Det offentlege som oppdragsgivar har eit særskilt ansvar
for å opptre seriøst og motverke sosial dumping.
I Regjeringas handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar
i offentleg sektor har ein blant anna understreka at det er viktig
at det offentlege som oppdragsgivar stiller krav til arbeidsstandarder
og til arbeidsmiljøet til arbeidstakarane.
Som ei oppfølging av Regjeringas handlingsplan mot sosial
dumping, jf. Revidert nasjonalbudsjett for 2006, foreslår
departementet ei føresegn i lov om offentlige anskaffelser
som gir regjeringa høve til å påleggje
offentlege oppdragsgivarar å nytte kontraktsklausular som
skal sikre lønns- og arbeidsvilkår i offentlege
kontraktar som ikkje er dårlegare enn det som følgjer
av gjeldande tariffavtale, regulativ eller det som elles er normalt
for vedkommande stad og yrke. Føresegna gir òg
Regjeringa fullmakt til å påleggje oppdragsgivarar å føre
tilsyn med at klausulane blir overhaldne, og å setje i
verk tiltak overfor leverandørane ved manglande etterleving
av klausulane. Ei slik ordning er allereie gjennomført
for sentrale statlege styresmakter gjennom departementsrundskriv
frå juni 2005. Rundskrivet er ei gjennomføring av
ILO-konvensjon nr. 94 om arbeidarklausular i offentlege kontraktar,
som Noreg ratifiserte i 1996. Forslaget til lovendring utvidar ordninga
til òg å omfatte offentlegrettslege organ og kommunal
sektor. For sentrale statlege styresmakter vil den lovbestemte ordninga
erstatte rundskrivet.
Forslaget til lovføresegn er ein overordna fullmaktsheimel.
Den nærmare utforminga av pliktene til oppdragsgivaren
blir fastsette i forskrift.
Etter EØS-utvidinga 1. mai 2004 har det vore
ein sterk auke i arbeidsinnvandringa til Noreg. Det er brei semje
blant partane i arbeidslivet og styresmaktene om at veksten i talet
på arbeidsinnvandrarar så langt har medverka positivt
til norsk økonomi ved å avhjelpe mangel på arbeidskraft
i fleire bransjar, særleg i byggjebransjen. Det er likevel
rapportert om aukande problem med useriøsitet og sosial
dumping.
Det er grunn til å tru at arbeids- og tenesteinnvandringa
framleis vil vere vesentleg i åra som kjem. Det er derfor
viktig at ein har eit regelverk som varetek dei seriøse
aktørane og sikrar òg dei utanlandske arbeidstakarane
akseptable vilkår på den norske arbeidsmarknaden.
Dersom ein ikkje lykkast med dette, risikerer ein å få eit
todelt arbeidsliv der arbeidsinnvandrarane jobbar meir eller mindre
uregistrert og på uakseptable lønns- og arbeidsvilkår.
Det er òg ein føresetnad for ei rask avvikling
av overgangsreglane for arbeidstakarane frå dei nye EØS-landa
at ein får på plass eit godt regelverk og eit
robust kontroll- og sanksjonssystem. Det er bestemt å innføre
tilsvarande overgangsordningar for arbeidstakarar frå Romania
og Bulgaria, jf. Ot.prp. nr. 12 (2006-2007). I utgangspunktet blei
ordningane for dei åtte nye EØS-landa frå 2004
vidareførte for ein treårsperiode frå 1. mai
2006, men det er lagt til grunn at det skal gjerast ei ny vurdering
i løpet av denne perioden.
Lovforslaget er aktualisert av den auka arbeidsinnvandringa frå dei
nye EØS-landa etter 2004. Det har vist seg vanskeleg å få fullstendig
oversikt over omfanget av arbeidsinnvandringa. Spesielt er det manglande
oversikt over dei arbeidstakarane som ikkje er tilsette direkte
i norske verksemder.
ILO-konvensjon nr. 94 om arbeidarklausular i offentlege arbeidskontraktar
blei vedteken på Arbeidskonferansen i Genève i
1949. Noreg ratifiserte konvensjonen i 1996.
Konvensjonen gjeld innhaldet i arbeidskontraktar når
det offentlege set bort arbeid. Formålet med konvensjonen
er å sikre at lønns- og arbeidsvilkår
blir haldne på eit normalt nivå for samanliknbart arbeid.
Når ein inngår teneste- og byggje- og anleggskontraktar,
skal ein derfor kreve at kontraktane inneheld klausular som sikrar
arbeidstakarane lønns- og arbeidsvilkår som ikkje
er mindre fordelaktige enn dei som gjeld for same type arbeid, i
det same geografiske området. I praksis inneber dette at
lønns- og arbeidsvilkåra ikkje skal vere dårlegare
enn det som følgjer av gjeldande tariffavtale, regulativ
eller det som er normalt for vedkommande stad og yrke. Konvensjonen
gjeld òg for arbeid som blir utført av underentreprenørar.
