Regjeringen legger med dette fram forslag til ny reindriftslov.
Det foreslås endringer i forhold til dagens rettstilstand
når det gjelder de interne forhold i næringen. Bestemmelsene
i reindriftsloven av 1978 vedrørende dette har stort sett
stått uendret siden loven trådte i kraft 1. juli
1979. Endringene i reindriftsloven må ses i forhold til
Regjeringens og Stortingets overordnede mål for reindriftspolitikken,
dvs. en økonomisk, økologisk og kulturelt bærekraftig
reindrift. En viktig premiss for arbeidet med lovforslaget har vært
at reindriften er avhengig av de biologiske ressursene, og at bruken
av disse må være bærekraftig i et langsiktig
perspektiv. Forslagene til endringer i loven er utformet på en
slik måte at den bedre støtter opp om disse målene.
I dette ligger en lovmessig ramme som sikrer større grad
av internt selvstyre i næringen. Etter Regjeringens vurderinger
er dette nødvendig for å få bedre måloppnåelse.
Til grunn for forslaget ligger utredning fra Reindriftslovutvalget
avgitt 15. mars 2001 (NOU 2001:35 Forslag til endringer
i reindriftsloven), uttalelser i høringen, synspunkter
framkommet under de gjennomførte konsultasjoner med Sametinget
og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), samt generelle rettspolitiske
føringer.
Departementet har, i tråd med Reindriftslovutvalgets
forslag, lagt vekt på kulturen og tradisjonene innenfor
reindriften så langt dette har vært forenlig med
de hensyn en reindriftslov skal ivareta. Det arbeidsmessige fellesskapet
"siida" har fått en sentral plass, og foreslås å erstatte
dagens driftsenhetsbegrep. Det foreslås åpnet
en adgang til å etablere sideordnet rekrutteringsandel
for å gi mulighet for smidige generasjonsoverganger. Videre
har det vært lagt vekt på å sikre et
grunnlag for den enkelte reindriftsutøvers rettssikkerhet.
Departementet har hatt fokus på likestillingsmessige
spørsmål. Norges forpliktelser i henhold til FNs kvinnekonvensjon,
som nå er vedtatt inkorporert i norsk rett, har vært
lagt til grunn.
Ordningen med reinbeitedistrikter foreslås videreført,
men distriktsstyret rendyrkes som et privatrettslig organ. Utarbeidelse
av bruksregler for distriktet blir en av distriktsstyrenes viktigste
oppgaver. Bruksreglene skal gi nærmere bestemmelser om
forvaltning av distriktets ressurser hvor bestemmelser om beitebruk
og reintall vil være særlig viktig.
En hovedtanke med forslaget er at reindriften i utgangspunktet
ikke skal behøve å være gjenstand for myndighetenes
oppmerksomhet gjennom offentligrettslige reguleringer og vedtak.
De private aktører må selv forventes å kunne
finne fram til fornuftige og langsiktige løsninger. I den
forbindelse foreslås det en bestemmelse om utenrettslig
konfliktløsning ved mekling.
Ressursgrunnlaget og hensynet til øvrige samfunnsinteresser
vil likevel kunne kreve tiltak fra myndighetenes side fordi det
ut fra omstendighetene må anses som et offentlig anliggende.
Det samme vil kunne være tilfellet der hvor den interne
samhandling i reindriften ikke fungerer, og man står overfor
situasjoner som ikke kan løses uten myndighetenes mellomkomst.
Det er utformet sanksjonsbestemmelser som etter omstendighetene
skal kunne nyttes i ulike situasjoner.
Når det gjelder organiseringen av den offentlige forvaltning
på området, foreslår departementet at
dagens ordning videreføres inntil videre. På denne
bakgrunn er det også hensiktsmessig å utsette
spørsmålet om opprettelse av et eget reinoppsyn.
Det er foretatt en redaksjonell gjennomgang og opprydding i loven.
Dette har ført til at departementet, i tråd med
utvalgets forslag, har funnet det mest hensiktsmessig å fremme
forslag om en ny lov. Lov om reindrift av 9. juni 1978
nr. 49 forutsettes dermed opphevet fra ikrafttredelsestidspunktet
for den nye loven.
Et nytt samerettsutvalg ble oppnevnt i 2001. Utvalget skal utrede
spørsmålene omkring den samiske befolknings rettslige
stilling når det gjelder retten til, og disponering og
bruk av land og vann, i de samiske områdene utenfor Finnmark
fylke. Særlig skal reindriftens arealbruk og rettigheter
vurderes. Det har til grunn for fastsettelsen av Reindriftslovutvalgets mandat
ligget en forutsetning om at de mer grunnleggende rettighetsmessige
spørsmål skal vurderes av det nye samerettsutvalget.
Stortinget vedtok finnmarksloven i 2005. Etter departementets
vurdering får bestemmelsene i finnmarksloven ikke i noen
særlig grad betydning for de forhold som omhandles i denne
proposisjonen.
I arbeidet med ny lov har departementet hatt flere konsultasjonsmøter
med Sametinget og NRL. Etter Regjeringens syn har konsultasjonene
vært både omfattende og uttømmende. Det
redegjøres nærmere for innholdet i konsultasjonene
i proposisjonen.
I forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret
1998/1999 fremmet NRL krav om nedsetting av en reindriftslovkommisjon
for en generell gjennomgang av reindriftsloven. I de påfølgende drøftelser
ble man enige om å igangsette et revisjonsarbeid for så vidt
gjaldt bestemmelser vedrørende styring, forvaltning og
interne forhold i næringen. Det ble forutsatt at mer grunnleggende
rettighetsmessige spørsmål skulle behandles av
et nytt samerettsutvalg. 5. november 1998 nedsatte Landbruksdepartementet
et lovutvalg som avgav sin utredning 15. mars 2001. Utredningen
er trykket som NOU 2001:35.
Reindriftslovutvalgets utredning ble ved Landbruksdepartementets
brev av 1. mars 2002 sendt på høring.
Landbruksdepartementet tok for sin del også opp et spørsmål
om loven burde inneholde en særskilt bestemmelse om overordnet
myndighets instruksjonsmyndighet og omgjøringsadgang i
forhold til underordnete myndigheter og vedtak fattet av disse.
Etter avtale med departementet behandlet Sametinget saken etter
at øvrige høringsuttalelser forelå. Høringsinstansene
er gjennomgående positive til forslagene. Mange presiserer
at loven må legge et grunnlag for en forsvarlig ressursforvaltning.
Forslaget om overføring av forvaltningsoppgaver på regionalt
nivå til fylkesmannen blir stort sett avvist av reindriftsnæringen
og Sametinget. Andre vurderer forslaget positivt.
