Straffelovkommisjonen foreslår at den nye straffeloven
skal inneholde fem generelle definisjonsbestemmelser. Etter utkastet
defineres "de nærmeste", "offentlig sted og offentlig handling",
"betydelig skade på legeme og helse" og "gjenstand", og
kommisjonen foreslår dessuten en bestemmelse om beregning av
lovbestemte frister. De gjeldende definisjoner av begrepene forseelse
og forbrytelse, handling, krigstid og trykt skrift foreslås
følgelig ikke videreført. Gjeldende straffelov § 4
gir uttrykk for at overalt hvor loven bruker begrepet handling,
skal også unnlatelse omfattes med mindre annet er sagt
eller fremgår. Bestemmelsen foreslås opphevet
som unødvendig og intetsigende.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om hvilke generelle definisjoner loven bør inneholde. Opphevingen
av definisjonen av forbrytelse og forseelse er en naturlig konsekvens
av forslaget om at straffelovgivningen ikke lenger skal baseres
på dette skillet. Departementet er også enig med
Straffelovkommisjonen når den fremholder at definisjonen
av "handling" ikke er nødvendig. Departementet er også enig
i at det ikke er grunn til å videreføre en definisjon
av "krigstid" i straffeloven. Departementet slutter seg også til
forslaget om ikke å innta noen generell definisjon av "trykt
skrift" i straffeloven.
I strafferettslig sammenheng har behovet for å definere
og avgrense begrepet "den fornærmede" særlig vært
knyttet til spørsmålet om hvem som må eller
er berettiget til å inngi påtalebegjæring.
Når det nå foreslås at adgangen til å forfølge
straffbare handlinger ikke lenger skal baseres på en slik
begjæring, er departementet enig i at det ikke er behov
for noen generell definisjon av begrepet i straffeloven. Departementet
slutter seg også til Straffelovkommisjonens forslag om
ikke å definere begrepet "offentlig tjenestemann".
Straffeloven § 5 definerer hvem som i loven
regnes som "de nærmeste". Straffelovkommisjonen går i
alt vesentlig inn for å videreføre gjeldende rett,
men foreslår noen mindre utvidelser og en klarere utforming.
Utvidelsene består i at "fosterbesteforeldre" og fostersøsken
omfattes. I tillegg foreslås en klargjøring og
en utvidelse når ekteskap, partnerskap og samboerskap er
oppløst.
Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens
forslag om i store trekk å videreføre gjeldende
rett. Heller ikke til Straffelovkommisjonens forslag om hvilken
krets som skal regnes som "de nærmeste", har departementet
mange bemerkninger.
Departementet er enig i de forslag til klargjøring av
svogerskapsvirkningene som Straffelovkommisjonen foreslår,
og særlig i at "lige nær besvogrede" erstattes
av en positiv angivelse av hvilken personkrets i "svigerfamilien"
som regnes som "de nærmeste". På ett punkt er
imidlertid den foreslåtte regulering ikke tilfredsstillende.
Ingen av formuleringene i utkastet fanger opp at ektefellenes særkullsbarn
anses som hverandres nærmeste. Departementet går derfor
inn for at det i utkastet § 9 første
ledd føyes til en ny bokstav d med ordlyden: "stesøsken
og deres ektefeller".
Departementet er kommet til at "forlovede" bør beholdes
i definisjonen av "de nærmeste". Både for forlovelse
og samboerforhold er forholdets varighet og stabilitet avgjørende.
Er disse vilkår oppfylt, er det ingen grunn til å sondre
etter om partene bor sammen eller ikke.
Et offentlig sted er definert som et sted som er bestemt for
alminnelig ferdsel eller sted hvor slik ferdsel rent faktisk finner
sted. Straffelovkommisjonen foreslår å beholde
en definisjon av offentlig og offentlig handling. Definisjonen av
offentlig sted er innholdsmessig den samme som i gjeldende rett. Kommisjonens
utkast til definisjon av "offentlig" representerer større
endring i forhold til gjeldende rett. To av tre alternativer foreslås
videreført uten realitetsendringer. Alternativet om at
handlingen er foretatt offentlig når den er foretatt ved
trykt skrift er imidlertid ikke videreført. Til erstatning
for dette alternativet foreslår Straffelovkommisjonen et
alternativ om at en handling er offentlig når den består
i å fremsette "et budskap"og "budskapet er fremsatt på en
måte som gjør det egnet til å nå et
større antall personer".
Også departementet slutter seg til forslaget som i det
alt vesentlige innebærer å videreføre
gjeldende rett. Departementet foreslår imidlertid å omredigere bestemmelsens
annet ledd noe. Bortsett fra alternativet "trykt skrift", som ikke
videreføres, er det verken i praksis eller gjennom høringen
avdekket behov for å endre definisjonen av offentlig sted
eller offentlig handling.
