Til Odelstinget
I proposisjonen fremmer Justisdepartementet forslag om endringer
i straffeloven som skal hjemle en prøveordning med narkotikaprogram
med domstolskontroll for rusmiddelmisbrukere som er dømt for
narkotikarelatert kriminalitet. Narkotikaprogrammet er et individuelt
tilpasset rehabiliteringsopplegg og ledd i en strafferettslig reaksjon.
En bredt sammensatt arbeidsgruppe, satt ned av Justisdepartementet,
foreslo i sin rapport en prøveordning med dommerledet narkotikaprogram
(DN) som en alternativ straffereaksjon til ubetinget fengsel. Målet
med programmet i Norge er både å forbedre
de praktiske hjelpe- og behandlingstilbudene for tungt belastede
rusmiddelmisbrukere og forebygge ny kriminalitet. Narkotikaprogrammet
tar sikte på å styrke den samlede innsatsen for
behandling og hjelp til rusmiddelmisbrukere som vil ut av sitt misbruk.
Departementet støtter forslaget om å prøve
ut ordningen, men vil justere modellen noe slik at den ikke kommer
i konflikt med norsk rettstradisjon om domstolenes uavhengighet
til forvaltningen. Departementet går derfor inn for en
modell der dommeren som utgangspunkt ikke får andre roller
enn de som i dag tilligger domstolen. Dommeren skal ikke delta i teamet
og teamets oppfølging av den domfelte. Ettersom domstolen
inntar en mindre aktiv rolle enn det som er realiteten i arbeidsgruppens
forslag, foreslår departementet å endre navnet
på ordningen til narkotikaprogram med domstolskontroll
(ND).
Justisdepartementet opprettet i august 2003 en arbeidsgruppe
som skulle utrede mulighetene for Drug Court i Norge. Arbeidsgruppen
la frem sin rapport for Justisdepartementet i september 2004 med forslag
om å prøve ut en ordning med alternativ straffereaksjon
for rusmiddelmisbrukere som er dømt for gjentagende narkotikarelatert
kriminalitet. Forslaget går ut på å sette
i verk et treårig pilotprosjekt med utprøving
av dommerledet narkotikaprogram for lovbrytere som får
sin sak behandlet ved domstolene i to store kommuner.
Justisdepartementet sendte 7. oktober 2004 arbeidsgruppens
forslag på høring.
Om målet for å prøve ut dommerledet
narkotikaprogram, uttaler arbeidsgruppen følgende:
"Målet for å prøve ut DN er å styrke
innsatsen for tunge rusmiddelmisbrukere som har stort behov for hjelp
og behandling og som vil ut av sitt rusmiddelmisbruk. Målene
for prosjektene må være å få redusert
de negative sidene ved deltakernes rusmiddelmisbruk, øke
livskvalitet og redusere kriminaliteten. I de områder der
DN etableres, er målet å oppnå at færre
rusmiddelmisbrukere dømmes til fengselsstraff. Videre er
målet også å utvikle samarbeidsmodeller
etatene imellom når det gjelder planlegging og koordinering
av tiltak for den enkelte. For å vinne nødvendige
erfaringer og få en tilstrekkelig evaluering av ordningen,
mener arbeidsgruppen at det er nødvendig å prøve
ut DN som prosjekt over minimum tre år."
Departementet støtter anbefalingen fra arbeidsgruppen
og de fleste høringsinstansene om å prøve
ut narkotikaprogrammet, før det eventuelt utvides og innføres
som en varig ordning. Etter departementets syn er en utprøving
av ND også viktig fordi denne straffereaksjonen på flere
punkter er annerledes enn de reaksjonene som er prøvd ut
tidligere.
Innholdet i programmet skal ha utgangspunkt i den domfeltes behov
for tiltak som skal redusere faren for ny kriminalitet og fremme
kontroll over rusmiddelmisbruket. Innholdet for den enkelte blir
derfor et resultat av teamets faglige vurderinger i samarbeid med
domfelte, og de vilkår domstolen setter. Departementet
vil tilrettelegge for et narkotikaprogram som preges av et intensivt
opplegg med faste og hyppige avtaler, kontinuitet og arbeid med
integrering i samfunnet. En del av opplegget vil være jevnlige
og obligatoriske urinprøver. Det obligatoriske opplegget
nedfelles i en gjennomføringsplan, noe som skal gi forutsigbarhet
og tydelighet for domfelte om hva som er vilkår for å delta
i programmet.
Ut ifra domfeltes behov skal det legges opp et behandlingsopplegg
i forhold til rusmiddelmisbruket og eventuelle andre helseproblemer.
Tilfredsstillende bolig er videre avgjørende for en vellykket
integrering i samfunnet. Opplegget vil også inneholde opplæring
og arbeidstrening for dem som trenger dette. Økonomisk
rådgivning og bistand vil også være sentralt.