Konvensjonen slår fast at verksemder som leverer tilbod
på entreprisar og tenester, må gjerast merksame
på innhaldet i klausulane. Vidare krev konvensjonen at
det må vere ordningar som sikrar ei effektiv oppfølging
av klausulane, og at staten gjennomfører tilstrekkelege
sanksjonstiltak dersom klausulane ikkje blir etterlevde.
Konvensjonen omfattar òg kjøp av tenester der utanlandske
verksemder skal utføre arbeidet. Dersom arbeidet skal gjerast
i eit anna land, er det lønns- og arbeidsvilkåra
som er normale i det distriktet i det landet der arbeidet blir utført,
som gjeld.
Konvensjonen er berre forpliktande for sentrale statlege styresmakter,
men i følgje konvensjonen kan det bestemmast at den òg
skal gjelde for andre delar av offentleg sektor.
I tråd med forpliktingane i ILO-konvensjon nr. 94, er
krav om klausular om lønns- og arbeidsvilkår gjort
gjeldande for kontraktar som sentrale statlege styresmakter inngår.
Dette omfattar departementa og underliggjande forvaltningsorgan,
men ikkje statsføretak, selskap i statleg eige eller statlege
stiftingar.
Rundskrivet gjeld når sentrale statlege styresmakter
inngår kontraktar om tenester og byggje- og anleggsarbeid
som nemnt i lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
og forskrift 7. april 2006 nr. 402 om offentlige anskaffelser.
Rundskrivet gjeld for kontraktar om alle tenester og byggje-
og anleggsarbeid som overstig EØS-terskelverdiane,
som frå januar 2007 er på kr 1 100
000 for tenester og kr 43 500 000 for byggje- og anleggskontraktar.
Det følgjer av rundskrivet at oppdragsgivarane skal
stille krav i kontrakten om at leverandøren skal kunne
dokumentere arbeidstid og lønnsutbetalingar til arbeidstakarane
som utfører oppdraget.
Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av
tariffavtaler mv. (allmenngjeringsloven) har som formål å sikre
utanlandske arbeidstakarar lønns- og arbeidsvilkår
som er likeverdige med dei vilkår norske arbeidstakarar
har. Den 21. november 2006 fatta Tariffnemnda vedtak om
allmenngjering av tariffavtale for byggjeplassar i Noreg. Forskrifta
tredde i kraft 1. januar 2007. På område
der det er fastsett allmenngjeringsforskrifter, vil det i praksis
vere det lønnsnivået som følgjer av desse
forskriftene, som blir avgjerande òg i forhold til kva
lønnsnivå som skal krevjast for tilsette hos leverandørar
som inngår kontraktar med offentlege oppdragsgivarar.
Ei gjennomføring av konvensjonen vil først
og fremst få sjølvstendig betydning innanfor tenestesektoren,
då tariffavtalar her ikkje er allmenngjorde. ILO-konvensjon
nr. 94 dekkjer både teneste- og byggje- og anleggssektoren,
og har derfor per i dag eit vidare verkeområde enn allmenngjeringa.
Departementet ser at det ikkje er rettsleg avklart om ei gjennomføring
av ILO-konvensjon nr. 94 er i tråd med Noregs forpliktingar
etter EØS-avtalen. Departementet meiner likevel at det
ligg føre gode argument for at dei omsyn som konvensjonen
skal ivareta, er omsyn som legitimt bør kunne grunngi ein
restriksjon på den frie flyten av tenester. At 60 statar, av
desse 9 EU-medlemmer, har ratifisert konvensjonen, er ein sterk
indikasjon på at bruk av arbeidsklausular i offentlege
kontraktar er eit allment akseptert verkemiddel i offentleg internasjonal
rett. Ein viser òg til EUs anskaffingsdirektiv 2004/18/EC
artikkel 26, som er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 7. april
2006 nr. 402 om offentlige anskaffelser § 3-11
andre ledd, og som spesifikt anerkjenner kontraktsvilkår
som omhandlar sosiale omsyn. Dette kan for eksempel vere vilkår
knytte til arbeidsvilkår. Departementet meiner òg
at det offentlege har eit spesielt ansvar for å sikre at
offentlege oppdragsgivarar ikkje sjølve medverkar til utnytting
av arbeidstakarar. Etter departementet si meining blir ikkje denne moglegheita
avgrensa av EF-rettens reglar om høvet til å yte
tenester på tvers av landegrensene.
Høyringsbrev og høyringsnotat med forslag til lovendring
blei sendt på høyring den 26. mars 2007.
