Forvaring er en tidsubestemt frihetsstraff for særlig
farlige tilregnelige lovbrytere. Straffen gjennomføres
i en anstalt underlagt kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen foreslår en del endringer i bestemmelsene
om forvaring, dels av materiell art, dels av mer lovteknisk karakter.
Et mindretall i kommisjonen er imot forvaringsordningen og mener
den bør oppheves.
I Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) varslet departementet at det skulle
gjennomføres en grundig etterkontroll av de nye reglene
om utilregnelighet og særreaksjoner etter at de hadde virket
i fem år. I Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) supplerte departementet
hva som skulle inngå i etterkontrollen. Justiskomiteen
støttet planen om en etterkontroll, men ba om å få den
i tide til at det følgende storting skulle få muligheten
til å vurdere ordningen. Departementet har kommet til at etterkontrollen
slik den er beskrevet i proposisjonene, bør utsettes. 1. januar
2005 vil reformen ha virket i tre år. Etter departementets
syn er dette for kort tid for en omfattende etterkontroll.
Departementet finner heller ikke grunn til å gå inn
på argumentene for og imot forvaringsstraffen, særlig
siden denne lovsaken har vært grundig behandlet, og Stortinget
vedtok straffarten for kort tid siden.
Tre vilkår må være oppfylt for å kunne
idømme forvaring. For det første må fellesvilkåret
om at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne
samfunnet være oppfylt. For det annet må det gjelde
en nærmere angitt type av forbrytelser. For det tredje stilles
det krav til gjentakelsesfare.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende
rett med hensyn til hvilke lovbruddskategorier som kan gi grunnlag
for en forvaringsdom. Kommisjonen foreslår ikke endringer
i kravene til graden av fare for tilbakefall til nye lovbrudd. Men den
foreslår at tidligere begåtte lovbrudd blir et
vilkår for idømming av forvaring også ved
de alvorligste lovbruddene. Den foreslår videre at de momentene som
skal tillegges vekt ved vurderingen av tilbakefallsfaren, skal gjelde
generelt, og ikke som i dag bare knyttes til de alvorlige forbrytelsene.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at anvendelsesområdet
for forvaring ikke bør endres. Departementet foreslår
derfor å videreføre gjeldende rett med hensyn
til hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for en forvaringsdom.
Departementet har vurdert hvilken eller hvilke betegnelser som
bør brukes i stedet for "forbrytelser" i bestemmelsen om
vilkårene for forvaring. Departementet har kommet til at
uttrykket "lovbrudd" bør gjennomføres i hele bestemmelsen.
Departementet foreslår også, i likhet med Straffelovkommisjonen, å videreføre
gjeldende rett med hensyn til hvilken grad av fare som skal kreves
for tilbakefall av nye lovbrudd. Videre er departementet enig med
kommisjonen i at momentene for vurderingen av tilbakefallsfaren
bør gjelde generelt, og ikke som i dag knyttes til de alvorligste
lovbruddene. Departementet støtter derfor kommisjonens
forslag til en omredigering av skjønnsmomentene.
Forvaring kan bare idømmes når en tidsbestemt straff
ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Forvaring
skal bare idømmes når retten antar at en fengselsstraff
ikke vil gi god nok beskyttelse mot nye forbrytelser.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
fellesvilkåret, men den foreslår noen omformuleringer. For
det første uttaler kommisjonen at uttrykket "å verne
samfunnet" kan oppfattes som et krav om at selve samfunnsordenen
må være truet. Kommisjonen foreslår i
stedet uttrykket "å verne andres liv, helse eller frihet".
For det annet peker kommisjonen på at begrepet "tidsbestemt
straff" er tvetydig fordi også rettighetstap kan være
tidsbegrenset. Kommisjonen foreslår også en bestemmelse
om forening av forvaring med andre straffer.
Kommisjonen har videre foreslått et nytt element i fellesvilkåret.
Etter gjeldende rett er fellesvilkåret formulert slik:
"Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne
samfunnet,". Kommisjonen foreslår i tillegg et nødvendighetskriterium,
og har formulert fellesvilkåret slik: "Når det
anses nødvendig for å verne andres liv, helse
eller frihet, og annen straff ikke ansees tilstrekkelig,".
