Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan
Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og
fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, vil peke
på at forbudet mot kjønnsdiskriminering er en
av grunnpilarene i menneskerettighetene. Det er viktig å ha
en likestillingslov som effektivt motvirker kjønnsdiskriminering.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener endringsforslagene til likestillingsloven
styrker lovens status og dermed det generelle likestillingsarbeidet. Disse medlemmer vil
understreke at forslagene også gir større mulighet
til en effektiv håndheving av likestillingsloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener at inkorporering av
FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven vil være den beste
måten å styrke likestillingsarbeidet på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, anser alle mennesker
som likeverdige. Forholdet mellom grupperinger og enkeltmennesker
bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv tilpasse seg
naturlig, uten innblanding av offentlige organer. Disse medlemmer vil
understreke at konkurranse gjør bedriftene interessert
i å sikre seg så dyktige medarbeidere som mulig,
uten hensyn til kjønn eller gruppetilhørighet.
Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er
derfor den beste garanti mot diskriminering.
Disse medlemmer vil at det fra det offentliges
side ikke skal forekomme noen form for kvotering basert på rase,
religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse,
og at alt lovverk gjøres nøytralt i samme henseende.
Disse medlemmer er av den oppfatning at det er
en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling.
Slike tiltak er unødvendige og vil i en del tilfeller hindre
reell likestilling. Prinsipielt mener disse medlemmer at
det er en selvfølge at man får lik lønn
for likt arbeid. Likevel vil disse medlemmer ta avstand
fra at man skal tildeles stillinger etter rase, religion, kjønn,
seksuell legning eller etnisk opprinnelse, men at det burde være
en selvfølge at stillinger tildeles etter kompetanse. Disse
medlemmer finner det derfor ikke nødvendig å bruke store
summer på diskrimineringsprosjekter i regi av det offentlige.
Disse medlemmer mener at det er beklagelig at
dagens likestillingspolitikk ser ut til å være
fundert på at man har en "kamp" mellom to poler. Man ser
ut til å være låst fast i likestillingstanken
fra 70- og tidlig 80-tall. Disse medlemmer finner
det ikke rimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta
friske voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse
medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette,
tiltro til at alle kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro
til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er etter disse
medlemmers syn en krenkelse av det enkelte individs integritet
og evne til å ta egne beslutninger. Disse medlemmer vil påpeke
at selv om man avvikler likestillingsforskning, kompetansesenter
for likestilling og likestillingsombudet, vil enkeltindividets rettigheter
fortsatt opprettholdes av regelverket i arbeidsmiljøloven
og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene.
I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske
organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt
sentrale varemerke og som arbeider på dette området.
At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre
gårsdagens likestillingspolitikk, bekreftes ikke minst
ved at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse
medlemmer mener et individ som har fått et arbeid
eller en posisjon pga. sitt kjønn og ikke pga. sine kvalifikasjoner,
nedvurderes både av samfunnet og seg selv. Disse
medlemmer mener at likestillingsarbeid i offentlig regi bør
avvikles.
Disse medlemmer viser til sitt alternative statsbudsjett
hvor det foreslås betydelige reduksjoner innenfor kapitlene
for likestilling og tiltak for lesbiske og homofile. Disse
medlemmer mener det er feil å opprette selektive
tiltak for friske og arbeidsføre voksne mennesker kun på basis
av deres rase, religion, kjønn, seksuell legning eller
etnisk opprinnelse. Diskrimineringsarbeid i den form det i dag drives
er overflødig all den tid utgangspunktet er at alle innbyggere
er likestilte, og resten avhenger av kompetanse.
Disse medlemmer ønsker derfor å oppheve likestillingsloven
og ordningen med likestillingsombud, samt at det ikke innføres
noen ny diskrimineringsombudslov.
På bakgrunn av dette fremmer derfor disse medlemmer følgende
forslag:
"A
I
Lov 9. juni 1978 nr.
45 om likestilling mellom kjønnene oppheves.
II
Loven trer i kraft 1. juni
2005.
Hvis forslag under A ikke får flertall, vil disse medlemmer som
subsidiært forslag til vedtak foreslå:
B
I lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling
mellom kjønnene gjøres følgende endringer:
§ 16 skal lyde:
§ 16 (Bevisbyrde)
Den som hevder seg urettmessig behandlet vil ha bevisbyrden.
§ 17 skal lyde:
§ 17 (Erstatningsansvar)
Arbeidssøker eller arbeidstaker som er blitt behandlet
i strid med bestemmelsene i denne loven av arbeidsgiveren eller
noen som handler på vegne av denne, kan kreve erstatning
og oppreisning etter de alminnelige regler om skadeserstatning ved
forsettlig overtredelse av denne lovs bestemmelser."
