Arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005 reiser spørsmål
om hvordan de enkelte straffebudene bør utformes. I Ot.prp.
nr. 90 (2003-2004) er det gjort en rekke grunnleggende valg som
påvirker utformingen, som for eksempel opphevingen av skillet
mellom forbrytelser og forseelser, om det fortsatt skal stilles
både objektive og subjektive vilkår for straff,
og om medvirkning og forsøk skal være straffbart.
Disse valgene er kommet til uttrykk i bestemmelser i den alminnelige
delen i straffeloven 2005, og legger premisser for utformingen av
den spesielle delen. Det gjenstår å avgjøre
hvordan den spesielle delen skal deles inn i kapitler, og å ta
stilling til en rekke mindre spørsmål om hvordan
straffebudene skal utformes. I tillegg må det tas endelig
stilling til spørsmål der Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)
bare antyder løsningen, som for eksempel når det
gjelder hvilke strafferammer den nye loven skal ta i bruk, og når forsøk
skal være straffbart.
Bruken av minstestraff blir det tatt stilling til i premissene
til de enkelte kapitlene i loven, men hovedtrekket er at bruken
av minstestraff reduseres kraftig i tråd med intensjonene
i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004).
Behovet for en språklig og redaksjonell forbedring av
straffeloven var en del av bakgrunnen for at Straffelovkommisjonen
ble opprettet. Under Stortingets behandling av den alminnelige delen
av straffeloven 2005 ble behovet for en modernisering og språklig
forenkling understreket særskilt.
De viktigste endringene som skal gjøre straffeloven
2005 lettere å forstå, er sammenfatningsvis disse:
en mer konsekvent fordeling av straffebestemmelser
på straffelov og spesiallovgivning, slik at de mest alvorlige
straffebudene står i straffeloven,
mer kortfattede straffebud,
oppheving av straffebestemmelser som er utdaterte eller
overflødige ved siden av mer generelle bestemmelser,
overskrifter i hvert straffebud,
en mer moderne språkdrakt,
oppheving av skillet mellom forbrytelser og forseelser,
slik at bestemmelser som rammer ulike alvorlighetsgrader av samme
handling står samlet i loven,
definisjoner av skyldformene,
flere eksempler kombinert med generelle uttrykk,
kompliserte sidestrafferammer erstattes med egne straffebud
som rammer grove overtredelser, og
flere henvisninger for å kompensere for lovreglenes
fragmentariske preg.
I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) sluttet departementet seg i det
vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag om å redusere
antall strafferammer fra 16 i straffeloven 1902 til 8 i ny straffelov.
Justiskomiteen sluttet seg til dette. Departementet holdt det imidlertid åpent
om det er behov for en strafferamme på "fengsel inntil
6 måneder" mellom "bot" og "fengsel inntil 1 år".
I tillegg ble det foreslått å heve maksimumsstraffen
til 30 år for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten
og folkemord.
Departementet foreslår at straffeloven 2005 skal inneholde
en strafferamme på "fengsel inntil 6 måneder"
- mellom "bot" og "fengsel inntil 1 år". Dette er hensiktsmessig
for å kunne oppnå en ønsket gradering
innenfor det lavere sjiktet av strafferammene. En rekke av bestemmelsene
som foreslås videreført har i dag strafferammer
på fengsel i 3 eller 6 måneder. I enkelte tilfeller
er det foreslått en strafferamme på fengsel inntil
1 år for å åpne for pågripelse
og varetektsfengsling - selv om en ren straffverdighetsvurdering
skulle tilsi at fengsel i 6 måneder er tilstrekkelig.
Departementet holder i tillegg fast ved forslaget om at maksimumsstraffen
settes til 30 år for enkelte særlig grove lovbrudd.
Dette gjelder for det første krigsforbrytelser, forbrytelser
mot menneskeheten og folkemord. For det annet gjelder det for de
aller alvorligste terrorhandlinger. Maksimumsstraffen på 30 år
bør forbeholdes straffebestemmelser der helt spesielle
hensyn, som for eksempel internasjonale forpliktelser, gjør
seg gjeldende.
I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) er prinsippene for kriminalisering
behandlet nærmere, og dette ligger til grunn for arbeidet
med den spesielle delen i straffeloven 2005. Anvendelsen av prinsippene
har reist ett spørsmål som det er behov for å drøfte
mer utførlig. Ved vurderingen av om en straffebestemmelse
i straffeloven 1902 skal videreføres eller ikke, må det ofte
tas stilling til hvilken betydning det skal ha at den aktuelle bestemmelsen
er lite anvendt i praksis. Straffelovkommisjonen begrunner ofte
forslag om ikke å videreføre bestemmelser i straffeloven
1902 med at bestemmelsen er lite anvendt. Noen ganger er tilsynelatende
dette momentet det avgjørende.
