Departementet foreslår å innføre en
aksjonærmodell for beskatning av aksjeinntekter fra 2006,
i tråd med de retningslinjer som ble trukket opp i St.meld. nr.
29 (2003-2004). Modellen vil i hovedsak gjelde for personlige aksjonærer,
ikke for selskaper som eier aksjer (selskapsaksjonærer).
Bakgrunnen for forslaget er ønsket om å redusere
dagens forskjell mellom marginalskatten på arbeidsinntekter
og aksjeinntekter.
I dagens skattesystem er marginalskatten på arbeidsinntekter
betydelig høyere enn på kapitalinntekter. Dette
motiverer til å få arbeidsinntekter til å fremstå som
kapitalinntekter, slik at skatten reduseres (inntektsskifting).
I forbindelse med skattereformen i 1992 ble delingsmodellen innført
for å skille mellom arbeids- og kapitalinntekter. Etter
1992 har satsforskjellen på arbeids- og kapitalinntekter økt,
noe som har gjort det svært lønnsomt å tilpasse
seg slik at en unngår deling. Delingsmodellen har også vist
seg å være lite stabil over tid, med stadige endringer
både i fastsettelsen av beregnet personinntekt, og i kriteriene
for deling. Omfanget av tilpasninger kan illustreres av at andelen
delingspliktige aksjeselskaper har gått ned fra 55 pst.
i 1992 til 32 pst. i 2000. Delingsmodellen er også blitt
mindre treffsikker i måten å skille ut faktisk
arbeidsavkastning på. En indikasjon på dette er
at over 70 pst. av delingspliktige aksjeselskaper får negativ
beregnet personinntekt. Delingsmodellen oppfyller altså ikke
i tilstrekkelig grad intensjonen om å beskatte arbeidsavkastningen
til aktive eiere som personinntekt. Følgelig svekkes omfordelingen
gjennom skattesystemet, og skattesystemet mister legitimitet fordi
arbeidsinntekter skattlegges forskjellig avhengig av hvilken form
de fremstår i.
Departementet mener at aksjeutbytte og -gevinster (aksjeinntekter)
som overstiger avkastningen av en risikofri kapitalplassering, bør
beskattes som alminnelig inntekt på fysiske aksjonærers
hånd. En slik aksjonærmodell vil erstatte delingsmodellen
for aksjonærer. Utbytte som ligger innenfor avkastningen av
en risikofri alternativ investering, vil skjermes for skatt gjennom
et skjermingsfradrag. Skjermingen fastsettes ved å multiplisere
aksjens kostpris med en risikofri markedsrente. Ubenyttet skjerming
kan fremføres og fradras i utbytte på samme aksje
senere år. Ubenyttet skjerming tillegges også neste års
skjermingsgrunnlag. Ved realisasjon av aksjen kan ubenyttet skjerming
fradras i eventuell gevinst.
Med en slik skatt på aksjeinntekter, kombinert med reduserte
skattesatser på arbeidsinntekter, vil det på marginen
ha liten skattemessig betydning om aksjonæren tar ut arbeidsavkastning
som lønn eller som utbytte. Arbeidsavkastning som tas ut
som utbytte i stedet for som lønn, vil i prinsippet overstige
skjermingen, og vil dermed bli skattlagt på personens hånd.
På den måten vil aksjonærmodellen bygge
bro mellom person- og selskapsbeskatningen. Dermed foreslås
delingsmodellen opphevet for aksjonærer fra 2006, med virkning
for selskapsoverskudd fra 2005.
Departementets forslag til utbytteskatt med skjerming (aksjonærmodellen)
bygger på forslaget til aksjonærmodell som ble
fremlagt av Skaugeutvalget i NOU 2003:9. Departementets forslag
avviker imidlertid noe fra utvalgets forslag. Dette gjelder muligheten
til å la ubenyttet skjerming fra en realisert aksje trekkes
fra mot aksjonærens øvrige aksjeinntekter, eventuelt
fremføres til fradrag i etterfølgende års
aksjeinntekter. I departementets forslag ligger det ikke en slik
samordnings- og fremføringsadgang, da det etter departementets
vurdering ville åpnet for uønskede tilpasningsmuligheter.
Denne begrensningen i aksjonærmodellen er i overensstemmelse
med Regjeringens forslag i St.meld. nr. 29 (2003-2004).
Aksjonærmodellen kan gi incentiver til å yte
lån til selskapet i stedet for å skyte inn egenkapital.
Hensikten vil være å spare skatt ved å ta
ut overskudd gjennom høye renter i stedet for som utbytte.
Departementet foreslår derfor å innføre
en ekstrabeskatning av renteinntekter på lån fra
privatpersoner til selskaper når renten er over et visst
nivå.
Aksjonærmodellen innebærer en integrert beskatning
av utbytte og gevinster, dvs. at beskatningen er uavhengig av om
overskuddet tas ut som utbytte eller gevinst. I kombinasjon med
skattefrihet for utbytter og gevinster i selskapssektoren, jf. kapittel
6, vil det være mulig å avvikle dagens godtgjørelses-
og RISK-system. Dette vil sikre likebehandling av aksjeinntekter
fra norske og utenlandske aksjer, noe som vil sikre at Norges forpliktelser
etter EØS-avtalen oppfylles. Med aksjonærmodellen
vil man dessuten oppnå større likhet mellom skattereglene
i Norge og andre europeiske land.
De økte administrative kostnadene knyttet til aksjonærmodellen
må sees i sammenheng med den betydelige forenkling som
følger av å oppheve delingsmodellen for aksjonærer,
samt å oppheve RISK- og godtgjørelsesreglene.
Nettovirkningen av dette vil etter departementets syn bli en forenkling,
etter at Skattedirektoratets aksjonærregister er tilpasset
aksjonærmodellen. Denne tilpasningen krever noe tid, og er
hovedårsaken til at aksjonærmodellen først
kan praktiseres fra 2006.
Komiteen viser til at grunnfondsbevis
er en viktig kilde til egenkapitalfinansiering for landets sparebanker
og mener derfor at grunnfondsbevis fortsatt skal ha en sterk og
selvstendig stilling som egenkapitalinstrument. Komiteen mener
det er viktig at grunnfondsbevis fortsatt er et reelt alternativ som
finansieringsform for sparebanker, og mener derfor det er naturlig
at Regjeringen vurderer situasjonen for grunnfondsbevisene etter
at aksjonærmodellen er innført.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
støtter forslaget om å innføre aksjonærmodellen,
som innebærer at aksjeutbytter og gevinster utover en viss
avkastning skattlegges som alminnelig inntekt. Denne modellen vil
bidra til en mer rettferdig beskatning, fordi arbeidsinntekter og
kapitalinntekter vil bli beskattet likere, og vil gjøre
det mulig å avvikle delingsmodellen for aksjeselskaper. Aksjonærmodellen
innebærer at dagens RISK- og godtgjørelsessystem
kan avvikles for personlige aksjonærer. Det er en fordel
ved aksjonærmodellen at utbytte fra norske og utenlandske
aksjer likebehandles, fordi dagens regler trolig er i strid med
EØS-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen i proposisjonen
følger opp St.meld. nr. 29 (2003-2004) om skattereform.
Disse medlemmer mener at skattereformen er en
helhetlig reform, og at det er viktig for virkningen av reformen
at de ulike elementene gjennomføres som beskrevet i skattemeldingen.
Gjennomføring av skattereformen er uansett en forutsetning
for å bringe det norske skattesystemet klart innenfor EØS-avtalens
rammer. Fjerning av delingsmodellen, godtgjørelsesreglene
og RISK-systemet forutsetter en tilnærming av marginalskatt
på arbeid og kapitalinntekt. Fritaksmetoden og aksjonærmodellen
sammen med reduksjon av marginalskatt på arbeidsinntekter medfører
at delingsmodellen, godtgjørelsesreglene og RISK-systemet
kan fases helt ut innen 2006.
Disse medlemmer viser til at aksjonærmodellen
innebærer skatt på høy eieravkastning
i form av utbytte eller gevinst utover fastsatt skjermingsrente. Disse
medlemmer understreker at innføring av aksjonærmodellen
må sees i sammenheng med nedtrapping og på sikt
avvikling av formuesskatten slik at kapitalbeskatningen totalt sett
reduseres. Aksjonærmodellen innføres med virkning
for 2006. Disse medlemmer ser det som positivt at hovedelementene
i aksjonærmodellen behandles i god tid før modellen
trer i kraft, slik at skatteyterne får tid til å forberede
seg på denne.
Disse medlemmer viser for øvrig til merknader
under de enkelte punkter nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet mener at aksjonærmodellen vil føre
til en mer rettferdig inntektsbeskatning, fordi samme inntekt i
stor grad vil bli beskattet likt, uavhengig av i hvilken form inntekten fremstår.
Videre vil aksjonærmodellen ha gode fordelingsvirkninger,
fordi det først og fremst er personer med høye
inntekter og store formuer som har store aksjeinntekter. Disse
medlemmer vil også legge vekt på at modellen
innebærer at marginalbeskatningen av aksjeinntekter økes,
uten at bedriftenes investerings- og finansieringsbeslutninger påvirkes.
Disse medlemmer viser til at departementet foreslår
at skjermingsrenten i aksjonærmodellen fastsettes årlig
til etter skattverdien av årsgjennomsnittet av statsobligasjoner
med 5 års løpetid i inntektsåret. Disse
medlemmer viser til at en enstemmig komité i innstillingen
til Skattemeldingen (Innst. S. nr. 232 (2003-2004)) ba om at Regjeringen
særlig vurderte konsekvensene for grunnfondsbevisenes stilling
av å innføre aksjonærmodellen, og om
nødvendig foreslo tiltak som sikret at grunnfondsbevis
fortsatt fremsto som et reelt alternativ som finansieringsform for
sparebankene. Disse medlemmer viser videre til at
departementet etter en vurdering har kommet til at grunnfondsbevis
ikke trenger ekstra skjerming i aksjonærmodellen. Disse
medlemmer er ikke enig i denne vurderingen. I motsetning til
aksjer har grunnfondsbevis-eierne ikke kontroll over de styrende
organer, og heller ikke eierskap til hele kapitalen. For å kompensere
for manglende eierskap til hele selskapsformuen har grunnfondsbevisbankene
funnet det nødvendig å gi langt høyere
utbytte enn aksjeselskapene. En utbytteskatt vil derfor ha en mer
negativ effekt for grunnfondsbevis enn for aksjer. Et annet moment
som vil endre grunnfondsbevisenes stilling i forhold til aksjer,
er forslaget om at også børsnoterte aksjer skal
verdsettes til 65 pst. ved beregning av formuesskatt. Disse
medlemmer mener derfor at det er nødvendig å gi
grunnfondsbevis enn noe høyere skjermingsrente enn aksjer,
for å sikre at grunnfondsbevis fortsatt fremstår som
et reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene, og at
et riktig påslag vil være 2 prosentpoeng, og viser
til forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel 2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
enige i at beskatningen av kapitalinntekter må økes,
både av hensyn til en likere beskatning av inntekter fra
kapitalplasseringer og inntekter fra arbeidsinnsats, og av hensyn
til fordeling. Fordelingen av kapitalinntekter er svært
ujevn i Norge, og økning i beskatningen av slike inntekter
er gunstig fra et fordelingsperspektiv.
Regjeringens forslag om en aksjonærmodell innebærer
en klar forbedring i forhold til dagens skattesystem, men disse
medlemmer påpeker at forslaget om skjerming av
normalavkastning gir modellen klare svakheter. I hovedsak er skjermingen
knyttet til verdsetting av aksjene, såkalt kostpris. Nyoppstartede
bedrifter og bedrifter med lite kapitalverdier kan bli taperne i
et slikt system. Det er vanskelig å fastsette kostpris
på en bedrift der aksjene ikke er omsatt, og som derfor
ikke har en markedsverdi. Hvis disse får en lav kostpris,
vil også skjermingsfradraget bli mindre. Det er grunn til å frykte
at det særlig vil gjelde for nye, lite kapitalintensive
bedrifter. På denne måten får slike bedrifter
en skatteulempe i forhold til etablerte bedrifter.
Disse medlemmer påpeker at skjermingsfradraget øker
med investert kapital. Dersom formuen er tilstrekkelig stor, vil
behovet for å ta ut utbytte til privat forbruk utover risikofri
rente være lite. Siden fritaksmodellen gir skattefritak
for alle aksjeinntekter som beholdes i selskapet eller reinvesteres,
vil alle med formue som er tilstrekkelig stor, slippe helt unna
denne skatten.
Disse medlemmer anbefaler en modell for kapitalbeskatning
som ligner Skaugeutvalgets forslag, men uten deres forslag om skjermingsfradrag. Det
gir en skjerpelse av kapitalbeskatningen i forhold til dagens nivå og
Regjeringens forslag, men inneholder ikke noe progressivt element.
Av hensyn til nøytralitet mellom ulike kapitalinvesteringer
må denne skatten pålegges all kapitalinntekt.
For aksjeutbytte videreføres dermed godtgjørelsesmetoden
som sikrer at det tas hensyn til at overskuddet er beskattet på selskapets
hånd. En alternativ tilnærming kan være å skille
ut skattesatsen for beskatning av selskapsoverskudd fra den alminnelige
skattesats, og øke denne noe, men da med en tilsvarende
mindre økning i kapitalskattesatsen. Det vil sikre at mer
av skattleggingen påløper når inntektene
opptjenes, og dermed gjøre tilpasninger for å unngå utbytteskatt
mindre lønnsomme.
Disse medlemmer understreker at ved en endelig
utforming av modell for kapitalinntekter må balansen mellom
skattesatsen på arbeidsinntekt og kapitalinntekt være
slik at delingsmodellen kan oppheves, samtidig som fordelingshensyn
ivaretas på en bedre måte enn i dagens system
og Regjeringens forslag.