Avtale om prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter
og Sametinget ble ved kongelig resolusjon 1. juli 2005
stadfestet at skal gjelde for hele statsforvaltningen. Revisjon
av ny reindriftslov faller klart innenfor de saker som det skal
konsulteres om.
Det er avholdt totalt syv konsultasjoner etter Regjeringens tiltredelse.
I tillegg har det vært kontakt på administrativt
nivå. Etter hvert ble forslag til lovtekst lagt fram som
grunnlagsmateriale for konsultasjonsmøtene. Etter at konsultasjonene
var ferdig avsluttet i juni 2006, utarbeidet departementet et nytt
lovutkast som ble oversendt Sametinget for behandling i Sametingets
plenum. NRL ble også gitt anledning til å komme
med sine merknader til siste utkast. Et proposisjonsutkast ble ferdigstilt
etter at lovutkastet var behandlet av Sametingets plenum, og deretter
sendt på departementshøring. Det er Regjeringens
holdning at konsultasjonsprosedyrene ikke innebærer at
selve lovproposisjonen skal være gjenstand for konsultasjoner.
Det er selve lovteksten som det skal konsulteres om. Sametinget
har ytret ønske om å få seg forelagt
mer materiale, og særlig merknadene til loven. Etter departementets
vurdering hadde Sametinget det grunnlag som skulle til for at saken
kunne forberedes for politisk behandling.
Et sentralt punkt som det har vært uenighet om, er statens
muligheter for ressurskontroll.
Totalt foregår det reindrift i nærmere 140
av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør
om lag 40 pst. av landarealet i Norge eller ca. 140 000 km2.
Den samiske reindriften er administrativt delt inn i 6 reinbeiteområder.
Disse er Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland,
Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark
reinbeiteområder. Det foregår også samisk
reindrift i Trollheimen. Reindriften her har sitt særlige
rettsgrunnlag i form av avtaler med grunneierne og ekspropriasjonsvedtak.
De samiske reinbeiteområdene er delt inn i reinbeitedistrikter.
Ved utgangen av driftsåret 2005/2006 var det totalt
82 reinbeitedistrikter, fordelt på 72 sommer- og helårsbeitedistrikter
og 10 distrikter som brukes til vår-/høst-
og vinterbeiter. De siste årene har det totalt vært
ca. 110 sommersiidaer og ca. 150 vintersiidaer.
Siidaene omfatter én eller flere driftsenheter. Innenfor
hver driftsenhet er det som oftest flere reineiere med hvert sitt
reinmerke. Det var totalt 578 driftsenheter i næringen
per 31. mars 2005, hvorav 9 enheter var registrert uten
rein. I overkant av 2 850 personer er tilknyttet disse
driftsenhetene. Hovedtyngden av den samiske reindriften finnes i
Finnmark, med 417 driftsenheter og drøyt 2 100
personer per 31. mars 2005.
Ved utgangen av driftsåret 2004/2005 var det
i næringen totalt registrert ca. 232 000 rein
i vårflokk (før kalving), hvor over 70 pst. var
hjemmehørende i Finnmark. Reineierne oppga at ca. 18 000
av de merkede kalvene (ca. 15 pst.) og ca. 20 000 voksne
dyr (ca. 9 pst.) gikk tapt i løpet av driftsåret
2004/2005. Reineierne leverte totalt ca. 88 000
dyr til slakteri, tilsvarende en totalproduksjon på 9,0
kg per rein i vårflokk.
Parallelt med reintallsøkningen på 1970- og 1980-tallet,
men også videre utover 1990-tallet, ble det dokumentert
en sterk reduksjon i lavbeitene i Finnmark, og da særlig
på vår- og høstbeitene. Foreløpige
resultater fra de siste undersøkelsene på Finnmarksvidda
viser at i områder med høy beitebelastning er
lavbeitene fortsatt slitt, mens i områder med relativt
lavere reintetthet har lavbeitene tatt seg opp.
I de senere årene har rovdyrtapene i mange områder
ligget på et fra næringen sett uakseptabelt høyt
nivå. Det er en stor utfordring for næring og
ansvarlige myndigheter å finne løsninger som reduserer
rovdyrtapene, og som sikrer en opprettholdelse av den tradisjonelle
nomadiske reindriften.
Reinbeitearealene er under et stadig press fra andre
arealbrukere. Forholdet til annen utnyttelse av utmarksarealer blir
derfor lett konfliktfylt.
Reindriftsrettens geografiske utstrekning er et tema som særlig
har stått sentralt i Sør-Trøndelag/Hedmark
reinbeiteområde de senere år. Riast Hylling og
Femunden reinbeitedistrikter har siden fremmet søknader
om ekspropriasjon av beiterett for rein i de områder som
er omfattet av henholdsvis Høyesteretts avgjørelse
i Aursundensaken og i Korssjøfjellsaken. Som en oppfølging
av ekspropriasjonssøknadene har Landbruks- og matdepartementet
oppnevnt et bredt sammensatt forhandlingsutvalg som forhandler med de
berørte grunneierne om reinbeiteavtaler i de aktuelle områdene.
Reindriften som særskilt og tradisjonell samisk næring
og kulturform bygger på sedvane og bruk i alders tid, og
har særskilt rettslig vern, jf. Grunnloven § 110
a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter.
Det er i dag anerkjent i norsk rett at reindriften har sitt selvstendige
rettsgrunnlag uavhengig av loven, basert på den bruk som
har vært utøvd i de områder reindrift
har foregått fra gammel tid. Loven konstituerer ikke reindriftsretten,
men gir en nærmere beskrivelse av innholdet i disse rettighetene,
samt en regulering og styring av utøvelsen. I Høyesteretts plenumsdom
i den såkalte Selbusaken konstaterte Høyesterett
at reindriftsretten er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget
er alders tids bruk. Det er videre gjennom rettspraksis fastslått
at reindriftssamenes rettigheter nyter ekspropriasjonsrettslig vern.
I 1999 ble lov om styrking av menneskerettighetenes stilling
i norsk rett (menneskerettsloven) vedtatt. For reindriften er det
særlig artikkel 27 som har betydning fordi den berører
vern av det materielle grunnlaget for samisk kultur, herunder rettsvernet
for samisk reindrift. Denne artikkelen, sammen med ILO-konvensjonens
bestemmelser, er med på å sette begrensninger
for hvilke inngrep og tiltak som kan foretas overfor reindriften.
Reindriftslovutvalget tar i sin utredning blant annet opp det
forhold at bestemmelsene i 1978-loven som gjelder de interne forhold
i reindriften, er utformet slik at det er et stort rom for skjønn
i avgjørelsen av de enkelte spørsmål.
