Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at eiendomsmeglingsvirksomhet
fortsatt bør være underlagt krav til konsesjon.
Det vises til utvalgets begrunnelse og henvisning til Falkanger-utvalgets begrunnelse,
som departementet i hovedsak slutter seg til. Departementet viser
særlig til at konsesjonsordningen sikrer ivaretakelse av
enkelte grunnleggende hensyn, herunder partenes behov for uhildet assistanse,
sikker behandling av klientmidler og samfunnets interesse i en velordnet
eiendomshandel. Samtidig er det slik at et konsesjonssystem avskjærer andre
yrkesgrupper fra å drive virksomhet som konsesjonsordningen
omfatter, noe som isolert sett kan hindre effektiv konkurranse.
Eneretten bør derfor ikke rekke lenger enn de grunnleggende
hensyn bak konsesjonssystemet tilsier.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at banker
som utelukkende forestår oppgjør fortsatt skal
være unntatt fra konsesjonskravet. På bakgrunn av
den kompetanse og erfaring bankene har med slike oppdrag, foreligger
etter departementets vurdering ikke hensyn som tilsier at en innfører
konsesjonsplikt for slike oppdrag. Tvert imot tilsier konkurransemessige
og samfunnsøkonomiske hensyn at disse institusjonene bør
kunne drive slik virksomhet uten konsesjon etter eiendomsmeglingsloven.
Det gjelder i dag et unntak fra kravet til konsesjon etter emgll. § 1-2
første ledd for eiendomsmegling som skjer i enkelttilfelle
i forbindelse med ivaretakelse av andre økonomiske anliggende
for oppdragsgiveren. Typisk vil dette være at en regnskapsfører
eller advokat bistår med salg av en eiendom.
Etter departementets vurdering er det viktig å ta utgangspunkt
i at den aktuelle virksomheten ikke bare vil bestå for
eksempel i å sette opp en kontrakt mellom to parter som
allerede har funnet hverandre, eller å bistå med
hjemmelsoverføring. Dersom bistanden er så begrenset
som her beskrevet, vil den ikke anses som eiendomsmeglingsvirksomhet,
og det vil derfor ikke være nødvendig med unntak
fra konsesjonskravet. For å anses som eiendomsmegling,
må bistanden ha et visst omfang. Dette øker også betenkelighetene
med å unnta virksomheten fra konsesjonsplikt.
Dagens regel om at slik virksomhet er unntatt fra konsesjonsplikten
er uten tvil praktisk for de som allerede har et klientforhold til
for eksempel en advokat eller regnskapsfører og som ønsker
hjelp fra denne til å selge eller kjøpe en eiendom.
For potensielle og faktiske motparter i transaksjonen (typisk kjøper
av en eiendom) er det vanskeligere å se fordelene ved ordningen.
Disse løper en risiko dersom mellommannen ikke er underlagt
eiendomsmeglingslovens krav, for eksempel plikten til å innhente,
kontrollere og videreformidle opplysninger om eiendommen, plikten til å vise
omsorg for begge parters interesse og kravet til sikkerhetsstillelse.
At unntaksregelen er snever og derfor bare aktuell i få tilfeller,
er til liten hjelp for de som rammes av mangler ved mellommannens
håndtering av oppdraget. Dette tilsier at det ikke bør
gjøres unntak fra konsesjonsplikten for disse tilfellene. Departementet
slutter seg derfor til utvalgets mindretall, og foreslår å oppheve
unntaket for aksessorisk megling.
Utvalget foreslår å videreføre dagens
regel om at boligbyggelag uten bevilling kan medvirke til omsetning
av andeler i tilknyttede borettslag der boligbyggelaget er forretningsfører.
Det er ikke gitt noen nærmere begrunnelse for utvalgets
forslag på dette punkt.
Spørsmålet om konsesjonsplikt for boligbyggelag
ble vurdert i Ot.prp. nr. 24 (1998-1999) og Innst. O. nr. 31 (1998-1999).
Finansdepartementet foreslo i Ot.prp. nr. 24 (1998-1999) under punkt
6.4 at i den grad boligbyggelag driver virksomhet som omfattes av
definisjonen av eiendomsmegling, skulle dette anses som konsesjonspliktig
eiendomsmegling. Boligbyggelagenes opprinnelige tildeling av andeler
i nystiftede borettslag ble ikke ansett som eiendomsmegling,
mens boligbyggelags medvirkning ved omsetning av andeler i tilknyttede
borettslag ble ansett som eiendomsmegling.
I samme proposisjon ble det foreslått at Kredittilsynet
skulle kunne gi boligbyggelag bevilling til å medvirke
til omsetning av andeler i tilknyttede borettslag der boligbyggelaget
er forretningsfører. Det ble presisert i lovforslaget at
det i så fall skulle kunne stilles vilkår for
slik bevilling, herunder krav til faglig leder av eiendomsmeglingsvirksomheten.
Forslaget hadde sin bakgrunn i et forslag fra Kredittilsynet
og det hadde bred støtte blant høringsinstansene.
I begrunnelsen for forslaget skrev departementet blant annet som
følger (Ot.prp. nr. 24 (1998-1999) under punkt 6.4:
"Eiendomsmeglingsloven bygger på at eiendomsomsetning
gjennom eiendomsmegler skal være trygt (hensynet til kunde-/forbrukerbeskyttelse)
og at det skal legges til rette for vel fungerende konkurranse mellom
eiendomsmeglere. Departementet mener dette bør danne utgangspunkt
for vurderingen av om, og i hvilken grad de rammer som gjelder for
annen eiendomsmegling også bør gjelde for boligbyggelagenes
formidling av andeler i tilknyttede borettslag."
Videre ble det uttalt:
"Departementet har på bakgrunn av Kredittilsynets
gjennomgang funnet grunn til å vurdere på nytt forutsetningen
om at reglene som gjelder for boligbyggelagenes virksomhet må antas å medføre
en tilstrekkelig forbrukerbeskyttelse. Kredittilsynet har vist til
at borettslovgivningen har få regler som sikrer partene
forbrukerbeskyttelse i forhold til boligbyggelaget når
laget medvirker ved omsetning av andeler i tilknyttede borettslag.
Det vises til omtalen i punkt 6.2. NBBL mener en eventuell endring
av dagens forhold må ha som utgangspunkt at medlemmer og
beboere i tilfelle skulle få bedre og sikrere forhold,
og viser til at " det foreligger ingen dokumentasjon for at boligbyggelagenes
omsetning av boliger i tilknyttede borettslag skulle medføre
mange skadesaker ".