Disse medlemmer påpeker at denne modellen
ikke er grundig nok utredet til å innføres nå,
og foreslår derfor at en tradisjonell skatt på aksjeutbytte innføres
i mellomtiden, jf. forslag i kapittel 35 i denne innstillingen.
Hensikten med aksjonærmodellen er å skjerme investeringens
risikofrie avkastning, slik at det kun er avkastning over denne
som skal ilegges økt skatt. Dersom aksjonærmodellen
innføres for selskapsaksjonærer, vil avkastningen
på selskapets investeringer bli ilagt økt skatt
der avkastningen ligger over den risikofrie avkastningen. Videre
kan avkastningen som er ilagt økt skatt i selskapet, bli
ilagt ytterligere skatt når denne deles ut til en personlig
aksjonær. Dette kan medføre at utbytter som deles
ut via flere selskaper, vil få en høyere skattebelastning
enn utdelinger som foretas direkte fra et aksjeselskap til en personlig
aksjonær. Hensynet til å unngå slik kjedebeskatning
tilsier at selskapsaksjonærer ikke bør ilegges
ekstra skatt på aksjeinntekter, og at aksjonærmodellen
bare bør gjelde for personlige aksjonærer.
Departementet foreslår derfor at aksjonærmodellen
ikke skal omfatte aksjeselskap eller likestilt selskap som eier
aksjer eller andeler i aksjeselskap eller likestilt selskap. Det
vises til kapittel 6 i proposisjonen der departementet foreslår å innføre
en fritaksmetode for slike selskapers aksjeinntekter mv.
Selv om hovedregelen er at aksjonærmodellen kun skal
gjelde for fysiske personer, kan det tenkes tilfeller der også andre
skattesubjekter bør omfattes av aksjonærmodellen.
Etter departementets vurdering bør skattepliktige aksjeinntekter
i konkursbo skjermes etter aksjonærmodellen dersom konkursdebitor
er en fysisk person. Er derimot konkursdebitor en juridisk person
som omfattes av fritaksmetoden, jf. kapittel 6, avsnitt 6.5.2.1
i proposisjonen, bør ellers skattepliktige aksjeinntekter
i konkursboet fritas for beskatning etter fritaksmetoden.
Etter departementets vurdering bør aksjeinntekter i
administrasjonsbo behandles på samme måte som
aksjeinntekter i konkursbo. Departementet foreslår derfor
at administrasjonsbo omfattes som subjekt under aksjonærmodellen
dersom boet tilhører en fysisk person.
Etter departementets vurdering bør dødsbo omfattes
som subjekt under aksjonærmodellen. Dersom dødsboet
fortsatt har aksjer når det sluttes, vil boets loddeiere
videreføre arvelaters kostpris på aksjene og eventuelt
ubenyttet skjerming knyttet til aksjene.
Departementet legger til grunn at aksjonærmodellen også får
anvendelse på aksjeinntekter til norske personlige
aksjonærer fra utenlandske selskaper som kan likestilles
med norske selskaper som omfattes av aksjonærmodellen.
Dette vil sikre lik beskatning av aksjeinntekter uavhengig av om
inntekten er knyttet til norske eller utenlandske selskaper, noe som
vil sikre at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen oppfylles.
Det må tas stilling til hvilke typer avkastning som skal
skjermes etter aksjonærmodellen, dvs. hvilke eierandeler
som skal omfattes som objekt under modellen.
Aksjonærmodellen vil gjelde for utbytte fra aksjeselskap,
herunder allmennaksjeselskap, og for gevinster ved realisasjon av
aksjer. I tillegg bør aksjonærmodellen etter departementets
syn i utgangspunktet gjelde for inntekter fra andeler i likestilte
selskaper slik dette er definert i skatteloven § 10-1,
jf. § 2-2 første ledd bokstav b til e.
Dette gjelder sparebanker og andre selveiende finansieringsforetak, gjensidige
forsikringsselskap og samvirkeforetak. Videre gjelder det selskap
eller sammenslutning som noen eier formuesandeler i, eller mottar
inntektsandeler fra, når ansvaret for selskapets eller
sammenslutningens forpliktelser er begrenset til selskapets eller
sammenslutningens kapital. Dette utgangspunktet innebærer
at aksjonærmodellen også vil omfatte grunnfondsbevis
i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskap.
Aksjonærmodellen vil imidlertid ikke omfatte andel i boligselskap
som omfattes av § 7-12 i gjeldende skattelov,
jf. forslag til tilsvarende ny bestemmelse i § 7-3
(se kapittel 17 i proposisjonen).
Under utbyttebegrepet går også utdeling i kraft av
rett til andel av selskapets overskudd, selv om retten ikke er knyttet
til noe formelt eierinnskudd. Det kan være andre typer
kapitaltilførsel til selskapet, eller arbeidsinnsats mv.,
som ligger bak slik utbytterett uten formell aksjonærposisjon.
Også slik utbytterett går inn under aksjonærmodellen,
evt. med kostpris null (og dermed null i skjermingsgrunnlag) dersom ikke
en konkret kapitaltilførsel til selskapet i sin tid kan
påvises som grunnlag for retten.
Finanskomiteen ba i sin innstilling om en særlig vurdering
av konsekvensene for grunnfondsbevisenes stilling av å innføre
aksjonærmodellen, og om nødvendig foreslå tiltak
som sikrer at grunnfondsbevis fortsatt fremstår som et
reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene. Departementet
har foretatt en slik vurdering, og har kommet til at grunnfondsbevis
ikke trenger ekstra skjerming under aksjonærmodellen.
Selskapsrettslig behandles grunnfondsbevis i stor utstrekning
som et egenkapitalinstrument. I sparebanker inngår grunnfondsbeviskapitalen
som en del av kjernekapitalen i banken. Grunnfondsbeviseierne får
visse organisatoriske rettigheter i sparebanken ved at en andel
av forstanderskapets medlemmer skal velges blant eierne av grunnfondsbevis.
Ved avvikling skal grunnfondsbeviskapitalen, overkursfond og utjevningsfond
tilfalle grunnfondsbeviseierne, forutsatt at kreditorene har fått
fullt oppgjør. Utbytte fastsettes på bakgrunn
av overskuddet i sparebanken. Årlig utbytte og avsetning
til utjevningsfond kan ikke utgjøre større andel
av årets overskudd enn grunnfondsbeviskapitalens andel
av bankens totale ansvarlige kapital. Ut fra den selskapsrettslige
behandlingen av grunnfondsbevis, er det etter departementets vurdering
mest nærliggende å anse dem som egenkapitalinstrument,
noe som taler for å behandle grunnfondsbeviskapital som
egenkapital også skattemessig.
Etter departementets vurdering vil en likestilling mellom avkastning
på grunnfondsbevis og avkastning på aksjer ikke
innebære noen skattemessig ulempe for investeringer i grunnfondsbevis
sammenlignet med aksjeinvesteringer. Utbytte fra grunnfondsbevis
vil, på samme måte som utbytte på aksjer, bli
skjermet for ekstra beskatning ut fra den kapital som er investert
i grunnfondsbeviset. Eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag vil kunne
fremføres til fradrag i senere års utbytte. Ved
realisasjon av grunnfondsbeviset vil akkumulert ubenyttet skjerming komme
til fradrag i ellers skattepliktig gevinst på grunnfondsbeviset.
Under aksjonærmodellen vil således inntekter fra
grunnfondsbevis og aksjer bli behandlet likt, uavhengig av om inntekten
kommer i form av utbytte eller gevinst.
I forbindelse med skattereformen i 1992 ble hensynet til skattemessig
likebehandling av grunnfondsbevis og aksjer tillagt stor vekt. Ved å la
aksjonærmodellen omfatte grunnfondsbevis sikres en ønskelig skattemessig
likebehandling av aksjer og grunnfondsbevis. Departementet foreslår
at aksjonærmodellen også får anvendelse
på inntekter fra grunnfondsbevis. Etter departementets
vurdering vil grunnfondsbeviset fortsatt fremstå som et
reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene.
Videre vil aksjonærmodellen få anvendelse på andeler
i samvirkeforetak. Andelseier i samvirkeforetak kan for det første
ha krav på renter på andelskapitalen.
Etter dagens regler anses slike renter som utbytte, med rett til
godtgjørelse. Av praktiske hensyn er det satt en nedre
grense for skatteplikten på kr 100, jf. skatteloven § 10-11
syvende ledd, jf. Finansdepartementets forskrift til skatteloven
§ 10-11-1.
Renter på andelskapital i samvirkeforetak vil omfattes
av aksjonærmodellen. Skjermingsgrunnlaget vil her settes
til den enkelte andelshavers andelskapital. Ubenyttet skjerming
vil kunne fremføres til fradrag mot senere års
utbytte eller gevinst på andelen. I enkelte typer samvirkeforetak
utgjør den enkelte andelseiers andelskapital et svært
lavt beløp. Renter på slik andelskapital vil ofte
utgjøre mindre enn kr 100 pr. år. Av
praktiske hensyn foreslår departementet å videreføre
dagens grense for skatteplikt på slike renteinntekter.
Renteinntekter som ikke overstiger kr 100 pr. år,
vil således fremdeles unntas fra beskatning.
Etter departementets vurdering vil det videre medføre
uforholdsmessig store administrative kostnader, både for
foretaket, skattyter og for ligningsmyndigheter, dersom det skal
beregnes et årlig skjermingsfradrag for samtlige andelshavere,
uavhengig av andelskapitalens størrelse. Av praktiske hensyn bør
det derfor også innføres en nedre beløpsgrense for
andelskapital som kan danne grunnlag for skjerming. Denne nedre
grense bør fastsettes i forskrift. Intensjonen med en slik
regel vil også være å ivareta at renter
som er fritatt, ikke bør kunne lede til ubenyttet skjerming
som fremføres til fradrag i senere års skattepliktige
renter på andelen. Det vises til forslag til endring av
skatteloven § 10-12 første ledd femte punktum,
og § 10-12 annet ledd tredje punktum.
I tillegg til renter på andelskapitalen, kan andelshaverne
motta kjøpsutbytte (bonus) i forhold til andelshaverens
omsetning med foretaket. Bonus behandles ikke som utbytte etter
dagens regler. For mottaker er det særskilt regulert i
skatteloven § 10-11 femte ledd at bonus ikke skal
anses som utbytte. Samtidig har samvirkeforetaket rett til fradrag
for utdelt kjøpsutbytte, jf. skatteloven § 10-50.
I Ot.prp. 35 (1990-91) ble denne behandlingen av kjøpsutbytte
begrunnet med at kjøpsutbytte ikke utdeles i forhold til
innskutt kapital, men har mer karakter av å være
en korreksjon av avregningsprisen mellom foretaket og foretakets
medlemmer. Departementet legger til grunn at dagens skattemessige
behandling av kjøpsutbytte videreføres også etter
innføringen av aksjonærmodellen. Kjøpsutbytte
vil således ikke omfattes av aksjonærmodellen.
Andelshavere i samvirkeforetak kan vanligvis ikke disponere over
andelen ved salg. I enkelte tilfeller vil det likevel kunne oppstå spørsmål
om realisasjonsbeskatning av andelene. Dette gjelder når
samvirkets regler og vedtekter åpner for likvidasjon eller omdannelse
av samvirkeforetaket, med utbetaling av foretaksformuen til andelshaverne.
Gevinst på andel i samvirkeforetak vil etter gjeldende
regler være skattepliktig for andelshaveren. Det foreslås
at slik gevinst skal omfattes av aksjonærmodellen, uavhengig av
om foretaksformuen fordeles mellom andelshaverne basert på deres
kapitalandel i, eller samhandel med, samvirkeforetaket.
Også verdipapirfond omfattes av definisjonen av likestilt
selskap i skatteloven § 10-1. Etter gjeldende regler
skilles det skattemessig mellom aksjefond og obligasjonsfond. Det
følger av skatteloven § 10-1 tredje ledd
at et verdipapirfond som eier en eller flere aksjer, skal anses
som et aksjefond, mens verdipapirfond som etter vedtektene skal
plassere midlene bare i andre verdipapirer enn aksjer, skal anses
som obligasjonsfond.
I aksjefond vil hele eller deler av inntekten som opptjenes i
fondet, være aksjeinntekt. Etter skatteloven § 10-31
tredje ledd er verdipapirfond i dag fritatt for skatteplikt på gevinst,
og har ikke fradragsrett for tap ved realisasjon av aksjer, forutsatt
at fondets vedtekter forbyr utdeling av slike gevinster som utbytte. Som
omtalt i kapittel 6, avsnitt 6.5.2.1 (ii) i proposisjonen, foreslår
departementet at fritaksmetoden skal få anvendelse på aksjeinntekter
opptjent i aksjefond. Departementet foreslår derfor å oppheve § 10-31 tredje
ledd.
Fritaksmetoden vil imidlertid ikke omfatte gevinst på investeringer
utenfor EØS-området, dersom det underliggende
selskapet er hjemmehørende i et lavskatteland, eller skattyteren
har lav eierinteresse, jf. proposisjonens kapittel 6, avsnitt 6.5.4.3
og avsnitt 6.5.4.5. Opphevelse av skatteloven § 10-31
tredje ledd vil derfor innebære at aksjefond med aksjeinvesteringer
i land utenfor EØS-området, vil bli skattepliktig
for aksjegevinster knyttet til slike investeringer. Departementet
vil ved oppfølgingen av reformen vurdere behovet for å innføre
en særlig skattefritaksregel for aksjefond som investerer
i land utenfor EØS-området.
Etter departementets syn bør aksjefondsandeler omfattes
som objekt under aksjonærmodellen. Dette innebærer
at inntekter fra aksjefondsandeler skal skjermes for ekstra skatt
når mottaker er subjekt under aksjonærmodellen.