Loven bygger på det syn at vedtaksorganene, enten det er
distriktsstyret, områdestyret, Reindriftsstyret eller departementet,
står temmelig fritt til å organisere reindriften
på den måten som stemmer med den til enhver tid
rådende politikk. Det er f.eks. opp til myndighetene innenfor
lovens rammer og formål å avgjøre distriktsinndeling, tildeling
av driftsenheter og reintall osv. basert på vurderinger
om hva som finnes hensiktsmessig og forsvarlig.
Videre pekes det på at det er få regler i loven
som sier direkte noe om rettigheter og plikter reineierne imellom.
Loven kan gi inntrykk av at det er først gjennom vedtak
av myndighetene i konkrete saker at reineierne har plikt til å overholde
lover og regler.
En hovedinnvending mot dagens lov har således vært
at den i for stor grad har en "norsk" innfallsvinkel og at den ikke
fungerer på en tilfredsstillende måte i en reindriftssamisk
kontekst. Behovet for lovendringer knytter seg slik til et behov
for å utforme bestemmelser for de interne forhold i reindriften
som treffer bedre enn gjeldende lov. Videre er det behov for visse
endringer ut fra likestillingsmessige betraktninger. Etter departementets
syn må forvaltningsspørsmålene ses i
forbindelse med en mer generell avklaring av spørsmålet
om Sametingets myndighet og innflytelse.
Dagens lov avspeiler ikke i tilstrekkelig grad de rettigheter
utøverne har i forhold til hverandre. En oppfatning om
at alle innenfor næringen har de samme rettigheter til
bruk av det tilgjengelige reinbeiteareal, og at det er
opp til forvaltningsorganenes frie skjønn å foreta
de inndelinger og begrensninger som er nødvendige for å få en
velordnet reindrift, er ikke i samsvar med hvordan utøverne
selv oppfatter de interne forhold. Reglene må derfor ta
utgangspunkt i de tradisjoner og sosiale strukturer som næringen
hviler på, og forankre rettigheter og plikter til disse.
Myndighetenes rolle vil med dette kunne bli noe annerledes enn det
som er forholdet i dag.
Utvalget har sett det som svært viktig å gi
siidaen en mer fremtredende plass i lovgivningen. Utvalget vil videre
beholde distriktsordningen, dog slik at distriktsstyret ikke lenger
skal ha offentligrettslige oppgaver. Likeledes vil utvalget beholde
ordningen med en ansvarlig enhet. En stor utfordring har vært å utforme
regler som skaper sammenheng mellom ansvarlig enhet, siida og distriktsorganisering.
Får man ikke til en slik sammenheng, vil man fortsatt få problemer
med ressursforvaltningen. Lovutvalget har sett det som nødvendig
med en redaksjonell revisjon av 1978-lovens oppbygging, og kommet
til at en revisjon bør munne ut i forslag til en ny reindriftslov. Det
er bare de regler som omfattes av utvalgets mandat, som innholdsmessig
er blitt vurdert av utvalget.
Utvalget mener videre at tilskuddsordningen må gjennomgås
nærmere for å skape større rettssikkerhet for
den enkelte reineier, og at det i tillegg er nødvendig
med kunnskap om samisk reindrift hos de myndigheter som skal treffe
avgjørelser av betydning for reindriften.
Etter reindriftssamisk forståelse innebærer
det å kalle noe for en siida at det eksisterer en reinflokk,
at reinflokken holdes samlet og at det foregår aktiv gjeting/vokting,
og at det i alminnelighet deltar en eller flere reindriftsfamilier
med sine rein i fellesskapet. Siidaen er ikke bare et arbeidsfellesskap,
men også det sentrale grunnlag for tradisjonell bruk av
reinbeiteområdene.
Utvalget har foreslått regler som tar hensyn til så vel
sommersiida som vintersiida. I de foreslåtte reglene
for distriktsstyret er det forutsatt at alle sommersiidaene (geasseorohat)
skal ha hvert sitt medlem i styret. Distriktsstyret vil lage regler
for beitebruken. Disse beitebruksreglene må bygge på den
tradisjonelle bruken av arealene mellom de ulike siidaer, så vel
sommersiidaer som vintersiidaer. Siidaen og ikke distriktet vil
være utgangspunktet ved fastsettelsen av reintall. Gjennom
etablering av såkalte siidaandeler er det utøverne
innenfor siidaen som avgjør hvor mange ansvarlige utøvere
det skal være i siidaen.
Utvalget foreslår at dagens ordning med driftsenhet
skal opphøre og erstattes med "siidaandel".
Det skal være vid adgang til å eie rein for
den som hører til den reindriftssamiske befolkning. Man må samtidig
vite hvem som er ansvarlig utøver. Ansvarsforholdet for
at fastsatte reintall og beitetidsbestemmelser faktisk blir overholdt,
må være entydig i loven. Man kommer derfor ikke
utenom å knytte ansvarsforholdet til enkeltpersoner.
Utvalget foreslår at dagens innehavere av driftsenheter
blir ledere for en siidaandel. Skal nye siidaandeler opprettes,
forutsettes enighet mellom lederne for siidaandeler innenfor siidaen.
Et vilkår for å opprette nye siidaandeler må dessuten
være at det ikke skjer noen økning i det reintall
som er fastsatt for siidaen. Når det her siktes til siidaen,
tas utgangspunktet i sommersiidaen. Den ansvarlige leder for en siidaandel
skal kunne overføre lederansvaret til en som kan drive
videre etter ham eller henne.
Utvalget foreslår at lederen for en siidaandel skal kunne
etablere en sideordnet rekrutteringsandel, der en person fra den
yngre generasjon utpekes som leder. Slik sideordnet rekrutteringsandel
kan først etableres når lederen for
den ordinære siidaandelen er fylt 50 år. Utvalgets
flertall, alle unntatt én, foreslår at det bare
kan etableres én sideordnet rekrutteringsandel til hver
siidaandel. Der flere barn er aktive i reindriften, må foreldrene
velge hvem som skal få rekrutteringsandel.
Utvalget foreslår å videreføre dagens
regler om reinmerke, men slik at regler som i dag står
i forskrifter, blir inntatt i selve loven. Utvalget foreslår
at det bare skal være én frist for merking, og
den settes til 31. mai året etter at dyret er
født.
Distriktsstyrets rolle i dag som både et privatrettslig
og offentligrettslig organ skaper etter utvalgets oppfatning problemer.
Faren for inhabilitet har også fått Sivilombudsmannens
oppmerksomhet. De uklare reglene om distriktsstyrets myndighet skaper et
grunnlag for at et flertall i distriktet kan misbruke sin posisjon
til å fremme egne interesser på tvers av distriktets
felles interesser.
Det bør fortsatt være et styre for distriktet
som består av reineierne i distriktet. Styret bør
være et privatrettslig organ, med myndighet til å bestemme
en rekke forhold innad i distriktet, forhold som har betydning for
ressursforvaltningen og vern av beitene. Forhold som vedrører
den enkeltes drift faller imidlertid utenfor distriktsstyrets myndighet.
