Lovutvalget for ny utlendingslov (Utlendingslovutvalget) ble
oppnevnt ved kongelig resolusjon av 14. desember 2001 og fikk i
oppdrag å utrede og utarbeide forslag til ny utlendingslov. Utvalget
la fram sin utredning 2004:20 Ny utlendingslov 19. oktober 2004.
Kommunal- og regionaldepartementet sendte 23. desember 2004 NOU
2004:20 på høring til en rekke adressater. Høringsfristen ble satt
til 1. juli 2005. For enkelte forslag som det var ønskelig å vurdere
for gjennomføring i gjeldende lov, ble høringsfristen satt til 1. april
2005.
Som oppfølging av de forslagene som hadde høringsfrist 1. april
2005, fremmet departementet forslag til endring i gjeldende utlendingslov
gjennom Ot.prp. nr. 19 (2005-2006), jf. Ot.prp. nr. 109 (2004-2005).
Lovforslagene ble vedtatt av Stortinget, og de tiltakene som ikke
trenger utfyllende forskriftsregler, trådte i kraft 1. februar 2006.
Lovreglene om vandelskontroll og ny intervjuordning trer ikke i
kraft før departementet har tilpassede forskriftsregler klare.
Når det gjelder forslagene i utvalgets lovutkast §§ 97 og 98
om egne hjemler for DNA-testing og aldersundersøkelse, er også disse
gjennomført i gjeldende lov, jf. Ot.prp. nr. 17 (2006-2007), Innst.
O. nr. 44 (2006-2007) og gjeldende utlendingslov §§ 37 f og 37 g
(trer i kraft fra 1. juli 2007). Det vises til departementets lovforslag
§§ 87 og 88.
Ved høringsbrev av 12. oktober 2006 sendte departementet forslag
til tiltak mot tvangsekteskap på høring.
Som deltaker i EØS-samarbeidet plikter Norge å tilpasse nasjonal
rett til reglene for EUs indre marked. Den 29. april 2004 ble det
vedtatt et nytt direktiv om unionsborgere og deres familiemedlemmers
rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område.
Forslaget erstatter de nåværende rettsakter om fri bevegelighet
av personer.
Spørsmålet om hvordan det nye direktivet skal tilpasses EØS-avtalen,
har over noe tid vært gjenstand for behandling i EØS-komiteen. Det
er besluttet at det skal fremmes en egen odelstingsproposisjon om
særlige regler for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller
EFTA-konvensjonen, etter at dette spørsmålet er avklart. Departementets
lovforslag kapittel 13 står derfor åpent.
I proposisjonen er det redegjort for sentrale trekk ved den nasjonale
rettsutviklingen på utlendingsfeltet fra 1860 fram til i dag.
Videre gis det en oversikt over migrasjonsbildet.
I 2006 var nettoinnvandringen av utenlandske borgere nærmere
25 000, flest fra Polen (6 800 mot 2 900 året før). Det ble innvilget
ca. 100 000 visum, 98 prosent på utenriksstasjoner.
Totalt ble det gitt 14 000 nye tillatelser til familieinnvandring,
en liten økning fra 2005. Det var flest fra Polen (1 700), Thailand
(950), Somalia (900), Tyskland (770) og Irak (630). Økningen var
størst fra Polen, over en fordobling fra 2005. Rundt 35 prosent av
de som fikk opphold var familiemedlemmer til norsk eller nordisk
statsborger. Noen av disse har selv innvandrerbakgrunn. 43 prosent
av familieinnvandringstillatelsene ble gitt til barn under 18 år.
77 prosent av tillatelsene til personer over 18 år gjaldt kvinner.
I overkant av 5 300 personer søkte om asyl i Norge i 2006, om
lag det samme antallet som i 2005. Av asylsøkere som fikk sakene
realitetsbehandlet av UDI, fikk 57 prosent opphold. Det er 12 prosentpoeng
flere enn i 2005, og en økning på 16 prosentpoeng fra 2004.
