Til Odelstinget
I proposisjonen inngår:
Forslag til regler for anvendelse
av skjermingsmetoden for deltakere i deltakerlignede selskaper i
utenlandsforhold.
Forslag til innføring av overgangsregel for personlige aksjonærer
i selskap som var morselskap i et RISK-konsern i 2003.
Forslag til forskriftshjemmel om at selskap innenfor rederiskatteordningen
kan drive strategisk og kommersiell ledelse og daglig teknisk drift
og vedlikehold overfor fartøy i konsernforbundne selskap utenfor
rederiskatteordningen.
Forslag til innføring av obligatorisk fritak for eiendomsskatt
for ikke utbygde deler av Finnmarkseiendommens grunn.
Forslag til endring av nedre grense for fastsetting av grunninntekt
i vannkraftverk.
Forslag til endringer i reglene om rapportering av utenlandske
oppdragstakere og arbeidstakere tilknyttet oppdrag til skattemyndighetene.
Forslag til endringer i skatte-, toll- og avgiftsmyndighetenes
taushetspliktbestemmelser.
Forslag til presiseringer i overgangsreglene til endringene
i rederiskatteordningen slik at ordningen med fond for miljøtiltak
mv. klarere skal fremstå som et betinget skattefritak.
Forslag til opprettinger i lovtekst.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Marianne Aasen Agdestein, Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir
Micaelsen, lederen Reidar Sandal og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde,
fra Høyre, Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore
Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki
Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser
til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere omtalt nedenfor
i denne innstillingen og i Ot.prp. nr. 31 (2007-2008) Om endringer
i skatte- og avgiftslovgivningen mv.
Komiteen viser til rettebrev fra
finansministeren 27. februar 2008, som er vedlagt innstillingen.
Komiteen viser videre til at det
generelt bare er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag
som er gjengitt nedenfor under de enkelte punkt. Bakgrunnen for
lovforslagene, gjeldende norsk rett, utenlandsk rett, høringsnotater,
høringsuttalelser mv. knyttet til de enkelte vurderinger og forslag,
er redegjort nærmere for i nevnte odelstingsproposisjon.
Komiteen viser for øvrig til sine
merknader nedenfor under de enkelte punkt.
Fra og med 2006 gjelder skjermingsmetoden for deltakere i deltakerlignet
selskap. Den medfører at utdeling fra et deltakerlignet selskap
til personlig deltaker er skattepliktig som alminnelig inntekt etter skatteloven
§ 10-42. I utenlandsforhold oppstår særlige spørsmål om hvordan
skattegrunnlaget skal beregnes. For deltakere som er bosatt i Norge
gjelder dette når Norge etter skatteavtalen med et annet land er
avskåret fra å beskatte virksomhetsinntekt ved fast driftssted i
det annet land. Det er også aktuelt for personer som er bosatt i
utlandet og som er deltaker i et selskap som driver virksomhet både
i Norge og i andre land.
I slike tilfeller vil skatteavtalene normalt oppstille begrensninger
for hvilken utdeling fra selskapet som på deltakerens hånd kan skattlegges
i Norge. I forhold til utenlandske deltakere, kan beskatningsretten
også være begrenset av skatteloven. Det er i dag ikke gitt regler
eller nærmere veiledning for når og hvordan skatteplikten for en
utdeling da skal avgrenses. Det oppstår også spørsmål om hvilken
skjerming deltakeren skal tilordnes, jf. skatteloven § 10-42 femte
ledd, når vedkommendes andel av selskapsinntekten bare delvis kan
beskattes i Norge.
Departementet går inn for å regelfeste i hvilke tilfeller og
på hvilke vilkår en personlig deltaker skal ha rett til avkorting
i skatteplikten etter skatteloven § 10-42 for utdeling fra selskapet,
samt å regelfeste de prinsippene som i disse tilfellene skal legges
til grunn for å beregne skattepliktig del av utdelingen og for å
fastsette skjermingsfradraget, jf. skatteloven § 10-42 tredje og
femte ledd.
Det foreslås at de grunnleggende vilkårene inntas i skatteloven
og at departementet gis hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift.
Forslaget er tilpasset de skrankene som skatteavtalene og skatteloven
allerede oppstiller for vår beskatningsrett, og må i det vesentlige
anses som presisering av gjeldende rett. Det innebærer en klargjøring av
rettstilstanden og antas å innebære forenklinger både for skattyterne
og for ligningsmyndighetene sammenlignet med dagens situasjon. Forslaget
er en oppfølging av de tema som er omtalt i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005)
pkt. 1.11.3.3. Forslaget som fremmes her innebærer betydelig enklere
løsninger enn det som ble antydet i den nevnte proposisjonen.
Hovedpunktene i departementets forslag kan sammenfattes slik:
Personlig deltaker som på grunn av
skatteavtale eller manglende globalskatteplikt ikke kan skattlegges
i Norge for hele sin del av selskapets fortjeneste i inntektsåret
eller noen av de fire forutgående årene, kan kreve at skatteplikten
etter skatteloven § 10-42 ved utdeling fra selskapet begrenses forholdsmessig
etter nærmere regler som departementet fastsetter i forskrift.