Distriktsstyret vil være underlagt en viss kontroll fra
det offentliges side.
Et viktig virkemiddel for å sikre at også mindretallets
interesser blir ivaretatt, er regler som sikrer de ulike siidaer
representasjon i styret. Distriktsstyret skal forvalte de felles
ressurser som distriktet rår over, og da må man
sikre at de ulike beiteområdene i distriktet blir representert
i styret over tid. Valget skjer derfor med utgangspunkt i den gruppen
av siidaandeler som er sammen på geasseorohat (sommerbeite).
Utvalget er delt når det gjelder de nærmere regler
for valg til distriktsstyret. Flertallet foreslår at valg
skjer med utgangspunkt i sommersiidaen.
En av de viktigste oppgavene for distriktsstyret vil etter utvalgets
oppfatning være å utarbeide bruksregler. Særlig
viktig er reglene om beitebruk og reintall. Reglene om beitebruk
forutsettes å bygge på den tradisjonelle bruk
av arealene og fremme rasjonelle bruksordninger. Utvalget mener
at fastsettelsen av reintallet må ta utgangspunkt i siidaen
og det beiteareal den disponerer. Etter utvalgets forslag
skal det øvre reintallet fastsettes for sommersiidaen.
Et samlet utvalg mener at det er nødvendig å foreta
endringer i forvaltningsordningen. Utvalgets flertall, alle unntatt
ett medlem, foreslår en forvaltningsmodell der fylkesreindriftsstyret
med fylkesmannen som sekretariat, har forvaltningsansvaret på regionalt
nivå. På nasjonalt nivå skjer forvaltningen under
ledelse av Reindriftsstyret med et sentralt forvaltningsapparat
- Statens reindriftsforvaltning - som sekretariat. Forslaget innebærer
en videreføring av dagens Reindriftsstyre med Reindriftsforvaltningen
i Alta. Reindriftsstyrets representanter oppnevnes av reineierne
selv, Sametinget og departementet. Et flertall av medlemmene skal
være reineiere. Departementet vil fortsatt være
overordnet organ for reindriftsforvaltningen med ansvar for reindriftslovgivningen,
og for at Regjeringens politiske målsettinger blir ivaretatt
gjennom lov- og forskriftsarbeid. Departementet vil fortsatt ha
myndighet til å instruere Reindriftsstyret i enkeltsaker,
eventuelt selv treffe vedtak i kraft av overordnet organ i forvaltningslovens
forstand. Utvalget mener videre at Sametinget må ha en
sentral rolle i den nasjonale reindriftspolitikken. Som ledd i dette
bør Sametinget delta i arbeidet med utarbeidelse av forskrifter
i henhold til reindriftsloven.
Mindretallet, ett medlem, foreslår opprettholdt dagens
ordning med områdestyrer og reindriftskontorer, og ønsker
ikke forvaltningen lagt til fylkesmannen. Etter mindretallets forslag
bør Sametinget få forvaltningsansvaret, og reindriftsforvaltningen
i Alta vil i så fall bli etablert som et fagkontor under Sametinget.
Utvalget foreslår etablert et eget reinoppsyn underlagt
Statens naturoppsyn, og at det etableres en egen meglingsordning.
Sanksjonsreglene i 1978-loven er etter utvalgets oppfatning uklare.
Dette innebærer at utøverne ikke vet hva de kan
risikere ved brudd på lovens regler eller vedtak truffet
av myndighetene, og at forvaltningen er usikker på hvordan
vedtak skal følges opp. Forutsetningen for at myndighetene
skal gripe inn med sanksjoner, er at det foreligger en offentlig
interesse som tilsier at konflikten ikke bør overlates
til privat rettshåndhevelse eller mangel på sådan.
Dersom virksomhet drives i strid med bestemmelser eller vedtak,
kan myndighetene etter utvalgets forslag utferdige nødvendige
pålegg for å bringe den ulovlige virksomheten
til opphør. Det foreslås innført en hjemmel
for å nytte tvangsmulkt, og videre en bestemmelse om avgift
ved brudd på beitebruksreglene. Det fremmes også forslag
om hjemmel for å utferdige forelegg. Dersom andre virkemidler
ikke anses formålstjenlige, kan det fattes vedtak om tvangstiltak. Det
foreslås at de organer som har hjemmel til å fatte tvangsvedtak,
også skal kunne begjære tvangsfullbyrdelse overfor
namsretten i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.
Lovutvalgets forslag har vært utgangspunkt for departementets
arbeid med proposisjonen og de konsultasjoner som har vært
ført med Sametinget og NRL. Departementet har valgt å holde
seg til de avgrensninger som lå i utvalgets mandat. Departementet
er innforstått med at Samerettsutvalgets arbeid kan gjøre
det nødvendig å vurdere nye endringer i reindriftsloven.
Når Samerettsutvalgets forslag foreligger, vil departementet
komme tilbake til spørsmålet om forholdet til
reindriftsloven og oppfølging av de områder som
ikke er gjenstand for revisjon nå. Reindriftslovutvalgets
forslag når det gjelder den offentlige forvaltningen er
ikke vurdert i denne omgang. Departementet er enig i utvalgets prinsipper
og vurderinger når det gjelder valg av lovteknisk løsning.
Departementet ser det som viktig og nødvendig at samisk
kultur og tradisjon står sentralt ved utformingen av reindriftsloven.
Det er i betydelig grad forskjeller mellom reindriften i de ulike
deler av landet. En ny lov må ta høyde for dette
slik at bestemmelsene lar seg anvende overalt. Departementet mener
det foreliggende forslag gjør det.
NRL framhever viktigheten av at reindriftssamene selv i større
grad skal kunne regulere interne forhold og organisere den daglige
driften i tråd med reindriftssamiske sedvaner, tradisjoner
og rettsoppfatninger. Noen høringsinstanser, herunder Regjeringsadvokaten,
presiserer at sentrale myndigheter vil måtte ha et overordnet
ansvar for reindriften. Departementet er enig i at det i stor grad
bør legges til rette for et næringsmessig selvstyre,
men at dette må kombineres med regler som gjør
det mulig for myndighetene å ivareta sitt ansvar for at
reindriften kan utvikle seg som en økologisk, økonomisk
og kulturelt bærekraftig næring.