Flere andre høringsinstanser legger vekt på at reglene
i eiendomsmeglingsloven innebærer en forbrukerbeskyttelse
som bør foreligge også ved boligbyggelags medvirkning
ved omsetning av andeler i tilknyttede borettslag.
Etter en helhetsvurdering mener departementet at hensynet til
forbrukerbeskyttelse taler for at reglene i eiendomsmeglingsloven
bør gjelde for boligbyggelags medvirkning ved omsetning
av andeler i tilknyttede borettslag. Departementet legger vekt på at
formelle regler til sikring av forbrukerhensyn, bør gjelde
også for eiendomsmegling i boligbyggelag. Departementet
går på denne bakgrunn inn for å oppheve det
generelle unntaket i eiendomsmeglingsloven for boligbyggelags medvirkning
ved omsetning av andeler i tilknyttede borettslag.
Samtidig ble det lagt til grunn at boligbyggelagene burde underlegges
noe lempeligere rammer for virksomheten enn eiendomsmelingsforetak.
Dette blant annet fordi boligbyggelagene normalt har god kunnskap
om boligene gjennom sin særskilte nærhet til borettslagene
og at virksomheten innebærer likeartede formidlingsoppdrag
knyttet til en forholdsvis homogen boligmasse. Det ble også lagt
vekt på at omsetning av borettsandeler normalt omfatter
lavere beløp enn annen boligomsetning, fordi borettslag
typisk finansieres med en relativt høy andel fellesgjeld som
reduserer prisen på borettsandelene.
I Innst. O. nr. 31 (1998-1999) gikk finanskomiteen enstemmig
imot forslaget i proposisjonen. I begrunnelsen for dette heter det
følgende:
"Av hensyn til forbrukerne har komiteen forståelse
for departementets forslag til at de materielle reglene
i eiendomsmeglingsloven også skal være bindende
for boligbyggelagenes omsetning. Komiteen kan likevel ikke anbefale
dette. For det første vil en slik ordning ramme boligbyggelagene
ulikt, basert på deres størrelse og omsetning.
Videre vil komiteen understreke den kjennskapen som boligbyggelagene har
til de andelene som omsettes og at de derved også har spesialkompetanse
på dette området. Det bør også tillegges
vekt at det i mange deler av landet er svært liten tilgang
på eiendomsmeglerfirma og at boligbyggelagene i så henseende
spiller en viktig rolle."
I den generelle lovrevisjonen en nå foretar, er det viktig å foreta
en gjennomgang av eksisterende unntaksbestemmelser, også unntaket
som åpner for at boligbyggelag kan drive eiendomsmegling
uten konsesjon. Departementet anser som tidligere at også boligbyggelagenes
eiendomsmeglingsvirksomhet bør omfattes av eiendomsmeglingslovens
bestemmelser. Det vises i denne forbindelse til den begrunnelse
som ble gitt i Ot.prp. nr. 24 (1998-1999). Dagens regel i eiendomsmeglingsloven
og borettslovgivningen gir etter departementets vurdering ikke tilstrekkelig
forbrukerbeskyttelse. Boligbyggelagenes eventuelle kjennskap til
objektene som omsettes og deres spesialkompetanse på området
kan ikke anses tilstrekkelig sammenlignet med den beskyttelse eiendomsmeglingsloven
gir forbrukerne. Blant annet kan nevnes at boligbyggelagenes kjennskap
til objektene vil være av generell art, mens det som ofte
skaper tvist er tekniske forhold knyttet til den enkelte eiendom/leilighet.
Departementet kan heller ikke se at regelverket for boligbyggelag
er utformet for å ivareta de hensyn som er aktuelle ved
utøvelsen av eiendomsmeglingsvirksomhet. Det vises i denne
forbindelse til forarbeidene til dagens lov om bustadbyggjelag av
6. juni 2003 nr. 38, Ot.prp. nr. 30 (2002-2003), hvor det
legges til grunn at bistand i forbindelse med omsetning av andeler
i tilknyttede borettslag er noe boligbyggelag kan gjøre,
men er å anses som "annen virksomhet" (annet enn virksomhet
som boligbyggelag) som derfor ikke er særskilt regulert
i loven.
Hensynet til boligbyggelagene kan etter departementets vurdering
ivaretas ved at disse vil kunne søke om konsesjon til å drive
eiendomsmeglingsvirksomhet, jf. omtale nedenfor. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at unntaket i gjeldende lov § 2-1 tredje
ledd oppheves, men at det lovfestes at boligbyggelag kan gis tillatelse
til å drive eiendomsmegling. Det foreslås
også at departementet i forskrift skal kunne fastsette
særskilte regler, herunder unntak fra lovens øvrige
regler, for eiendomsmeglingsvirksomhet som drives av boligbyggelag.
Unntak vil blant annet være aktuelt dersom det skulle vise
seg at enkelte av lovens bestemmelser pga. særtrekk ved boligbyggelagene
ikke anses hensiktsmessig. Det vises til forslagets § 1-4
første ledd.
Denne løsningen vil innebære at enkelte boligbyggelag
vil måtte legge om organiseringen av sin virksomhet. Departementet
viser til at nærmere overgangsregler vil kunne gis i forskrift.
Departementet legger til grunn at det er behov for å gi
boligbyggelagene tilstrekkelig tid til å innrette seg etter
nye lovregler, og det legges opp til en bred
dialog med berørte aktører på dette punktet.
Finansdepartementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
dagens system hvor konsesjon til å drive eiendomsmegling
kan gis til foretak. Det vises til utvalgets begrunnelse for dette
som departementet i hovedsak slutter seg til.
Når det gjelder den nærmere angivelsen av tillatte
foretaksformer, har utvalget gått inn for et såkalt "selskapsnøytralt"
system. Departementet er enig med utvalget i at utgangspunktet bør
være at foretakene selv skal kunne velge hvorledes de vil
være organisert. Det vises til utvalgets begrunnelse som
departementet i hovedsak slutter seg til. På den annen side
foreslår departementet, som utvalget, flere tiltak som
baserer seg på at foretakets styrende organer i større
grad skal ha ansvar for den faglige kvaliteten på meglertjenestene
og at de som bekler sentrale posisjoner i foretakets organer skal
være egnet for dette. Det vises til omtalen av dette nedenfor.