Inntekter opptjent i obligasjonsfond vil ikke bestå av
aksjeinntekter, men av inntekter fra obligasjoner og eventuelt andre
finansielle instrumenter. Dette tilsier etter departementets syn
at inntekter fra obligasjonsfond ikke bør omfattes av aksjonærmodellen, men
heller bør beskattes på tilsvarende måte
som inntekt på individuelt eide obligasjoner. Dette innebærer
at det ikke skal beregnes skjerming for andeler i obligasjonsfond.
Utdelinger til andelshaverne vil på samme måte
som i dag være fradragsberettiget for fondet. Dette motsvares
med at utdelingen vil være skattepliktig for mottaker som
alminnelig inntekt, uten skjerming.
Enkelte innretninger har verken eiere, andelshavere eller medlemmer.
I slike innretninger vil det derfor ikke være noen som
har krav på overskudd eller utbytte fra innretningen. Slike
innretninger vil ikke omfattes av definisjonen av aksjeselskaper
og likestilte selskaper. Utbetalinger fra slike innretninger vil likevel
ofte være skattepliktig for mottaker. Det kan derfor stilles
spørsmål om slike utbetalinger bør skjermes
etter aksjonærmodellen. Slike utbetalinger vil imidlertid
ikke være avkastning på kapital som er investert
i innretningen. Aksjonærmodellen er ment å skjerme
en risikofri avkastning på den investerte kapitalen. Hensynene
bak aksjonærmodellens skjermingsregler gjør seg
derfor ikke gjeldende for utbetalinger fra slike innretninger. Dette
viser seg også ved at det ikke foreligger noe skjermingsgrunnlag knyttet
til slike utbetalinger.
En praktisk form for slik innretning er stiftelser. Stiftelser er karakterisert ved at de
er selveiende formuesmasser, uten eiere og medlemmer. Det er dermed
ingen som har krav på en bestemt overskudds- eller utbytteandel
på kapitalinnskudd i stiftelser. Nærmere angitte
personer kan likevel ha rett til utdelinger fra en stiftelse. Stiftelser
kan være konstruert slik at enkeltpersoner har et eierlignende
forhold til dem, og kan i større eller mindre grad fungere
som redskaper for personlige eierinteresser.
Stiftelser er i utgangspunktet skattepliktige innretninger, men
er i stor utstrekning fritatt for alminnelig skatteplikt etter skatteloven § 2-32.
Etter § 2-32 første ledd er bl.a. innretninger
som ikke har erverv til formål, fritatt for formues- og
inntektsskatt. Skattefriheten omfatter også aksjeinntekter.
Utdelingen fra stiftelser er skattepliktig for mottaker, jf.
skatteloven § 5-42 bokstav c. I enkelte tilfeller
vil stiftelsen ha rett til fradrag for slike utdelinger, jf. skatteloven § 6-41.
Aksjonærmodellen skal som nevnt skjerme investeringers
risikofrie avkastning. For mottaker av ytelser fra stiftelser foreligger
det ikke noe kapitalinnskudd som kan gi rett til skjerming etter
aksjonærmodellen. Departementet ser derfor ingen grunn til å la
slike utdelinger omfattes av aksjonærmodellen. Dette innebærer
at utdelinger fra stiftelser vil være skattepliktige for
mottaker i samme utstrekning som i dag.
Som nevnt foran, legger departementet til grunn at aksjonærmodellen
får anvendelse også på aksjeinntekter
mv. til norske personlige aksjonærer fra utenlandske selskaper
som kan likestilles med norske selskaper som omfattes av aksjonærmodellen.
Dette vil sikre lik beskatning av aksjeinntekter, uavhengig av om
inntekten er knyttet til norske eller utenlandske selskaper.
Det kan reises spørsmål om hensynet til likebehandling
også innebærer at aksjonærmodellen bør anvendes
på kildeskatt på utbytte til utenlandske fysiske
aksjonærer. En skjerming på utbytte til utenlandske
aksjonærer vil reise flere praktiske spørsmål. Det
vises til omtale i St.meld. nr. 29 (2003-2004), avsnitt 3.4.3, når
det gjelder forholdet mellom dagens beskatning av utbytte fra norske
selskaper til utenlandske aksjonærer og EØS-avtalen.
Som nevnt der kan det i forbindelse med en pågående
prosess, forventes en avklaring på forholdet mellom EØS-avtalen
og dagens skattemessige behandling av utbytte fra norske selskaper
til utenlandske aksjonærer. Departementet vil, bl.a. på bakgrunn
av utfallet av denne prosessen, vurdere spørsmålet
om forholdet mellom kildeskatt på utbytte til utenlandske
personlige aksjonærer og aksjonærmodellen.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-30.
Endringene foreslås innført med virkning fra og
med inntektsåret 2006.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 10-10
første ledd første punktum, § 10-12,
10-30 samt opphevelse av § 10-31 tredje ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader
under punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Nedenfor vil ordet "aksjonær" bli brukt som betegnelse
på samtlige subjekter som omfattes av aksjonærmodellen,
mens ordet "aksje" vil bli brukt som betegnelse på samtlige
objekter som omfattes av aksjonærmodellen.
I aksjonærmodellen skal en aksjes årlige skjerming
settes til aksjens skjermingsgrunnlag multiplisert med skjermingsrenten.
Utgangspunktet for skjermingsgrunnlaget vil være aksjens
kostpris. For kjøpte aksjer vil kostprisen være
det vederlaget aksjonæren i sin tid har gitt for aksjen.
Etter skatteloven § 10-33 kan kostnader skattyter har
hatt til megler eller lignende ved anskaffelse av aksjen, føres
til fradrag når aksjen realiseres. I forarbeidene til bestemmelsen
legges det til grunn at bestemmelsen omfatter "utgifter som har
direkte sammenheng med ervervet", og det er pekt på at
dette først og fremst gjelder for "utgifter til megler,
oftest kurtasjeutgifter".
Etter dagens regler har det liten betydning om disse kostnadene
anses som en del av kostprisen, eller som aktiverte kostnader som
kan fradras separat ved realisasjon av aksjen. I aksjonærmodellen
vil imidlertid dette få betydning for beregningen av det årlige
skjermingsfradraget.
Etter departementets syn har slike utgifter en så direkte
sammenheng med ervervet av aksjene at de bør inngå som
en del av aksjonærens kostpris, og dermed som en del av
aksjens skjermingsgrunnlag. Også andre aktiveringspliktige
kostnader aksjonæren har i forbindelse med aksjeervervet,
bør etter departementets vurdering inngå som en
del av aksjens kostpris, og dermed som en del av aksjens skjermingsgrunnlag.
Ved stiftelse av aksjeselskap eller kapitalutvidelser vil aksjonærene
skyte inn midler som aksjekapital. Kostpris på aksjene
ved slike kapitalinnskudd vil være kapitalinnskuddet knyttet
til den enkelte aksje.
Ved arv av aksjer, aksjefondsandeler og grunnfondsbevis, vil
arvingens inngangsverdi etter dagens regler utgjøre omsetningsverdien
på arvetidspunktet, begrenset oppad til verdien som er
lagt til grunn ved arveavgiftsberegningen, jf. skatteloven § 9-7.
Tilsvarende gjelder for overføring av aksjer mv. ved gave.
Grunnlaget for arveavgiftsberegningen skal etter hovedregelen
være omsetningsverdien, men for ikkebørsnoterte
aksjer kan arvingen velge om avgiftsgrunnlaget skal settes til 100
pst. eller 30 pst. av aksjens andel av selskapets skattemessige
formuesverdi, jf. arveavgiftsloven § 11 A. Selskapets
skattemessige formuesverdi vil normalt være lavere enn
omsetningsverdien.
En slik diskontinuitet innebærer at eventuelle latente
gevinster knyttet til aksjer før disse overføres ved
arv, vil bli endelig skattefri ved overførselen, og arvingen
vil kunne få et høyere skjermingsgrunnlag enn
arvelateren hadde. Dette medfører at arvingen kan ta ut
et høyere skattefritt utbytte etter generasjonsskiftet,
enn arvelateren kunne tatt ut før generasjonsskiftet. Hvis
arvelateren har et latent tap knyttet til aksjene, vil denne fradragsretten
gå tapt ved overførselen, og arvingen vil få et
lavere skjermingsgrunnlag enn arvelateren hadde, noe som vil gi
mindre skattefritt utbytte for arvingen enn for arvelater.
Dagens regler om diskontinuitet ved fastsetting av inngangsverdi
på arvede aksjer, kan medføre uheldige effekter
i forhold til aksjonærmodellen. Departementet foreslår
derfor å innføre et kontinuitetsprinsipp ved fastsettelse
av inngangsverdi, og dermed også skjermingsgrunnlag, for
aksjer ervervet ved arv og gave. Det vises til nærmere
omtale i proposisjonens avsnitt 5.6.3, og forslag til ny § 10-33
i skatteloven.
For aksjer ervervet ved skattefri omdanning gjelder det særregler
for fastsettelse av aksjenes kostpris, jf. Finansdepartementets
forskrift til skatteloven § 11-20. I disse tilfellene
skal kostprisen baseres på kontinuitet. Denne kostprisen
vil også utgjøre skjermingsgrunnlaget.
Nedsetting av aksjekapitalen kan påvirke aksjonærenes
kostpris på aksjene i selskapet. Kapitalnedsetting kan
enten skje ved innløsning av aksjer, eller ved nedsetting
av aksjenes pålydende, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 12-1.
Innløsning av aksjer behandles som hovedregel som realisasjon
av aksjer, jf. skatteloven § 10-37. Nedsetting
av aksjekapital med innløsning av aksjer vil derfor som
hovedregel ikke påvirke kostprisen på aksjonærens øvrige
aksjer i selskapet. Ved kapitalnedsettelse med nedskriving av aksjens
pålydende og utbetaling til aksjonærene, skal
aksjens kostpris, og dermed skjermingsgrunnlaget, reduseres tilsvarende
tilbakebetalingen av tidligere innbetalt aksjekapital og overkurs.
Utbetaling av tidligere fondsemittert aksjekapital, og utbetalinger ut
over tidligere innbetalt aksjekapital og overkurs, behandles skattemessig
som utbytte.
Hendelser i løpet av aksjonærens eiertid kan
også påvirke kostprisen på aksjene. Ved
fusjoner og fisjoner skal skattyters samlede kostpris på aksjene
i det overdragende selskap videreføres på aksjene
i det overtakende selskap. De omfordelte kostprisene vil være
aksjonærens skjermingsgrunnlag på de nye aksjene.
På samme måte vil skjermingsgrunnlaget etter fondsemisjoner,
kapitalnedsettelse, og splitt eller spleis av aksjer, være
omfordelt kostpris. Omfordeling av kostpris skal etter departementets
forslag gjennomføres på samme måte som
dagens omfordeling av RISK-beløp. Det legges til grunn
at omfordelingen må foretas, og ny kostpris fastsettes,
i forbindelse med ligningen for det året transaksjonen
skjer. I forbindelse med omfordelingen av aksjens kostpris må også ubenyttet
skjermingsfradrag omfordeles tilsvarende.
I forbindelse med overgangen til aksjonærmodellen vil
det være behov for særskilte regler som fastsetter
skjermingsgrunnlaget. Departementet foreslår at skjermingsgrunnlaget
i utgangspunktet bør settes til kostpris inkludert eventuelle
omkostninger knyttet til ervervet av aksjene, tillagt eventuelle
RISK-beløp.
Fram til innføringen av aksjonærmodellen vil
aksjonærene ha incentiver til å ta ut utbytte,
for så eventuelt å føre midlene tilbake
til selskapet i form av innbetalt aksjekapital og overkurs. Slik
innbetalt aksjekapital og overkurs vil senere kunne utdeles uten
utbyttebeskatning. Ved å videreføre RISK-verdiene som
en del av skjermingsgrunnlaget, vil incentivene til å foreta
slike tilpasninger begrenses noe. Årsaken er at utbytteutdelinger
medfører redusert RISK-beløp, og dermed lavere
skjermingsgrunnlag når aksjonærmodellen innføres.
Dersom utbyttet føres tilbake til selskapet i form av innbetalt
kapital, vil skjermingsgrunnlaget totalt sett ikke påvirkes
av utbytteutdelingen og den påfølgende kapitalforhøyelsen.
I utgangspunktet må det dessuten kunne anses akseptabelt
at skattlagt selskapsoverskudd i det gamle skatteregime utdeles
som utbytte med godtgjørelse før overgangen til
aksjonærmodellen, gitt at de formelle, selskapsrettslige
regler mv. for utdeling følges.
Aksjer med negative RISK-verdier kan ha negativ inngangsverdi.
Skaugeutvalget foreslo at skjermingsgrunnlaget for selskap med negativ
inngangsverdi skulle settes til null. Etter departementets vurdering
bør imidlertid negativ inngangsverdi medføre at
også aksjens skjermingsgrunnlag blir negativt. Det bør
imidlertid ikke beregnes noe (negativt) skjermingsfradrag av det
negative skjermingsgrunnlaget. Hvis skattyteren kommer i en situasjon
hvor inngangsverdien skal økes, for eksempel ved oppskriving
av aksjens pålydende som følge av forhøyelse av
selskapets aksjekapital ved innbetaling, vil oppskrivningsbeløpet
bli tillagt det negative grunnlaget. På denne måten
unngår man at enkelte aksjonærer oppnår
utilsiktede skattemessige fordeler ved innføringen av aksjonærmodellen.
Ved realisasjon av aksjer med negativ inngangsverdi, vil den negative
inngangsverdien legges til grunn ved gevinstberegningen på samme
måte som i dag.