Når det gjelder forutsetningen om at mange skal kunne
eie rein, påpeker Fylkesmannen i Finnmark og Reindriftssjefen
at dette kan være med på å øke
presset på ressursene og svekke grunnlaget for en økologisk
og økonomisk bærekraftig reindrift. Departementet
ser det slik at det er reindriften som i utgangspunktet må ta
stilling til slike strukturelle spørsmål. En grunnleggende
forutsetning er imidlertid at dette ikke kommer i konflikt med de
overordnede målsettinger om at reindriften skal være økologisk
og økonomisk bærekraftig. Mange av de momentene
som vanskeliggjør fastsettelsen av reintallet, vil også gjøre
seg gjeldende når det gjelder antallet utøvere
i næringen. Det er derfor nødvendig å legge
opp til kontrollrutiner som kan sikre at ikke næringen
totalt sett får en tilpasning som svekker lønnsomheten.
Departementet ser det som riktig og nødvendig at hensynet
til øvrige samfunnsinteresser synliggjøres i en
formålsbestemmelse. Den tilsvarende bestemmelse i dagens
lov gjør det, og en ser ikke noen grunn til å endre
dette. Departementet har derfor i sitt utkast forsøkt å utforme
en ny og kortfattet bestemmelse uten at noen endring i meningsinnholdet
er tilsiktet. De intensjoner som ligger bak Sametingets forslag om
tillegg i formålsbestemmelsen er ment ivaretatt gjennom
disse formuleringer.
Etter departementets syn bør forholdet til folkeretten
tas ut av formålsbestemmelsen og omtales i en egen bestemmelse.
Departementet legger til grunn at det i dag er anerkjent i norsk
rett at reindriften har sitt selvstendige rettsgrunnlag uavhengig
av loven. Departementet er enig med utvalget i at en bestemmelse
med et slikt innhold, uttrykkelig bør inntas i loven slik
at det ikke oppstår tvil om dette prinsippet.
Utvalget legger til grunn at bare personer av samisk ætt,
og som har rett til reinmerke, skal kunne eie rein innenfor det
samiske reinbeiteområdet. Videre må reinen inngå i
siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel. Utvalget forutsetter
at dette skal gjelde alle eierformer for rein. Utvalgets forslag
innebærer dermed en skjerpelse og er begrunnet med et ønske om å sikre
at hold av rein har sin tilknytning til samisk reindrift. Utvalget
foreslår imidlertid at det skal være adgang til å gjøre
unntak fra bestemmelsene dersom særlige grunner foreligger.
Det har under høringen ikke framkommet vesentlige innvendinger imot
dette. Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det presiseres
at adgangen til dispensasjon ikke skal innebære noen åpning
for en reetablering av verdeliknende forhold.
Utvalget har, i samsvar med dagens lov, lagt opp til at det er
en nærmere angitt slektskapskrets som kan ha rein i siidaandel.
Utvalget har vurdert å ikke ha andre begrensninger for å eie
rein enn kravet om reinmerke. Spørsmålet har også vært
oppe under konsultasjonene. Der gikk både Sametinget og
NRL inn for en endring som medfører at det ikke konkret angis
hvem som skal kunne ha rein i en ansvarlig enhet. Departementet
er kommet til at en begrensning av personkretsen ikke lenger bør
opprettholdes, og legger til grunn at det ikke er behov for særskilte
regler om hvem som skal kunne utøve reindriftsrett.
Departementet er videre enig i at bosattkravet bare skal gjelde
for innehaver av siida-andelen.
De fleste høringsinstanser stiller seg i utgangspunktet
positive til at siidaen gis en framtredende rolle i lovgivningssammenheng.
Etter departementets syn kan det ikke være tvil om at
siidaen i dag er et viktig element i reindriftssamfunnet. Dette
tilsier en sentral plass også i lovgivningssammenheng.
Ut fra definisjonen av siida vil det være klart hvem som
utgjør personkretsen i siidaen. Siidaen selv vil ha en
oppfatning om hvem som til enhver tid inngår i det fellesskapet
den konkrete siidaen representerer. Det forutsettes også at
en siida utøver reindrift på bestemte arealer.
Siidaen er knyttet til et areal, og mangler arealet, foreligger
det i prinsippet heller ingen siida.
Departementet ønsket å vurdere mer inngående muligheten
for å gjøre siidaen til det operative og juridiske
styringsnivået i reindriftsloven. På den bakgrunn
ble det i februar 2005 nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere
disse forhold nærmere. Gruppen avga sin rapport i januar
2006. Departementet viser til utvalgets og gruppens drøftelser,
og kan ikke se at det foreligger alvorlige innvendinger mot at siidaen
gis en plass i loven slik som foreslått av utvalget. Departementet
har imidlertid forenklet noen av reglene om siidaen på bakgrunn
av utvalgets rapport, samt innspill fra Sametinget og NRL under
konsultasjonene.
Utvalget har foreslått innføring av begrepet
"siidaandel". Med dette skal forstås en familiegruppe som
er en del av en siida, og som driver reindrift under ledelse av
en person eller ektefeller/samboere i fellesskap. Høringsuttalelsene
avspeiler litt forskjellige oppfatninger. Departementet er enig
i utvalgets vurderinger. Det er nødvendig å tydeliggjøre
et driftsmessig ansvarsforhold. Samtidig er det viktig å tydeliggjøre
forankringen i det fellesskapet siidaen utgjør, noe som
dagens driftsenhetsbegrep ikke gjør. På bakgrunn
av innspill under konsultasjonene, har imidlertid departementet
valgt å presisere at det med en siidaandel, i tillegg til
familiegruppe, også forstås en enkeltperson som
del av en siida.
Etter utvalgets forslag skal ansvarlige ledere av siidaandeler
ved enstemmighet kunne beslutte at det skal etableres en ny siidaandel
i siidaen under ledelse av en utpekt person som er myndig og fyller
lovens generelle krav.
Enkelte høringsinstanser uttrykker bekymring for at
ordningen kan være reintallsdrivende der hvor et sterkt
etableringspress gjør seg gjeldende. Etter departementets
syn bør det naturlige utgangspunkt være at reindriften
selv regulerer tilgangen til næringen. Dessuten vil det
i de fleste tilfeller ligge en effektiv begrensning i kravet om
enstemmighet. En forutsetning er likevel at det er fastsatt ytre
rammebetingelser for reindriften i form av et øvre reintall
for siidaen. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til
utvalgets forslag.
Utvalget foreslår at områdestyret ved etablering av
ny siidaandel skal kontrollere at de formelle vilkår er
oppfylt. Etter departementets syn bør områdestyret også foreta
en prøving av om etableringen svekker grunnlaget for en
bærekraftig reindrift i siidaen. I tråd med utvalgets
mindretall foreslås også en adgang for områdestyret
til å nekte godkjenning der hvor det gjennomsnittlige reintallet
i siidaen etter en etablering vil være mindre enn 250.
Sametinget går inn for å stryke dette vilkåret,
og viser til at det er andre forhold enn reintallet som bør
ligge til grunn ved etablering av ny siidaandel.
