Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å ta
inn en legaldefinisjon av mellommannsbegrepet i eiendomsmeglingsloven.
I tråd med gjeldende rett og utvalgets forslag bør
det fortsatt bero på en helhetsvurdering om noen har opptrådt som
mellommann i forbindelse med en transaksjon.
Departementet slutter seg ikke til utvalgets uttalelser om at
det er grunn til å gjøre en innstrammig med hensyn
til hva som anses som eiendomsmegling, og at grensen for om det
drives eiendomsmegling bør være overskredet dersom
man medvirker til omsetning av fast eiendom utover å forestå ren
mekanisk formidling. Utvalget har lagt til grunn at dette skal gjelde
både ved eiendommer i Norge og i utlandet. Dersom en legger
utvalgets uttalelser til grunn vil alene det å drive salgsarbeid,
kunngjøring og visning med informasjon til mulige kjøpere
om et salgsobjekt, være å anse som eiendomsmeglingsvirksomhet, uten
at en bistår med salgsforhandlinger, utforming av kontrakt
osv. Dette er ikke tilfelle etter gjeldende rett, hvor det legges
til grunn at vedkommende må delta i flere faser av transaksjonen
for å anses som mellommann. Utvalgets forslag på dette
punkt vil etter det departementet kan se innebære en vesentlig
utvidelse av meglermonopolet til også å omfatte
markedsføring av fast eiendom. Departementet stiller seg også tvilende
til om forslaget ville medført nevneverdig styrking av
forbrukernes stilling.
Etter departementets vurdering bør derfor gjeldende
rett som beskrevet under punkt 4.2.1 i proposisjonen videreføres
med hensyn til hva som anses som eiendomsmegling.
Utvalget har foreslått at formidling av eiendom som
foretas for et foretak innen samme konsern eller lignende, unntas
fra lovens anvendelsesområde når eiendommen er
av en slik art at den ikke helt eller delvis er egnet brukt til
bolig- eller fritidsformål. Departementet slutter seg til
utvalgets vurdering av at eiendomsmeglingsloven ikke bør
få anvendelse i disse tilfellene. Det vises til utvalgets
begrunnelse på dette punkt som departementet i hovedsak
slutter seg til.
Departementet legger som utvalget til grunn at unntaket fra lovens
anvendelsesomrade bør gjelde for formidling for foretak
innen samme konsern eller lignende, uavhengig av hvem som er motpart
i transaksjonen. Det vises i denne forbindelse til bakgrunnen for
forslaget, nemlig at eierselskapet selv kunne forestått
formidlingen/salget uten å omfattes av eiendomsmeglingsloven.
Justis- og politidepartementet har påpekt at utvalgets
forslag om at unntaket ikke bare skal gjelde for formidling som
foretas for et foretak innen samme konsern, men også hvor
foretaket tilhører samme gruppe som er knyttet sammen gjennom
eierinteresser eller felles ledelse, er for upresist. Hensikten
med forslaget er ifølge utvalget å inkludere tilfeller
hvor foretakene ikke er organisert som aksjeselskaper eller allmennaksjeselskap
og derfor ikke kan inngå i konsern. Finansdepartementet
anser som Justis- og politidepartementet at den foreslåtte
ordlyden ikke er tilstrekkelig presis. Det foreslås på denne
bakgrunn enkelte endringer i bestemmelsens ordlyd i forhold til utvalgets
forslag. Det vises til lovforslaget § 1-2 femte
ledd.
Utvalget skriver i innstillingen at en har vurdert å holde
forvaltning av eiendomsporteføljer på vegne av én
eller flere investorer utenfor lovens anvendelsesområde.
Til dette vil departementet bemerke at dersom forvalteren opptrer
som partsrepresentant følger det allerede av gjeldende
rett at loven ikke kommer til anvendelse. Tilsvarende vil ofte være
tilfelle hvor en person har fullmakt til å slutte avtale
på vegne av en annen. Selv om fullmakten i seg selv ikke
er avgjørende for om det foreligger en mellommannsrolle
eller ikke, vil eksistensen av en slik fullmakt være en
indikasjon på at vedkommende opptrer som partsrepresentant.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
gjeldende regel i § 1-1 første ledd nr.
1 om at det å opptre som mellommann ved omsetning av fast
eiendom, herunder eierseksjon og ideell andel i fast eiendom er å anse
som eiendomsmegling. Departementet antar at det store flertall av
eiendomsmeglingsoppdrag her i landet vil falle
inn under denne bestemmelsen.
