I likhet med lovgivningen i en rekke andre land har statsborgerloven
av 1950 som utgangspunkt at dobbelt statsborgerskap er uheldig.
Mulighetene for at dobbelt statsborgerskap skal oppstå er
derfor søkt begrenset.
Den viktigste av bestemmelsene om erverv av norsk statsborgerskap
som bygger på dette grunnsynet, er lovens § 6
tredje ledd.
Lovens utgangspunkt om ett statsborgerskap gjelder ikke fullt
ut. Dette følger blant annet av internasjonale forpliktelser.
Utvalget er delt i et flertall og et mindretall når det
gjelder spørsmålet om ett eller dobbelt statsborgerskap.
Flertallet går inn for å legge prinsippet om dobbelt
statsborgerskap til grunn for ny lov.
Departementet viser til at utviklingen internasjonalt og i Norden
har medført at ett statsborgerskap er forlatt som enerådende
prinsipp. Folkerettslig står statene i dag fritt til å velge
det ene eller det andre prinsipielle utgangspunktet i nasjonal rett.
Mange høringsinstanser har uttalt seg i tilknytning
til spørsmålet om å åpne for
dobbelt statsborgerskap når statsborgerskapet erverves
etter søknad. Langt de fleste er positive til flertallets
forslag.
Det er bred enighet om at erverv av norsk statsborgerskap kan
innebære større grad av deltakelse på flere
arenaer i samfunnet.
Departementet legger vekt på at statsborgerskap er et
viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til
det norske politiske fellesskapet og de prinsippene som ligger til
grunn for dette. Erverv av norsk statsborgerskap er en formalisering
av den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom samfunn og
borger. Et prinsipp om dobbelt statsborgerskap står i en
viss motsetning til dette ideelle utgangspunktet.
Når det gjelder spørsmålet om dobbelt
sett rettigheter kan ha noen praktisk betydning, slutter departementet
seg altså til utvalgets mindretalls synspunkter. En utvikling
hvor en stadig større andel av befolkningen vil ha særfordeler,
som for eksempel retten til flere pass og stemmerett i flere land,
vil kunne medføre misnøye og intoleranse hos andre.
Når det gjelder diplomatisk beskyttelse av norske borgere
med dobbelt statsborgerskap viser praksis at dette i enkelte tilfeller
er svært vanskelig når borgeren møter
problemer i sitt annet hjemland. Norske myndigheter kan ikke gripe
inn i strid med interessene til det andre landets myndigheter. Departementet mener
dette er en relevant problemstilling som klart taler mot dobbelt
statsborgerskap og som bør tillegges vekt ved en samlet
vurdering.
Departementet er enig med utvalget i at innvandring kan representere
en risiko både ved at innvandrergruppen kan innbefatte
personer som vil drive etterretningsvirksomhet, og ved at innvandrere
kan være under press fra sitt opprinnelsesland. Utvalget konkluderer
med at det er vanskelig å se at denne risiko skulle bli
mindre ved at vedkommende ved søknad om statsborgerskap
oppgir sitt opprinnelige statsborgerskap. Departementet slutter
seg derfor til utvalgets konklusjon om at spørsmålet
om sikkerhet vanskelig kan sees å ha betydning ved valg
mellom prinsippene ett eller dobbelt statsborgerskap.
Dobbel verneplikt som argument mot dobbelt statsborgerskap får
mindre vekt jo flere avtaler om avtjening av verneplikt som inngås.
Som utvalget påpeker kan det være problematisk
dersom norske borgere med tilknytning til land der det pågår
væpnet konflikt ønsker å gjøre
militær innsats der. Ved sammensetningen av norske enheter
som skal delta i fredsbevarende eller fredsopprettende arbeid, vil man
unngå å få med personer med sterk tilknytning til
landet, uavhengig av statsborgerskap.
Den lite effektive rapporteringen om norske borgere som har ervervet
annet statsborgerskap gjør at noen har mulighet til å fremstå som
norske borgere, selv om statsborgerskapet rettslig sett ble tapt
ved ervervet. Etter departementets syn tilsier ikke kontrollproblemet
at man lar norske statsborgere som erverver annet statsborgerskap,
beholde det norske statsborgerskapet. Departementet vil bemerke
at det er en naturlig konsekvens av et prinsipp om ett statsborgerskap,
at regler om bortfall gjelder både når norske borgere
erverver annet statsborgerskap og når utenlandske borgere
erverver norsk statsborgerskap.
