Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
"Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) skal lyde:
Loven skal gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn-
og utreise, og utlendingers opphold i riket, og begrense tilstrømningen
av utlendinger innenfor rammene av internasjonale forpliktelser.
Loven skal legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene
der dette ikke er i strid med innvandringspolitiske hensyn, og ivareta
rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, som
oppholder seg her, eller som søker en tillatelse etter loven.
Loven skal gi grunnlag for vern mot forfølgelse for flyktninger
og andre utlendinger som er reelt forfulgt, og en restriktiv fortolkning
av alminnelig folkerett og internasjonale konvensjoner skal legges
til grunn.
Loven gjelder utlendingers adgang til riket og deres opphold
her. Også norske statsborgere og juridiske personer kan pålegges
plikter etter loven.
Loven skal anvendes i samsvar med EØS-reglene, EFTA-reglene og
nordiske konvensjoner.
Dersom ikke annet følger av gjeldende rettsregler, har utlendinger
under sitt lovlige opphold i riket samme rettigheter og plikter
som norske statsborgere.
Med utlending forstås i denne loven enhver som ikke er norsk
statsborger.
Nordiske borgere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse
for å ta opphold eller arbeid i riket. Kongen kan fastsette ytterligere
unntak i forskrift dersom dette ikke er i strid med innvandringspolitiske
hensyn.
For utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønnede konsulære
representasjoner i riket, deres ektefeller eller samboere og forsørgede
barn, bestemmer Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen
kan gi særlig forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte
i mellomstatlige organisasjoner, oppdragstakere for mellomstatlige
organisasjoner eller konvensjonsorganer og personlig ansatte hos
utenlandske representanter.
For utlendinger som skal ha opphold i riket i forbindelse med
gjennomføring av en avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge
er bundet av, gjelder bestemmelsene om innreisekontroll, reisedokument,
visum og oppholdstillatelse med de unntak som følger av avtalen.
Loven gjelder for riket, herunder for innretninger og anlegg
som nyttes på eller er tilknyttet den norske delen av kontinentalsokkelen.
Kongen kan i forskrift fravike lovens regler for innretninger
og anlegg som nevnt i første ledd, samt gi forskrift om pass- og
grensekontroll ved reise mellom disse og norsk landterritorium.
Loven gjelder også for Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om
utlendingers adgang til Jan Mayen som fraviker lovens regler.
Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om kontroll med reisende som kommer fra eller reiser til
Svalbard.
Loven gjelder ikke for norske skip i utenriksfart. Kongen kan
i forskrift gi nærmere regler om når loven eller regler gitt i medhold
av loven får anvendelse for norske skip i utenriksfart som anløper
norsk havn.
Når utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser
gjør det nødvendig, kan innreise nektes, og søknad om midlertidig
eller permanent oppholdstillatelse kan avslås, eller det kan settes
begrensninger eller vilkår. Vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet.
Av hensyn som nevnt i første ledd kan en utlending gis oppholdstillatelse
i Norge. Vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om praktiseringen av
første og tredje ledd. Kongen kan også gi nærmere regler i forskrift
om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker
som innbefatter grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn.
Under krig eller når krig truer, eller under særlige forhold
ellers, kan Kongen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser
gi ytterligere bestemmelser om meldeplikt enn det som framgår av
§ 19 og forskrift gitt i medhold av § 20.
Dersom ikke annet er bestemt, skal en utlending som kommer til
riket, ha pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent
som reisedokument.
Departementet fastsetter kravene for å godta pass eller annet
legitimasjonsdokument som gyldig for innreise og opphold i riket.
Utlendinger må ha visum til Norge for å kunne reise inn i riket,
med mindre Kongen i forskrift har gjort unntak fra dette kravet.
En utlending som er på norsk grense og som søker beskyttelse etter
reglene i kapittel 4, har likevel rett til innreise uten visum.
Utlendinger som har oppholdstillatelse utstedt av et land som
deltar i Schengen-samarbeidet (Schengen-land), slik dette er definert
i forskrift, og har gyldig reisedokument, er unntatt fra visumplikt.
Visum utstedt av et Schengen-land gir rett til innreise og opphold
i riket i den perioden visumet gjelder for, når denne retten fremgår
av visumet.
Samlet oppholdstid på Schengen-territoriet for en utlending som
er unntatt fra visumplikten i medhold av første eller annet ledd,
eller som har adgang til innreise og opphold etter tredje ledd,
kan ikke overstige tre måneder i løpet av en periode på seks måneder.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om hvem som
er unntatt fra visumplikt etter annet ledd og om tidsberegningen
i fjerde ledd.
En søker har rett til visum for besøk inntil tre måneder i løpet
av en periode på seks måneder når følgende vilkår er oppfylt:
a) utlendingen er i besittelse
av et gyldig reisedokument eller dokumenter som tillater grensepassering,
b) utlendingen kan sannsynliggjøre det planlagte formålet
med oppholdet og har tilstrekkelige midler til sitt livsopphold,
både under oppholdet og til tilbakereise til sitt hjemland eller
til transitt til et tredjeland der utlendingen er sikret rett til innreise,
eller kan erverve slike midler på lovlig måte,
c) utlendingen er ikke innmeldt i Schengen Informasjonssystem
(SIS) med henblikk på nekting av innreise,
d) utlendingen anses ikke som en trussel for Norges eller
andre Schengen-lands offentlige orden, indre sikkerhet, folkehelse
eller deres internasjonale forbindelser, særlig hvis det ikke foreligger
noen melding i medlemsstatenes nasjonale dataregistre med henblikk
på nekting av innreise på samme grunnlag.
For øvrig må det være i samsvar med kriteriene for visumutstedelse
som følger av Schengen-samarbeidet å utstede visum. Kongen kan gi
utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om krav til reise-
og sykeforsikring som følger av Schengen-samarbeidet.
Det kan gjøres unntak fra retten til visum etter første ledd
dersom utenrikspolitiske hensyn, grunnleggende nasjonale interesser
eller innvandringsregulerende hensyn taler mot at visum gis, eller
det foreligger omstendigheter som ville gitt grunn til å nekte utlendingen
adgang til riket eller opphold i medhold av andre bestemmelser i
loven.
Visum kan nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes
særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet.
Visum kan gis for en eller flere innreiser. Bestemmelsen i § 9
fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Kongen kan i forskrift gi utfyllende regler om vilkårene for
å innvilge visum etter første ledd og om varigheten og innholdet
av slikt visum. Kongen kan også gi regler i forskrift om transittvisum
og lufthavntransittvisum, og om visum til familiemedlemmer til utlendinger
som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.
Når det er nødvendig av nasjonale hensyn eller akutte humanitære
grunner, kan visum utstedes for inntil tre måneder selv om vilkårene
i § 10 ikke er oppfylt. Bestemmelsen i § 9 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Visum som utstedes i henhold til denne paragrafen, er bare gyldige
for innreise og opphold i Norge i den angitte tidsperioden.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
En utlending som gis oppholdstillatelse, kan gis visum for innreise
etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift.
Søknader om visum avgjøres av Utlendingsdirektoratet. Myndighet
til å avgjøre søknader om visum i henhold til §§ 10 og 12 kan også
legges til utenrikstjenesten og til Sysselmannen på Svalbard. Myndighet
til å innvilge søknad om visum i henhold til § 10 kan dessuten legges
til en utenrikstjeneste tilhørende et annet Schengen-land. Kongen
kan gi nærmere regler i forskrift.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om ny innreise og forlengelse
av visumets gyldighetstid og om vedtaksmyndighet i slike saker.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om utstedelse av visum,
herunder om utstedelse av visum på grensen (nødvisum), fremgangsmåten
ved søknad og behandlingen av søknader.
Dersom ikke annet er bestemt, skal inn- og utreise skje over
grenseoverganger fastsatt av departementet. Indre Schengen-grense
kan passeres hvor som helst såfremt det ikke er innført midlertidig grensekontroll.
Slik grensekontroll kan bare innføres hvis det foreligger en trussel
mot offentlig orden eller indre sikkerhet. Tollovgivningen gjelder
ved passering av indre Schengen-grense. Kongen kan fastsette nærmere
regler i forskrift.
Enhver som kommer til riket, skal straks melde seg for grensekontrollen
eller nærmeste politimyndighet. Enhver som reiser fra riket, er
underlagt utreisekontroll og skal ved utreisen melde seg for grensekontrollen
eller nærmeste politimyndighet. Meldeplikt etter dette leddet gjelder
ikke ved passering av indre Schengen-grense såfremt det ikke er
innført midlertidig grensekontroll som nevnt i første ledd. Departementet
kan gjøre unntak fra meldeplikten etter dette leddet.
Inn- og utreisekontroll gjennomføres ved ytre Schengen-grense,
såfremt det ikke er innført midlertidig grensekontroll ved indre
Schengen-grense som nevnt i § 14 første ledd.
Ved inn- og utreisekontroll påses at enhver har pass eller annet
legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument, og at visumpliktige
har gyldig visum. Dersom den kontrollerte nekter å oppgi sin identitet,
eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identiteten er
falsk, eller at personen skjuler legitimasjonsdokument, skal det
foretas visitasjon med sikte på å fremskaffe legitimasjonsdokument.
Det skal også påses at det ikke foreligger annet grunnlag for bortvisning,
jf. § 17.
Ved inn- og utreisekontroll kan det også foretas andre former
for identitetskontroll, herunder iriskontroll, kontroll av fingeravtrykk
og ansiktsgjenkjenning.
Ved inn- og utreisekontroll kan politiet undersøke kjøretøy,
fartøy og luftfartøy for å fastslå om det finnes personer der som
forsøker å unndra seg personkontroll.
Kongen kan i forskrift
a) gi nærmere regler om inn-
og utreisekontroll,
b) gi nærmere regler om politiets myndighet til å kreve
inn pass og andre reise- eller legitimasjonsdokumenter fra utlending
før innreise, samt til å ta kopi av slike dokumenter, og
c) pålegge fører av skip eller luftfartøy, eller transportør
som utfører yrkesmessig landtransport av personer, å kontrollere
at reisende har gyldige reise- eller legitimasjonsdokument og visum, samt
plikt til å ta kopi av disse.
En utlending som forlater sin stilling om bord på skip eller
luftfartøy, må ikke gå i land i riket uten tillatelse fra politiet.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om sjøfolk som fratrer
stilling på skip, og deres adgang til å gå i land i riket, samt
regler om saksbehandling og klageadgang i slike saker.
Kongen kan i forskrift gi regler om sjøfolks landlov under opphold
på skip i norsk havn og om adgangen til å nekte landlov. Kongen
kan også gi regler om saksbehandlingen og klageadgangen i slike
saker.
En utlending som er blindpassasjer om bord i skip eller luftfartøy,
må ikke gå i land i riket uten tillatelse fra politiet. Kongen kan
gi nærmere regler i forskrift om vilkårene for at blindpassasjerer
skal gis adgang til riket, samt regler om saksbehandlingen og klageadgangen
i slike saker.
