avsetningene i form av premiereserve. Det
foreslås lovfestet at dersom beregningsrenten endres, er
det bare forpliktelser som oppstår etter endringen som
skal beregnes på grunnlag av den nye renten. Dette innebærer
at det, ved en eventuell reduksjon av beregningsrenten, ikke vil
være nødvendig å øke de avsetninger
som allerede er foretatt.
Tredje ledd angir utgangspunktet for beregningen av det årlige
kravet til avsetning til premiereserve. Avsetningskravet angir således
hvor stor avsetning som skal foretas til premiereserven i løpet
av et år. Det følger at kravet skal beregnes med
utgangspunkt i sparedelen av årets premie, årlig
avkastning i samsvar med kontraktens beregningsrente, samt det beløpet
som ifølge beregningsgrunnlaget skal tilføres premiereserven
som følge av at selskapets forpliktelse overfor forsikrede
som er død i løpet av året er falt bort
(dødelighetsarv). Videre følger det at det årlige kravet
til avsetning skal omfatte overskuddet som etter § 8a-14
skal tilføres premiereserven.
Fjerde ledd regulerer på hvilket nivå selskapet skal
foreta avsetninger til premiereserve. I likhet med Banklovkommisjonen
har departementet foreslått at avsetningene skal tilordnes
de enkelte kontrakter og de forsikrede, på grunnlag av
selskapets forpliktelser. Bestemmelsen innebærer således
en plikt til å ha avsetninger til premiereserve både
på kontrakts- og individnivå. Departementet viser
til at "forsikrede" ikke er nærmere definert i lovforslaget.
Begrepet er imidlertid definert i lov om foretakspensjon § 1-2
annet ledd bokstav g) og forsikringsavtaleloven § 10-2. Departementet
antar at det er hensiktsmessig at definisjonen i lov om foretakspensjon
av "forsikrede" legges til grunn her, da lovforslaget i første
rekke tar sikte på å regulere kollektiv livsforsikringsvirksomhet,
herunder kollektive pensjonsordninger. Når det gjelder
avsetninger til etterlattedekninger, antar departementet at slike
avsetninger først foretas til "de forsikrede" (ektefelle,
samboer, registrert partner og barn som er berettiget til ytelser
under kontrakten) når forsikringstilfellet inntreffer.
Før den tid vil ikke selskapet ha tilstrekkelig informasjon
til å foreta riktige avsetninger.
Femte ledd presiserer selskapets plikt til å ha tilstrekkelig
premiereserve dersom det i løpet av året inntrer
forsikringstilfeller som gir rett til utbetaling av uføreytelser
eller ytelser til etterlatte. Bestemmelsen fastslår at
avsetning til premiereserven "fullt ut" skal tilsvare kapitalverdien
av selskapets fremtidige forpliktelser. Ved inntreden av forsikringstilfeller som
gir rett til utbetaling av uføre- eller etterlatteytelser,
kan det oppstå en plikt til å styrke premiereserven.
Departementet legger til grunn at selskapene ved slik styrking av
premiereserven må kunne ta hensyn til sannsynligheten for
reaktivering og eventuell død.
Tilleggsavsetninger er behandlet i proposisjonens kapittel 8.
Første ledd er en videreføring av de prinsipper som
ligger til grunn for dagens ordning med tilleggsavsetninger, og
svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 8a-20
første ledd. Selskapet kan enten selv foreta tilleggsavsetninger,
eller få pålegg om dette fra Kredittilsynet. På grunn
av dagens regler for overskuddsdeling er tilleggsavsetninger på 35
pst. selskapsfinansierte. For de kontrakter der det etter lovforslaget
ikke skal være deling av overskudd på avkastningsresultatet,
vil tilleggsavsetningene bli fullt ut kundefinansierte. For de kontrakter
der det etter lovforslaget skal være modifisert overskuddsdeling vil
tilleggsavsetningene bli delvis selskapsfinansierte. Til forskjell
fra gjeldende rett vil det etter lovforslaget videre bare være
aktuelt å ta tilleggsavsetninger fra overskudd på avkastningsresultat.
