Endringsforslagene i Ot.prp. nr. 72 (2006-2007) er i all hovedsak
motivert av den markedsmessige og tekniske utviklingen innenfor
området for elektronisk kommunikasjon. I tillegg har erfaringer
med bruken av regelverket både nasjonalt og innenfor EØS-området
siden 2003, ført til behov for enkelte justeringer i nasjonal
lovgivning, herunder har det fremkommet behov for sterkere virkemidler
på tilsynssiden.
De telepolitiske målsettingene ligger fast, slik de framgår
i ekomlovens formål om å sikre brukerne i hele
landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester,
gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge
til rette for bærekraftig konkurranse.
Forslagene om endringer for å sikre sterkere virkemidler
på tilsynssiden tar sikte på å tilrettelegge
for bedre måloppnåelse av disse målsettingene.
Ekomreguleringen søker å ivareta viktige hensyn som
teknologinøytralitet, markedsnøytralitet, samfunnssikkerhet,
nyskaping og konkurranse.
Med de endringene som foreslås i proposisjonen, ønsker
departementet å oppnå en bedre balanse mellom
de ulike hensynene og interessene som knytter seg til elektronisk
kommunikasjon.
Lov om elektronisk kommunikasjon omfatter alle former for overføring
av elektromagnetiske signaler, enten det skjer via elektrisk strøm,
lys (optiske overføringsmedier), radiosignaler eller andre
former.
Loven omfatter dermed all transmisjonsvirksomhet med tilhørende
tjenester, utstyr og installasjoner uten hensyn til hvilken teknologi
det tas utgangspunkt i.
Eksempel på ledningsbundne nett er det faste jordbundne
telenettet, kabel-TV-nett med mer. Eksempel på radiobaserte
nett er mobiltelefonnett eller annen trådløs radioaksess,
radiolink, satellittnett, samt jordbundne nett for analog- og digital-TV
og radio.
Internett fremstår for brukerne som ett enhetlig nett.
Det er imidlertid ikke et eget fysisk overføringsnett,
men et tjenestenett som i stor grad benytter ulike typer infrastruktur
som opprinnelig er bygget ut for andre teletjenester. Internetteknologien
gjør det mulig å knytte sammen ulike typer fysiske
nett i en stor sammenhengende logisk nettinfrastruktur.
Utviklingen i det norske ekommarkedet de siste fem årene
viser at markedet fortsatt er i sterk vekst og utvikling. Det lanseres
stadig nye tekniske løsninger, tjenester og forretningsmodeller,
og folk er raske med å ta de nye tjenestene i bruk. Den
totale omsetningen i ekommarkedet øker fortsatt, om enn
med en noe lavere takt enn tidligere.
Antallet registrerte tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett
og offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester har økt
betydelig siden liberaliseringen i 1998. Per utgangen av mars 2007
var det registrert over 200 tilbydere, mens det var færre
enn 90 registrerte tilbydere ved utgangen av 2002. Det store antallet
aktører i ekommarkedet er relativt små selskaper
med et begrenset antall kunder.
Et mindre antall av aktørene selger ekomtjenester basert
på egen infrastruktur, mens mange er tjenestetilbydere
som videreselger tjenester basert på avtaler med aktører
som har egen infrastruktur. Markedet for bredbånd skiller
seg noe ut fra andre deler av markedet ved at en stor del av aktørene
har bygget ut lokale eller regionale nett som er grunnlag for tjenester
i et geografisk avgrenset marked.
Den teknologiske og markedsmessige utviklingen gjør
at det ikke i samme grad som tidligere er naturlig å skille
mellom ulike former for teknologisk overføring av kommunikasjon.
Digitaliseringen har gjort at skillet mellom telekommunikasjon,
informasjonsteknologi og kringkasting langt på vei er visket ut
og konvergert til et samlet marked for elektronisk kommunikasjon
(ekom).
Antall personer som har tilgang til Internett, eller som benytter
Internett daglig, øker sterkt. Om lag seks av ti husholdninger
hadde bredbånd ved utgangen av 2006. De fleste benytter
ADSL som tilknytningsteknologi, men andelen som benytter bredbånd via
kabel-TV eller optisk fiber, har økt betydelig de siste årene.