Personlig deltaker kan fremme slikt krav også i andre tilfeller,
når det er åpenbart at utdelingen må anses tatt fra virksomhet som
på grunn av skatteavtale eller deltakerens manglende globalskatteplikt
ikke er skattlagt i Norge.
Begrensning av skatteplikten etter skatteloven § 10-42 for
utdeling fra selskapet er betinget av at skattyteren fremmer krav
om det og oppfyller nærmere dokumentasjonskrav som departementet
fastsetter i forskrift.
Krav om begrensning av skatteplikt etter skatteloven § 10-42
for utdeling må i utgangspunktet framsettes før utløpet av selvangivelsesfristen. Om
kravet ikke kan godtgjøres før utløpet av selvangivelsesfristen,
må det framsettes senest seks måneder etter at kravet kan godtgjøres.
Kravet kan ikke under noen omstendighet framsettes senere enn tre
år etter inntektsåret.
Departementet gis hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler
om fradrag for skjerming etter skatteloven § 10-42 tredje og femte
ledd i utenlandsforhold.
Det foreslås at endringene skal tre i kraft med virkning for
inntektsåret 2008.
Personlig skattyter som er bosatt i Norge er skattepliktig hit
uavhengig av hvor i verden inntekten er opptjent (globalinntektsprinsippet),
jf. skatteloven § 2-1 niende ledd. Dersom det ikke foreligger noen skatteavtale
som begrenser beskatningsretten, skal dermed utdelinger fra selskapet
til personlig deltaker bosatt i Norge skattlegges fullt ut etter
skatteloven § 10-42. I denne sammenheng framheves at flertallet av
Norges skatteavtaler, og alle inngått etter 1992, ikke innskrenker
vår rett til å beskatte alminnelige virksomhetsinntekter (altså
slike som ikke er særregulert i skatteavtalen) som oppebæres av
personer bosatt i Norge. Dette har sammenheng med at Norge nå benytter
kreditmetoden for å forhindre at skattytere bosatt i Norge blir
utsatt for internasjonal dobbeltbeskatning. Kreditmetoden innebærer
at skattytere som er bosatt i Norge i utgangspunktet skattlegges
i Norge for sin globalinntekt, men at det på visse vilkår gis fradrag
(kredit) i norsk skatt for skatt betalt i utlandet av inntekt med
utenlandsk kilde. Norge benytter i dag kreditmetoden for alminnelige
virksomhetsinntekter i skatteavtalene med et flertall av våre viktigste
handelspartnere.
For personer som er bosatt i Norge vil den praktiske hovedregelen
dermed være at all fortjeneste fra en selskapsdeltakelse er skattepliktig
i Norge, også om hele eller deler av fortjenesten er opptjent i
utlandet. Da vil skatteavtalene ikke begrense skatteplikten for
utdelinger etter skatteloven § 10-42.
Det kan forekomme at personer bosatt i Norge som følge av skatteavtale
fullt ut må unntas fra beskatning av virksomhetsinntekt i Norge.
Hovedeksempelet er at skatteavalen bestemmer at virksomhetsinntekten
eksklusivt er forbeholdt et annet land til beskatning. Dette kan
bli resultatet etter skatteavtalen med noen land når selskapet driver
internasjonal skips- eller luftfart, og det kan påvises at selskapet
effektivt ledes fra det annet land. I dette tilfellet har Norge
frasagt seg retten til å skattlegge enhver fortjeneste fra virksomheten,
herunder også ved utdeling til deltakerne.
I ytterligere andre tilfeller må fortjenesten som opptjenes gjennom
selskapet delvis unntas fra beskatning i Norge fordi virksomheten
delvis drives gjennom et fast driftssted i et land hvor Norge i
skatteavtalen med landet anvender unntaksmetoden for å avverge internasjonal
dobbeltbeskatning. Unntaksmetoden innebærer at Norge må avstå fra
å skattlegge deltakeren for fortjeneste som kan tilskrives det faste driftsstedet
i utlandet. Norge benytter fortsatt unntaksmetoden for å avverge
internasjonal dobbeltbeskatning i et ikke ubetydelig antall skattavtaler
av eldre dato. I disse tilfellene må Norge avstå fra å skattlegge,
løpende så vel som ved utdeling, fortjenesten som kan tilskrives
til det faste driftsstedet i utlandet.
Personlig deltaker som ikke er bosatt i Norge kan bare skattlegges
for utdeling fra selskapet dersom vedkommende er skattepliktig til
Norge for virksomhetsinntekten på utdelingstidspunktet. Hjemmelen vil
være skatteloven § 2-3 første ledd b. Har Norge skatteavtale med
deltakerens bostedsstat kreves normalt også at virksomheten på utdelingstidspunktet blir
utøvet gjennom et fast driftssted her.