Annet ledd innebærer en endring i forhold til gjeldende
rett og i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Det åpnes
opp for at det i forskrift kan gis adgang til å sette av
forskjellige andeler av årlig overskudd i tilleggsavsetninger
på forskjellige kontrakter. Forskriftshjemmelen vurderes
brukt til å gi selskapene adgang til raskere oppbygging
av tilleggsavsetninger for kontrakter der tilleggsavsetningene er
lave eller beregningsrenten er høy.
Tredje ledd svarer til gjeldende rett og til Banklovkommisjonens
utkast til § 8a-20 tredje ledd. Som omtalt i proposisjonens
kapittel 8 er det ikke adgang til å bruke tilleggsavsetninger
til å dekke negativ avkastning (tap i forvaltningen). Dette
foreslås også lovfestet i fjerde ledd annet punktum.
I fjerde ledd første punktum fastsettes det et tak for
hvor store tilleggsavsetninger som kan være tilordnet hver
enkelt kontrakt. Taket settes til 12 prosent av premiereserven.
For selskapet under ett vil taket for de samlede tilleggsavsetningene
da også bli 12 prosent av de samlede premiereservene. Eventuell tilleggsavsetning
for en enkelt kontrakt som overstiger dette skal tilordnes kontrakten
som overskudd. For kollektive kontrakter vil det normalt innebære overføring
til premiefond, mens det for individuelle kontrakter vanligvis vil
innebære overføring til premiereserven.
Bestemmelsen har nærmere regler om beregningen av selskapets
avsetninger til dekning av sine kontraktsforpliktelser knyttet til
verdien av særskilt investeringsportefølje. Departementets
forslag viderefører i hovedsak Banklovkommisjonens utkast
til § 8a-22, men det er foretatt enkelte endringer
av språklig art. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonens
punkt 7.4 om minstekrav til forsikringsmessige avsetninger.
Forsikringsmessige avsetninger til sikring av selskapets forpliktelser
knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje,
skal etter første ledd motsvare verdien av investeringsporteføljen
kontrakten er tilordnet. Bestemmelsen er av prinsipielle grunner
utformet slik at kravet gjelder "til enhver tid" uten at dette nødvendigvis
innebærer at selskapet må beregne verdien av porteføljen
kontinuerlig.
Andelen av overskudd på risikoresultatet skal medregnes,
jf. første ledd annet punktum. Under kontrakter tilknyttet
særskilt investeringsportefølje, vil det bare
være aktuelt med eventuelt overskudd på risikoresultatet.
Det vil ikke forekomme overskudd på avkastningsresultatet,
da all avkastning skal tilordnes porteføljen, jf. § 8a-9
annet ledd.
Annet ledd har nærmere regler for beregning av avsetning
til dekning av selskapets forpliktelser knyttet til kontraktfastsatte
uføre- og etterlatteytelser under pensjonsordninger eller
kontrakter uten kontraktfastsatte forpliktelser. Slike avsetninger
skal foretas etter reglene i §§ 8a-16
og 8a-17. Dette innebærer at det skal foretas avsetning
til premiereserve etter § 8a-16 beregnet etter
prospektiv metode. Videre kan selskapet sette av til tilleggsavsetninger
etter reglene i § 8a-17. Det vises til omtale
av disse bestemmelsene ovenfor.
Midler til dekning av uføre- og etterlatteytelser kan
forvaltes i egen investeringsportefølje etter foretakspensjonsloven § 11-1,
jf. henvisning til "ytelser som nevnt i kapitlene 6 og 7" i § 11-1
første ledd. I så tilfelle skal det etter § 8a-18
annet ledd annet punktum foretas supplerende avsetning etter fjerde
ledd. Dette innebærer at det i slike tilfeller ikke skal
foretas avsetning etter bestemmelsene i §§ 8a-16
og 8a-17, men kun etter bestemmelsene i § 8a-18
(første og fjerde ledd).
