Departementet foreslår å videreføre
dagens organisering av de statlige institusjonene som forvaltningsorganer
med særskilte fullmakter. Departementet foreslår
imidlertid enkelte justeringer i loven for å legge til
rette for at styret kan konsentrere seg om sitt overordnede strategiske
ansvar.
Departementet peker på at universiteter og høyskoler
står overfor store utfordringer i årene som kommer.
Utfordringene er knyttet til kvalitet i utdanning og forskning,
til relevans i forhold til samfunns- og næringsliv, til
internasjonalisering og til konkurranse - om studenter, om lærere
og forskere, og om midler. Departementet mener dagens modell for øverste
ledelse ved statlige universiteter og høyskoler er lite
robust i møte med de utfordringer institusjonene står
overfor. I tillegg gir den uklare ansvarsforhold internt ved institusjonen
og mellom institusjonene og departementet. For å styrke
de statlige institusjonenes strategiske handlekraft og legge til
rette for klarere ansvarsforhold fremmer departementet forslag om
enhetlig ledelse og ekstern styreleder. Det legges til rette for
mer helhetlig styring i faglige og administrative spørsmål
ved at rektor får ansvar og fullmakter som daglig leder.
Departementet ser forslaget om å innføre ekstern leder
av styret som en naturlig konsekvens av forslaget om enhetlig ledelse,
og er motivert av ønsket om å styrke styrets stilling
som strategisk organ, samt av behovet for en klar styringslinje
fra departementet. Dagens modell for sammensetning av styret foreslås videreført,
men slik at rektor og prorektors plass i styret erstattes av medlemmer
valgt blant de vitenskapelig ansatte.
Samtidig foreslår departementet at styret selv skal
avgjøre om rektor skal rekrutteres ved valg eller gjennom
ansettelse. Departementet mener at dette valget best gjøres
av institusjonene selv, og at dette innebærer en ytterligere
myndiggjøring av den enkelte institusjon. Forslaget bringer
ledelses- og styringsstrukturen ved statlige universiteter og høyskoler nærmere
de strukturer en finner ved internasjonalt ledende institusjoner.
Departementet vil samtidig understreke at et kjennetegn ved internasjonalt
ledende institusjoner er at rektor rekrutteres gjennom meget grundige
prosesser der bl.a. ansatte involveres tungt for å finne
fram til den beste kandidaten.
Departementet foreslår samtidig å lovfeste
hjemmel for Kongen i statsråd til å avsette styret
dersom det ved sine disposisjoner setter institusjonens videre virksomhet
i fare.
Komiteens flertall , alle unntatt medlemmet
fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen, er tilfreds
med at statlige universiteter og høyskoler skal videreføres
som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representantene Evje og Simonsen mener statlige utdanningsinstitusjoner
bør organiseres og styres som selvstyrte enheter. Disse medlemmer mener
derfor at statlige utdanningsinstitusjoner bør organiseres
som egne rettssubjekt. Disse medlemmer støtter
ikke forslaget fra Ryssdalutvalget om å bruke formen selveiende
institusjoner, men mener at en ordning med særlovselskaper
bør velges. Organisering gjennom særlovselskaper
vil sikre institusjonenes selvstyre på en god og avklarende
måte. Disse medlemmer understreker at for
Fremskrittspartiet er selvstyre et viktig prinsipp som sikrer institusjonene
strategisk frihet i forhold til mål og utfordringer, særlig
sett på bakgrunn av de mål og utfordringer som
Kvalitetsreformen gir sektoren. Disse medlemmer viser
til at for Fremskrittspartiet er mål og målstyring
samt evaluering av kvalitet viktigste oppgaver for offentlig myndighet
også som eier. På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at det ikke er nødvendig og heller ikke ønskelig
at en bestemt ledelsesmodell fastlegges i lovteksten. Disse
medlemmer har merket seg sterk motstand hos de offentlige
institusjonene mot endring i tilknytningsform og med ulike begrunnelser. Disse
medlemmer har merket seg at institusjonenes fullmakter er
blitt utvidet i forbindelse med Kvalitetsreformen og at det fortsatt
er betydelige utfordringer knyttet til gjennomføringen
av denne reformen. Innføring av ny tilknytningsform fremstår
derfor ikke som riktig ressursbruk eller en avgjørende
viktig prioritering i dagens situasjon. Disse medlemmer har
også merket seg at Regjeringen heller ikke har fremmet
forslag om endring i tilknytningsform, men viderefører
dagens ordning der institusjonene er forvaltningsorganer med særskilte
fullmakter. Disse medlemmer slutter seg til forslaget. Disse
medlemmer forutsetter at Regjeringen på et senere
tidspunkt tar opp spørsmålet om endret tilknytningsform
til staten.