Domfelte kan ha behov for å avklare relasjoner til familie
og få mulighet til kontakt med andre nettverk enn rusmiljøer.
Alle tiltak som planlegges i samarbeid med domfelte nedfelles i
en individuell plan.
Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om å opprette
et senter som en base for teamets virksomhet. Senteret vil være
domfeltes faste oppmøtested når ikke annet er
avtalt. Utgangspunktet er at det ordinære behandlings-
og tiltaksapparatet benyttes som en del av programmet, men spesielt
i starten vil oppfølgingen på senteret være
viktig.
Arbeidsgruppen anbefaler at rusmiddelmisbrukere som er dømt
for gjentagende narkotikarelatert kriminalitet, bør være
målgruppen for dommerledet narkotikaprogram. Etter arbeidsgruppens
oppfatning bør derimot personer som i hovedsak misbruker
alkohol og legale stoffer, falle utenfor målgruppen for programmet.
Arbeidsgruppen understreker at DN er ment som et alternativ til
ubetinget fengselsstraff og samfunnsstraff, men utelukker ikke at
ordningen også kan være aktuell som alternativ
til betinget straff. Det bør i utgangspunktet være
opp til dommeren, i samråd med teamet, å vurdere
om DN vil være et hensiktsmessig tiltak. Arbeidsgruppen
mener imidlertid at alvorlig volds- eller sedelighetskriminalitet
neppe kan avgjøres med vilkår om DN. Dessuten
bør aldri overtredelse av straffeloven § 162
tredje ledd avgjøres ved dom på DN som eneste
reaksjon.
Arbeidsgruppen mener at det bør være et mål å inkludere
også strafferettslig tilregnelige rusmiddelmisbrukere med
alvorlige psykiske lidelser i målgruppen.
I utprøvingen av den nye straffereaksjonen legger departementet
til grunn at deltakelse skal være på bakgrunn
av betinget dom med vilkår om å gjennomgå programmet.
I utprøvingsfasen utelukkes prøveløslatte
og personer som skal gjennomføre straff etter straffegjennomføringsloven § 16.
Departementet forutsetter at straffens formål heller ikke
må tale mot narkotikaprogrammet som reaksjon fordi den
vil være en straff i frihet. Det er nødvendig
med restriktiv praksis for personer som har utøvd vold,
spesielt vold i nære relasjoner. Departementet mener derimot at
vinningskriminelle med misbruksproblem er en sentral målgruppe.
Departementet legger opp til stor fleksibilitet for hvem som
kan være i målgruppen. Dette gjelder både med
hensyn til type rusmiddelmisbruk, psykiske lidelser, alder og type
lovbrudd, med forbehold som nevnt ovenfor. Teamet må vurdere
egnethet ut fra en faglig vurdering om hvem som kan gjøre
seg nytte av programmet. Siktedes motivasjon og ønske om å delta
vil være avgjørende momenter.
Et spørsmål er om andre enn narkotikamisbrukere
skal gis adgang til å delta i programmet. Departementet
understreker at narkotikamisbruket og ikke alkoholmisbruket må være
hovedproblemet for lovovertrederen. Personer som i hovedsak
misbruker alkohol, vil således falle utenfor målgruppen
da ND er et narkotikaprogram.
Når det skal vurderes egnethet for deltakelse, vektlegger
departementet at også kvinner skal ha mulighet til å delta
i narkotikaprogram. Selv om det tas utgangspunkt i at de tunge rusmiddelmisbrukerne
er gjengangere i fengsel, mener departementet at gjentatte opphold
i fengsel ikke skal være et kriterium for å være
i målgruppen.
Høringsinstansene er opptatt av at kriminalitet ikke
skal "lønne seg", ved at domfelte prioriteres i behandlingskø framfor
andre. Det er imidlertid ikke meningen at narkotikaprogrammet skal
gå ut over for eksempel helsevesenets og/eller
sosialtjenestens evne til å prioritere andre. Når
det gjelder prioritering av aktuelle rusmiddelmisbrukere for behandling,
forutsetter departementet at pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriftens
regler gjelder tilsvarende. Det samme gjelder reglene for LAR-behandling.
Arbeidsgruppen fremhever at rettssikkerheten er godt ivaretatt
i forslaget til DN. Arbeidsgruppen drøfter to rettssikkerhetsspørsmål
særskilt. Det første spørsmålet
gjelder om domfeltes samtykke er nødvendig. Etter arbeidsgruppens
syn forutsetter et vellykket behandlingsopplegg at deltakeren selv ønsker avvenning
og endring av sin egen livsførsel. Derfor mener arbeidsgruppen
at det er helt nødvendig at deltakeren samtykker til dette.