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket
"å verne samfunnet" rent språklig kan oppfattes
som en henvisning til samfunnsordenen som sådan. Departementet
har kommet til at kommisjonens forslag til omformulering bedre dekker
den situasjonen uttrykket er ment å beskrive.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket
"tidsbestemt straff" kan være tvetydig, idet også rettighetstap
og samfunnsstraff kan være tidsbegrenset. Departementet
har vært noe mer i tvil om det fortsatt bør stå "straff",
eller om det i stedet bør stå "fengselsstraff".
Det kan etter departementets syn vanskelig tenkes tilfeller der
forvaring kan idømmes hvis ikke alternativet var å idømme fengsel,
derfor foreslår departementet uttrykket "fengselsstraff".
Departementet viderefører ikke kommisjonens forslag
om å utvide fellesvilkåret med et nødvendighetskriterium.
Departementet legger til grunn at en vurdering av om forvaring er
nødvendig for å verne andres liv, helse og frihet
ligger implisitt i vurderingen av om annen straff er tilstrekkelig
til å verne disse godene.
Departementet er enig i kommisjonens forslag til en bestemmelse
om forening av forvaring med andre straffer.
Etter straffeloven § 39 c nr. 1 er det ikke
et vilkår for å idømme forvaring at en
lovbryter også tidligere har begått eller forsøkt å begå en
slik alvorlig forbrytelse. Finnes lovbryteren skyldig i en mindre
alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i § 39
c nr. 1, er det derimot et vilkår for å idømme
forvaring at vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse
som nevnt der.
Straffelovkommisjonens flertall foreslår å gjeninnføre
et vilkår om at lovbryteren må ha begått
eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd
for å kunne idømmes forvaring. Kommisjonen foreslår
videre å gjeninnføre en regel om at flere lovbrudd
begått ved flere handlinger, eller flere handlinger bedømt
som ett fortsatt straffbart forhold, kan gi grunnlag for en forvaringsdom
selv om det ikke foreligger gjentakelse.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett, og støtter dermed ikke kommisjonens forslag. Departementet
viser til at Stortinget vedtok bestemmelsen så sent som
våren 2001. Departementet fastholder at det er behov for å kunne
reagere med forvaring også på bakgrunn av ett
lovbrudd.
Gjeldende rett har ikke noe forbud mot å bruke forvaring
overfor lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet.
Det er heller ikke i loven gitt særregler for idømming
av forvaring når lovbryteren var mellom 15 og 18 år.
Et flertall i kommisjonen foreslår at forvaring bare
skal kunne idømmes lovbrytere over 18 år. Kommisjonens
mindretall mener at det også bør være adgang
til å idømme forvaring når gjerningspersonen var
under 18 år på handlingstiden.
Departementet foreslår ikke å innføre
et absolutt forbud mot å idømme unge lovbrytere
forvaring, fordi det også i denne aldersgruppen kan finnes
lovbrytere som utgjør en slik fare for andres liv, helse
eller frihet at en tidsbestemt fengselsstraff ikke er tilstrekkelig.
Departementet legger til grunn at vilkårene sjelden vil
være oppfylt for denne gruppen, slik at få under
18 år vil bli idømt forvaring. På denne
bakgrunn finner departementet at et absolutt forbud mot forvaring
av unge lovbrytere ikke bør innføres.
De hensyn som taler imot forvaring av unge lovbrytere, har imidlertid
fått departementet til å foreslå særlige
regler for utmålingen av forvaring når lovbryteren
var under 18 år på handlingstiden. Departementet
foreslår at det innføres en tidsramme for forvaringen
når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet,
som tilsvarer maksimumstiden for fengselsstraff for samme aldersgruppe,
altså 15 år. Tidsrammen bør vanligvis
ikke overstige 10 år. Departementet foreslår ikke
særregler for fastsettelse av minstetiden når
lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.
I forbindelse med at Stortinget får seg forelagt
en evaluering av forvaringsordningen, ønsker komiteen en
vurdering av forholdet mellom forvaringsordningen og psykiatrien.
Den kontroll som skal og må utøves i en forvaringsinstitusjon,
kan motvirke ønsket om rehabilitering og behandling. Komiteen er
derfor særlig opptatt av å få vurdert
om det er behov for en mer "åpen forvaringsanstalt" til
bruk for forvaringsdømte som er i sluttfasen av forvaringsperioden.
