For at noen skal kunne straffes, må fire grunnleggende
vilkår være oppfylt. Stikkordsmessig kan de oppsummeres
slik: Handlingen må bryte loven (1), det må ikke
foreligge noen straffrihetsgrunn (2), gjerningspersonen må være
tilregnelig (3) og ha utvist skyld (4). Straffelovkommisjonen foreslår
at de fire straffbarhetsvilkårene nedfelles i et kapittel
3 i loven om "Grunnvilkår for personlig straffansvar".
Departementet er enig i at ordbruken i denne overskriften er hensiktsmessig.
Lovprinsippet i strafferetten er nedfelt i Grunnloven § 96.
Prinsippet er ikke tatt inn i den gjeldende straffeloven. Lovprinsippet
innebærer at ingen kan dømmes til straff uten
at det er hjemmel for det i en norsk lov. En handling kan bare medføre
straff dersom den omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.
Straffelovkommisjonen mener at kravet om lovhjemmel bør
nedfelles i loven, og departementet går inn for å følge
opp kommisjonens forslag.
Slik kommisjonen har formulert sitt utkast, retter bestemmelsen
seg særlig mot lovgiverne. Departementet går inn
for at lovprinsippet i stedet bør rette seg mot dem som
skal anvende loven i praksis, og da især domstolene og
påtalemyndigheten.
Departementet har gått inn for å innføre
en generell bestemmelse om medvirkning. Straffelovkommisjonen foreslår
at den generelle medvirkningsbestemmelsen formuleres slik:
"§ 3-2. Medvirkning
Et
straffebud rammer også den som medvirker til handlingen,
når ikke annet er bestemt."
Kommisjonen foreslår ikke noe eget unntak fra den generelle
medvirkningsregelen for straffebud som retter seg mot uaktsomme
overtredelser. De nærmere vilkårene for når
medvirkning er straffbart, går ikke frem av bestemmelsen.
Kommisjonen understreker at vilkårene i det vesentlige
vil være de samme som etter gjeldende rett.
Departementet slutter seg innholdsmessig fullt ut til Straffelovkommisjonens
forslag til en generell regel som kriminaliserer medvirkning, men
foreslår en noe annen formulering. Departementet vil særlig
understreke at medvirkningsansvaret fortsatt skal være et
selvstendig straffansvar. Det må foretas en selvstendig
vurdering av om straffbarhetsvilkårene er oppfylt i forhold
til hver enkelt deltaker.
Straffelovkommisjonen foreslår at en generell bestemmelse
om straff for forsøk utformes slik:
"§ 3-3. Forsøk
Forsøk
foreligger når noen med det forsett å fullbyrde
en straffbar handling foretar noe som leder direkte mot handlingen.
Forsøk
på en handling som kan medføre fengsel i mer enn
6 måneder, er straffbart når ikke annet er bestemt.
Forsøk
straffes ikke når lovbryteren frivillig avstår
fra å fullbyrde handlingen eller avverger at den blir fullbyrdet."
Bestemmelsen retter seg mot forsøk på mer alvorlige
straffbare handlinger. Kommisjonen foreslår at straffbarheten
knyttes til en øvre strafferamme. For øvrig foreslår
kommisjonen i det vesentlige å videreføre gjeldende
rett. Kommisjonen går inn for at det, som i dag, bør
være to grunnleggende vilkår for å kunne
straffes for forsøk: Gjerningspersonen må ha utvist
fullbyrdingsforsett, og gjerningspersonens handling må peke
i retning av en fullbyrdet straffbar handling. Kommisjonen ønsker å videreføre
straff for utjenlig forsøk. Handlinger som ligger innenfor
grensene for den alminnelige handlefrihet, skal likevel fremdeles
være straffrie. Forslaget forutsetter at forberedelser
til å begå en straffbar handling i utgangspunktet
fremdeles skal være straffrie.
Kommisjonen foreslår å videreføre
dagens regel om straffrihet for den som trer tilbake fra et straffbart forsøk.