Departementet mener derimot at det ikke uten videre kan legges
til grunn at en bestemmelse ikke bør videreføres
fordi den har vært lite anvendt av domstolene eller påtalemyndigheten.
Departementet vil derfor være varsom med å tillegge
dette momentet avgjørende betydning uten en nærmere
vurdering av årsakene til at straffebestemmelsen i praksis
har hatt et lite nedslagsfelt. Slike vurderinger foretas i merknadene
til den enkelte bestemmelsen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde
Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig
Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker
og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Akhtar Chaudhry, viser til at den nåværende
straffeloven daterer seg fra 1902, og at det er et stort reformbehov.
I løpet av de over 100 årene siden straffeloven
ble vedtatt, har samfunnsforholdene vært i sterk endring.
Framveksten av det teknologiske og internasjonaliserte kunnskapssamfunnet
har også påvirket synet på straff. Samtidig
har mange nye straffebud kommet til. Internasjonale forpliktelser setter
i stadig større grad premisser for vurderingene av hvilke
handlinger som skal kunne straffes, og for hvor streng straff som
skal kunne anvendes.
Komiteen har merket seg at bruken av fengselsstraff
er seksdoblet de siste 40 årene. Samtidig har nærmere
70 prosent av innsatte alkohol- og narkotikaproblemer, og en av
to innsatte kommer tilbake til soning i løpet av en femårsperiode.
Dette viser at det er viktig å tenke alternativt i utformingen
av de strafferettslige prinsipper som skal danne grunnlaget for
myndighetenes strengeste tvangsutøvelse. Komiteen mener
det er viktig at forebyggende velferdstiltak, gode lokalsamfunn
og fritids- og aktivitetstilbud for unge blir ivaretatt som et ledd
i arbeidet med å forebygge at kriminelle handlinger blir
begått. For personer som har begått en kriminell
handling er det sentralt å sørge for at det går
kortest mulig tid fra gjerningstidspunktet til dom og straffegjennomføring.
Særlig overfor unge lovbrytere er det viktig med rask,
målrettet og effektiv reaksjon. Komiteen er også av
den oppfatning at alternativer til ubetinget fengsel må utvikles,
innholdet i straffegjennomføringen må videreutvikles
og styrkes, og det må innføres en tilbakeføringsgaranti
ved løslatelse, særlig for gjengangerkriminelle. Komiteen ønsker
også å øke bruken av konfliktråd,
enten som en del av rettsforhandlingene eller som et alternativ. Komiteen ser
derfor fram til den bebudede stortingsmeldingen om kriminalomsorg
som vil bli lagt fram i 2008.
Komiteen mener det er viktig med en bedre differensiering
i utmålingen av straffer, med strengere straff på områder
som voldtekt, drap, grov vold og sedelighetsforbrytelser. Det er
viktig å fokusere på smartere og mer effektive
straffer knyttet til barne- og ungdomskriminalitet, innsatte med
rusproblemer og gjengangere. Slik kan en politikk for helhetlig
kriminalitetsbekjempelse bidra til å forebygge kriminalitet
blant ungdom, behandle rusmiddelmisbrukere og tilbakeføre
gjengangere i strafferettsystemet til en kriminalitetsfri tilværelse.
Komiteen viser til at alminnelig del av ny straffelov
ble vedtatt som lov 20. mai 2005 nr. 28. (jf. Innst. O.
nr. 72 (2004-2005)).
Komiteen understreker at straffebestemmelsene
i den spesielle delen av straffeloven bør utformes slik
at loven blir mer moderne og tilgjengelig enn i dag, og viser til
at dette skal oppnås blant annet ved
en mer konsekvent fordeling av straffebestemmelser
på straffelov og spesiallovgivning, slik at de mest alvorlige
straffebudene står i straffeloven,
mer kortfattede straffebud,
oppheving av straffebestemmelser som er utdaterte eller
overflødige ved siden av mer generelle bestemmelser,
overskrifter i hvert straffebud,
en mer moderne språkdrakt,
en mer bevisst språklig utforming av hver enkelt bestemmelse
for å klargjøre hva som er hovedregel og hva som
er unntak,
oppheving av skillet mellom forbrytelser og forseelser,
slik at bestemmelser som rammer ulike alvorlighetsgrader av samme
handling står samlet i loven,
definisjoner av skyldformene,
flere eksempler kombinert med generelle uttrykk,
færre strafferammer og mindre bruk av minstestraff,
kompliserte sidestrafferammer erstattes med egne straffebud
som rammer grove overtredelser, og
flere henvisninger for å kompensere for lovreglenes
fragmentariske preg.
