Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Karin Galaaen, fra Venstre, May
Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser
til rettebrev fra finansministeren 14. oktober 2004, som
er vedlagt innstillingen. Komiteen viser til at forslagene
i proposisjonen vil føre til en modernisering av lovgivningen for
livsforsikring og legge til rette for bedre konkurranse i livsforsikringsmarkedet. Komiteen er
enig med Regjeringen i at det legges til rette for klarere skille
mellom de forsikredes midler og selskapenes midler, at det blir
en klarere fordeling av risiko mellom kunde og selskap, at det blir
en mer oversiktlig og gjennomsiktlig prising av livsforsikringsprodukter
og opphevelse av kravet om at livs- og fondsforsikring skal holdes
i atskilte selskaper.
Komiteen har merket seg at Kredittilsynet har foreslått
en alternativ modell med risikodeling. Hensikten med modellen er å legge
forholdene til rette for å kunne investere pensjonsmidlene
i mer risikofylte instrumenter for dermed å bedre muligheten
for høyere avkastning over tid og det kan medføre
en styrking av muligheten til å bygge opp bufferkapital.
Det foreslås en avtale mellom forsikringsselskaper og bedrifter
om en form for ytelsesbasert pensjonsordning der selskapets risiko
for avkastningen på de forvaltede midlene søkes
redusert ved oppbygging av kundeeiet bufferkapital. Komiteen har
merket seg at mange høringsinstanser støtter intensjonen
i denne modellen. Komiteen har merket seg departementets
orientering om Banklovkommisjonens vurdering av modellen i brev
av 8. oktober 2004 til komiteen. Banklovkommisjonen skriver
i sin vurdering bl.a. at et pensjonsprodukt basert på den
modellen for langsiktig kollektiv pensjonssparing som Kredittilsynet har
foreslått, meget vel lar seg utvikle og benytte uten endringer
i de rammer for livsforsikringsvirksomhet som lovforslaget innebærer. Komiteen har
videre merket seg at Kredittilsynets skisse, etter departementets
syn, ikke foranlediger behov for endringer i lovforslaget. Komiteen slutter
seg til det,men ber departementet eventuelt komme tilbake til Stortinget med
forslag til lovendring hvis det skulle vise seg å være
nødvendig for å få godt fungerende ordninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at flere land i den senere tid
har opplevd betydelig turbulens i forhold til organisering av pensjonssystemer. Flertallet er
fornøyd med at de norske reglene legger stor vekt på soliditet
og trygghet for kundenes krav på fremtidige pensjoner,
og at regler som ivaretar disse hensyn videreføres. Flertallet er
enig i at forsikringsselskapenes forpliktelser skal være
fullt ut fondert og at kundenes midler vil være sikret
mot reduksjon bortsett fra i de tilfeller hvor kunden selv har valgt
egen investeringsportefølje uten garanti.
Flertallet har merket seg at forslagene er en oppfølging
av Banklovkommisjonens 7. utredning og at høringsinstansene
stort sett er positive til forslagene.
Regjeringen har i proposisjonen foreslått å legge om
pris- og fortjenestemodellen fra dagens system med overskuddsdeling
til et system med forhåndsprising av forsikringsprodukter. Flertallet er
enig i det. Et krav om forhåndsprising vil bidra til økt
konkurranse mellom selskapene, fordi prisingen blir mer synlig for
kundene. Flertallet er enig med departementet i at
det er viktig at forsikringsselskapene fastsetter og innkrever en
fullstendig pris for sine tjenester på forhånd.
En etterskuddsvis innkreving av premien, slik enkelte høringsuttalelser
har tatt til orde for, vil i realiteten være en form for
delvis overskuddsdeling, og være i strid med sentrale prinsipper i
det nye lovforslaget. Flertallet viser til at departementet,
for kontrakter med investeringsvalg, mener det bør åpnes
for resultatavhengig forvaltningsvederlag i form av et relativt
suksesshonorar, men at slike avtaler begrenses til avtaler med antatt
profesjonelle kunder. Flertallet er enig i dette,
men ber departementet, ved fastsettelse av forskriftene, ikke sette kravene
til profesjonalitet så høyt at slike avtaler bare blir
aktuelt for et fåtall kunder.