Disse tiltakene anses som viktige for å bedre forbrukernes
stilling ved eiendomsoverdragelser. Dette forutsetter at foretaket
har styrende organer som kan utføre disse oppgavene. For
aksjeselskap og allmennaksjeselskap følger dette allerede
av aksjeloven og allmennaksjeloven. Når det gjelder for
eksempel ansvarlige selskaper og kommandittselskaper er det valgfritt
etter selskapsloven hvorvidt foretaket skal ha et styre eller ikke.
For samvirkeforetak finnes pr. dags dato ikke en lov som inneholder
krav til foretakets organisering. Departementet er imidlertid kjent
med at Justis- og politidepartementet for tiden arbeider med ny samvirkelovgivning.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det fastsettes i eiendomsmeglingsloven at tillatelse til å drive
eiendomsmegling kan gis til aksjeselskap og allmennaksjeselskap,
men at departementet i forskrift eller enkeltvedtak også kan
tillate andre foretaksformer forutsatt at disse oppfyller nærmere
angitte krav for eksempel til organisering og revisjonsplikt fastsatt
av departementet i forskrift. Det vises til lovforslaget § 2-4.
Departementet legger til grunn at forskriften blant annet vil kunne åpne
for at ansvarlige selskaper og samvirkeforetak blir tillatte foretaksformer.
Utvalget har foreslått at boligbyggelag fortsatt skal
kunne få bevilling til å drive eiendomsmegling. En
rekke boligbyggelag har i dag bevilling til å drive eiendomsmegling.
Disse er organisert etter lov 6. juni 2003 nr. 38 (bustadbygjelagslova)
som erstattet lov om boligbyggelag av 4. februar 1960 nr.
1. Under henvisning til at en organisering etter bustadbyggelagsloven
har fellestrekk med organisering etter aksjelovene hva gjelder krav
til daglig leder og styre, slutter departementet seg til denne vurderingen.
Det er i denne forbindelse også lagt vekt på at det
er relativt mange eiendomsmeglerforetak som er organisert på denne
måten i dag. Et eventuelt forbud mot slik organisering
ville medføre ulemper for disse, noe som ville vært
urimelig i og med at lovreglene for slike foretak har store fellestrekk
med lovgivningen for aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Krav til egnethet
for eier vil ikke være aktuelt for eiendomsmeglerforetak
organisert som boligbyggelag. Det foreslås på denne
bakgrunn at det fastsettes i loven at eiendomsmeglingsforetak også kan
være organisert som boligbyggelag. Det vises til lovforslaget § 2-4 nr.
2.
Dagens regel i eiendomsmeglingsloven § 2-1 første
ledd fastsetter at aksjeselskap og allmennaksjeselskap som skal
ha tillatelse til å drive eiendomsmegling, må være
organisert etter den norske aksjeloven eller allmennaksjeloven.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at reguleringen
med sikte på utenlandske foretak bør justeres
på bakgrunn av EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1 annet
punktum.
Utvalget har foreslått en regel om at utenlandske foretak
skal kunne få bevilling til å drive eiendomsmegling.
Det er ikke foreslått noe krav til hvorledes foretakene
skal være organisert. Imidlertid foreslår utvalget
et krav om at de utenlandske foretakene skal være registrert
i Foretaksregisteret. Departementet slutter seg til utvalgets forslag
om at utenlandske foretak bør kunne få bevilling
til å drive eiendomsmegling og at det er hensiktsmessig
med et krav om at disse skal være registrert i Foretaksregisteret.
Etter departementets vurdering er dette imidlertid ikke tilstrekkelig.
Som nevnt ovenfor er de endringer som i denne proposisjon foreslås
med hensyn til ansvarliggjøring av eiendomsmeglerforetakenes
styrer og vurdering av selskapets samlede organisasjon, sentrale
i arbeidet med å heve kvalitetsnivået og skape
større ryddighet i bransjen. Dette forutsetter blant annet
at foretakene har et styre. Departementet foreslår at det
i bestemmelsen som fastsetter at norskregistrete utenlandske foretak
kan gis bevilling til å drive eiendomsmegling, fastsettes
at det i forskrift kan stilles krav til foretakets organisering
for å ivareta slike formål. Som et minimum bør
det stilles krav om at foretaket skal ha et styre som oppfyller
kravene i aksjeloven. Det vises til lovforslaget § 2-4
nr. 3.
Kredittilsynet har påpekt at krav om registrering i
Foretaksregisteret ikke er tilstrekkelig for å sikre tilsynet
med foretaket. Foretak som driver eiendomsmegling er underlagt Kredittilsynets
tilsyn etter tilsynsloven, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-7
første ledd og kredittilsynsloven § 1-1-
nr. 19. Departementet er enig med Kredittilsynet på dette
punkt, men finner samtidig grunn til å vise til omtalen
nedenfor om fast forretningssted, hvor dette er hensyntatt.
Kredittilsynet har videre påpekt at etablering av foretaket
i utlandet i stedet for i Norge kan fremstå som attraktivt
også for eksisterende eller planlagte "norske" foretak
ettersom det i enkelte land ikke er tilsvarende kapitalkrav som
for norske aksjeselskap. Videre er det påpekt at norskregistrerte
utenlandske foretak ikke er revisjonspliktige etter gjeldende rett (det
følger av revisorloven § 2-1 at norskregistrerte utenlandske
foretak er fritatt for revisjonsplikt dersom driftsinntektene av
den samlede virksomhet er mindre enn fem millioner kroner). Departementet
er enig med Kredittilsynet i at norskregistrerte utenlandske foretak
ikke bør være underlagt andre krav enn norske
foretak hva gjelder kapital og revisjonsplikt. Hva gjelder kapitalkrav
vises til fremstillingen nedenfor om foretakets økonomi
hvor dette er hensyntatt. Med hensyn til revisjonsplikt vises til
ovennevnte forslag om at det i forskrift eller enkeltvedtak kan
stilles krav til foretakets organisering for å ivareta
slike formål. Det foreslås at det i den forbindelse også skal
kunne kreves at foretakene er underlagt revisjonsplikt.
Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse foreslått at
enkeltpersonforetak og ansvarlige selskap som er gitt bevilling
når loven trer i kraft, bør kunne opprettholde
driften i disse foretaksformene. Nye bevillinger bør imidlertid
etter tilsynets vurdering ikke tildeles slike foretak. Departementet
er enig i at virksomheten i slike foretak bør kunne videreføres
i en overgangsperiode. Dette vil bli nærmere vurdert i
forbindelse med fastsettelse av overgangsordninger til endringene
i eiendomsmeglingsloven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
dagens regel om at eiendomsmeglingsvirksomhet kan drives i medhold
av advokatbevilling. Det vises til utvalgets begrunnelse for forslaget som
departementet i hovedsak slutter seg til.