Tredje ledd har regler om beregning av avsetning til dekning
av avkastningsgaranti knyttet til investeringsvalgporteføljen,
såkalt "supplerende avsetning". Selskapet skal da i tillegg
til avsetning etter første og eventuelt annet ledd i bestemmelsen,
jf. "også", foreta en supplerende avsetning til dekning
av sin garantiforpliktelse. Dette følger av første
punktum. Beregningen av denne avsetningen er ikke nærmere
regulert i loven, men det foreligger hjemmel for Kongen til å fastsette
nærmere regler, jf. tredje ledd annet punktum.
Den supplerende avsetning som er regulert i bestemmelsens fjerde
ledd skiller seg fra den supplerende avsetning som er regulert i
tredje ledd og omtalt ovenfor. Denne avsetningen skal dekke selskapets
forpliktelse etter foretakspensjonsloven § 11-1 fjerde
ledd. Kontrakter etter foretakspensjonsloven § 11-1
har kontraktfastsatte ytelser, men foretaket har investeringsvalg.
Foretaket hefter primært for at avkastningen er så stor
som forutsatt i beregningsgrunnlaget, mens selskapet etter § 11-1
fjerde ledd har et subsidiært ansvar overfor de forsikrede.
Selskapets fremtidige forpliktelser kan beregnes etter prospektiv
beregningsmetode etter § 8a-16 første ledd,
siden det dreier seg om kontraktfastsatte ytelser. Den supplerende
avsetning etter § 8a-18 fjerde ledd vil da utgjøre
forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser
overfor de forsikrede etter § 8a-16 første
ledd og verdien av investeringsporteføljen.
Bestemmelsen er i hovedsak i samsvar med Banklovkommisjonens
utkast, men det er gjort enkelte språklige endringer. Bestemmelsen
har regler om avsetning til dekning av selskapets forpliktelser knyttet
til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond. For nærmere
omtale av avsetning til dekning av pensjonsreguleringsfond, vises
det til proposisjonens punkt 7.4.
Første ledd regulerer beregning av avsetning til dekning
av forpliktelser knyttet til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond.
Det slås fast at slike avsetninger skal tilsvare fondets
verdi til enhver tid.
Reglene om tilleggsavsetninger i § 8a-17 skal
etter annet ledd gjelde tilsvarende dersom det er snakk om fond
som skal tilføres avkastning i samsvar med § 8a-9
første ledd (avkastning på midler som inngår
i kollektivporteføljen).
Tredje ledd fastsetter at reglene om supplerende avsetning etter § 8a-18
tredje ledd gjelder for fond det er knyttet avkastningsgaranti til,
og som er forvaltet i særskilt investeringsportefølje.
Fond som er forvaltet i særskilt investeringsportefølje
tilføres avkastning etter reglene i § 8a-9
annet ledd.
Bestemmelsen har regler om selskapets kursreguleringsfond, og
er nærmere omtalt i proposisjonens punkt 9.4.
Etter første ledd skal kursreguleringsfondet tilsvare
summen av de urealiserte gevinster på de finansielle omløpsmidlene
som inngår i kollektivporteføljen. Dette innebærer
en videreføring av begrepet kursreguleringsfond slik det
følger av gjeldende årsregnskapsforskrift for
forsikringsselskaper § 3-17.
Departementet foreslår i likhet med Banklovkommisjonen
at fondet ikke lenger skal være tilordnet kontraktene i
kollektivporteføljen, jf. annet ledd. Forslaget er nærmere
begrunnet i proposisjonens punkt 9.4.
Tredje ledd fastsetter at Kongen kan gi nærmere regler
om kursreguleringsfond. Departementet viser til at slike regler
vil kunne være aktuelle dersom nye internasjonale regnskapsstandarder
for forsikringsselskaper skal gjennomføres i norsk rett.