Departementet har i forslaget foreslått å lovfeste gjeldende
rett om at selskapenes tilleggsavsetninger bare kan benyttes til å dekke
manglende positiv avkastning. Flertallet har merket
seg at enkelte høringsinstanser har ønsket å kunne
benytte tilleggsavsetningene også til å dekke
negativ avsetning. Etter flertallets mening vil det
kunne føre til en sterkere skjerming av selskapets ansvarlige
kapital og gi en uønsket favorisering av selskapet og dets
eiere på bekostning av selskapets kunder. En slik adgang
vil også være i strid med forutsetningene for
skattemessig fradragsrett for tilleggsavsetningene. Flertallet støtter
derfor departementets forslag.
Flertallet har merket seg at med dagens regler kan
kundene få med seg 75 pst. av kursreservene ved flytting
av sin pensjonskapital. Flertallet har videre merket
seg at departementet, i tråd med Banklovkommisjonen, har
foreslått at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes
den enkelte kunde, men holdes tilbake i selskapene. Hovedbegrunnelsen
for forslaget er frykt for flyttearbitrasje av poliser. Kredittilsynet
har på spørsmål fra departementet om
flyttearbitrasje sagt at de "ikke kjenner til at det foreligger kvantitative
analyser omkring dette". De sier imidlertid videre at: "Etter Kredittilsynets
vurdering er det likevel dekning for å hevde at flyttearbitrasje
har funnet sted etter gjeldende regelverk, og fortsatt vil finne sted
dersom bestemmelsen om fordeling på de enkelte kunder videreføres."
Departementet skriver for øvrig i et brev til saksordfører
datert 7. oktober 2004 at "etter det departementet er kjent
med, har flytting relativt begrenset omfang".
Flere av høringsinstansene har pekt på at tilbakeholdelse
av kursreguleringsfondet kan virke konkurransehemmende, låse
kundene inne i eksisterende selskaper og dermed begrense flytteretten.
For å motvirke dette har departementet foreslått
forskriftshjemler for å kunne sette et maksimalt tak for
kursreguleringsfondet på for eksempel 8 pst. av pensjonskapitalen
og regel om at kursreserven inntil et visst nivå er ufordelt,
mens overskytende blir fordelt på de enkelte kontrakter.
Flertallet er enig i at en tilbakeholdelse av hele
kursreguleringsfondet kan begrense flytteretten og dermed virke
konkurransehindrende, ikke minst på området for
fripoliser og andre individuelle forsikringer. I brev fra departementet
til saksordfører datert 7. oktober 2004 skriver
departementet:
"Hensynet til forbrukervern kan veie tyngre for fripolisene
og de andre individuelle kontraktene sammenlignet med de kollektive
kontraktene. Dette kan tale for at det fastsettes ulike regler for
fordeling av kursreserven for ulike kontraktstyper. Dette kan også tilsi
at det vurderes særregler for fripoliser og andre individuelle
kontrakter som gir sterkere stimulanse til flytting innenfor dette
markedet sammenlignet med markedet for kollektive ordninger."
Flertallet viser videre til at departementet i det
omtalte brev antyder at det kan være et alternativ til øvre
grense på 8 pst., å sette en øvre grense
på det ufordelte kursreguleringsfondet på for
eksempel 2 pst., mens resten av fondet, uten begrensning, følger med
ved flytting. Flertallet viser videre til at departementet,
i forhold til dette, vurderer om det kan være aktuelt å lage
unntak for fripoliser og andre individuelle kontrakter, slik at
all kursreserve skal følge med ved flytting av slike kontrakter. Flertallet er
enig i disse betraktningene fra departementet om øvre grense
på rundt 2 pst. på det ufordelte kursreguleringsfondet,
enig i at det i så fall ikke er behov for noen grense for
det fordelte kursreguleringsfondet og enig i behovet for særregler
for fripoliser og andre individuelle kontrakter, og ber departementet
legge dette til grunn ved utformingen av forskriftene.
