Helse- og omsorgsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til endringer i pasientskadeloven. Pasientskadeloven trådte
i kraft for den offentlige helsetjenesten fra 1. januar
2003. Det uavhengige forvaltningsorganet Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)
behandler erstatningskrav og utbetaler eventuell erstatning. Avgjørelsen
kan påklages til Pasientskadenemnda. Pasientskadeloven
er gunstigere for skadelidte enn alminnelige erstatningsrettslige regler
både hva gjelder vilkårene for å få erstatning og
behandlingsmåten.
Pasientskadeloven er ikke satt i kraft utenfor den offentlige
helsetjenesten. Dette har sammenheng med at loven fastsetter at
erstatningskrav ved pasientskader i privat helsesektor skal sikres
ved forsikring, og at ingen forsikringsselskap har vært
villig til å gi forsikring på de vilkår
pasientskadeloven fastsetter.
Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen
lovendringer for at loven skal kunne settes i kraft også utenfor
den offentlige helsetjenesten. Endringene innebærer i hovedsak
at NPE overtar ansvaret etter pasientskadeloven også for
skade som er voldt i privat helsevirksomhet.
Departementet sendte i juli 2005 ut høringsnotat om
endringer pasientskadeloven med høringsfristen i november
2005. Departementet har mottatt merknader fra 32 instanser.
Forslaget om at NPE overtar ansvaret for pasientskader i privat
sektor slik at loven kan settes i kraft også utenfor den
offentlige helsetjenesten, har fått bred tilslutning i
høringsrunden. Fordelene for pasientene fremheves.
Erstatningskrav vil etter forslaget bli behandlet av NPE på samme
måte som når skaden er oppstått i den
offentlige helsetjenesten, og ansvarsgrunnlaget vil være
det samme. Etter pasientskadeloven gjelder et såkalt objektivisert
ansvarsgrunnlag, slik at det ikke er nødvendig å påvise
skyld/uaktsomhet som grunnlag for erstatning. Dette er
gunstigere for pasienten (og andre skadelidte) enn alminnelige erstatningsrettslige
regler, og departementet er av den oppfatning at det samme ansvarsgrunnlaget
bør gjelde for pasientskader i offentlig helsetjeneste
og i privat helsesektor. Forslaget innebærer at alle krav
om pasientskadeerstatning vil bli behandlet av samme instans. Dette
vil være en forenkling for pasientene og vil dessuten legge
til rette for en ensartet praktisering av regelverket.
Departementets forslag innebærer at en rekke av bestemmelsene
i pasientskadeloven må endres. De vesentligste endringene
gjøres i §§ 6 til 8. De fleste av
de andre endringene er konsekvenser av endringene i §§ 6
til 8. Dessuten foreslås en endring av teknisk karakter
i § 17 annet ledd annet punktum.
Det uttales at nærmere bestemmelser knyttet til den
ordningen som foreslås, først og fremst regler knyttet
til tilskuddordningen, vil måtte fastsettes i forskrift.
Departementet vil også vurdere behovet for endringer i
forskrift 20. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeserstatning
og Pasientskadenemnda.
Departementet foreslår at NPE gis rett til å søke regress
hos skadevolder i de tilfellene helsehjelp er gitt av tjenesteytere
i privat sektor som ikke har betalt tilskudd til NPE.
Det framholdes at forsettlige overtredelser bør kunne
straffes, jf. lovforslaget § 8 tredje ledd som
er en videreføring av nåværende § 8
tredje ledd om straff ved brudd på forsikringsplikten.
Departementet er kommet til at det som utgangspunkt ikke bør åpnes
for privat forsikring som alternativ til å betale tilskudd
til NPE. Departementet legger til grunn at obligatorisk deltagelse
i NPE-ordningen ikke vil være i strid med EØS-avtalen
eller intern rett. Departementet foreslår likevel at det
gis en hjemmel for å fastsette i forskrift at det kan tegnes privat
forsikring i stedet for å delta i NPE-ordningen. Det vil
da være enklere å innføre slik valgfrihet
dersom man ser at det blir nødvendig eller ønskelig
ut fra konkurransesituasjonen og konkurranserettslige forhold. Det
påpekes at selv om forsikringsbransjen ikke er villig til å tilby
denne type forsikring nå, kan det ikke utelukkes at det
kan bli interessant senere. Dersom tjenesteyterne gis valgfrihet,
vil de ha mulighet til å forhandle om pris dersom det viser
seg at forsikringsselskap i Norge eller utlandet fatter interesse for å gi
forsikring på pasientskadelovens vilkår.