I løpet av 2006 er det også et betydelig antall
abonnenter som har tatt i bruk bredbånd via radioaksess.
I internasjonal sammenheng har Norge på 2000-tallet
hatt et lavt prisnivå og et godt utvalg av ekomtjenester
over hele landet.
De internasjonale prissammenlikningene viser at Norge har lavere
priser enn mange andre land innenfor OECD-området med både
flere konkurrerende operatører og langt større
kundegrunnlag. De nordiske landene, inkludert Norge, er blant de
billigste landene for flere tjenester.
De digitale radiosendingene når 70 pst. av befolkningen
på riksnettet (april 2007). Utbyggingen av det digitale
bakkenettet for fjernsyn startet høsten 2006, og høsten
2007 skal det digitale nettet være tilgjengelig i 3 av
11 regioner. Det analoge nettet skal etter planen slukkes helt innen
utgangen av 2009.
Telenor og NetCom har hvert sitt riksdekkende mobilnett (GSM-nett).
Begge tilbyderne har oppgradert nettene for økte dataoverføringshastigheter.
1. februar 2007 åpnet Network Norway et nytt GSM-nett.
Det planlegges et landsdekkende nett der utbyggingen i første
omgang vil gjøres i de større byene. Teletopia
Mobile Communications AS fikk i 2002 tillatelse til å etablere
et GSM-nett i 1800 MHz-båndet. Nettet er bygget ut hovedsakelig
i Oslo-området og er senere overtatt av MTU-gruppen.
I Norge er det gitt tre tillatelser til etablering av tredjegenerasjons
mobilnett (3G), henholdsvis til NetCom as, Telenor ASA og Hi3G Access
Norway AS. Sistnevnte aktør har ennå ikke startet
utbygging. NetCom har bygget ut i tråd med sin konsesjon,
og Telenor er forpliktet til å ha fullført dekningsforpliktelsene
pr. 1. mars 2007. I desember 2004 ble Nordisk Mobiltelefon Norway
AS gitt tillatelse til å anvende de tidligere NMT-frekvensene
til etablering av et mobilkommunikasjonsnett. Tjenestene i nettet markedsføres
under navnet ICE. Nordisk Mobiltelefon har så langt oppfylt
sine dekningsforpliktelser i henhold til tillatelsen, og vil bygge
ut ytterligere basestasjoner i 2007.
Den raske utviklingen innenfor elektronisk kommunikasjon medfører
stadige behov for endringer og justeringer av lovverket. Erfaringer
med bruken av regelverket både nasjonalt og innenfor EØS-området siden
2003, fører også til behov for enkelte justeringer
i nasjonal lovgivning. Departementet legger derfor med proposisjonen
frem forslag til enkelte endringer og presiseringer i gjeldende
ekomlov.
Forslagene bygger i hovedsak på den tekniske og markedsmessige
utviklingen, i tillegg til behov for sterkere virkemidler på tilsynssiden.
EUs revisjon av gjeldende regulering (ekompakken) som vårt
nasjonale regelverk bygger på, er nå startet opp.
Resultatet av EUs revisjon vil først kunne forventes å skulle
gjennomføres i EU og EØS-statenes nasjonale regelverk
med ikrafttreden i 2010-2011. Departementets foreliggende odelstingsproposisjon
med forslag til revisjon av ekomregelverket tar ikke opp i seg denne
nye EU-revisjonen.
Revisjonen som det redegjøres for i proposisjonen, tar
sikte på å imøtekomme nasjonalt behov
for endringer/justeringer i ekomregelverket i mellomperioden
fram til ikrafttreden av eventuelle lovendringer som følge
av EUs revisjon. I tillegg vil det senere kunne være behov
for å komme tilbake til Stortinget med fremlegg om særlige
spørsmål som er under vurdering blant annet i
EU. Det vises her blant annet til at EU 21. februar 2006 vedtok
et direktiv om lagring av elektroniske kommunikasjonsdata.