En utlending kan bortvises:
a) når utlendingen ikke viser
gyldig pass eller annet godkjent reisedokument når dette er nødvendig,
b) når utlendingen ikke viser visum når dette er nødvendig,
c) når utlendingen er registrert i Schengen Informasjonssystem
(SIS) med sikte på å nekte innreise,
d) når utlendingen mangler nødvendig tillatelse etter loven,
e) når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte
formålet med oppholdet,
f) når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være
sikret tilstrekkelig midler til opphold i riket eller i annet Schengen-land
og til hjemreise,
g) når utlendingen er straffet eller er ilagt særreaksjon
som nevnt i § 59 første ledd bokstav b, for mindre enn to år siden
har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold
som nevnt i § 59 første ledd bokstav c, eller når andre omstendigheter
gir grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i et annet
Schengen-land har begått eller vil begå en straffbar handling som
kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,
h) når utlendingen i utlandet er straffet eller er ilagt særreaksjon
for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i
tre år eller mer,
i) når en myndighet i et Schengen-land har truffet endelig
avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen fordi det
er særlig grunn til å anta at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger,
eller fordi det foreligger reelle holdepunkter for at vedkommende
planlegger å begå slike handlinger på territoriet til et Schengen-land,
j) når kompetent helsepersonell finner at utlendingen åpenbart
lider av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig sykdom med stor smittefare,
k) når utlendingen ikke har dekket utgifter som er blitt
påført det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere
er ført ut av riket eller har uoppgjort bøtestraff, eller
l) når det er nødvendig av hensyn til Norges eller et annet
Schengen-lands indre sikkerhet, folkehelse, offentlig orden eller
internasjonale forbindelser.
Kongen kan i forskrift gi regler om unntak fra bestemmelsene
i første ledd for innehaver av visum eller oppholdstillatelse utstedt
av et Schengen-land.
Bortvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt
hjemland.
Vedtak om bortvisning ved innreise eller innen sju dager etter
innreise treffes av politimesteren eller den politimesteren gir
fullmakt, hvis ikke annet framgår av annet ledd. Sjudagersfristen
anses overholdt dersom en sak om bortvisning er reist innen sju
dager. Vedtak om bortvisning ved grensekontroll etter § 17 første
ledd bokstav a til c kan treffes av polititjenestemann.
Vedtak om bortvisning treffes av Utlendingsdirektoratet dersom
a) utlendingen oppgir å være
flyktning eller person med beskyttelsesbehov, jf. § 27, eller for
øvrig gir opplysninger som tyder på at utlendingen er vernet mot
utsendelse etter § 65,
b) vedtaket treffes senere enn sju dager etter innreise,
c) vedtaket gjelder bortvisning etter § 17 første ledd bokstav
h og l.
Kongen kan i forskrift gi myndighet til politimesteren eller
den politimesteren gir fullmakt, til å treffe vedtak om bortvisning
også senere enn sju dager etter innreise.
Utlendinger som har fått oppholdstillatelse før innreise, skal
senest innen én uke etter innreise melde seg for politiet på oppholdsstedet.
Utlendinger som skifter bopel mens behandlingen av sak om oppholdstillatelse
pågår, skal gi melding om dette til politiet. Når en utlending har
fått avslag på en søknad om oppholdstillatelse, gjelder det samme
fram til utlendingen har forlatt riket.
Kongen kan i forskrift gi regler om at en utlending som ikke
trenger oppholdstillatelse eller som har permanent oppholdstillatelse,
skal gi melding til politiet om sin bopel i riket og melding til
vedkommende myndighet om sitt arbeid eller erverv.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at:
a) føreren av luftfartøy som
kommer fra, eller går til utlandet, skal gi politiet fortegnelse
over reisende og mannskap,
b) føreren av skip som passerer grensen på vei til eller
fra norsk havn, skal gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap,
c) den som driver hotell, pensjonat, losjihus, leirplass
og lignende, skal føre fortegnelse over alle som overnatter og gi
politiet melding om dem, samt at også andre kan pålegges å gi melding
til politiet når en utlending overnatter hos dem hvis sikkerhets-
eller beredskapshensyn tilsier dette,
d) den som tar en utlending i sin tjeneste eller gir en utlending
lønnet arbeid, skal melde dette til politiet før arbeidet begynner,
e) den som driver arbeidsformidling, skal gi melding til
politiet om de utlendingene som søker eller får arbeid,
f) folkeregisteret skal gi melding til politiet om utlendinger
som meldes inn og ut,
g) utdanningsinstitusjoner skal gi politiet fortegnelse
over utenlandske elever eller studenter.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke opplysninger
fortegnelsene skal inneholde og hvordan opplysningene skal formidles.
Den det skal gis melding om, plikter å gi de opplysningene som
er nødvendige for at meldeplikten kan bli oppfylt.
I forbindelse med håndheving av bestemmelsene om utlendingers
innreise og opphold i riket kan politiet stanse en person og kreve
legitimasjon når det er grunn til å anta at vedkommende er utenlandsk
statsborger, og tid, sted og situasjon gir grunn til slik kontroll.
Ved slik kontroll må utlendingen vise legitimasjon og om nødvendig
gi opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet
i riket på det rene. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen
av kontrollen, herunder om adgangen til å ta kopi av dokumenter.
Ved planlagte aksjoner treffes beslutningen om kontroll i medhold
av første ledd av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt.
For øvrig treffes beslutningen av polititjenestemann.
Politiet har ansvaret for grensekontrollen.
Tollvesenet skal bistå politiet i kontrollen med utlendingers
inn- og utreise i henhold til denne loven. Ved utøvelsen av slik
kontroll har tollvesenet de samme rettighetene og pliktene som politiet
har etter § 15.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om tollvesenets utlendingskontroll
og om andre myndigheters adgang til å gjennomføre utlendingskontroll.
Etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift kan det gis
oppholdstillatelse for å utføre arbeid for en arbeidsgiver i riket
når følgende vilkår er oppfylt:
a) Søkeren er fylt 18 år.
b) Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende
tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale
eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke
være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.
c) Søkeren omfattes av en kvote fastsatt av departementet,
eller stillingen kan ikke besettes av innenlandsk arbeidskraft eller
arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Unntak gjelder dersom
utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som Norge er bundet
av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre arbeid.
d) Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet
skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver, og
være av en viss varighet. Unntak kan gjøres etter en konkret vurdering
av stillingens art.
Kongen kan fastsette i forskrift at det skal kunne gis forhåndstilsagn
om oppholdstillatelse for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener
som har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder.
Kongen kan fastsette i forskrift at en arbeidsgiver i riket kan
søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske
arbeidstakere for tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse). Utlendinger
som omfattes av en slik tillatelse, gis etter ankomst til riket
individuelle oppholdstillatelser.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om
innholdet av oppholdstillatelsen, situasjonen ved arbeidsledighet,
tilbakekall av oppholdstillatelsen og unntak fra kravet til oppholdstillatelse.
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift kan det gis
oppholdstillatelse for å yte tjenester når følgende vilkår er oppfylt:
a) Søkeren er fylt 18 år.
b) Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende
tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale
eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke
være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.
c) Det kan ikke skaffes innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft
fra EØS- eller EFTA-området til oppdraget. Unntak gjelder dersom
utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som Norge er bundet
av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre arbeid. Kongen
kan i forskrift fastsette at utlendinger som er fagutdannet eller
har spesielle kvalifikasjoner, skal kunne få oppholdstillatelse uten
en individuell vurdering av om det kan skaffes innenlandsk arbeidskraft
eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området.
d) Det foreligger et konkret tilbud om oppdrag. Tilbudet
skal som hovedregel gjelde for én oppdragsgiver, med mindre særlige
grunner tilsier noe annet.
Kongen kan fastsette i forskrift at en oppdragsgiver kan søke
om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske tjenesteytere
for tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse). Utlendinger som omfattes
av en slik tillatelse, gis etter ankomst til riket individuelle
oppholdstillatelser.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om
innholdet av oppholdstillatelsen, tilbakekall av oppholdstillatelsen
og unntak fra kravet om oppholdstillatelse.
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Kongen kan i forskrift fastsette regler for når oppholdstillatelse
kan gis av andre grunner enn det som følger av de ulike bestemmelsene
i loven, så langt det ikke berører hovedprinsipper ved innvandringsreguleringen.
Kongen kan herunder gi regler om
a) oppholdstillatelse til fremme
av vitenskapelig samarbeid og utvikling i saker som etter sin art faller
utenfor reglene i §§ 23 og 24, og
b) oppholdstillatelse for å ta utdanning og lignende.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om
innholdet av oppholdstillatelsen og tilbakekall av oppholdstillatelsen.
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Arbeidstilsynet fører tilsyn med at virksomhetene følger vilkårene
for oppholdstillatelse når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og
stillingens omfang. Arbeidstilsynet fører også tilsyn med at vilkårene
for oppholdstillatelse for arbeidstakere som nevnt i kapittel 13
følges. Enhver som er underlagt tilsyn etter bestemmelsen, skal,
når Arbeidstilsynet krever det og uten hinder av taushetsplikt,
fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet. Slike
opplysninger kan også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter
uten hinder av den taushetsplikten som ellers gjelder.
Arbeidstilsynet gir de påleggene og treffer de vedtakene ellers
som er nødvendige for gjennomføringen av tilsyn etter første ledd.
Arbeidsmiljøloven § 18-6 første, annet, sjette, sjuende og åttende
ledd samt §§ 18-7 og 18-8 får tilsvarende anvendelse ved tilsyn
etter loven her. En eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent
med pålegg og andre enkeltvedtak.
Ved mistanke om overtredelse av vilkårene eller om at utlendingen
ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal Arbeidstilsynet umiddelbart
varsle utlendingsmyndighetene.
Petroleumstilsynet har innenfor sitt myndighetsområde tilsvarende
tilsynsansvar og myndighet som nevnt i første, annet og tredje ledd.
Dersom en arbeidsgiver i forhold til sine utenlandske arbeidstakere
grovt eller gjentatte ganger bryter regler gitt i eller i medhold
av loven her som skal verne om arbeidstakeres lønns- eller arbeidsvilkår,
kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om at det ikke skal innvilges
oppholdstillatelse for å utføre arbeid hos vedkommende arbeidsgiver.
Vedtak etter denne bestemmelsen skal gjelde for to år. Kongen kan
gi nærmere regler i forskrift, herunder fastsette at vedtak etter
bestemmelsen skal gjelde for mindre enn to år.
Vedtak etter femte ledd berører ikke retten til oppholdstillatelse
etter kapittel 13.
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter
søknad anerkjennes som flyktning og gis oppholdstillatelse dersom
utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av
raseforestillinger, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell
sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og ikke kan
pårope seg beskyttelse i hjemlandet eller land i samme region, jf.
flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967.
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter
søknad få opphold dersom utlendingen uten å falle inn under første
ledd likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff,
tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller
straff ved tilbakevending til hjemlandet.
Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første
ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren
forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av
om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges
vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare
etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det
hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.
Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder
ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler
av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke
er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av
hjemlandet.
Når en utlending har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse
etter denne bestemmelsen, skal vedtaksmyndigheten av eget tiltak
vurdere om bestemmelsene i § 37 skal anvendes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av denne
paragrafen og §§ 28 og 29.
For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold
til § 27 første ledd, må de enten
a) enkeltvis eller på grunn
av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter,
særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel
nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950,
eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser
av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører
et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet
i bokstav a.
Forfølgelse kan blant annet ta form av
a) fysisk eller psykisk vold,
herunder seksualisert vold,
b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle
tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres
på en diskriminerende måte,
c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig
eller diskriminerende,
d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette
fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,
e) strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt
der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som
nevnt i § 30 første ledd, eller
f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot
barn.
Forfølger kan være
a) staten,
b) organisasjoner eller grupperinger som kontrollerer statsapparatet
eller en så stor del av statens territorium at utlendingen ikke
kan henvises til å søke beskyttelse i andre deler av landet, jf.