En slik institusjon vil for eksempel gi denne gruppen en hensiktsmessig
mulighet for å lette noe på permisjonsregimet
og dermed få en forbedret tilnærming til et liv
i frihet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det vil være
hensiktsmessig å vurdere en eventuell endring i forvaringsordningen
i forbindelse med evalueringen av denne ordningen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er imidlertid enig
med departementet i at momentene for vurdering av tilbakefallsfaren
bør gjelde generelt, og ikke som i dag knyttes til de alvorligste
lovbruddene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kritiske til at det skal foreligge et krav om tidligere begåtte
eller forsøk på å begå alvorlige
lovbrudd. Å basere tiltaket på faren for gjentagelse
er altfor defensivt og vil bety at tilfeldige mennesker kan bli
utsatt for kriminalitet som kunne vært unngått
dersom gjentagelse ikke var et kriterium. En slik forutsetning tar
etter disse medlemmers vurdering altfor stort hensyn
til gjerningsmannen. Disse medlemmer mener at dette
tiltaket er beregnet på å hensynta samfunnets
behov for sikkerhet overfor mennesker som selv ikke makter å godta og
overholde gjeldende regler som forefinnes.
Disse medlemmer viser til riksadvokaten som sier:
"Det er ingen uenighet om at gjentakelse m.m. er et
viktig moment i vurderingen. Derimot kan det virke støtende
om det skal finnes en absolutt grense i de (sjeldne) tilfelle der
en handling sammenholdt med andre indikasjoner tilsier gjentakelsesfare.
Hvis man først som kommisjonen mener at flere straffbare handlinger
begått i konkurrens kan oppfylle grunnvilkåret
til forvaring, kan det også tale for at det bør være
mulig å idømme forvaring for et forhold som (av
mer strafferettstekniske grunner) må betraktes som én
handling.
Mot en endring taler uansett at reglene
om forvaring er nye. Det bør vinnes mer erfaring før
man foretar en etterkontroll av ordningen."
Disse medlemmer mener etter dette at det ikke
skal være et ubetinget krav om fare for gjentagelse for
bruk av forvaringsdom. Disse medlemmer mener hensynet
til samfunnets behov for trygghet er viktigere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot forvaringsinstituttet
da dette ble vedtatt i 1996. Dette medlem viser til
justiskomiteens tidligere leder fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet
Holands, merknader i Innst. O. nr. 34 (1996-1997).
Dette medlem mener at innvendingene som ble reist
den gang er like aktuelle i dag. Det er grunn til å framheve
både de rettssikkerhetsmessige problemene og de sikkerhetsmessige
følgene av tidsubestemtheten i forvaringsordningen. Tidsubestemt straff
på grunnlag av fare for gjentakelse betyr i prinsippet
at man straffer personer for handlinger de ikke har begått.
Når personer anses som farlige for omgivelsene fordi de
har begått alvorlig kriminalitet og har psykiske lidelser
eller rusavhengighet som gjør at man mener det er grunn
til å tro at de vil gjenta kriminaliteten, må vedkommende
få nødvendig hjelp av det psykiske helsevernet
og rusomsorgen. Videre må det etableres forsterka enheter/ressursavdelinger innen
kriminalomsorgen, slik at personer med store psykiske problemer
kan få hjelp. Når personer bedømmes som
farlige på grunn av gjentatt kriminalitet, særlig
alvorlig kriminalitet eller fordi vedkommende både har
begått alvorlig kriminalitet og har tilhørighet
til en voldsforherligende organisasjon, vil strengere straffer kunne
være et bedre alternativ enn forvaring. På denne
måten kan samfunnet beskytte seg selv.
Videre er det grunn til å ta på alvor problemene som
knytter seg til spørsmålet om farlighetsvurderinger:
Det er vanskelig å forutsi farlighet langt fram i tid,
i andre omgivelser og med andre utfordringer og problemer enn det
fengselstilværelsen innebærer. Dette medlem vil
videre framheve følgende merknad fra justiskomiteens tidligere
leder fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Holand:
"Dette medlem viser i den forbindelse til at flere høringsinstanser
har støttet forslaget under forutsetning av en betydelig
ressurstilførsel når det gjelder innholdet i soningen.