I forbindelse med skattereformen i 1992 ble det gitt adgang til å oppregulere
inngangsverdien på aksjer som tidligere kunne ha vært
solgt skattefritt. For børsnoterte selskaper var oppreguleringen
knyttet til kursen rundt årsskiftet. Inngangsverdien på ikkebørsnoterte
aksjer kunne oppreguleres til aksjens forholdsmessige andel av selskapets
skattemessige formuesverdi, aksjens forholdsmessige andel av selskapets
regnskapsmessig egenkapital, eller til godkjent takst over aksjens
verdi.
Samtidig ble det innført en fradragsbegrensning for
tap ved realisasjon av ikke-børsnoterte aksjer hvor inngangsverdien
er oppregulert til en forholdsmessig andel av selskapets regnskapsmessig
egenkapital eller ved takst. Bakgrunnen for fradragsbegrensningen
var at aksjonærene ikke skulle kunne oppnå fradrag
for fiktive tap som følge av oppreguleringen. Med fiktive
tap siktes det til fradrag for differansen mellom den høyere
oppskrevne verdi og en lavere salgssum, til tross for at denne salgssummen
er høyere enn aksjens opprinnelige kostpris med tillegg
av eventuelle RISK-beløp. Fradragsbegrensningen gjaldt
opprinnelig frem til 1. januar 2002. Bakgrunnen for tidsbegrensningen
var departementets antagelse den gang om at eventuelle tilpasninger
ville avta over tid, og at en 10-års frist derfor ville
være tilstrekkelig. I ettertid viste det seg imidlertid
at mange skattytere fikk verdsatt sine aksjer til meget høye
verdier i 1992, slik at disse også etter 2002 ville oppnå betydelige
tapsfradrag ved realisasjon av aksjene. På denne bakgrunn
vedtok Stortinget i 2001 å gjøre fradragsbegrensningen
for tap tidsubegrenset.
Ved innføringen av aksjonærmodellen foreslår departementet
at takstverdiene fra 1992 ikke skal legges til grunn som skjermingsgrunnlag.
Bakgrunnen for dette er at mange aksjonærer som nevnt oppnådde svært
høye inngangsverdier på sine aksjer ved denne takseringsrunden,
og at flere aksjonærer derfor kan få et urimelig
høyt skjermingsfradrag dersom disse takstverdiene legges
til grunn som skjermingsgrunnlag. Det foreslås at skjermingsgrunnlaget
for ikke-børsnoterte aksjer som kunne vært solgt
skattefritt før 1992, settes til aksjens forholdsmessige
andel av skattemessig formuesverdi fra 1992, eller til aksjens opprinnelige
kostpris dersom denne kan dokumenteres, tillagt eventuelle RISK-beløp.
Departementet legger til grunn at takstverdien likevel skal kunne
benyttes som inngangsverdi ved realisasjon av ikke-børsnoterte
aksjer, selv om den ikke legges til grunn som skjermingsgrunnlag.
Benyttes takstverdien som inngangsverdi ved realisasjon, vil fradragsbegrensningen
for tap fortsatt gjelde.
For børsnoterte aksjer som kunne vært avhendet skattefritt
før 1992, foreslås det at skjermingsgrunnlaget
settes til oppregulert verdi fra 1992, eventuelt aksjens opprinnelige
kostpris dersom denne kan dokumenteres, tillagt eventuelle RISK-beløp.
I skattemeldingen konkluderte departementet med at skjermingsrenten
burde være felles for alle selskaper, fastsettes årlig,
og reflektere avkastningen på en risikofri plassering i det aktuelle året. Videre signaliserte departementet at
den konkrete fastsettelsen av skjermingsrenten skulle vurderes nærmere.
Dersom en ekstrabeskatning av avkastning utover risikofri avkastning
er utformet slik at den er helt symmetrisk i forhold til avkastning
over og under risikofri avkastning, skal skjermingsrenten fastsettes
til risikofri rente etter skatt. Dette gjelder også for
investeringer som er usikre, og derfor har høyere forventet
avkastning enn skjermingsrenten, og uansett hvor høy risiko
investeringen har. Ved en symmetrisk utforming av modellen, vil
avkastning under skjermingsrenten være fradragsberettiget
på samme måte som avkastning over skjermingsrenten
er skattepliktig. Dermed påvirkes ikke investorens avkastningskrav
til investeringen. Dette innebærer i realiteten at staten
bærer en symmetrisk andel av investeringens risiko, som
passiv deltaker i investeringen. Et eventuelt risikotillegg i skjermingsrenten
vil da medføre at investoren overkompenseres for risiko.
Dette resonnementet forutsetter at utbytteskatten er symmetrisk.
For å oppnå full symmetri, må skattyter
med sikkerhet vite at skjermingsfradraget kan utnyttes i sin helhet.
Skjermingsfradrag som ikke benyttes det året det opparbeides,
skal derfor fremføres med rente til senere år.
Forslaget til aksjonærmodellen innebærer imidlertid
noen begrensninger i muligheten til å benytte fremførte
skjermingsfradrag. Disse begrensningene er nødvendige for å motvirke
uheldige omgåelses- og tilpasningsmuligheter. For det første
kan ubenyttet skjermingsfradrag bare føres mot aksjeinntekt,
og ikke mot alminnelig inntekt generelt. For det andre kan ikke
ubenyttet skjermingsfradrag samordnes mot annen aksjeinntekt etter
realisasjon. Dersom skjermingsfradraget overstiger gevinsten ved
salg av aksjen, vil det ubenyttede skjermingsfradraget bortfalle.
Dette innebærer isolert sett at aksjonærmodellen ikke
behandler avkastning under og over skjermingsrenten helt symmetrisk,
og forutsetningen for at aksjonærmodellen virker nøytralt
i forhold til risiko er dermed ikke oppfylt. Dette kan tale for å gi
et tillegg i skjermingsrenten. Størrelsen på dette
tillegget må ses i sammenheng med risikoen for at aksjonæren ikke
får benyttet skjermingsfradraget fullt ut. Tillegget har
således ikke direkte sammenheng med den risikopremien som
investorer innarbeider i sitt avkastningskrav på investeringer.
Skaugeutvalget foreslo at asymmetrien knyttet til å begrense
samordningsadgangen til aksjeinntekter, kompenseres ved at skjermingsrenten
baseres på statsobligasjonsrenten med 5 års løpetid.
Renten på obligasjoner med lang løpetid vil normalt
inneholde et moderat risikotillegg, slik at den gjennomsnittlige avkastningen
over tid må antas å være noe høyere enn
på lån med kort løpetid.
I skattemeldingen ble det foreslått en ytterligere begrensning
ved at ubenyttet skjermingsfradrag etter realisasjon heller ikke
kan samordnes med annen aksjeinntekt. I den forbindelse vurderte
departementet om dette burde kompenseres ved et høyere
risikotillegg enn det Skaugeutvalget foreslo. Departementet konkluderte
imidlertid med at det ikke var grunnlag for et ytterligere risikotillegg,
jf. St.meld. nr. 29 (2003-2004), s. 87-88
Som nevnt foran skal renten være etter skatt på alminnelig
inntekt. Dette har sammenheng med at aksjonæren må betale
skatt også ved alternative plasseringer, samtidig som utbytte
allerede er skattlagt på bedriftens hånd. En risikofri
investering gir derfor samme avkastning etter skatt uavhengig av
om den finner sted via et selskap som gir utbytte, eller ved en alternativ
investering direkte i finansmarkedet.
Departementet vil i tråd med Skaugeutvalgets forslag,
foreslå at skjermingsrenten i aksjonærmodellen
fastsettes årlig til etterskattverdien av årsgjennomsnittet
av statsobligasjoner med 5 års løpetid i inntektsåret.
Årsgjennomsnittet for statsobligasjonsrenter med 5 års
løpetid for 2003 var 4,58 pst. Dette tilsvarer en skjermingsrente
(etter skatt) på 3,3 pst. Skjermingsrenten for 2006 vil
bli fastsatt tidlig i 2007, basert på årsgjennomsnittet
av obligasjonsrenten for 2006. Beregningsmetoden for fastsettelse
av skjermingsrenten bør fastsettes i forskrift.
Skjermingsfradraget beregnes ved å multiplisere aksjens
skjermingsgrunnlag med den fastsatte skjermingsrenten. Skjermingen
skal beregnes årlig. Av praktiske årsaker skal
skjerming for hele året tilordnes den som eier aksjen 31.12.
Skjermingen skal skje separat for hver enkelt aksje.
Den beregnede skjermingen kan kun fradras i utbytte og gevinster
på samme aksje. Skjerming beregnet på én
aksje vil ikke kunne fradras i utbytte eller gevinster fra aksjonærens øvrige
aksjer. Som alternativ kunne det tenkes at skjermingen skjer samlet
for aksjonærens aksjer i det enkelte selskap, eller for samtlige
av aksjonærens aksjer. En slik samlet skjerming vil imidlertid
skape vesentlig større muligheter for oppbygging av skattekreditter,
og kan dermed øke faren for uønskede tilpasningsmuligheter,
særlig i forhold til utflytting. Departementet vil ved
oppfølgingen av reformen vurdere om slike tilpasningsmuligheter
kan reduseres gjennom en form for beskatning av norske aksjonærer
når disse flytter ut av norsk beskatningsområde,
jf. avsnitt 5.6.9 i proposisjonen. En eventuell utflyttingsskatt
vil imidlertid ikke fange opp alle omgåelsestilfeller.
En samlet skjerming vil bl.a. kunne åpne for tilpasninger
gjennom handel av aksjer rundt årsskiftet, jf. nedenfor.
Departementet legger derfor til grunn at det vil være
nødvendig med en isolert skjerming for hver enkelt aksje
for å unngå slike omgåelses- og tilpasningsmuligheter.
Dersom skjermingen knyttet til den enkelte aksje overstiger aksjonærens
tidfestede utbytte på aksjen for det aktuelle år,
kan ubenyttet skjerming fremføres mot utbytte eller gevinst
fra samme aksje i senere år. Det foreslås også at
ubenyttet skjerming skal legges til aksjens skjermingsgrunnlag ved
beregning av neste års skjermingsfradrag. Dette innebærer
at ubenyttet skjerming fremføres med renter.
Ved realisasjon av aksjen fastsettes skattepliktig gevinst til
aksjens utgangsverdi fratrukket aksjens inngangsverdi. Eventuelt
ubenyttet skjerming fra tidligere år vil redusere skattepliktig
gevinst på aksjen.
Skaugeutvalget foreslo at ubenyttet skjerming etter realisasjon
av aksjen skulle kunne fradras i, eller fremføres mot,
aksjeinntekter fra andre aksjer. Sammen med forslaget om at skjerming
for hele året skal tilordnes den som eier aksjen 31.12
i inntektsåret, vil imidlertid en slik samordnings- og
fremføringsadgang kunne åpne for tilpasninger
gjennom handel av aksjer rundt årsskiftet.
Departementet pekte i skattemeldingen side 88 på at
problemet med årsskiftehandler kan være omfattende,
særlig når selskapssektoren fritas for utbytte-
og gevinstbeskatning.
Departementet foreslår at ubenyttet skjerming ved realisasjon
av aksjen ikke skal kunne fradras i, eller fremføres mot,
aksjeinntekter fra aksjonærens øvrige aksjer.
Dette innebærer at ubenyttet skjerming ved realisasjon
av aksjer vil bortfalle, slik at ubenyttet skjerming ved realisasjon
av aksjer ikke vil gi rett til noen form for tapsfradrag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til skattelovens § 10-12, § 10-31
første ledd, § 10-32 andre ledd, § 10-34
og opphevelse av § 10-32 fjerde, femte og sjette
ledd, samt overgangsreglene til endringene i skattelovens kapittel
10 som har virkningstidspunkt fra 1. januar 2005 og viser
til rettebrev fra finansministeren 5. november 2004.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader
under punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Innføring av kontinuitet generelt i inntektsbeskatningen
ble drøftet av arveavgiftsutvalget i NOU 2000:8 kapittel
9. Utvalgets flertall gikk inn for kontinuitet i inntektsbeskatningen
generelt.
Skatteloven bygger på et vidt inntektsbegrep hvor alle
gevinster er inntektsskattepliktig, og alt tap fradragsberettiget,
selv om det i praksis er betydelige unntak. For aksjer og andeler
er hovedregelen at alle gevinster er skattepliktige og alle tap
fradragsberettigede. Av hensyn til skattyters likviditet og av praktiske
hensyn, er skatteplikten knyttet til realisasjonstidspunktet, men
i prinsippet utgjør verdistiging inntekt og verdinedgang
tap. At en gevinst skal bli endelig skattefri, eller at en verdireduksjon
ikke kommer til fradrag på grunn av reglene om diskontinuitet, bryter
med det vide inntektsbegrepet som bør legges til grunn
i skatteretten. Dagens regler om diskontinuitet må ses
på som et unntak fra det vide inntektsbegrepet, og krever
derfor særskilt begrunnelse.
Viktige økonomiske hensyn taler mot at skjermingsgrunnlaget
skal endres ved arve- og gaveovergang. Hensikten med skjermingsgrunnlaget
er å oppnå investeringsnøytralitet, og
det er følgelig risikofri avkastning av den opprinnelige
innvesteringen (med tillegg av eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag) som
skal skjermes. Etter at investeringen er foretatt, tilsier ikke
hensynet til nøytralitet endring i skjermingsfradraget.
Dersom skjermingsgrunnlaget i utgangspunktet er riktig, vil heller
ikke rimelighetshensyn eller andre hensyn tilsi at skjermingsgrunnlaget skal
endres ved arve- og gaveovergang. Innføring av aksjonærmodellen
styrker derfor begrunnelsen for å gå over til
et kontinuitetsprinsipp på aksjonærmodellens område.