Både skatteloven § 2-3 første ledd b og skatteavtaler som bygger
på artiklene 7 og 5 i OECDs mønsterskatteavtale kan medføre at fortjenesten
fra selskapsdeltakelsen bare delvis er skattepliktig til Norge.
Dette er tilfellet når deltakeren gjennom samme selskap også oppebærer
virksomhetsinntekt som ikke kan skattlegges i Norge. Et eksempel
kan være et utenlandsk selskap som er etablert i flere land og som har
en filial i Norge. Et annet eksempel er der hvor en eller flere
utenlandske deltakere tar midlertidig entrepriseoppdrag i Norge
og utøver virksomhet gjennom et fast driftssted her. I slike tilfeller
gjelder også skranker for retten til å beskatte utdelinger fra selskapet
til deltaker som er bosatt i utlandet.
En begrenset skattepliktig deltaker kan imidlertid godt være
skattepliktig til Norge for hele fortjenesten ved selskapsdeltakelsen.
Det gjelder der hvor det bare drives virksomhet i Norge. Det kan
også være aktuelt for deltaker i selskap som driver skip i internasjonal
fart når selskapet effektivt ledes fra Norge og skatteavtalen med
deltakerens bostedsstat gir Norge beskatningsrett til inntekten,
jf. også skatteloven § 2-34 annet ledd. I slike tilfeller vil enhver
utdeling fra selskapet til den utenlandske deltakeren være skattepliktig
fullt ut etter skatteloven § 10-42.
Det er vanskelig å anslå hvor mange personlige skattytere som
gjennom et deltakerlignet selskap driver slik virksomhet at utdeling
fra selskapet bare delvis kan skattlegges i Norge. I praksis vil
det antakelig gjelde et beskjedent antall personer. Det antas at
det er nokså få deltakerlignende selskaper hvor det over tid foregår
grenseoverskridende aktivitet av noe omfang. Personlige kommandittister
i selskap som driver internasjonal skipsfart vil normalt bare bli
skattlagt i én stat på grunn av særbestemmelser i skatteavtalene.
En god del av tilfellene vil trolig gjelde midlertidig grenseoverskridende
entrepriseoppdrag hvor omfanget er varierende og spesielt vanskelig
å anslå.
Skatteplikten etter skatteloven § 10-42 for utdeling fra selskapet
må tolkes innskrenkende i lys av de begrensningene som følger av
skatteavtalene og skatteloven § 2-3 første ledd b.
I praksis kan det antakelig i de fleste tilfeller enkelt konstateres
at skatteplikten etter skatteloven § 10-42 ikke skal begrenses.
Det typiske vil være at virksomheten aldri har vært drevet andre
steder enn i Norge. Og for deltakere som er bosatt i Norge gjelder det
samme når virksomheten aldri har vært utøvet gjennom et fast driftssted
i et land hvor Norge i skatteavtalen med dette landet anvender unntaksmetoden til
unngåelse av dobbeltbeskatning.
Normalt vil det også være relativt enkelt å fastslå når en utdeling
overhodet ikke kan beskattes i Norge etter skatteloven § 10-42.
For deltakere som er bosatt i Norge kan dette være aktuelt dersom
skatteavtalen eksklusivt forbeholder virksomhetsinntekten til beskatning
i et annet land, se pkt. 2.3.2 i proposisjonen. Dette vil det være
tatt stilling til ved den løpende beskatningen, og det er således
ikke et spørsmål som aktualiseres særskilt ved utdelingen. For deltakere bosatt
i utlandet vil det samme gjelde når Norge på utdelingstidspunktet
ikke har hjemmel til å beskatte utdelingen, se pkt. 2.3.3 i proposisjonen.
I andre tilfeller må en imidlertid påregne at det kan være vanskelig
å avgjøre om en utdeling kan skattelegges fullt ut eller bare delvis
i Norge. Utgangspunktet etter gjeldende rett må være at skatteplikten
etter skatteloven § 10-42 for utdelinger (bare) skal begrenses når
utdelingen anses tatt fra virksomhet som ikke har vært skattlagt
i Norge på grunn av begrensninger som følger av skatteavtale eller
skatteloven § 2-3 første ledd b. Da må beskatningen begrenses forholdsmessig
og brutto skattepliktig utdeling må fastsettes skjønnsmessig. Retningsgivende for
skjønnet vil være hvilken del av utdelingen som skal anses tatt
fra virksomhet som har vært skattepliktig til Norge. Dette er også
lagt til grunn av Skattedirektoratet i Lignings-ABC 2006 sidene
253, 1162 og 1184.
Etter departementets vurdering er det ønskelig å regelfeste i
hvilke tilfeller og på hvilke vilkår skatteplikten etter skatteloven
§ 10-42 for utdeling skal begrenses. Videre er det ønskelig å regelfeste
de prinsippene som da skal legges til grunn ved beregning av brutto
skattepliktig utdeling.