Etter dette medlems oppfatning er det i tillegg til økte
ressurser dessuten viktig å bygge ut et mer effektivt ettervernsopplegg
for denne gruppen, der kriminalomsorg i frihet og psykiatrien i fellesskap
kan sette inn de tiltak som anses mest hensiktsmessige. Dette medlem
vil peke på at samarbeidet mellom disse instansene er vesentlig
bedret de siste årene, og at det nå er et godt
grunnlag for å arbeide videre for å bedre oppfølgingen
av de som anses å være farlige."
Et flertall i Straffelovkommisjonen foreslår
at forvaring ikke skal kunne idømmes lovbrytere under 18 år. Komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, har grundig vurdert dette forslaget og
mener at det må sees i sammenheng med forslaget om å begrense den
maksimale strafferamme til åtte år for lovbrytere som
var under 18 år på gjerningstidspunktet. Flertallet viser
i den forbindelse til merknadene til kap. 18 vedrørende
bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere.
Flertallet viser videre til at det kan finnes
lovbrytere under 18 år som utgjør en slik fare
for andres liv, helse eller frihet at en tidsbegrenset fengselsstraff ikke
er tilstrekkelig. På denne bakgrunn mener flertallet at
det ikke bør innføres et absolutt forbud mot forvaring
av lovbrytere under 18 år.
Flertallet er imidlertid enig med departementet
i at forvaringsstraff kan være særlig tyngende
for unge lovbrytere, og mener derfor at forvaring ikke bør
ilegges unge lovbrytere med mindre dette er tvingende nødvendig
av hensyn til å verne andres liv, helse eller frihet. Flertallet vil
bemerke at innsatte på forvaringsdom skal tilbys et særlig
godt tilrettelagt soningsopphold. Flertallet vil
i den forbindelse presisere at dersom forvaring ilegges en person
under 18 år, så skal forvaringen i særlig
grad imøtekomme den dømtes behov.
Flertallet støtter for øvrig
departementets forslag om særlige regler for utmåling
av forvaring når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti støtter Straffelovkommisjonens
flertall som foreslår at forvaring bare skal idømmes
lovbrytere over 18 år.
Disse medlemmer vil vise til sine merknader hvor
det foreslås en maksimumsgrense på 8 års fengsel
for denne aldersgruppen. De samme forhold som begrunner begrensninger
i fengselsstraffen, tilsier også begrensninger i adgangen
i bruken av en tidsubegrenset straff.
Disse medlemmer vil også fremheve at grunnlaget
for å bruke forvaring er vurdering av framtidig farlighet.
For denne gruppen vil vurderingen være særlig
usikker ut fra mulighet for modning og endring. Dessuten vil det
være særlig belastende for så unge mennesker å sitte
på tidsubegrenset straff.
Disse medlemmer mener ungdomskontrakter må ha
et anvendelsesområde som plasserer det logisk i forhold
til andre reaksjonsformer som særlig konfliktråd
og samfunnsstraff. Disse medlemmer viser til Rapport
om forsøk med ungdomskontrakter PHS forskning 2004:1. Disse
medlemmer vil også vise til sine merknader om unge
lovbrytere under kap. 18.3.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 40
nytt siste ledd skal lyde:
Den som var under 18 år på handlingstidspunktene,
kan ikke idømmes forvaring."
Før dom på forvaring avsies, skal det foretas
personundersøkelse av den siktede. Retten kan beslutte at
den siktede i stedet underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse
når det er aktuelt å avsi en dom på forvaring.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å videreføre
gjeldende rett om personundersøkelse og rettspsykiatrisk
undersøkelse. Departementet er dessuten enig i kommisjonens
forslag til lovtekniske endringer, og slutter seg til dens begrunnelse.
Departementet antar at det ofte vil være behov for både
en personundersøkelse og en rettspsykiatrisk undersøkelse,
men fastholder at bare personundersøkelsen bør
være obligatorisk.
Komiteen er enig med departementet
i at gjeldende rett om personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse
bør videreføres, og støtter de lovtekniske
endringer som fremkommer av proposisjonen. Komiteen ber
departementet komme tilbake med en vurdering av om friomsorgen bør
gis rett til å anmode retten om at det foretas en rettspsykiatrisk
undersøkelse når forvaring vurderes som reaksjon.