Departementet har i samarbeid med Post- og teletilsynet vurdert
spørsmålet for særskilte mobilregulerte
soner knyttet til politiets, Forsvarets og Kriminalomsorgens behov
for begrenset bruk av allerede tildelte frekvenser. I dette arbeidet
har ekommyndigheten i februar 2007 nedsatt en arbeidsgruppe under ledelse
av Post- og teletilsynet med deltakere fra tilbyderne, justismyndighetene
og Forsvaret, som utreder de praktiske konsekvenser av innføring
av mobilregulerte soner. Vurderinger vedrørende særskilte mobilregulerte
soner har, sammen med endringene i straffeprosessloven, ført
til at det foreslås justeringer i ekomloven for å tilrettelegge
for særskilte mobilregulerte soner.
Samferdselsdepartementet foreslår i § 6-2 å innta et
hjemmelsgrunnlag i ekomloven som gir politiet en begrenset rett
til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre, dersom
vilkårene for identifisering av kommunikasjonsanlegg ved
bruk av teknisk utstyr etter straffeprosessloven foreligger. Videre
foreslår Samferdselsdepartementet å ta inn et
hjemmelsgrunnlag som gir myndigheten rett til å gi tillatelse
til politiet til å ta i bruk frekvenser som allerede er
tildelt andre også til andre formål av mer forebyggende
karakter. Også Forsvaret og Kriminalomsorgen kan gis slik
tillatelse av myndigheten.
Det forutsettes at bruken av særlige mobilregulerte
soner ikke får urimelige konsekvenser for frekvensinnehaverne
og sluttbrukerne, og at eventuelle uheldige sider ved etablering
av mobilregulerte soner så langt som mulig avhjelpes. Hjemmelen
for etablering av særlige mobilregulerte soner bør
derfor avgrenses til politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen, som
klart har identifisert et behov for en slik hjemmel.
Departementet har delvis valgt å imøtekomme tilbydernes ønske
om å bli varslet ved etablering av mobilregulerte soner,
ved å foreslå at tilbyderne normalt skal bli underrettet
i de tilfeller hvor Forsvaret, politiet og Kriminalomsorgen etter
søknad har fått tillatelse fra myndigheten til å etablere
mobilregulert sone.
Ved lov 17. juni 2005 nr. 87 om endringer i straffeprosessloven
og politiloven har politiet i straffeprosessloven § 216
b annet ledd bokstav c fått adgang til å foreta
identifisering av mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved
bruk av teknisk utstyr.
Lovendringen gir domstolen på visse vilkår
kompetanse til ved kjennelse å beslutte at politiet kan
bruke peileutstyr for å identifisere mobiltelefoner som brukes
innenfor et begrenset område, som for eksempel den mistenktes
bosted eller arbeidssted. Etter at telefonen er identifisert, kan
politiet starte prosessen som leder til alminnelig kommunikasjonsavlytting.
Gjennomføring av lovendringen i straffeprosessloven
forutsetter etablering av såkalte mobilregulerte soner.
Mobilregulerte soner kan opprettes ved at trafikken jammes - dvs.
at det sendes ut signaler som interfererer med og blokkerer mobilsignal,
og/eller ved at det etableres falske basestasjoner som
avslører mobiltelefonenes identitet og deretter overtar
telefonens kontakt med nettilbyders basestasjon (oppfangere).
Samferdselsdepartementet og Post- og teletilsynet forvalter det
elektromagnetiske frekvensspekteret og tildeler frekvenstillatelser
med hjemmel i ekomloven § 6-2. Etter ekomregelverket
og fast forvaltningspraksis kan en frekvenstillatelse ikke nyttes
av andre enn den som har fått tildelt tillatelsen med mindre
dette fremkommer av tillatelsen selv. Denne ordningen må likevel
kunne fravikes dersom sterke samfunnshensyn tilsier det. For å sikre
at kommunikasjonshensyn blir ivaretatt ved gjennomføringen
av straffeprosesslovens bestemmelser, samt for å sikre harmonisering
av lovverket, foreslår Samferdselsdepartementet på dette
grunnlag å innta et hjemmelsgrunnlag (§ 6-2
nytt fjerde–syvende ledd) for etablering av særlige
mobilregulerte soner som gir begrenset rett til å ta i
bruk frekvenser som er tildelt andre.