Etter forslaget skal det fortsatt sondres mellom tilbaketreden fra
henholdsvis fullendt og ufullendt forsøk. Kommisjonen har
valgt ikke å foreslå en regel med skjønnsmessig
adgang til å frita for straff når lovbryteren
forsøker, men ikke lykkes i å forhindre fullbyrding
ved et fullbyrdet forsøk.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag til regulering av straff for forsøk på å utføre
en straffbar handling. Departementet går imidlertid inn
for å gjøre enkelte språklige endringer
i lovutkastet. Det er ikke meningen å endre realiteten
i kommisjonens forslag.
Departementet er enig i kommisjonens forslag som først
oppstiller krav om fullbyrdelsesforsett og deretter krav om at gjerningspersonen
må ha foretatt noe. Departementet er enig i at betydningen
av gjerningspersonens forutsetninger bør komme til uttrykk i
selve lovteksten, forutsatt at det lar seg gjøre å utforme
lovteksten slik at det ikke fremstår som en skjerping av
vilkårene for forsøksstraff. Departementet går
inn for en formulering, slik at det må være "foretatt
noe som er ment å lede direkte til utføringen".
Departementet er enig i at forberedelser til straffbare handlinger
også i den nye loven i utgangspunktet bør være
straffrie, og eventuelt kriminaliseres gjennom særskilte
straffebud.
I tråd med kommisjonens forslag bør gjerningspersonen
fortsatt ha mulighet til å oppnå straffrihet dersom
han trer tilbake fra forsøket. Departementet er enig med
kommisjonen i at det ikke er grunn til å utvide området
for straffbortfall på grunn av tilbaketreden.
Departementet har kommet til at det ikke er behov for å videreføre
vilkåret om at forsøket ikke må være
oppdaget. Det er sikker rett at vilkåret i dag bare knytter
seg til fullendte og ikke ufullendte forsøk. Denne forskjellen
virker ikke så godt begrunnet. Å sløyfe
dette vilkåret er dessuten best i samsvar med det preventive
formålet bak regelen.
Komiteen støtter av pedagogiske
grunner forslaget om at det såkalte lovprinsippet som følger
av Grunnloven § 96, også inntas i ny
straffelov. Lovprinsippet innebærer at ingen kan dømmes
uten hjemmel i lov, og er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Prinsippet
skal motvirke vilkårlighet og sikre forutberegnelighet,
og står sentralt i strafferetten.
Det er etter komiteens mening hensiktsmessig å innta
en generell medvirkningsbestemmelse i straffelovens generelle del,
jf. merknadene til proposisjonens kap. 8. Hvilke konkrete unntak
som bør gjøres fra denne bestemmelsen, vil komiteen komme
tilbake til under behandlingen av forslag til ny spesiell del i
straffeloven.
Komiteen tiltrer departementets beskrivelse av
forsøksbestemmelsens virkeområde, og støtter
det generelle forbudet mot forsøk slik det er foreslått
inntatt i ny straffelov. Hvilke konkrete unntak som bør gjøres
fra denne bestemmelsen, vil komiteen komme tilbake
til under behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Nødrett er retten til å begå lovbrudd
for å berge seg eller andre ut av en nødsituasjon
på bekostning av en annens rett. Dersom vilkårene
i § 47 er oppfylt, er handlingen lovlig og ikke bare straffri.
Paragraf 47 oppstiller to grunnvilkår som må være
oppfylt for at en nødhandling skal være lovlig.
For det første må det foreligge en fare som ikke
kan avverges på noen annen rimelig måte. For det
andre krever loven at faren som retter seg mot rettsgodet det er
tale om å redde, er særdeles betydelig i forhold
til den skade som nødhandlingen volder.
Straffelovkommisjonen ga uttrykk for at den ikke så det
som aktuelt å foreslå vesentlige endringer av bestemmelsen
om nødrett. Kommisjonens endelige utkast lyder slik:
"§ 3-4. Nødrett
En
handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når
den blir foretatt for å verne en interesse mot en fare
for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte,
og denne skaderisikoen veier betydelig tyngre enn skaderisikoen
ved handlingen."
På ett punkt går kommisjonen inn for å endre
vilkårene for nødrett. I straffeloven § 47
kreves det at faren må være særdeles
betydelig i forhold til skaden som redningshandlingen medfører.