Omsetning av avtaler om erverv av fast eiendom, for eksempel
omsetning av avtale om kjøp av leilighet i et bygg under
oppføring, er blitt mer vanlig i den senere tid. Tilsvarende
gjelder for avtaler om kjøp av atkomstdokumenter til en
eiendom, for eksempel borettslagsandeler. Spørsmålet
har ikke tidligere vært satt på spissen, men etter
departementets vurdering må mellommannsvirksomhet knyttet
til slik omsetning anses som eiendomsmegling. Etter omstendighetene
kan det være behov for særskilte regler for slik megling.
Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel i lovforslaget § 1-4
femte ledd, for slike omsetninger.
Et første spørsmål er om mellommannsvirksomhet
i tilknytning til utleie av bolig- og fritidseiendommer fortsatt
bør omfattes av loven. Som utvalget, legger departementet
til grunn at mellommannsvirksomhet i slike tilfeller gjennomgående
vil være mindre omfattende og komplisert enn i forbindelse
med overdragelse av eiendomsrett. Videre legges til grunn at avtalens økonomiske
konsekvenser og risikoen for partene som regel ikke er den samme
som ved overføring av eiendomsretten. Disse forholdene
tilsier at slik mellommannsvirksomhet isolert sett burde kunne drives
uten omfattende regulering. Som påpekt av Konkurransetilsynet
bør ikke reguleringen gå lenger enn det som er
nødvendig for å ivareta aktuelle forbrukerhensyn.
Samtidig har en rekke høringsinstanser fremhevet at
leiemarkedet ofte er det eneste tilgjengelige boligmarkedet for
de svakeste forbrukerne og anført at dette gir særlig
grunn til å regulere markedet.
Som påpekt av utvalget har erfaring vist at det at enkelte
former for utleieformidling tidligere falt utenfor eiendomsmeglingsloven,
resulterte i useriøs virksomhet fra tilbydere som misligholdt
sine forpliktelser overfor utleiere og leietakere. Dersom mellommannsvirksomhet
knyttet til utleie av bolig ikke lenger skulle omfattes av eiendomsmeglingsloven
og konsesjonskravet etter denne, er det etter departementets vurdering
en reell risiko for at useriøse aktører vil forsøke å få innpass
i markedet for slike tjenester og at forbrukerne vil utsettes for
tap.
Etter en helhetsvurdering går derfor departementet inn
for at mellommannsvirksomhet knyttet til leie av bolig- og fritidseiendommer
fortsatt skal omfattes av eiendomsmeglingsloven og konsesjonsplikten
etter denne loven. Det vises til lovforslaget § 1-2
annet ledd nr. 2.
Når det gjelder næringseiendom er hensynet
til partene (utleier og leietaker) ikke like tungtveiende. Disse
vil normalt være bedre i stand til å ivareta sine interesser,
enten selv eller ved bruk av medhjelpere. Samtidig kan et næringsutleieoppdrag
være vel så sammensatt og komplisert som et salgsoppdrag.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre gjeldende
rett også på dette området. Det vises
for øvrig til at det nedenfor foreslås at departementet
i forskrift skal kunne gjøre unntak fra lovens krav for mellommannsvirksomhet
knyttet til eiendom som ikke helt eller delvis er egnet brukt til
bolig- eller fritidsformål.
Utvalget har foreslått at det inntas en bestemmelse
i eiendomsmeglingslovens § 1-3 annet ledd hvor det
fastslås at bestemmelsene i lovens kapittel 3 og 4 gjelder
så langt de passer for inngåelse og overdragelse
av leiekontrakter. I praksis må dette anses å være
en videreføring av gjeldende rett. Eiendomsmeglingsloven
gjelder fullt ut for mellommannsvirksomhet knyttet til leiekontrakter.
Samtidig er det slik at en del av bestemmelsene ikke passer særlig
godt for slik mellommannsvirksomhet og dette har en i praksis tilpasset
seg.
Departementet anser ikke en slik løsning for tilfredsstillende.
Den medfører uklarheter med hensyn til forståelsen
av loven og kan således medføre vanskeligheter
for eiendomsmeglerne, forbrukere og myndigheter (blant annet i forbindelse
med gjennomføring av tilsyn). Etter departementets vurdering
er en mer hensiktsmessig løsning at det fastsettes i loven
at departementet i forskrift kan fastsette nærmere regler
for mellommannsvirksomhet knyttet til leiekontrakter, samt fastsette
unntak fra loven der denne ikke passer. Det vises til lovforslaget § 1-4
annet ledd hvor dette er lagt til grunn.