Det andre spørsmålet er knyttet til taushetsplikten.
Arbeidsgruppen har vurdert om samtykke vil være tilstrekkelig
grunnlag for å utveksle taushetsbelagt informasjon om deltakerne.
Etter en gjennomgang av regelverket tilrår arbeidsgruppen
at det utformes en skriftlig samtykkeerklæring av representanter for
de ulike yrkesgruppene i fellesskap. Arbeidsgruppen understreker
at det er viktig at deltakeren har forstått hva samtykket
innebærer, og mener at et slikt "opplyst samtykke" er tilstrekkelig
til å vurdere deltakelsen som frivillig.
Departementet legger til grunn at deltakelse i programmet skal
bygge på siktedes eget ønske om kontroll over
sitt rusmiddelmisbruk og endring i forhold til kriminalitet. Det
er viktig at siktede gis en grundig gjennomgang av formål,
aktuelle vilkår i ulike faser, hvordan programmet gjennomføres
og konsekvenser ved brudd. Et samtykke til å delta skal
bygge på at siktede har fått og forstått
tilstrekkelig informasjon. Når det gjelder samtykke til
den aktuelle behandlingen for rusmiddelmisbruket, gjelder reglene
i pasientrettighetsloven kapittel 4 om samtykke til helsehjelp,
innbefattet reglene om samtykkekompetanse og representasjon.
Departementet er enig med Arbeids- og sosialdepartementet i at
det bør fremgå av lovteksten at retten bare kan
fastsette narkotikaprogram som vilkår, dersom domfelte
samtykker i å delta i programmet. Departementet foreslår
derfor at domfeltes samtykke lovfestes både for narkotikaprogram
og promilleprogram.
Narkotikaprogrammet forutsetter deling av informasjon mellom
teammedlemmene. Samtidig er hver yrkesgruppe bundet av sine taushetsregler.
Departementet mener at dette i prøveprosjektet kan løses med
samtykkeerklæring fra siktede/domfelte. Det bør
også nevnes at det kan være behov for å innhente informasjon
fra helsepersonell i spesialisthelsetjenesten der vedkommende er
til behandling. Slik innhenting av informasjon må også omfattes
av samtykkeerklæringen fra siktede/domfelte. I
evalueringen og oppfølgingen av programmet vil departementet vurdere
om det eventuelt er nødvendig med lovendring dersom programmet
blir en permanent ordning.
Departementet er enig i arbeidsgruppens forslag om at en tverrfaglig
gruppe lager maler for samtykkeerklæringene og utarbeider
forslag til føringer for rutiner for de lokale prosjektene.
Departementet vil nedsette en arbeidsgruppe som får denne
oppgaven når forprosjektet settes i gang.
Etter departementets syn taler formålet med vergeordning
for at også vergene må samtykke, da det kan være
vanskelig for en mindreårig alene å forstå rekkevidden
og konsekvensene av hva vedkommende samtykker til.
Etter arbeidsgruppens forslag vil DN-dommeren ha flere roller
i prosjektet. Dommerens viktigste oppgave vil være å følge
opp den enkelte DN-deltakeren gjennom rettsmøter. Ifølge
arbeidsgruppen skal dommeren bygge alle sine avgjørelser
i rettsbehandlingen på informasjon fra teamet og deltakernes
egne beskrivelser.
Arbeidsgruppen anbefaler at det etableres et team som består
av DN-koordinator, representant fra kriminalomsorgen, politiet,
den kommunale sosialtjenesten, opplæringssektoren/Aetat,
og helsetjenesten. Teamet skal blant annet sørge for å kartlegge
og planlegge forhold som er viktige for den enkelte deltaker. Ellers
forutsetter arbeidsgruppen at teamet skal følge deltakerne
tett opp under hele straffegjennomføringen.
Til slutt drøfter arbeidsgruppen forsvarerens rolle.
I en norsk modell ser arbeidsgruppen for seg en ordning hvor deltakeren
kan få oppnevnt forsvarer etter eget valg, men at forsvareren
ikke møter med mindre det er aktuelt å fastsette
sanksjoner.
Med utgangspunkt i domstolenes innvendinger mot arbeidsgruppens
forslag, går departementet inn for en annen dommerrolle
i den norske prøveordningen med narkotikaprogram enn det
som er vanlig internasjonalt. Departementet går inn for
en modell der dommeren som utgangspunkt ikke får andre
roller enn de som i dag tilligger domstolen. Dommeren skal ikke
delta i teamet og teamets oppfølging av den domfelte.
Det er likevel viktig å understreke domstolens betydning
for den enkelte deltakers oppfølging av programmet i prøveprosjektet.