§ 27 sjette ledd, eller
c) ikke-statlige aktører dersom de aktørene som er nevnt
i bokstav a og b, inkludert internasjonale organisasjoner, er ute
av stand til eller ikke er villige til å treffe rimelige tiltak
for å forhindre forfølgelsen, blant annet gjennom et virksomt system
for å avdekke, rettsforfølge og straffe handlinger som utgjør forfølgelse.
Ved anvendelsen av § 27 første ledd skal følgende legges til
grunn ved vurderingen av grunnlaget for forfølgelsen:
a) Raseforestillinger skal
særlig anses å omfatte hudfarge, avstamning og tilhørighet til en
bestemt etnisk gruppe.
b) Religion skal særlig anses å omfatte religiøse og andre
typer livssyn, deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse,
enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre, andre
handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes religion
eller livssyn, individuelle eller kollektive handlemåter som er
diktert av religiøs eller livssynsmessig overbevisning, frihet til
å skifte religion eller annet livssyn.
c) Nasjonalitet skal foruten statsborgerskap eller mangel
på statsborgerskap også omfatte medlemskap i en gruppe som er definert
ved sin kulturelle, etniske eller språklige identitet, geografiske eller
politiske opprinnelse eller forbindelse med befolkningen i en annen
stat.
d) En spesiell sosial gruppe skal særlig anses å omfatte
en gruppe mennesker som har et felles kjennetegn ut over faren for
å bli forfulgt, og som oppfattes som en gruppe av samfunnet. Det
felles kjennetegnet kan være iboende eller av andre grunner uforanderlig,
eller for øvrig utgjøres av en væremåte eller en overbevisning som
er så grunnleggende for identitet, samvittighet eller utøvelse av
menneskerettigheter at et menneske ikke kan forventes å oppgi den.
Tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en
spesiell sosial gruppe.
e) Politisk oppfatning skal særlig anses å omfatte oppfatninger
om de aktuelle forfølgerne eller deres politikk eller metoder, uansett
om søkeren har handlet i henhold til denne oppfatningen.
Ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for
forfølgelse er det uten betydning om søkeren har de kjennetegnene
eller den politiske oppfatningen som fører til forfølgelsen, såfremt
forfølgeren mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen.
Rett til anerkjennelse som flyktning etter § 27 første ledd foreligger
ikke dersom utlendingen faller inn under flyktningkonvensjonen 28. juli
1951 artikkel 1D eller E, eller dersom det er alvorlig grunn til
å anta at utlendingen
a) har gjort seg skyldig i
en forbrytelse mot freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse
mot menneskeheten, slik disse forbrytelsene er definert i internasjonale
avtaler som tar sikte på å gi bestemmelser om slike forbrytelser,
b) har gjort seg skyldig i en alvorlig forbrytelse utenfor
Norges grenser som er straffbar etter norsk lov, før han fikk adgang
til Norge som flyktning, eller
c) har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med
FNs formål og prinsipper.
Rett til anerkjennelse som beskyttelsestrengende etter § 27 annet
ledd foreligger heller ikke dersom det er grunnlag for å utvise
utlendingen ut fra grunnleggende nasjonale interesser, sikkerhetsmessige
hensyn, eller utlendingen har fått endelig dom for en særlig alvorlig
forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunnet.
Rett til anerkjennelse som beskyttelsestrengende etter § 27 annet
ledd foreligger heller ikke dersom utlendingen forlot hjemlandet
kun for å unngå straffereaksjoner for en eller flere straffbare
handlinger som kunne ha blitt straffet med fengsel dersom handlingene
var blitt begått i Norge.
Dersom en utlending som faller inn under første ledd bokstav
a eller c eller annet ledd, allerede har fått oppholdstillatelse
som flyktning etter § 27, kan oppholdstillatelsen kalles tilbake.
For utlendinger som faller inn under første til fjerde ledd,
men som etter § 65 annet ledd likevel er vernet mot utsendelse,
gjelder § 66.
En søknad om oppholdstillatelse etter § 27 kan nektes realitetsbehandlet
dersom søkeren
a) har fått asyl eller annen
form for beskyttelse i et annet land,
b) kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet
slik dette er nærmere angitt av Kongen i forskrift,
c) kan kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene
i den nordiske passkontrolloverenskomsten,
d) har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller
et område hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor utlendingen
vil få en søknad om beskyttelse behandlet.
I tilfeller som nevnt i første ledd bokstav b, c og d skal søknaden
om oppholdstillatelse etter § 27 likevel tas til realitetsbehandling
dersom utlendingen har en tilknytning til riket som gjør at Norge
er nærmest til å realitetsbehandle den. Kongen kan gi nærmer regler
i forskrift om når en søknad som faller inn under første ledd, skal
realitetsbehandles.
Adgangen til å nekte realitetsbehandling etter første ledd gjelder
likevel ikke dersom § 65 er til hinder for det.
Når det foreligger konkrete omstendigheter som kan begrunne en
forventning om snarlig bedring i situasjonen i det området søkere
om oppholdstillatelse etter § 27 kommer fra, kan departementet beslutte
at behandlingen av søknadene fra personer fra dette området skal
stilles i bero i inntil seks måneder. På samme vilkår kan perioden
hvor saksbehandlingen stilles i bero, forlenges med ytterligere
seks måneder.
Dersom det foreligger en massefluktsituasjon i Norges nærområder,
kan Kongen i statsråd beslutte at det kan gis kollektiv beskyttelse
etter denne paragrafen. Kongen i statsråd beslutter også når adgangen til
å gi kollektiv beskyttelse skal bortfalle.
En utlending som omfattes av massefluktsituasjonen som nevnt
i første ledd, og som kommer til riket eller er her når denne paragrafen
får anvendelse, kan etter søknad få en midlertidig oppholdstillatelse på
grunnlag av en gruppevurdering (kollektiv beskyttelse). Tillatelsen
danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Tillatelsen
gjelder for ett år og kan fornyes eller forlenges i inntil tre år
fra det tidspunktet utlendingen første gang fikk oppholdstillatelse.
Deretter kan det gis en midlertidig tillatelse som kan danne grunnlag
for permanent oppholdstillatelse. Etter ett år med slik tillatelse
skal det gis permanent oppholdstillatelse såfremt vilkårene for
å inneha tillatelsen fortsatt er til stede og vilkårene for øvrig
er oppfylt, jf. § 55.
En søknad om beskyttelse etter § 27 fra en utlending som nevnt
i annet ledd kan stilles i bero i inntil tre år fra det tidspunktet
utlendingen første gang fikk tillatelse. Når adgangen til å gi kollektiv
beskyttelse er bortfalt, eller det er gått tre år siden utlendingen første
gang fikk tillatelse, skal utlendingen informeres om at søknaden
bare vil bli tatt under behandling dersom utlendingen innen en fastsatt
frist uttrykkelig tilkjennegir et ønske om det.
Vedtak etter annet og tredje ledd treffes av Utlendingsdirektoratet.
Direktoratet kan gi politiet myndighet til å gi oppholdstillatelse
og stille søknader som nevnt i bero.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Etter anmodning fra FNs høykommissær for flyktninger, andre internasjonale
organisasjoner eller andre instanser som er fastsatt av Kongen i
forskrift, kan Utlendingsdirektoratet innenfor de rammene og etter
de retningslinjene som er fastsatt av overordnet myndighet, treffe
vedtak om at en utlending skal gis innreisetillatelse. Ved vedtak
om innreisetillatelse skal særlig integreringspolitiske hensyn legges
til grunn. Kongen kan i forskrift legge vedtaksmyndigheten til et
annet organ.
Departementet kan, uavhengig av begrensningen i § 68 annet ledd,
instruere om at innreisetillatelse skal gis i enkeltsaker etter
bestemmelsen her.
En utlending som har fått innreisetillatelse etter første ledd,
får oppholdstillatelse etter denne paragrafen inntil Utlendingsdirektoratet
har avgjort om utlendingen skal få oppholdstillatelse som flyktning
etter § 27 eller oppholdstillatelse etter § 37. Ved vurderingen
av en sak etter §§ 27 og 37 etter innreise skal det legges tilbørlig
vekt på om utlendingen hadde grunn til å regne med å bli ansett
som flyktning etter § 27.
Forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse og vedtak
gjelder bare vedtak truffet etter innreise. Forvaltningsloven kapittel
VI om klage og omgjøring gjelder der det er truffet vedtak om oppholdstillatelse
etter §§ 27 eller 37.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift om anvendelsen
av denne paragrafen.
En utlending som har fått asyl eller reisebevis for flyktninger
av en fremmed stat, skal anses som flyktning med fast bopel i denne
staten. Søker en slik flyktning asyl eller reisebevis i Norge, skal
den tidligere flyktningbedømmelsen ikke underkjennes med mindre
den er åpenbart feilaktig eller det foreligger andre særlige grunner
til det.
Ved siden av tilbakekall etter § 56 kan status som flyktning
og oppholdstillatelse etter §§ 27 og 33 også tilbakekalles dersom
utlendingen:
a) frivillig på nytt har søkt
beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av,
b) etter å ha mistet sitt statsborgerskap, frivillig har gjenervervet
det,
c) har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse
av det landet utlendingen er blitt borger av,
d) frivillig på nytt har bosatt seg i det landet utlendingen
forlot eller oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse,
e) ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra
det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte
til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 27 eller
fikk beskyttelse etter § 33, ikke lenger er til stede, eller
f) ikke er borger av noe land, og på grunn av at de forholdene
som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 27
eller fikk beskyttelse etter § 33 ikke lenger er til stede, er i
stand til å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere
hadde sin bopel.
g) det avdekkes at søkeren har gitt feil opplysninger om
identitet, nasjonalitet eller asylgrunnlag
Oppholdstillatelse skal ikke tilbakekalles etter første ledd
bokstav e eller f dersom utlendingen kan påberope seg tvingende
grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse
fra det landet utlendingen har statsborgerrett i, eller å nekte å
vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin
vanlige bopel.
Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i
loven ikke er oppfylt dersom det foreligger særlige sterke menneskelige
hensyn.
For å avgjøre om det foreligger særlig sterke menneskelige hensyn
skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet
legges vekt på om
a) utlendingen er enslig mindreårig
uten forsvarlig omsorg ved retur,
b) utlendingen har vært offer for menneskehandel.
I saker som berører barn, skal det tas hensyn til barnets beste.
Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt
på innvandringsregulerende hensyn, herunder
a) mulige konsekvenser for
omfanget av søknader på liknende grunnlag,
b) integreringsmessige og andre samfunnsmessige konsekvenser,
c) hensynet til kontroll, og
d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler.
Når det er tvil om utlendingens identitet, når behovet er midlertidig,
eller når andre særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes
at tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Tillatelsen kan også gis med kortere varighet enn ett år.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
Med referanseperson menes i denne loven den personen som søkeren
ønsker å bli gjenforent med eller å etablere familieliv med. Referanseperson
må være enten
a) norsk, nordisk eller EØS-statsborger
som er bosatt eller skal bosette seg i riket,
b) utlending med permanent oppholdstillatelse i riket,
c) utlending som har eller får lovlig opphold i riket med
oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
eller
d) utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen
i § 33 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt.
En familieoppholdstillatelse avviker fra en ordinær oppholdstillatelse
ved at utlending med familieoppholdstillatelse
a) ikke kan være referanseperson
i familieinnvandringssaker, bortsett fra i saker der det dreier
seg om egne barn etter § 40 nr. 2.
b) Kongen kan gi nærmere begrensninger i forskrift.