Skader oppstått ved helsehjelp som helsepersonell har
gitt i fritiden utenfor arbeidsforhold eller næringsvirksomhet
(fritidsskader), dekkes etter gjeldende ordning ikke av NPE i og
med at slik hjelp ikke hører under den offentlige helsetjenesten,
som loven er trådt i kraft for. Når skaden er
voldt på helsepersonellets fritid, dekkes ikke skaden selv
om det helsepersonell som har voldt skaden er ansatt eller driver virksomhet
i den offentlige helsetjenesten. Unntak gjelder der helsepersonellet
er pliktig til å yte helsehjelpen i henhold til helsepersonelloven § 7
om øyeblikkelig hjelp. Slik hjelp anses som offentlig helsetjeneste
i forhold til pasientskadeloven.
Private ansvarsforsikringer som helsepersonell har til oppfyllelse
av forsikringsplikten i helsepersonelloven § 20
eller på frivillig basis, dekker etter det departementet
forstår, også fritidsskader.
Departementet er kommet til at fritidsskader fortsatt bør
omfattes av pasientskadeloven, og legger til grunn at det vil kunne
bli vanskelig eller umulig å få tegnet forsikring
for fritidsskader hvis NPE overtar ansvaret for pasientskader for øvrig.
Det framholdes at for at skaden skal regnes som pasientskade og
dekkes av NPE, må det være en forutsetning at
hjelpen er gitt i kraft av den kompetanse vedkommende har som helsepersonell.
Erstatningskrav vedrørende fritidsskader vil etter dette
bli å behandle etter pasientskadelovens ordinære
regler, men det bemerkes at de krav som med rimelighet kan stilles
til helsehjelpen, må tilpasses situasjonen.
For helsepersonell som er sysselsatt i privat virksomhet som
betaler tilskudd til NPE, bør etter departementets mening
dekning av fritidsskader inngå i det tilskuddet virksomheten
betaler. Risikoen for fritidsskader voldt av helsepersonell i den
offentlige helsetjenesten skal tas med i beregningen av de tilskudd
de regionale helseforetakene, kommunene og fylkeskommunene betaler
til NPE.
Departementet legger til grunn at pasientskadeloven omfatter
skader helsepersonell som er utenfor yrkesaktivitet eller er sysselsatt
i andre typer virksomhet enn helsetjeneste, har voldt hvis skaden
har sammenheng med hjelp de har gitt ut fra sin kompetanse som helsepersonell.
Det påpekes at det framgår av pasientskadeloven § 4
tredje ledd at loven ikke er til hinder for at erstatningskrav gjøres
gjeldende overfor andre enn NPE, og det vises til at flere helsepersonellorganisasjoner
i sine høringsuttalelser har pekt på risikoen
for helsepersonell ved ikke å ha privat ansvarsforsikring
i og med at det er adgang til dette.
Departementet har forståelse for at helsepersonellorganisasjonene
er opptatt av at helsepersonell ikke må bli sittende med
personlig ansvar for det totale erstatningsbeløp dersom
skadelidte velger å fremme krav direkte mot helsepersonellet,
men finner ikke grunnlag for å foreslå en endring
i adgangen til å gjøre gjeldende erstatningskrav
mot andre enn NPE.
Uavhengig av pasientskadeloven har apotekene plikt til å tegne
forsikring i henhold til apotekloven § 1-6. Det
samme gjelder i henhold til produktansvarsloven kapittel 3 dersom
apoteket produserer legemiddel eller importerer legemiddel og produsenten ikke
har slik forsikring.
I og med at pasientskadeloven foreløpig bare er satt
i kraft for den offentlige helsetjenesten, kommer loven i dag bare
til anvendelse ved skader voldt ved virksomheten i apotek som hører
under den offentlige helsetjenesten i pasientskadelovens forstand.
Dette er bare sykehusapotek.
Departementet viser til at spørsmålet om apotekvirksomhet
bør omfattes av pasientskadeloven, ble drøftet
i Ot.prp. nr. 55 (1999-2000). Det ble konkludert med at skader voldt
i apotekvirksomhet bør omfattes av pasientskadeloven. Departementet
finner ikke grunn til nå å foreslå lovendringer
som innebærer et generelt unntak fra pasientskadeloven
for skader voldt ved apotekvirksomhet, og finner heller ikke grunnlag
for å foreslå at apotekloven § 1-6
oppheves eller erstattes med en henvisning til pasientskadelovens
regler om tilskuddsplikt til NPE.
Departementet legger til grunn den tolkning av pasientskadeloven
at loven gjelder pasientskader voldt av personell med utenlandsk
autorisasjon eller lisens som tilsvarer norsk autorisasjon/lisens
etter helsepersonelloven under midlertidig tjenesteyting i Norge
i samsvar med de til enhver tid gjeldende bestemmelser for dette.
Det understrekes at dette ikke gjelder annen helserelatert tjenesteyting
fra utenlandske personer, for eksempel alternativ behandling.
Det må etter departementets oppfatning kunne kreves
at helsepersonell som vil yte tjenester i Norge, har ansvarsforsikring.