Engasjementet fra domstolens side vil styrke autoriteten som er
nødvendig for å kunne gjennomføre programmet
på en vellykket måte. Det er derfor meningen at
domstolen på begjæring fra kriminalomsorgen tar
del i gjennomføringen av programmet når det er
behov for rettens avgjørelse etter straffeloven § 54
nr. 1 og 2.
Departementet vil for øvrig peke på at narkotikaprogrammet
er del av en strafferettslig reaksjon hvor domstolene fører
kontroll med at domfelte gjennomfører narkotikaprogrammet
og overholder øvrige vilkår som er satt i dommen.
Dersom domfelte bryter vilkårene, kan domstolen blant annet
endre vilkårene som er fastsatt, og i verste fall bestemme
at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes.
Departementet legger opp til en egen teamkoordinator i de lokale
prosjektene som ikke skal ha en rolle i forhold til deltakeren.
Dette blir en egen stilling som skal sikre dokumentasjon i prosjektet,
bidra til markedsføring og følge opp sentrale
føringer. Departementet mener at kriminalomsorgen bør
ha koordinatorfunksjonen i pilotprosjektene.
Kriminalomsorgen vil være ansvarlig for å utarbeide
personundersøkelser (PU) i et tett samarbeid med teamet.
Departementet antar at det eksisterende regelverket om personundersøkelser
kan anvendes. Ansvaret for oppfølgingen av gjennomføringsplanen skal
ivaretas av kriminalomsorgsrepresentanten i teamet.
Det vil være særegent for narkotikaprogrammet at
endring av vilkår forutsettes i løpet av gjennomføringen
av programmet, og at dette skjer i rettsmøter. Forut for
hvert rettsmøte må det foreligge en påstand om
endring, som dommeren skal ta stilling til. Departementet foreslår
at straffeloven § 54 anvendes, og at kriminalomsorgen
får kompetanse til å fremme påstand om
endringer slik tilfelle er for samfunnsstraffen.
Arbeidsgruppen stiller spørsmål om hvorvidt
politiet skal være en del av teamet, eller eventuelt delta ved
behov. Departementets vurdering er at de lokale prosjektene her
må finne den mest hensiktsmessige løsningen. Teamet
kan ha nytte av at politiets fagkompetanse bringes inn i teamet.
Politiet/påtalemyndigheten bør delta
i den lokale styringsgruppen og ha et nært samarbeid med
de lokale prosjektene om rekruttering av deltakere og rekvisisjon
av personundersøkelser.
Departementet støtter arbeidsgruppens forslag til utforming
av rollen til de ulike tjenesteinstansene. Hvilke personer som skal
være faste teammedlemmer må vurderes lokalt. Helse-
og sosialsektoren og en konsulent med ansvar for opplæring/arbeid,
må imidlertid etter departementets syn være representert i
teamet for å ivareta den tverrfaglige tilnærmingen.
Narkotikaprogrammet er et inngripende program. Departementet
ser derfor behov for at forsvareren har en viktig rolle i forhold
til å ivareta sin klients interesser. Departementet ønsker
derfor at representanter for denne gruppen deltar i forprosjektene lokalt
for å bidra til å utvikle gode rutiner for samarbeid
med de øvrige aktørene i programmet.
Etter å ha gjennomgått straffalternativene,
foreslår arbeidsgruppen at straffeloven § 53
nr. 3 endres slik at det fremgår uttrykkelig at retten
kan sette DN som vilkår for betinget dom. Vilkåret
bør etter arbeidsgruppens syn nevnes i en egen bokstav
i straffeloven § 53 nr. 3. For dommer på ubetinget
fengsel foreslår arbeidsgruppen at kriminalomsorgen kan sette
DN som vilkår ved prøveløslatelse og
ved overføring etter straffegjennomføringsloven § 16.
Etter departementets syn vil en ordning med narkotikaprogram
være et inngripende tiltak for domfelte, og det er viktig
at rettssikkerheten er ivaretatt på en fullt ut tilfredsstillende
måte. Departementet er derfor enig med flere høringsinstanser
som fremhever at det er mest betryggende å forankre ordningen
i en egen hjemmel i straffeloven § 53. På den
måten oppnår man både et klart hjemmelsgrunnlag
og det går klart frem at det er domstolen som avgjør
om den alternative reaksjonsformen ND skal benyttes. Departementet
er av den oppfatning at rettssikkerhetshensynene ikke blir ivaretatt
på en like god måte hvis ND anvendes som ledd
i gjennomføringen av fengselsstraff i forbindelse med prøveløslatelse
eller overføring etter straffegjennomføringsloven § 16.
Når domfeltes forhold gir grunn til det, kan retten etter
straffeloven § 54 nr. 1 ved kjennelse i prøvetiden
oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår,
selv om det ikke foreligger brudd på vilkår.