Med aksjonærmodellen vil diskontinuitet i prinsippet
kunne føre til at en utsetter utbytteutbetalinger (utover
skjermingsfradraget), eller et eventuelt salg, til arve- og gaveovergangen
har funnet sted. Hensikten vil være å få inkludert
det tilbakeholdte overskuddet i skjermingsgrunnlaget. Økningen
i skjermingsgrunnlaget ved diskontinuitet må imidlertid,
for å være interessant, være tilstrekkelig
til å oppveie bortfallet av eventuelle ubenyttede skjermingsfradrag. Diskontinuitet
vil svekke et viktig formål med aksjonærmodellen,
nemlig at utsettelse av utbytteuttak til etter realisasjon ikke
skal lede til vesentlige skattebesparelser over tid.
Innlåsningseffekter i form av unnlatte utbytteuttak
og salg før arv eller gave, vil likevel være noe
begrenset. Slike tilpasninger vil normalt bare være aktuelle
i bedrifter med få, dominerende eiere, i praksis ikke-børsnoterte
aksjeselskaper, og med store tilbakeholdte overskudd. Videre antas
det at generasjonsskiftet må være relativt nært
forestående. Ettersom fastsettelsen av ny inngangsverdi
for ikke-børsnoterte aksjer tar utgangspunkt i den skattemessige
verdien av eiendelene i selskapet, vil en dessuten ikke kunne inkludere
opparbeidet forretningsverdi m.m. i det nye skjermingsgrunnlaget.
Dagens arveavgiftsregler oppfattes av mange skattytere som kompliserte.
Ved innføring av aksjonærmodellen vil dette regelverket
fremstå som vesentlig mer komplisert, fordi arvingen må fatte
beslutninger med skattemessige implikasjoner, ofte på svært
usikkert grunnlag. Dette øker vilkårligheten i regelverket,
noe som anses uheldig. Innføring av kontinuitet ved fastsettelse
av aksjers inngangsverdi, vil redusere antallet variabler skattyterne
må ta hensyn til, og vil dermed gjøre regelverket
enklere.
En praktisk innvendig mot kontinuitet er at det kan være
vanskelig å finne giverens eller arvelaterens kostpris.
Aksjonærmodellen innebærer at en allerede ut fra
hensynet til utbyttebeskatningen må finne fram og registrere
givernes og arvelaternes kostpris (skjermingsgrunnlag) på aksjer
og andeler. Følgelig fjerner innføringen av aksjonærmodellen
et praktisk motargument mot kontinuitet for aksjer og andeler som omfattes
av modellen.
En annen innvendig mot kontinuitet er at hver skattyter bør
få avgjort sine skattemessige forhold uavhengig av andres
skatteposisjoner, slik at mottaker og arving ikke bør være
avhengig av giver eller arvelaters skatteposisjoner. Konsekvensen
av dette syn bør imidlertid være å skattlegge
giver eller arvelater (dødsboet) som om aksjen eller andelen
var realisert ved arvefallet eller gaveoverføringen (oppgjørsbeskatning).
Dette kan imidlertid medføre betydelige likviditetsproblemer.
Sett i dette perspektiv fremstår kontinuitet som en mer
lempelig behandling av giver/arvelater og mottaker/arving.
En innføring av et kontinuitetsprinsipp ved overføring
av aksjer ved arv og gave, vil i mange tilfeller innebære
en skattemessig ulempe for de aktuelle skattytere sammenlignet med
dagens diskontinuitetsprinsipp. Dette vil særlig gjelde
for eiendeler hvor verdiene stiger over tid (aksjer/fast
eiendom). Dette må imidlertid ses i sammenheng med aksjonærmodellens
formål, og at dagens regler gir skattelette som er dårlig
begrunnet ut fra de prinsipper skattesystemet bygger på.
For generasjonsskifte i familieeide bedrifter hvor aksjene eller
andelen ikke skal realiseres på lang tid, vil nåverdien
av eventuelle latente gevinster knyttet til aksjene være
lav. Dersom aksjene går i arv også til neste generasjon,
vil nåverdien av den latente gevinsten være null
på den forrige eiers hånd. Departementet foreslår
dessuten at det skal gis et sjablonmessig fradrag i arveavgiftsgrunnlaget
for den latente skatteforpliktelsen som arvingen overtar, se nedenfor.
Dette vil i mange tilfeller medføre at arveavgiften blir
lavere enn etter dagens regler.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
givers eller arvelaters kostpris og skjermingsgrunnlag videreføres
til mottakeren eller arvingen. Dette må også gjelde
ubenyttet skjermingsfradrag fra tidligere år. Muligheten
for utdeling av utbytte uten skatt blir da upåvirket av
generasjonsskiftet. Forslaget innebærer også at
latent gevinst/tap overføres til mottaker. Det
vises til forslag til ny § 10-33 i skatteloven.
Forslaget om å innføre et kontinuitetsprinsipp innebærer
at arvingen eller gavemottakeren vil overta aksjer eller andeler
med latente gevinster eller tap. Arveavgiftsgrunnlaget bør
derfor reduseres med latent skatt på gevinsten, og økes
med latent skattereduksjon som følge av tapet. Fradrag
for den latente skatten er i overensstemmelse med det alminnelige arveavgiftsrettslige
prinsipp om fradrag for gjeld.
Fradrag for den latente skatten og ikke det latente skattegrunnlaget
gir en nøytral løsning mht. realisasjon før
og etter generasjonsskiftet. Sett at A i sin tid ervervet en aksje
for 100. Ved generasjonsskiftet er den verd 250. Den latente skatten
på arvingen Bs hånd vil være 28 pst.
av gevinsten på 150 dvs. 42. B mottar følgelig
en nettoverdi på 208. Hvis A hadde solgt aksjen før
generasjonsskiftet og betalt skatt av en gevinst på 150,
ville B arvet 208.
Et motargument er at bare fullt fradrag i arveavgiften for gevinsten
(skattegrunnlaget) hindrer dobbeltbeskatning av mottaker mht. gevinsten.
Gevinsten blir ved kontinuitet skattlagt med både 28 pst. inntektsskatt
og marginalt 20 pst. arveavgift (etter fradrag for latent skatt)
på mottakers hånd. Imidlertid følger
det av innføringen av kontinuitet at en større inntektskattebyrde
skal legges på mottaker. Formålet med å hindre
endelig skattefrihet for gevinsten blir bare delvis nådd
hvis det tas hensyn til dobbeltbeskatningseffekten på arvingens
eller mottakerens hånd fullt ut. Hvis en i eksemplet over
hadde gitt fradrag i arveavgiften for skattegrunnlaget ville arveavgiften
bli redusert med 20 pst. av 150, dvs. med 30. Med fradrag for den
latente skatten vil redusert arveavgift være 20 pst. av
42 dvs. 8,4. Følgelig ville effekten av kontinuitet bli
redusert med 21,6 hvis en gav fradrag for skattegrunnlaget.
Det kan argumenters for at mottakeren eller arvingen selv bestemmer
når realisasjon skal finne sted, slik at det bør
gis fullt fradrag for latent skatt. I mange generasjonsskiftetilfeller
vil arvingen eller mottakeren imidlertid sitte med aksjene eller
andelene over tid. Hvis en gir fradrag uten å beregne nåverdien
av fradraget, vil en derfor systematisk overkompensere mottaker.
På den annen side vil mottaker ha fordel av en nåverdiberegning
i de tilfelle det skal gjøres et tillegg for latent tap,
fordi tillegget blir redusert.
På tidspunktet for arveavgiftsberegningen vil det være
usikkert når en eventuell realisasjon av aksjene vil skje,
og når og hvor mye utbytte som vil bli utbetalt. Nåverdien
av fradraget eller tillegget må derfor fastsettes ved en
sjablon. I likhet med arveavgiftsutvalget (NOU 2000:8) foreslår
departementet at det gis fradrag for 20 pst. av latent gevinst,
og tillegg for 20 pst. av latent tap, i arveavgiftsgrunnlaget. Det
vises til forslag til nytt femte ledd i § 14 og
nytt sjette ledd i § 15 i arveavgiftsloven.
Hvis reglene om kontinuitet medfører at inngangsverdien
på aksjene blir høyere enn arveavgiftsgrunnlaget,
vil skatteloven § 9-7 innebære at inngangsverdien/skjermingsgrunnlaget
begrenses oppad til arveavgiftsgrunnlaget. Det foreslås
ingen endring i skatteloven § 9-7. Skattyter vil
som i dag kunne velge en redusert arveavgiftsverdi for aksjer og
andeler omfattet av arveavgiftsloven § 11 A, dvs.
30 pst. av aksjens andel av selskapets skattemessige verdi. Redusert
arveavgift vil ha som konsekvens at skjermingsgrunnlaget og inngangsverdien
reduseres.
Ikke all arv og gave er unntatt fra uttaksbeskatning etter skatteloven § 5-2.
Ved innføring av kontinuitet må det gjøres
unntak fra uttaksbeskatning, som er en oppgjørsbeskatning
av giver, så langt kontinuitet innføres. Det vises
til forslag til nytt annet ledd i skatteloven § 5-2.
Kontinuitet ved arv og gave avgrenses til overdragelse av aksjer
og andeler som er objekt i aksjonærmodellen, dvs. aksjer
i aksjeselskap og allmennaksjeselskap, og andeler i likestilte selskaper,
jf. skatteloven § 10-1, herunder grunnfondsbevis,
andel i samvirkeforetak, aksjefond og andeler i tilsvarende utenlandske
selskaper. I forslaget til ny skatteloven § 10-33
er dette uttrykt ved en henvising til skatteloven § 10-10,
jf. § 10-1.
Kontinuitet skal bare skje ved overføring til subjekt
som omfattes av aksjonærmodellen fra subjekt som omfattes
av aksjonærmodellen. Dette gir seg uttrykk i forslaget
til ny § 10-33 i skatteloven, ved en henvising
til § 10-12.
Ved gavesalg vil det kunne oppstå en skattepliktig gevinst
på givers hånd. I slike tilfeller må det
gjøres et tillegg i inngangsverdien som gavemottaker overtar,
lik gevinsten. Ellers vil den samme gevinsten bli skattlagt to ganger.
Sett at givers inngangsverdi er 100, omsetningsverdien ved gavesalget
250 og salgssummen er 150. Giver vil her bli skattlagt for en gevinst
på 50. De alminnelige regler om kontinuitet innebærer
at mottaker skal overta 100 som inngangsverdi, og en latent gevinst
på 150. Selgers gevinst på 50 bør imidlertid
legges til inngangsverdien slik at mottaker får en inngangsverdi
på 150 og overtar en latent gevinst på 100. Verdistigningen
skattlegges således bare en gang. Et slikt tillegg i inngangsverdien får
også virkning for skjermingsgrunnlaget, se likevel nedenfor
om visse typer aksjer som fikk ny inngangsverdi i 1992. Giver får
ikke fradrag for tap ved gavesalg. Det er derfor ikke nødvendig å gjøre
et fradrag i inngangsverdien ved kontinuitet for å forhindre
dobbelt fradrag.
Ved innføringen av aksjonærmodellen foreslår departementet
at takstverdiene fra 1992 ikke skal kunne legges til grunn som skjermingsgrunnlag,
men fortsatt skal kunne brukes som inngangsverdi ved gevinst- og
tapsoppgjør ved realisasjon. Det foreslås at skjermingsgrunnlaget
for ikke-børsnoterte aksjer som kunne vært solgt
skattefritt før 1992, settes til aksjens forholdsmessige
andel av skattemessig formuesverdi fra 1992, eller til aksjens opprinnelige kostpris
dersom denne kan dokumenteres, tillagt eventuelle RISK-beløp.
Ved kontinuitet skal mottakeren eller arvingen i slike tilfeller
overta to typer verdier (inngangsverdi og skjermingsgrunnlag) samt ubenyttet
skjermingsfradrag. Dette er det gitt uttrykk for i forslaget til
ny § 10-33 i skatteloven, ved at det skilles mellom
inngangsverdi, skjermingsgrunnlag og ubenyttet skjermingsfradrag.
Når en i loven skiller mellom inngangsverdi og skjermingsgrunnlag
for disse typer aksjer, bør eventuell gevinst ved gavesalg som
skal legges til inngangsverdien ikke legges til skjermingsgrunnlaget.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til skattelov ny § 10-33
og § 5-2 annet ledd samt ny arveavgiftslov § 14
femte ledd og § 15 sjette ledd.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader under
punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Aksjonærmodellen innebærer at aksjeinntekter mv.
utover en beregnet alternativavkastning (skjermingsfradraget) vil
bli beskattet som alminnelig inntekt på mottakerens hånd.
Den effektive skattesatsen for inntekter fra aksjer mv. ut over
skjermingsfradraget blir dermed 48,16 pst.
Renter på lån til et selskap er fradragsberettiget for
selskapet og skattepliktig som alminnelig inntekt på långiverens
hånd. Den totale skattebelastningen på renteinntektene
vil i slike tilfeller bli 28 pst. Etter innføringen av
aksjonærmodellen vil det derfor kunne være skattemessig
lønnsomt for en investor å ta ut overskudd fra
selskapet som renter i stedet for som utbytte.
For å avhjelpe dette problemet foreslo Skaugeutvalget
i sin innstilling at det innføres ekstra skatt på renteinntekter
på lån fra personlige skattytere til aksjeselskap,
når renten på lånet er over et visst
nivå, jf. NOU 2003:9, side 220-221. Utvalgets forslag innebærer
at renter, som etter gjeldende regler, skal beskattes som alminnelig
inntekt på mottakers hånd. Renteinntekter utover
et fastsatt skjermingsfradrag skal i tillegg beskattes en gang til
som alminnelig inntekt på mottakers hånd. I skattemeldingen
sier departementet seg enig med utvalget i at det er nødvendig å ekstrabeskatte
renteinntekter når de overstiger et visst nivå,
jf. punkt 5.3 ovenfor.