I tillegg til at politiet vil få en begrenset rett til å ta
i bruk frekvenser som er tildelt andre dersom vilkårene
for identifisering av kommunikasjonsanlegg ved bruk av teknisk utstyr
etter straffeprosessloven foreligger, foreslår departementet å ta
inn et hjemmelsgrunnlag som gir myndigheten rett til i særlige tilfeller
når viktige tjenestlige behov tilsier det, å gi tillatelse
til politiet til å ta i bruk frekvenser som allerede er
tildelt andre, også til andre formål av mer forebyggende
karakter. Også Forsvaret for øvingsformål
og Kriminalomsorgen kan gis slik tillatelse av myndigheten. For
Kriminalomsorgen er det særlig aktuelt å benytte
mobilregulerte soner i tilknytning til fengselsanstalter for å hindre/kontrollere
kommunikasjon med innsatte.
Det er en forutsetning at bruken av særlige mobilregulerte
soner ikke får urimelige konsekvenser for frekvensinnehaverne
og sluttbrukerne, og at eventuelle uheldige sider ved etablering
av mobilregulerte soner så langt som mulig avhjelpes. Hjemmelen
for etablering av særlige mobilregulerte soner foreslås derfor
avgrenset til politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen, som klart
har identifisert et behov for en slik hjemmel.
Virksomheten til Post- og teletilsynet skal i samsvar med vedtak
i Stortinget være selvfinansiert. Gebyrene skal dekke kostnadene
med den delen av forvaltningsvirksomheten som Post- og teletilsynet
utøver. Samferdselsdepartementet legger opp til
at Forsvaret, politiet og Kriminalomsorgen ikke skal betale gebyr
for mobilregulerte soner til Post- og teletilsynet. Tilsynets kostnader
vil således måtte bli dekket av tilbydere av elektroniske
kommunikasjonsnett- og tjenester.
Den markedsmessige og teknologiske utviklingen gir grunnlag for
utvikling av et stort antall nye tjenester over trådløse
og faste bredbåndsforbindelser.
Departementet har vurdert om bredbåndstelefoni (også omtalt
som IP-telefoni eller VoIP) er hensiktsmessig regulert i ekomlovgivningen.
Departementets konklusjon er at dagens regelverk i hovedsak er godt tilpasset
til å regulere også bredbåndstelefoni.
Det er således etter departementets oppfatning ikke på det nåværende
tidspunkt nødvendig eller ønskelig å gjøre
andre endringer i ekomregelverket på grunn av framveksten
og utviklingen av bredbåndstelefonitjenester.
Samferdselsdepartementet ser det imidlertid som sannsynlig at
det vil kunne oppstå tvil om noen av disse bredbåndstelefonitjenestene
skal anses for å være en "elektronisk kommunikasjonstjeneste",
og om tilbyderen av tjenesten således vil bli underlagt de
forpliktelser og rettigheter som gjelder for tilbydere av elektroniske
kommunikasjonstjenester.
For å unngå overregulering, og av hensynet
til forutsigbarhet for tilbydere og forbrukere, ønsker Samferdselsdepartementet
at det tas inn en hjemmel som gir departementet anledning til å unnta
visse tjenester fra regelverket for elektronisk kommunikasjon ved
forskrift eller enkeltvedtak. Endringen foreslås inntatt
ved å endre § 1-2 om lovens virkeområde.
Fremveksten av Internett og e-post har gitt svært store
positive samfunnsmessige virkninger både for næringsliv,
forbrukere og myndigheter. I kjølvannet av den positive
utviklingen har det imidlertid oppstått negative fenomener
i form av spam og ondartet programvare, som er med på å hemme
en fortsatt god utvikling.
Spam er en betegnelse som i dagligtale ofte blir brukt om uønsket
og masseutsendt e-post. Betegnelsen er ikke tidligere anvendt i
lovgivning, og det finnes per i dag ikke noen legaldefinisjon av
spam. Det samme gjør seg gjeldende med begrepet ondartet programvare,
som blir brukt om uønskede programmerte instruksjoner på en
datamaskin.