Flertallet viser til at departementet har foreslått
regler om premieberegning og pristariffer hvor selskapene beregner
premie på grunnlag av selskapets gjeldende pristariff.
Disse pristariffene kan endres, dog slik at det i forhold til inngåtte
kontrakter må gis et rimelig varsel. Når det gjelder
adgangen til prisregulering med virkning også for opparbeidede rettigheter,
viser flertallet til at endring av pristariffer bare
får virkning for beregning av den premie som skal betales
ved første kommende ordinære premieforfall. Dersom
selskapene endrer beregningsrenten, skal bare premier for forpliktelser
som oppstår etter endringen beregnes på grunnlag
av den nye beregningsrenten, slik at premiene knyttet til allerede opparbeidede
rettigheter er betalt med endelig virkning og kan derfor ikke endres
i ettertid. Flertallet viser for øvrig til
brev av 19. oktober 2004 fra departementet angående
ny pristariff og premieberegning i forhold til allerede opptjente
pensjonsrettigheter.
Departementet har i brev av 7. oktober 2004 til saksordfører
uttalt at de "har merket seg at det fra bransjen er gitt uttrykk
for at det vil være behov for en relativt lang overgangsperiode,
minimum to år". Departementet sier videre at "Det vil være
naturlig at også overgangsregler fastsettes i forskrift
(…). Departementet har til hensikt å legge opp
til fornuftige overgangsregler med relativt romslige frister for
tilpasning til nytt regelverk, som bør imøtekomme
selskapenes behov på dette punkt." Flertallet er
tilfreds med dette, og ber departementet særlig ta hensyn
til at regler gitt i forskrift kan føre til tidkrevende og
utfordrende arbeid for selskapene.
Flertallet slutter seg, med de merknader som er
omtalt ovenfor, til departementets forslag.
Komiteen viser til at Regjeringen har
varslet at den høsten 2004 vil følge opp Pensjonskommisjonens
innstilling overfor Stortinget. Komiteen regner med
at meldingen også vil inneholde vurderinger av ulike tjenestepensjonsordninger
og vil derfor komme tilbake til dette i den forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at Finansdepartementet
i brev av 27. januar 2004 ba Banklovkommisjonen om å vurdere
om det bør åpnes for interkommunale pensjonskasser.
Dette ble gjort for at det skulle kunne etableres pensjonskasser
som kan tilby reell premieutjevning, knyttet til kjønn
og alder, fordi de omfatter flere kommunale pensjonsordninger. Banklovkommisjonen
ble også bedt om å vurdere om det innenfor privat
sektor bør være adgang til å etablere
tverrgående pensjonskasser som dekker flere foretak som
ikke har konserntilknytning. I et brev til Banklovkommisjonen 23. september
2004 skriver imidlertid departementet at kommisjonens mandat er
knyttet til interkommunale pensjonskasser. Bakgrunnen for dette
brevet er at det har blitt reist spørsmål om mandatet
som ble gitt i januar åpner for å vurdere felles
pensjonsordninger for enkelte yrkesgrupper eller tariffområder,
i strid med et hovedkrav i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
om at en pensjonsordning i hovedsak skal omfatte alle ansatte.
Disse medlemmer mener at det er mulig å opprette
pensjonsordninger som dekker flere foretak uten å bryte
med hovedprinsippet om at alle ansatte i et foretak skal være
medlem i samme pensjonsordning.
Disse medlemmer mener at det er mye som taler
for at både pensjonskasser og forsikringsselskaper bør
kunne tilby felles pensjonsordninger for flere foretak. Disse
medlemmer vil peke på at mindre foretak ved å bli
med i en fellesordning kan få lavere administrasjonskostnader.
Statistikk fra Norske pensjonskassers forening viser for eksempel
at pensjonskasser med mindre enn 30 aktive medlemmer i gjennomsnitt
har over tre ganger så høye driftskostnader i
forhold til forvaltningskapitalen som pensjonskasser med over 1 000
medlemmer.