Disse medlemmer har merket seg at spørsmål
tilknyttet byggforvaltning er omtalt i innstillingen i forbindelse
med Ryssdalutvalgets forslag om endret tilknytningsform. Disse
medlemmer har merket seg at egne lovbestemmelser om eiendomsforvaltning
er videreført i lovforslagets kapittel 12. Disse
medlemmer peker på at gode og formålstjenlige
lokaler er en av hovedpilarene i Kvalitetsreformen. Et velfungerende
system for eiendomsforvaltning bør omfatte etterspørsel-,
tilbuds- og finansieringsforhold samt prosjektbehandling. Disse medlemmer har
lenge pekt på at dagens system for eiendomsforvaltning
verken er avklarende eller velfungerende, og har merket seg at departementet også langt
på vei gir uttrykk for en slik oppfatning. Disse
medlemmer har merket seg at departementet gir signaler om
at eiendomsforvaltningen i sektoren vil bli gjennomgått,
men ønsker en tydeligere og mer forpliktende oppfølging. Disse
medlemmer viser til lokalenes betydning som instrument i
Kvalitetsreformen. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om eiendomsforvaltning
i universitets- og høyskolesektoren."
Komiteen merker seg at departementet
foreslår en ny obligatorisk hovedmodell for ledelsesstruktur
ved de statlige universiteter og høyskoler, hvor rektor
skal være daglig leder ved institusjonen og der departementet
skal utpeke ekstern styreleder.
Komiteen viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 40
(2001-2002), der en enstemmig komité gikk inn for en hovedmodell
for styringsstruktur med valgt rektor som styreleder og et styre
hvor ingen grupperinger hadde flertall alene. Det ble samtidig gitt
mulighet til å ansette rektor og fortsatt mulighet til
eksternt styreflertall.
Komiteen viser for øvrig til at institusjonene
i forbindelse med loven av 2002 har fått større økonomisk,
faglig og organisatorisk frihet.
Komiteen mener det er god grunn til å beholde dagens
modell for sammensetning av styret. Komiteen tror
at en sammensetning der ingen av grupperingene har flertall alene
i stor grad åpner for at utfordringer løses gjennom
helhetlige vurderinger, som igjen er til det beste for virksomheten. Komiteen merker
seg at erfaringene med eksterne styrerepresentanter er gode, og
slutter seg til at dette videreføres.
Komiteen mener universitetene og høyskolene
har fulgt opp lovendringene fra 2002 på en god måte
og raskt har implementert Kvalitetsreformen.
Komiteens flertall , alle unntatt representanten
Evje, mener derfor at det ikke er behov for en ny obligatorisk styringsstruktur
for statlige universiteter og høyskoler, som vil begrense
deres valgfrihet.
Flertallet ser også at det er forskjell
i størrelse, ulike erfaringer, tradisjoner og oppgaver
ved institusjonene. Dette synliggjør et mangfold i sektoren som
må ivaretas.
Flertallet har merket seg at de fleste høringsinstansene
mener det bør være valgfrihet for institusjonene
når det gjelder egen styringsstruktur.
Flertallet vil på denne bakgrunn gi de
statlige universiteter og høyskoler en forsterket valgfrihet
i forhold til styringsstruktur med utgangspunkt i dagens hovedmodell
med valgt rektor som styreleder.
For flertallet er det viktig at et styre som
beslutter å endre ledelsesmodell eller styresammensetning,
baserer seg på kvalifisert flertall for å sikre
at en så viktig beslutning har bred forankring i styret. Flertallet anser
2/3 flertall som nødvendig kvalifisert flertall. Flertallet legger
til grunn at slikt kvalifisert flertall vil være nødvendig
også om styret vil reversere tidligere beslutning om ledelsesmodell eller
styresammensetning.
Et annet flertall , alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen, mener at
ved valg av ansatt rektor er det departementet som utpeker styreleder
blant de eksterne styremedlemmene.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Simonsen viser til at Fremskrittspartiet ønsker å gi
institusjonene stor grad av selvstyre. I tråd med dette
syn mener disse medlemmer at styret selv bør
kunne velge sin styreleder dersom rektor er ansatt etter § 10-4.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 9-3 første ledd
skal lyde:
(1) Styret har elleve medlemmer og består av styreleder,
tre medlemmer valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling,
ett medlem valgt blant de teknisk og administrativt ansatte, to
medlemmer valgt blant studentene og fire eksterne medlemmer. Hvis
rektor er valgt etter § 10-1, er rektor styrets
leder. Hvis rektor er ansatt etter § 10-4, erstattes
rektor av ett medlem valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling.
Styret velger selv styrets leder.