Departementet har vurdert om gjeldende regulering er et hensiktsmessig
virkemiddel for å kunne bekjempe spam og ondartet programvare
(tidligere også omtalt som skadelig kode) innenfor rammen
av ekomlovgivningen.
Departementet foreslår en mindre presisering i ekomloven § 2-3
for å sikre at det kommer klart frem at myndigheten gjennom
enkeltvedtak og forskrift kan kreve at tilbyder skal gjennomføre
tiltak som begrenser mengden av spam og ondartet programvare. Departementet
foreslår ikke på det nåværende
tidspunkt forskriftsendring på dette punkt, men vil i samarbeid
med Post- og teletilsynet følge utviklingen nøye,
og fortløpende vurdere behovet for å ta i bruk regulering.
Etter lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)
kan tilbydere med sterk markedsstilling pålegges prisforpliktelser
for levering av tilgang til egne nett og tjenester til andre tilbydere.
Dersom tilbyder med sterk markedsstilling tar for høy pris
i forhold til fastsatte priskrav, er det ikke hjemmel i ekomloven
for å kreve overprisen tilbakebetalt. Et tilbakebetalingskrav
må således avgjøres etter andre rettsgrunnlag
enn ekomloven, og av andre organer enn ekommyndigheten.
Ved vedtakelsen av ekomloven i 2003 ble mangelen på hjemmel
for tilbakebetaling kritisert av flere av de nye tilbyderne som
er avhengig av tilgang til Telenors nett. I Innstilling fra samferdselskomiteen om
ekomloven, Innst. O. nr. 121 (2002-2003), ble Samferdselsdepartementet
bedt om å vurdere om det skal etableres en hjemmel for
tilbakebetaling i ekomloven for de tilfeller prisen ikke har vært
i samsvar med krav om kostnadsorientert pris, og eventuelt komme
tilbake til Stortinget med forslag til hjemmel. Komiteens begrunnelse
var at når tidspunkt for retting av priser etter klage
blir satt til vedtakstidspunktet, kan netteier ha et incitament
til å beregne seg for høye priser. Hvis myndighetene
har hjemmel til å sette et annet tidspunkt for retting
enn vedtakstidspunktet, kan det hevdes at netteierne blir stimulert
til å sette riktigere priser og markedet blir mer selvregulerende.
I § 10-12 foreslås det innført
en ny regel om tilbakebetaling i ekomloven.
Bestemmelsen foreslås gitt virkning der tilbyder med
sterk markedsstilling tar for høy pris i forhold til fastsatte
priskrav. Bestemmelsen vil etablere et rettsgrunnlag slik at tilbydere
som kjøper innsatsfaktorer av tilbyder med sterk markedsstilling,
kan få tilbakebetalt overprisen. Bestemmelsen foreslås
gitt virkning for overpris som er tatt etter iverksettelse av lovendringen.
Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse der Post- og teletilsynet
har fastsatt en maksimalpris eller en LRIC-pris forutsatt at disse
overholdes.
Alle overtredelser av ekomloven er straffesanksjonert (§ 12-4).
Videre er det i loven hjemlet flere forvaltningstiltak, for eksempel
tvangsmulkt (§ 10-7) og pålegg om retting
(§ 10-6). Loven inneholder ingen bestemmelser
som gir hjemmel for å pålegge administrativ sanksjon,
slik dette er definert i Sanksjonsutvalgets innstilling NOU 2003:15
"Fra bot til bedring". En administrativ sanksjon vil etter innstillingen
eksempelvis være overtredelsesgebyr.
Ekomloven med forskrifter fastsetter en rekke plikter for tilbydere
av ekomtjenester. I tillegg fastsettes et betydelig omfang plikter
gjennom enkeltvedtak.
Tilsynsmyndigheten har per i dag få muligheter til å sanksjonere
allerede begåtte brudd på handlingsnormer fastsatt
i enkeltvedtak.
Det foreslås å utvide sanksjonsmulighetene
ved overtredelser av ekomloven, forskrift og enkeltvedtak gitt med
hjemmel i loven, ved å innføre en ny regel om
overtredelsesbot (vanligvis omtalt som overtredelsesgebyr). De konkrete
reglene for utmåling av boten vil bli fastsatt i forskrift.