Det er naturlig at en slik vurdering forelegges Stortinget i forbindelse
med evalueringen av forvaringsordningen.
Straffeloven § 26a gir en generell hjemmel
til å kombinere frihetsstraff og bot. Selv om bestemmelsen
etter ordlyden også dekker tilfeller hvor det idømmes
forvaring, er det tvilsomt om den gir hjemmel for å kumulere
forvaring og bot. Forvaring og samfunnsstraff kan ikke idømmes
sammen. Tilleggsstraffene rettighetstap og oppholdsforbud kan idømmes
sammen med forvaring. Også inndragning kan fastsettes sammen
med forvaring.
Paragraf § 39e tredje ledd regulerer bortfall
av tidligere idømt fengselsstraff i forvaringssaker. Slik straff
faller bort når forvaring idømmes. En tidligere ilagt
bot blir i prinsippet stående. Det blir også rettighetstap
og inndragning
Straffelovkommisjonen viderefører prinsippet om at forvaring
ikke skal kunne idømmes sammen med fengsel. Det foreslås
at bare rettighetstap skal kunne idømmes sammen med forvaring.
Kommisjonen foreslår å videreføre en
bestemmelse om at idømt fengselsstraff faller bort når
forvaring idømmes.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett om at forvaring ikke skal kunne idømmes sammen
med fengselsstraff. Departementet slutter seg til forslaget om å ha
en egen bestemmelse om forening av forvaringsstraff og andre straffer.
Departementet har særlig vurdert om kommisjonens forslag
om at forvaring ikke skal kunne forenes med bot, bør videreføres.
Departementet har lagt avgjørende vekt på at det
neppe er et stort behov for å idømme bot sammen
med forvaring, og viderefører kommisjonens forslag. Inndragning
bør derimot fortsatt kunne fastsettes sammen med forvaring.
Som kommisjonen foreslår departementet å videreføre
gjeldende rett om at idømt fengselsstraff faller bort når
forvaring idømmes. I tillegg foreslår departementet
at også tidligere idømt samfunnsstraff faller bort
når forvaring idømmes. Departementet har vurdert
om også tidligere idømt bot bør falle
bort. Departementet har imidlertid blitt stående ved at
det ikke er så store betenkeligheter ved at en tidligere
ilagt bot opprettholdes selv om forvaring idømmes. Også et tidligere
idømt inndragningskrav bør bli stående.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet i at forvaring
ikke skal kunne idømmes sammen med fengselsstraff. Idømt
fengselsstraff og/eller samfunnsstraff bør falle
bort når forvaring idømmes. Rettighetstap og inndragning
bør imidlertid kunne idømmes sammen med forvaring.
Det eksisterer neppe et stort behov for å kunne kombinere
bot og forvaring, og derfor bør en slik mulighet ikke hjemles
i den nye straffeloven. Flertallet er imidlertid
enig med departementet i at tidligere idømt bot bør
opprettholdes selv om forvaring idømmes på et
senere tidspunkt for et annet straffbart forhold. Også et
tidligere idømt inndragningskrav bør etter flertallets oppfatning
bli stående.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 20.2.2.1.
I en forvaringsdom skal det fastsettes en tidsramme som ikke
bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige
21 år. Det bør også fastsettes en minstetid for
forvaringen, som ikke må overstige 10 år.
Departementet foreslår i likhet med Straffelovkommisjonen å videreføre
gjeldende rett med hensyn til de tidsrammene og den minstetiden
som skal gjelde for forvaringen. Etter departementets syn vil det fortsatt
være slik at jo lengre den alternative fengselsstraffen
ville vært, desto mindre er behovet for en tidsubestemt
straff. Departementet antar derfor at forvaring i hovedsak er mest
aktuelt der alternativet er en middels lang fengselsstraff. Departementet
fastholder at forvaring også kan brukes ved kriminalitet som
kvalifiserer til meget lang fengselsstraff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, ønsker å videreføre gjeldende
rett med hensyn til de tidsrammene og den minstetiden som skal gjelde
for forvaringen. Flertallet vil komme tilbake til
om det er behov for endringer på disse punktene i forbindelse
med den varslede evalueringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 20.2.2.1.
