Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til den fremlagte proposisjonen om lov om endringer i straffeloven (prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll).
Komiteen vil vise til at over 60 pst.
av de innsatte i norske fengsler har rusproblemer. Videre soner
om lag en tredel av alle innsatte en dom for narkotikarelatert kriminalitet.
I disse gruppene er tilbakefallsprosenten høy.
Komiteen vil peke på at for de fleste
i denne gruppen er det en sammenheng mellom rusavhengigheten og
deres kriminalitet. Skal en lykkes i å forebygge nye kriminelle
handlinger, må man gjøre noe med denne gruppens
rusavhengighet.
Komiteen vil vise til at retten i dag har flere
alternativer når den skal fastsette straffereaksjon ved narkotikarelatert
kriminalitet. Den straffbare handlingen er utgangspunktet ved fastsettelse
av straffen, men også den domfeltes rehabilitering skal
vektlegges. Kriminalomsorgen har en rekke tiltak der målsettingen
er å motivere og hjelpe den innsatte med hans/hennes
rusmisbruk under straffegjennomføringen.
Komiteen mener at det i tillegg til behovet for å utvide
det eksisterende tilbud innenfor kriminalomsorgen er nødvendig å prøve
ut nye tiltak for å hjelpe kriminelle rusmisbrukere. Komiteen er
derfor positiv til en prøveordning med narkotikaprogram
med domstolskontroll. Dette kan bidra til å styrke innsatsen
overfor tunge rusmisbrukere som ønsker å komme
ut av sitt rusmiddelmisbruk og som har et stort behov for hjelp
og behandling.
Komiteen mener prøveordningen vil bidra
til å prøve ut nye tverrfaglige samarbeidsformer
som både friomsorgen og rusomsorgen kan dra nytte av i sitt
fremtidige arbeid med rehabilitering av innsatte.
Etter komiteens syn er det viktig at den domfelte
etter gjennomført program får videre oppfølging i
forhold til hjelpeapparatet med bolig, arbeid, helsetilbud og sosialt
nettverk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kriminalomsorgens
budsjetter har blitt økt i perioden 2001 til 2005. Dette
har blant annet bidratt til at flere har fått mulighet
til såkalt § 12-soning. Flertallet mener
imidlertid at det fortsatt er behov for økte ressurser
til kriminalomsorgen.
Flertallet mener videre at DN-teamet bør være
bredt faglig sammensatt, og vil derfor at en representant fra politiet
skal utgjøre en del av teamet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at Kriminalomsorgens tilbud
vedrørende tiltak der målsettingen er å motivere
og hjelpe den innsatte med sitt rusmisbruk under straffegjennomføringen, er
svært begrenset og mangelfullt på grunn av knappe ressurser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er dilemmaer knyttet til innføringen av DN, så som
frivillighetsaspektet og om det nå vil "lønne
seg" å begå kriminalitet, fordi man kan komme
foran i behandlingskøen. Dette medlem vil
understreke viktigheten av å sørge for gode behandlingstilbud
også for dem som ikke straffeforfølges. Videre
må muligheten for paragraf 12-soning styrkes vesentlig.
Det må være et mål at alle som ønsker
behandling, raskt får tilbud om dette. Dette medlem mener
at departementet burde ha tatt initiativ til å etablere
Stifinnerkonseptet flere steder, og at også kvinner burde
få mulighet til å sone under slike vilkår.
Komiteen er enig i at programinnholdet
må tilpasses den enkelte deltaker som omhandler både kriminalitetsforebygging,
rusmestring og mestring av dagliglivets utfordringer.
Komiteen har merket seg at flere av høringsinstansene
mener at arbeidsgruppen har basert for mye på poliklinisk
behandling overfor en gruppe med tungt misbruk og store hjelpebehov. Komiteen forutsetter
at man i vurderingen av den enkelte gir det tilbudet som er nødvendig
for best å lykkes i rehabiliteringen og at dette ikke avgjøres
ut fra manglende kapasitet og ressurser. Komiteen antar
at for mange vil det i oppstarten av programmet være helt
nødvendig med institusjonsplass.
Komiteen vil påpeke at det
også er viktig at familiene og andre pårørende
trekkes inn i rehabiliteringsarbeidet i den grad dette er hensiktsmessig
som ledd i behandlingen og ønskelig fra deltakerens side. Komiteen vil
dessuten påpeke at ruskompetansen i frivillig sektor vil
kunne være et nyttig supplement i arbeidet med å etablere
gode tiltak i ND-programmet.
Komiteen er enig i Regjeringens forslag
om at det må legges opp til stor fleksibilitet i forhold
til hvem som kan delta i prosjektet. Dette gjelder både med
hensyn til type rusmiddelmisbruk, psykiske lidelser, alder og type
lovbrudd. Samtidig er komiteen også enig
i at det er nødvendig med restriktiv praksis for personer
som har utøvd vold, spesielt vold i nære relasjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti åpner for å konvertere
ubetingede dommer til betinget dom med narkotikaprogram. Flertallet mener
at dersom det er meningen at en slik omgjøringsadgang skal
tilligge forvaltningen/kriminalomsorgen, så reiser
det en rekke prinsipielle problemstillinger bl.a. ut fra et maktfordelingsprinsipp.