Samtidig foreslås det å konkretisere hvilke
sanksjoner som skal anvendes på hvilke overtredelser, herunder
ved å foreslå endringer i bestemmelsen om straff
for overtredelser av ekomloven. Endelig foreslås det endringer
i bestemmelsen om tvangsmulkt. Hovedformålet er å innføre
et mer nyansert sanksjonssystem enn det som finnes i dag ved brudd
på ekomloven, ekomforskriften og vilkår gitt med
medhold i loven.
Samlet sett innebærer endringene etter departementets
vurdering et sett med virkemidler som i større grad er
tilpasset ekommarkedet enn tilfellet er etter dagens reaksjonssystem,
uten at det går ut over rettssikkerheten.
Departementet mener det er behov for å styrke det administrative
sanksjonsapparatet når det konstateres brudd på ekomloven.
Myndighetene har erfart at en rekke plikter i ekomloven ikke
uten videre etterleves. I en del tilfeller vil aktørene
ha et økonomisk incitament til å ikke oppfylle
plikter eller etterleve forbud. De virkemidler som tilsynet har
i dag er ikke tilstrekkelige til å sikre etterlevelse,
fordi de i seg selv ikke vil redusere de økonomiske incentivene
til å bryte reglene.
Det foreslås å innføre en ny regel
om overtredelsesbot i § 10-13 for å utvide
sanksjonsmulighetene ved overtredelser av ekomloven, forskrifter
gitt med hjemmel i loven eller ved overtredelser av enkeltvedtak
og beslutninger fattet med hjemmel i ekomloven. I høringen
ble begrepet overtredelsesgebyr benyttet. Det har imidlertid blitt
stilt spørsmål til om det er korrekt å bruke
betegnelsen "gebyr" om den sivilrettslige sanksjonen som foreslås
i § 10-13. Det foreslås derfor i stedet å bruke
betegnelsen "overtredelsesbot". Denne begrepsendringen medfører
ingen realitetsendring.
Samtidig foreslås det å konkretisere hvilke
sanksjoner som skal kunne anvendes på ulike overtredelser,
blant annet ved å foreslå endringer av nå gjeldende
straffebestemmelse i § 12-4. I tillegg foreslås
det en endring i § 10-7 om tvangsmulkt. Tidspunktet
for når tvangsmulkt begynner å løpe skal
etter forslaget fastsettes av myndigheten. Samtidig foreslås
det tatt inn en hjemmel til å frafalle krav om påløpt
mulkt helt eller delvis.
I Ot.prp. nr. 58 (2003-2004) ble det fastsatt at det skulle opprettes
en brukerklagenemnd for elektronisk kommunikasjon (BKN). BKN er
en forbrukerklageordning hvor forbrukere på en rask og
billig måte skal kunne få behandlet sine klager
på elektroniske kommunikasjonstjenester. Videre skal nemnda
være en uavhengig bransjenemnd, finansiert at tilbyderne. Nemnda
treffer rådgivende, ikke bindende avgjørelser,
og utøver ikke forvaltningsvirksomhet.
Brukerklagenemnd for elektronisk kommunikasjon (BKN) ble opprettet
med virkning fra 1. februar 2006.
På bakgrunn av erfaringer gjort i arbeidet med opprettelsen
av Brukerklagenemnda og senere, samt endringer i markedet for elektronisk
kommunikasjon, foreslås det å gjøre enkelte
endringer i bestemmelsen om nemnda (§ 11-5). Hovedprinsippet
i gjeldende bestemmelse om at det skal være en klagenemnd
på området for elektronisk kommunikasjon, foreslås
imidlertid videreført.
Det rettslige grunnlaget for BKN finnes i ekomloven § 11-5
og ekomforskriften § 10-1 med tillegg av nemndsavtalen
for BKN. Dagens avtalemodell har imidlertid vist seg å være
et lite egnet instrument da administrasjonen av avtaleinngåelsene
er ressurskrevende. I tillegg fremstår forholdet mellom
avtalepliktig tilbyder som på tross av plikten ikke har
inngått avtale og sluttbruker som ønsker å klage,
noe uklart.