Straffelovkommisjonen går inn for at det skal være
tilstrekkelig at det foreligger en betydelig interesseovervekt.
Kommisjonen drøfter om nødrettsbestemmelsen bør
kunne anvendes på medlidenhetsdrap med samtykke. Kommisjonen
fremholder at det er uheldig å utelukke bruk av nødrettsbestemmelsen
i enhver sammenheng hvor noen aktivt er berøvet livet.
Den går primært inn for at det i slike tilfeller
skal være adgang til å fastsette en lavere straff
enn minstestraffen, eller en mildere straffart, men mener at det
også kan tenkes medlidenhetsdrap hvor det kan være
grunnlag for straffrihet i medhold av nødrettsbestemmelsen.
Departementet slutter seg i det vesentlige til forslaget til
ordlyd fra Straffelovkommisjonen. Som kommisjonen mener departementet
at dagens krav om særdeles betydelig interesseovervekt
stiller for snevre rammer for nødretten. Departementet
er enig i at alminnelig interesseovervekt ikke bør være
tilstrekkelig. Departementet går imidlertid inn for at kravet
til interesseovervekt senkes noe i forhold til dagens regel, og
går inn for at skaderisikoen ved faren som truer må være
"langt større" enn skaderisikoen ved redningshandlingen.
Departementet foreslår dermed et noe annet kriterium enn
Straffelovkommisjonen. Departementet legger til grunn at "langt
større" er et noe strengere kriterium enn "betydelig",
men at det ikke kreves en så stor interesseovervekt som
etter dagens vilkår "særdeles betydelig".
Departementet har vurdert om det bør oppstilles en absolutt
grense for hvilke verdier som lovlig skal kunne ofres i en redningshandling.
I en nødsituasjon vil det i dag ikke være anledning
til å drepe et annet menneske. Bare i helt ekstraordinære
situasjoner kan nødrett tenkes å forsvare noe
slikt. Slik bør det være også etter den
nye loven. Departementets forslag endrer heller ikke rettstilstanden
for så vidt gjelder såkalt aktiv dødshjelp
og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap.
Reglene om straffrihet på grunn av nødverge (straffeloven § 48)
har til felles med reglene om nødrett at det må foreligge
en nødsituasjon som gjør det berettiget å handle
på en måte som ellers ville vært straffbar.
Forskjellen fra nødrett ligger særlig i at nødverge
forutsetter et ulovlig angrep fra en annen person, og at nødvergehandlingen
må rette seg mot angriperen. Paragraf 48 slår
fast at ingen kan straffes for en handling som er foretatt i nødverge.
Loven må forstås slik at handlingen ikke bare
er straffri, men lovlig dersom vilkårene for nødverge
er oppfylt. Fire vilkår må være oppfylt
for at en nødvergehandling skal være lovlig. Det
må foreligge et ulovlig (rettsstridig) angrep (1), forsvarshandlingen
må være avvergende (2) og ikke gå lenger
enn det som er nødvendig (3) og ikke være ubetinget
utilbørlig (4).
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre en
generell straffrihetsbestemmelse om nødverge, og foreslår
at bestemmelsen formuleres slik:
"§ 3-5. Nødverge
En
handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når
den blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep og den
ikke går lenger enn nødvendig og dessuten ikke åpenbart
går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet,
den angrepne interesse og angriperens skyld.
Ulovlig
interessekrenkelse ved utøvelse av offentlig myndighet
kan bare møtes ved nødverge når krenkelsen
er forsettlig eller grovt uaktsom."
Kommisjonen går inn for ikke å videreføre
regelen i den gjeldende § 48 tredje ledd, som
gir reglene om nødverge tilsvarende anvendelse på handlinger som
foretas for å pågripe noen eller å hindre
at innsatte rømmer. Et flertall i kommisjonen går
heller ikke inn for å videreføre fjerde ledd i
dagens § 48. Bestemmelsen lar en nødvergehandling
være straffri selv om den går ut over grensene
for det lovlige, dersom overskridelsen alene har funnet sted på grunn
av en ved angrepet fremkalt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. Flertallet
går i stedet inn for at en overskridelse av nødverge
skal kunne gjøres straffri.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag til bestemmelse
om nødverge, med unntak for enkelte mindre endringer. Når
det gjelder den nærmere utformingen av bestemmelsen, foreslår
departementet at kommisjonens utkast til første ledd splittes
opp, slik at de enkelte vilkårene for lovlig nødverge
går frem av tre atskilte bokstav a til c.