Flertallet vil fremheve at narkotikaprogrammet
med domstolskontroll i denne omgang blir lovfestet som en prøveordning.
I prøveperioden vil alle sider av denne straffereaksjonen
bli vurdert. Det vil i denne sammenheng også være
naturlig å vurdere behovet for å omgjøre
ubetinget fengsel til betinget dom med narkotikaprogram, og behovet
for å lovfeste dette som et vilkår ved prøveløslatelse. Flertallet ber
departementet på egnet måte melde tilbake til Stortinget
om hvordan man konkluderer i forhold til nevnte problemstillinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at dersom kriminalomsorgen
vurderer den innsatte som egnet til deltakelse i et narkotikaprogram
etter at noe av straffen er sonet, mener disse medlemmer det
er viktig å ikke automatisk utelukke denne gruppen. Disse
medlemmer ber derfor Regjeringen vurdere muligheten for å konvertere
ubetinget dom til betinget dom med narkotikaprogram med domstolskontroll.
Komiteen er enig i at det i utgangspunktet
må legges til grunn for deltakelse at domfelte har gitt
sitt samtykke til å delta i programmet. Men samtidig ligger
det et sterkt element av tvang fordi alternativet er ubetinget fengsel.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg
at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å lempe
på samtykkekravet i situasjoner hvor siktede ikke erkjenner
straffeskyld. Flertallet viser til at narkotikaprogram
med domstolskontroll vil være krevende for den enkelte.
Det er derfor etter flertallets oppfatning nødvendig å oppstille
samtykke som et ubetinget krav for deltakelse i programmet. En person
som ikke ønsker å samtykke til deltakelse, vil
etter flertallets mening neppe være tilstrekkelig
motivert til å gjennomføre et så inngripende
program.
Flertallet viser til at forsvarerens rolle er
viktig siden narkotikaprogrammet er et inngripende program. En representant
fra forsvarergruppen skal delta i forprosjektene lokalt for å bidra
til å utvikle bedre rutiner for samarbeidet med de øvrige
aktørene i programmet og vedkommende vil også kunne
gi kolleger informasjon om ordningen. Det er etter flertallets mening
viktig at forsvarsadvokatene kjenner godt til ordningen, slik at
de kan gi råd til sine klienter om samtykke til deltakelse. Flertallet ber
departementet vurdere behovet for å utvide adgangen til å få oppnevnt
forsvarer i forbindelse med gjennomføringen av prøveprosjektet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil samtidig peke på at
i tilfeller der en tiltalt nekter skyld, vil det kunne være
vanskelig å oppnå et samtykke til deltakelse i
narkotikaprogrammet. I slike tilfeller ber disse medlemmer Regjeringen
vurdere om det likevel kan avsies dom om narkotikaprogram.
Disse medlemmer vil understreke at narkotikaprogram
med domstolskontroll er et inngripende tiltak for deltakerne hvor
det er viktig at rettsikkerheten er god. I forkant av denne avgjørelsen
er det viktig at den siktede kan rådføre seg med
sin forsvarer. For eventuelle deltakere som ikke har krav på forsvarer
etter straffeprosessloven §§ 96-99 mener disse medlemmer det
er viktig at disse får oppnevnt forsvarer for å kunne
ivareta deres rettssikkerhet på en tilfredsstillende måte.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen
tydelig markerer domstolenes uavhengighet i forhold til forvaltningen
og støtter forslaget om at dommerrollen i den norske prøveordningen
med narkotikaprogram er annerledes enn den som er valgt internasjonalt.
Komiteen vil vise til at dommeren skal få straffesaken
til behandling etter de alminnelige reglene om saksfordeling, og
fastsetter eventuelt narkotikaprogram som vilkår i den
betingede dommen. Dommeren skal ikke delta i teamet og teamets oppfølging
av den domfelte. Men det er meningen at domstolen på begjæring
fra kriminalomsorgen tar del i gjennomføringen av programmet
når det er behov for rettens avgjørelse etter
straffeloven § 54 nr. 1 og 2.
Komiteen vil understreke at domstolens rolle ved å følge
opp den domfelte er det vesentlige skillet mellom narkotikaprogrammet
og ordinær behandling og rehabiliteringsopplegg for rusmiddelmisbrukere. Særegent
vil det også være at en endring av vilkår forutsettes
i løpet av programmet og at dette skjer i rettsmøter
etter begjæring fra kriminalomsorgen.
Komiteen er av den oppfatning at domstolenes sterke
engasjement vil virke mer forpliktende både på deltakerne
og forvaltningssamarbeidet.
Komiteen ser det som svært
viktig at prosjektet blir grundig evaluert i prøveperioden
slik at det klart kan tas stilling til om det er aktuelt å videreføre prosjektet
etter prøveperioden. Komiteen er tilfreds
med at det legges opp til en forskningsbasert evaluering med både
prosess- og resultatevaluering.
Komiteen mener at prosessevalueringen
må legges opp på en slik måte at den
ikke virker forstyrrende på arbeidet, og slik at den ikke
virker negativt på tillitsforholdet mellom ND-teamet og
brukerne.