Departementet foreslår i denne proposisjonen å innføre
en regel om at renter på lån fra personlige skattytere
til aksjeselskaper ut over et fastsatt skjermingsfradrag skal ekstrabeskattes.
Det vises til forslag til § 5-22 i skatteloven.
Departementet legger til grunn at regelen om ekstra skatt på høye
renteinntekter skal omfatte lån fra personlige skattytere
til aksjeselskaper og likestilte selskaper som omfattes av aksjonærmodellen.
Etter departementets syn bør reglene ikke begrenses til å gjelde
lån fra aksjonærer, men gjelde lån fra
personlige skattytere generelt. Som påpekt av Skaugeutvalget,
kan låneavtaler inneholde vilkår som gjør
at forholdet mellom partene i låneavtalen kan få karakter av å være
et forhold mellom en aksjonær og et selskap. Dette gjelder
typisk lån kombinert med rett til å få utstedt
aksjer, og lån hvor renten er helt eller delvis avhengig
av selskapets overskudd eller utbytteutdelinger. I slike tilfeller
bør renter likebehandles med renter på lån
fra aksjonærer. Det vil imidlertid være problemer
knyttet til å finne relevante avgrensningskriterier for
når lånevilkårene tilsier skattelegging
på vanlig måte, og når de tilsier skattlegging
som utbytte. En slik avgrensning vil også kunne by på kontrollproblemer.
Reglene om ekstra skatt på renteinntekter bør
derfor gjelde uavhengig av om långiver har eierandeler
i selskapet eller ikke.
Departementet foreslår at lån knyttet til mengdegjeldsbrev
unntas fra regelen om ekstra skatt på renteinntekter. Med
mengdegjeldsbrev menes norske og utenlandske obligasjoner som er
gjenstand for omsetning i organiserte markeder, hvorav det utstedes mange
i sammenheng og med lik tekst. For slike obligasjoner vil en regel
om ekstra skatt på renteinntekter kunne by på særlige
administrative problemer. Det skyldes bl.a. at mengdegjeldsbrev
gjerne er gjenstand for hyppig omsetning, at kreditor kan være
ukjent for långiverselskapet, og at over- og underkurselementer,
som ofte forekommer ved slike verdipapirer, vil komplisere beregningen
av skjermingsfradrag og påløpte renter.
Videre antas det at slike låneinstrumenter er mindre
egnet til tilpasninger med sikte på å ta ut overskudd
i selskaper i form av renter i stedet for som aksjeinntekter. I
lys av formålet med regelen om ekstra skatt på renteinntekter,
synes det derfor hensiktsmessig å holde lån knyttet
til mengdegjeldsbrev utenfor regelens anvendelsesområde.
Begrepet "mengdegjeldsbrev" er brukt som avgrensningskriterium
også i andre sammenhenger i skatteloven, jf. § 14-23
om underkursobligasjoner, og § 9-3 første
ledd bokstav c om skatteplikt ved realisasjon. Departementet legger
til grunn at en slik avgrensning ikke vil medføre vesentlige
vridninger i markedet for obligasjoner.
Departementet foreslår at grunnlaget for ekstra skatt
på renteinntekter fastsettes med utgangspunkt i faktisk
påløpte renteutgifter. Faktisk påløpte
renteutgifter som overstiger en beregnet skjerming, skal tilleggsbeskattes.
Skjermingen beregnes ved at lånesaldoen multipliseres med
en skjermingsrente.
Det foreslås at skjermingen beregnes for den enkelte
kalendermåned på grunnlag av lånesaldo
ved kalendermånedens begynnelse, uten hensyn til om lånet
er forhøyet eller nedbetalt i løpet av måneden. Ved
låneopptak i løpet av en kalendermåned
beregnes skjermingsfradraget på grunnlag av lånebeløpet ved
opptaket. Denne fremgangsmåten tilsvarer fremgangsmåten
som brukes ved beregning av fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold,
jf. skatteloven § 5-12. Etter forslaget skal det
kun beregnes ett skjermingsfradrag for lånet, selv om det
skjer et kreditorskifte i løpet av en kalendermåned.
Skjermingsfradraget tilordnes den som er kreditor ved kalendermånedens begynnelse.
Departementet foreslår at det ikke skal beregnes ekstra
skatt på renter dersom den effektive rentesatsen for hele
kalendermåneden ligger under skjermingsrenten. Videre vil
det etter forslaget ikke være adgang til å fremføre
ubenyttet skjerming fra måneder der skjermingen er høyere
enn faktisk påløpte renter. Dette innebærer
at det bare vil være nødvendig å beregne
skjerming i måneder der den effektive lånerenten
på lånet er høyere enn skjermingsrenten. En
slik begrensning vil innebære en administrativ forenkling.
Samtidig vil det kunne åpne for at skattyter og selskap
tilpasser seg den gjeldende skjermingsrenten.
Det foreslås at det skal beregnes ett skjermingsfradrag
per selskap skattyteren har låneforhold med. Dette innebærer
at der skattyteren har flere låneavtaler med samme selskap,
skal det skje en samordning av både skjermingsfradrag og
faktiske påløpte renter på lånene.
På denne måten kommer en frem til en samlet normalavkastning,
og en samlet faktisk avkastning for lånefinansieringen
av det aktuelle selskapet. Dette må ses i sammenheng med
at det ikke gis adgang til å fremføre ubenyttet
skjermingsfradrag. En slik samordningsadgang vil forhindre at det oppstår
problemer med å avgrense de enkelte låneavtaler.
Der en skattyter har skjermingsfradrag og faktisk påløpte
renter som knytter seg til låneavtaler med forskjellige
selskaper, skal disse ikke kunne samordnes.
Departementet vil i forskrift gi utfyllende regler om beregning
av grunnlaget for ekstrabeskatning av høye renteinntekter.
Hensikten med å ekstrabeskatte renteinntekter på lån
fra personer til selskaper er å hindre at aksjonærmodellen
omgås ved at avkastning på selskapsinvesteringer
tas ut i form av renter på lån i stedet for som aksjeinntekt.
I skattemeldingen antydes det at skjermingsrenten for slike lån
bør være risikofri rente, eventuelt med et risikotillegg.
Et tillegg til den risikofrie renten vil kunne forhindre at lån
inngått på markedsmessige vilkår blir gjenstand
for dobbeltbeskatning. På den annen side vil et høyt
tillegg innebære at aksjonærmodellen kan omgås.
Departementet vil vise til at det bare er lån fra personlige
skattytere som skal ekstrabeskattes. Et selskap vil dermed normalt
kunne ta opp lån til markedsmessige vilkår fra
andre enn personlige skattytere uten å bli gjenstand for
ekstrabeskatning, selv om markedsrenten for det aktuelle lånet
er høyere enn skjermingsrenten. Videre foreslås
det som nevnt å unnta mengdegjeldsbrev fra ekstrabeskatning
slik at faren for å ramme lån inngått
på markedsmessige vilkår er ytterligere redusert.
Siden hensikten med å ekstrabeskatte enkelte høye
renteinntekter fra selskaper til personer er å hindre omgåelser
ved at aksjeutbytte tas ut i form av renter, kan det argumenteres
for at skjermingsrenten for lån bør være
lik skjermingsrenten på aksjeinntekt. Også praktiske
hensyn taler for en slik løsning. På denne bakgrunn
mener departementet at skjermingsrenten for lån bør
fastsettes som årsgjennomsnittet av femårige statsobligasjoner.
Departementet vil i forskrift gi utfyllende regler om fastsetting
av skjermingsrenten.
Etter gjeldende rett er renteelement som ligger i underkurs ved
utstedelse av en fordring, skattepliktig som fordel vunnet ved kapital
for kreditor, og fradragsberettiget som renteutgift for debitor.
Periodiseringen av renteelementet på kreditor- og debitorsiden skal
etter gjeldende rett skje løpende.
Renteelementet som ligger i underkurs ved utstedelse av en fordring,
skal regnes som renter også i forhold til reglene om ekstra
skatt på renteinntekter. Dette innebærer at beregnede
påløpte månedlige renter undergis ekstrabeskatning
for den del som (eventuelt sammen med kupongrenter) overstiger skjermingsfradraget.
Ved beregning av skjermingsgrunnlaget må det tas utgangspunkt
i utstedelseskursen, ikke obligasjonens pålydende.
Renteinntekter fra lån til aksjeselskaper mv. vil som
i dag være skattepliktige i sin helhet som alminnelig inntekt.
I tillegg skal den delen av renteinntektene som eventuelt overstiger
skjermingsfradraget, inngå i alminnelig inntekt en gang
til. De høye renteinntektene vil dermed inngå to
ganger i alminnelig inntekt. For skattyter vil det være
en fordel at renteinntektene som overstiger skjermingsfradraget
inngår i alminnelig inntekt, fremfor at de skal anses som et
eget skattegrunnlag. Dette fordi skattyter da kan samordne renteinntektene
med inntekt fra andre kilder, og med eventuelle fremførbare
underskudd fra tidligere år.
For høye aksjeinntekter mv. innebærer aksjonærmodellen
en effektiv skattesats på 48,16 pst. Regelen om ekstra
skatt på høye renteinntekter skal medføre at
høye renteinntekter får den samme totale skattebelastningen
som høye aksjeinntekter. Det er derfor nødvendig å redusere
grunnlaget for beregning av skatt på høye renteinntekter
med 28 pst. Dette innebærer at 72 pst. av de renteinntektene
som overstiger skjermingsfradraget, skal inngå i mottakerens
alminnelige inntekt.
Det følger av ligningsloven § 4-1
at alle skattepliktige skal bidra til at deres skatteplikt i rett
tid blir klarlagt og oppfylt. Dette innebærer at långiver
skal opplyse om renteinntekter og fordringer i sin selvangivelse.
Låntaker vil tilsvarende opplyse om rentebetalinger og
gjeld i selvangivelsen.
Videre følger det av ligningsloven § 6-4
at enhver skyldner eller fordringshaver etter krav fra ligningsmyndighetene
plikter å gi opplysninger om tilgodehavende og gjeld som
navngitt person, bo, selskap eller innretning har, og om renter,
provisjoner mv. som knytter seg til fordringen eller gjelden.
Innføringen av aksjonærmodellen medfører
at ligningsmyndighetene trenger opplysninger om lånesaldo
ved kalendermånedens begynnelse for lån fra personlige
skattytere til aksjeselskap mv., for måneder hvor den effektive
lånerenten på lånesaldoen for hele kalendermåneden
har vært høyere enn skjermingsrenten.
Etter ligningsloven § 4-1 vil den personlige
skattyteren/långiveren ha plikt til å gi
slike opplysninger slik at hans skatteplikt kan fastsettes. Etter
departementets oppfatning er det også behov for detaljerte kontrollopplysninger
om nevnte låneforhold fra selskaper mv., det vil si låntakerne.
Det vil være behov for opplysninger om renter og gjeld
spesifisert slik at lånesaldo ved kalendermånedens
begynnelse, og påløpte renter per måned,
fremgår. Departementet foreslår at det innføres
en plikt for ovennevnte låntakere om å gi slike
kontrollopplysninger til ligningsmyndighetene.
Det vises til forslag til nytt nr. 5 i ligningsloven § 6-4,
hvor det også foreslås at departementet gis hjemmel
til å gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av opplysningsplikten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til skattelov ny § 5-22
og ny ligningslov § 6-4 nr. 5.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader under
punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
I forbindelse med skattereformen i 1992 ble dagens godtgjørelsesmetode
for beskatning av aksjeutbytte innført for å hindre økonomisk
dobbeltbeskatning av utbytte. Metoden går ut på at
aksjonæren får et fradrag i utlignet skatt for
en "godtgjørelse" som skal tilsvare den skatt selskapet
har betalt av den inntekt som ligger til grunn for utbytteutdelingen.
Retten til godtgjørelse forutsetter bl.a. at "ubyttet er
lovlig utdelt fra selskapet", jf. skatteloven § 10-12
annet ledd annet punktum. Denne formuleringen refererer seg først
og fremst til de selskapsrettslige skranker for utbytteutdelinger.
Dagens lovlighetskrav for rett til godtgjørelse er en
videreføring av det lovlighetskrav som gjaldt for selskapets
fradragsrett for utbytteutdeling etter daværende aksjeskattelov § 8,
jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-91) s. 197. Ved videreføringen
ble det fremhevet at ulovlig utbytte kan være illojalt
overfor kreditorer, minoritetsaksjonærer og skattemyndighetene.
Etter departementets syn var det ingen grunn til å endre
dette kravet ved overgangen til et nytt utbyttebeskatningssystem,
og det ble derfor foreslått å videreføre
lovlighetskravet som et vilkår for rett til godtgjørelse.
Etter departementets vurdering bør også de
nye skjermingsreglene inneholde et lovlighetskrav for rett til skjerming.
Dermed blir skatteregimet for ulovlig utdelt utbytte det samme som
før innføringen av aksjonærmodellen,
nemlig skatteplikt full ut som alminnelig inntekt for aksjonæren,
uten noen form for skjerming.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 10-12
første ledd andre punktum.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader under
punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Dagens godtgjørelsesmetode for beskatning av aksjeutbytte
bygger på en forutsetning om at utbyttet ikke skal bestå av
inntekt som det knytter seg latente skatteforpliktelser til. Korreksjonsskattereglene
har til formål å sikre at denne forutsetningen
er oppfylt. Det følger av disse reglene at det utbytteutdelende selskapet
plikter å svare skatt av en beregnet korreksjonsinntekt
i den grad utbyttet består av inntekt som er regnskapsført,
men ennå ikke tatt til beskatning etter de alminnelige
periodiseringsreglene. Korreksjonsinntekten reverseres og korreksjonsskatten
tilbakebetales på det eventuelt senere tidspunkt skattekredittene
oppløses.
Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av aksjonærmodellens
betydning for korreksjonsskattereglene, og vil komme tilbake til
behovet for endringer når aksjonærmodellen innføres.
Komiteen tar dette til orientering.
Skatteloven §§ 10-60 flg. har særlige
regler om beskatning av eier av norskkontrollert aksjeselskap og
likestilt selskap eller sammenslutning som er hjemmehørende
i lavskatteland (NOKUS-reglene). Formålet med NOKUS-reglene
er å hindre skattemotivert kapitalflukt ved at skattytere
investerer og samler opp overskudd i selskaper hjemmehørende
i lavskatteland for å unngå løpende norsk
beskatning. NOKUS-reglene medfører at norske eiere beskattes direkte
for sin andel av nettoresultatet i norsk-kontrollert selskap hjemmehørende
i lavskatteland. Resultat fastsettes etter de norske skattereglene,
som om selskapet var norsk skattyter. Det vises til kapittel 6, avsnitt
6.5.4.2 i proposisjonen, for en nærmere beskrivelse av
NOKUS-reglene.
Etter dagens regler er utbytte fra NOKUS-selskap unntatt fra
skatteplikt i den utstrekning det samlede utbyttet ligger innenfor
den samlede inntekten som er skattlagt direkte på den norske
eierens hånd, jf. skatteloven § 10-67.
Aksjonærmodellen vil omfatte også personlige aksjonærer
i NOKUS-selskap. Disse vil således få skjermet
den delen av sine aksjeinntekter som tilsvarer en risikofri avkastning
på investeringen. Dette vil også gjelde når
aksjeinntekten reflekterer underliggende inntekt som har vært
gjenstand for NOKUS-beskatning som følge av at det ikke
er foretatt tilstrekkelig beskatning i utlandet. Personlig aksjonær
i NOKUS-selskap vil således først bli beskattet
løpende for selskapets overskudd ved opptjeningen, og deretter
for samme inntekt når denne utdeles som utbytte. Økonomisk
sett vil dette innebære en likestilling mellom personlige
aksjonærer i NOKUS-selskaper, og personlige aksjonærer
i norske selskaper.
Det er imidlertid en formell forskjell i beskatningen ved at
all beskatning av NOKUS-selskaper finner sted på aksjonærens
hånd. Løpende beskatning av aksjonær
i NOKUS-selskap utgjør 28 pst., som tilsvarer den løpende
beskatning av overskudd i norske aksjeselskaper. Når det
utdeles utbytte fra norske aksjeselskaper vil inntekten som ligger
til grunn for utbyttet være redusert med underliggende
selskapsskatt på 28 pst. I slike tilfeller vil kun 72 pst.
av den underliggende inntekt tas til beskatning ved utdeling til
aksjonæren i form av utbytte. Samlet skatt på utbyttet blir
således 48,16 pst. i slike tilfeller. I NOKUS-selskap er
det imidlertid deltakeren og ikke selskapet som beskattes løpende
for selskapets overskudd. Utdelt utbytte fra NOKUS-selskap vil derfor
ikke være redusert med den skatt aksjonæren har
betalt på den samme inntekten.
I slike tilfeller vil således 100 pst. av den underliggende
inntekten tas til beskatning ved utdeling til aksjonæren
i form av utbytte. Samlet skatt på utbyttet vil dermed
bli hele 56 pst. i slike tilfeller, hvilket ikke er ønskelig.
Departementet foreslår derfor at skattepliktig utbytte
som deles ut fra NOKUS-selskap, reduseres tilsvarende den skatt
aksjonæren har betalt på den samme inntekten,
dvs. 28 pst. av det utdelte utbyttet. Grunnlaget for beskatning
vil således reduseres til 72 pst. av det mottatte utbyttet.
Ved NOKUS-beskatningen gis det, i medhold av skatteloven § 16-20
annet ledd, kredit for eventuell skatt på underliggende
inntekt som godtgjøres å være betalt
i den staten hvor selskapet er hjemmehørende. Samlet løpende
beskatning av selskapets overskudd vil således bli 28 pst.
også i slike tilfeller. Selskapsskatten betalt i utlandet
har imidlertid redusert mottatt utbytte på samme måte
som norsk selskapsskatt reduserer utbyttet til aksjonærer
i norsk aksjeselskap. For at skattepliktig del av utbytte fra NOKUS-selskap
ikke skal reduseres med mer enn 28 pst., må det utdelte
utbyttet økes med den andelen av den krediterte selskapsskatten
som vedrører utbyttet, før grunnlaget reduseres
til 72 pst. I mange tilfeller vil det ikke være mulig å finne
den nøyaktige andelen av den krediterte skatten som vedrører
det utdelte utbyttet. Det kan her tenkes en skjematisk løsning
hvor kreditfradraget for underliggende selskapsskatt i avsetningsåret
fordeles mellom utdelt og ikke utdelt overskudd, eventuelt også kreditfradraget
for tidligere år dersom utdelingen overstiger årets
inntekt. Bare den delen av kreditfradraget som faller på det
utdelte utbyttet, kan øke utbyttet før dette igjen
reduseres til 72 pst. Departementet vil gi utfyllende regler om fastsettelsen
av grunnlaget for beskatning av utbytte utdelt fra NOKUS-selskap,
jf. skatteloven § 10-67, jf. § 10-70.
Det vises for øvrig til at departementet tar sikte på en
gjennomgang av kreditreglene, jf. kapittel 6, avsnitt 6.5.4.7 (ii)
i proposisjonen. Denne gjennomgangen vil også omfatte kreditreglene
i skatteloven §§ 16-20 flg.
Inngangsverdi og skjermingsgrunnlag for personlig eid aksje i
NOKUS-selskap fastsettes på samme måte som for
personlig eid aksje i norsk aksjeselskap. For aksjer ervervet før
innføringen av aksjonærmodellen skal inngangsverdi
og skjermingsgrunnlag således omfatte RISK-beløp
i eiertiden.
Etter dagens regler er som nevnt utbytte fra NOKUS-selskap unntatt
fra beskatning i den utstrekning det samlede utbyttet ligger innenfor
den samlede inntekten som er skattlagt direkte på den norske
eierens hånd, jf. skatteloven § 10-67.
For personlige aksjonærer i NOKUS-selskap vil denne bestemmelsen
erstattes av aksjonærmodellens skjermingsregler når aksjonærmodellen
innføres. For aksjonærer som ikke omfattes av
aksjonærmodellen, vil bestemmelsen fremdeles kunne ha betydning,
jf. kapittel 6, avsnitt 6.5.4.8 i proposisjonen. Skatteloven § 10-67
bør derfor videreføres, men kun for aksjonærer
som ikke omfattes av aksjonærmodellen.
Skatteloven § 10-68 gir RISK-reglene anvendelse
for aksjer i NOKUS-selskap så langt reglene passer. Departementet
foreslår som nevnt at dagens RISK-system skal oppheves
ved innføringen av aksjonærmodellen. For aksjonærer
i NOKUS-selskap som ikke omfattes av aksjonærmodellen,
vil det imidlertid fremdeles være behov for gevinstbeskatningsregler
som tar hensyn til tilbakeholdt skattlagt kapital i NOKUS-selskapet,
jf. forslag til endringer av skatteloven § 10-68
i kapittel 6, avsnitt 6.5.4.8 i proposisjonen. For aksjer i NOKUS-selskap
som eies av personlige aksjonærer, vil det derimot ikke
lenger være behov for å ta hensyn til tilbakeholdt
skattlagt kapital i NOKUS-selskap. Gevinstberegningen og eventuelt
fradrag i gevinst for ubenyttet skjerming vil her følge
av aksjonærmodellen. På denne bakgrunn foreslår
departementet at skatteloven § 10-68 innskrenkes
til bare å gjelde for aksjonærer som ikke omfattes
av aksjonærmodellen.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-67
første ledd, § 10-67 nytt annet ledd,
og § 10-68 nytt annet ledd. Det foreslås
at endringene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2006.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 10-67
og § 10-68.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader under
punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Aksjonærmodellen stiller relativt store krav til innrapportering
av opplysninger fra aksjonærer og selskaper. Den stiller
også store krav til informasjonsbehandling og kontroll
fra ligningsmyndighetenes side, bl.a. fordi skjermingen skal skje
hos den enkelte aksjonær. Flere av høringsinstansene
har også pekt på at aksjonærmodellen
er komplisert.
Departementet vil peke på at RISK- og godtgjørelsessystemet
vil oppheves ved innføringen av aksjonærmodellen.
Det samme gjelder delingsmodellen for aksjeselskap. De administrative
oppgavene og kontrollproblemene knyttet til aksjonærmodellen, må også ses
i forhold til de betydelige forenklingene opphevelse av disse regelsettene
vil innebære.
Grunnlaget for beregning av skjermingsfradraget vil være
aksjonærens kostpris. Kostprisen har i dag ikke direkte
skattemessig betydning for aksjonæren før ved
realisasjon av aksjen, og det er derfor først ved realisasjon
at aksjonæren har plikt til å gi opplysninger
om kostpris.
I aksjonærmodellen vil kostprisen få betydning for
beskatningen av aksjonæren hvert år, allerede
fra ervervsåret. Kostprisen vil derfor måtte oppgis
allerede i ervervsåret og den vil være avgjørende
for beregningen av skjermingsfradraget for den enkelte aksjonær
det enkelte år.
Det må derfor føres en jevnlig kontroll med
de opplysninger aksjonæren innrapporterer om aksjenes kostpris.
Etter departementets syn bør kostprisen kontrolleres og
fastsettes ved ligningsvedtak allerede ved ligningen for det året
aksjen erverves. Etter at kostprisen er fastsatt, vil den bare kunne
endres etter de alminnelige reglene for klage eller endring uten klage.
Departementet antar at en fastsetting av kostprisen allerede
ved ligningen for ervervsåret vil øke kontrollvolumet
betydelig i forhold til i dag, hvor kontrollbehovet bare gjelder
de aksjer som faktisk realiseres. På den annen side vil
kontrollen i aksjonærmodellen skje i forbindelse med ligningen
for ervervsåret mens materialet er ferskt, i motsetning
til i dag hvor kostprisen først kontrolleres ved realisasjon av
aksjen. Nærheten i tid vil trolig gjøre det enklere for
aksjonæren å dokumentere kostprisen, og lette kontrollarbeidet
for ligningsmyndighetene. Departementet antar at dette likevel ikke
vil oppveie det økte kontrollvolumet.
I mange tilfeller vil kapitalendringer i selskaper innebære
en endring av den andel av selskapet aksjen representerer. Dette
kan gjelde ved fusjoner og fisjoner, emisjoner, kapitalnedsettinger
og splitt eller spleis av aksjer. I slike tilfeller må kostprisen
på aksjene omfordeles i forhold til det nye antallet aksjer. Siden
aksjonærmodellen forutsetter at skjermingsfradraget skal
være knyttet til den enkelte aksje, må også ubenyttet
skjermingsfradrag normalt omfordeles i slike tilfeller. Etter slike
transaksjoner vil det være de omfordelte kostpriser og
akkumulerte skjermingsfradrag som skal legges til grunn for beregningen
av de årlige skjermingsfradragene. Dette tilsier at omfordelingen,
på samme måte som fastsetting av kostpris ved
erverv, må skje i forbindelse med ligningen for det året
kapitalendringen skjer.
Erfaringer fra RISK-modellen tilsier at justeringstilfellene
er en betydelig feilkilde. Feilene beror både på manglende
rapportering og feilberegninger. Når omfordelingen ikke
bare får betydning ved realisasjon av aksjer, men også for
den årlige beskatningen av aksjonærene, vil feil
i forbindelse med omfordeling få større betydning
enn i dagens system. Det kan være grunn til å tro
at kostprisens økte skattemessige betydning for aksjonærene
vil bidra til en viss forbedring i rapporteringen av omfordelingstilfeller. Erfaringene
med RISK-systemet tilsier likevel at det vil være et stort
veilednings- og kontrollbehov knyttet til omfordeling av inngangsverdier.
På grunnlag av opplysningene fra aksjonærer
og selskaper, må det årlig beregnes et skjermingsgrunnlag
for den enkelte aksje. Videre må det føres konto for
akkumulert ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til den enkelte aksje.
Både den årlige beregningen av skjermingsfradrag
og håndteringen av den informasjonen som modellen krever,
kan fremstå som vanskelig for skattyterne.
Departementet viser til at det fra og med inntektsåret
2004 ble opprettet et sentralt aksjonærregister. Registeret
omfatter aksjer i norske aksjeselskaper. Dette registeret vil kunne
tilpasses slik at den nødvendige informasjon kan lagres,
og de nødvendige beregninger kan foretas maskinelt.
Et velfungerende aksjonærregister som tilpasses aksjonærmodellens
behov, vil avhjelpe kompleksiteten i systemet. Registeret vil imidlertid
ikke kunne avhjelpe de feilkildene som ligger i innrapportering av
kostpris og kapitalendringer, og kontrollbehovet knyttet til dette.
Aksjonærregisteret innhenter i dag opplysninger fra
alle norske aksjeselskap og aksjonærer, i tillegg til at
det innhentes opplysninger fra Verdipapirsentralen. Det følger
av ligningsloven § 6-11 at aksjeselskaper ukrevet
skal levere oppgave over forhold som har betydning ved skattlegging
av aksjonærene. Verdipapirsentralens opplysningsplikt følger
av ligningsloven § 6-5.
Aksjonærene er i dag ikke pålagt noen plikt
til å gi opplysninger til aksjonærregisteret før
ved realisasjon. Dette har sammenheng med at aksjonærenes opplysninger
om kostpris ikke får skattemessig betydning før
ved realisasjon. Det er likevel i aksjonærenes egeninteresse å gi
opplysninger så tidlig som mulig. Aksjonærregisteret
vil da kunne beregne fullstendig skattemessig inngangsverdi for
aksjene på realisasjonstidspunktet. Mange aksjonærer
har derfor frivillig også gitt opplysninger om kostpris
til aksjonærregisteret.