Forslaget fra Reindriftslovutvalgets side representerer en nyskaping
og er begrunnet i behovet for smidigere generasjonsoverganger. Det
er innehaveren av den enkelte siidaandel som alene forutsettes å kunne
bestemme om sideordnet rekrutteringsandel skal opprettes dersom
vilkårene for øvrig er oppfylt. De fleste høringsinstanser
har en positiv innfallsvinkel til ordningen. Departementet har vært
i betydelig tvil om dette spørsmålet. En slik
ordning kan føre til et stort etableringspress som på sikt
både vil svekke den økonomiske lønnsomheten
i næringen, samt være reintallsdrivende. Samtidig
ser man at det kan være hensiktsmessig å få til
en ordning for å kunne planlegge overdragelse av driftsenhet,
og samtidig sikre kontinuitet, trygghet og status i denne
overgangsperioden. På den bakgrunn kan departementet slutte
seg til forslaget om å etablere slike rekrutteringsandeler,
men det må settes langt klarere vilkår for en
slik etablering enn det utvalget foreslår. Etter departementets
syn er det, for å unngå utilsiktede tilpasninger,
ikke aktuelt å tilføre disse sideordnede rekrutteringsandelene
faste tilskudd over reindriftsavtalen.
Utvalget har foreslått at samboerskap på visse vilkår
likestilles med ekteskap. De fleste høringsinstanser slutter
seg til dette.
Departementet ser det slik at det som en følge av den
generelle samfunnsmessige utvikling er riktig å likestille
samboerskap med ekteskap. Departementet foreslår her to år,
noe som er i samsvar med tilsvarende bestemmelse i hustandsfellesskapsloven.
Sametinget og NRL slutter seg til denne endringen.
I tilknytning til bestemmelsene om siidaandel, sideordnet rekrutteringsandel
mv. reiser det seg en del likestillingsmessige spørsmål.
Utvalget har foreslått en egen bestemmelse om ektefelle/samboers
stilling.
Dagens reindriftslov må anses som kjønnsnøytral.
Departementet mener således det er riktig og nødvendig
at ektefelle/samboere gis mulighet til å inneha
hver sin selvstendige enhet også under ekteskap/samboerskap
selv om dette kan representere vanskelige problemstillinger i områder
med stort etableringspress. Sametinget
og NRL støtter endringen.
Utvalget har foreslått et eget kapittel som inneholder
alminnelige regler om utøvelse av reindrift. Det har i
høringen ikke framkommet prinsipielle innvendinger mot
forslaget. Sametinget uttrykker at det er fornøyd med at
uskrevne regler om god reindriftsskikk tas inn i loven.
Reindriftslovutvalget foreslo i sin utredning å ta alle
bestemmelser om merking av rein inn i loven. Bestemmelsene er, med
enkelte endringer, en videreføring av bestemmelsene i 1978-loven
og Landbruksdepartementets forskrifter om merking av rein fastsatt
12. juni 1984. Bakgrunnen for Reindriftslovutvalgets forslag
er bl.a. at det er knyttet sterke tradisjoner til reinmerke, og
at lovfesting synliggjør denne delen av reindriftskulturen
på en bedre måte. Departementet har vurdert en
mulighet for avvikende bestemmelser ut fra regionale ulikheter,
men er kommet til at dette ikke er hensiktsmessig. Kapittelet om reinmerking
er noe omredigert i forhold til utvalgets forslag.
Utvalget foreslår at distriktsordningen opprettholdes,
men at distriktsstyret rendyrkes som et privatrettslig organ. Høringsuttalelsene
slutter i det alt vesentlige opp om dette. Departementet har erfart
at den offentligrettslige rollen som distriktsstyrene er tildelt
etter dagens lov, har skapt problemer. Nærhet til dem det
gjelder, har gjort det vanskelig å gripe inn, i tillegg
til at det fort oppstår formell inhabilitet. Departementet
er derfor enig i at det er mest hensiktsmessig at distriktsstyret
kun har oppgaver av privatrettslig karakter.
Departementet er ikke enig i det som er anført om at
en del av de oppgaver distriktsstyret forutsettes å ha
etter forslaget, er av offentligrettslig karakter. Selv om distriktsstyrets
beslutninger følger av lov og er bestemmende for reineiernes
rettigheter og plikter, er de ikke utslag av offentlig myndighetsutøvelse
så lenge lovgiver ikke har forutsatt at dette skal være
en offentlig oppgave. Heller ikke etterfølgende offentlig godkjenning
(f.eks. av områdestyret) endrer etter departementets syn
dette, selv om godkjenningsvedtaket som sådan vil være
et forvaltningsvedtak.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om stemmefordeling.
Sametingets forslag vil kunne innebære en noe tung representasjon
for slike felles siidaandeler i forhold til andre siidaandeler,
og departementet ønsker derfor ikke å gå inn
for en slik løsning.
Etter utvalgets forslag vil en av distriktsstyrets viktigste
oppgaver være å utarbeide bruksregler. Bruksreglene
forutsettes å erstatte de mer interne delene av distriktsplanen
i dagens lov. Høringsuttalelsene er i betydelig grad positive.
Det påpekes imidlertid at øvrige interesser i
større grad bør involveres når bruksreglene
skal utarbeides.
Departementet ser forslaget om bruksregler som et tjenlig redskap
for forvaltningen av distriktets ressurser. Bruksreglene skal godkjennes
av områdestyret. Områdestyret skal her også vurdere
om bruksreglene gir grunnlag for en økologisk
bærekraftig reindrift i distriktet. Når det gjelder
reintallet for den enkelte siida, skal dette forelegges reindriftsstyret
for endelig stadfesting og godkjenning. Etter departementets syn
er reintallsspørsmålet så sentralt at
det tilsier en endelig behandling av reindriftsstyret. Dessuten
er eksisterende reintallsvedtak fattet av reindriftsstyret, jf. § 2
annet ledd i dagens lov, slik at man med en slik ordning får
kobling mellom gamle og nye reintallsvedtak. Sametinget har under
konsultasjonene gitt uttrykk for at reindriftsstyret kun skal stadfeste
reintallet ved at det kontrolleres om de formelle vilkårene
er oppfylt. Dette sluttet også flertallet i Sametingets
plenum seg til.
Et sentralt element i forslaget om bruksregler er bestemmelser
om beitebruk. Gjennom regler om beitebruk skal distriktets reineiere
sikres tilgang til nødvendige beiter gjennom året,
og reglene skal bl.a. være basert på den tradisjonelle
bruk av arealene og fremme rasjonelle bruksordninger. Høringsinstansene
har ikke rettet vesentlige innvendinger imot forslaget. Departementet
ser det som hensiktsmessig med en formalisering av slike kjøreregler
som beitebruksreglene innebærer. Beitebruksreglene innebærer
fastsettelse av sentrale rammebetingelser innenfor distriktet.