En familieoppholdstillatelse gir rett til permanent oppholdstillatelse
når kravene som stilles til innvilgelse av permanent oppholdstillatelse,
er innfridd.
Dersom det viser seg at en familieoppholdstillatelse er gitt
på bakgrunn av gale opplysninger, kan denne tillatelsen trekkes
tilbake.
En utlending kan søke om familieoppholdstillatelse for å gjenforenes
med, eller for å etablere familieliv med, herboende referanseperson.
Personkretsen som kan søke om familieoppholdstillatelse, er begrenset
til:
1. utlending over 24 år som bor sammen
i ekteskap, eller planlegger å bo sammen i ekteskap, med en person
over 24 år som er fastboende i Norge som enten
a. er norsk, nordisk eller
EØS-borger
b. har fått opphold i Norge som flyktning.
c. har permanent oppholdstillatelse i Norge og minimum 10
års botid.
2. ugift mindreårig barn under 15 år av en fastboende person
i Norge eller dennes ektefelle, når barnet ikke gjennom fast samlivsforhold
har stiftet selvstendig familie, og når den fastboende person i
Norge enten
a. er norsk, nordisk eller
EØS-borger
b. har fått opphold i Norge som flyktning
c. har permanent oppholdstillatelse i Norge eller oppholdstillatelse
som åpner for permanent oppholdstillatelse.
3. mindreårig utlending med henblikk på opphold i Norge
hos en annen fastboende person enn den foresatte, når hensikten
med familieoppholdstillatelsen er adopsjon, og når den fastboende
person i Norge enten
a. er norsk, nordisk eller
EØS-borger
b. har fått opphold i Norge som flyktning
c. har permanent oppholdstillatelse i Norge eller oppholdstillatelse
som åpner for permanent oppholdstillatelse.
Nordiske borgere og EØS-borgere som søker om familieoppholdstillatelse,
er unntatt fra kravene i § 42, § 43, § 44 og § 45. Unntaket gjelder
også eksisterende ektefeller og egne barn til nyankomne flyktninger,
og det kan i slike tilfeller også gis unntak fra 24-årsregelen i
§ 40 nr. 1. Kongen kan i forskrift gi unntak for borgere fra ytterligere
land dersom innvandring fra disse landene erfaringsmessig ikke vil være
i strid med integreringspolitiske hensyn.
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse stilles følgende
generelle vilkår:
1. Referanseperson og søkeren må skrive
under på en erklæring om at referanseperson etter beste evne skal
delta i søkerens integrasjonsprosess, og også integrasjonsprosessen
til eventuelle medfølgende barn.
2. Referanseperson må bestå en herboendetest som måler referansepersonens
evne til å bidra til søkers integrasjonsprosess.
3. Referanseperson må kunne dokumentere at søkeren kan forsørges,
samt stille en økonomisk garanti nærmere fastsatt i forskrift.
4. Referanseperson må ikke, med mindre særlige grunner taler
imot dette, ha mottatt hjelp etter sosialtjenesteloven eller introduksjonsloven
i løpet av det siste året.
5. Referanseperson må ha egnet bolig med rimelig standard
og størrelse.
6. Søker må ha latt seg bli DNA-testet der det etter loven
er nødvendig å fastslå, eller avkrefte, at det eksisterer en familierelasjon,
jf. § 77.
Familieoppholdstillatelsen må være innvilget innen innreise finner
sted. Etter innreise kan søknad om familieoppholdstillatelse normalt
ikke innvilges, med mindre sterke grunner taler for dette. Har søker lovlig
opphold i Norge etter annen tillatelse, gjelder dette dog ikke.
Når en familieoppholdstillatelse er betinget av at det har blitt
stilt økonomisk sikkerhet, og det senere ytes økonomisk hjelp til
søkeren etter sosialtjenesteloven eller introduksjonsloven, kan
tilsvarende beløp innkreves gjennom regress fra referanseperson.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan slik tvangsinndrivelse
skal finne sted.
Offentlige instanser har plikt til å informere utlendingsmyndighetene
om forhold knyttet til søker og referanseperson som er relevante
i familieinnvandringssaker.
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse for ektefeller etter
§ 40 nr. 1 stilles følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse innvilges
kun når ektefellenes samlede tilknytning er større til Norge enn
ektefellenes samlede tilknytning til noe annet land, bortsatt fra
når referanseperson har hatt norsk statsborgerskap i minimum 28
år. I tilfeller der referansepersonen har kommet til Norge gjennom
adopsjon og er norsk statsborger, anses vedkommende som norsk statsborger
fra fødsel hvis vedkommende har kommet til Norge før fylte 6 år.
2. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke når det kan
reises tvil om ekteskapet er inngått med begge partenes eget ønske.
Det ansees som tvilsomt at ekteskapet er inngått gjennom fri vilje
dersom ekteskapet er inngått mellom personer i nær slekt.
3. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke når det er grunn
til å anta at bakgrunnen for ekteskapet hovedsakelig er opphold
i Norge.
4. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke når referanseperson
i løpet av de siste 10 år har blitt dømt for et kriminelt forhold
med strafferamme på 3 måneders fengsel eller lenger, eller for vold
mot ektefelle eller barn.
5. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke hvis det ikke
samtidig søkes om familieoppholdstillatelse for søkerens barn, med
mindre det kan dokumenteres at søkerens barn har opphold hos nærstående
familie i hjemlandet og hensyn til barnet ikke taler imot.
6. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke hvis ikke søkeren
har bestått en språk- og kunnskapstest i grunnleggende norsk språk
og vestlig samfunnsforståelse.
7. Med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet,
er det et vilkår at ektefellene skal bo sammen.
8. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom
det er mest sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil
bli mishandlet eller grovt utnyttet.
9. Dersom referansepersonen får opphold i riket etter å
ha inngått ekteskap med flere, kan bare én av de ektede få familieoppholdstillatelse.
Dersom referansepersonen allerede er gift med en person som er bosatt
i riket, kan familieoppholdstillatelse etter denne paragrafen ikke
gis. Dersom referansepersonen tidligere har vært gift med en annen,
og det fremstår som mest sannsynlig at de tidligere ektefellene
akter å fortsette samlivet, kan familieoppholdstillatelse nektes.
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse for egne barn etter
§ 40 nr. 2, stilles følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke hvis dette åpenbart vil stride mot barnets beste.
2. Familieoppholdstillatelse kan i tilfeller der søkeren
og en av søkerens foreldre er bosatt i hjemlandet, kun innvilges
hvis søkeren har en mulighet for å oppnå en slik tilknytning til
Norge at en vellykket integrasjon i Norge er mulig.
3. Familieoppholdstillatelse kan kun gis til barn som tidligere
har oppfylt kravene i § 40 nr. 2, men som ikke lenger oppfyller
kravene, dersom helt spesielle forhold og barnets beste taler for dette.
4. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke når referanseperson
eller dennes ektefelle i løpet av de siste 10 år har blitt dømt
for et kriminelt forhold med strafferamme på 3 måneders fengsel
eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller barn.
5. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom
det er mest sannsynlig at søkeren vil bli mishandlet eller grovt
utnyttet.
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse for adopterte barn
etter § 40 nr. 3, stilles følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse betinges
av at referansepersonen påtar seg å forsørge søkeren frem til søker
er 18 år.
2. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke når referanseperson
eller dennes ektefelle i løpet av de siste 10 år har blitt dømt
for et kriminelt forhold med strafferamme på 3 måneders fengsel
eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller barn.
3. Samtykke må være gitt av Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen
før barnet er kommet til riket.
4. Referanseperson må være norsk, nordisk eller EØS-borger.
5. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom
det er mest sannsynlig at søkeren vil bli mishandlet eller grovt
utnyttet.
En utlending som har familieoppholdstillatelse etter § 40 nr.
1, skal etter søknad gis oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag
dersom:
a) samlivet er opphørt på grunn
av referansepersonens død, med mindre særlige grunner taler imot det,
eller
b) samlivet er opphørt, og det er grunn til å anta at utlendingen
eller eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet.
Oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag kan etter søknad også
gis til en utlending som har familieoppholdstillatelse etter § 40
nr. 1, dersom utlendingen som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter
i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene der.
Når det er reist søksmål etter lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap
§ 16 tredje ledd eller § 23 tredje ledd, skal en utlending som av
den grunn mister familieoppholdstillatelse som ektefelle, etter
søknad gis ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag med mindre
særlige grunner taler imot dette. Tillatelsen gis for seks måneder
av gangen inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Dersom ekteskapet
blir kjent ugyldig eller oppløses ved skilsmisse, gis utlendingen
etter søknad tillatelse på selvstendig grunnlag, forutsatt at søkeren
ikke har utøvd eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen.
Med mindre annet er fastsatt i loven eller forskrift i medhold
av loven, gjelder bestemmelsene i dette kapittelet for alle oppholdstillatelser
etter loven, med unntak for oppholdstillatelser etter § 66 og kapittel 13.
En utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag, eller
som vil drive ervervsvirksomhet i riket, må ha oppholdstillatelse
som gir rett til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet, med
mindre annet fremgår i eller i medhold av loven.
En utlending som akter å ta opphold i riket utover tre måneder
uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse. Opphold i et annet land
som deltar i Schengen-samarbeidet, likestilles med opphold i riket.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om beregning av oppholdstiden.
Førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise i
riket.
Bestemmelsen i første ledd innebærer ingen begrensning i retten
til å søke asyl, jf. § 27, eller til å påberope et vern mot utsendelse,
jf. § 65.
Utlendingsmyndighetene kan i enkelttilfeller gjøre unntak fra
vilkåret i første ledd når særlig sterke rimelighetsgrunner tilsier
det.
Dersom oppholdstillatelse søkes etter § 39, og ekteskapet er
inngått i utlandet etter at referansepersonen, jf. § 38, først har
vært bosatt i Norge, kan oppholdstillatelse ikke innvilges før referansepersonen har
vendt tilbake til Norge og har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene,
med mindre
Kongen kan fastsette unntak fra første og fjerde ledd i forskrift.
Kongen kan også gi nærmere bestemmelser i forskrift om fremgangsmåten
ved fremsettelse av søknad om oppholdstillatelse og om gjennomføringen
av intervjuer som nevnt i fjerde ledd.
Når søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra riket, avslås
søknaden på dette grunnlaget. Det samme gjelder når søkeren ikke
fyller vilkårene for å reise inn i riket før tillatelse er gitt.
Når det er svært sannsynlig at søknaden vil bli innvilget, kan
søkeren etter anmodning gis en oppholdstillatelse som løper inntil
vedtaket foreligger.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke for utlendinger som søker
oppholdstillatelse etter kapittel 4.
Bestemmelsen i § 53 tredje ledd bokstav a til c gjelder tilsvarende.
Oppholdstillatelse etter denne paragrafen danner ikke grunnlag for
permanent oppholdstillatelse.
Forvaltningsloven kapittel IV til VI gjelder ikke for vedtak
om oppholdstillatelse etter denne paragrafen.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
Det stilles krav om underhold og bolig for at oppholdstillatelse
skal gis etter loven eller forskrift gitt i medhold av loven.
Kravet til underhold og bolig gjelder ikke for den som har rett
til oppholdstillatelse etter § 27, eller som fyller vilkårene for
vern mot utsendelse etter § 65.
Kongen kan fastsette nærmere regler og unntak i forskrift.