Etter departementets vurdering kan det være grunn til å vurdere
om eiendomsmeglingsvirksomhet også bør kunne drives
av foretak som driver rettshjelpsvirksomhet etter domstolloven §§ 218
annet ledd nr. 1, 219, 219a og 219b med forskrifter. Det foreslås
på denne bakgrunn at departementet gis hjemmel til i forskrift å fastsette
at eiendomsmeglingsvirksomhet mot godtgjørelse
også kan drives av foretak som driver rettshjelpsvirksomhet
etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1. I en
slik forskrift vil det eventuelt også kunne fastsettes
nærmere vilkår for å åpne for
at slike foretak skal kunne drive eiendomsmegling. Det vises til
lovforslaget § 2-1 tredje ledd.
Departementet deler utvalgets oppfatning av at ansvaret for den
faglige kvaliteten på virksomheten i større grad
bør legges på foretakets ledelse og styre (kombinert
med at kvaliteten sikres ved at det stilles større krav
til kompetanse hos den som faktisk forestår meglingen).
Utvalget foreslår å endre dagens regel om at foretak
med bevilling til å drive eiendomsmegling skal ha en faglig
leder av virksomheten som er eiendomsmegler eller advokat, til en
regel om at foretak med bevilling til å drive eiendomsmegling (med
unntak av enkeltpersonforetak) skal ha en eller flere fagansvarlige
personer som enten er eiendomsmegler, advokat eller jurist med tillatelse
etter den foreslåtte § 4-3. Etter departementets
vurdering er det å gå bort fra tittelen "faglig
leder" en hensiktsmessig markering av den endringen en ønsker
med hensyn til plassering av ansvaret for den faglige kvaliteten
i foretaket. Som utvalget anser imidlertid departementet at det
fortsatt er naturlig å kreve at det skal utpekes en fagansvarlig
person i foretaket og at det stilles krav i loven til hvilke kvalifikasjoner
denne personen skal ha. Det foreslås på denne
bakgrunn at det stilles krav om at foretaket skal ha en fagansvarlig
som enten har eiendomsmeglerbrev, er advokat eller jurist med tillatelse
etter den foreslåtte § 4-3.
Etter departementets vurdering bør det også for fagansvarlig
i foretaket oppstilles et krav til egnethet tilsvarende det kravet
som stilles til eiere i foretaket etter gjeldende lovs § 2-1
femte ledd og lovforslaget § 2-9. Vedkommende
vil i forbindelse med at han har fått eiendomsmeglerbrev,
tillatelse som jurist til å drive eiendomsmegling etter
lovforslagets § 4-3 eller advokatbevilling, ha
gjennomgått en egnethetsvurdering. I tiden mellom dette
tidspunkt og tidspunktet hvor vedkommende skal tiltre som fagansvarlig
i et foretak kan det imidlertid ha inntrådt forhold som gjør
at vedkommende ikke lenger kan anses egnet etter disse kriteriene.
Det må legges til grunn at forhold som ikke kvalifiserer
til å kalle tilbake eiendomsmeglingsbrev
etter § 8-4, tillatelse til jurist etter § 8-5
eller å forby en advokat å være fagansvarlig
og ansvarlig megler etter § 8-6, etter omstendighetene
likevel kan være tilstrekkelige til at vedkommende ikke
bør aksepteres som fagansvarlig etter § 2-9.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag
om at Kredittilsynet, før skifte av fagansvarlig finner
sted, skal ha melding om dette. Det foreslås at det presiseres
i lovbestemmelsen at det er foretaket som plikter å sende
slik melding. Det legges til grunn at Kredittilsynet med hjemmel
i tilsynsloven § 3 vil kunne gripe inn dersom
de aktuelle personene ikke oppfyller lovens krav. Som utvalget foreslår
departementet at Kredittilsynet til enhver tid skal kunne kreve
at personer som nevnt i første ledd legger frem ny politiattest
(tilsvarende som for styremedlemmer og daglig leder). Det vises
til lovforslaget § 2-9.
Utvalget har foreslått at departementet i forskrift skal
kunne gi nærmere regler om den fagansvarliges rettigheter
og plikter. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og
forslag på dette punkt.
Det er ovenfor foreslått at hvert foretak skal ha en fagansvarlig.
Departementet har gått inn for at foretakene skal søke
Kredittilsynet om tillatelse for å kunne opprette filial
i Norge eller utlandet. Departementet mener at det bør
kreves at hver filial har en fagansvarlig. Som mindretallet
i utvalget legger departementet til grunn at dette blant annet vil
bidra til å sikre kvaliteten på de faglige fellesfunksjonene
ved den enkelte filial. Det anses også hensiktsmessig at en
person med nær tilhørighet til den enkelte filial
har et overordnet ansvar for kvaliteten på virksomheten som
drives fra denne filialen. Departementet kan ikke se at et slikt
krav kan være særlig tyngende for foretakene i
og med at kravene til kvalifikasjoner hos fagansvarlig ikke er andre
enn de som stilles til ansvarlige meglere som enhver filial/avdelingskontor må ha
etter departementets forslag. Heller ikke det at det oppstilles
krav til personens egnethet eller vandel kan etter departementets
vurdering anses uforholdsmessig tyngende i denne sammenheng. Det
vises til lovforslaget § 2-9.
Utvalget har foreslått at fagansvarlig og ansvarlig megler
skal ha rett til å foreslå styrebehandling i saker
vedrørende eiendomsmeglingsfaglige forhold. Videre at vedkommende
skal ha møte- og talerett ved styrets behandling i saken,
og dersom vedkommende ikke er enig i styrets beslutning skal han/hun
kunne kreve sin oppfatning innført i protokollen. Departementet
slutter seg til utvalgets vurdering og forslag på dette
punkt. Selv om det legges opp til at både daglig leder
og styret, i større grad enn i dag, skal ha et ansvar for
den faglige kvaliteten på virksomheten, anses det hensiktsmessig
med en mulighet for fagansvarlig og ansvarlig megler til å bringe
saker inn for styret og delta i drøftelsene der. Departementet
kan ikke se at det er grunn til å begrense ansvarlig meglers
rettigheter i denne sammenheng til oppdrag vedkommende selv har
håndtert.