Fleire av høyringsinstansane påpeiker at ein
bør vere varsam med å påleggje oppdragsgivarar å nytte kontraktsklausular
som varetek andre formål enn det som er formålet
med regelverket for offentlege anskaffingar. Departementet viser
til at Noreg har ei forplikting etter ILO-konvensjon nr. 94 til å påleggje sentrale
statlege styresmakter å nytte arbeidarklausular i sine
kontraktar. Sosial dumping kan vere eit problem òg ved
kontraktar som andre offentlege verksemder inngår, som
kommunane og offentlegrettslege organ. Mange kommunar har òg
innført klausular i tråd med krava konvensjonen
set. Departementet meiner det er mest formålstenleg å ha
eit felles rettsleg grunnlag og felles reglar for slike klausular.
KS meiner at forslaget er uproporsjonalt fordi problemet med
sosial dumping er avgrensa til særskilde bransjar
og geografiske område. Departementet meiner at det kan
takast omsyn til dette under utforminga og praktiseringa av forskrifta.
Fleire høyringsinstansar reiser òg spørsmål
ved om forslaget vil få noka særleg praktisk betydning, sidan
det allereie er vedteke allmenngjering av tariffavtalar i den bransjen
der problemet med sosial dumping er størst. Departementet
viser til at det offentlege som oppdragsgivar har eit særskilt
ansvar for å opptre seriøst og motverke sosial
dumping. Lovforslaget omfattar dessutan tenestekontraktar, og dekker såleis
bransjar der det per i dag ikkje er vedteke allmenngjering av tariffavtalar.
Justisdepartementet meiner at forslaget kan vere i strid med
EØS-avtalen, og at kravet til gjengs lønn kan
vere problematisk i forhold til proporsjonalitetsprinsippet. Departementet
er innforstått med at det ikkje er rettsleg avklart om
ei gjennomføring av ILO-konvensjon nr. 94 er i tråd
med Noregs forpliktingar etter EØS-avtalen. Ein viser vidare
til at ein ved vurderinga av kva som er gjengs lønn, må sjå på formålet med
ordninga, som er å hindre utnytting av arbeidskraft. Forslaget
legg såleis ikkje opp til at det skal krevjast lønn
i samsvar med det gjennomsnittlege norske lønnsnivået
i vedkommande bransje og geografiske område, men at dei
samla lønns- og arbeidsvilkåra skal haldast på eit
normalt nivå for samanliknbart arbeid i vedkommande bransje
og geografiske område.
Departementet er einig i at omgrepet gjengs lønn ikkje
er presist. Forslaget til lovtekst er derfor endra på dette
punktet slik at den ligg nærmare den ordlyden som er nytta
i omsetjinga av ILO-konvensjon nr. 94. Det ligg ikkje i forslaget
at oppdragsgivaren skal fastsetje eit bestemt lønnsnivå,
men at han i ein konkret situasjon må ta stilling til om
lønns- og arbeidsvilkåra i ei verksemd ligg på eit
normalt nivå for vedkommande stad og yrke.
Departementet har kome til at det ikkje vil vere føremålstenleg å gje
Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet ansvar for å kontrollere
om leverandørar overheld klausular om å ha norske
lønns- og arbeidsvilkår, på områder
der det ikkje gjeld forskrifter om allmenngjering. Utafor verkeområde
til forskrifter om allmenngjering gjeld det ingen lovbestemte krav til
lønn som kan vere grunnlag for tilsyn. Arbeidstilsynet
har såleis ingen særleg kompetanse når
det gjeld spørsmål om lønn. Etter lovframlegget
skal ILO-konvensjonen gjennomførast med ein modell der
oppdragsgivar er pliktsubjekt og plikten til leverandøren
følgjer av kontraktstilhøvet mellom oppdragsgivar
og leverandør. Det vil vere vanskeleg å tilpasse
rolla til tilsynsetatane til ein slik kontraktsrettsleg modell.
Etter ein totalvurdering har departementet difor kome til at
ansvaret for tilsyn og kontroll må liggje hos oppdragsgivaren
aleine.
Det er vanskeleg å gi noko presist overslag over omfanget
av problema med sosial dumping. Følgjeleg er det òg
vanskeleg å berekne kva verknader forslaget om å gjennomføre
ILO-konvensjon nr. 94 vil få.
På område der tariffavtalar ikkje er allmenngjorde,
kan kravet til eit normalt lønnsnivå innebere
ein kostnadsauke for utføringa av arbeidet, fordi lønnsnivået
i enkelte prosjekt kan komme til å auke.
På bakgrunn av krava om tilsyn og sanksjon i ILO-konvensjon
nr. 94, kan ein rekne med noko ressursbruk knytt til administrativ
oppfølging av klausulane.
For den enkelte leverandør kan forslaget innebere auka
administrative kostnader, dersom dei internt i bedrifta må ta
omsyn til to lønnsregime, eitt for arbeid som blir utført
i Noreg og eitt for arbeid som blir utført i opphavslandet.