Komiteen viser til at skillet mellom forbrytelser
og forseelser oppheves, som vedtatt av Stortinget ved behandlingen
av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), og at straffebudene heretter vil
bli gradert i liten, ordinær og grov overtredelse. Inndelingen
i ordinær og grov overtredelse er hyppig brukt, mens den
tredje kategorien (liten) kun er tatt i bruk mer unntaksvis, og
da særlig bestemmelser som viderefører bestemmelser
i straffeloven 1902 tredje del (forseelser).
Komiteen viser til at dagens straffelov, ved siden
av bot og hefte, innehar hele 16 sett av strafferammer. Komiteen deler
departementets syn om at man kan redusere antall strafferammer uten
at man mister muligheten til å fastsette en passende straffetrussel
for ulike overtredelser.
På denne bakgrunn støtter komiteen at
det innføres ni fengselsstrafferammer i de enkelte straffebestemmelsene,
som omfatter fengsel inntil 6 måneder, fengsel inntil 1 år,
fengsel inntil 2 år, fengsel inntil 3 år, fengsel
inntil 6 år, fengsel inntil 10 år, fengsel inntil
15 år, fengsel inntil 21 år og fengsel inntil
30 år.
Komiteen viser til at maksimumsstraffen for enkelte
særlig grove lovbrudd som krigsforbrytelser, forbrytelser
mot menneskeheten og folkemord og de aller mest alvorlige terrorhandlinger,
settes til 30 år. Slike handlinger vil stå i en
særstilling hva gjelder straffverdighet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at med
30 års strafferamme for disse helt ekstraordinære
tilfellene vil vi også unngå en situasjon der
norske strafferammer på området er vesentlig lavere
enn andre lands. Flertallet vil understreke at en
slik heving av strafferammen for disse handlingene, ikke er ment å initiere
en generell utvikling mot økte strafferammer på andre områder. Flertallet vil
også understreke at ikke flere bestemmelser skal omfattes
av maksimumsstraffen enn det som er høyst nødvendig
og adekvat, begrunnet i at strafferettspleien i Norge er tuftet
på en langvarig human tradisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine øvrige merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det ved behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), forelå bred
enighet om at heving av strafferammer, økt bruk av maksimumsstraff
eller økt bruk av minstestraff ikke uten videre er det
mest effektive virkemidlet for å bekjempe kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser imidlertid til at et fåtall
kriminelle står for en stor del av visse typer lovbrudd. Disse
medlemmer registrerer at når enkelte gjengangere
slipper ut fra soning, øker andelen av visse typer forbrytelser
drastisk i området hvor disse personene har tilhold.
Komiteens medlemmer fra Høyre har ikke
endret standpunkt i forhold til prinsippet om redusert bruk av minstestraff,
men mener behovet for å slå hardt ned på gjengangerkriminalitet
er en av grunnene som kan tale for bruk av minimumsstraff.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er et alvorlig problem for samfunnet
når et lite antall kriminelle står bak en stor
andel av kriminaliteten. Disse medlemmer mener det
vil kunne virke forebyggende på fremtidige lovbrudd dersom
de involverte vet at det vil få en reell konsekvens dersom
man begår ny kriminalitet. For øvrig viser disse
medlemmer til behandlingen av Innst. S. nr. 19 (2007-2008)
og de enkelte partiers respektive forslag og begrunnelser gitt for
dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser videre
til at utformingen av straffebudene og den enkelte strafferamme
så langt som mulig skal gi et reelt bilde av de faktiske
forhold. Flertallet er enig med departementet i at
de ordinære strafferammene derfor bør fastsettes
med utgangspunkt i eksisterende straffeutmålingspraksis. Strafferammene
bør være mer realistiske, og gi et riktigere inntrykk
enn i dag av hvilken straff som faktisk blir idømt for
det aktuelle lovbruddet. Men flertallet deler også departementets
forståelse av at det likevel vil være nødvendig å fastsette
den øvre rammen en del høyere enn et eventuelt
eksisterende normalnivå for også å fange
opp mer graverende overtredelser.
Flertallet vil peke på at en rekke av
de gjeldende minstestraffene ikke foreslås videreført. Flertallet støtter
departementet i at ved å redusere antallet minstestraffer
minker risikoen for at straffen blir for streng eller at aktørene
i straffepleien anvender et for mildt straffebud eller gjør
for store deler av straffen betinget for å unngå et
urimelig resultat. Dette vil kunne medføre at en får
en reduksjon i straffeutmålingsnivået i disse
tilfellene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
her til sine øvrige merknader.