Departementet har forståelse for at mange vil føle trygghet
dersom de gis anledning til å beholde tidligere statsborgerskap
ved siden av et nytt. Argumentet om at statsborgerskap er nært
knyttet til identitet, innebærer likevel ikke at man av
den grunn bør legge til rette for dobbelt statsborgerskap.
Den enkelte bør gjøre seg opp en mening om betydningen
av endret statsborgerskap for egen identitet før søknad
om statsborgerskap fremsettes.
Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at de beste
grunner taler for å fastholde prinsippet om ett statsborgerskap
som utgangspunkt for ny lov.
Komiteen viser til at statsborgerloven
har hatt som utgangspunkt at en i størst mulig grad bør
unngå dobbelt statsborgerskap. Komiteen er
kjent med at ett statsborgerskap ikke lenger er et enerådende
prinsipp internasjonalt, og at blant annet Sverige og Finland har
forlatt dette prinsippet.
Komiteen viser til at økende migrasjon
over landegrensene gjør at mange i dag føler tilknytning til
flere land. Komiteen mener det er forståelig
at det for disse i mange tilfeller ville gjøre livet enklere dersom
det i større grad ble åpnet for dobbelt statsborgerskap. Komiteen mener
også det er sannsynlig at en del innvandrere som i dag
velger å ikke bli norske, ville valgt annerledes dersom
de kunne beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap.
På den andre siden vil komiteen vise
til den betydningen statsborgerskapet har som symbol på tilhørighet
og lojalitet til det norske politiske fellesskapet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og plikter,
og flertallet mener det er prinsipielt uheldig dersom
den enkelte har slike plikter og rettigheter i mer enn én
stat. Etter flertallets mening bør spesielt
retten til deltakelse i nasjonal politikk innebære at det
bør være klart hvor den primære politiske
lojaliteten ligger.
Flertallet er kjent med at dobbelt statsborgerskap
kan skape problemer i forhold til å gi den diplomatiske
beskyttelse som norske borgere har krav på. Flertallet viser
til at dette er spesielt vanskelig når det gjelder problemer
borgeren kan møte i sitt annet hjemland. Flertallet viser
til at det er spesielt viktig at norske myndigheter har mulighet
til å gripe inn og gi beskyttelse i tilfeller der barn
blir utsatt for tvangsekteskap under opphold i foreldrenes opprinnelige
hjemland.
Flertallet vil ut fra en helhetsvurdering støtte Regjeringens
forslag om at prinsippet om ett statsborgerskap videreføres.
Flertallet viser til at prinsippet om ett statsborgerskap
har vært svekket av at mange som får innvilget
norsk statsborgerskap ved søknad likevel har beholdt sitt
opprinnelige statsborgerskap. Flertallet viser imidlertid
til at dette nå søkes begrenset gjennom forslaget
om tilbakekall som følge av manglende løsning
fra opprinnelig statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at flere opparbeider seg tilknytning til flere
land som følge av at folk studerer, tar arbeid og gifter
seg over landegrensene. Dette er en positiv og politisk villet utvikling.
I tillegg fører kriger og despotiske regimer til at mennesker
får opphold som flyktninger i andre land enn sitt hjemland.
Det er et mål at flest mulig av de utlendinger som bosetter
seg i Norge blir norske statsborgere. Statsborgerskapet er en kontrakt
som slår fast fulle rettigheter og ansvar for innbyggeren
i forhold til staten.
Disse medlemmer vil peke på at Sverige, Finland,
Island, USA, Australia, New Zealand, Canada, Storbritannia med fler,
tillater dobbelt statsborgerskap. Erfaringen fra disse landene viser
at flere av de som bosetter seg i land som tillater dobbelt statsborgerskap
ber om statsborgerskap i det nye bosetningslandet.
Disse medlemmer vil peke på at Statsborgereskaplovutvalgets
flertall i NOU 2000:32 gikk inn for at det skulle være
mulig med dobbelt statsborgerskap. De konkluderte at spørsmål
knyttet til stemmerett og valgbarhet, verneplikt, mulighet til å yte
beskyttelse og bistand i utlandet og sikkerhetshensyn ikke taler
imot at folk skal kunne inneha dobbelt statsborgerskap. Tvert imot
taler flere av de samme forholdene sammen med, mulighet for å representere Norge
i idrett, muligheten til å motta støtte fra Statens Lånekasse,
næringslovgivningen, retten til norsk pass og mulighet
for å ta enkelte offentlige stillinger for å gi
mulighet for dobbelt statsborgerskap. I tillegg kommer kostnadene
ved kontroll av om nye norske statsborgere faktisk frasier seg sitt
gamle statsborgerskap og at norske statsborgere frasier seg sitt
statsborgerskap når de opparbeider et nytt.