Disse medlemmer vil videre peke på at
det i dag er en økende mobilitet i arbeidsmarkedet. For arbeidstakerne
innebærer imidlertid hyppig skifte av jobb innen privat
sektor og mellom privat og offentlig sektor en ulempe i forhold
til å opparbeide pensjonsrettigheter. Disse medlemmer vil
vise til at medregning av pensjonsrettigheter ved jobbskifte ikke
er vanlig i privat sektor, og at arbeidstakernes pensjonsrettigheter
ved pensjonsalder derfor vil bestå av flere fripoliser.
Ytelsene i fripolisene reguleres bare som følge av god
avkastning på pensjonskapitalen, og sammenhengen mellom
arbeidstakerens lønn og pensjon i ytelsesbaserte pensjonsordninger
blir derfor uklar. Disse medlemmer vil peke på at med
fellesordninger for flere foretak i samme bransje, vil ansatte som
bytter jobb kunne opprettholde sitt medlemskap i pensjonsordningen.
Det fører til at den enkeltes pensjonsrettigheter vil bli
mer oversiktlige og at sammenhengen mellom lønn og pensjon
vil bli klarere.
Disse medlemmer viser videre til at Fellesforbundet,
Teknologibedriftenes Landsforening og Byggenæringens Landsforening
i forbindelse med tariffoppgjøret for 2004 ba Regjeringen
i et brev om å innføre en obligatorisk tjenestepensjonsordning.
I svar på brevet skriver Regjeringen at den er enig med Pensjonskommisjonen
at det bør etableres pensjoner i arbeidsforhold for dem
som ikke har det. Regjeringen har varslet at den i stortingsmeldingen
om oppfølging av Pensjonskommisjonen, som vil bli lagt fram
senere i høst, vil fremme forslag om å etablere pensjoner
i arbeidsforhold for dem som ikke allerede har det.
Disse medlemmer vil peke på at andelen med
tjenestepensjon er lavest innenfor varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet
og innenfor bygg- og anleggsvirksomhet, og at det i disse bransjene
er mange små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer mener
at når det innføres en obligatorisk tjenestepensjon
for alle, vil det være en fordel at lovverket åpner
for at det etableres fellesordninger for flere foretak.
Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen om å gi
Banklovkommisjonen i mandat å utarbeide regler for pensjonskasser
og livsforsikringsvirksomhet som åpner for at det kan etableres
felles pensjonsordninger for flere foretak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at forsikringsselskapenes forpliktelser skal være
fullt ut fondert, og at kundenes premiereserve vil være
sikret mot reduksjon bortsett fra i de tilfeller hvor kunden selv
har valgt egen investeringsportefølje uten garanti.
Disse medlemmer har merket seg at forslagene er
en oppfølging av Banklovkommisjonens 7. utredning
og at høringsinstansene stort sett er positive til de fleste
forslagene.
Regjeringen har i proposisjonen foreslått å legge om
pris- og fortjenestemodellen fra dagens system med overskuddsdeling
til et system med forhåndsprising av forsikringsprodukter. Disse
medlemmer er enig i det. Et krav om forhåndsprising
vil bidra til økt konkurranse mellom selskapene, fordi
prisingen blir mer synlig for kundene.
Disse medlemmer er enig med departementet i at
fastsettelsen av prisene på forhånd er viktig
for at kunden skal kunne ha mulighet til å vurdere ulike tilbud
mot hverandre. Økt gjennomsiktighet og bedre informasjon
gir kunden et bedre beslutningsgrunnlag. Etter disse medlemmers vurdering
er en slik sunn konkurransesituasjon ikke avhengig av at prisen
for forvaltning innkreves i sin helhet i forkant, så lenge
kunden lett vil kunne vurdere hva prisen vil bli, under for eksempel
ulike utfall av avkastningen.