I 2006 fikk 2 200 personer innvilget en tillatelse som gir grunnlag
for permanent opphold etter å ha søkt asyl. Av disse ble rundt 460
personer innvilget asylstatus av UDI, ca. 600 fikk beskyttelse av
andre flyktninglignende grunner, og ca. 620 personer fikk av UDI
opphold på humanitært grunnlag. 520 fikk avslag i UDI omgjort av
UNE. Etter samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger fikk nærmere 1 000
overføringsflyktninger opphold i Norge i 2006.
I 2006 ble det gitt nesten 55 000 arbeidstillatelser til personer
fra de nye EØS-landene. Det er en økning på hele 17 700 (47 prosent)
fra 2005. Antall som fikk arbeidstillatelse som faglærte økte fra
i overkant av 1 200 i 2005 til 2 000 i 2006. Økningen var spesielt markert
for indiske borgere, en tidobling på to år.
UDI innvilget nærmere 6 800 nye utdanningstillatelser i 2006,
700 flere enn i 2005.
Ved inngangen til 2007 var det vel 415 000 personer med innvandrerbakgrunn
i Norge. De utgjorde nesten ni prosent av hele befolkningen. 341 800
av disse var innvandrere, mens 73 500 var barn av to innvandrere,
også kalt etterkommere. Det var flest med bakgrunn fra Pakistan,
Sverige, Irak, Somalia, Danmark og Polen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen og
Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent
Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig
Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold
Vedum, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til at lovutvalget
for ny utlendingslov (Utlendingslovutvalget) la fram sin utredning
NOU 2004:20 Ny utlendingslov 19. oktober 2004, og at utredningen
har vært på en omfattende høring.
Komiteen viser til at det den 29. april 2004 ble vedtatt
et nytt direktiv om unionsborgere og deres familiemedlemmers rett
til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område. Forslaget
erstatter de nåværende rettsakter om fri bevegelighet av personer. Komiteen er
gjort kjent med at spørsmålet om hvordan det nye direktivet skal
tilpasses EØS-avtalen over noe tid har vært gjenstand for behandling
i EØS-komiteen. Komiteen viser til behandlingen av
St.prp. nr. 42 (2007-2008) og imøteser en odelstingsproposisjon
med forslag til kapittel 13 i ny utlendingslov.
Komiteen viser til brev av 14. mars 2008 fra Arbeids-
og inkluderingsdepartementet v/statsråden om enkelte korrekturfeil
i lovforslaget, som komiteen henstilles om å rette
opp. Brevet er inntatt som vedlegg til innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, merker seg at nettoinnvandringen av utenlandske
borgere i 2006 var nærmere 25 000. Det ble innvilget ca. 100 000
visum, 98 prosent på utenriksstasjoner. Flertallet merker
se at det har vært en liten økning fra 2005 for tillatelser til
familieinnvandring, økningen var størst fra Polen, over en fordobling
fra 2005. Flertallet merker seg videre at rundt 35
prosent av de som fikk opphold var familiemedlemmer til norsk og
nordisk statsborger. Noen av disse har selv innvandrerbakgrunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at antallet innvandrere i Norge har økt dramatisk siden 1960-tallet,
først og fremst på grunn av en naiv innvandringspolitikk som verken
er bærekraftig eller tjener norske interesser. Disse medlemmer viser
til at vi har økende integreringsutfordringer knyttet til store
ikke-vestlige minoriteter, for eksempel i Oslo der minoritetselever nå
er i flertall på 48 av 138 grunnskoler. Disse medlemmer vil
videre vise til at det ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) kan være
2 millioner innvandrere i Norge i 2060, og disse medlemmer mener
dette er urovekkende med tanke på at integreringsprosessen så langt
ikke har lyktes blant flere av de største minoritetene.