Departementet legger som utvalget til grunn at ansvaret for en
faglig forsvarlig utøvelse av eiendomsmegling i større
grad bør legges på det utøvende nivået
enn det som er tilfellet i dag. Ordningen med faglig leder er ment å sikre
kvaliteten på meglingstjenestene. Disse er imidlertid i
liten grad involvert i det enkelte oppdrag.
For å legge til rette for at oppdraget blir utført
på best måte, er det etter departementets syn
nødvendig å kreve at en person med relevant utdannelse
står ansvarlig for oppdragsutførelsen. Dagens
ordning med faglig leder ivaretar ikke dette hensyn på en
tilfredsstillende måte. Samtidig bør ikke denne
personen måtte utføre alle oppgaver knyttet til
oppdraget. Fordelingen av oppgaver mellom den som er ansvarlig for
oppdragsutførelsen og eventuelle medhjelpere henger nært
sammen med de kompetansekrav som stilles til medhjelperne, og dette
vil drøftes nærmere nedenfor.
Departementet slutter seg på denne bakgrunn til forslaget
fra utvalget om at det må utpekes en ansvarlig megler for
hvert oppdrag og at denne kan benytte medhjelpere. Som utvalget
legger departementet til grunn at ansvarlig megler må ha
eiendomsmeglerbrev, være advokat eller jurist med særskilt
tillatelse etter eiendomsmeglingsloven. Departementet slutter seg
også til utvalgets forslag om at ansvarlig megler skal
ha forslags-, møte- og talerett i foretakets styre. Det
vises til nærmere omtale av denne bestemmelsen ovenfor.
Finansdepartementet har i lovforslaget § 2-3 foreslått
en regel om at Kredittilsynet kan gi tillatelse til å drive
eiendomsmeglingsvirksomhet til foretak som oppfyller kravene i lovens §§ 2-4
til 2-9, dvs. lovens krav til foretaksform, fast kontorsted, sikkerhetsstillelse,
aksjeeierstruktur og ledelse. Videre foreslås at det presiseres
at det kan stilles vilkår for tillatelsen, herunder at
foretaket før virksomheten starter opp dokumenterer overfor
Kredittilsynet at kravet i § 2-10 om tilslutning
til klagenemnd er oppfylt. Andre løpende virksomhetskrav
følger av lovforslagets øvrige kapitler.
I § 2-3 tredje ledd foreslås en bestemmelse
om at søknad om tillatelse skal inneholde opplysninger som
viser at kravene som nevnt ovenfor er oppfylt og andre opplysninger
av betydning for vurderingen av om tillatelse skal gis. Det foreslås
også at det presiseres at Kredittilsynet kan be om ytterligere
opplysninger som er av betydning for behandling av søknaden, samt
at departementet i forskrift skal kunne fastsette nærmere
regler om hvilke opplysninger som skal fremgå av søknaden.
En har også tatt sikte på å dele opp
eksisterende bestemmelser som regulerer flere ulike forhold og synliggjøre
bestemmelsenes innhold i overskriften til disse.
Departementet ser klare fordeler ved at foretak med bevilling
til å drive eiendomsmegling har fast kontorsted i Norge.
Tilsvarende synes også å ha vært lagt
til grunn av utvalget. Et slikt krav letter tilsynet med foretakene
og er til fordel for foretakets kunder og interessenter til de eiendommer
som foretaket formidler. Det nevnte kravet legger også til
rette for en ordning hvor foretakene må søke om
særskilt tillatelse forut for opprettelsen av filialer.
Dette er etter departementets vurdering en sentral bestemmelse ved at
den gir mulighet for et system hvor Kredittilsynet retter sanksjoner,
typisk tilbakekall av tillatelse, mot den enkelte filial, i stedet
for mot foretaket som sådan.
Etter departementets vurdering er ikke EØS-retten til
hinder for at et krav til fast kontorsted videreføres,
forutsatt at det fastsettes en dispensasjonsadgang. En tilsvarende
løsning er som tidligere nevnt lagt til grunn i revisorloven.
Det vises til Ot.prp. nr. 68 (2002-2003) hvor blant annet forholdet
til EØS-retten er drøftet. Det foreslås
på denne bakgrunn en hovedregel om at foretaket skal ha
fast forretningssted i Norge. Videre foreslås at Kredittilsynet
i forskrift eller enkeltvedtak skal kunne gjøre unntak
fra dette kravet forutsatt at foretakets dokumenter, som gjelder
virksomhet i Norge, oppbevares på et fast sted her i riket
på en ordnet og forsvarlig måte. Det foreslås
også et krav om at dokumentene i så fall skal være
tilgjengelig og tilrettelagt for innsyn av offentlig kontrollmyndighet
og lovhjemlet innsyn for øvrig. Det vises til lovforslaget § 2-5.
Utvalget har foreslått å oppheve dagens regel
om at person eller foretak som har bevilling til å drive
eiendomsmegling etter søknad til Kredittilsynet, på visse
vilkår, skal meddeles tillatelse til å opprette
avdelingskontor (filial). Det er ikke foreslått en ny bestemmelse
om adgangen til å opprette filial/avdelingskontor.
Dette har som vist ovenfor bakgrunn i at utvalget tar bort kravet
om at virksomheten skal drives fra fast forretningssted.
En rekke foretak driver i dag virksomhet over hele landet med
mange filialer/avdelingskontor. Etter departementets vurdering
er det fortsatt viktig at Kredittilsynet har kontroll med opprettelsen
av slike filialer. At deler av virksomheten drives fra et annet
sted enn den øvrige virksomheten er av betydning både for
den interne kontrollen i foretaket og for Kredittilsynets kontroll
med foretaket. Flere tilsynssaker i den senere tid har dessuten
vist at det er en mangel ved gjeldende lov at Kredittilsynet ikke
kan rette hensiktsmessige sanksjoner mot den enkelte filial/avdelingskontor. Å trekke
tilbake tillatelsen til et helt foretak på bakgrunn av
overtredelser begått av en enkelt filial vil etter omstendighetene
være en uforholdsmessig streng reaksjon. Regler om tilbakekall av
en tillatelse forutsetter at det fortsatt stilles krav om særskilt
tillatelse for hver enkelt filial. Det foreslås på denne
bakgrunn at kravet om tillatelse til å opprette filial
videreføres. Det vises til lovforslaget § 2-2
første ledd.