Komiteen viser til sine merknader i
forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 82 (2003-2004), jf.
Innst. S. nr. 56 (2004-2005):
"Komiteen viser til at direktivet fastslår
at medlemsstatene aktivt skal ta hensyn til målet om likestilling
ved utarbeidelse og gjennomføring av lover og forskrifter.
Komiteen
er tilfreds med at direktivet klarlegger den retten kvinner og menn
har til å gjeninntre i samme eller en likeverdig stilling
etter fødselspermisjon.
Ved gjeninntreden
skal arbeidstakeren ha minst like gunstige arbeidsvilkår
som han/hun hadde før permisjonen. Arbeidstakeren
har også rett til å dra nytte av enhver bedring
i arbeidsvilkår som han/hun ville hatt rett til
om vedkommende hadde vært i arbeid i tiden da fødselspermisjonen
ble tatt ut."
Komiteen viser til forslaget om å innføre
forbud mot bruk av gjengjeldelse. Dette innebærer et forbud
mot at arbeidsgiver for eksempel degraderer eller tar ansvar fra
en tilsatt fordi vedkommende har klaget over kjønnsdiskriminering. Komiteen vil understreke
at for å unngå at arbeidstakere vegrer seg mot å forfølge
saker om kjønnsdiskriminering, er det viktig å verne
arbeidstakere mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver.
Komiteen viser til at det i dag er
et forbud mot seksuell trakassering og i tillegg en regel som gir
arbeidsgiver, utdanningsinstitusjoner og organisasjoner en plikt
til å arbeide for å hindre seksuell trakassering.
Proposisjonen foreslår å utvide forbuds- og vernebestemmelsen
til også å omfatte trakassering på grunn
av kjønn. Det vil således ikke være tillatt å stemple
kvinnelige arbeidstakere som udugelige bare fordi de er kvinner.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 82 (2003-2004), jf.
Innst. S. nr. 56 (2004-2005).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at proposisjonen inneholder
forslag om endringer i erstatningsreglene ved trakasseringssaker. Flertallet vil
peke på at forslaget innebærer at en arbeidsgiver som
trakasserer en arbeidstaker vil bli erstatningspliktig på et
objektivt grunnlag. Det vil ikke lenger være krav om at
arbeidsgiveren trakasserte med forsett eller uaktsomhet. Dette innebærer
et den saksøkte får et objektivt erstatningsansvar,
dvs. ansvar uten skyld. Saksøker vil dermed kunne få oppreisning
og erstatning for økonomisk tap uten hensyn til skyld som
en kompensasjon for krenkelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at objektivt ansvar i diskrimineringssaker vil gå sterkt
ut over rettssikkerheten til arbeidsgivere. Med slikt ansvar vil
arbeidsgivere kunne bli erstatningspliktige selv i situasjoner der
de aktivt har søkt å unngå diskriminering. Disse medlemmer mener
at dette er uakseptabelt. Disse medlemmer mener at
erstatningsansvar heller bør begrenses til forsettlig diskriminering.
Komiteen viser for øvrig til
sine merknader i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 82 (2003-2004),
jf. Innst. S. nr. 56 (2004-2005):
"Komiteen mener at dersom prinsippet om likebehandling
skal fungere i praksis, må erstatningen som tilkjennes
den forskjellsbehandlede arbeidstakeren være tilstrekkelig
i forhold til den skade som er lidt. Komiteen mener at det bør
fastsettes sanksjoner som er virkningsfulle, og at disse står
i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende ved brudd på prinsippet
om likebehandling."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg forslaget om å utvide
regelen om delt bevisbyrde til også å gjelde utenfor
arbeidslivet og i saker om trakassering. Det vil si at dersom en
person legger fram opplysninger som gir grunn til å tro
at vedkommende har blitt forskjellsbehandlet, er det den som blir
beskyldt for å ha utført handlingen som må bevise
at handlingen ikke er i strid med loven. Flertallet har
videre merket seg at direktivet krever at reglene om delt bevisbyrde
og objektivt erstatningsansvar i den nåværende
likestillingsloven §§ 16 og 17 også skal
komme til anvendelse i saker om seksuell trakassering. Unntaket
i den nåværende likestillingsloven i § 8 femte
ledd for denne type saker må derfor oppheves. At bevisbyrden
delvis legges til arbeidsgiver, som det er tilfelle med forskjellsbehandlingssakene
ellers, vil styrke arbeidstakerens vern mot trakassering. Den som
har blitt utsatt for trakassering slipper å bære hele
bevisbyrden selv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt forslag til § 16.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at en innlemming av FNs kvinnekonvensjon
betyr at konvensjonen blir en del av norsk lovverk. Formålet
er å gi kvinnekonvensjonen en sterkere rettslig status
i Norge. Flertallet vil peke på at Norge
allerede har vært folkerettslig forpliktet til å følge
konvensjonen i flere tiår.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener imidlertid at innlemmingen i likestillingsloven
er et tydelig signal om at konvensjonen er et sentralt menneskerettslig
instrument i arbeidet for å motvirke diskriminering og oppnå likestilling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å ta grep som
gir internasjonale menneskerettighetskonvensjoner høy status
i nasjonal lovgivning. Dette er spesielt viktig for at Norge fremdeles
skal kunne være en internasjonal pådriver i arbeidet
for menneskerettigheter. Flertallet har merket seg
at det er kommet innvendinger mot å inkorporere kvinnekonvensjonen
i likestillingsloven. Flere høringsinstanser mener at inkorporeringen
burde skje gjennom menneskerettsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er imidlertid enig med Regjeringen i at det er
mest hensiktsmessig å innlemme kvinnekonvensjonen i loven
som konvensjonen er sterkest knyttet til, nemlig likestillingsloven.