Flere hensyn må ivaretas ved utforming av slike regler. Det er
ønskelig å angi mest mulig presise vilkår for når skatteplikten
skal begrenses og for hvordan det skattepliktige beløpet skal beregnes.
Dette vil bidra til å minske rommet for skjønn og til å sikre en ensartet
praksis. Reglene bør også gi materielt gode løsninger og utformes
slik at det ikke reises tvil om hvorvidt de er forenlige med skatteavtalene.
De bør være robuste mot tilpasninger. Videre er det ønskelig at
reglene medfører minst mulig administrativt arbeid for skattyterne
og for ligningsmyndighetene.
I Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) s. 58 antydet departementet at gjennomføring
av beskatningen i disse tilfellene kan aktualisere behov for på
deltakernivå å holde oversikt over norsk beskattet inntekt som er
tilbakeholdt i selskapet til enhver tid. Et slikt kontobasert system
kan danne grunnlag for å beskatte enhver utdeling fullt ut, så langt
utdelingene ikke overstiger fortjenesten som deltakeren over tid
er blitt beskattet for i Norge. Alternativt kan det danne grunnlag
for å unnlate å beskatte utdelinger så langt det i selskapet er
forholdsmessig dekning for fortjenesten som deltakeren har blitt
skattlagt for i Norge.
En fordel med en slik kontobasert løsning er at det presist kan
angis i hvilken utstrekning en utdeling skal være skattepliktig.
Den kan dermed også gjøres robust mot tilpasninger. En viktig innvending
er likevel at et slikt system vil bli svært krevende å administrere
både for skattyterne og for ligningsmyndigheten. Det vil kreve oppfølging
og ressurser ved ligningen for hvert år, også når det ikke foretas
utdelinger fra selskapet. Det kan bli aktuelt å kreve åpningsbalanser
ved erverv av andeler, og særlige åpningsbalanser ved innføring
av ordningen. Det vises til at det vil være mest konsistent med
skjermingsmetoden å medregne også fortjeneste opparbeidet før 2006. Særlig
for deltakere som er bosatt i utlandet antas det å bli byrdefullt
med et kontobasert system. Departementet går ikke inn for en slik
løsning.
Departementet ønsker i stedet å videreføre det prinsippet som
antas å følge av gjeldende rett, nemlig at enhver utdeling beskattes
forholdsmessig så langt den anses å stamme fra virksomhet som er
beskattet i Norge. Denne tilnærmingen antas også å være sikrere i
forhold til våre skatteavtaleforpliktelser. En regelfesting vil
da hovedsaklig bestå i å angi i hvilke tilfeller og på hvilke vilkår
skatteplikten for utdeling skal begrenses, samt å nedfelle prinsipper
for hvordan en utdeling skal tilordnes til virksomhet henholdsvis
i og utenfor norsk beskatningsområde. Departementet er av den oppfatning
at det bør framgå av skatteloven i hvilke tilfeller og på hvilke
vilkår skatteplikten etter skatteloven § 10-42 skal begrenses. Dette
behandles i pkt. 2.5 i proposisjonen. Etter departements syn bør skatteplikten
for utdeling bare begrenses dersom skattyteren fremmer særskilt
krav om dette og dokumenterer at vilkårene er oppfylt. Se om dette
i pkt. 2.8 i proposisjonen.
Regler om hvordan skattepliktig utdeling i disse tilfellene skal
beregnes (det vil si regler for å avgjøre om en utdeling skal tilordnes
til norsk eller utenlandsk beskatningsområde), er det etter departementets
oppfatning hensiktsmessig å regulere i forskrift. Det forelås at
departementet gis hjemmel til å fastsette slike bestemmelser i forskrift.
Utgangspunktet er at skatteplikten etter skatteloven § 10-42
skal avgrenses mot utdelinger som anses skjedd fra virksomhet utenfor
norsk beskatningsområde.
Et kompliserende forhold ved regelutformingen er at det ikke
nødvendigvis er sammenfall mellom når fortjeneste opptjenes i selskapet
og når den deles ut til deltakerne. Ved utformingen av vilkårene
for når skatteplikten etter skatteloven § 10-42 skal begrenses,
blir det derfor for snevert bare å se hen til hvor deltakerens andel
av selskapsoverskuddet beskattes i inntektsåret. I den utstrekning
utdelingen består av tidligere opparbeidet fortjeneste, er det også relevant
å se hen til hvor tidligere års overskudd har vært beskattet. Dette
gjelder også eventuell fortjeneste som er opparbeidet i selskapet
før skattyter ble deltaker, og som er i behold der.