De ovenfor nevnte tilsynssaker har også vist at det
er et problem med gjeldende eiendomsmeglingslov at Kredittilsynet
ikke har adgang til å nekte tillatelse til etablering av
filial/avdelingskontor av andre grunner enn at foretaket
ikke har en faglig leder eller at det ikke er stilt sikkerhet som
omfatter kontorets virksomhet. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at Kredittilsynet skal ha hjemmel til å utøve
et skjønn med hensyn til om tillatelse bør gis.
Departementets forslag på dette punkt innebærer
at Kredittilsynet ved behandlingen av en slik søknad skal
se til at lovens vilkår er oppfylt. Kravet til fagansvarlig
ved den enkelte filial er sentralt i denne sammenheng. Kredittilsynet
vil imidlertid også blant annet måtte vurdere
om virksomheten er organisert slik at ledelsen i foretaket har tilstrekkelig
kontroll med virksomheten i filialen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
dagens regel om at foretaket må være i stand til å oppfylle
sine forpliktelser etter hvert som de forfaller og ha eiendeler
med verdi som overstiger foretakets samlede virksomhet. Videre slutter
departementet seg til utvalgets forslag om å videreføre
kravet i gjeldende § 2-1 nr. 3 om at aksjeselskap
og allmennaksjeselskap for å få bevilling må ha
"fullt innbetalt" aksjekapital. Det vises til utvalgets redegjørelse
for utviklingen i eiendomsmeglingsbransjen og de krav til selskapets økonomi
som dette fører med seg.
Utvalget har foreslått å ta inn i eiendomsmeglingsloven
en bestemmelse om at foretaket skal ha forsvarlig egenkapital. Dette
for å gjøre bestemmelsen gjeldende ikke bare for
aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper som er underlagt en slik
regel etter aksjelovene, men også for andre tillatte foretaksformer.
Departementet foreslår ovenfor at det skal fremgå direkte
av loven at tillatelse til å drive eiendomsmeglingsvirksomhet
kan gis til aksjeselskap, allmennaksjeselskap og boligbyggelag.
Videre er det foreslått at departementet i forskrift skal
kunne fastsette at eiendomsmeglingsvirksomhet kan drives også i
andre foretaksformer. Det vil i så fall etter samme bestemmelse
kunne fastsettes krav til blant annet foretakets økonomi.
For sistnevnte gruppe foretak er et krav i eiendomsmeglingsloven
til forsvarlig egenkapital derfor overflødig. For boligbyggelagene
er det imidlertid hensiktsmessig at et slikt krav fremgår
av eiendomsmeglingsloven. Departementet slutter seg på denne
bakgrunn til utvalgets forslag på dette punkt. Det vises
til lovforslaget § 2-6.
Eiendomsmeglingsvirksomhet som drives av advokat i medhold av
advokatbevilling, jf. lovforslaget § 2-1 første
ledd nr. 2, drives ofte i enkeltmannsforetak. Kravet om å ha
fullt innbetalt aksjekapital på søknadstidspunktet
anses ikke å passe for virksomhet som er organisert på denne
måten. Heller ikke kravet om å ha en forsvarlig
egenkapital og kravet om å ha eiendeler som har en verdi
som overstiger foretakets samlede forpliktelser passer for slike
foretak. Det foreslås derfor at det fastsettes i § 2-6
annet ledd at advokater som driver eiendomsmeglingsvirksomhet etter
lovens § 2-1 første ledd nr. 2,
skal være i stand til å oppfylle sine forpliktelser
etter hvert som de forfaller. Dette er en videreføring
av gjeldende rett.
Kravet i gjeldende § 2-1 fjerde ledd nr. 1
om at foretak som gis bevilling til å drive eiendomsmegling og
advokater som driver eiendomsmegling i medhold av advokatbevilling
etter forslaget til § 2-1 første ledd
nr. 2 må stille sikkerhet som angitt i lovens § 2-5,
foreslås også videreført. Det vises til
lovforslaget § 2-7.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
dagens regel om at betydelige eiere i eiendomsmeglingsforetak
organiserte som aksjeselskap og allmennaksjeselskap skal være
egnet til å sikre at foretaket drives i samsvar
med lover, forskrifter og god meglerskikk, og at bevilling kan nektes
dersom de ikke anses egnet. Tilsvarende slutter departementet seg
til forslaget om å videreføre bestemmelsen om
at erverv av betydelig eierandel skal meldes til Kredittilsynet
og at tilsynet kan nekte ervervet. Det vises til lovforslaget § 2-8.
Departementet har som nevnt ovenfor foreslått å lovfeste
at aksjeselskap, allmennaksjeselskap og boligbyggelag skal kunne
få tillatelse til å drive eiendomsmeglingsvirksomhet.
For andre foretaksformer vil det måtte fastsettes i forskrift
at disse kan tillates. Det vises til lovforslaget § 2-4.
Det kan da samtidig fastsettes eventuelle krav til egnethet hos
deltakere og eiere. Når det gjelder boligbyggelag så eies
disse av andelseierne og det er ikke praktisk at noen skulle ha
betydelig eierandel i et boligbyggelag. Et krav til egnethet for
betydelige deltakere/eiere i eiendomsmeglingsforetaket
vil derfor ikke få anvendelse for disse.
Med hensyn til norskregistrert utenlandsk foretak med bevilling
til å drive eiendomsmegling har departementet ovenfor foreslått
at Kredittilsynet i forskrift kan stille krav til foretakets organisering
og revisjonsplikt. Det legges til grunn at også denne forskriftskompetansen
vil omfatte det å stille krav om prøving av sentrale
deltakere/eieres egnethet lignende det som gjelder for
aksjeselskap og allmennaksjeselskap.
Utvalget har også foreslått at det innføres
krav om egnethetstest for styremedlemmer og daglig leder i foretakene.
Departementet anser som tidligere nevnt at et viktig hensyn bak
et foretaksbasert konsesjonssystem er at det legger til rette for
en vurdering av foretakets samlede organisasjon. Dette tilsier at også egnetheten
til styremedlemmer og daglig leder bør prøves.
Disse har betydelig innflytelse over foretakets drift. Ingen av
høringsinstansene har gått imot utvalgets forslag
på dette punkt. Etter departementets vurdering bør
en i denne sammenheng ikke bare vurdere styremedlemmene og daglig
leders vandel, men også om deres kompetanse og erfaring
er relevant i forhold til den oppgave de skal fylle i foretaket.