Samferdselsdepartementet foreslår på denne
bakgrunn at lovgrunnlaget for nemnda endres fra å forutsette
en avtalebasert nemnd, til at tilbydernes plikter i forhold til
nemnda lovfestes.
Departementet ønsker å videreføre
at BKN skal være tilbyderfinansiert og anser det mest hensiktsmessig
at denne plikten tas inn i loven.
Brukerklagenemndas karakter som en bransjenemnd forutsettes videreført.
Myndigheten foreslås gitt hjemmel til å fastsette
nærmere bestemmelser om nemnda.
ENUM er et databasesystem som kan legge til rette for en mer
effektiv form for samtrafikk mellom forskjellige typer for elektronisk
kommunikasjon. En ENUM-database vil kunne fungere som et logisk samtrafikkpunkt.
Post- og teletilsynet kan etter ekomloven fastsette planer for
navn og adresser for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester,
samt gi forskrifter og tillatelser til bruk av ressursene. I Ot.prp.
nr. 58 (2002-2003) er det presisert at tilsynets kompetanse også omfatter
databaseløsninger som oversetter telefonnumre til internettdomenenavn
(ENUM).
Ved vedtakelsen av ekomloven var arbeidet med ENUM kommet svært
kort. Det er derfor behov for en mindre lovendring med sikte på å presisere
at myndigheten også på området for nummer,
navn og adresser kan sette ut oppgaver som ikke faller innunder
forvaltningens kjerneområde, til private i tillegg til
andre myndighetsorganer. Formålet med dette er blant annet å kunne
tilrettelegge for introduksjon av ENUM på kommersiell basis
for å bidra til innovasjon, herunder nye elektroniske kommunikasjonstjenester.
Departementet ønsker å legge til rette for
bruk av ENUM, men mener at det på det nåværende
tidspunkt er for tidlig i forhold til utviklingen av markedet å gi
tilbyderne pålegg om bruk av en slik base.
Endringene gjelder forslag til å sikre at tilbyder bevarer
taushet om opplysninger som mottas fra annen tilbyder ved kjøp
av nødvendige innsatsfaktorer i tjenesteproduksjonen, sikre
at myndigheten har hjemmel til å påby tiltak for å hindre
utstråling som forstyrrer elektronisk kommunikasjon uansett
hvilken type utstyr det er som forårsaker forstyrrelsen, sikre
at myndigheten kan kalle tilbake radioamatørlisensen når
innehaveren har opptrådt i strid med forskrift om radioamatørlisens,
samt enkelte mindre justeringer i et fåtall andre bestemmelser.
Enkelte av forslagene om lovendringer vil føre til at
det må påregnes noe økt ressursbruk for
Post- og teletilsynet. Dette gjelder forslag til ny § 6-2
fjerde til syvende ledd om mobilregulerte soner. Post- og teletilsynet
er brukerfinansiert. Økte kostnader for tilsynet vil derfor
måtte finansieres av markedet. Lovforslaget hjemler bl.a.
etablering av mobilregulerte soner. Slik etablering vil også kunne
føre til noe økte kostnader for politiet, Forsvaret
og Kriminalomsorgen ved kjøp av utstyr mv.
Oppfølging av hjemmel for tilbakebetaling i forslag
til ny § 10-12 må også antas å kunne
kreve noe ekstra ressurser for Post- og teletilsynet, særlig
i en startfase.
Innføring av overtredelsesbot, jf. forslag til ny § 10-13,
vil kunne kreve økte ressurser i Post- og teletilsynet
i en innføringsfase.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Karita Bekkemellem, Irene Johansen, Synnøve Brenden
Klemetrud, Tor-Arne Strøm og Truls Wickholm, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Per Sandberg og Arne Sortevik, fra
Høyre, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra
Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Kristelig
Folkeparti, Jan Sahl, fra Senterpartiet, Ragnhild Aarflot Kalland,
og fra Venstre, Borghild Tenden, har merket seg at proposisjonen omhandler
enkelte endringer i lov om elektronisk kommunikasjon, og at endringsforslagene
i all hovedsak er motivert av den markedsmessige og tekniske utviklingen
innenfor området for elektronisk kommunikasjon.