Den som forsvarer seg, bør ha et visst spillerom for
sitt forsvar. Forslaget avviker fra gjeldende rett ved at loven
etter forslaget i noe mindre grad vil tolerere overskridelser. Selv
om grensene for hva som skal aksepteres snevres noe inn, er det
fremdeles meningen at den angrepne skal ha rikelige marginer i sin vurdering
av hva som er etisk forsvarlig. Departementet slutter seg til forslaget.
Spørsmålet om å videreføre
tredje ledd i dagens straffelov § 48 vakte debatt
under høringen. Politiloven § 6 gir nå nærmere
regler for politiets maktutøvelse, som også gjelder
ved pågripelse. Reglene som gir politiet myndighet til å pågripe
personer må dessuten suppleres av nødvergebestemmelsen
i utkastet til første ledd. Departementet er enig i at
regelen i § 48 tredje ledd fortsatt har en viss
selvstendig betydning ved siden av reglene i blant annet politiloven § 6.
Departementet går på denne bakgrunnen inn for at
regelen i § 48 tredje ledd videreføres
i en ny straffelov.
Departementet går i likhet med kommisjonens flertall
ikke inn for å videreføre § 48
fjerde ledd om ubetinget straffrihet dersom grensene for nødverge
er overskredet og overskridelsen alene har funnet sted på grunn
av en sinnsbevegelse eller bestyrtelse som angrepet har fremkalt.
Departementet foreslår i stedet at retten bør
ha en adgang til å frita for straff når grensene
for nødverge er overskredet.
Den gjeldende straffeloven har ingen generell lovbestemmelse
om selvtekt. Reglene er i stedet utviklet i rettspraksis
og juridisk teori. Selvtekt kan bare føre til straffrihet
dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner for dette.
Straffelovkommisjonen går inn for å lovfeste selvtekt
som straffrihetsgrunn:
"§ 3-6. Selvtekt
En
handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når
den blir foretatt for å gjenopprette en ulovlig endret
tilstand og det ikke er rimelig å kreve at den som har
retten, venter på myndighetenes bistand. Makt mot person
kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar,
og må ikke gå lenger enn forsvarlig."
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at selvtekt,
iallfall som en hovedregel, bør være forbudt.
Selvtekt bør derfor bare lovfestes som en straffrihetsgrunn
på linje med for eksempel nødrett og nødverge
dersom sterke grunner taler for det. Iblant kan det likevel være
urimelig å kreve at den krenkede skal måtte gå veien
om myndighetene for å få gjenopprettet krenkelsen.
Departementet mener på denne bakgrunnen at den begrensede
adgangen til å utøve selvtekt etter gjeldende
rett bør videreføres.
Det er en fare for at en lovfesting av selvtekt som straffrihetsgrunn
feilaktig oppfattes som en oppfordring til mer utstrakt privat rettshåndhevelse.
For lovfesting taler ønsket om at straffeloven skal ha større
informasjonsverdi enn i dag og gi et mer dekkende bilde av rettstilstanden.
Departementet har kommet til at dette hensynet må tillegges
avgjørende vekt, og går inn for å lovfeste
selvtekt som straffrihetsgrunn.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at vilkårene
for lovlig selvtekt bør utformes etter de linjer som er
utviklet i praksis og teori. Betenkelighetene som nevnes foran,
gjør imidlertid at departementet foreslår en mindre
innstramming i retten til å begå selvtekt. Departementet
går inn for å endre "det ikke er rimelig å kreve
at den som har retten, venter på myndighetenes bistand",
til "urimelig å kreve ...". Nyansen er ikke stor, men leder
etter en naturlig språklig forståelse til en noe
snevrere adgang til å begå selvtekt.