Disse medlemmer merker seg at komitéflertallet
legger avgjørende vekt på at det kan bli vanskelig å gi
norske borgere den beskyttelse som er ønskelig dersom de
har flere statsborgerskap, særlig dersom de befinner seg
i et annet land de har statsborgerskap fra. Dette kan være
en aktuell problemstilling i forbindelse med tvangsekteskap eller
kjønnslemlestelse. Til det er det å si at norsk
utenrikstjeneste yter bistand til alle norske borgere etter nærmere retningslinjer.
Det kan være vanskeligere i enkelte saker å yte
konkret når vedkommende befinner seg i en annen stat vedkommende
har statsborgerskap i. Det som imidlertid er sikkert er at slik
bistand er bortimot umulig å yte overfor akkurat de samme
barn og andre dersom de ikke er norske statsborgere nettopp som
følge av at foreldrene ikke er norske statsborgere. Disse
medlemmer viser til vedlagte brev av 4. mai 2005
fra Kommunal- og regionaldepartementet som viser at kun et lite
mindretall av utlendinger som har bodd i Norge mer enn sju år
velger å søke om norsk statsborgerskap. Følgelig
vil heller ikke deres barn ha norsk statsborgerskap.
Disse medlemmer vil tillate dobbelt statsborgerskap
og vil av denne grunn stemme imot lovforslaget § 7 første
ledd bokstav h, § 10, § 20 annet punktum, § 23
og § 26 første ledd.
Dessuten fremmes følgende forslag:
"§ 17 første
punktum skal lyde:
Barn under 18 år av den som erverver eller har
ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her,
har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt
de fyller vilkårene i § 7 første
ledd bokstav a, c og g, og det ikke foreligger forhold som nevnt
i § 7 annet ledd.
§ 22 første ledd skal
lyde:
Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap
etter bestemmelsene i §§ 20 eller 21
får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv,
såfremt barnet er bosatt i Norge.
§ 36 annet ledd skal lyde:
§ 27 tredje ledd og § 28
gjelder også for saker som er fremmet før, men
som avgjøres etter at loven her trådte i kraft.
§ 37 tredje og fjerde ledd skal
lyde:
§ 31 i loven her gjelder også for
erverv av norsk statsborgerskap etter første og annet ledd.
§ 17 i loven her gjelder også for
barn under 18 år av dem som har ervervet norsk statsborgerskap
etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett."
Etter gjeldende lov kan statsborgerskap erverves på tre
måter: automatisk (ex lege), ved melding og etter søknad.
Etter reglene om erverv ved melding har melderen rett til statsborgerskap
når vedkommende fyller nødvendige vilkår.
Vilkårene er uttømmende og det inngår
ikke noe element av skjønn ved vurderingen av om vilkårene
er oppfylt.
I søknadstilfellene er ikke statsborgerskap ervervet
før vedtak er truffet. I meldingstilfellene inntrer ervervet
i det øyeblikket melding er kommet inn til vedkommende
myndighet; fylkesmannen eller i noen tilfeller norsk utenriksstasjon.
Fra dette tidspunktet er vedkommende ikke lenger utlending, og det
kan ikke lenger iverksettes tiltak etter utlendingsloven. Vedkommende
kan for eksempel ikke utvises, selv om utvisning allerede er besluttet.
En melding kan imidlertid avslås, for eksempel fordi det
er mangler ved den eller fordi vilkårene i bestemmelsen
ikke er oppfylt. I slike tilfeller er norsk statsborgerskap ikke
ervervet ved innleveringen.
Departementet foreslår at barn av norsk far skal bli
automatisk norsk ved fødselen, selv om far ikke er gift
med mor. Automatisk erverv foreslås også for adoptivbarn
under 18 år. Når det gjelder gjenerverv av norsk
statsborgerskap og erverv for barn som biperson, foreslås
det at loven bare skal gi anvisning på én ervervsmåte,
og ikke to, som i gjeldende lov. Det fremstår som lite
hensiktsmessig at norsk statsborgerskap kan gjenerverves på to
forskjellige måter, med forskjellige vilkår. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag om at statsborgerskap i disse
tilfellene skal erverves etter søknad, og ikke etter melding.
