Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Arne L. Haugen og Lise Wiik, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Petter Løvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Lars Peder Brekk, og fra Venstre, Gunn Berit Gjerde, viser til Ot.prp. nr. 25 (2006-2007), med forslag til ny reindriftslov.
Komiteen viser til at gjeldende reindriftslov, som
er fra 1978, var gjenstand for revisjon i 1996. Bestemmelser om
styring, forvaltning og interne forhold ble den gang viet liten
oppmerksomhet.
Komiteen viser til at til grunn for lovforslaget ligger
bl.a. utredning fra Reindriftslovutvalget avgitt 15. mars
2001 (NOU 2001:35). På veldig mange punkter har Regjeringen
valgt å følge opp lovutvalgets forslag.
Komiteen viser også til at Regjeringen
har valgt å følge utvalgets forslag om å ta
mest mulig inn i loven, og i liten grad forutsatt regulering ved
forskrift. Komiteen støtter dette, og er
enig i de prinsipper og vurderinger som er lagt til grunn når
det gjelder valg av lovteknisk løsning.
Komiteen viser til at departementet har hatt flere
konsultasjonsmøter med Sametinget og Norske Reindriftssamers
Landsforbund (NRL) under arbeidet med ny lov. Det har også vært
avholdt to åpne komitéhøringer om lovforslaget;
en i Alta og en i Oslo. Komiteen har merket seg at
både Sametinget og representanter for reindriftsnæringen
under høringen har bedt om at ILO-konvensjonen må inkorporeres
i loven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, er enig i Regjeringens vurdering av at
en slik henvisning ikke bør inntas i loven, og støtter
de synspunkter som er fremsatt i denne forbindelse.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, er for øvrig tilfreds med at det i
de avholdte konsultasjonene har vært stor grad av enighet
om andre sentrale forslag i loven.
Dette flertallet viser til at et nytt samerettsutvalg
ble oppnevnt i 2001. Utvalget skal utrede spørsmålene
omkring den samiske befolkningens rettslige stilling når
det gjelder retten til, og disponering og bruk av, land og vann
i de samiske områdene utenfor Finnmark fylke. Særlig
skal reindriftens arealbruk og rettigheter vurderes. Dette
flertallet viser til at det til grunn for fastsettelsen
av Reindriftslovsutvalgets mandat har ligget en forutsetning
om at de mer grunnleggende rettighetsspørsmål
skal vurderes av det nye samerettsutvalget.
Dette flertallet viser videre til at de foreslåtte
endringene i reindriftsloven må sees i sammenheng med Regjeringens
og Stortingets målsettinger for reindriftspolitikken om
en økonomisk, økologisk og kulturelt bærekraftig
reindrift. Reindriften er avhengig av biologiske ressurser, og bruken
av disse må være bærekraftige i et langsiktig
perspektiv. Dette flertallet er enig i prinsippet
om at det i stor grad bør legges til rette for et næringsmessig selvstyre,
dersom det kan kombineres med ovennevnte hensyn, og regler som gjør
det mulig for myndighetene å ivareta sitt ansvar på dette
området. Det vises i denne forbindelse til at staten bl.a.
har en overordnet plikt til å påse at reintallet
ikke overstiger ressursgrunnlaget.
Komiteen viser til at siidaer, som
har fått en sentral plass i loven, er en geografisk og
sosial gruppe av reineiere som utøver reindrift i fellesskap
på et bestemt areal.
Komiteen viser til at i motsetning til i dagens lov,
får siidaene nå en rolle i bestemmelsene om intern
organisering. Dette gjelder både i forhold til distriktsstyring
ved at siidaene skal ha representanter i distriktsstyret, samt beitebrukregler
(herunder reintallet) som distriktsstyret skal utarbeide i samråd
med siidaen. Videre er siidaens beitegrunnlag utgangspunkt for fastsettelsen
av reintallet. Når det gjelder etablering av nye siidaer,
skal siidaen avgjøre om dette skal skje.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, deler Regjeringens syn på at det
naturlige utgangspunktet er at reindriften selv regulerer tilgangen
til næringen, og at det i de fleste tilfeller vil ligge
en effektiv begrensning i kravet om enstemmighet. En forutsetning
er likevel at det er fastsatt ytre rammebetingelser for reindriften
i form av et øvre reintall for siidaen.