Lovutvalget foreslo i forslaget at distriktsstyret gjennom bruksreglene
skal fastsette et øvre reintall for den enkelte sommersiida
ut fra det beitegrunnlag som siidaen disponerer. Distriktets reintall
blir dermed summen av de enkelte siidaers reintall. I dag fastsettes
reintallet på distriktsnivå av reindriftsstyret,
mens områdestyret har adgang til å treffe vedtak om
høyeste reintall per driftsenhet.
Mange høringsinstanser som uttaler seg om dette, er
positive til de prinsipper utvalget her legger til grunn. Andre
høringsinstanser er av den oppfatning at reintallet er
blant de rammebetingelser som må fastsettes av myndighetene.
Departementet vil framheve at en her står overfor vanskelige
og sentrale problemstillinger i reindriftsnæringen som
det i mange år har vært satt inn store ressurser
for å løse. Reintall og beitebelastning har, når
det gjelder Finnmark, stått på dagsordenen i flere tiår
uten at man har kommet fram til gode og omforente løsninger.
Per i dag er reintallet i mange områder i Finnmark betraktelig
høyere enn det myndighetene anser som bærekraftig
i forhold til ressursgrunnlaget.
Gjennom etableringen av en egen næringsavtale med reindriften
har man fått bedre muligheter til å engasjere
reindriftens organisasjoner, samt å utforme de økonomiske
virkemidlene slik at de støtter opp om behovet for reintallsreduksjon.
Gjennom de årlige reindriftsforhandlingene har det vært
etablert ulike ordninger som skulle stimulere til økt produksjon
og dermed høyere slakteuttak. De siste årene har
virkemidlene i større grad blitt rettet inn mot produksjonsavhengige
tilskudd istedenfor faste tilskudd. Dette ser så langt
ut til å virke i positiv retning, men uten at de grunnleggende
problemene er løst. I tillegg til ordningene over reindriftsavtalen,
har departementet satt inn ekstraordinære virkemidler rettet
både mot reineiere og slakterier.
I 2002 fastsatte Reindriftsstyret høyeste lovlige reintall
for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde.
Det ble avsatt økonomiske midler for å stimulere
til reintallsreduksjon, samt etablert et eget prosjektkontor. Til
tross for at det slik er arbeidet aktivt i mange år for å få ned
reintallet i deler av Finnmark, står man fortsatt overfor
en situasjon der reintallet ikke er tilpasset beitegrunnlaget i
alle områder. Produksjonsindikatorer som kalvetilgang og
slaktevekt har imidlertid gjennomgående vært gode
i årene etter Reindriftsstyrets vedtak. Dette kan ha vært
med på å forsterke ulikhetene i virkelighetsforståelsen mellom
næringen og myndighetene med hensyn til hva som faktisk
er et bærekraftig reintall.
Etter departementets oppfatning er ulik virkelighetsforståelse
et kjernepunkt i forholdet mellom myndigheter og reindriftsnæringen;
legitimiteten av de vedtak som fattes og som alltid også vil
være et viktig grunnlag for en vellykket gjennomføring
i praksis. Et system for styring og forvaltning som mangler legitimitet
i næringen, vil stå i fare for å være
uten nevneverdig praktisk effekt i forhold til de målsettinger
som ligger til grunn.
Ved å bruke siidaens beitegrunnlag som basis for reintallsfastsettelsen,
mener departementet, i likhet med utvalget, at det kan være
lettere å få aksept for og få gjennomført
en reintallstilpasning som sikrer en langsiktig bærekraftig
reindrift. Departementet mener videre at reindriften har gode forutsetninger
for å bidra til vurderingene av hvor stort beitetrykk et
område faktisk tåler sett i et langsiktig perspektiv.
En forutsetning for at dette skal føre til et reintall
som er i balanse med ressursgrunnlaget, er at det i nødvendig utstrekning
er fastsatt grenser mellom reinbeiteområder, distrikter
og siidaer, samt beitetider. Der hvor slike rammebetingelser er
fastsatt, er det ikke vesentlige problemer med reintallet.
Rammebetingelsene nevnt ovenfor er nødvendige, men ikke
tilstrekkelige betingelser for at næringen skal fastsette
reintall i henhold til ressursgrunnlaget. Hovedutfordringen er derfor å utforme
regler som kombinerer næringsmessig selvstyre med kontrollordninger
og sanksjonsmuligheter som gjør at myndighetene kan ivareta
sitt ansvar både for en bærekraftig reindrift
og andre samfunnshensyn.
Departementet foreslår at distriktsstyret i bruksreglene
skal gjøre nærmere rede for de drifts- og beitemessige
vurderinger som ligger til grunn for det fastsatte reintallet. Myndighetenes
etterprøving vil først få praktisk betydning
etter at utøvere, siidaer og distrikter selv har gjort
sine vurderinger, og bare i den grad disse vurderinger har ledet
til et reintall som etter myndighetenes oppfatning er på et
uforsvarlig høyt nivå. Sametinget går
imot en slik etterprøving fra myndighetenes side.
I tråd med utvalgets utredning foreslås det
at sommersiidaen er utgangspunkt for fastsettelsen av øvre
reintall.
I utvalgets utredning foreslås en bestemmelse som innebærer
at dersom reintallet i en siida er høyere enn det fastsatte,
skal hver siidaandel redusere sitt reintall forholdsmessig. Departementet
støtter utvalgets forslag om å innføre
en slik modell, men foreslår at siidaen selv gis anledning
til å gjennomføre nødvendig reintallstilpasning
innen en nærmere fastsatt frist. Departementet går
imidlertid ikke inn for utvalgets forslag om at reduksjonen kun
skal gjelde for dem som har mer enn 200 rein. Både Sametinget
og NRL går inn for utvalgets modell med å skjerme siidaandeler
med lavest reintall. Etter departementets syn vil imidlertid forslaget
om at siidaen selv kan bestemme hvordan en reduksjon skal foretas,
et stykke på vei imøtekomme de behov som påpekes
fra Sametinget og NRL.
Departementet kan ved forskrift gi utfyllende bestemmelser om
fastsettelse av reintall.
I henhold til utvalgets forslag skal jordskifteretten gis flere
oppgaver etter reindriftsloven enn det den har i dag. Dette gjelder
avgjørelse om ny distriktsinndeling eller endring av tidligere
grense, regler om beitebruk og bestemmelse om øvre
reintall. Under konsultasjonene har både Sametinget og
NRL kommet med innvendinger mot å bruke jordskifteretten.
Under behandlingen av lovutkastet i Sametingets plenum gikk både
flertallet og mindretallet imot forslaget. NRL gikk også imot
forslaget på sitt styremøte i slutten av september
2006.