Disse medlemmer vil fremheve at avkastningen selskapene
oppnår er viktig for kundene ved at den gir et direkte
bidrag til finansiering av pensjonskostnadene. Kundene har derfor
interesse av at selskapet har så gode incentiver som mulig
til å oppnå god avkastning. En pris for forvaltning
som, i tillegg til et fast beløp som innkreves på forhånd,
også inneholder et element som relaterer seg til eventuell meravkastning
utover beregningsrenten, vil gi selskapene et ekstra incentiv til å oppnå god
avkastning. Denne prisen kan fastsettes som en viss andel av avkastningen
utover beregningsrenten (begrenset til eksempelvis 10 pst. av meravkastningen).
En slik pris for forvaltningen vil være lett forståelig
for kundene. Så lenge satsen er fastsatt i forkant, vil
en slik form for prising bety en god gjennomsiktighet. Disse
medlemmer vil vise til at en slik pris for forvaltning vil
være fordelaktig for kundene ved at de betaler lite til
selskapet i en situasjon der selskapet også bidrar mindre
til finansiering av pensjonskostnadene.
Disse medlemmer viser videre til at det er vanlig
når forvaltningen settes bort til ekstern forvalter at
pensjonsinnretningen betaler et suksesshonorar hvis forvalter oppnår
bedre avkastning enn de indekser forvalter måles mot. Oppnås
slik "suksess" er det en fordel for kunden og det kan virke urimelig
at pensjonsinnretningen skal måtte dekke denne kostnaden. Disse
medlemmer mener et slikt incentiv vil føre til
en høyere avkastning på kundens pensjonsmidler. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at
et slikt eventuelt suksesshonorar må kunne utgjøre
en del av prisen for forvaltning.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Forsikringsvirksomhetsloven § 8a-9
første ledd fjerde punktum skal lyde:
Selskapet kan gjøre fradrag for inntil 10 pst. av avkastningen
eller avkastningen utover en eventuell garantert minsteavkastning
tilordnet kontrakten."
Disse medlemmer vil vise til hvor viktig
det er for kundene at selskapene forvalter deres pensjonsmidler
på en langsiktig, god måte. Det lavrentescenario
vi nå er inne i, og som kan vare en stund, aktualiserer
dette ytterligere. Dagens regler, samt forslaget om å lovfeste
at tilleggsavsetninger ikke kan benyttes til å dekke negativ
avkastning, hindrer etter disse medlemmers mening
fornuftig langsiktig forvaltning.
Fordelingen av risiko mellom selskap og kunde påvirkes
ikke til kundens gunst ved å begrense bruken av tilleggsavsetninger.
Konsekvensen av å begrense bruken av tilleggsavsetninger,
vil først og fremst være at selskapene vil tvinges
til å begrense sin risiko på annen måte.
Dette vil i praksis bety at de tilpasser forvaltningen av kundenes
midler slik at de på kort sikt unngår negativ
avkastning som eksponerer egenkapitalen for å dekke opp
rentegarantien.
Ethvert selskap, så også livsforsikringsselskaper vil
til enhver tid søke å innrette seg slik at egenkapitalen
ikke går tapt. En negativ avkastning på 1-2 prosentpoeng,
som må dekkes av egenkapitalen betyr at mellom 25 pst.
og 50 pst. av egenkapitalen tapes i et slikt tilfelle.
Konsekvensen for kunden er at selskapene for eksempel vil plassere
midlene annerledes, enn om hensynet til kundenes avkastning på lang
sikt var det eneste hensyn å ta. Systemet, slik det også har
vært påpekt fra enkelte rådgivere i bransjen,
er at selskapene vil tendere til å "kjøpe aksjer
dyrt og selge billig" slik regelverket er utformet.
Dette er etter disse medlemmers syn kundene som
først og fremst taper, gjennom lavere langsiktig avkastning,
som følge av at tilleggsavsetninger ikke kan benyttes ved
negativ avkastning. Disse medlemmer vil derfor foreslå at
dette endres. Både NHO, LO, Kredittilsynet, Norges Bank,
Pensjonskasseforeningen og FNH har gitt uttrykk for at en slik endring
kan være i kundenes interesse. Disse medlemmer avviser
derfor departementets resonnement om at det primært er
eierne som vil tilgodeses ved en slik endring.