Når det gjelder mellommannsvirksomhet knyttet til inngåelse
og overdragelse av festekontrakter slutter departementet seg til
utvalgets forslag om at dette fortsatt skal være omfattet
av eiendomsmeglingsloven. Det forslås derfor ingen endring
av rettstilstanden på dette punktet. Det vises til utvalgets
begrunnelse for forslaget som departementet i hovedsak slutter seg
til.
Et mindretall i utvalget har foreslått at det bør etableres
en særskilt konsesjonsordning for leieformidling. Spørsmålet
er imidlertid ikke utredet nærmere. Departementet legger
som Advokatforeningen til grunn at en slik særordning vil
være uforholdsmessig ressurskrevende i forhold til å beholde
denne gruppen oppdrag innenfor det ordinære konsesjonssystemet.
Som utvalget legger departementet til grunn at det ikke er grunn
til å foreslå endringer i eiendomsmeglingsloven
vedrørende forpaktningsavtaler. Mellommannsvirksomhet knyttet
til slike vil derfor fortsatt ikke være omfattet av lovens
anvendelsesområde.
Etter departementets vurdering er det ikke grunn til å behandle
bistand i forbindelse med innløsning av festerettigheter
annerledes enn bistand ved annen eiendomsomsetning. Avgjørende
må være hvorvidt det foreligger mellommannsvirksomhet,
jf. Falkanger-utvalgets uttalelser om denne grensedragningen som
er omtalt under punkt 4.2.1 i proposisjonen. Det vises for øvrig
til Justis- og politidepartementets høringsuttalelse som
departementet slutter seg til.
Det som her er sagt vil gjelde tilsvarende ved eiendomsoverdragelse
knyttet til andre løsningsretter. Inngåelse og
overdragelse av løsningsretter, omfattes i motsetning til
inngåelse og overdragelse av festeretter ikke av loven,
jf. lovforslaget § 1-2 annet ledd nr. 2. Overdragelser
av eiendomsretten til eiendommen som skjer fordi løsningsretten
benyttes omfattes imidlertid dersom den aktivitet som utøves
av den som bistår må anses som mellommannsvirksomhet.
Hvorvidt eiendomsmegleren kan drive rettshjelpsvirksomhet, er
som det fremgår av Justis- og politidepartementets høringsuttalelse
regulert i domstolloven § 218 femte ledd. Der
fremgår at en eiendomsmegler kan gi rettshjelp i den utstrekning
rettshjelpen er nødvendig for å yte god og fullstendig hjelp
i eiendomsmeglingsvirksomheten. Forutsatt at dette vilkåret
er oppfylt kan slik bistand ikke anses som annen næringsvirksomhet
enn eiendomsmeglingsvirksomhet og tjenestene kan derfor
tilbys av eiendomsmegler.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
dagens regel om at mellommannsvirksomhet ved omsetning av borettsandeler,
aksjer, andelsbrev og andre adkomstdokumenter med tilknyttet leierett
til bolig og annet areal i bebygget eiendom, anses som eiendomsmegling.
Når det gjelder mellommannsvirksomhet ved omsetning
av andeler og aksjer som ikke gir bruksrett til bolig eller annet
areal i bebygget eiendom, jf. emgll. § 1-1 første
ledd nr. 4 i gjeldende lov, anser departementet, som utvalget, at
transaksjonens formål bør være avgjørende
for om dette anses som eiendomsmegling. Dette er tilfelle
også etter gjeldende rett hvor det fremgår at
det anses som eiendomsmegling dersom omsetningen hovedsakelig tar
sikte på overdragelse av eiendom eller rettighet som nevnt i
gjeldende lovs § 1-1 første ledd nr.
1 til 3.
Grensedragningen i forhold til denne bestemmelsen har reist en
del tvil. Departementet legger som utvalget til grunn at avgrensningen
fortsatt må foretas ved en skjønnsmessig vurdering
hvor det særlig legges vekt på om transaksjonens
formål er å overdra fast eiendom eller rettighet
som nevnt i lovforslagets § 1-1 første
ledd nr. 1 til 3, hvor dominerende den faste eiendommen er i selskapet
og omfanget av aksjer eller andeler som overdras. Om selskapet eier
en rekke eiendommer, er også dette et forhold som tilsier
at egenskapene ved den enkelte eiendom er mindre sentrale og at
spørsmålet ikke bør reguleres av eiendomsmeglingsloven.