Administrative hensyn tilsier imidlertid at det må gjelde grenser
for hvilken tidsperiode det i denne sammenhengen skal være relevant
å se hen til. Det ligger betydelige administrative besparelser i
å begrense perioden til tiden da skattyter selv har vært deltaker
i selskapet. Videre er det slik at desto lenger bakover i tid en
går, desto mindre er sannsynligheten for at utdelingen består av
fortjeneste fra et slikt tidligere år. Departementet går på denne
bakgrunn inn for at det som hovedregel bare skal ses hen til fortjeneste
opptjent i skattyters egen eiertid, innenfor en periode på maksimalt
fem år. Tilsvarende skranker er bygget inn i reglene om kredit for
underliggende selskapsskatt i skatteloven §§ 16-30 flg., som reiser
lignende problemstillinger.
Det foreslås derfor at skatteplikten etter skatteloven § 10-42
for utdeling fra selskapet begrenses forholdsmessig for personlig
deltaker som ikke kan skattlegges i Norge for hele sin andel av
selskapets fortjeneste i inntektsåret eller noen av de fire forutgående
inntektsårene, og dette skyldes skatteavtale eller skattyters manglende
globalskatteplikt til Norge. Tilsvarende skal gjelde for personlig
deltakers konkursbo eller dødsbo. Etter departementets oppfatning
vil dette forslaget i praksis dekke de aller fleste situasjoner
hvor det er behov for å begrense skatteplikten for utdeling. Det
vises til forslag til endringer i første ledd i skatteloven § 10-47.
I høringsnotatet foreslås en unntaksregel om at skatteplikten
for utdeling på visse vilkår kan begrenses også for personlig deltaker
som ikke oppfyller vilkårene i skatteloven § 10-47 første ledd.
I praksis gjelder dette deltakere som i hele sin eiertid (begrenset
til fem siste år) har vært fullt skattepliktig til Norge for sin
andel av selskapsinntekten. I høringsnotatet anføres at også disse
skattyterne kan ha et berettiget krav på begrensning i skatteplikten
når utdelingen påviselig består av fortjeneste som ikke har vært skattepliktig
til Norge.
Skattedirektoratet og Norsk Øko-forum mener at den skisserte
unntaksregelen ikke bør innføres, og at personlig deltaker aldri
bør kunne kreve begrensning i skatteplikten for utdeling dersom
hele selskapsinntekten har vært skattepliktig til Norge i deltakerens eiertid
(begrenset til de fem siste årene). Disse instansene mener at den
skisserte unntaksregelen blir tung å administrere og stiller spørsmål
ved behovet for regelen. Skattedirektoratet anfører at hovedregelen
bør få virke noen år og deretter kan man vurdere behovet for en
unntaksregel etter det mønster som høringsnotatet beskriver.
Etter departementets oppfatning kan anmodningen fra Skattedirektoratet
og Norsk Øko-forum vanskelig imøtekommes, da dette vil innebære
lovfesting av regler som kan medføre beskatning i strid med skatteavtalene.
Som anført i høringsnotatet tilsier likevel administrative hensyn
at det bør gjelde særlige bevisregler for at skatteplikten etter
skatteloven § 10-42 skal begrenses etter unntaksregelen. Etter departementets
syn må en kreve at skattyter godtgjør at den aktuelle utdelingen
består av fortjeneste som er opptjent utenfor norsk skattejurisdiksjon.
I tillegg bør det gjelde et skjerpet beviskrav. For at unntaksregelen skal
få anvendelse foreslås at skattyter må godtgjøre at utdelingen åpenbart
må anses tatt fra virksomhet som Norge ikke har hatt adgang til
å skattlegge på grunn av skatteavtale eller skattyterens manglende globalskatteplikt.
Det anses ikke problematisk i forhold til skatteavtalene å operere
med skjerpede bevisregler her. Departementet er for øvrig enig med
Skattedirektoratet og Norsk Øko-forum i at fortjeneste normalt vil
utdeles i løpet av en femårsperiode. Departementet legger da også
til grunn at behovet for unntaksregelen er nokså begrenset, og at
dens funksjon vil være å avverge urimelige løsninger i spesielle
tilfeller. Det vises til forslag til nytt annet ledd i skatteloven
§ 10-47.
Det legges dermed opp til et tosporet system. Den formelle og
praktiske hovedregelen er at skatteplikten for utdeling begrenses
for personlig deltaker som ikke har vært skattepliktig til Norge
for hele sin andel av selskapsfortjenesten i hele sin eiertid (begrenset
til fem siste år), og som kan dokumentere dette. Krav om begrensning
i skatteplikten må da fremmes i medhold av skatteloven § 10-47 første
ledd. For denne situasjonen finner departementet det hensiktsmessig
i forskrift å gi nærmere regler for hvordan skattepliktig beløp
skal beregnes. En forskriftshjemmel er inntatt i forslaget til endringer
i § 10-47 første ledd i skatteloven.
Personlig deltaker som ikke oppfyller ovennevnte vilkår kan likevel
kreve at skatteplikten for utdeling begrenses dersom vedkommende
kan godtgjøre at utdelingen åpenbart stammer fra virksomhet som ikke
har vært skattepliktig til Norge. Kravet må da fremmes i medhold
av skatteloven § 10-47 annet ledd. I disse tilfellene vil det være
historiske forhold fra før deltakerens inntreden i selskapet eller
fra lang tid tilbake som begrunner kravet om avkorting i skatteplikten.