Innføringen av aksjonærmodellen vil ikke medføre
noen endring av betydning for innrapporteringen fra aksjeselskaper
og allmennaksjeselskaper. Som følge av at aksjonærmodellen
ikke bare skal gjelde for aksjer, men også andeler i likestilte
selskaper slik dette er definert i skatteloven § 10-1,
må det vurderes nærmere om og eventuelt hvordan
dette kan innarbeides i aksjonærregisteret. Det er derfor
nødvendig med enkelte endringer i ligningsloven § 6-11
slik at det blir mulig å innhente de nødvendige
opplysningene også fra sparebanker og andre selveiende
finansieringsforetak, gjensidige forsikringsselskap, samvirkeforetak
og selskap eller sammenslutning som noen eier formuesandeler i eller
mottar inntektsandeler fra, når selskapets eller sammenslutningens
forpliktelser er begrenset til selskapets eller sammenslutningens
kapital. Departementet antar at omfanget av opplysningsplikten som
utgangspunkt vil tilsvare den som gjelder for aksjeselskaper i dag.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-11.
Av ligningsloven § 6-5 tredje ledd første
punktum følger det at et verdipapirregister ukrevet skal
gi ligningsmyndighetene oppgave over forhold som kan få betydning
for skattleggingen av den enkelte investor ved realisasjon av aksjer.
Som følge av at aksjonærmodellen ikke bare skal
gjelde for aksjer, må denne bestemmelsen gjøres
generell slik at den også omfatter andeler i de øvrige
selskap mv. som aksjonærmodellen skal gjelde for. Det vises
til forslag til endring av ligningsloven § 6-5.
Det er også nødvendig å gjøre
andre endringer i aksjonærregisteret, før aksjonærmodellen
kan tre i kraft. Det må bl.a. utvikles slik at en har en
konto pr. aksjeeier, der aksjeeiers totale aksjeportefølje
fremgår. Den enkelte transaksjon må også gis
en egen identitet, slik at skjermingsfradrag kan beregnes for hver
aksje. Videre er det nødvendig med utvikling av aksjonærregisteret
for å ta hensyn til fremføring av ubenyttet skjermingsfradrag.
Det må også utarbeides rutiner for innberetning og
fastsetting av kostpris. Når aksjonærmodellen
trer i kraft fra og med inntektsåret 2006, vil skattyters plikt
til å gi opplysninger om kostpris følge direkte
av ligningsloven kapittel 4.
Som nevnt må det gjøres en betydelig utvikling av
aksjonærregisteret før aksjonærmodellen
innføres. Ligningsmyndighetene er derfor avhengig av at flest
mulig opplysninger er på plass før de nye skattereglene
trer i kraft. I og med at kostprisen får betydning med
en gang aksjonærmodellen er innført, er det nødvendig
at innhenting og fastsetting av kostpris for de aksjer mv. som allerede
er ervervet begynner i god tid før aksjonærmodellen
innføres. Dette vil kreve en betydelig ekstrainnsats fra
ligningsmyndighetene, og departementet legger derfor til grunn at
det vil være nødvendig å sette i gang
dette arbeidet allerede fra innlevering av selvangivelsen for 2004,
det vil si i løpet av våren 2005. Det er særlig
aksjer i selskaper som ikke er børsnoterte som det er nødvendig
med særskilt kontroll av.
Det er derfor nødvendig med en særskilt hjemmel som
gir ligningsmyndighetene rett til å kreve opplysninger
fra aksjonærer om kostpris mv. før aksjonærmodellen
er innført. Det vises til forslaget til overgangsregel.
I bestemmelsen forslås også en forskriftshjemmel
som gir departementet adgang til å fastsette nærmere
retningslinjer om innhentingen av kostpris frem til innføring
av aksjonærmodellen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring av ligningsloven §§ 6-5
nr. 3 og 6-11b samt fjerde ledd i overgangsreglene til endringene
i skattelovens kapittel 10 som har virkningstidspunkt fra 1. januar
2005.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader under
punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Aksjonærmodellen innebærer at tilbakeholdt overskudd
i selskapet ikke blir beskattet på aksjonærens
hånd før det deles ut som utbytte, eller gjennom gevinstbeskatningen
når aksjen realiseres. Dersom overskudd holdes tilbake
i et selskap, kan det bygges opp store akkumulerte verdier i selskapet.
Innføring av fritaksmodellen vil kunne forsterke dette.
Over tid kan dette medføre at det knytter seg store latente
gevinster til aksjene i slike selskaper.
Så lenge en personlig aksjonær er skattemessig bosatt
i Norge, vil han være skattepliktig hit for aksjegevinster
innenfor rammen av aksjonærmodellen. Etter gjeldende rett
finnes det ingen generell regel om skatteplikt til Norge for gevinst
på aksjer i norske selskaper, når skattyter er
skattemessig bosatt i utlandet. Dersom skattyter har vært
bosatt i Norge i løpet av de siste fem årene før
salg av aksjer og andeler mv. i norske selskaper (regnet fra utløpet
av utflyttingsåret), kan det imidlertid oppstå skatteplikt
til Norge for gevinster ved realisasjonen, jf. skatteloven § 2-3 tredje
ledd. Bestemmelsen gjelder bare for fysiske personer. I flere skatteavtaler
har Norge fraskrevet seg retten til å anvende 5-årsregelen
for aksjegevinster. Skatteplikt til Norge kan også oppstå etter
regelen i skatteloven § 2-3 første ledd
bokstav b om skatteplikt for virksomhet som drives eller bestyres
i Norge.
Etter gjeldende skatteregime kan personlige skattytere som eier
aksjer, ha skattemessige incentiver til å flytte ut fra
Norge før aksjene realiseres. Dette kan være tilfelle
dersom det er betydelige gevinster knyttet til aksjene, og skattlegging
av gevinsten i utlandet vil være lavere enn en eventuell
skattlegging i Norge. I tilfeller hvor overskudd har vært
holdt tilbake i selskapet, og det derfor er knyttet store latente gevinster
til aksjene, vil innføringen av aksjonærmodellen
og fritaksmetoden kunne forsterke disse incentivene.
Departementet vil i oppfølgingen av reformen vurdere
om det er vesentlige grunner til å foreslå endringer
i det gjeldende skatteregimet, og eventuelt foreslå gevinstbeskatning
på latente aksjegevinster mv. i tilknytning til utflytting.
Det primære formålet med regler om skatteplikt
for aksjegevinster mv. ved utflytting, vil være å ramme
tilfeller der utflyttingen bærer preg av tilpasninger.
Siktemålet må være at den fortjeneste
som er opptjent mens skattyteren er bosatt i Norge, skal være
gjenstand for skatteplikt til Norge.
Ved en vurdering av en slik utflyttingsskatt må det
også tas hensyn til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Disse forpliktelsene kan legge visse begrensninger på hvordan
slike regler om beskatning ved utflytting kan utformes. Det vil
her særlig være EØS-rettens regler om
likebehandling og fri bevegelse av kapital mv., som vil sette skranker
for en eventuell utflyttingsskatt.
Komiteen tar dette til orientering.
Innføring av aksjonærmodellen, i kombinasjon med
en reduksjon av marginalskattesatsene for lønnsinntekter,
vil medføre at delingsmodellen kan avvikles for aksjonærer.
Avviklingen vil skje med virkning fra og med 1. januar
2006. Avviklingen vil få betydning for inntekter opptjent
i selskapet i inntektsåret 2005, som etter dagens delingsmodell
for aksjonærer skulle vært beskattet som personinntekt for
aksjonæren i 2006.
Det vises til at departementet har nedsatt et utvalg som skal
vurdere mulighetene for uttaksbeskatning av personlig næringsdrivende.
I mandatet fremgår det at utvalget skal legge til grunn
Regjeringens forslag til skjermingsmodell i St.meld. nr. 29 (2003-2004),
men vurdere om, og i tilfelle hvordan, modellen lar seg bygge ut
med en uttaksløsning for tidfesting av beskatning ut over
skatt på alminnelig inntekt for personlig næringsdrivende.
Utvalget skal levere sin innstilling innen 15. desember
2004, og departementet vil deretter sende forslaget på høring.
Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 1 (2004-2005)
kapittel 2, avsnitt 2.4.8. Departementet vil komme tilbake til oppheving
av delingsmodellen for deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak
i forbindelse med at det fremmes forslag til beskatningsmodell for
personlig næringsdrivende. Departementet foreslår
derfor at bestemmelsene i skatteloven §§ 12-10
til 12-17 om beregnet personinntekt beholdes uendret, men at bestemmelsenes
anvendelsesområde innskrenkes til ikke å omfatte
aksjonærer. Det vises til forslag til overgangsregel om
delingsreglenes anvendelsesområde.
Som følge av at delingsmodellen for aksjonærer avvikles,
vil også dagens forbud mot å omklassifisere utbytte
til lønn for aksjonærer i delingsforetak, bortfalle.
Etter dagens regler har skattyter med alminnelig skatteplikt
til Norge rett til fradrag for godtgjørelse i utlignet
skatt av alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 10-12.
Dette gjelder likevel bare dersom det utdelende selskapet er skattepliktig
til Norge for hele sitt overskudd, og utbyttet er lovlig utdelt
fra selskapet. Godtgjørelsesfradraget beregnes som mottatt
utbytte multiplisert med aksjeeierens skattesats for alminnelig
inntekt. Dersom godtgjørelsen overstiger utlignet skatt
av alminnelig inntekt i ligningsåret, kan det overskytende
fremføres til fradrag i skatt av alminnelig inntekt i senere år.
Reglene for fremføring av underskudd gjelder så langt
de passer, jf. skatteloven § 10-12 tredje og fjerde
ledd.
Som nevnt, foreslår departementet å oppheve godtgjørelsesmetoden
når aksjonærmodellen innføres, dvs. med
virkning fra og med inntektsåret 2006. Departementet legger
imidlertid til grunn at retten til å fremføre
ubenyttet godtgjørelse skal bestå, selv om godtgjørelsesmetoden
oppheves når aksjonærmodellen begynner å virke.
På denne bakgrunn vil departementet foreslå å innføre
en overgangsregel som innebærer at ubenyttet godtgjørelse
på tidspunktet for opphevelse av skatteloven § 10-12,
kan fremføres til fradrag i skatt av alminnelig inntekt
i inntil 10 år etter det året godtgjørelsen
refererer seg til.
Det vises til forslag til overgangsbestemmelse til § 10-12.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet,
slutter seg til overgangsregel om delingsregelens anvendelsesområde
og overgangsbestemmelsene til endringene i skatteloven kapittel
10 som har virkningstidspunkt samtidig som innføringen
av aksjonærmodellen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til sine merknader under
punkt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot Regjeringens forslag og
viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) kapittel
2.
Aksjonærmodellen vil isolert sett stille relativt store
krav til innrapportering av opplysninger fra de utdelende selskaper
og deres aksjonærer. Dette er nødvendig for å sikre
riktig skjerming av aksjeutbytte og korrekt skattemessig behandling
av aksjegevinster og -tap. På den annen side gjør
aksjonærmodellen det mulig å avvikle gjeldende
delingsmodell for aktive aksjonærer. Godtgjørelsessystemet
for aksjeutbytte og RISK-systemet for beregning av aksjegevinster og
-tap, vil også kunne avskaffes.
Gjeldende RISK-regler skal hindre økonomisk dobbeltbeskatning
av tilbakeholdt overskudd ved å oppregulere skattemessig
inngangsverdi med tilbakeholdt skattlagt overskudd ved beregning
av aksjegevinster og -tap. Reglene er svært kompliserte,
og medfører omfattende rapporteringsplikter både
for selskapene og aksjonærene. Samlet sett legger departementet
til grunn at innføringen av aksjonærmodellen til
erstatning for delingsmodellen, godtgjørelsessystemet og
RISK-systemet, ikke vil medføre økt administrativ
belastning verken for selskapene eller aksjonærene.
For ligningsmyndighetene stiller aksjonærmodellen store
krav til informasjonsbehandling og kontroll. Departementet viser
imidlertid til at det fra og med inntektsåret 2004 ble
opprettet et sentralt aksjonærregister som omfatter aksjer
i norske aksjeselskap. Dette registeret kan etter departementets
syn tilpasses slik at den nødvendige informasjon kan lagres,
og de nødvendige beregninger kan foretas, maskinelt. Et
velfungerende aksjonærregister som tilpasses aksjonærmodellens
behov, vil avhjelpe kompleksiteten i systemet, både for
ligningsmyndighetene og skattyterne. Avviklingen av delingsmodellen
og avskaffelse av godtgjørelses- og RISK-systemet medfører
i tillegg betydelige forenklinger for ligningsmyndighetene.
Det vil imidlertid være nødvendig med omfattende
endringer i aksjonærregisteret. Videre vil det bli en krevende
oppgave å kvalitetssikre de opplysninger som skal legges
inn i registeret. Total kostnadsramme for tekniske endringer i aksjonærregisteret, og
kontrollarbeid knyttet til aksjonærmodellen i perioden
frem til og med 2008, er anslått til 171,5 mill. kroner.
Kostnadsanslaget er usikkert. I budsjettet for 2005 er det foreslått
avsatt 38,5 mill. kroner til dette formålet.
Provenyet av aksjonærmodellen i det enkelte år vil
være usikkert som følge av store årlige
svingninger i aksjeinntektene. Det er også usikkert hvordan aksjonæren
vil tilpasse seg aksjonærmodellen i valget mellom om å ta
ut lønn eller utbytte. Provenyet fra utbytteskatten anslås
på svært usikkert grunnlag til om lag 3 mrd. kroner.
Komiteen tar dette til orientering.