Utvalget viser til at mange av de hensyn som taler for at formidling
av fritidseiendommer skal være omfattet av eiendomsmeglingsloven,
også gjør seg gjeldende for formidling av tidsparter
som faller inn under tidspartloven, se NOU 2006:1 side 34-35.
Utvalget foreslår på denne bakgrunn ingen endring
i gjeldende rett på dette punkt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
dagens regel om at mellommannsvirksomhet ved omsetning av tidsparter
omfattes av eiendomsmeglingsloven. Forbrukere bør ha samme
krav på beskyttelse uavhengig av om det er en tidspart
eller en fast eiendom som overdras.
Utvalget foreslår å videreføre regelen
i emgll. § 1-1 første ledd nr. 1 om at
oppgjørsoppdrag fremdeles skal være underlagt
eiendomsmeglingslovens virkeområde. Dette gjelder enten
oppdraget utelukkende består i å gjennomføre
det økonomiske oppgjøret, eller i både
kontraktsskriving og gjennomføring av oppgjør,
jf. NOU 2006:1 på side 36.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
regelen i emgll. § 1-1 første ledd om
at det å forestå oppgjør ved transaksjoner
som omfattes av gjeldende lovs § 1-1 første
ledd nr. 1 til 5 (§ 1-2 annet ledd nr. 1 til 5
i departementets lovforslag), anses som eiendomsmegling. Det vises
til utvalgets begrunnelse som departementet i hovedsak slutter seg til.
For forbrukere er transaksjoner knyttet til kjøp og salg
av fast eiendom vanligvis av et helt annet omfang enn øvrige
transaksjoner de er involvert i. Mange er helt ukjent med de problemstillinger
som forbindes med transaksjoner av en slik størrelse.
For større næringsdrivende er situasjonen en
annen. Beslutninger knyttet til kjøp og salg av eiendom føyer
seg inn i rekken av andre beslutninger som må tas av større
og mindre økonomisk betydning. Den regulering som er nødvendig
av hensyn til forbrukerne, vil ofte være for lite fleksibel
for denne gruppen næringsdrivende.
Mindre næringsdrivende vil imidlertid ikke drive med
regelmessig kjøp og salg av fast eiendom, og slike transaksjoner
vil ha stor betydning for foretakets øvrige virksomhet.
I tillegg vil slike næringsdrivende ha begrenset kunnskap
om eiendomsmarkedet. De hensyn som taler for å beskytte
forbrukerne taler også for å beskytte denne gruppen
næringsdrivende.
Etter en helhetsvurdering med særlig vekt på hensynet
til næringsdrivende som ikke er profesjonelle på eiendomsmarkedet
går departementet inn for at megling av næringseiendom
fortsatt bør omfattes av eiendomsmeglingsloven.
Etter departementets vurdering kan hensynet til virksomheten
i foretak som særlig driver med megling av næringseiendommer,
og hensynet til aktørene som benytter seg av disse foretakenes
tjenester, ivaretas ved at departementet i forskrift gis hjemmel
til å gi nærmere regler og gjøre unntak
fra lovens krav for mellommannsvirksomhet knyttet til eiendom som ikke
helt eller delvis er egnet brukt til bolig- eller fritidsformål.
Blant annet kan det være grunn til å vurdere å gjøre
unntak fra regelverket om hvilken kompetanse meglerne skal ha, herunder
kravet til ansvarlig megler og regler om ansvarsfordelingen mellom denne
og eventuelle medhjelpere. Det vises til forslagets § 1-4
tredje ledd.
Etter departementets vurdering er det naturlig å ta utgangspunkt
i at megling av eiendommer beliggende i utlandet etter omstendighetene
vil foregå i Norge. For eksempel ser en ofte at eiendommen
annonseres her, megler gir råd til potensielle kjøpere,
formidler kontakt mellom dem og selger av eiendommen som befinner
seg i utlandet, og hjelper til med oppgjøret. Dersom ikke
norske myndigheter regulerer denne virksomheten vil den være
uregulert. Det vil i så fall være en reell risiko
for at useriøse aktører i økende grad
vil få innpass, og at forbrukerne vil utsettes for større
risiko enn tilfellet er i dag.