Videre er departementet enig i at det bør innføres et
nytt alternativ som erstatter alternativet "trykt skrift" i gjeldende
rett. Alternativet skal etter forslaget gjelde for alle typer av
budskap uansett innhold og formidlingsform. Slike budskap vil være
offentlige når de er fremsatt på en måte
som gjør dem egnet til å nå et større
antall personer. I tillegg til å være nøytral
i forhold til formidlingsformen, er definisjonen også medienøytral.
I gjeldende rett defineres betydelig skade i straffeloven § 9.
Som betydelig skade regnes tap eller vesentlig svekkelse av syn,
hørsel eller taleevnen. Andre sanser, som smak og lukt,
er ikke omfattet. Også tap eller vesentlig svekkelse av
forplantningsevnen anses som betydelig skade. Er resultatet av handlingen
at den rammede blir påført en alvorlig psykisk skade,
anses skaden betydelig. Påføres en gravid kvinne
skade med det resultat at fosteret dør eller blir skadet,
anses skaden alltid som betydelig. Selv om skaden ikke omfattes
av disse alternativene, anses den som betydelig hvis den resulterer
i livsfarlig eller langvarig sykdom.
Straffelovkommisjonen foreslår i det alt vesentlige å videreføre
den gjeldende definisjonen i ny språkdrakt, men går
inn for en viss utvidelse. Kommisjonen foreslår at tap
eller vesentlig svekkelse av alle sanser skal anses for en betydelig
skade. Likeledes foreslås tap eller vesentlig svekkelse
av et viktig organ eller en viktig legemsdel å være
en betydelig skade. Også tap eller vesentlig svekkelse
av viktige organer som ikke leder til invaliditet, gjør
skaden betydelig. Og leder skaden til vansirethet, skal den anses som
betydelig.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
til definisjon av betydelig skade.
Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse som definerer hva
som omfattes av begrepet gjenstand. Heller ikke Straffelovkommisjonen
foreslår noen alminnelig definisjon av hva som regnes som gjenstand.
Den nøyer seg med å gi en definisjon som gjør
det klart at elektrisk energi og andre energiformer også regnes
som gjenstand.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag.
På bakgrunn av den uklarhet som har vært knyttet
til definisjonen i gjeldende straffelov § 6, finner
departementet det hensiktsmessig at det klargjøres at gjenstand
omfatter alle energiformer, også de som benyttes til å formidle
lyd og bilder. Informasjon i datasystemer mv. skal fortsatt ikke
regnes som gjenstand.
Gjeldende straffelov § 11 forklarer i første
ledd hva som menes med en måned og hva som menes med en
dag. Bestemmelsens annet ledd bestemmer at domstolloven §§ 148
annet ledd og 149 første ledd får tilsvarende
anvendelse på lovbestemte frister i straffelovgivningen.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve bestemmelsen
i § 11 første ledd som unødvendig,
men opprettholder annet ledd.
Departementet er enig i at bestemmelsen i gjeldende lov § 11
første ledd er unødvendig og kan oppheves, mens
annet ledd bør videreføres.
Komiteen vil understreke at det bør
være enkelte retningsgivende kriterier for om en legaldefinisjon
skal tas inn i loven. Uttrykket som defineres bør gå igjen
et visst antall ganger med samme betydning. Det er etter komiteens oppfatning
også nødvendig med en lovfestet definisjon i de
tilfeller uttrykket forekommer med den samme eller en annen betydning
utenfor strafferettens område. En klargjørende definisjon
i disse tilfellene er særlig viktig av pedagogiske hensyn
og bidrar til å gjøre loven mer oversiktlig og
forutsigbar.
Mange av definisjonene i dagens straffelov har liten eller ingen
betydning fordi det foreligger en sikker og langvarig praksis. Det
er etter komiteens mening derfor grunn til å redusere
noe på antallet legaldefinisjoner i straffeloven. Komiteen slutter seg
til departementets forslag til definisjoner som bør videreføres
og de presiseringer som foreslås inntatt i loven. Komiteen har
merket seg at departementet varsler endringer i dette dersom arbeidet
med straffelovens spesielle del avdekker behov for ytterligere legaldefinisjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det blir feil å fjerne for mange av legaldefinisjonene.
Selv om deres innhold har utviklet seg gjennom langvarig praksis,
vil ordlyden alltid gi visse rammer og skranker. Disse medlemmer mener
videre at mye av rettspraksisen blir satt til side idet lovgiver
vedtar en ny alminnelig straffelov. Det er derfor lovgivers forståelse
og målsetninger domstolene skal følge. Der man
beholder definisjonene uten ønske om realitetsendringer,
er det derimot naturlig å se på tidligere rettspraksis. Disse
medlemmer vil komme nærmere inn på dette
ved behandlingen av den spesielle delen av straffeloven.