Tilsvarende følger i dag av børsloven § 3-2
annet ledd. Det foreslås på denne bakgrunn et
krav om at styremedlemmer og daglig leder i eiendomsmeglingsforetak
skal ha relevante kvalifikasjoner og yrkeserfaring, ha ført
en hederlig vandel og for øvrig ikke ha utvist utilbørlig
atferd som gir grunn til å anta at stillingen eller vervet
ikke vil kunne ivaretas på forsvarlig måte. Det
vises til lovforslaget § 2-9 første ledd. Forslaget åpner
for at Kredittilsynet vil kunne foreta en bred vurdering av personenes
bakgrunn. Det vil ikke være en forutsetning at personen
har eiendomsmeglingsfaglig bakgrunn. Hvorvidt personens bakgrunn
er relevant må avgjøres ut fra den oppgave vedkommende
skal fylle i foretaket og styret. For daglig leder i et stort foretak
kan annen kompetanse enn eiendomsmeglerfaglig kompetanse være
sentralt, for eksempel økonomisk administrativ bakgrunn.
Samtidig er det klart at det også i ledelsen av foretaket
må være personer med kompetanse (formell eller
real) om eiendomsfaglige spørsmål. Dette må vurderes
konkret for det enkelte foretaket.
Utvalget har foreslått at foretaket skal opplyse til Kredittilsynet
om skifte av styremedlemmer eller daglig leder, jf. utvalgets lovforslag § 2-1
sjette ledd nest siste punktum. Departementet slutter seg til dette.
Det legges til grunn at Kredittilsynet med hjemmel i tilsynsloven § 3
vil kunne gripe inn dersom de aktuelle personene ikke oppfyller
lovens krav.
I motsetning til for eiere, foreslår utvalget at styremedlemmer
og daglig leder i forbindelse med egnethetsvurderingen skal fremlegge
politiattest. Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det
vises til at disse personene skal spille en sentral rolle i foretak
som forvalter store verdier for sine kunder og tredjemenn. En finner
for øvrig lignende krav blant annet i verdipapirhandelloven § 7-2.
Utvalgets forslag om politiattest synes å være
utformet etter mønster av inkassoloven § 5
annet ledd annet punktum og sjette ledd. Det er lagt opp til at
attesten som skal forelegges er en politiattest etter strafferegistreringsloven
av 11. juni 1971 nr. 52 § 5. Etter denne bestemmelsen
skal en politiattest vise hvorvidt en person har vært gjenstand
for strafferettslige reaksjoner eller for andre tiltak i anledning
av straffbare handlinger som han har begått. Nærmere regler
om hva som skal fremgå følger av lovens § 6. I
utvalgets forslag er det imidlertid, som i inkassoloven § 5,
gjort enkelte unntak fra strafferegisterlovens § 6.
Blant annet er det lagt opp til at bare reaksjoner for overtredelser
av nærmere angitte lovregler skal fremgå. Utvalget
av hvilke lovovertredelser synes å være utformet
med tanke på om disse har relevans for den virksomhet foretaket
driver. Det er også lagt opp til at de tidsbegrensninger
som fremgår av strafferegisterloven § 6
ikke skal gjelde, dvs. at også eldre reaksjoner skal fremgå.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør
avgrenses mot overtredelse uten relevans for eiendomsmeglingsvirksomhet.
Etter departementets vurdering er det imidlertid mest hensiktsmessig
at hvilke overtredelser som skal anmerkes på attesten,
reguleres i forskrift. Dette gir større fleksibilitet og
muligheter for tilpasning i forhold til behov som viser seg i praksis.
Det vises til lovforslaget § 2-9.
Datatilsynet har i sin høringsuttalelse anført
at det at politiattesten ikke skal være begrenset i tid
kan være i konflikt med personvernprinsippet om retten til
rehabilitering, som følger av personverndirektivets (EF
95/46) artikkel 6 bokstav d og e og personopplysningslovens §§ 11
bokstav e og 27-28. Etter departementets vurdering tilsier hensynet
til brukerne av eiendomsmeglingstjenester og eiendomsmarkedet generelt
at Kredittilsynet får tilgang til politiattester som ikke
er avgrenset i tid. Departementet foreslår derfor at alle
strafferettslige reaksjoner på det området som
defineres i forskrift skal fremgå av attesten.
Asker og Bærum Boligbyggelag har stilt spørsmål
ved om kravet til politiattest for styremedlemmer i boligbyggelag
er hensiktsmessig. Departementet viser i denne forbindelse til at
det foreslås en bestemmelse om at departementet i forskrift
kan unnta eiendomsmeglingsvirksomhet som drives av boligbyggelag
fra nærmere angitte bestemmelser i loven.
Det er i gjeldende rett ikke stilt krav om at styret skal ha
ansvar for at det blir utarbeidet rutiner for meglingen.
I utkastet § 2-1 tiende ledd foreslår
utvalget en ny bestemmelse om at styret i foretaket skriftlig skal
bekrefte at det er utarbeidet rutiner for meglingen. Med "rutiner
for meglingen" menes ifølge utvalget særlig retningslinjer
for saksbehandling og klientmiddelhåndtering.
Etter departementets vurdering vil en synliggjøring
i regelverket av styrets ansvar for utøvelsen av meglingsvirksomheten
kunne bidra til større oppmerksomhet rundt disse spørsmålene
i styrene for foretakene. Departementet kan heller ikke se at det foreslåtte
kravet om at styret skal bekrefte at det er utarbeidet slike rutiner
er særlig belastende for foretakene eller for Kredittilsynet
som skal motta bekreftelsen.
Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets
forslag om at styret i eiendomsmeglingsforetak skriftlig skal bekrefte
at det er utarbeidet rutiner for meglingen. Etter departementets
vurdering bør imidlertid bestemmelsen utformes som et pålegg
til styret om å påse at det utarbeides rutiner
for hvordan meglingen skal utføres og at disse oppdateres
ved behov, og bekrefte at det er gjort. Det vises til lovforslaget § 3-3.
Departementet anser som nevnt tidligere at tiltak som muliggjør
en prøving av foretakenes samlede organisasjon kan bidra
til å heve kvaliteten på de eiendomsmeglingstjenester
som tilbys i markedet. Å legge til rette for slik kontroll
er ett av formålene med internkontrollforskriften. Samtidig
sikrer de krav som oppstilles i forskriften at foretakene selv foretar
en vurdering av sin virksomhet og organisasjon og ulike risikoer
knyttet til denne.