Det kan være aktuelt å gi nærmere regler
som begrenser fondet størrelse, jf. omtale i proposisjonens
punkt 9.4. Det vil også kunne være aktuelt å gi
overgangsregler i forbindelse med at regelen settes i kraft.
Bestemmelsen regulerer erstatningsavsetning. Bestemmelsen er
nærmere omtalt i kapittel 10 om sikkerhetsfond mv. Det
er foretatt enkelte språklige endringer i forhold til Banklovkommisjonens
utkast § 8a-24 første og tredje ledd.
Regler for risikoutjevningsfond er foreslått tatt inn i
en egen bestemmelse, jf. forslaget til § 8a-22
og omtalen nedenfor.
Det følger av første ledd at erstatningsavsetning skal
dekke selskapets forventede erstatningsutbetalinger for forsikringstilfeller
som ikke er oppgjort av selskapet ved regnskapsårets utgang.
Det samme gjelder for forsikringstilfeller som ikke var meldt til selskapet
ved regnskapsårets utgang. Det følger av annet
punktum at erstatningsavsetningen bare skal tilsvare midler som
ville ha kommet til utbetaling dersom erstatningstilfellet var ferdigbehandlet.
Annet ledd fastsetter at erstatningsavsetning ikke skal fordeles
på de enkelte kontrakter. Dette i likhet med kursreguleringsfondet
og risikoutjevningsfondet.
Tredje ledd er en hjemmel for Kongen til å gi nærmere
regler om erstatningsavsetningen.
Bestemmelsen omhandler avsetning til risikoutjevningsfond. Bestemmelsen
er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast til § 8a-24
annet og tredje ledd. Det vises til forslaget § 8a-10
tredje ledd annet punktum som fastsetter at selskapene kan avsette
inntil halvparten av årets overskudd på risikoresultatet knyttet
til person til risikoutjevningsfond.
Risikoutjevningsfondet kan etter første ledd bare benyttes
til å styrke avsetning til premiereserve vedrørende
risiko knyttet til person. Departementet legger til grunn at å "styrke
avsetning til premiereserve" innebærer at midler fra risikoutjevningsfondet
overføres til premiereserven. Det er en forutsetning for anvendelse
av fondet, at risikoresultatet er negativt.
Etter annet ledd skal risikoutjevningsfondet ikke fordeles på de
enkelte kontrakter. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast.
Tredje ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen hjemmel til å gi
nærmere regler om fondet. Departementet har som det fremgår
av omtalen i proposisjonens punkt 10.4, ikke foreslått å videreføre Banklovkommisjonens
forslag om at fondet ikke kan overstige to ganger summen av regnskapsårets
risikopremier. Regler om et tak for fondets størrelse vil reguleres
i forskrift. Det samme gjelder eventuelle nærmere regler
om anvendelse av fondet osv.
Endringen innebærer at "kursreserve" strykes i bestemmelsen.
Endringen er en følge av det foreliggende forslaget om
at kursreguleringsfondet ikke lenger skal være fordelt
på de enkelte kontrakter, jf. forslaget til § 8a-20
annet ledd.
I likhet med den foreslåtte endringen i § 8c-7,
jf. ovenfor, innebærer forslaget at "kursreserve" strykes i
bestemmelsens annet ledd. Det vises i den forbindelse til lovforslaget § 8a-20
annet ledd, hvor det følger at kursreguleringsfondet ikke
skal fordeles på de enkelte kontrakter.
Endringen innebærer at sjøtrygdelagene fremdeles
må fastsette et geografisk avgrenset virkeområde i
sine vedtekter, men det vil være adgang til å fastsette
et virkeområde som går utover ett fylke eller
ti kommuner. Kredittilsynet skal fremdeles godkjenne lagenes vedtekter,
og vil derfor fremdeles kunne føre kontroll med at formålet
med lovens krav om vedtektsfastsatt områdebegrensning oppfylles.