Da er det etter departementets syn vanskeligere å gi regler for
hvordan det skattepliktige beløpet skal beregnes. For disse, i praksis
antakelig sjelden forekommende tilfellene, foreslås derfor ingen regler
for beregning av skattepliktig utdeling. Denne må da beregnes skjønnsmessig,
der skattepliktig beløp må settes til den forholdsmessige del som
anses utdelt fra virksomhet som har vært skattepliktig til Norge.
Det oppstår enkelte særlige spørsmål når et deltakerlignet selskap
eier aksjer og oppebærer utbytte på disse, herunder også i forhold
til kildebeskatning av utenlandske deltakere ved utdeling av utbytte
fra norske aksje- og allmennaksjeselskaper som eies gjennom et deltakerlignet
selskap. Departementet vil vurdere disse spørsmålene nærmere i forbindelse
med forskriftsarbeidet.
Forholdsmessig avkorting av skjermingsfradraget kan sikres på
flere måter. I det følgende vurderes to framgangsmåter.
En mulighet er å fastsette forholdsmessig skjerming for det enkelte
inntektsåret. Forholdsmessig skjerming kan for eksempel fastsettes
i år hvor deltakeren gjennom selskapet både opptjener inntekt som kan
beskattes i Norge og inntekt som ikke kan beskattes her. Da deltakerens
selskapsinvestering i mange tilfeller gjenspeiler selskapets underliggende substansverdier,
kunne en mulighet være å tilordne forholdsmessig skjerming lik andelen
av selskapets brutto formuesverdier som tilordnes virksomhet som beskattes
i Norge. Denne løsningen er antydet i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005)
s. 58. Dette forutsetter verdsetting av alle selskapets eiendeler,
også de utenfor norsk skattejurisdiksjon. For deltakere som er bosatt
i Norge kreves dette allerede for å fordele selskapets gjeld og
gjeldsrenter, jf. skatteloven §§ 4-31 og 6-91. For begrenset skattepliktige
vil løsningen imidlertid framstå som byrdefull. Alternativt kan
skjerming tilordnes forholdsmessig, i samme forhold som deltakerens
nettoinntekt fra selskapet i inntektsåret er skattepliktig til Norge.
Med denne framgangsmåten avkortes ikke opparbeidet og akkumulert
skjerming ved utdeling fra selskapet eller ved realisasjon av selskapsandeler. For
å hindre uthuling av det fremtidige skattegrunnlaget, måtte det
da etableres mekanismer som sikrer at deltakeren ikke urettmessig
får tilordnet løpende skjerming basert på samlet selskapsinnskudd
og full netto kostpris. Etter departementets syn måtte en ved denne
løsningen vurdere lovendring slik at skjerming for deltakere i deltakerlignede
selskap bare gis etter søknad der deltakeren dokumenterer hvor stor
skjerming han har krav på.
Departementet går i stedet inn for en annen framgangsmåte. Det
foreslås at skjerming tilordnes løpende basert på deltakerens samlede
selskapsinvestering, men at det bare gis forholdsmessig skjermingsfradrag
ved utdeling fra selskapet. Dette er en mer sjablonpreget, og dermed
også enklere, løsning.
Deltakeren tilordnes da skjerming for det enkelte år etter ordinære
regler og basert på dennes fulle netto kostpris, samlede anskaffelseskostnader
og innskudd. For selskaper etablert i 2005 eller tidligere tas det
utgangspunkt i deltakernes skjermingsgrunnlag per 1. januar 2006
slik det er fastsatt etter overgangsreglen i skattelovforskriften
§ 10-48-1, med senere endringer etter alminnelige regler. Når det
ikke foretas utdeling fra selskapet i inntektsåret, framføres "fullt
skjermingsbeløp" etter skatteloven § 10-42 niende ledd. Når deltakeren
påberoper seg skatteloven § 10-47 og krever at bare en forholdsmessig
del av utdelingen skal skattlegges, gis bare fradrag for skjerming
med en tilsvarende andel av opprinnelig tilordnet skjerming. Slik
"fradragsberettiget" skjerming går til fradrag i skattepliktig utdeling,
jf. skatteloven § 10-42 tredje ledd. I den utstrekning slik "fradragsberettiget"
skjerming overstiger årets skattepliktige utdeling (fratrukket inntektskatt
etter skatteloven § 10-41), står en tilbake med "ubenyttet skjerming"
som på vanlig måte kan framføres til fradrag i utdelinger fra selskapet
senere år. Det vises til skatteloven § 10-42 niende ledd. Den forholdsmessige
andelen av tilordnet skjerming som ikke kommer til fradrag ved utdelingen,
må da falle bort.
Metoden innebærer at det gis fradrag for skjerming i samme forhold
som en utdeling er skattepliktig. Det betyr igjen at deltakeren
i praksis får skjerming i samme forhold som vedkommende, målt over en
viss tid, er skattepliktig til Norge for selskapsoverskuddet.