Når en forvaringsdømt løslates før
tidsrammen går ut, skjer det på prøve
med en prøvetid fra 1 til 5 år. Begjærer
den domfelte eller kriminalomsorgen løslatelse på prøve,
fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten. Samtykker
påtalemyndigheten i prøveløslatelse,
kan løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen viderefører i hovedsak gjeldende
rett. Kommisjonen foreslår enkelte språklige og
redaksjonelle endringer. Kommisjonen foreslår at påtalemyndigheten
får en plikt til å orientere kriminalomsorgen
om en dom om prøveløslatelse.
Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag
til språklige og redaksjonelle endringer. Departementet
viderefører forslaget om å pålegge påtalemyndigheten å varsle
kriminalomsorgen når retten har satt som vilkår
for prøveløslatelse at kriminalomsorgen følger
opp den forvaringsdømte, og kriminalomsorgen ikke var til
stede da dommen ble avsagt. Departementet er kjent med at kriminalomsorgen
ikke alltid har fått informasjon om vilkår om
at kriminalomsorgen skal følge opp en prøveløslatt
forvaringsdømt. Departementet legger vekt på at
kriminalomsorgen har et behov for informasjon om alle vilkår
som innebærer at den skal bidra og har derfor presisert
at underretningsplikten gjelder i alle tilfeller der kriminalomsorgen
skal ha en rolle i prøvetiden.
Straffeloven § 39 g regulerer hvilke vilkår
som kan settes ved prøveløslatelse. Retten kan
sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår, mens
kriminalomsorgens kompetanse er begrenset til de oppregnete særvilkårene.
Videre har retten kompetanse til å sette som vilkår
at den domfelte skal oppholde seg i en institusjon eller en kommunal
boenhet ut over ett år. Både retten og kriminalomsorgen
kan sette som vilkår at den domfelte skal følges
opp av kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre
gjeldende rett. Kommisjonen foreslår at retten og kriminalomsorgen
skal ha lik kompetanse til å sette vilkår. Etter
kommisjonens oppfatning er det ikke naturlig å anse hjemmelen
til å sette som vilkår at en forvaringsdømt
tar opphold i en institusjon eller en kommunal boenhet, som en prøveløslatelse.
Kommisjonen foreslår derfor at hjemmelen flyttes til straffegjennomføringsloven
kapittel 3. Kommisjonen foreslår videre at kriminalomsorgen
skal få uttale seg før retten fastsetter vilkårene
for prøveløslatelse.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre
gjeldende rett om vilkår ved løslatelse på prøve
fra forvaring. Departementet er enig med kommisjonen i at vilkårsbrudd bør
reguleres i en egen bestemmelse.
Departementet har kommet til at retten fortsatt bør
ha en videre kompetanse enn kriminalomsorgen til å sette
vilkår ved løslatelse på prøve
fra forvaring, og følger dermed ikke opp kommisjonens forslag
på dette punktet. Mens kriminalomsorgen kan beslutte alle
de nevnte særvilkårene, kan retten i tillegg fastsette
ethvert saklig begrunnet særvilkår.
Også gjeldende rett om at retten kan sette som vilkår
at den forvaringsdømte i prøveløslatelsesperioden
tar opphold i en kommunal boenhet eller institusjon i over 1 år
bør videreføres. Departementet er et stykke på vei
enig med kommisjonen i at det ikke er helt treffende å anse
slike tiltak som løslatelse på prøve.
Likevel er målet at de prøveløslatte
etter en tid skal kunne mestre et liv i frihet. Det at avgjørelsen skal
treffes av retten, er også et moment som trekker i retning
av at hjemmelen bør beholdes i straffeloven, og ikke flyttes
til straffegjennomføringsloven. Departementet foreslår
derfor ikke en slik overføring nå.
Departementet viderefører kommisjonens forslag om at
kriminalomsorgen alltid skal få adgang til å uttale
seg før retten fastsetter vilkår.
Departementet går inn for å videreføre
reglene om endring og oppheving av vilkår og forlengelse
av prøvetid. Departementet foreslår i en ny § 100c
i straffeprosessloven at den domfelte får en uttrykkelig rett
til forsvarer i saker der den domfelte har begjært endring
eller oppheving av det inngripende vilkåret om opphold
i institusjon/kommunal boenhet.