Flertallet vil understreke betydningen av at motorisert
ferdsel eller flyging inn i områder som er fredet i medhold
av lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, skal foregå i
samsvar med fastsatte forskrifter om vern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at reindriftsavtalen må avvikles, da denne er med på å skape
usunne tilstander i reindriftsnæringen. Offentlig støtte
til hold av rein bidrar til å øke reintallet,
noe som har resultert i de tilstander vi nå ser i reindriftsnæringen.
En gradvis avvikling av all offentlig støtte til reindriftsnæringen
vil bidra til at næringen igjen kommer i balanse. Disse medlemmer mener
at det må utredes om det er mulig å omlegge reindriften
til stasjonær reindrift og om en slik omlegging kan bidra
til å sikre økologisk balanse, bedre økonomi
for reindriftsnæringen og bedre dyrevelferd.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en omlegging til stasjonær
reindrift i Vest-Finnmark."
Disse medlemmer er på generelt grunnlag skeptiske
til i hvilken grad næringen selv er i stand til å utøve
det selvstyret som loven legger opp til. Reindriftsnæringen
er liten, og den har sterke historiske tradisjoner. Det er også et
omfattende slektskap mellom utøverne, noe som kan føre
til inhabilitet og favorisering av enkelte utøvere i næringen.
Dette kan igjen føre til anspente situasjoner og liten
troverdighet for distriktsstyrene i gjennomføringen av
pålegg overfor utøverne. Det er derfor viktig
at Regjeringen følger denne situasjonen nært.
Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen
må innta en restriktiv holdning når det gjelder å utbetale
erstatning for tap av rein på beite. Tap av rein vil bidra
til å redusere antall rein. Det er også god grunn
til å stille spørsmål ved om det antall tapte
rein som innrapporteres er et reelt tall, og hvor mye av dette som
skyldes tap på grunn av rovdyr. Disse medlemmer mener
at årsaken til tap av rein like gjerne kan skyldes et høyt
antall dyr og manglende beitegrunnlag og derved mange
svake dyr. Dette er et tap som næringen selv må ta
ansvar for. Disse medlemmer mener at når
det skal gis erstatning for tap av rein på grunn av rovvilt,
skal man være helt sikker på at det er rovvilt
som har forårsaket tapet. Uten slike klare retningslinjer
vil det være muligheter for at Staten gir erstatning for
tap av rein hvis død ikke er forårsaket av rovvilt. Disse medlemmer mener
at FOR 2001-05-04 nr. 468 § 8 - Øvrige
omstendigheter som tilsier rovvilttap - gir mulighet for at det
kan utbetales erstatning som ikke har stor nok sannsynlighet for
at tapet skyldes rovvilt, og derfor at § 7 er
god nok hjemmel for konstatering av erstatningsgrunnlag. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fjerne § 8 i FOR 2001-05-04
nr 468: Forskrift om erstatning for tap og følgekostnader
når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at det er 15 år siden Stortinget behandlet en egen stortingsmelding
om reindrift, St.meld. nr. 28 (1991-1992), jf. Innst. S. nr. 167
(1991-1992). Disse medlemmer mener at det må utarbeides
en ny reindriftsmelding på bakgrunn av de store endringer
som har skjedd i reindriften i denne perioden. Dette gjelder både
på det økologiske plan med arealinngrep, tap av
beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige
plan med økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov
og ny reinbeitekonvensjon, og på det økonomiske
plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger. Reindriftsnæringen
har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner,
lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap
og lav produktivitet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om reindrift innen våren 2008."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at loven, også utenfor
det samiske reinbeiteområdet, skal legge til rette for økologisk
bærekraft.