Det går ikke frem av loven hvem som fremmer disse sakene
for retten, men det følger av lovens system at det er påtalemyndigheten
som har denne oppgaven. Ved betinget dom med vilkår om å gjennomføre
narkotikaprogram, vil departementet foreslå at kriminalomsorgen
får kompetanse til å begjære slik avgjørelse.
Kriminalomsorgen må imidlertid varsle politiet/påtalemyndigheten
om begjæringen.
Hvis den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår,
kan retten etter straffeloven § 54 nr. 2 ved dom
bestemme at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes, eller sette
ny prøvetid og nye vilkår om den ser det som mer
hensiktsmessig. Departementet går derfor inn for at kriminalomsorgen
også ved brudd på vilkår etter § 54
nr. 2, får kompetanse til å begjære rettens
avgjørelse om at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes
eller at det settes ny prøvetid og nye vilkår.
Kriminalomsorgen må varsle politiet/påtalemyndigheten
om begjæringen.
Departementet vil foreslå at kriminalomsorgen også får
kompetanse til å begjære rettens avgjørelse etter
straffeloven § 54 nr. 1 og 2 ved promilleprogram.
Dersom domfelte begår en straffbar handling i prøvetiden,
kan retten etter straffeloven § 54 nr. 3 gi en
samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for
den nye handlingen. Her er det klart at det må være
påtalemyndigheten som fremmer straffesaken for retten,
men kriminalomsorgen har plikt til å varsle politi/påtalemyndighet
hvis den blir kjent med at domfelte begår lovbrudd i prøvetiden.
Arbeidsgruppen ser for seg en prosjektorganisasjon på sentralt
og lokalt nivå med en koordineringsgruppe som bindeledd
mellom de to nivåene. Sentralt foreslår arbeidsgruppen
en styringsgruppe med representanter fra Domstoladministrasjonen
og alle de berørte departementene. Styringsgruppen skal
ha ansvar for å samordne, iverksette og følge
opp prosjektene.
Arbeidsgruppen foreslår at prosjektet lokalt organiseres
med styringsgruppe, DN-team og referansegruppe. Styringsgruppen
består av representanter for de lokale arbeidsgiverne.
Også DN-dommeren bør etter arbeidsgruppens syn
være med i styringsgruppen. Den lokale styringsgruppen
vil ha ansvar for å sikre praktisk tilrettelegging for
oppstart og gjennomføring av prosjektene.
Departementet legger vekt på lokalt eierskap i utprøvingen
av programmet og mener at de involverte partene må være
sentrale i å legge opp prosjektene, også den endelige
organiseringen. Imidlertid mener departementet at den lokale styringsgruppen
må bli et forum som kan brukes ved behov av teamet/teamkoordinatoren.
Departementet støtter høringsforslaget om at
det bør vurderes en lokal faglig referansegruppe. For øvrig
bør de lokale prosjektene selv vurdere hvordan de skal
innhente nødvendig faglig bistand og kompetanse.
Departementet legger opp til lokale forprosjekter. Her må alle
instanser som skal ha teamdeltakere, være med. Videre må brukergruppen,
politiet/påtalemyndigheten (om de ikke deltar
i teamet), domstolene og forsvarere bli trukket inn i forprosjektet.
Det legges derfor opp til en sentral styringsgruppe der berørte
departementer deltar.
Ved siden av styringsgruppe sentralt, legger departementet opp
til en mer operativ gruppe (koordineringsgruppe). Koordineringsgruppen,
som står for den praktiske oppfølgingen av programmet,
sikrer samarbeidet mellom de lokale prosjektene og vil være
et bindeledd mellom den sentrale styringsgruppen og de lokale prosjektene.
Departementet legger opp til en forskningsbasert evaluering av
narkotikaprogrammet, der både prosess- og resultatevaluering
vektlegges. Evalueringen bør ha særlig fokus på om
de domfelte får redusert de negative sidene ved sitt rusmiddelmisbruk,
om de får økt livskvalitet og redusert kriminalitet.
Videre skal programmets organisering og rollefordeling evalueres.
Evalueringen skal også gi en anbefaling om programmet
bør avsluttes etter tre år, eller om det bør
videreføres. Evalueringen må videre se på ulike
dilemmaer som programmet kan reise, blant annet gjelder dette prioritering
av behandlingsplasser, grensen mellom straff og behandling og spørsmål
knyttet til rettssikkerheten.
Vilkår om narkotikaprogram med domstolskontroll er en
ny type vilkår, som er ment å være inngripende
og som kan bli brukt i stor utstrekning. Departementet foreslår
derfor at narkotikaprogrammet blir nevnt uttrykkelig i straffeloven § 53.