Komiteen deler også vurderingene om at
erfaringer med bruken av regelverket, både nasjonalt og innenfor
EØS-området siden 2003, har ført til
behov for enkelte justeringer i nasjonal lovgivning, herunder at
det har det framkommet behov for sterkere virkemidler på tilsynssiden.
Komiteen vil peke på at det er gledelig
at de telepolitiske målsettingene om å sikre brukerne
i hele landet gode, rimelige og framtidsrettede elektroniske teletjenester,
gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge
til rette for bærekraftig konkurranse, ligger fast. Forslagene
om sterkere virkemidler på tilsynssiden er ment å skulle
tilrettelegge for bedre å kunne oppnå de telepolitiske
målene.
Komiteen har merket seg at de prinsipielle
og personvernmessige hensynene rundt mobilregulerte soner er tatt
stilling til i lov 17. juni 2005 nr. 87 om endringer i straffeprosessloven
og politiloven hvor politiet, gjennom straffeprosessloven § 216
b annet ledd bokstav c, har fått adgang til å foreta
identifisering av mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved
bruk av teknisk utstyr.
Komiteen ser at endringene i ekomloven omhandler
gjennomføring av lovendringen i straffeprosessloven som
forutsetter etablering av såkalte mobilregulerte soner.
Komiteen har merket seg at forslaget fremmes for å sikre
at kommunikasjonshensyn blir ivaretatt ved gjennomføringen
av straffeprosesslovens bestemmelser. Og videre at hjemmelsgrunnlag
(§ 6-2 nytt fjerde–syvende ledd) for
etablering av særlige mobilregulerte soner gir en begrenset
rett til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre.
Komiteen har merket seg at det er en forutsetning
at bruken av særlige mobilregulerte soner ikke får
urimelige konsekvenser for frekvensinnehaverne og sluttbrukerne,
og at eventuelle uheldige sider ved etablering av mobilregulerte
soner så langt som mulig avhjelpes. Hjemmelen for etablering
av særlige mobilregulerte soner foreslås derfor
avgrenset til politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen, som klart
har identifisert et behov for en slik hjemmel.
Komiteen har videre merket seg at de typer utstyr,
metoder og omfang justismyndighetenes inngrep i mobile soner vil
ha, er lite kjent i dag og vil avhenge av blant annet kriminalitetsutviklingen
og den teknologiske utviklingen. Dette er moment som taler for særlig årvåkenhet
fra tilsynsmyndigheten og allmennheten, for å sikre at
gjennomføringen av mobilregulerte soner skjer på en
måte som best mulig ivaretar hensyn til personvern, forbrukerinteresser, driftssikkerhet
og kvalitet i elektroniske kommunikasjonsnett.
Komiteen vil også understreke at justismyndighetenes
bruk av frekvenser tildelt andre, i dette tilfelle hovedsakelig
mobiloperatører, taler for å imøtekomme
frekvensinnehavernes informasjonsbehov når frekvenser tildelt
dem tas i bruk. Det faktum at konsekvensene av bruken ikke er entydig
kjent, styrker dette hensynet.
Komiteen mener derfor at justismyndighetene via
Post- og teletilsynet på egnet måte bør
holde frekvensinnehaverne informert om hvilke frekvenser som er
tatt i bruk gjennom mobilregulerte soner, når og hvor dette
skjedde, samt hvilken metode som ble tatt i bruk. Det må i
den forbindelse etableres rutiner som sikrer at informasjonen behandles
og oppbevares på en sikker og forsvarlig måte
av særlig autorisert personell hos frekvensinnehaverne.
Komiteen har med glede merket seg at departementet
har vurdert om gjeldende regulering er et hensiktsmessig virkemiddel
for å kunne bekjempe spam og ondartet programvare innenfor
rammen av ekomlovgivingen, selv om det ikke foreslås endringer
på det nåværende tidspunkt. Komiteen mener dette
er et alvorlig problem for samfunnet. Komiteen vil
derfor understreke at myndigheten følger utviklingen nøye,
og fortløpende vurdere behovet for å ta i bruk
regulering, slik det er beskrevet i proposisjonen.