Norge er etter den nordiske avtalen om erverv av statsborgerskap
i et annet nordisk land, forpliktet til å ha enkelte særregler
for erverv og botidsberegning. På nærmere bestemte
vilkår har borgere fra andre nordiske land rett til norsk
statsborgerskap ved melding (erklæring). I denne sammenhengen
er ervervstidspunktet vesentlig. Det følger av den nordiske
avtalen at ervervstidspunktet inntrer fra det tidspunktet en erklæring
(melding) er innlevert. Dersom gjeldende meldingsregler erstattes
med regler om erverv etter søknad, må ervervstidspunktet
også i disse tilfellene være fra søknaden
er innlevert. Dette blir en forskjell fra ervervstidspunktet for
alle andre søknader. Da er det, etter departementets syn,
mer hensiktsmessig å beholde adgangen til erverv ved melding
i disse tilfellene.
På ovennevnte bakgrunn kan departementet ikke slutte
seg til forslaget om fullt ut å oppheve adgangen til å erverve
statsborgerskap ved melding. Etter det lovforslaget som departementet
fremmer, vil erverv ved melding likevel bare være aktuelt
for personer som omfattes av den nordiske avtalen.
Departementet foreslår videre at meldinger skal innleveres
til politiet, og at Utlendingsdirektoratet skal avgjøre
meldingene i første instans. Det foreslås at også etter
ny lov skal avgjørelser av meldinger anses som enkeltvedtak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det ved innføringen
av et rettskrav på statsborgerskap blir unødvendig å skille
mellom erverv ved melding og etter søknad. Flertallet støtter
derfor forslaget om at erverv ved melding ikke videreføres,
med unntak for nordiske borgere på bakgrunn av avtale mellom
de nordiske land.
Departementet støtter utvalgets syn om at det vil være
behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser.
Selv om loven angir alle relevante vilkår for tap og erverv
av norsk statsborgerskap, vil det i praksis være større
eller mindre behov for at de enkelte vilkårene må presiseres
nærmere eller utfylles.
Det foreslås i proposisjonen at departementet som hovedregel
ikke skal ha instruksjonsmyndighet. Departementet vil dermed (normalt)
ikke ha anledning til å gi utfyllende retningslinjer på annen
måte enn ved forskrift eller ved å foreslå lovendring.
Dermed svikter utvalgets forutsetning om at forskrifter kan utfylles
ved instrukser og det blir etter departementets oppfatning større
behov for forskriftshjemler enn utvalget har lagt til grunn. Loven
bør følgelig ha en eller flere forskriftshjemler.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig at det gis en generell
forskriftshjemmel. Av hensyn til lovens brukere bør det også gis
forskriftshjemler i tilknytning til de bestemmelsene hvor det er
nødvendig med utfyllende bestemmelser for at loven skal
kunne praktiseres på en mest mulig ensartet måte.
Departementet foreslår at det av hensyn til publikum også inntas
forskriftshjemmel i de bestemmelsene hvor det kan bli behov for
utfyllende eller presiserende bestemmelser. Da gis lovens brukere
signaler om at det finnes nærmere opplysninger knyttet
til den aktuelle lovbestemmelsen.
I motsetning til utvalgets forslag om at kompetansen til å gi
forskrifter legges til departementet, foreslår departementet
at denne kompetansen legges til Kongen. I utlendingsloven er kompetansen
til å gi forskrifter til loven lagt til Kongen. Etter departementets
oppfatning er det naturlig at denne kompetansen ligger til samme
instans i utlendingsloven og i statsborgerloven. Kongen kan delegere
kompetansen etter behov.
Departementets forslag til generell forskriftshjemmel er inntatt
i utkastet til § 2 annet ledd. Departementets øvrige
forslag til forskriftshjemler fremgår av departementets
utkast til de enkelte lovbestemmelser.
Komiteen er enig i at det vil være
behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser,
selv om loven skal angi alle relevante vilkår for tap og
erverv av norsk statsborgerskap. Komiteen støtter derfor
forslaget om å gi en generell forskriftshjemmel. Komiteen deler
oppfatningen om at kompetansen til å gi forskrifter bør
legges til Kongen.
Etter 1888-loven trådte et innvilget statsborgerskap
først i kraft etter at søkeren hadde avlagt en
ed til den norske konstitusjonen. Kravet om troskapsløfte
ble videreført i 1924-loven og i 1950-loven, men ble opphevet
ved lov 13. februar 1976 nr. 2.