Det nye alternativet bør stå etter promilleprogrammet
i bokstav e).
Departementet vil foreslå at loven uttrykkelig nevner
at narkotikaprogram med domstolskontroll skal rette seg mot rusmiddelmisbrukere
som er dømte for narkotikarelatert kriminalitet. Det bør
derfor gå frem av straffeloven § 53 nr.
6 at det er tale om en prøveordning.
Straffeloven bør også gi Kongen fullmakt til å fastsette
forskrifter om narkotikaprogrammet, som blant annet omtaler målgruppen,
innholdet og gjennomføringen av programmet. Kriminalomsorgen
har ansvaret for å følge opp domfelte, som gjennomfører narkotikaprogrammet
og promilleprogrammet. Departementet foreslår at dette
ansvaret lovfestes.
Ved å få deltakerne inn i et regulert livsmønster uten
kriminalitet og rusmiddelmisbruk, vil gevinsten for den enkelte
og for samfunnet være stor. For noen vil utsikten til å komme
i arbeid kunne være realistisk, og i slike tilfeller vil
narkotikaprogram med domstolskontroll kunne være svært
lønnsomt både for den enkelte og for samfunnet.
Utredningen Dommerledet narkotikaprogram antyder at for kriminalomsorgen
kan narkotikaprogram med domstolskontroll innebære rimeligere
straffegjennomføring enn fengselsstraff. Sammenliknet med
samfunnsstraff vil narkotikaprogram med domstolskontroll kunne være
et dyrere alternativ.
Lovforslaget gir hjemmel til bruk av en ny form for straffegjennomføring.
Hvilke administrative og økonomiske konsekvenser dette
vil innebære, avhenger av den konkrete utformingen og bruken
av tiltaket. Regjeringen vil komme tilbake til innretningen av pilotprosjektene
og den bevilgningsmessige tilpasningen i forbindelse med de årlige
statsbudsjettene.
Det er utarbeidet anslag over kommunale utgifter ved etablering
av narkotikaprogram med domstolskontroll. Beregningene viser at
kommunene i utgangspunktet har store utgifter til denne gruppen.
Videre viser beregningene at etablering av enkelte pilotprosjekter
ikke kan antas å påføre kommunene vesentlige
utgifter utover utgifter kommunen må beregne før
og etter straffegjennomføring for målgruppen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til den fremlagte proposisjonen om lov om endringer i straffeloven (prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll).
Komiteen vil vise til at over 60 pst.
av de innsatte i norske fengsler har rusproblemer. Videre soner
om lag en tredel av alle innsatte en dom for narkotikarelatert kriminalitet.
I disse gruppene er tilbakefallsprosenten høy.
Komiteen vil peke på at for de fleste
i denne gruppen er det en sammenheng mellom rusavhengigheten og
deres kriminalitet. Skal en lykkes i å forebygge nye kriminelle
handlinger, må man gjøre noe med denne gruppens
rusavhengighet.
Komiteen vil vise til at retten i dag har flere
alternativer når den skal fastsette straffereaksjon ved narkotikarelatert
kriminalitet. Den straffbare handlingen er utgangspunktet ved fastsettelse
av straffen, men også den domfeltes rehabilitering skal
vektlegges. Kriminalomsorgen har en rekke tiltak der målsettingen
er å motivere og hjelpe den innsatte med hans/hennes
rusmisbruk under straffegjennomføringen.
Komiteen mener at det i tillegg til behovet for å utvide
det eksisterende tilbud innenfor kriminalomsorgen er nødvendig å prøve
ut nye tiltak for å hjelpe kriminelle rusmisbrukere. Komiteen er
derfor positiv til en prøveordning med narkotikaprogram
med domstolskontroll. Dette kan bidra til å styrke innsatsen
overfor tunge rusmisbrukere som ønsker å komme
ut av sitt rusmiddelmisbruk og som har et stort behov for hjelp
og behandling.
Komiteen mener prøveordningen vil bidra
til å prøve ut nye tverrfaglige samarbeidsformer
som både friomsorgen og rusomsorgen kan dra nytte av i sitt
fremtidige arbeid med rehabilitering av innsatte.
Etter komiteens syn er det viktig at den domfelte
etter gjennomført program får videre oppfølging i
forhold til hjelpeapparatet med bolig, arbeid, helsetilbud og sosialt
nettverk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kriminalomsorgens
budsjetter har blitt økt i perioden 2001 til 2005. Dette
har blant annet bidratt til at flere har fått mulighet
til såkalt § 12-soning. Flertallet mener
imidlertid at det fortsatt er behov for økte ressurser
til kriminalomsorgen.