Påtalemyndigheten kan bringe spørsmålet
om gjeninnsettelse inn for retten hvis den prøveløslatte
i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter de fastsatte vilkårene.
Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen
3 måneder etter utløpet av prøvetiden.
Det er vist til straffeprosessloven kapittel 9 og 14 for å klargjøre
at den prøveløslatte forvaringsdømte
kan varetektsfengsles hvis det er skjellig grunn til mistanke om
vilkårsbrudd, samt at den forvaringsdømte har krav
på forsvarer ved varetektsfengsling og i en sak om gjeninnsettelse.
Straffelovkommisjonen går i hovedsak inn for å videreføre
gjeldende rett om brudd på vilkår. Kommisjonen
foreslår en annen beregning av tremånedersfristen
for gjeninnsettelse enn etter gjeldende rett; det skal være
tilstrekkelig at påtalemyndighetens begjæring
om gjeninnsettelse er brakt inn for retten innen det samme tidspunktet.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre
gjeldende rett. Departementet foreslår at alvorlig eller
gjentatt vilkårsbrudd fortsatt skal kunne lede til gjeninnsettelse.
Det bør være adgang til å gjeninnsette
etter ett alvorlig vilkårsbrudd. Departementet støtter
kommisjonens forslag til ny fristregel. Departementet foreslår
at det tas inn en regel om at den domfelte så vidt mulig
skal få uttale seg.
Departementet har særlig vurdert om henvisningene til
straffeprosesslovens bestemmelser om forsvarer og varetektsfengsling
skal videreføres. Det er i tråd med den generelle
lovstrukturen i departementets utkast til ny straffelov å regulere
straffeprosessuelle spørsmål i straffeprosessloven.
Departementet har derfor kommet til at retten til forsvarer bør
reguleres der. For det annet bør også regler om
pågripelse og fengsling i saker om vilkårsbrudd
stå i straffeprosessloven.
Departementet foreslår en endring i forhold til gjeldende
rett og kommisjonens forslag om situasjonen der den forvaringsdømte
begår nye lovbrudd i prøvetiden. Departementet
har kommet til at det bør gjelde samme regel når
en forvaringsdømt begår en straffbar handling
i prøvetiden som når en domfelt som har fått
en betinget dom eller samfunnsstraff, begår en straffbar
handling i prøvetiden eller gjennomføringstiden
for disse reaksjonene. Departementet foreslår derfor i
utkastet § 46 en slik regel.
Særlige spørsmål oppstår
når en forvaringsdømt begår en straffbar
handling i prøvetiden. Gir den nye handlingen ikke grunnlag
for forvaring, kan det spørres om retten bør fastsette
en annen straff for forholdet, eller om en gjeninnsettelse til forvaring
vil "konsumere" en reaksjon på det nye straffbare forholdet. Departementet
foreslår at retten får hjemmel til å fastsette
enten en samlet dom for begge handlingene, eller en særskilt
dom for den nye handlingen. Dersom han har vært løslatt
i lang tid, og begår et mindre alvorlig lovbrudd - av en
annen art enn dem som kan gi forvaring - kan det være grunn
til å idømme en fengselsstraff i stedet for å gjeninnsette
til forvaring.
Det er etter komiteens mening særlig
viktig at det er etablert et opplegg for ettervern for den enkelte ved
prøveløslatelse fra forvaring. Komiteen er kjent
med at dette kan være vanskelig der kriminalomsorgen innstiller
på fortsatt soning, mens retten beslutter løslatelse. Komiteen ber
departementet snarest påse at det foretas nødvendig
klargjørende tiltak for å sikre et opplegg for
ettervern også i denne type tilfeller.
Komiteen mener det er et paradoks at de som løslates
fra forvaring før makstida er utholdt, følges opp
av Friomsorgen gjennom ulike typer vilkår, mens forvaringsdømte
som anses som så farlige for samfunnet at de sitter tida
ut, ikke følges opp. Dette må rettes opp snarest
ved at det gis pålegg om oppfølging uansett. Komiteen ber
departementet utrede dette og komme tilbake til Stortinget snarest
mulig.