Disse medlemmer går på denne
bakgrunn imot Regjeringens forslag til § 8a-17
fjerde ledd andre punktum og fremmer følgende forslag:
"Forsikringsvirksomhetsloven § 8a-17
tredje ledd skal lyde:
Dersom avkastning tilordnet en kontrakt etter § 8a-9
første ledd i et år ikke er stor nok til å dekke det årlige
avsetningskravet etter § 8a-16 tredje ledd, kan
avsetningskravet oppfylles ved overføring av tilleggsavsetninger
tilordnet kontrakten. Det er også adgang til å anvende
tilleggsavsetninger til å dekke tap i avkastningen (negativ
avkastning) tilordnet en kontrakt."
Disse medlemmer konstaterer at dagens regler
for behandling av kursreguleringsfond ved flytting innebærer
at den som flytter med to års mellomrom kan oppnå en
betydelig gevinst på bekostning av kunder med et langsiktig
kundeforhold. Disse medlemmer mener derfor disse
reglene bør endres.
Disse medlemmer konstaterer at forslaget - som
innebærer at kursreguleringsfondet skal være ufordelt
og dermed ikke følge med ved flytting - er langt bedre
enn dagens system. Forslaget er langt på vei flyttenøytralt
mellom livselskaper. Dog kan det gi et incitament til å flytte
til det selskap som har størst kursreguleringsfond, men
det er langt fra ugunstig. Det stimulerer selskapene til å bygge
bufferkapital, noe kundene vil være tjent med i et lengre
perspektiv på grunn av forventet høyere langsiktig
avkastning. Svakheten ved forslaget er etter disse medlemmers syn
at det kan være en hindring i forhold til å etablere
en egen pensjonskasse. Dette gjelder særlig i perioder
med store kursreserver.
I brev av 7. oktober 2004 skriver departementet at det
kan legges opp til en annen modell som innebærer en øvre
grense for ufordelt kursreserve som ikke er flyttbar, tilsvarende
maks 2 pst. av kundens midler. Det antas at det nye forslaget innebærer
at kursreserver utover 2 pst. ved flytting skal omgjøres til
tilleggsavsetninger i nytt selskap. Disse medlemmer viser
til at det ikke er uproblematisk. Skulle dagens regler for anvendelse
av tilleggsavsetninger opprettholdes vil en kunde som flytter få omgjort bufferkapital
som har en svært fleksibel anvendelse (kursreserver) til
en bufferkapital som har en mer begrenset anvendelse (tilleggsavsetninger).
Dette er ugunstig for langsiktige kunder. Et annet forhold er at en
kunde ved systematisk å flytte raskere enn ellers, kunne
nå taket for tilleggsavsetninger ettersom kursreservene
ved enhver flytting omgjøres til tilleggsavsetninger. Når
taket for tilleggsavsetninger er nådd, vil kursreservene
ved flytting bli omgjort til premiefondsmidler, som kunden kan bruke
til å betale premie med. Disse forholdene vil innebære
at det fortsatt vil være incentiver til å flytte
som følge av regelverket. Dette er etter disse medlemmers syn
uheldig. For å begrense mulighetene for regelverksmotivert
flytting, er det viktig at bruken av tilleggsavsetninger gjøres
like fleksibel som kursreserver. Det betyr at det må tillates å benytte
tilleggsavsetninger til å dekke negativ avkastning, jf.
også forslag i tidligere merknad.
Disse medlemmer viser videre til NPFs uttalelser
om at endringer i pristariffer innebærer at kostnader ved
ytelsesordninger blir uforutsigbare. Disse medlemmer mener
derfor at det bør bli adgang til å avtale faste
priser, slik at pristariffen kan ligge fast over et antall år,
eller ligge fast over kontraktens løpetid som i dag.
Disse medlemmer viser ellers til de endringer
disse medlemmer har foreslått i lovforslaget og slutter
seg for øvrig til departementets forslag.