§ 9-4 femte ledd fjerde punktum
skal lyde:
Departementet oppnevner på fritt grunnlag eksterne
medlemmer og varamedlemmer for disse fire år."
Disse medlemmer understreker at bestemmelsene
i § 9-3 (4) også oppfattes som en mulig adgang
til å søke departementet om godkjenning av annen
ledelsesmodell enn den som blir omtalt i det endelige lovvedtaket.
Komiteens medlem representanten Evje viser
til Fremskrittspartiets merknader ved behandlingen av Innst. S.
nr. 337 (2000-2001) om sak på grunnlag av Mjøsutvalgets
innstilling hvor det ble presisert at en gikk inn for valgt styreleder
og ansatt rektor. Dette medlem har fortsatt dette
syn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
representanten Simonsen , er av den oppfatning at virksomhetene
og styrene har vist seg robuste og med stor grad av endringskompetanse. Flertallet mener
også at institusjonene samhandler godt med hverandre trass
i ulike styringsformer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti, Venstre og representanten Evje viser til at
universiteter og høyskoler står overfor store
utfordringer i årene som kommer. I lovproposisjonen er
det pekt på en rekke utviklingstrekk som virker gjensidig
forsterkende og som stiller norske universiteter og høyskoler
overfor muligheter og utfordringer det ikke var mulig å forutse
for kun få år siden. Internasjonaliseringen av høyere
utdanning og forskning har medført at høyere utdanningsinstitusjoner
i alle land er nødt til å ha robuste organisasjoner
for å kunne møte stadig økende internasjonale
og nasjonale utfordringer knyttet til konkurranse om studenter,
lærere, forskere og forskningsmidler. Universiteter
og høyskoler må ta disse utfordringene på alvor,
og det er i den sammenheng avgjørende at institusjonene
har en organisering og en ledelse som evner å møte
denne nye hverdagen på en best mulig måte.
Fagfelleevalueringer av norske høyere utdanningsinstitusjoner
viser at det er særlige utfordringer knyttet til faglig
ledelse. Disse medlemmer mener derfor at det er gode
grunner for å vurdere hvordan institusjonenes øverste
ledelse er organisert for å ivareta slike hensyn. Samtidig
er det viktig at ledelsesmodellen har en forankring i organisasjonen,
og at ledelsen har stor faglig legitimitet.
Disse medlemmer vil peke på at det kan være
uheldig å ha en obligatorisk lovmodell som alle institusjonene
er nødt til å ha, med lovfestet skille mellom
faglig og administrativ ledelse, slik det er etter gjeldende lov.
Faglige og administrative forhold kan ikke betraktes som områder
som er uavhengige av hverandre. Faglig satsing krever også store
administrative ressurser, og faglig ledelse er vanskelig uten å ha
kontroll over de ressurser som stilles til disposisjon for virksomheten. Disse
medlemmer viser til at Regjeringens forslag åpner
for en langt større grad av valgfrihet enn man har etter
dagens modell, ved at det vil være universitetenes og høyskolenes
styrer som selv skal definere rektors stillingsinnhold og den nærmere
interne organisering av faglig og administrativ ledelse. Regjeringens
forslag skaper også klarere interne ansvarsforhold og styringslinjer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre mener imidlertid at dagens modell
for organiseringen av den øverste ledelse fungerer formålstjenlig
for flere institusjoner, og at det er mange institusjoner som har
gitt uttrykk for at de ønsker å kunne velge den
ledelsesmodellen som passer for den enkelte institusjon. Disse
medlemmer mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å kreve
at alle universitetene og høyskolene skal ha én
obligatorisk ledelsesmodell. Som akademiske institusjoner vil det
kunne være store variasjoner i størrelse, behov
og ikke minst egenart, som tilsier at institusjonene bør
ha en viss valgfrihet.
Disse medlemmer støtter derfor at institusjonene
selv skal kunne velge ledelsesmodell. Disse medlemmer viser
imidlertid til at universitetene og høyskolene er institusjoner
med stort samfunnsansvar som forvalter store ressurser på fellesskapets
vegne, og at de nesten utelukkende er finansiert av offentlige midler. Disse
medlemmer mener derfor at en slik valgfrihet i hovedsak
begrenser seg til et valg mellom dagens modell og det forslaget
som er fremmet i lovproposisjonen.
Komiteen viser til at flere institusjoner
har forsøk med ulike styringsordninger. Forsøkene
er innvilget etter søknad til departementet. Den nye loven
gir institusjonens styre fullmakt med kvalifisert flertall, til å til
vedta avvik i forhold til hovedmodellen. Komiteen mener
at det valgte styret ved institusjoner som har forsøk med
avvik ut fra gjeldende lover, kan fortsette med forsøksordningen
ut valgperioden.