Dersom virksomheten var begrenset kunne det hevdes at en ikke
burde bruke offentlige ressurser på regulering og tilsyn
med denne.
Situasjonen er imidlertid, som påpekt av utvalget, at
nordmenns investeringer i utenlandsk eiendom har økt betydelig
de senere år og forventes å fortsette å øke.
Det er ikke lenger bare de mest kapitalsterke som kjøper
eiendom i utlandet; kjøperne representerer forskjellige
sosiale lag. Ifølge utvalget utgjør personer som
nærmer seg pensjonsalderen, en vesentlig del av kjøperne.
For mange er kjøp av eiendom i utlandet blitt et reelt
alternativ til kjøp av fritidseiendom i Norge. Antallet
personer som kjøper fast bolig i utlandet til erstatning
for bolig i Norge synes også økende.
Også i forbindelse med forrige lovrevisjon ble det vurdert å gjøre
unntak for utenlandsmegling. Dette ble avvist. Falkanger-utvalget
uttalte at det kan være ekstra behov for å lovregulere
denne virksomheten (NOU 1987:14 side 53). Den økning en
har sett i denne delen av eiendomsmarkedet i den senere tid tilsier
at behovet for regulering ikke er mindre enn det som den gang ble
lagt til grunn.
At regelverket for eiendomshandel (og tilknyttede rettsområder)
er et annet enn i Norge, samt at det ofte vil foreligge utfordringer
med hensyn til språk og tidvis ulik forretningskultur,
tilsier at partene i transaksjonen vil ha særlig behov
for hjelp av en profesjonell mellommann som kjenner relevante bestemmelser,
farer og feller i de enkelte land.
Departementet er oppmerksom på at norske eiendomsmeglere
og advokater ikke nødvendigvis har betryggende og tilstrekkelige
kunnskaper om forholdene på eiendomsmarkedet i andre land.
Det er også utfordringer knyttet til å la slik
virksomhet være underlagt Kredittilsynets tilsyn. Et tilsyn
med denne delen av bransjen, tilsvarende det som føres
med den delen av bransjen som omfatter eiendom i Norge, vil etter
omstendighetene være krevende.
Videre er det på det rene at dagens eiendomsmeglingslov
i liten grad er tilpasset megling av eiendom i utlandet. Dette skyldes
i særlig grad ulikheter knyttet til hvilke oppgaver som
utføres av eiendomsmegler og hvilke som utføres
av andre. Som påpekt av utvalgets mindretall, vil det dessuten
ofte være utfordrende å oppfylle eiendomsmeglingslovens
sentrale bestemmelser om meglers undersøkelses- og opplysningsplikt.
Departementet finner imidlertid etter en helhetsvurdering, med
stor vekt på den stadige økningen i nordmenns
investeringer i eiendom i utlandet, at eiendomsmeglingsvirksomhet
som utøves i Norge bør omfattes av eiendomsmeglingslovens
anvendelsesområde selv om eiendommen befinner seg i utlandet.
Som påpekt av utvalgets mindretall og Kredittilsynet
i deres høringsuttalelse, er imidlertid de vanlige bestemmelsene
i eiendomsmeglingsloven (også etter den her foreslåtte
revisjon) lite tilpasset slik virksomhet.
Utvalgets flertall har foreslått at dette løses
ved at eiendomsmeglingsloven gis anvendelse så langt den passer
for formidling av eiendom beliggende i utlandet. Flertallet har
videre gitt en beskrivelse (ikke uttømmende) av hvilke
normalforventninger som etter flertallets vurdering bør
stilles til megler ved megling av eiendom i utlandet.
Departementet anser ikke en slik løsning for tilfredsstillende.
Denne vil skape store uklarheter med hensyn til forståelsen
av loven. Etter departementets vurdering vil utvalgets forslag medføre
vanskeligheter for eiendomsmeglerne, forbrukere og myndigheter (blant
annet i forbindelse med gjennomføring av tilsyn). Kredittilsynet
har i sin høringsuttalelse anført at dersom megling
av eiendommer i utlandet fortsatt skal omfattes av eiendomsmeglingsloven
og konsesjonsplikten, bør det fremgå klart av
loven hvilke bestemmelser/plikter som gjelder for slik
virksomhet, og loven bør suppleres av lov/forskrift
om meglers plikter knyttet til slik formidling. Departementet slutter
seg til Kredittilsynets forslag på dette punkt. Det foreslås
på denne bakgrunn at departementet gis hjemmel til i forskrift å fastsette
særskilte regler om slik virksomhet, samt å gjøre
unntak fra eiendomsmeglingslovens bestemmelser for slik virksomhet. Det
legges til grunn at utviklingen i denne delen av bransjen kan medføre
behov for relativt hyppige endringer i regelverket. Dette tilsier
at reguleringen skjer i forskrift i stedet for lov. Det vises til
forslagets § 1-4 fjerde ledd.