En utlending som ellers oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse,
kan nektes tillatelse dersom det foreligger omstendigheter som vil
gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket
i medhold av andre bestemmelser i loven.
Oppholdstillatelse etter § 27 kan likevel ikke nektes med hjemmel
i denne paragrafen.
Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse
for inntil ett år. Varigheten av en tillatelse gitt etter bestemmelsene
i kapittel 6 skal ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen,
jf. § 39. Varigheten av en tillatelse etter bestemmelsene i kapittel
3 skal ikke overstige arbeidsforholdets lengde.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om varigheten av oppholdstillatelser
etter første ledd.
Med mindre annet er særskilt fastsatt i loven eller i medhold
av loven, gjelder følgende:
a) oppholdstillatelsen gir
rett til opphold i hele riket,
b) oppholdstillatelsen gir rett til å ta arbeid og til å drive
ervervsvirksomhet i hele riket,
c) oppholdstillatelsen gir adgang til gjentatte innreiser
i riket så lenge den gjelder,
d) oppholdstillatelsen kan danne grunnlag for permanent
oppholdstillatelse, jf. § 55, og
e) en utlending kan si fra seg oppholdstillatelse i Norge
mot kontantvederlag. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Tillatelse gitt til et familiemedlem i medhold av bestemmelsene
i kapittel 6 gjelder med de samme begrensningene som er fastsatt
for tillatelsen til referansepersonen, jf. § 38.
De vilkårene og begrensningene som er fastsatt, skal fremgå av
tillatelsen.
En utlending har etter søknad rett til fornyelse av en midlertidig
oppholdstillatelse dersom grunnlaget for førstegangs tillatelse
fortsatt er til stede. Dette gjelder likevel ikke dersom det fremgår
av loven eller forskrift i medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke
kan fornyes, eller det foreligger omstendigheter som vil gi grunn
til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold
av andre bestemmelser i loven.
En oppholdstillatelse etter §§ 27 og 33 skal normalt fornyes,
med mindre det er grunnlag for opphør eller tilbakekall etter §§ 36
eller 56. En oppholdstillatelse etter § 33 kan likevel ikke fornyes
dersom det er besluttet at adgangen til å gi kollektiv beskyttelse er
bortfalt, jf. § 33 første ledd.
For tillatelse etter kapittel 6 gjelder ikke krav om at barn
skal være under 15 år ved fornyelse.
For tillatelse etter kapittel 3 gjelder ikke krav om at søkeren
er omfattet av en kvoteordning eller at stillingen ikke kan besettes
av innenlandsk arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området ved fornyelse.
Fornyet tillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse for
ett år.
En utlending som søker om fornyelse av en midlertidig oppholdstillatelse,
kan få fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er endelig
avgjort. Utlendingen har rett til slikt opphold dersom vedkommende
søker om fornyelse senest én måned før tillatelsen utløper. Dette
gjelder ikke dersom det fremgår av loven eller forskrift i medhold
av loven at oppholdstillatelsen ikke kan fornyes.
En utlending som søker oppholdstillatelse på nytt faktisk eller
rettslig grunnlag, kan få fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere
tillatelse inntil søknaden er endelig avgjort. Utlendingen har rett
til dette dersom vedkommende søker om ny tillatelse senest én måned
før utløpet av gjeldende tillatelse, og vedkommende har hatt lovlig
opphold i medhold av tidligere tillatelse minst de siste ni månedene.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
En utlending som de siste fem årene har oppholdt seg i riket
med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent
oppholdstillatelse, har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse dersom
a) utlendingen de siste fem
årene ikke har oppholdt seg utenfor riket mer enn syv måneder til sammen,
b) utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene for en midlertidig
oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
c) det ikke foreligger forhold som nevnt i § 59, og
d) utlendingen har bestått prøve i norsk språk og samfunnskunnskap.
Kongen kan gjennom forskrift gi nærmere retningslinjer for hva en
slik prøve skal inneholde.
e) utlendingen har ikke benyttet seg av muligheten til å
si fra seg oppholdstillatelse i Norge mot kontantvederlag, jf. §
53 tredje ledd bokstav e.
Tvungent opphold ved institusjon regnes ikke som oppholdstid
i Norge med henblikk på oppholdstillatelse, og danner heller ikke
grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Dersom søkeren er mistenkt eller siktet for et forhold som nevnt
i § 59, stilles søknaden om permanent oppholdstillatelse i bero.
Søknaden kan tidligst innvilges når saken er henlagt eller skyldspørsmålet er
endelig avgjort.
Når det foreligger forhold som nevnt i § 59 og utlendingen ikke
blir utvist, kreves lengre botid enn nevnt i første ledd for at
permanent oppholdstillatelse skal gis. Kongen kan fastsette nærmere
regler i forskrift om beregningen av tilleggstid når det foreligger forhold
som nevnt i § 59.
Permanent oppholdstillatelse gir rett til opphold i riket uten
tidsbegrensning og gir et utvidet vern mot utvisning, jf. § 61.
Bestemmelsen i § 53 tredje ledd bokstav a til c gjelder tilsvarende.
Tillatelsen faller bort når innehaveren har oppholdt seg utenfor
riket sammenhengende i mer enn to år. Vedtak om bortfall treffes
av Utlendingsdirektoratet. En utlending kan etter søknad gis adgang
til å oppholde seg utenfor riket i mer enn to år uten at tillatelsen
faller bort. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift om
bortfall av permanent oppholdstillatelse.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift. Kongen kan fastsette
i forskrift at permanent oppholdstillatelse kan gis i andre tilfeller
enn nevnt i første ledd.
Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles
dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger
eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller
dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige
regler.
Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan også tilbakekalles
dersom en utlending som ikke er borger av et Schengen-land, er besluttet
sendt ut fra et slikt land med grunnlag i en vurdering som kunne ha
ført til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser,
jf. § 61 første ledd bokstav e eller § 68 første ledd bokstav d.
Flyktning som har lovlig opphold i riket, kan etter søknad gis
reisebevis for flyktning for reise utenfor Norge dersom ikke særlige
grunner taler mot det. Tapt reisebevis kan ansees som særlig grunn.
Har flyktningen reisedokument utstedt av fremmed stat, gjelder denne
retten bare når flyktningen er innvilget asyl eller bosettingstillatelse,
eller Norge i henhold til internasjonal avtale har plikt til å utstede
reisebevis for flyktning.
Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må
innleveres sammen med søknaden om reisebevis for flyktninger eller
utlendingspass.
Kongen kan i forskrift gi regler om utstedelse, gyldighetsområde,
fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktninger og utlendingspass
og de nærmere vilkårene for dette, samt gi regler om passérbrev.
Vedtak om midlertidig og permanent oppholdstillatelse, fornyelse
og tilbakekall fattes av Utlendingsdirektoratet. Utlendingsdirektoratet
avgjør også spørsmål om vern mot utsendelse etter § 65 og søknad
om reisebevis og utlendingspass etter § 57.
Kongen kan i forskrift fastsette at politiet kan avgjøre søknader
om midlertidig og permanent oppholdstillatelse. Kongen kan også
fastsette i forskrift at søknader om midlertidig oppholdstillatelse
skal kunne avgjøres ved norsk utenriksstasjon.
En utlending uten oppholdstillatelse skal utvises:
a) når utlendingen grovt eller
gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven
her eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer
at vedkommende skal forlate riket,
b) når utlendingen i utlandet har sonet eller er ilagt straff
for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i
mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon
som følge av et straffbart forhold som nevnt,
c) når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon
for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,
eller flere ganger i løpet av de siste tre årene er ilagt fengselsstraff,
d) når en administrativ myndighet i et Schengen-land har
truffet en endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av
utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser
om utlendingers innreise eller opphold,
e) når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller
147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen
kjenner til at har begått en slik forbrytelse, eller
f) når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig,
g) dersom utlendingen har tvunget noen til å inngå ekteskap
mot eget ønske, eller har medvirket til dette, og har blitt dømt
for dette.
Dersom grunnlaget for utvisning er bestemmelsens litra e, eller
f, skal utlendingen holdes i lukket forvaring med brev og besøkskontroll
inntil utvisningen kan effektueres.
Utvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt
hjemland.
En utlending som har midlertidig oppholdstillatelse skal utvises:
a) når utlendingen i utlandet
har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov
kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder
ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som
nevnt,
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket
har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold
som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år,
c) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon
for brudd på straffeloven §§ 228 første ledd, 237, 342 første ledd
bokstav b eller c, 352 a, 384 eller 385,
d) når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller
147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen
kjenner til at har begått en slik forbrytelse, eller
e) når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.
f) Dersom utlendingen har tvunget noen til å inngå ekteskap
mot eget ønske, eller har medvirket til dette, og har blitt dømt
for dette.
Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen fikk
midlertidig oppholdstillatelse, gjelder § 59 bokstav b og c tilsvarende.
Dersom grunnlaget for utvisning er bestemmelsens litra d, eller
e, skal utlendingen holdes i lukket forvaring med brev- og besøkskontroll
inntil utvisningen kan effektueres.
Utvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt
hjemland.
En utlending som har permanent oppholdstillatelse skal utvises:
a) når utlendingen i utlandet
har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov
kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder
ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som
nevnt,
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket
har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold
som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer,
c) når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller
147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen
kjenner til at har begått en slik forbrytelse,
d) når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig,
eller
e) dersom utlendingen har tvunget noen til å inngå ekteskap
mot eget ønske, eller har medvirket til dette, og har blitt dømt
for dette.
Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen fikk
permanent oppholdstillatelse, gjelder § 60 første ledd bokstav a
og b tilsvarende.
Dersom grunnlaget for utvisning er bestemmelsens litra c, eller
d, skal utlendingen holdes i lukket forvaring med brev og besøkskontroll
inntil utvisningen kan effektueres.
Utvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt
hjemland.
En norsk statsborger kan ikke utvises.
Enhver gyldig tillatelse til opphold i riket opphører å gjelde
når et vedtak om utvisning er endelig. Kongen kan i forskrift fastsette
nærmere regler om virkningen av et vedtak om utvisning for søknader om
oppholdstillatelse som ikke er avgjort på utvisningstidspunktet.
Utvisningen er til hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet
kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom
enn to år. Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter
tilsier det.
Vedtak om utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet. Saker
om utvisning forberedes av politiet.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville
være i en situasjon som nevnt i § 27 første ledd, med mindre:
a) utlendingen er utelukket
fra beskyttelse etter § 30, eller
b) utlendingen med rimelig grunn anses som en fare for rikets
sikkerhet eller har fått endelig dom for en forbrytelse og av den
grunn utgjør en fare for det norske samfunn.
c) utlendingen selv har satt seg i en vanskelig posisjon
med det formål å unngå utsendelse fra Norge.
En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville
være i en situasjon som nevnt i § 27 andre ledd. Vernet etter denne
bestemmelsen gjelder også ved situasjoner som nevnt i første ledd bokstav
a og b.
Vernet etter første og annet ledd gjelder også utsendelse til
et område der vedkommende ikke ville være trygg mot å bli sendt
videre til et slikt område som nevnt i § 27 første og andre ledd.
Vernet etter første til tredje ledd kommer til anvendelse ved
alle former for vedtak etter loven, men ikke i saker der kongen
mener det vil stride mot særlig sterke grunnleggende nasjonale interesser.
Vernet mot utsendelse er ikke til hinder for at det treffes vedtak
om utvisning etter § 59 bokstav f, § 60 første ledd bokstav e eller
§ 61 første ledd bokstav d. Slikt vedtak kan ikke iverksettes før
grunnlaget for utsendelsesvernet er bortfalt.