Dette for å sikre best mulig oversikt i lovverket. Disse medlemmer vil
peke på at en tilsvarende løsning er foreslått
for FNs rasediskrimineringskonvensjon hvor menneskerettsloven heller
ikke foreslås som inkorporasjonslov.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag til ny § 1 b:
"I lov om likestilling mellom
kjønnene (likestillingsloven) gjøres følgende
endring:
Ny § 1 b skal lyde:
§ 1 b (Inkorporering av FNs kvinnekonvensjon)
De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18. desember
1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner
med tilleggsprotokoll 6. oktober 1999 skal gjelde som norsk
lov. Konvensjonen kunngjøres i Norsk Lovtidend på ett
originalspråk og i norsk oversettelse."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ser at Regjeringen har besluttet å inkorporere
FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon i henholdsvis
likestillingsloven og i en ny lov mot etnisk diskriminering. Disse
medlemmer er positive til at de to konvensjonene gjøres
til en del av norsk lovverk for å styrke rettsvernet på feltene
kjønn og etnisitet.
Disse medlemmer mener det er uheldig at de to
konvensjonene holdes utenfor menneskerettsloven. Menneskerettslovens
formål er å styrke menneskerettighetenes stilling
i norsk rett. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter og
FNs barnekonvensjon er inkorporert i menneskerettsloven. Det er
også den europeiske menneskerettskonvensjonen. Etter disse
medlemmers syn er det ikke uvesentlig for hvilken rettslig
status internasjonale konvensjoner får i norsk lovgivning.
Disse medlemmer vil påpeke styrken ved
at menneskerettsloven er gitt forrang. Det betyr at bestemmelser
i denne loven går foran andre bestemmelser, i for eksempel
likestillingsloven.
Disse medlemmer er ikke enig i Regjeringens vurdering
av å skulle innlemme FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven.
Etter disse medlemmers syn vil det å innarbeide
kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven gi den viktige signaleffekt
som er nødvendig for at likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet
og/eller andre diskrimineringsgrunnlag bør tas
inn i Grunnloven, gis forrang og få likeverdig status med
andre menneskerettigheter. Etter disse medlemmers syn
er menneskerettigheter en universell rettighet som skal gjelde alle
mennesker uavhengig av kjønn, alder, religion, seksuell
orientering og etnisitet, og ikke ha ulikt rettsvern i Norge.
Disse medlemmer viser til brev av 15. mars 2005
fra Universitetet i Oslo; Det Juridiske Fakultet, som sier følgende:
"Senter for menneskerettigheter og Avdeling for kvinnerett
er uenig i at FNs kvinnediskrimineringskonvensjon ikke gis samme
rang i norsk lovgivning som de konvensjoner som allerede er innarbeidet
i norsk lov gjennom menneskerettsloven."
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inkorporere FNs kvinnekonvensjon
i menneskerettsloven."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti ber Regjeringen komme tilbake på egnet
måte etter behandlingen av den varslede stortingsmelding
om Makt- og demokratiutredningen med vurdering av en eventuell inkorporering av
FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake på egnet måte
etter behandlingen av den varslede stortingsmelding om Makt- og
demokratiutredningen med vurdering av en eventuell inkorporering
av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge er folkerettslig forpliktet til å følge
konvensjonen og at det derfor ikke er behov for ytterligere presisering
gjennom en innlemming i lovverket.