I en del straffebud har lovgiverne uttrykkelig gitt til kjenne
at det ikke er meningen å ramme alle forholdene som omfattes
av ordlyden. I straffeloven kan det synes noe tilfeldig hvor rettsstridsreservasjonene er
tatt med. Det har derfor blitt lagt til grunn at ethvert straffebud
må leses med forbehold for unntakssituasjoner som det ikke
har vært meningen å ramme med straff. Dette prinsippet
blir ofte kalt den alminnelige rettsstridsreservasjonen.
Straffelovkommisjonen går inn for at det gis en generell
bestemmelse om innskrenkende tolking med slik utforming:
"§ 3-7. Innskrenkende tolking
Selv
om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan særegne
omstendigheter medføre at et straffebud ikke skal anvendes
på en handling som dekkes av ordlyden."
Formålet med bestemmelsen er at den skal være "en
ren huskeregel inntatt av pedagogiske hensyn, og hvor de grunnlagene
det er aktuelt å bygge den innskrenkende tolkingen på,
fullt ut må søkes utenfor loven selv (slik som
i dag)". Kommisjonen drøfter om det er hensiktsmessig å bruke
"rettsstrid" i lovteksten. I stedet ble det anbefalt at loven bør
bruke ord som "ulovlig eller uberettiget". Kommisjonen understreker
at bestemmelsen om innskrenkende tolking ikke gir adgang til straffrihet
ut fra konkrete rimelighetshensyn knyttet til den enkelte lovbryteren.
Også etter en ny straffelov vil det være behov
for å tolke straffebud innskrenkende for å skjære
vekk unntakstilfeller som det ikke har vært meningen å ramme
med straff. Departementet har imidlertid kommet til at ulempene
med å lovfeste rettsstridsreservasjonen er større
enn fordelene. Departementet legger særlig vekt på at
prinsippet om innskrenkende tolking ikke egner seg for lovfesting,
og at det er vanskelig å finne frem til en utforming som
gjør at bestemmelsen blir tilstrekkelig presis og informativ.
Samfunnet er normalt tjent med at mindre interesser ofres for å redde
større. Det er derfor nødvendig å innta
en bestemmelse om nødrett i den nye straffeloven. Den som
har handlet i nødrett, bør etter komiteens oppfatning
frifinnes.
Komiteen er enig med departementet
i at dagens krav om særdeles betydelig interesseovervekt, stiller
for snevre rammer for nødretten. Det bør være tilstrekkelig
at handlingen foretas for å redde en "langt større"
interesse, for at den skal omfattes av nødrettsbestemmelsen.
Nødrettsbestemmelsen i ny straffelov vil etter dette få et
noe mer utvidet anvendelsesområde enn dagens bestemmelse
i straffeloven § 47.
Til tross for at nødrettsbestemmelsen utvides noe, vil
det etter komiteens mening ikke være hjemmel
for å anvende nødrettsbestemmelsen i saker vedrørende
aktiv dødshjelp (eutanasi) og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap.
Komiteen viser også til sine merknader
om straffeutmålingsfrafall under kap. 8.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, viser til at det bare er i helt ekstraordinære
situasjoner at nødrettsbestemmelsen kan tenkes å forsvare
drap på et annet menneske. Det er ikke flertallets intensjon å utvide
nødrettsbestemmelsen i ny straffelov for saker som gjelder drap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil på det sterkeste
advare mot en gradvis utvikling mot legalisering av medlidenhetsdrap
og aktiv dødshjelp ved at man åpner for straffritak
gjennom nødrettsbetraktninger. Straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger
var et viktig skritt i utviklingen mot egen lov om aktiv dødshjelp
i Nederland. Disse medlemmer er opptatt av at dagens
reguleringsmåte, slik den er slått fast i Sandsdalen-dommen
fra 2000, skal videreføres. Der fant Høyesterett
at nødrettsbetraktninger ikke kunne føre til straffrihet
ved aktiv dødshjelp foretatt av helsepersonell. Sandsdalen
ble straffedømt, men fikk straffutmålingsutsettelse. Disse medlemmer viser
til fellesmerknader med Arbeiderpartiet under kapittel 8 om nedsettelse
av straff ved denne type handlinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til s. 204 i proposisjonen hvor Regjeringen uttaler følgende:
"Departementets forslag endrer heller ikke rettstilstanden
for så vidt gjelder såkalt aktiv dødshjelp
og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap. Høyesteretts
avgjørelse i Rt. 2000 646 gir fremdeles et dekkende uttrykk
for gjeldende rett i slike situasjoner.