Dette representerer en sjablonmessig avgrensning av fradraget
for skjerming som etter departementets oppfatning er akseptabel.
Metoden er etter departementets syn betydelig enklere både for skattyterne
og ligningsmyndighetene, enn en metode med forholdsmessig tilordning
av skjerming for det enkelte år. Ikke minst vil det være en fordel
at en slipper å fastsette skjerming (til framføring) for utenlandske deltakere
som i inntektsåret ikke beskattes for utdelinger fra selskapet,
når det er usikkert om vil fortsette virksomheten her i senere år.
Det kan oppstå tilsvarende spørsmål ved beregning av gevinst
eller tap ved realisasjon av selskapsandeler. Etter skatteloven
§ 10-44 annet ledd går ubenyttet skjerming til fradrag ved beregning
av skattepliktig gevinst ved realisasjon av andel. I den utstrekning
Norge på grunn av skatteavtale eller skatteloven § 2-3 første ledd
b må avstå fra å skattlegge en gevinst fullt ut i samsvar med reglene
i skatteloven § 10-44, bør det bare gis et tilsvarende forholdsmessig
fradrag for ubenyttet skjerming.
Teknisk er det etter departementets syn hensiktsmessig at bestemmelser
om forholdsmessig fradrag for skjerming står i tilknytning til bestemmelsene
om beregning av den skattepliktige (andel av) utdelingen. Dette
tilsier at regler om forholdsmessig fradrag for skjerming inntas
i skattelovforskriften. Det foreslås derfor at departementet gis
hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om fradrag for skjerming
i utenlandsforhold. Det vises til forslag til nytt sjette ledd i
skatteloven § 10-47.
Det foreslås at skattyter må fremme særskilt krav om begrensning
i skatteplikten etter skatteloven § 10-42 for utdeling fra selskapet.
Det foreslås videre at krav om begrensning av skatteplikten for
utdeling er betinget av at skattyteren dokumenterer at vilkårene
for dette er oppfylt.
Når krav fremmes i medhold av skatteloven § 10-47 første eller
annet ledd går departementet inn for at skattyter skal dokumentere
at vilkårene er oppfylt, samt vedlegge dokumentasjon som gir ligningsmyndighetene
de nødvendige opplysninger til å fastsette skattepliktig beløp.
Når kravet fremmes i medhold av skatteloven § 10-47 første ledd,
går en dessuten inn for at skattyteren selv må fremme forslag til
beregning av skattepliktig beløp. Slike bestemmelser foreslås inntatt
i skattelovforskriften med hjemmel i nytt fjerde ledd i skatteloven
§ 10-47.
Det foreslås at krav om begrensning i skatteplikten for utdeling
i utgangspunktet må framsettes før utløpet av selvangivelsesfristen.
I praksis vil det være nødvendig å vise til en utenlandsk ligning
fra inntektsåret og tidligere år for å dokumentere kravet. All slik
informasjon vil ikke nødvendigvis foreligge innen utløpet av selvangivelsesfristen.
Når kravet ikke kan godtgjøres innen utløpet av selvangivelsesfristen,
foreslås at skattyter skal kunne fremme krav innen seks måneder
etter det tidspunkt da kravet kan godtgjøres. Ligningsadministrative
hensyn tilser imidlertid at det også bør gjelde en absolutt frist. Denne
foreslås satt til tre år etter inntektsårets utløp. Det vises til
forslag til nytt femte ledd i skatteloven § 10-47.
Forslaget innebærer i all hovedsak regelfesting av løsninger
og prinsipper som allerede følger av, eller må utledes av, gjeldende
rett. Det har derfor ingen økonomiske konsekvenser. Departementet
antar at bare et begrenset antall skattytere vil være berørt av forslaget,
men at det for disse og for ligningsmyndighetene vil innebære forenklinger
sammenlignet med dagens rettstilstand. Dette gjelder både klargjøringen av
når og på hvilke vilkår skatteplikten for utdeling etter skatteloven
§ 10-42 skal begrenses, samt forslaget om å gi departementet forskriftshjemmel
til for disse tilfellene å regulere prinsippene for beregning av
den skattepliktig andel av utdelingen og til å gi regler om forholdsmessig
fradrag for skjerming.
Departementet foreslår at endringene i skatteloven § 10-47 skal
tre i kraft straks og gis virkning fra og med inntektsåret 2008.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 10-47.
I forbindelse med innføringen av fritaksmetodene ble reglene
om konsern-RISK opphevet fra og med inntektsåret 2004. Fra samme
tidspunkt ble de alminnelige RISK-reglene endret slik at utbytte
ikke inngikk ved RISK-reguleringen.