Flertallet mener videre at DN-teamet bør være
bredt faglig sammensatt, og vil derfor at en representant fra politiet
skal utgjøre en del av teamet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at Kriminalomsorgens tilbud
vedrørende tiltak der målsettingen er å motivere
og hjelpe den innsatte med sitt rusmisbruk under straffegjennomføringen, er
svært begrenset og mangelfullt på grunn av knappe ressurser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er dilemmaer knyttet til innføringen av DN, så som
frivillighetsaspektet og om det nå vil "lønne
seg" å begå kriminalitet, fordi man kan komme
foran i behandlingskøen. Dette medlem vil
understreke viktigheten av å sørge for gode behandlingstilbud
også for dem som ikke straffeforfølges. Videre
må muligheten for paragraf 12-soning styrkes vesentlig.
Det må være et mål at alle som ønsker
behandling, raskt får tilbud om dette. Dette medlem mener
at departementet burde ha tatt initiativ til å etablere
Stifinnerkonseptet flere steder, og at også kvinner burde
få mulighet til å sone under slike vilkår.
Komiteen er enig i at programinnholdet
må tilpasses den enkelte deltaker som omhandler både kriminalitetsforebygging,
rusmestring og mestring av dagliglivets utfordringer.
Komiteen har merket seg at flere av høringsinstansene
mener at arbeidsgruppen har basert for mye på poliklinisk
behandling overfor en gruppe med tungt misbruk og store hjelpebehov. Komiteen forutsetter
at man i vurderingen av den enkelte gir det tilbudet som er nødvendig
for best å lykkes i rehabiliteringen og at dette ikke avgjøres
ut fra manglende kapasitet og ressurser. Komiteen antar
at for mange vil det i oppstarten av programmet være helt
nødvendig med institusjonsplass.
Komiteen vil påpeke at det
også er viktig at familiene og andre pårørende
trekkes inn i rehabiliteringsarbeidet i den grad dette er hensiktsmessig
som ledd i behandlingen og ønskelig fra deltakerens side. Komiteen vil
dessuten påpeke at ruskompetansen i frivillig sektor vil
kunne være et nyttig supplement i arbeidet med å etablere
gode tiltak i ND-programmet.
Komiteen er enig i Regjeringens forslag
om at det må legges opp til stor fleksibilitet i forhold
til hvem som kan delta i prosjektet. Dette gjelder både med
hensyn til type rusmiddelmisbruk, psykiske lidelser, alder og type
lovbrudd. Samtidig er komiteen også enig
i at det er nødvendig med restriktiv praksis for personer
som har utøvd vold, spesielt vold i nære relasjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti åpner for å konvertere
ubetingede dommer til betinget dom med narkotikaprogram. Flertallet mener
at dersom det er meningen at en slik omgjøringsadgang skal
tilligge forvaltningen/kriminalomsorgen, så reiser
det en rekke prinsipielle problemstillinger bl.a. ut fra et maktfordelingsprinsipp.
Flertallet vil fremheve at narkotikaprogrammet
med domstolskontroll i denne omgang blir lovfestet som en prøveordning.
I prøveperioden vil alle sider av denne straffereaksjonen
bli vurdert. Det vil i denne sammenheng også være
naturlig å vurdere behovet for å omgjøre
ubetinget fengsel til betinget dom med narkotikaprogram, og behovet
for å lovfeste dette som et vilkår ved prøveløslatelse. Flertallet ber
departementet på egnet måte melde tilbake til Stortinget
om hvordan man konkluderer i forhold til nevnte problemstillinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at dersom kriminalomsorgen
vurderer den innsatte som egnet til deltakelse i et narkotikaprogram
etter at noe av straffen er sonet, mener disse medlemmer det
er viktig å ikke automatisk utelukke denne gruppen. Disse
medlemmer ber derfor Regjeringen vurdere muligheten for å konvertere
ubetinget dom til betinget dom med narkotikaprogram med domstolskontroll.
Komiteen er enig i at det i utgangspunktet
må legges til grunn for deltakelse at domfelte har gitt
sitt samtykke til å delta i programmet. Men samtidig ligger
det et sterkt element av tvang fordi alternativet er ubetinget fengsel.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg
at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å lempe
på samtykkekravet i situasjoner hvor siktede ikke erkjenner
straffeskyld. Flertallet viser til at narkotikaprogram
med domstolskontroll vil være krevende for den enkelte.
Det er derfor etter flertallets oppfatning nødvendig å oppstille
samtykke som et ubetinget krav for deltakelse i programmet. En person
som ikke ønsker å samtykke til deltakelse, vil
etter flertallets mening neppe være tilstrekkelig
motivert til å gjennomføre et så inngripende
program.