Gjennom lovrevisjonen i 1996 ble jordskifteretten gitt kompetanse
til å behandle visse sakstyper vedrørende reindriften,
jf. Ot.prp. nr. 28 (1994-1995). Slik departementet ser det, foreligger
det ikke tungtveiende innvendinger mot at jordskifteretten også får
oppgaver knyttet til interne forhold i reindriften. Den generelle
kompetansen som jordskifteretten har i forhold til grensegang og
bruksordninger, er nyttig også for behandling av saker
innenfor reindriften. Imidlertid er det behov for en opprusting
med hensyn til reindriftsfaglig kompetanse og samisk språk
og kulturforståelse, noe som også var forutsetningen
i forbindelse med lovrevisjonen i 1996. Vedtak om høyeste
reintall hører ikke naturlig inn under jordskifterettens
oppgaver. Det samme gjelder forslaget om å la jordskifteretten
prøve forvaltningsvedtak knyttet til distriktsgrensene.
Departementet vil imidlertid gå inn for utvalgets forslag
om å gi jordskifteretten en rolle når det gjelder
regler om beitebruk. Forutsatt at kompetansen som nevnt ovenfor styrkes,
finner departementet at slike oppgaver vil være naturlige
for jordskifteretten å ivareta.
På det regionale nivå foreslår Reindriftslovutvalget
at dagens områdestyrer gjøres om til fylkesreindriftsstyrer,
og at fylkesmannen overtar de oppgaver reindriftskontorene har i
dag. Utvalget foreslår videre at det sentrale reindriftsstyret
opprettholdes. På det administrative nivå videreføres
dagens sentrale enhet, men i form av Statens reindriftsforvaltning.
Etter utvalgets forslag forutsettes enkeltsaker flyttet ut av departementet
i sin helhet.
Høringsuttalelsene avspeiler ulike oppfatninger om dette.
En del høringsuttalelser er positive til forslaget om at
fylkesmannen skal ha administrativt ansvar på regionalt
nivå. Flere tar til orde for at Sametinget bør
overta ansvaret for reindriftsforvaltningen. Sametinget uttaler
at Regjeringen må ta initiativ til å utrede nærmere
forhold omkring samisk selvbestemmelse og forvaltning av reindriften.
Etter departementets syn må Sametingets krav ses i forhold
til det generelle behovet for en gjennomgang av hvilke politikkområder
Sametinget bør få økt myndighet over.
En prinsipiell avklaring med hensyn til Sametingets myndighet og
innflytelse på ulike områder vil kunne ta tid.
Samtidig haster det med å få andre viktige endringer
på plass. Dette har ført til at departementet
ved denne lovrevisjonen ikke foreslår endringer med hensyn
til organiseringen av den offentlige forvaltningen. Både
Sametinget og NRL er enige i at det i denne omgang ikke foretas
endringer i forvaltningsmodellen for reindriften.
Reindriftslovutvalget tar i utredningen opp spørsmålet
om hvem som skal påse at bestemmelser og vedtak blir overholdt.
Etter utvalgets oppfatning taler mye for at Reindriftsforvaltningen
bør skjermes for slike oppgaver.
Etter departementets oppfatning vil det være behov for
visse former for kontroll og oppsyn. Departementet ser det likevel
slik at forslaget om et eget reinoppsyn ikke bør følges
opp i denne omgang. Statens Naturoppsyn (SNO) har nå overtatt
det statlige naturoppsynet i Finnmark fra Fjelltjenesten, mens det ennå er
uvisst om SNO også kommer til å utøve
tjenester for Finnmarkseiendommen. På den bakgrunn kan
det være hensiktsmessig å avvente utviklingen her.
Det har vært vurdert å foreslå en hjemmel
i loven for senere opprettelse av et slikt tilsyn, men departementet
har kommet til at også dette bør vente. Dette vil
innebære at situasjonen blir som i dag. Både Sametinget
og NRL har under konsultasjonene uttrykt at de støtter
en slik avgjørelse.
Utvalget foreslår en meklingsordning for utenrettslig
konfliktløsning som er blitt godt mottatt blant høringsinstansene.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger. Etter departementets
syn er det viktig å åpne for en adgang til å løse
konflikter utenrettslig.
Utvalget har foreslått et eget kapittel hvor ulike sanksjonsbestemmelser
er samlet. Stort sett framkommer det ikke tungtveiende innvendinger
imot hovedtankene i forslaget. Regjeringsadvokaten, Advokatforeningen
og Politidirektoratet har imidlertid noen synspunkter som er kommentert
i merknadene, og for en del tatt hensyn til. Dagens lov er mangelfull i
forhold til muligheten for å iverksette tiltak og sanksjonere
dersom lover og regler ikke følges. Utvalgets forslag til
nye bestemmelser gir, etter departementets syn, både et
fleksibelt og nyansert virkemiddelapparat, og fremstår
som langt mer hensiktsmessig enn dagens bestemmelser.
Sametinget har under konsultasjonene gitt uttrykk for at de ikke
vil gå inn for utvalgets forslag til sanksjonsbestemmelser.
Begrunnelsen har vært at dersom reindriften selv ikke tildeles
den endelige myndighet til å fastsette reintall og ikke
har flertall i styringsorganene, svekkes sanksjonsbestemmelsenes legitimitet.
Under behandlingen i Sametingets plenum gikk flertallet imot forslaget
til sanksjonsbestemmelser. NRL har ikke hatt innvendinger mot forslaget
slik det foreligger.
I departementets høringsbrev av 1. mars 2002 tok departementet
opp spørsmålet om det gjennom loven bør
legges et klarere grunnlag for overordnet myndighets adgang til å instruere
de styrende organer, og i påkommende tilfeller omgjøre
fattede vedtak. Mange er negative til dette. Sametinget gir uttrykk
for at dette vil undergrave den rollen Sametinget og reindriften
er gitt gjennom oppnevning av medlemmer i de styrende organer. Departementet
har merket seg de innvendinger som har kommet, og vil ikke forfølge
dette nærmere.
Departementet legger til grunn at forslagene i liten grad vil
medføre økonomiske og administrative konsekvenser.
Den forvaltningsmessige oppfølging forutsettes å skje
innenfor dagens administrative og økonomiske rammer.
Forslagene har som siktemål å få en
bedre organisering og ressursforvaltning i reindriften. Departementet
legger til grunn at de løsninger som velges, samlet sett
vil gi grunnlag for miljømessige gevinster.
Konsekvensene i forhold til reindriftsavtalens tilskuddsordninger
er noe som må følges opp av avtalepartene i reindriftsavtalen.
Departementet har imidlertid som en klar forutsetning at lovendringene
i seg selv ikke skal føre til noen økning i avtalerammen. Dette
innebærer at eventuelle endringer i tilskuddsordningene
må skje innenfor de ordinære rammer.