Det vises til brev av 20. november i år fra
leder i arbeids- og sosialkomiteen Karin Andersen med oversendelse
av henvendelser fra arbeidstakerorganisasjonene vedr. Ot.prp. nr.
6 (2006-2007) om lov om endring av arbeidsmiljøloven og
folketrygdloven (tilrettelegging for og oppfølging av sykmeldte
mv). Det bes om regjeringens vurdering av de presiseringer organisasjonene
ber om og forholdet til tekst og intensjon i Sykefraværsutvalgets
rapport.
Departementet har følgende merknader til innspillet
fra arbeidstakerorganisasjonene:
Innledningsvis vil departementet presisere at intensjonen har
vært å utarbeide lovforslaget direkte på grunnlag
av og i tråd med Sykefraværsutvalgets forslag.
Imidlertid er det i noen grad foretatt rene lovtekniske tilpasninger
for å sikre at de nye bestemmelsene blir funksjonelle og
best mulig tilpasset det regelverk det skal være en del
av.
Lege/sykmelders taushetsplikt
Hensynet til lege/sykmelders taushetsplikt
fremgår ikke tilstrekkelig klart av proposisjonen. I Sykefraværsutvalgets
rapport, pkt. 3.4 siste avsnitt har partene presisert at den sykmeldtes
diagnose ikke er tema og skal ikke diskuteres. Komiteen bør
i sine merknader presiserer dette, og at det er den sykmeldte som
gjennom samtykke styrer i hvilken grad helseopplysninger kan formidles
til arbeidsgiver.
Forståelsen av lovforslaget på dette punkt
er utdypet i proposisjonen s. 9. Det fremgår her at dialogen
og samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker skal bygge på en
vurdering av arbeidsevne, og ikke på medisinsk diagnose.
Fokus skal rettes mot hva arbeidstaker kan og ikke kan gjøre
av arbeidsoppgaver, og det presiseres at arbeidsgivers plikt til tilrettelegging
ikke må medføre utilbørlig press på arbeidstaker
til å utlevere forhold av privat art. Departementet vil
i tilknytning til dette bemerke at arbeidstakers plikt til å gi
opplysninger om egen funksjonsevne og bidra i arbeidet med oppfølgingsplaner
ikke er ny i denne sammenheng, men allerede fremgår av folketrygdloven § 8-8
og arbeidsmiljøloven § 2-3.
Departementet viser i tillegg til at lege/sykmelder bare
skal delta i dialogmøtet dersom arbeidsgiver og arbeidstaker,
eller arbeidstaker alene ønsker det. Legens/sykmelders
taushetsplikt følger for øvrig av helsepersonelloven § 21.
Departementet har imidlertid ingen innvendinger til at komiteen
presiserer lege/sykmelders taushetsplikt i samsvar med
ovennevnte.
Bedriftshelsetjeneste:
I merknadene til de enkelte paragrafene
på s. 12, 4. ledd kan det gis inntrykk av at det kun er
de som ar pliktig å ha BHT som må ha med seg BHT
i møtet, jf. "Om plikten til å ha bedriftshelsetjeneste
se arbeidsmiljøloven § 3-3". Sykefraværsutvalget
er enig om at alle virksomheter som har BHT skal ha de med seg i dialogmøtet.
Komiteen må i merknad tydeliggjøre at alle virksomheter
som har BHT plikter å ha BHT med seg på dialogmøtet,
uavhengig av arbeidsmiljøloven § 3.3.
Departementet mener at det klart fremgår av omtalen
i proposisjonen og av merknaden til bestemmelsen at dersom virksomheten
har bedriftshelsetjeneste, skal denne være representert
i dialogmøtet. Dette gjelder uavhengig av om virksomheten
har plikt til å knytte til seg bedriftshelsetjeneste eller
ikke. Henvisningen til § 3-3 i arbeidsmiljøloven
er tatt inn for å presisere at kravet om at bedriftshelsetjenesten
(der denne finnes) skal være representert i dialogmøtet, ikke
innebærer en ny plikt for alle virksomheter til å knytte
seg bedriftshelsetjeneste.
Departementet er således enig i at virksomheter som
har bedriftshelsetjeneste skal ha denne med i dialogmøtet,
og vi har derfor ingen innvendinger til at dette presiseres ytterligere
i komiteinnstillingen.
Tillitsvalgte/verneombud
Arbeidstakers rett til å ha med
tillitsvalgt/verneombud er omtalt i merknadene til aml §4-6
(4) i lovforslaget. Dersom denne retten skal ha verdi, forutsettes
det at retten fremkommer i lovteksten.
Det er nevnt flere steder i proposisjonsteksten at tillitsvalgt
eller verneombud kan være med i møtene dersom
arbeidstaker ønsker det, se pkt. 3.3.2 og pkt. 3.3,3 samt
merknader til de enkelte paragrafene, s. 9. At dette ikke er uttrykkelig
presisert i lovteksten, bygger på en lovteknisk vurdering.
Departementet legger til grunn at en slik rettighet for arbeidstaker
allerede følger av arbeidsmiljøregelverket lest
i sammenheng og systemet bak regelverket.
Unntaksbestemmelsen.
I noen tilfeller vil det være medisinsk
utilrådelig at det avholdes dialogmøte, eksempelvis
kan dette være tilfelle om sykdommen skyldes relasjonelle
forhold på arbeidsplassen. I slike tilfeller tilsier hensynet
til den sykmeldte at legens vurdering av dette må legges
til grunn. Dette er også forutsatt i sykefraværutvalgets
rapport, pkt. 3 3. siste avsnitt. Dette er ikke tilstrekkelig
ivaretatt i utkast til lovtekst, og vi foreslår at det
presiseres.