Dersom slik tjenesteyter ikke har betalt tilskudd til NPE, og det
oppstår en skade som faller inn under pasientskadeloven,
må resultatet etter departementets syn bli at NPE skal
behandle kravet og utbetale eventuell erstatning, men med mulighet
for å søke regress overfor tjenesteyteren og/eller
dennes forsikringsselskap.
Departementet mener det ikke vil være en ulovlig restriksjon
etter EØS-avtalen å kreve at tjenesteyter som
ikke har ansvarsforsikring som dekker tjenesteyting i Norge, enten
sørger for å tegne slik forsikring på akseptable
vilkår eller betaler tilskudd til NPE.
Departementet er kommet til at det ikke bør lages noen
særregler i loven for utenlandske tjenesteytere.
Departementet finner ikke behov for å fastsette en egen
overgangsordning som følge av de lovendringer som foreslås
i proposisjonen.
Departementet foreslår at utvidelsen av NPEs ansvar
til å omfatte pasientskader utenfor den offentlige helsetjenesten
finansieres ved tilskudd fra de aktuelle tjenesteyterne. Det påpekes
at denne finansieringsløsningen har sammenheng med vurderinger
av EØS-rettslige spørsmål knyttet til
offentlig støtte og konkurranseregler. Departementet mener
at den løsning som foreslås, ikke er i strid med
de regler og prinsipper som gjelder på disse områdene.
Departementet uttaler at det er umulig å si noe sikkert
om hvilke beløp som må betales i tilskudd da det
ikke foreligger sikre opplysninger verken om antall virksomheter
som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten, antall
helsepersonell som er sysselsatt i virksomhetene, eller annen oversikt
over omfanget av slik virksomhet. Det finnes heller ikke tilgjengelig
informasjon om skaderisiko eller skadefrekvens og heller ikke samlede
opplysninger om erstatningsutbetalinger under de forsikringer helsepersonell
er forpliktet til å ha etter helsepersonelloven § 20.
Departementet antar at tilskuddene til NPE vil kunne bli større
enn premiene knyttet til dagens ansvarsforsikringer, særlig
for visse grupper som i dag har lav forsikringspremie.
Nærmere regler for tilskuddsordningen vil bli fastsatt
i forskrift i medhold av § 8 annet ledd i departementets
lovforslag.
Departementet antar at det vil være mest hensiktsmessig
som hovedregel å legge plikten til å betale tilskudd
på virksomhetsnivå (foretaksnivå).
Departementet mener det bør legges opp til differensiering
av de beløp som skal betales i tilskudd, og antar at det
kan være aktuelt å opprette et par størrelseskategorier
etter antall årsverk eller antall sysselsatte med autorisasjon/lisens,
eller ut fra virksomhetens omsetning. Tilsvarende vil det kunne
være aktuelt med et fåtall kategorier ut fra arten
av virksomhet relatert til skadepotensial.
Administrasjon av tilskuddsordningen bør etter departementets
vurdering legges til NPE.
Departementet foreslår at ordningen organiseres slik
at den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten,
pålegges en plikt til å melde fra til NPE om virksomhetens
art og omfang.
Bestemmelsen om egenandel foreslås flyttet til ny § 6
a og vil omfatte skadevoldere både i og utenfor den offentlige
helsetjenesten.
I høringsnotatet ble det foreslått at helsepersonelloven § 20
om forsikringsplikt i forbindelse med privat virksomhet oppheves
dersom NPE overtar ansvaret også for privat sektor.
Departementet har imidlertid kommet til at helsepersonelloven § 20
ikke bør oppheves, men heller endres, og at den endrede
bestemmelsen bør fastslå plikten til å melde
fra om virksomheten og betale tilskudd til NPE. Dette vil være
en dobbeltregulering sett i sammenheng med pasientskadeloven, men
departementet antar at en forankring av plikten også i helsepersonelloven
vil kunne bidra til større grad av overholdelse av tilskuddsplikten.
At plikten er fastsatt i helsepersonelloven, vil også innebære
at lovens reaksjonssystem vil kunne komme til anvendelse.
Straffebestemmelsen i pasientskadeloven foreslås tilpasset
de øvrige foreslåtte endringer, men strafferammen
foreslås ikke endret.
Departementet foreslår at pasientskadeloven § 4 tredje
ledd tredje punktum om regress videreføres, men endres
for å reflektere endringen fra forsikringsplikt til plikt
til å betale tilskudd.
Departementets forslag vil innebære at flere erstatningskrav
skal behandles av NPE, og at eventuell erstatning i disse sakene
skal utbetales av NPE. Det vil således bli en økning
i NPEs utgifter til så vel erstatningsutbetalinger, herunder
advokatutgifter, som saksbehandling/drift.
Pasientskadenemnda som er klageinstans, vil også få noe økt
saksmengde.
I tillegg kommer utgifter til administrering av den foreslåtte
tilskuddsordningen. Departementet foreslår at administrasjonsarbeidet
legges til NPE.