Departementet
vil likevel ikke utelukke at det kan oppstå helt særegne
og akutte tilfeller, som gjør det utilrådelig å operere
med en absolutt grense for nødrett."
Disse medlemmer legger dette til grunn for hvordan
nødrettsbestemmelsen bør praktiseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
helt klart behovet for å ha hensiktsmessige regler om nødrett,
nødverge og selvtekt. Det er viktig at slike handlinger
ikke bare er straffri, men lovlige.
Disse medlemmer vil i forhold til nødrett
i hovedsak videreføre dagens anvendelse og samtidig utvide
den noe. Disse medlemmer er derfor enig med departementet
i at særdeles og betydelig interesseovervekt stiller for
snevre rammer. Disse medlemmer stiller seg bak at
det skal være tilstrekkelig med en overvekt i forhold til
interessene som man prøver å redde i forhold til
den handling man gjør. Disse medlemmer mener
ordlyden "langt større" er noe snever. Disse medlemmer mener
derfor at domstolene ikke må stille for strenge krav i
forhold til når dette vilkåret anses oppfylt.
Komiteen støtter departementets
forslag om å lovfeste adgangen til å bruke nødverge
for å verge seg mot offentlig myndighetsutøvelse.
Dette følger i dag av ulovfestet rett, men komiteen mener
det er viktig å synliggjøre gjennom loven at nødretten
innskrenkes i slike tilfeller.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementet foreslår
at grensene for hva som skal aksepteres som nødverge snevres
noe inn i ny straffelov, og støtter dette. Flertallet vil
påpeke at det her ikke er tale om en dramatisk endring
i rettstilstanden. Det er fortsatt meningen at den angrepne skal
ha rikelige marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at for nødverge ønsker flertallet å innskrenke
dette noe. Disse medlemmer ønsker heller å utvide
den. Det er viktig å ha tilstrekkelig mulighet til å kunne
forsvare eget liv og helse. Selv om disse medlemmer ikke ønsker
en for stor bruk av privat rettshåndhevelse, bør
man sørge for at man har tilstrekkelig spillerom til å forsvare seg
selv eller andre mot rettstridige angrep.
Disse medlemmer mener også man bør
videreføre regelen om å kunne pågripe
"rømlinger". Dette har en riktig signaleffekt. Dette vil
også ha en noe større praktisk betydning i dag
enn det departementet hevder, da man nå har satt en del
fangetransporter ut på anbud.
Når det gjelder nødverge og nødrett
vil disse medlemmer for øvrig vise til hva
Tony Blair fra det engelske Arbeiderpartiet sier om dette i England:
"- Ikke vær i noen som helst tvil: Du er berettiget til å forsvare
deg selv. Det er bare under de mest ekstreme omstendigheter at noen
vil bli saksøkt for å angripe eller drepe en tyv
i eget hjem."
"Alle som blir overfalt i sitt eget hjem, har rett til å bruke
kniv, balltre eller til og med skytevåpen for å slå tilbake
mot uønskede gjester", heter det i en brosjyre som er utarbeidet
i samarbeid mellom politimyndigheter og toppadvokater i England. Disse medlemmer støtter
dette.
Disse medlemmer legger til grunn at domstolene
viderefører dagens vide adgang til nødverge, og
at domstolene heller stiller mindre krav til når vilkårene
for nødverge skal være oppfylt.
Selvtekt vil si at den som har en rett, selv håndhever
denne, i stedet for å overlate fullbyrdingen til myndighetene.
