Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hild­eng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at forslaget ble fremmet første gang av regjeringen Bondevik II. Forslaget innebærer at krisesentrene skal ha opplysningsplikt til barnevernet. Dette vil bringe krisesentrene på linje med andre offentlige virksomheter.

Komiteen viser til at intensjonen med forslaget er at krisesentrene skal melde fra til barnevernet hvis en kvinne flytter tilbake med barna sine fra krisesenteret til overgriper. Dette kan utsette barna for alvorlig omsorgssvikt.

Komiteen viser til at regjeringen Bondevik II mener at barnevernet skal ha melding hvis barn bringes tilbake til en situasjon, hvor de er utsatt for overgrep og vold enten direkte eller ved å være vitne til slike handlinger mot andre.

Komiteen vil understreke at det er helt uakseptabelt at noen utøver vold mot andre, og finner det også helt forkastelig at barn blir utsatt for vold enten direkte eller indirekte.

Komiteen viser til at det finnes en rekke ulike instanser som skal fange opp barn som opplever omsorgssvikt, her kan nevnes helsesøster, barnehage og skole. Alle disse har meldeplikt overfor barnevernet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om en opplysningsplikt for krisesentre til barnevernet. Kvinner med barn som oppsøker et krisesenter, flytter i mange tilfeller tilbake til overgriper med barna. Dette kan bety at barna kan komme tilbake til en alvorlig livssituasjon der de selv kan bli utsatt for vold og overgrep eller være vitne til slike handlinger. Flertallet vil vise til at en livssituasjon for barn som enten direkte eller indirekte er utsatt for grove voldshandlinger kan føre til alvorlige skader på barnet. Flertallet mener en slik situasjon representerer en alvorlig omsorgssvikt som fordrer at krisesentrene bør ha opplysningsplikt til barnevernet, slik at barnevernet til enhver tid kan sikre hjelp, omsorg og eventuelle tiltak rettet mot barnets egne behov. Flertallet ser dilemmaet mellom hensynet til det å ta vare på tillitsforholdet mellom bruker og krisesenter og hensynet til barnets beste. Flertallet vil peke på at det ikke foreligger konkrete holdepunkter for at kvinner faktisk lar være å bruke de krisesentrene hvor det i dag foreligger en opplysningsplikt til barnevernet. Flertallet vil likevel vise til våre internasjonale forpliktelser gjennom FNs barnekonvensjon art. 3 og 13 hvor vi er forpliktet til å prioritere barns beste. Dette må også være avgjørende i denne saken. Flertallet vil også vise til at straffeloven § 139 ikke gir tilstrekkelig vern overfor barn som er vitne til vold.

Flertallet støtter Regjeringens forslag om at krisesentre får opplysningsplikt til barnevernet på lik linje med offentlige styresmakter og organisasjoner og private som utfører oppgaver for det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret for at en lovhjemlet opplysningsplikt bidrar til at kvinner vegrer seg for å oppsøke krisesentrene. Det er viktig å huske på hva krisesentrene er, nemlig et sted som er en "trygg havn", et sted hvor ingen stiller krav og hvor ingen trusler om verken vold eller annet henger over hodet på den som oppsøker senteret. Disse medlemmer er bekymret for at kvinner som vender tilbake til en voldsmann, med en slik lovendring ikke vil oppsøke krisesentrene. Det betyr at man ikke lenger vil kunne fange opp alle de kvinner dette gjelder. Dette kan bli et stort problem da størsteparten av de kvinnene som kommer til krisesentrene vender hjem til voldsmannen.

Disse medlemmer ønsker ikke å pålegge krisesentrene å være "tyster" - å melde sine medsøstre til barnevernet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at med et velfungerende barnevern, og mindre tette skott mellom ulike offentlige institusjoner, så er det ikke nødvendig å stille krisesentrene i en slik vanskelig klemme mellom tillit og plikt.

Disse medlemmer viser til at Kommunenes Sentralforbund, Krisesentersekretariatet og andre organisasjoner mener at en slik lovendring er uheldig, og at denne lovparagrafen kan bidra til at kvinner holder seg borte fra krisesentrene. Det vil ikke være ønskelig. Disse medlemmer viser også til at Krisesentersekretariatet har vedtatt en felles uttalelse om taushetsplikt, som regulerer melderett, og som dermed også ivaretar utsatte barn.

Disse medlemmer slutter seg på bakgrunn av ovennevnte ikke til forslag om endring i lov om barneverntjenester.