Flertallet viser videre til at det under høringen kom
inn forslag om at reindriften også utenfor det samiske
reinbeiteområdet skal legge til rette for også økonomisk
bærekraft, og at reindriften også i disse områdene
skal ha basis i lokal kultur. Dette bør reflekteres i lovens
ordlyd. Flertallet foreslår på denne
bakgrunn at det tas inn en tilføyelse i § 1
tredje ledd for å ivareta disse forhold, og fremmer følgende forslag:
"§ 1 tredje ledd skal lyde:
Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven legge
forholdene til rette for en økologisk og økonomisk
bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene med basis
i lokal kultur og tradisjon i de områder hvor det er gitt
tillatelse til reindrift etter reglene i § 8."
Komiteen viser til at lovforslaget
ikke inneholder henvisninger til dyrevelferd, og støtter
innspill fra Dyrevernalliansen under høringen om at dette
bør poengteres også i reindriftsloven. På denne
bakgrunn foreslås det at en tilleggsformulering tas inn
i § 1, som et nytt fjerde ledd. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"§ 1 nytt fjerde ledd skal lyde:
Både i og utenfor det samiske reinbeiteområdet skal
loven bidra til å sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein".
Komiteen viser til at det i dag utøves
samisk reindrift i det vesentlige i fjell- og utmarksområdene i
Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler
av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (Trollheimsloven)
og Hedmark. I Nord-Gudbrandsdal og Valdres utøves det reindrift
i regi av bygdefolk, som er organisert som andelslag (tamreinlag). Komiteen er
kjent med at reindriften står overfor forskjellige utfordringer
i de forskjellige geografiske områdene, f.eks. har man
andre utfordringer i Finnmark enn i områder lenger sør
i landet.
Komiteen vil peke på at den såkalte
trollheimloven gjelder for et større område enn
bare Trollheimen. For å forebygge misforståelser
foreslår flertallet derfor at man taler om "Trollheimen
og omegn". Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 2 andre ledd skal lyde:
For reindrift i Trollheimen og omegn gjelder reglene
i lov 21. desember 1984 nr. 101 om reindrift i kommunene
Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal."
Når reindriftsutøvere i et distrikt på særskilt grunnlag
har rett til å bruke beiter i et annet distrikt, kan man
etter komiteens flertalls, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiets, mening ikke kreve at det i tillegg foreligger
rettskraftig dom for forholdet eller at det foreligger en avtale
om det med alle berørte siidaer. Flertallet foreslår
derfor at man sløyfer siste punktum i § 42
tredje ledd, som heller ikke var med i utvalgets lovforslag. Flertallet fremmer
derfor følgende forslag:
"§ 42 tredje ledd skal lyde:
Distriktsinndelingen er ikke til hinder for samarbeid mellom
reindriftsutøvere på tvers av distriktsgrensene,
så sant et slikt samarbeid ikke går ut over andre
reindriftsutøveres rettigheter. Distriktsinndelingen er
heller ikke til hinder for bruk av beiter i annet distrikt når
dette følger av særskilt rettsgrunnlag."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"§ 42 tredje ledd skal lyde:
Distriktsinndelingen er ikke til hinder for samarbeid mellom
reindriftsutøvere på tvers av distriktsgrensene,
så sant et slikt samarbeid ikke går ut over andre
reindriftsutøveres rettigheter. Distriktsinndelingen er
heller ikke til hinder for bruk av beiter i annet distrikt når
dette følger av særskilt rettsgrunnlag. Med særskilt
rettsgrunnlag menes rettskraftig dom eller avtale som omfatter alle
berørte siidaer."