Etter komiteens mening bør selvtekt som
hovedregel være forbudt. Dersom man på generelt
grunnlag tillater selvtekt, vil det kunne innebære ulovlig
maktbruk og fortsatt konflikt mellom parter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener imidlertid at den begrensede adgangen
til å utøve selvtekt som følger av gjeldende
rett, i hovedsak bør videreføres. Flertallet støtter
dog den innstramming i retten til å begå selvtekt
som følger av proposisjonen. Det er viktig at straffeloven
gir et dekkende bilde av rettstilstanden. Derfor bør regelen
om selvtekt komme til uttrykk i den nye straffeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til å innføre en regel om selvtekt. Disse
medlemmer ønsker også her å gå noe
lenger enn det flertallet gjør i å tillate selvtekt i
visse tilfeller. Disse medlemmer støtter
derfor ikke innstramningen.
Disse medlemmer mener det ikke bør være slik
at man må vente lenge, samt gå gjennom utallige prosesser,
for å kunne ta tilbake det man rettmessig eier. Disse
medlemmer har dessverre tidligere sett en rekke tilfeller
hvor eiere av for eksempel sykler, har måttet
se at kriminelle har brukt den mens de venter på at politi
og rettsvesen skal bringe den tilbake. Dette er ikke rimelig og
rettferdig. Disse medlemmer registrerer videre at
det kan bli et spørsmål om selvtekt bør
kunne utøves på vegne av andre. Disse medlemmer mener
det kan være gode grunner til å begrense dette.
Dersom man slipper det helt løs, kan man i realiteten åpne
for at vekterbransjen i for stor grad vil kunne overta politioppgaver. Disse
medlemmer mener dette imidlertid bør ses i sammenheng
med politirolledebatten.
Disse medlemmer ber derfor domstolene om ikke å stille
for strenge krav for når vilkårene for selvtekt
er å anse som oppfylt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, erkjenner at det
kan forekomme at ordlyden i et straffebud kan komme til å omfatte
en handling som det fra lovgivers side ikke har vært meningen å ramme
med straff. Slike tilfeller har domstolene løst gjennom
praktisk anvendelse av rettskildelærens prinsipper, som
i særskilte tilfeller tillater at lovens formål
og/eller reelle hensyn tillegges større vekt enn lovens
ordlyd. Slik må praksis etter flertallets mening
fortsatt være.
Flertallet har imidlertid merket seg at det var betydelig
motstand mot Straffelovkommisjonens forslag om lovfesting av den
såkalte rettsstridsreservasjonen (retten til innskrenkende
tolkning av straffebud), i høringsrunden. Departementet
konkluderer dessuten med at ulempene med å lovfeste rettsstridsreservasjonen
er større enn fordelene.
Flertallet er enig i at rettsstridsreservasjonen ikke
bør lovfestes i ny straffelov, men vil fremheve at dette
ikke innebærer noen endring av praksis.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil vise til at en del straffebud
uttrykkelig gir til kjenne at det ikke er meningen å ramme
alle forhold som omfattes av ordlyden. Dette blir gjort ved at det
inntas en rettsstridsreservasjon i selve straffebudet. Det kan likevel
synes noe tilfeldig hvor rettsstridsreservasjonen er inntatt, og
det er derfor lagt til grunn at alle straffebud må leses
med forbehold om situasjoner som det ikke har vært ment å ramme
med straff.
Disse medlemmer mener det derfor vil være
en lovteknisk fordel om det i straffeloven inntas en generell bestemmelse
om innskrenkende tolking. Det vil da være et mindre behov
for å innta en rettsstridsreservasjon i de enkelte straffebud.
Formålet med en slik bestemmelse er å få frem
at andre rettskildefaktorer enn lovteksten etter omstendighetene må tillegges
så stor vekt at straffebudet ikke gjelder for en handling
selv om den dekkes av ordlyden.
Disse medlemmer vil presisere at en slik generell
bestemmelse skal ha som formål utelukkende å minne
rettsanvender om at straffebud undertiden må tolkes innskrenkende.
Dette må ikke leses som en generell adgang til å frita
for straff på bakgrunn av en konkret rimelighetsbetraktning
i de enkelte tilfelle.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Ny § 26a i straffeloven
skal lyde:
§26a. Innskrenkende tolking
Selv om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan
særegne omstendigheter medføre at et straffebud
ikke skal anvendes på en handling som dekkes av ordlyden."