En utlending som har vernet mot utsendelse etter § 65 som sitt
eneste grunnlag for opphold i riket, kan gis en midlertidig oppholdstillatelse
inntil hinderet for utsendelse bortfaller. Det kan også fastsettes
at tillatelsen ikke skal gi rett til å ta arbeid. Oppholdstillatelse
etter denne paragrafen gir ikke rett til å besøke andre Schengen-land.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om varighet og
fornyelse av tillatelser etter denne paragrafen.
Stortinget godkjenner hovedprinsippene for reguleringen av innvandringen.
Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsdirektoratet,
politiet, norske utenriksstasjoner og andre offentlige myndigheter.
Dersom det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen i forskrift
hvilke oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instansene
skal ha etter loven.
Der politimesteren er tillagt myndighet etter denne loven, kan
Kongen i forskrift fastsette at også andre etatsledere i politiet
skal ha slik myndighet.
Der myndighet etter denne loven er lagt til politimesteren eller
den politimesteren gir fullmakt, må den politimesteren gir fullmakt
være jurist.
Vedtak etter loven truffet av politiet, utenriksstasjoner eller
andre forvaltningsorganer, kan påklages til Utlendingsdirektoratet.
Vedtak etter loven truffet av Utlendingsdirektoratet i første instans
kan påklages til departementet.
Departementets alminnelige instruksjonsadgang gir ikke adgang
til å instruere om avgjørelsen av enkeltsaker i annet forvaltningsorgan.
Departementet kan instruere om prioritering av saker.
For å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn kan departementet instruere uavhengig av begrensningene i
annet ledd. Departementet kan i slike tilfeller instruere om alle avgjørelsene
som inngår i saken. Kongen i statsråd er klageinstans i saker som
omfattes av departementets instrukser om lovtolking, skjønnsutøvelse
eller avgjørelser av enkeltsaker.
Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet
til gunst for utlendingen skal overprøves av departementet. Beslutningen
skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være
skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for slike beslutninger.
Kongen kan delegere rutinemessige innvandringspolitiske saker
til politiet, men dette gjelder ikke saker etter lovens kapittel
IV og VI.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse
i saker etter fjerde ledd.
Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av departementets vedtak
etter loven her eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer
staten ved departementet. Ved søksmål mot staten om lovmessigheten
av Utlendingsdirektoratets vedtak truffet etter loven her eller
om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsdirektoratet.
Søksmål mot staten om gyldigheten av vedtak truffet av departementet
etter loven her, eller om erstatning som følge av slike vedtak,
anlegges ved Oslo tingrett. Tilsvarende gjelder for søksmål om vedtak truffet
av Utlendingsdirektoratet og Kongen i statsråd. Tvisteloven § 32-4
annet ledd får ikke anvendelse.
I. Alminnelige regler om saksbehandlingen m.m.
Forvaltningsloven gjelder når ikke annet følger av loven her.
I saker etter §§ 27 og 65, samt i saker om bortvisning, utvisning
eller tilbakekall av gitt tillatelse, skal utlendingsmyndighetene
sørge for at utlendingen får mulighet til å fremlegge sine synspunkter
på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på. Dette skal
skje så snart som mulig, og under enhver omstendighet før det treffes
vedtak i saken. Det skal legges til rette for utlendinger med spesielle
behov. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Kongen kan gi regler i forskrift om barns rett til å bli hørt.
I saker om bortvisning, utvisning og tilbakekall av gitt tillatelse,
og når en utlending påberoper seg å være flyktning, skal politiet
gi veiledning om at utlendingen har rett til fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12,
og rettshjelp, jf. § 82, samt rett til å sette seg i kontakt med
sitt lands representasjon, en representant for FNs høykommissær
for flyktninger og en norsk flyktningorganisasjon.
I forbindelse med en sak etter loven kan politiet og Utlendingsdirektoratet
pålegge den utlendingen saken gjelder, å møte personlig for å gi
opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. § 83 fjerde ledd.
Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har
utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet. Utlendingsmyndighetene
kan også senere pålegge utlendingen en slik plikt dersom det er
grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige.
En utlending kan ikke pålegges å medvirke til å avklare sin identitet
på en måte som kommer i konflikt med et behov for beskyttelse.
Utlending som oppgir feilaktige eller mangelfulle opplysninger
etter denne paragraf kan bortvises.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hva utlendinger kan
pålegges å gjøre for å oppfylle plikten etter første og annet ledd.
Offentlige myndigheter skal etter anmodning gi utlendingsmyndighetene
opplysninger om utlendingers navn og adresse til bruk i saker etter
loven, uten hinder av taushetsplikt i lov 13. desember 1991 nr.
81 om sosiale tjenester mv. § 8-8 og lov 17. juli 1992 nr. 100 om
barneverntjenester § 6-7.
Offentlige myndigheter skal etter anmodning gi utlendingsmyndighetene
opplysninger om referansepersonen i en sak om oppholdstillatelse
etter kapittel 6 i loven her har mottatt økonomisk stønad etter
sosialtjenesteloven det siste året før opplysningene avgis. Opplysningene
gis uten hinder av taushetsplikt i sosialtjenesteloven § 8-8.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om innholdet
av opplysningsplikten etter denne paragrafen.
Politiet kan som ledd i forberedelsen av en sak som nevnt i §§ 39,
40, 42, 43, 44 og 45 benytte vandelsopplysninger om referansepersonen
eller den referansepersonen har fått familieetablering med.
Dersom politiet har vandelsopplysninger av betydning for om familieoppholdstillatelse
kan nektes etter §§ 39, 40, 42, 43, 44 og 45, skal det gis en uttalelse
om dette til det organet som avgjør saken.
Kongen kan gi nærmer regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger
som skal gis til det organet som avgjør saken, og om utformingen
av politiets uttalelse for øvrig.
Dersom Utlendingsdirektoratet eller departementet finner at det
er særlig grunn til å undersøke referansepersonens vandel for å
avgjøre om visum skal nektes etter § 10 fjerde ledd, kan det innhentes
uttalelse fra politiet om forhold av betydning for å bedømme dette.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger
som skal gis til Utlendingsdirektoratet eller departementet etter
første ledd, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.
Når det i saker etter loven her er nødvendig å fastslå om det
eksisterer en familierelasjon, skal søkeren og referansepersonen
anmodes om å avlegge en DNA-test.
Dersom søkeren eller referansepersonen avslår anmodningen om
en DNA-test, skal søknaden avslåes.
Resultatene fra slik DNA-test lagres i et nasjonalt DNA-register,
jf. § 90.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av
DNA-testing.
Dersom det i en sak hvor det er fremmet søknad om asyl eller
familieinnvandring, ikke er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet
at søker oppgir korrekt alder, kan utlendingen anmodes om å la seg
undersøke for å klargjøre alderen. Resultatet av undersøkelsen skal
vurderes i forhold til de øvrige opplysningene i saken.
Avslår utlendingen å la seg undersøke, skal søknaden avslåes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av
aldersundersøkelse.
Kongen kan i forskrift gi regler om at det skal tas gebyr for
å behandle søknader etter denne loven, med unntak for søknader om
beskyttelse etter kapittel 4.
Vedtak om bortvisning og utvisning av en utlending som ikke har
oppholdstillatelse, eller en nordisk borger som ikke har hatt opphold
i riket i mer enn tre måneder, bør iverksettes straks.
Vedtak om avslag på søknad om første gangs oppholdstillatelse,
og søknad om fornyet oppholdstillatelse fremsatt etter utløpet av
fristen i § 54 sjette ledd, kan iverksettes før det er endelig dersom
utlendingen har fått mulighet til å fremsette klage. Slikt vedtak
kan tidligst iverksettes 48 timer etter at meldingen om vedtaket
er kommet frem til utlendingen. Dersom Utlendingsdirektoratet anser
søknaden åpenbar grunnløs, kan vedtaket likevel iverksettes så snart fristen
for å begjære utsatt iverksetting er utløpt, og direktoratet har
tatt stilling til begjæringen.
Vedtak om avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse eller
permanent oppholdstillatelse fremsatt innen utløpet av fristen i
§ 54 sjette ledd, kan ikke iverksettes før det er endelig. Tilsvarende
gjelder vedtak om tilbakekall etter § 56 og vedtak om utvisning
av en utlending som har oppholdstillatelse, eller en nordisk borger
som har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder. Dersom det er
mest sannsynlig at utlendingen vil begå en straffbar handling overfor eller
forfølge en annen person eller på annet vis alvorlig krenke en annen
persons fred, kan vedtaket iverksettes på et tidligere tidspunkt
enn det som følger av første og annet punktum.
Påberoper en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir
opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 65 vil
komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det er
endelig dersom
a) søknaden om opphold er avvist
i medhold av § 31,
b) søkeren tidligere har fått avslag på søknad om asyl i
annet land, eller
c) vilkårene for opphold etter §§ 27 eller 65 åpenbart ikke
er oppfylt.
Når grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn gjør det nødvendig, kan vedtak iverksettes på et tidligere
tidspunkt enn det som ellers følger av denne paragrafen.
Vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket, iverksettes
ved at utlendingen pålegges å reise med en gang eller innen en fastsatt
frist. Dersom ikke annen frist er fastsatt, plikter utlendingen
å forlate riket innen tre uker etter at vedkommende har mottatt underretning
om vedtaket. Dersom pålegget ikke blir fulgt, eller det er mest
sannsynlig at utlendingen ikke vil forlate riket innen utløpet av
fristen, kan politiet føre utlendingen ut. Når særlige grunner taler
for det, kan utlendingen bli ført til et annet land enn det vedkommende
kom fra. Utlendinger som ikke har gyldig reisedokument, har plikt
til å skaffe seg dette. Beslutninger som gjelder iverksetting, regnes
ikke som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav
b.
Når departementet har truffet et vedtak som innebærer at utlendingen
må forlate riket, kan det instruere politiet om å utsette iverksettingen.
Departementet kan instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom
slikt vedtak er truffet av direktoratet. Departementet kan instruere
politiet om å utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet
på departementets saksområde, når vedtaket innebærer at utlendingen
må forlate riket. Departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet
om å utsette iverksettingen av en bestemt type vedtak som innebærer
at utlendingen må forlate riket, i påvente av endringer i lov eller
forskrift.
En utlending som i medhold av loven føres ut av riket, plikter
å betale utgiftene ved sin egen utreise. Utlendingen skal også betale
utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi det er grunn
til å frykte at utlendingen vil motsette seg retur eller oppføre
seg truende eller farlig i forbindelse med utreisen. Kravet er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Er det stilt garanti for utgifter etter første ledd, kan utgiftene
kreves dekket av garantisten. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.
Når en utlending som er kommet med skip eller luftfartøy, eller
som er brakt til riket av en transportør som utfører yrkesmessig
landtransport av personer, blir bortvist, plikter transportmiddelets
eier eller leier enten å ta utlendingen om bord igjen, på annen
måte bringe utlendingen ut av riket, eller dekke utgifter som måtte
bli påført det offentlige ved at utlendingen føres ut. På samme
måte foreligger det en plikt til å ta om bord og dekke utgifter
til mannskap for eskorte av utlendingen ut av riket når politiet
finner dette nødvendig. Tilsvarende ansvar som transportmiddelets eier
eller leier har etter dette leddet, gjelder for transportmiddelets
fører eller agent i riket.