Disse medlemmer er sterkt bekymret for situasjonen
innen reindriftsnæringen, og da spesielt innen reindriftsnæringen
i Finnmark. Etter disse medlemmers oppfatning er
reintallet, spesielt i Vest-Finnmark, altfor høyt og det
må iverksettes kraftige tiltak for å få redusert
dette betydelig. Det er usikkert hvor høyt reintallet egentlig
er i dag, da det fremkommer motstridende opplysninger om dette. Reintallet
i dette området må ikke overstige 60 000 dyr,
og det må snarest iverksettes tiltak som gjør
at man kan nå dette målet i løpet av
kort tid. Det er også uklart om det er noen evne og vilje
i reindriftsnæringen til selv å gjøre
noe med dette. Derfor må staten ta et betydelig ansvar
for at en reduksjon kan gjennomføres. Problemstillingen
om et for høyt reintall har vært tatt opp en rekke
ganger tidligere, men uten at det fra verken statlige myndigheter
eller fra næringen selv har blitt vist noen evne til å håndtere
dette. Disse medlemmer kan ikke se hvordan den nye
reindriftsloven skal håndtere denne problemstillingen og mener
at det fra statens side må iverksettes langt hardere tiltak
for å få reintallet ned på et nivå som
bidrar til økologisk balanse i områder som i dag
er truet. Reindriftsnæringen er etter disse medlemmers oppfatning
ikke i stand til selv å redusere reindriftstallet. Staten
må derfor fastsette det maksimale reintallet i hvert enkelt
reinbeitedistrikt, slik at reintallet kommer i balanse i forhold
til økologi og dyrevernmessige hensyn. Det må heller
ikke over reindriftsavtalen utbetales offentlig støtte
til flere rein enn det maksimale antall rein som er fastsatt for
hvert enkelt reinbeitedistrikt. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 42 nytt fjerde ledd skal lyde:
Departementet fastsetter maksimalt antall rein for hvert enkelt
reinbeitedistrikt. Distriktsstyret fordeler distriktets reintall
mellom hver enkelt siida."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser videre til at en av de mest sentrale
endringene i lovforslaget er knyttet til ressursforvaltning. Reindriften
er en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur,
noe som innebærer at statlige myndigheter har et ansvar
for at reindriftsnæringen opprettholdes på et
bærekraftig nivå.
Komiteen er opptatt av at ressursgrunnlaget for
videre bruk og høsting bevares, og at økosystemer og
artsbestander i naturlige omgivelser ivaretas for fremtiden.
Etter komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, sin oppfatning støtter
de foreslåtte lovendringene opp om dette.
Flertallet viser til at Stortinget ved flere anledninger
har påpekt det ansvar som staten har i forhold til utvikling
av en bærekraftig reindrift, noe som blant annet har kommet
til uttrykk både ved behandlingen av de årlige
reindriftsavtaleproposisjonene og statsbudsjettene. Flertallet viser
også til at Riksrevisjonen, i Dokument nr. 3:12 (2003-2004),
har påpekt at det ikke var satt tilstrekkelige rammebetingelser
i reindriftsloven som hindrer konkurranse om beitene.
Flertallet har merket seg at Regjeringen har vært
opptatt av at bestemmelsene i reindriftsloven skulle utformes på en
slik måte at det både legges til rette for økt
indre selvstyre i reindriften, samtidig som at staten kan ivareta
sitt overordnede ansvar på en god måte. Flertallet deler
dette synet.