Det er departementets intensjon at unntaksbestemmelsen skal omfatte
tilfeller der det er medisinsk utilrådelig å gjennomføre
dialogmøte, dvs. at arbeidstaker av ulike årsaker
ikke har helse til å delta. Utvalget har i sin rapport
pkt. 3 3. siste avsnitt brukt formuleringen "med mindre
et slikt møte er åpenbart uhensiktsmessig, bl.a.
ut fra medisinske grunner" og ikke "medisinsk utilrådelig",
og departementet har lagt utvalgets formulering til grunn. Av lovtekniske grunner
har vi imidlertid valgt å erstatte uttrykket "åpenbart
uhensiktsmessig" med "åpenbart unødvendig". Dette
fordi det er i tråd med ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-6
for øvrig, jf, bestemmelsen om oppfølgingsplaner
i dagens § 4-6 tredje ledd.
Annet helsefaglig personell:
Sykefraværsutvalget har gått
inn for: "å flytte fokuset fra å være
sykmeldt til økt vekt på funksjonsvurdering og
deltagelse i arbeidslivet. Ulike helsefaglige grupper bør
trekkes inn i vurderingen etter behov". Sykefraværsutvalget
har videre gått inn for at det på dialogmøtet
kan være hensiktsmessig at ikke bare lege/sykmelder
men ev. også: "annet helsefaglig personell deltar". Regjeringen
har imidlertid ikke fulgt opp utvalgets konklusjoner på nevnte
punkt, i lovforslaget, Partenes enighet må gis realitet
ved tilføyelser i lovteksten.
Sykefraværsutvalget peker i sin rapport på at
det i mange tilfeller vil være hensiktsmessig at "annet helsefaglig
personell" deltar i dialogmøtet. Dette oppfattes av departementet
som en frivillig ordning der arbeidsgiver og arbeidstaker kan involvere
ulike helsefaglige grupper (i tillegg til lege eller annen sykmeldende
behandler) i dette dialogmøtet. Utgiftene til dette må i
så fall dekkes av arbeidsgiver. Departementet anser at
det ikke er hensiktsmessig å regulere dette direkte i lovteksten,
da arbeidsmiljøloven regulerer plikter
og rettigheter for arbeidsgiver og arbeidstaker. Det vises
til omtale i pkt. 3.3.2.
Lege/behandlers plikt til å stille
i dialogmøte
Forslaget til § 25-5 er
uklart når det gjelder unntak fra møteplikt. Gjeldende
annet ledd er utformet på grunnlag av en situasjon hvor
det i utgangspunktet ikke gis en plikt, og hvor det er NAV som har
beslutningsmyndighet. Bestemmelsen er tilstrekkelig for et slikt
tilfelle, men ikke for et tilfelle hvor lovens ordlyd gir en tilsynelatende
absolutt plikt, og hvor det er arbeidsgiver som kaller inn til møtet.
Det vil oppstå særlige situasjoner, der plikten
for sykemeldende behandler til å delta i dialogmøte
med arbeidstaker og arbeidsgiver kan by på problemer for behandlerens
arbeidstilretteleggelse, ivaretakelse av sine plikter for listepasienter
og for ivaretakelse av andre lovpålagte plikter, herunder øyeblikkelig-hjelp beredskap.
For å sikre tilstrekkelig presisjon, og unngå et
generelt unntak som blir for omfattende, bør det utformes
en forskrift som beskriver unntakssituasjonene. Vi legger til grunn
at det må være en streng unntaksadgang. Videre
er det nødvendig at komiteen i sine merknader kommenterer
konkret de behov for unntak som kan oppstå, samt varslingsfrist.
Departementet viser i denne forbindelse til annet ledd annet
punktum i folketrygdloven 25-5 om behandlers plikt til å delta
i samarbeidsmøter, hvor det fremgår at det skal
tas hensyn til behandlers arbeidssituasjon og andre forhold av betydning
som gjør det vanskelig å møte. Denne
bestemmelsen skal komme tilsvarende til anvendelse for de tilfeller
hvor arbeidsgiver og arbeidstaker eller arbeidstaker alene ønsker
at legen mv. skal delta i dialogmøter. For øvrig
forutsetter vi at et slikt møte alltid avtales i god tid på forhånd
med de personer som skal delta, og at møtetidspunkt og
-sted må tilpasses bl.a. legens arbeidssituasjon. Noen
ytterligere spesifisering av unntakssituasjoner synes lite hensiktmessig
og det legges derfor til grunn at det på det nåværende
tidspunkt ikke er nødvendig å gi egne forskrifter
om det.
Vedrørende dokumentasjonskravet
i folketrygdens § 8-7: Her er det ønskelig
med en merknad fra komiteen som tydeliggjør betydningen
av arbeidsgivers dokumentasjonsplikt.
Det er presisert i proposisjonen at oppfølgingsplanen
skal gjennomgås i dialogmøtet, og det pekes på foreliggende
informasjon om gjennomføring av bedriftsinterne tiltak
og resultatene av disse. Bl.a. skal behov for annen bistand som
yrkesrettet attføring vurderes i møtet, og som
grunnlag for dette skal det foreligge dokumentasjon på at
bedriftsinterne tiltak er gjennomført, ev. vurdert og vist
seg umulig å gjennomføre.
Departementet mener således at betydningen av arbeidsgivers
dokumentasjonsplikt er tydeliggjort i proposisjonen.