Tredje ledd gjelder tilsvarende ved utvisning som reaksjon på
overtredelse av lovens regler om innreise og ved uttransportering
av en utlending som nektes innreise til riket på grunn av et fortsatt
gjeldende utvisningsvedtak.
Har en utlending som trenger tillatelse fra politiet etter § 16
første ledd for å gå i land i riket, gjort dette uten slik tillatelse,
gjelder tredje ledd tilsvarende. Ansvaret omfatter da også utgifter
som måtte bli påført det offentlige i inntil tre måneder ved utlendingens
opphold i riket.
For utlendinger som nevnt i § 16 tredje ledd gjelder tredje og
femte ledd tilsvarende, uten hensyn til om utlendingen er gitt tillatelse
til å gå i land i riket.
Dersom utgiftene ved at utlendingen føres ut av riket ikke dekkes
etter første til femte ledd, dekkes de av staten.
Ansvaret etter tredje, fjerde, femte og sjette ledd gjelder ikke
ved innreise over indre Schengen-grense.
I saker om bortvisning, utvisning og tilbakekall av tillatelse
har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Det
gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til §§ 59 bokstav
b og c, 60 første ledd bokstav a, b og c og 61 første ledd bokstav
a og b.
En utlending som søker oppholdstillatelse etter § 27, eller påberoper
seg vernet mot utsendelse etter § 65, har rett til fritt rettsråd
uten behovsprøving ved negativt vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet.
Dette gjelder likevel ikke der utlendingen klager over bare å ha
fått oppholdstillatelse etter § 37. Ved søknader fra enslige mindreårige
asylsøkere og saker som kan berøre utenrikspolitiske hensyn, grunnleggende
nasjonale interesser eller hvor utelukkelse etter § 30 kan bli utfallet,
gis det fritt rettsråd uten behovsprøving også i forbindelse med
saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet. Kongen kan gi nærmere regler
i forskrift om unntak fra retten til fritt rettsråd etter første
punktum, og regler til utfylling av bestemmelsen, herunder også
regler om rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i første instans.
I sak som nevnt i § 68 fjerde ledd har utlendingen rett til fritt
rettsråd uten behovsprøving.
Retten skal oppnevne en prosessfullmektig når den prøver spørsmålet
om fengsling etter § 96. Det samme gjelder når retten prøver spørsmålet
om beslag eller pålegg etter § 94 annet ledd og § 95 annet ledd,
med mindre det ville medføre særlig ulempe eller tidsspille, eller
retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig.
Dersom utlendingen allerede har advokat på det offentliges bekostning,
skal vedkommende advokat som regel oppnevnes. Oppnevningen faller
bort når retten bestemmer det.
Retten skal av eget tiltak og uten behovsprøving gi bevilling
til fri saksførsel når prosessfullmektig oppnevnes etter fjerde
ledd.
I de tilfellene det er ytet fri saksførsel eller fritt rettsråd
uten behovsprøving, kan det offentliges utgifter i forbindelse med
rettshjelpen kreves helt eller delvis erstattet dersom utlendingen
har økonomisk evne til det. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
II. Særskilte regler for søknader om beskyttelse (asylsaker)
En søknad om beskyttelse etter § 27 skal fremsettes for politiet
uten ugrunnet opphold. Pass eller annet reisedokument utlendingen
er i besittelse av, skal innleveres sammen med søknaden.
Dersom omstendigheter som nevnt i § 27 inntreffer først etter
utlendingens innreise i riket, skal søknad fremsettes uten ugrunnet
opphold etter at utlendingen ble klar over omstendighetene.
Den som registrerer søknaden, tar fotografi og fingeravtrykk
av utlendingen, jf. § 90 første ledd bokstav b. Når det anses nødvendig,
kan det tas kopi av dokumenter utlendingen er i besittelse av.
Søkeren plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig
dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger.
For dette formålet kan søkeren pålegges å være tilgjengelig på et
nærmere angitt sted. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar
for å innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger før avgjørelsen
blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om gjennomføringen av
saksbehandlingen.
Søkeren kan gis rett til å ta arbeid inntil søknaden er avgjort.
Det er en forutsetning for tillatelsen at følgende vilkår er oppfylt:
a) det er gjennomført asylintervju
av søkeren,
b) det er ikke tvil om søkerens identitet, og
c) det er ikke aktuelt å bortvise søkeren eller fremme tilbaketakelsesbegjæring
overfor et annet land.
Er en søknad om beskyttelse avslått i første instans, gjelder
en tillatelse gitt etter annet ledd fortsatt dersom vedtaket er
påklaget og gitt utsatt iverksetting. En klager som ikke allerede
har tillatelse etter annet ledd, kan etter anmodning gis slik tillatelse
forutsatt at vilkårene i annet ledd er oppfylt, og vedtaket er gitt
utsatt iverksetting.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om varigheten av tillatelser
til å ta arbeid etter annet ledd og om tillatelser etter at det
foreligger et avslag på søknaden i første instans.
Tillatelser etter annet og tredje ledd gis av Utlendingsdirektoratet,
som også kan gi politiet myndighet til å gi slike tillatelser. Forvaltningsloven
kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke
for vedtak om slike tillatelser.
En utlending som søker beskyttelse, skal innkvarteres i lukket
mottak inntil identiteten er klarlagt, jf. § 97, og skal deretter
gis tilbud om videre innkvartering. Dette gjelder også utlending
som vurderes å utgjøre en sikkerhetsrisiko eller trussel mot grunnleggende
nasjonale interesser, utlending som vurderes å være psykisk ustabil,
utlending med alvorlig sykdom med stor smittefare, utlending med
kriminelt rulleblad og utlending som har fått avslag på søknad om
beskyttelse i påvente av utreise. Bestemmelsene i denne paragrafen
skal kun anvendes der dette ikke vil være i strid med barnekonvensjonen.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om innkvarteringsordninger,
herunder bestemmelser om tildeling og bortfall av botilbud.
Forvaltningsloven §§ 24 og 25 om begrunnelse og §§ 28 til 34
om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes vedtak om tildeling
av botilbud og overføring til nytt innkvarteringssted. Forvaltningsloven
§§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes vedtak
om kommunebosetting og bortfall av botilbud.
Utlendingsmyndighetenes vedtak om overføring til nytt innkvarteringssted,
kommunebosetting eller bortfall av botilbud er særlig tvangsgrunnlag
for fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
Den som skal ansettes i statlig asylmottak, skal legge fram tilfredsstillende
politiattest. Det kan også kreves politiattest fra andre som utfører
oppgaver for utlendingsmyndighetene, og som har direkte kontakt med
barn og unge som oppholder seg i asylmottak.
Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt
forelegg eller er dømt for brudd på straffeloven §§ 192, 193, 194,
195, 196, 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 eller 204
a der den fornærmede er under 18 år. Attesten skal ikke være eldre
enn tre måneder.
Den som er ilagt forelegg eller er dømt for overtredelse som
nevnt i annet ledd, er utelukket fra å utføre arbeid i asylmottak
eller oppgaver som omhandlet i første ledd annet punktum.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
Norske myndigheter skal samarbeide med FNs høykommissær for flyktninger
i samsvar med flyktningkonvensjonen artikkel 35, og skal herunder
legge til rette for at FNs høykommissær for flyktninger kan utøve
sin plikt til å føre tilsyn med at bestemmelsene i flyktningkonvensjonen
overholdes.
I den utstrekning Norge er forpliktet til det som deltaker i
Schengen-samarbeidet, jf. § 9 annet ledd, og Dublin-samarbeidet,
jf. § 31 første ledd bokstav b, kan utlendingsmyndighetene uten
hinder av taushetsplikt oversende opplysninger om enkeltpersoner
til myndighetene i land som deltar i samarbeidet, som ledd i eller
til bruk ved behandlingen av saker om grensekontroll, visum, bortvisning,
utvisning, beskyttelse etter reglene i kapittel 4, vern mot utsendelse
etter kapittel 9 eller oppholdstillatelse. Med oppholdstillatelse
menes i denne paragrafen tillatelse av en hvilken som helst art
som er utstedt av et land som deltar i Schengen-samarbeidet, og
som gir rett til opphold på dets territorium. Tillatelse til opphold med
sikte på behandling av en søknad om oppholdstillatelse omfattes
likevel ikke.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke forhold det
kan opplyses om, og om vilkår som må være oppfylt før oversendingen
kan finne sted. Kongen kan i forskrift også gi nærmere regler for
utveksling av opplysninger om enkeltpersoner med andre lands myndigheter
i saker om beskyttelse etter reglene i kapittel 4 eller vern mot
utsendelse etter reglene i kapittel 9, ut over det som følger av
annet ledd.
Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn
til det.
Det skal tas fotografi, fingeravtrykk og DNA-profil av en utlending
som
a) ikke kan dokumentere sin
identitet, eller som det er grunn til å mistenke for å oppgi falsk
identitet,
b) søker oppholdstillatelse etter loven,
c) er blitt innvilget eller har fått avslag på søknad om
oppholdstillatelse etter loven, eller
d) er bortvist eller utvist, eller som antas å oppholde seg
ulovlig i riket.
Fingeravtrykk og fotografi tatt i medhold av denne paragrafen
kan registreres elektronisk i et register. Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om behandlingen av opplysningene, herunder føring,
bruk og sletting av opplysninger i registeret. Politiet kan bruke
registeret i forbindelse med etterforskningen av en eller flere
handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel i 3
måneder.
DNA-profil tatt i medhold av denne paragrafen kan registreres
elektronisk i et register. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler
om behandlingen av opplysningene, herunder føring, bruk og sletting
av opplysninger i registeret. Politiet kan bruke registeret i forbindelse
med etterforskningen av en eller flere handlinger som samlet kan
medføre høyere straff enn fengsel i 3 måneder. Utlendingsforvaltningen
og politiet kan bruke registeret i forbindelse med behandling av
utlendingssaker.
For behandling av fingeravtrykk i henhold til Dublin-samarbeidet,
jf. § 31 første ledd bokstav b, gjelder reglene i § 91.
En beslutning om at det skal tas fotografi, fingeravtrykk eller
DNA-profil treffes av polititjenestemann, utenriksstasjon eller
Utlendingsdirektoratet.
Politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, kan avgjøre
at fingeravtrykk og fotografi skal tas med tvang. Utlendingen kan
kreve spørsmålet om rettmessigheten av et slikt tvangsinngrep brakt
inn for retten. Politiet sørger for at utlendingen blir gjort kjent
med denne retten.
Som ledd i Dublin-samarbeidet, jf. § 31 første ledd bokstav b,
kan fingeravtrykk tas av en utlending som har fylt 14 år, og som
a) søker oppholdstillatelse
etter § 27,
b) uten å bli bortvist blir anholdt i forbindelse med ulovlig
passering av en ytre Schengen-grense, eller
c) oppholder seg ulovlig i riket.
Sammen med fingeravtrykkene kan det samles inn følgende opplysninger:
a) dato for den dagen fingeravtrykkene
ble tatt,
b) sted og dato for fremleggelsen av en søknad om beskyttelse
etter § 27,
c) kjønn og opprinnelsesstat.
Opplysningene skal overføres til en sentralenhet for fingeravtrykksopplysninger.
Personopplysningsloven gjelder for behandlingen av opplysningene
hvis ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om behandlingen av opplysningene, herunder om
overføring av opplysninger til sentralenheten, lagring, sammenlikning
med andre opplysninger, overføring av resultatene av en slik sammenlikning, sikkerhet,
sperring og sletting av opplysninger samt regler for å sikre korrekte
og oppdaterte opplysninger.