Disse medlemmer mener at familieinnvandringspolitikken
er den mest feilslåtte delen av norsk innvandringspolitikk, først
og fremst fordi den legger til rette for tvangsekteskap og en stadig
økende tilstrømning fra grupper som er vanskelige å integrere. Det
er etter disse medlemmers mening umulig å lykkes
med integrering når 3 av 4 andregenerasjonsinnvandrere fra visse
land importerer ektefeller fra utlandet. Disse medlemmer foreslår
derfor en total omlegging av norsk familieinnvandringspolitikk,
med 24-årsgrense for å hente ektefelle fra utlandet, forbud mot
ekteskap mellom søskenbarn, tilknytningskrav samt språk- og kunnskapstester.
Utfordringene knyttet til familieinnvandring er etter disse
medlemmers mening ikke like store for alle innvandrergrupper. Disse
medlemmer mener derfor at det er uproblematisk å gi unntak
fra skjerpede krav til personer fra deler av verden der dette erfaringsmessig
ikke vil være i strid med integreringspolitiske hensyn. Dette gjelder
for eksempel EØS, USA, Canada, Japan, Singapore, Australia og New
Zeeland.
Disse medlemmer mener dagens asylpolitikk først
og fremst gagner lykkejegere, og ikke dem asylordningen opprinnelig
var ment å beskytte. Derfor mener disse medlemmer at
norsk asyl- og flyktningpolitikk må legges om, slik at bare det
svært lille mindretallet av asylsøkere som er reelt forfulgte og
har et beskyttelsesbehov får bli i Norge. ID-løse asylsøkere, asylsøkere
som vurderes å utgjøre en sikkerhetsrisiko, samt asylsøkere som
har fått avslag på sine asylsøknader skal holdes i lukkede mottak. Disse
medlemmer vil at ordningen med kollektiv beskyttelse bare
skal gjelde massefluktsituasjoner i Norges nærområder, fordi mennesker
primært må hjelpes der de er.
Disse medlemmer er i hovedsak tilfreds med dagens
ordninger overfor arbeidsinnvandrere, men mener at saksbehandlingen
kan strømlinjeformes. Norge har for øvrig allerede en stor arbeidskraftsreserve
innen offentlig sektor, blant trygdede og blant personell i brøkdelsstillinger.
I tillegg gir EØS-avtalen gode muligheter til å rekruttere blant EUs
500 millioner innbyggere, mens ekspertkvoten gir gode muligheter
til å rekruttere høykompetent arbeidskraft fra hele verden.
Disse medlemmer vil påpeke at mange innvandrergrupper
utgjør en betydelig kostnad for det norske samfunnet, derfor har
blant annet NHO advart mot ukritisk arbeidsinnvandring av ukvalifisert
arbeidskraft. Næringslivets behov for spisskompetanse som ikke er
lett tilgjengelig i Norge eller EØS-området må likevel ivaretas
på en fleksibel måte. Målrettede løsninger for å skaffe næringslivet
tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft må kontinuerlig vurderes
i takt med næringslivets endrede behov.
Disse medlemmer viser til at den ikke-vestlige
innvandring til Norge og Europa ikke har vært uproblematisk, og
at utfordringene ikke ser ut til å avta over tid. Det er etter disse
medlemmers mening problematisk at 55 prosent av sosialhjelpen
i Oslo går til innvandrere, at 53 prosent av alle somaliere i Oslo
får inntekten sin fra sosialkontorene, at andelen med ikke-vestlig
bakgrunn som er kontantstøttemottakere er nesten 80 prosent, og
at ikke-vestlige innvandrere er ekstremt overrepresentert på voldtektsstatistikken. Disse
medlemmer ønsker derfor en helt ny integreringspolitikk
parallelt med ny utlendingslov der innvandere i langt større grad ansvarliggjøres
for egen integrering.
Disse medlemmer fremmer i denne innstillingen
et komplett forslag til ny norsk utlendingslov, jf. innstillingens
kapittel 21. Dette forslaget til ny lov bygger direkte på rapporten
fra Fremskrittspartiets utredning "Stortingsgruppens innvandrings-
og integreringsutvalg, Rapport - Juni 2007".