Utvalget ønsker ikke å gjeninnføre
troskapsløftet og bemerker at det ikke synes å ha
noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven.
Utvalget tar ikke stilling til spørsmålet om
seremoni i forbindelse med innvilgelse av statsborgerskap.
Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet
om å innføre en seremoni for personer som er innvilget
norsk statsborgerskap etter søknad. En seremoni skal være
en verdig markering for nye borgere. Det markeres at de er blitt
norske borgere med de rettigheter og plikter dette innebærer.
Departementet har lagt vekt på at de fleste høringsinstansene
hilser en seremoniordning velkommen, og antar at mange nye statsborgere
vil føle deltakelse i seremoni som et viktig ritual.
Departementet foreslår at deltakelse i seremoni skal
være frivillig. Gjøres deltakelse til en plikt,
bør manglende deltagelse sanksjoneres på en eller
annen måte. Det mest nærliggende er da at deltakelse
gjøres til et gyldighetsvilkår. I noen tilfeller
haster innvilgelse av statsborgerskap på grunn av forestående
reiser, søknadsfrister mv., og det å avvente en
seremoni vil medføre forlenget saksbehandlingstid.
På bakgrunn av synspunkter fra høringsinstansene
har departementet endret synspunkt på spørsmålet om
troskapsløfte. Departementet foreslår derfor at
et troskaps- eller lojalitetsløfte inngår som
et sentralt ledd i den frivillige seremonien. Departementet foreslår
at det utarbeides en ordlyd med utgangspunkt i det australske troskapsløftet.
Dette lyder slik:
"As an Australian citizen, I affirm my loyalty to Australia
and its people, Whose democratic beliefs I share, Whose rights and
liberties I respect, And whose laws I uphold and obey."
Rettslig sett vil ikke et avgitt troskapsløfte stille den
nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir
avgitt. Vedkommende vil være like bundet av norske lover
og regler som alle andre i Norge. Et troskapsløfte kan
imidlertid få frem gjensidighetsforholdet mellom staten
og borgeren som får statsborgerskap etter søknad.
Staten gir statsborgerskap, den nye borgeren lover til gjengjeld å være
lojal. Dermed vil også høytideligheten under seremonien
bli styrket. Departementet foreslår at det gjøres
til en forutsetning for alle over 18 år som inviteres til
den frivillige seremonien, at de er villige til å avgi
et slikt løfte.
Departementet mener at gjennomføring av statsborgerseremonier
bør være en statlig oppgave, og opprettholder
forslaget om at fylkesmannen blir den instansen som får
ansvaret for seremoniene. De fleste høringsinstansene,
fylkesmennene inkludert, har sluttet seg til dette.
Det er ikke nødvendig å nedfelle i statsborgerloven
at ansvaret for seremonier legges til fylkesmannen. Det følger
av departementets overordningsforhold over fylkesmennene at disse
kan pålegges å avholde seremonier. Ingen høringsinstanser
har knyttet kommentarer til spørsmålet om lovhjemmel.
Departementet mener at innføring av seremonier ikke behøver
lovfestes alene for å gi publikum informasjon. Slik informasjon
kan gis på annen måte.
Departementet foreslår at det som et utgangspunkt bør
være en seremoni hver sjette måned. Praktiske
hensyn og ønsket om at flere bør delta på seremonier
samtidig, tilsier at det må gå noe tid mellom statsborgervedtak
og arrangement. Avholdes seremonier kun én gang årlig,
vil det for mange gå lang tid mellom innvilgelse og arrangement.
Den enkelte deltaker i seremoni må selv dekke eventuelle
utgifter til reise og opphold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter forslaget om å innføre
en frivillig seremoni for nye, norske borgere. Flertallet mener
det er viktig med et tilbud om en verdig markering for nye borgere
av at de er blitt norske statsborgere med de rettigheter og plikter
dette innebærer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener
det vil være lite praktisk å avvente en seremoni
som fører til lenger behandlingstid, fordi innvilgelse
av statsborgerskap ofte haster på grunn av forestående
reiser, søknadsfrister eller liknende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det ikke er hensiktsmessig å gjøre
deltakelse i en seremoni til en plikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at
et lojalitetsløfte kan inngå i seremonien.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, går
imot at det skal stilles krav til et lojalitetsløfte/troskapsløfte
i forbindelse med den frivillige seremonien.