Kredittilsynet har reist spørsmål ved om kravene i
forskriften er for omfattende, særlig for mindre foretak.
Samtidig er det opplyst at forskriften vil bli gjennomgått
etter at Finansdepartementet har fastsatt det endelige regelverket
om kapitalkrav for banker. Kredittilsynet anser det hensiktsmessig å vurdere
de konkrete krav til internkontroll i eiendomsmeglingsforetak i
forbindelse med den nevnte gjennomgangen. Etter departementets vurdering
kan de innvendinger som her reises, ivaretas ved at Kredittilsynet
i enkeltvedtak kan dispensere fra forskriften, jf. internkontrollforskriften § 6-1.
Departementets slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets
forslag om å gi internkontrollforskriften anvendelse for
foretak med tillatelse til å drive eiendomsmegling. Dette
fordrer en endring i nevnte forskrift som kan foretas med hjemmel
i kredittilsynsloven § 4 første ledd
nr. 2. Tilsvarende krav som de som stilles i forskriften,
bør også kunne oppstilles for norskregistrerte
utenlandske foretak med hjemmel i den foreslåtte § 1-2
nr. 3.
Departementets slutter seg til utvalgets vurdering med hensyn
til at utkontrahering fortsatt bør være tillatt
så lenge kontraktsmedhjelperen selv har konsesjon til å drive
eiendomsmegling og at dette bør fremgå av eiendomsmeglingsloven.
Også advokat som driver eiendomsmegling bør etter
lovforslaget § 2-1 første ledd nr. 2
kunne benyttes som oppdragstaker.
Videre slutter departementet seg til utvalgets vurdering av at
nærmere regler om utkontrahering kan fastsettes i forskrift.
Det vises til lovforslaget § 3-5.
I departementets høringsbrev ble det på bakgrunn av
aktuelle tilsynssaker reist spørsmål om det bør inntas
et krav om at foretakets driftsplan og interne rutiner for organisering
skal være vedlagt søknad om bevilling. Hensikten
med forslaget var at Kredittilsynet med en slik regel i større
grad vil kunne vurdere slike forhold ved behandlingen av foretakets
søknad om bevilling. Forslaget ville også sikre
at foretaket gjennomgår disse spørsmålene
før det sendes søknad om bevilling.
Det fremgår av omtalen i høringsbrevet at dette må ses
i sammenheng med utvalgets forslag om å la den såkalte
internkontrollforskriften gjelde for eiendomsmeglingsforetak. Videre
ble det uttalt at forslaget står i naturlig sammenheng
med utvalgets begrunnelse for å opprettholde dagens ordning
med foretakskonsesjon.
Som nevnt ovenfor foreslår departementet en ny struktur
i eiendomsmeglingsloven slik at det kommer tydeligere frem hva som
er vilkår for å få bevilling og hva som
er virksomhetskrav. Det fremgår der at søknad
om tillatelse skal inneholde opplysninger som viser at de konkrete
kravene til virksomheten er oppfylt. Etter departementets vurdering
er en bestemmelse som særskilt fastsetter at foretakets
driftsplan og interne rutiner skal vedlegges søknaden om
bevilling, på denne bakgrunn overflødig.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til konsesjonssystem og krav til organisering av eiendomsmeglingsvirksomheten,
jf. lovutkastet kapittel 2 og 3.
Komiteen peker på den enighet både
bransjen selv og lovutvalget gir uttrykk for når det gjelder
hevning av kompetanse ved å ha en fagansvarlig i hvert eiendomsmeglingsforetak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker
imidlertid den uenighet som råder både i bransjen
og i lovutvalget om hvorvidt det bør bety at det skal kreves
en fagansvarlig i hver filial, noe lovutvalgets flertall gikk imot.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at et krav til fagansvarlig i hver filial ikke blir særlig
mer tyngende enn kravet om å ha en ansvarlig megler, så lenge
denne også kan være fagansvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener imidlertid
at de praktiske begrunnelser fra flertallet i lovutvalget og fra
deler av bransjen om mangelen på meglere, tilsier at det bør
utformes praktikable overgangsregler med hensyn til gjennomføring
av disse kravene. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen
sørge for at hensynet til så vel de ansatte i
bransjen med realkompetanse som må konverteres og hensynet
til kjøpere og selgere i mer grisgrendte strøk,
gjenspeiles i de forskrifter til overgangsregler som utformes.
Disse medlemmer vil understreke at merknadene
om overgangsregler i forbindelse med fagansvarlig gjelder tilsvarende
for et foretaks ansvarlige megler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg
til departementets vurdering av at boligbyggelag ikke lenger bør
kunne drive eiendomsmekling ved omsetning av andeler i tilknyttede
borettslag som boligbyggelaget er forretningsfører for,
uten konsesjon. Etter flertallets syn bør
den forbrukerbeskyttelse konsesjonssystemet gir, også gjelde
ved eiendomsmekling i boligbyggelag. Denne løsningen innebærer
at enkelte boligbyggelag må legge om organiseringen av sin
virksomhet. Nærmere overgangsregler vil gis i forskrift. Flertallet viser
i den forbindelse til departementets uttalelse om at boligbyggelag
vil gis tilstrekkelig tid til å innrette seg etter nye
regler, og at det legges opp til en bred dialog med de berørte
parter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig
i Regjeringens synspunkt om at det kan være behov for særskilte
regler ved kjøp av atkomstdokumenter til en eiendom, for eksempel
borettslagsandeler. Disse medlemmer vil derfor understreke
at forskriftene iht. lovforslagets § 1-4 femte
ledd for slik omsetning må inneholde overgangsregler som
gir rimelig tid for boligbyggelag til å innrette seg etter
bevillingskravet, og at det også må gis regler
for dispensasjon fra de formelle krav til kompetanse ut fra lokale
forhold, slik at selgere og kjøpere av eiendommer også i
distriktene er sikret den bistand som ligger i lovens formålsbestemmelse.
Disse medlemmer viser til at Kredittilsynet har
reist spørsmål ved om internkontrollforskriften
er for omfattende, særlig for mindre foretak, og disse medlemmer understreker
derfor at det er nødvendig å gi en dispensasjonsadgang
som gjør at eiendomsomsetning også i svært
små foretak kan foregå på en effektiv
måte slik målet er med lovens formålsbestemmelse.