Komiteen viser til at i de tilfeller der antallet sommersiidaer
er over syv, kan det være situasjoner der ordningen med
loddtrekning er lite hensiktsmessig. Det bør derfor åpnes
for at Reindriftsstyret i helt spesielle tilfeller kan fastsette
at det skal være mer enn syv medlemmer av styret. Av hensyn
til styrets effektivitet mener komiteen at 11 medlemmer uansett
må være et maksimum. Dersom antallet siidaer likevel
overstiger antallet styremedlemmer, skal man trekke lodd eller la
styrevervene gå på omgang. Komiteen foreslår
at det foretas en tilføyelse i tredje ledd i § 43,
og fremmer derfor følgende forslag:
"§ 43 tredje ledd skal lyde:
Hvis særlige grunner tilsier det, kan Reindriftsstyret
fastsette at styret skal ha inntil 11 medlemmer. Hvis sterke grunner
foreligger, kan Reindriftsstyret bestemme at en sommersiida som
er vesentlig større enn gjennomsnittet i distriktet, skal
ha sterkere representasjon i styret enn det som følger
av reglene i annet ledd. Denne sommersiidaen kan imidlertid ikke ha
flertall i styret.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser ellers til at likestillingspolitiske
prinsipper bør tas med også i denne vurderingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, er opptatt av at det ved oppnevning av områdestyrene
bør legges vekt på å ivareta behovet
for tilstrekkelig næringsmessig kompetanse.
Komiteen viser til at alle tamreinlagene
i dag er underlagt Områdestyret i Sør-Trøndelag/Hedmark. Komiteen viser
videre til innspill som kom inn under høringen om at også Oppland
fylkeskommune bør oppnevne en representant til områdestyret, som
kan representere lokal tilhørighet og kunnskap knyttet
til tamreinlagenes virksomhet. Komiteen støtter
dette, og ber Regjeringen bidra til dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at dagens lov både er
mangelfull og uklar i forhold til sanksjonsmuligheter. Sanksjonsreglene
i ny lov innebærer en betydelig forbedring på dette
området. De nye sanksjonsreglene, kombinert med reglene
om hvordan et for høyt reintall skal reguleres, gjør
etter flertallets syn at man får et langt
bedre verktøy for å få redusert et for
høyt reintall enn det dagens lov gir. Flertallet er
kjent med at det foreligger grunnleggende og prinsipielle forskjeller
mellom Sametinget og departementets syn på statens muligheter
for ressurskontroll, noe som også fremkom under komitéhøringen
i Stortinget. Flertallet støtter Regjeringens
syn på at det må etableres regler for effektiv kontroll
fra myndighetenes side mht. reintall. Etter flertallets oppfatning
medfører reglene om hvordan et for høyt reintall
skal reduseres, en vesentlig forbedring i forhold til dagens lov.
Komiteen viser til at det under høringen
er stilt spørsmål ved om politiet bør
få vedtakskompetanse direkte i reindriftsloven til å gripe
inn overfor ulovlige forhold i reindriftsnæringen, i tråd
med gjeldende reindriftslov § 24. Komiteen viser
til Regjeringens begrunnelse for ikke å følge
opp dette i denne omgang, jf. statsrådens brev til næringskomiteen
datert 16. april 2007, som er vedlagt denne innstillingen.
Det vises også til at politiet allerede har tilstrekkelig
hjemmel for en inngripen i eventuelle ulovlige forhold, jf. politiloven § 7
første ledd nr. 3.
Komiteen vil, i forhold til Regjeringens
forslag, foreslå en tilføyelse om telling av rein
og kontroll av reintall i § 81. Som ledd i ressursforvaltningen
vil det være nødvendig å ha en mulighet
til å foreta offentlig kontrollerte reintellinger. Det
må derfor kunne gis nærmere bestemmelser om telling
av rein, slik også dagens lov gir adgang til gjennom § 19 tredje
ledd annet punktum og § 33. En adgang til å gi bestemmelser
om telling av rein har også vært forutsatt fra
Regjeringens side, men det er for komiteen opplyst
at Regjeringen har lagt til grunn at slike bestemmelser kan forankres
i § 81 i forslaget. For ikke å etterlate
noen tvil om at det også med hjemmel i ny lov skal kunne
gjennomføres telling av rein og kontroll av reintall, har komiteen sett
det som hensiktsmessig at dette presiseres særskilt i den
generelle forskriftshjemmelen.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"§ 81 Forskrifter skal lyde:
Departementet kan fastsette nærmere forskrifter til
gjennomføring av denne lov, herunder om telling av rein
og kontroll av reintall."