Flertallet mener et troskapsløfte ikke
vil ha noen funksjon i og med at ingen kan stilles til ansvar dersom
de bryter det. I tillegg er det bare statsborgere som har søkt
om statsborgerskap som vil gjennomgå et slikt løfte
som dermed bare vil gjelde for en liten del av befolkningen og ikke
de som har fått sitt statsborgerskap ved nedstammingsprinsippet. Flertallet viser
også til at troskapsløfte ble avskaffet i 1976-loven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre sto den gangen bak lovendringen, og flertallet kan
ikke se noen gode grunner for at troskapsløfte nå bør
innføres igjen.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre frivillig seremoni
ved tildeling av nytt statsborgerskap uten troskapsløfte."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at det skal holdes en obligatorisk seremoni for dem som ønsker å bli
norske statsborgere, så vel som at det i forbindelse med
seremonien avlegges et troskapsløfte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 tredje ledd
skal lyde:
Norsk statsborgerskap tildeles ved seremoni, hvor det skal
avgis en erklæring om troskap til riket. Seremoni og erklæring
om troskap er obligatorisk.
Tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd."
I motsetning til utvalget mener departementet at loven bør
ha en bestemmelse om lovens virkeområde. Departementet
foreslår at loven gjøres gjeldende på Jan
Mayen, selv om det har mest teoretisk interesse. Det følger
av loven om Jan Mayen at dette må inntas i statsborgerloven.
Heller ikke etter ny lov bør opphold på norske
biland utenfor Europa være relevant når det gjelder
erverv av norsk statsborgerskap.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at gjeldende
bestemmelse om rett til statsborgerskap for personer som oppholder
seg på Svalbard er uheldig, fordi personer uten tilknytning
til Norge kan fylle vilkårene for statsborgerskap. Forslaget
om krav om bosettingstillatelse i ny lov, der dette følger av
utlendingsloven, medfører derimot at personer som oppholder
seg på Svalbard, uten adgang til Norge, ikke vil fylle
vilkårene for statsborgerskap etter søknad. Etter
departementets syn er det derfor ikke grunn til å unnta
Svalbard fra statsborgerlovens virkeområde når
det gjelder reglene om erverv av norsk statsborgerskap.
Departementet foreslår med dette at ny lov om statsborgerskap
gjøres gjeldende på Svalbard og Jan Mayen.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 1 annet
ledd.
Komiteen støtter forslaget
om at lov om statsborgerskap gjøres gjeldende på Svalbard
og Jan Mayen.
Utvalget foreslår at ny lov om statsborgerskap, i likhet
med gjeldende lov, skal ha en bestemmelse om at traktatforpliktelser
går foran loven.
Begrunnelsen for å innta en bestemmelse om traktaters
forrang i statsborgerloven har historisk sett vært avtalen
av 1885 mellom Norge, Sverige og Argentina. Denne avtalen kan imidlertid
ikke alene være et argument for at ny lov skal tolkes i
overensstemmelse med internasjonale avtaler vi er bundet av, om
motstrid tilsynelatende foreligger.
I norsk rett bygger forholdet til folkeretten på det dualistiske
prinsipp. Dette innebærer blant annet at ved motstrid mellom
norsk rett og folkeretten har norsk rett forrang, og folkeretten
må vike. I praksis blir det sjelden konstatert slik motstrid.
Norsk lov utformes og endres for å være i overensstemmelse
med internasjonale regler. Som en følge av det såkalte presumsjonsprinsippet
blir norsk lov tolket i samsvar med folkeretten, slik at det ikke
foreligger motstrid, i tilfeller dette ikke skulle være
helt klart etter lovens ordlyd. I enkelte tilfeller er det likevel
ikke mulig å tolke bort motstrid. For å løse
slike konflikter kan det inntas en bestemmelse om at folkeretten
går foran norsk lov.
Ved eventuell inngåelse av avtaler med andre stater
i strid med statsborgerloven, vil det være naturlig å endre
loven. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det
inntas en generell reservasjon for slike avtaler med andre stater.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at bestemmelsen
skal gjelde også for avtaler som er inngått etter
lovens ikrafttredelse.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet
til § 3.
Komiteen støtter forslaget
om at det inntas en generell reservasjon i loven for overenskomster
med andre stater som strider mot lovens innhold for øvrig, og
at denne bestemmelsen skal gjelde også for avtaler som
er inngått etter lovens ikrafttredelse.