Utvalget har foreslått å videreføre
dagens regel om at departementet kan gi nærmere regler
om etablering i utlandet av avdelingskontor (filial) eller datterselskap,
eller annen virksomhet der bevillingshaveren har dominerende innflytelse.
Etter departementets vurdering bør imidlertid en plikt
til å kreve tillatelse for å opprette filial eller
datterselskap i utlandet fremgå av loven. Etablering av
virksomhet i utlandet reiser etter departementets oppfatning en rekke
problemstillinger som tilsier at ikke slik etablering bør
kunne skje uten særskilt tillatelse fra Kredittilsynet.
Det foreslås derfor en bestemmelse om at foretak med tillatelse
til å drive eiendomsmegling må ha tillatelse fra
Kredittilsynet for å etablere filial eller datterselskap
i utlandet. Videre foreslås at departementet i forskrift
skal kunne gi nærmere regler om slike filialer/datterselskap.
Det vises til lovforslaget § 2-2 annet ledd. Hvilken
virksomhet som vil kunne drives fra slik filial/datterselskap
vil blant annet avhenge av reglene om hvilken annen næringsvirksomhet
foretaket kan drive. Det vises i denne forbindelse til punkt 7.4
i proposisjonen og nærmere omtale nedenfor
i denne innstillingen.
Departementet anser som utvalget at systemet i gjeldende lov,
som innebærer at de ulike bestemmelsene er ufravikelige
dersom ikke annet fremgår av lovteksten eller eventuelt
av forskrift med hjemmel i loven, er hensiktsmessig. Etter departementets
vurdering bør imidlertid regler om hvilke bestemmelser som
kan fravikes utenfor forbrukerforhold samles i en bestemmelse i
loven. Det vises til lovforslaget § 1-3 hvor det
fremgår at enkelte av lovens bestemmelser, som særlig
er utformet for å styrke forbrukervernet ved transaksjoner
som omfattes av eiendomsmeglingsloven, kan fravikes
utenfor forbrukerforhold. Der hvor bestemmelsen kan fravikes også i
forbrukerforhold vil dette fremgå av den aktuelle lovbestemmelsen.
Når det gjelder utvalgets forslag til definisjon av "forbruker"
så skilles det ikke mellom tilfeller hvor det er oppdragsgiver
som er forbruker og hvor det er dennes medkontrahent i eiendomsoverdragelsen
som er forbruker. Hvem som er oppdragsgivers medkontrahent, f.eks.
kjøper av eiendommen, vil en ikke vite før svært
sent i prosessen. Dette tilsier etter departementets vurdering at
det er oppdragsgivers status som bør være avgjørende
for om en bestemmelse kan fravikes eller ikke. I samme retning trekker
det at de bestemmelsene som er nevnt i lovforslaget § 1-3
og som altså kan fravikes, er regler til beskyttelse av oppdragsgivers
interesser, ikke interessene til eventuelle interessenter til eiendommen/kjøperen
av denne.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til virkeområde for lov om eiendomsmegling og forskriftshjemler,
jf. lovutkastet §§ 1-2 til 1-4, med unntak
av § 1-3 første punktum.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til sine merknader og forslag under punkt 8.2 og fremmer følgende
forslag:
"I lov om eiendomsmegling skal § 1-3 første punktum
lyde:
Bestemmelsene i § 6-4, § 6-5, § 7-1, § 7-2
første til tredje ledd, § 7-4 første
og tredje ledd og § 8-8 kan fravikes utenfor forbrukerforhold."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre slutter seg til Regjeringens forslag
til § 1-3 første punktum, og fremmer
derfor følgende forslag:
"I lov om eiendomsmegling skal § 1-3 første punktum
lyde:
Bestemmelsene i § 6-4, § 6-5, § 7-1, § 7-2
første til tredje ledd, § 7-4 tredje
ledd og § 8-8 kan fravikes utenfor forbrukerforhold."