Det bør foretas undersøkelse av utlendingens person, bolig, rom
eller annet oppbevaringssted dersom det er skjellig grunn til å
mistenke at utlendingen
a) skjuler eller tilbakeholder
opplysninger om sin identitet eller andre opplysninger av vesentlig
betydning for en sak om oppholdstillatelse,
b) har penger eller andre formuesgoder som kan brukes til
å dekke utgifter i forbindelse med utreisen som utlendingen har
plikt til å dekke, og det er mest sannsynlig at utlendingen ikke
frivillig vil dekke utgiftene, eller
c) har reisedokument, billetter eller annet materiale som
kan sikre iverksetting av vedtaket, og det er mest sannsynlig at
utlendingen vil unndra seg iverksettingen.
Beslutningen om undersøkelse skal så vidt mulig være skriftlig
og opplyse om hva saken gjelder, formålet med undersøkelsen og hva
undersøkelsen omfatter. En muntlig beslutning skal snarest mulig
nedtegnes. Før undersøkelsen foretas, skal beslutningen så vidt
mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen
skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses hva
saken gjelder og formålet med undersøkelsen.
Reglene i straffeprosessloven §§ 198 til 202 gjelder så langt
de passer.
Dersom det foreligger tvil om utlendingens identitet, eller det
er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen skjuler eller tilbakeholder
opplysninger om sin identitet, bør det foretas beslag av reisedokumenter,
billetter eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller
dokumentere identiteten. Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere
oppholdssted.
Når det er sannsynlig at utlendingen vil unndra seg iverksetting
av et vedtak, skal det foretas beslag av reisedokumenter og annet
materiale som kan dokumentere utlendingens identitet. Tilsvarende
kan det foretas beslag av billetter og penger eller andre formuesgoder
til dekning av kostnader som utlendingen plikter å dekke i forbindelse
med utreisen. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om størrelsen
på beløpet som kan beslaglegges.
Det kan foretas beslag av reisedokumenter til utlendinger hvis
eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter
§ 65.
Avgjørelsen om beslag besluttes av politimesteren eller den politimesteren
gir fullmakt. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og
opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal
omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Før
beslaget iverksettes, skal beslutningen så vidt mulig leses opp
eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig beslutning,
skal det så vidt mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder og
formålet med beslaget.
Når utlendingen ankommer riket, ved undersøkelse etter § 93 og
i situasjoner hvor det er fare ved opphold, kan beslag tas av en
polititjenestemann. Beslaget skal straks meldes til den som ellers
treffer avgjørelser om beslag, jf. fjerde ledd. Foreligger det ingen
skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses om
hva saken gjelder og formålet med beslaget. Hvis beslaget opprettholdes,
nedtegnes det en beslutning etter fjerde ledd.
Enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet om det skal
opprettholdes brakt inn for retten. Politiet sørger for at den som
rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten. Reglene i straffeprosessloven
kapittel 16, med unntak av §§ 208 a og 210-212, gjelder så langt
de passer.
En utlending kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted
når
a) utlendingen nekter å oppgi
sin identitet, eller det er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen oppgir
falsk identitet,
b) det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg
iverksetting av et vedtak,
c) det eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot
utsendelse etter § 65.
Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted besluttes av politimesteren
eller den politimesteren gir fullmakt. Utlendingen kan kreve innbrakt
for retten spørsmålet om vilkårene for meldeplikt og bestemt oppholdssted
foreligger, og om det er grunn til å opprettholde pålegget. Politiet
sørger for at den som rammes av pålegget om meldeplikt og bestemt
oppholdssted, blir gjort kjent med denne retten. Straffeprosessloven
§§ 175 første ledd annet punktum, 184 og 187a gjelder tilsvarende
så langt de passer.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om pålegg om meldeplikt
eller bestemt oppholdssted etter første ledd.
En utlending kan pågripes, fengsles eller holdes i lukket mottak
hvis
a) utlendingen nekter å oppgi
sin identitet, eller det er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen oppgir
falsk identitet,
b) det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg
iverksettingen av vedtak som innebærer at utlendingen plikter å
forlate riket,
c) utlendingen ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle
plikten til å skaffe seg gyldig reisedokument, og formålet er å
fremstille utlendingen for det aktuelle lands utenriksstasjon for
å få utstedt reisedokument,
d) det foreligger et vedtak om utvisning og utlendingen
ikke har overholdt meldeplikten etter § 95.
Pågripelse besluttes av politimesteren, Utlendingsdirektoratet
eller den politimesteren gir fullmakt. Når det er fare ved opphold,
kan en polititjenestemann foreta pågripelse. Vil politiet beholde
den pågrepne, må vedkommende snarest mulig, og så vidt mulig dagen
etter pågripelsen, fremstilles for tingretten med begjæring om
fengsling. Straffeprosessloven §§ 174 til 191 gjelder så langt de
passer. Fengsling etter første ledd kan besluttes for høyst 3 måneder
av gangen.
Samlet fengslingstid kan ikke overstige ett år.
En utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 96 første
ledd, skal som hovedregel anbringes i lukket mottak jf. § 85.
Utlendingsinternatet er ikke underlagt kriminalomsorgen, men
administreres av politiet.
Utlendingen har rett til blant annet å motta besøk, telefonere,
motta og sende postsendinger, helsetjenester, fellesskap, opphold
i friluft, fysisk aktivitet, privatliv, religionsutøvelse og livssynsutøvelse,
såfremt ikke annet følger av loven her.
Når politiet finner det formålstjenlig for iverksetting etter
§ 80, eller for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, kan politiet
a) undersøke utlendingens person,
rom og eiendeler, samt øvrige gjenstander, rom og areal på internatets
område,
b) midlertidig frata og forvare utlendingens penger og andre
gjenstander,
c) kontrollere og begrense utlendingens besøk, telefonsamtaler
og postsendinger,
d) kontrollere og begrense utlendingens fysiske aktivitet,
opphold i friluft, religionsutøvelse og livssynsutøvelse, eller
e) visitere besøkende og andre som oppholder seg på internatets
område.
Tiltak etter bokstav a, b og c kan også iverksettes overfor en
utlending når det er grunn til å tro at vedkommende skjuler eller
tilbakeholder opplysninger om sin eller en annen utlendings identitet
eller oppholdssted. Telefonavlytting etter bokstav c kan ikke foretas
uten at samtalepartnerne er varslet på forhånd. Tiltak etter bokstav
e kan også iverksettes for å undersøke om vedkommende skjuler opplysninger om
en utlendings identitet. Tiltak etter dette leddet kan ikke iverksettes
overfor utlendingens prosessfullmektig eller representanter for
offentlig myndighet.
Når det er strengt nødvendig for å opprettholde ro, orden eller
sikkerhet, eller sikre iverksetting etter § 80, og andre mindre
inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil
være utilstrekkelig, kan politiet
a) bruke makt og godkjente
maktmidler, jf. politiloven § 6 fjerde ledd,
b) plassere utlendingen i særlig sikret avdeling eller sikkerhetscelle,
eller
c) utelukke utlendingen helt eller delvis fra fellesskapet
på internatet.
Uttalelse fra lege skal så vidt mulig innhentes og tas i betraktning
ved vurderingen av iverksetting og opprettholdelse av tiltak etter
dette leddet bokstav b og c.
Tiltak etter fjerde og femte ledd kan ikke brukes når det vil
være et uforholdsmessig inngrep. Slike tiltak skal brukes med varsomhet.
Politiet skal fortløpende vurdere om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.
For å sikre formålet med oppholdet i internatet og utlendingenes
rettigheter kan politiet føre register med opplysninger om beslutninger
som tas, ankomster, gjennomførte kontrolltiltak, bruk av makt og maktmidler,
hendelser, interne flyttinger, utpasseringer, tidspunkt for tilsyn
og behandling fra helsepersonell.
Det skal opprettes et uavhengig tilsynsråd som skal føre tilsyn
med driften av utlendingsinternatet og behandlingen av utlendingene
som oppholder seg der.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift.
I saker der utlendingen har blitt plassert i lukket mottak av
politiet, kan saken ankes til Utlendingsdirektoratet.
I saker der utlendingen har blitt plassert i lukket mottak av
Utlendingsdirektoratet, kan saken ankes til departementet.
Vedtak om ufrivillig opphold på lukket mottak kan besluttes for
høyst 3 måneder av gangen, og kan deretter fornyes inntil 3 ganger.
Med bot eller med fengsel inntil to år eller med begge deler
straffes den som:
a) forsettlig eller uaktsomt
overtrer de bestemmelsene som er angitt i det følgende, eller forbud,
påbud eller vilkår gitt i medhold av disse bestemmelsene:
§ 7 første ledd
§ 8 første ledd
§ 9 første og fjerde ledd
§ 14 første og annet ledd
§ 16 første og tredje ledd
§ 19 første og annet ledd
§ 20 tredje ledd
§ 21 første ledd
§ 36 første ledd, jf. fjerde ledd
§ 48 første og annet ledd
§ 63 annet ledd
§ 73 første og annet ledd
§ 80 sjette ledd
§ 83 første ledd annet punktum
§ 84 første ledd
§ 95 første ledd
b) forsettlig eller uaktsomt overtrer en forskrift gitt i
medhold av loven her, eller forbud, påbud eller vilkår som er gitt
i medhold av en slik forskrift, når Kongen har fastsatt i forskriften
at forholdet skal kunne straffes etter bestemmelsen her,
c) forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige
eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven.
d) forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av en utlendings
arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter
loven,
Med bot eller med fengsel inntil fire år straffes den som:
a) forsettlig eller grovt uaktsomt
formidler arbeid eller bolig for en utlending, eller utferdiger
eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for
en sak etter loven, når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse
av utlendingens situasjon,
b) forsettlig ved falske forespeilinger eller liknende utilbørlig
atferd forleder en utlending til å reise inn i riket med sikte på
å bosette seg her,
c) forsettlig overlater til en annen pass, reisebevis for
flyktninger, annet reisedokument eller liknende dokument som kan
bli brukt som reisedokument, når vedkommende vet eller bør forstå
at det kan bli brukt av en utlending til å reise inn i riket eller
til en annen stat.
Med bot eller med fengsel inntil seks år straffes den som
a) forsettlig hjelper en utlending
til ulovlig opphold i riket eller i et annet land som deltar i Schengen-samarbeidet,
eller
b) forsettlig hjelper en utlending til ulovlig å reise inn
i riket eller til et annet land. Dette gjelder likevel ikke dersom
hensikten er å hjelpe en utlending som omfattes av lovens § 28 til
å reise inn i første trygge land.
Med bot eller med fengsel inntil tolv år straffes den som
a) i vinnings hensikt driver
organisert ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger
til å reise inn i riket eller til en annen stat, eller
b) i vinnings hensikt hjelper en utlending til ulovlig å
reise inn i riket eller til en annen stat dersom handlingen medfører
at personen som berøres av handlingen, blir utsatt for livsfare.
Medvirkning straffes på samme måte.
Overtredelse av første ledd regnes som forseelse.
Forsøk på overtredelse av innreiseforbudet i § 63 annet ledd
er straffbart.
Utlendingsdirektoratet skal ved mistanke om straffbart forhold
etter denne paragrafen anmelde forholdet umiddelbart.
Foruten forskrifter som nevnt i de enkelte paragrafer, kan Kongen
i forskrift gi nærmere regler til gjennomføring av loven.
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Fra den tiden
loven trer i kraft, oppheves lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her. Kongen kan gi overgangsbestemmelser
i forskrift."