Flertallet viser til at forsvarerens rolle er
viktig siden narkotikaprogrammet er et inngripende program. En representant
fra forsvarergruppen skal delta i forprosjektene lokalt for å bidra
til å utvikle bedre rutiner for samarbeidet med de øvrige
aktørene i programmet og vedkommende vil også kunne
gi kolleger informasjon om ordningen. Det er etter flertallets mening
viktig at forsvarsadvokatene kjenner godt til ordningen, slik at
de kan gi råd til sine klienter om samtykke til deltakelse. Flertallet ber
departementet vurdere behovet for å utvide adgangen til å få oppnevnt
forsvarer i forbindelse med gjennomføringen av prøveprosjektet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil samtidig peke på at
i tilfeller der en tiltalt nekter skyld, vil det kunne være
vanskelig å oppnå et samtykke til deltakelse i
narkotikaprogrammet. I slike tilfeller ber disse medlemmer Regjeringen
vurdere om det likevel kan avsies dom om narkotikaprogram.
Disse medlemmer vil understreke at narkotikaprogram
med domstolskontroll er et inngripende tiltak for deltakerne hvor
det er viktig at rettsikkerheten er god. I forkant av denne avgjørelsen
er det viktig at den siktede kan rådføre seg med
sin forsvarer. For eventuelle deltakere som ikke har krav på forsvarer
etter straffeprosessloven §§ 96-99 mener disse medlemmer det
er viktig at disse får oppnevnt forsvarer for å kunne
ivareta deres rettssikkerhet på en tilfredsstillende måte.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen
tydelig markerer domstolenes uavhengighet i forhold til forvaltningen
og støtter forslaget om at dommerrollen i den norske prøveordningen
med narkotikaprogram er annerledes enn den som er valgt internasjonalt.
Komiteen vil vise til at dommeren skal få straffesaken
til behandling etter de alminnelige reglene om saksfordeling, og
fastsetter eventuelt narkotikaprogram som vilkår i den
betingede dommen. Dommeren skal ikke delta i teamet og teamets oppfølging
av den domfelte. Men det er meningen at domstolen på begjæring
fra kriminalomsorgen tar del i gjennomføringen av programmet
når det er behov for rettens avgjørelse etter
straffeloven § 54 nr. 1 og 2.
Komiteen vil understreke at domstolens rolle ved å følge
opp den domfelte er det vesentlige skillet mellom narkotikaprogrammet
og ordinær behandling og rehabiliteringsopplegg for rusmiddelmisbrukere. Særegent
vil det også være at en endring av vilkår forutsettes
i løpet av programmet og at dette skjer i rettsmøter
etter begjæring fra kriminalomsorgen.
Komiteen er av den oppfatning at domstolenes sterke
engasjement vil virke mer forpliktende både på deltakerne
og forvaltningssamarbeidet.
Komiteen ser det som svært
viktig at prosjektet blir grundig evaluert i prøveperioden
slik at det klart kan tas stilling til om det er aktuelt å videreføre prosjektet
etter prøveperioden. Komiteen er tilfreds
med at det legges opp til en forskningsbasert evaluering med både
prosess- og resultatevaluering.
Komiteen mener at prosessevalueringen
må legges opp på en slik måte at den
ikke virker forstyrrende på arbeidet, og slik at den ikke
virker negativt på tillitsforholdet mellom ND-teamet og
brukerne.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i straffeloven (prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll)
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:
I
§ 53 nr. 3 bokstav e skal lyde:
at den domfelte gjennomfører promilleprogram eller narkotikaprogram med domstolskontroll, jf. nr. 6 annet og tredje punktum, dersom domfelte samtykker
§ 53 nr. 6 skal lyde:
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av vilkårene. Kongen kan som en prøveordning bestemme at det skal etableres promilleprogram for personer som er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf. § 22 første ledd og som har et alkoholproblem. Kongen kan også som en prøveordning bestemme at det skal etableres narkotikaprogram med domstolskontroll for rusmiddelmisbrukere som er dømt for narkotikarelatert kriminalitet. Kongen gir nærmere bestemmelser om promilleprogrammet og narkotikaprogrammet, herunder om hvem de skal gjelde for, innholdet i og gjennomføringen av programmene. Kriminalomsorgen har ansvaret for å følge opp domfelte som gjennomfører programmene.
§ 54 nr. 1 nytt tredje punktum skal lyde:
Ved vilkår om narkotikaprogram og promilleprogram kan kriminalomsorgen bringe saken inn for retten med begjæring om slik kjennelse.
§ 54 nr. 2 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Ved vilkår om narkotikaprogram og promilleprogram kan kriminalomsorgen bringe saken inn for retten med begjæring om slik dom.
Nåværende annet og tredje punktum blir nye fjerde og femte punktum.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.
Oslo, i justiskomiteen,den 6. juni 2005
Trond Helleland |
Gunn Karin Gjul |
leder |
ordfører |