Utbytte som ble avsatt for 2003 i datterselskap i et RISK-konsern
skulle normalt inntektsføres i morselskapet i 2004. Utbyttet kom
således til fradrag ved RISK-beregningen i datterselskapet i 2003,
men ble ikke tatt hensyn til ved RISK-beregningen for morselskapet
i 2004. Når morselskapet videreutdelte utbyttet til sine aksjonærer,
medførte dette derfor en dobbel nedregulering av inngangsverdien
på aksjene i morselskapet.
Effekten med dobbel nedregulering av avsatt utbytte i datterselskap
i 2003 var ikke tilsiktet. I enkelte tilfeller kunne utbytteutdelingen
føre til at konsern-RISK som skulle tilordnes morselskapet ble negativ. Etter
departementets vurdering bør det innføres en overgangsregel som
gir skattyter som var aksjonær i morselskap i RISK-konsern 1. januar
2004 mulighet til å kreve endring av aksjens inngangsverdi og skjermingsgrunnlag.
Det foreslås at aksjonæren skal kunne kreve at konsern-RISK for
2003 ikke skal inngå i inngangsverdi og skjermingsgrunnlag. I praksis
innebærer dette at aksjonærene kan kreve inngangsverdien på aksjene
i morselskapet forhøyet dersom konsern-RISK for 2003 var negativ.
Aksjonærene kommer da i samme stilling som om selskapene ikke var
registrert som RISK-konsern.
Bakgrunnen for effekten med dobbelt nedregulering er som nevnt
ovenfor at avsatt utbytte i datterselskapets regnskap for 2003 kom
til fradrag ved RISK-reguleringen for 2003, mens det skattemessig
skulle tas til inntekt i det mottakende selskap i 2004. I 2004 inngikk
ikke mottatt utbytte i RISK-reguleringen av mottakerselskapet. Dersom
utbytte likevel skattemessig ble tatt til inntekt hos mottaker i
2003, ville det inngå i RISK-reguleringen til mottakerselskapet. I
slike tilfeller har utbytteutdelingen ikke medført en dobbel nedregulering
av inngangsverdien på aksjene i morselskapet. Reglene bør derfor
avgrenses mot eventuelle tilfeller der avsatt utbytte i 2003 også
er skattemessig inntektsført hos mottaker i 2003.
Datterselskap i RISK-konsern kunne som alternativ til utbytte
yte konsernbidrag til morselskapet. Konsernbidrag er fradragsberettiget
for giverselskapet så langt det ligger innenfor den ellers skattepliktige
alminnelige inntekt. Fradragsberettiget konsernbidrag er skattepliktig
for mottakerselskapet samme år som de er fradragsberettiget for
giverselskapet. Det innebærer at konsernbidrag fra datterselskap
til morselskap i 2003 kom til fradrag i datterselskapet i 2003,
og var skattepliktig for morselskapet samme år. Konsernbidrag for
2003 medførte således ikke den samme effekten med dobbelt nedregulering
ved videreutdeling fra morselskapet som utbytteutdelinger.
I enkelte tilfeller kan negativ konsern-RISK for 2003 skyldes
konsernbidrag fra datterselskap, eller en kombinasjon av konsernbidrag
og utbytte. En overgangsregel der aksjonærene i morselskapet kan se
bort fra konsern-RISK for 2003, vil innebære at den negative effekten
konsernbidraget har på RISK-beregningen i datterselskapet ikke påvirker
inngangsverdien på morselskapets aksjer. Samtidig vil konsernbidraget
ha en positiv effekt ved RISK-reguleringen i morselskapet. De overførte
midlene kan her være tilbakeholdt kapital som tidligere har gitt
en positiv RISK-effekt på aksjene i morselskapet gjennom tidligere
års tilordning av konsern-RISK. Har morselskapet mottatt konsernbidrag
fra datterselskapet i 2003, kan det derfor oppstå en dobbel oppregulering
hvis det ikke tas hensyn til konsern-RISK for 2003. Departementet
foreslår derfor at det ved endring av aksjonærenes kostpris må korrigeres
for konsernbidrag som morselskapet har mottatt i 2003.
Det foreslås at adgangen til å kreve endring av skjermingsgrunnlag
og inngangsverdi bare skal gjelde aksjonærer som har eid aksjene
sammenhengende siden 1. januar 2004. Departementet legger opp til
at aksjonærene selv må kreve oppregulering av inngangsverdi og skjermingsgrunnlag,
og at slikt krav må fremsettes innen utløpet av 2008.
Enkelte aksjonærer som ville hatt rett til oppregulering av inngangsverdi
etter de foreslåtte overgangsreglene, kan ha realisert aksjene etter
1. januar 2004. Departementet legger til grunn at ligningen med
hensyn til gevinst og tapsberegningen skal tas opp til endring dersom
skattyter krever det.
Det vises til forslag til endring av overgangsreglene om fastsettelse
av aksjens skjermingsgrunnlag og inngangsverdi, jf. lov 10. desember
2004 nr. 77 om endring i skatte- og avgiftslovgivningen mv., XIX.
Overgangsregler, Fastsetting av aksjens skjermingsgrunnlag og inngangsverdi.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring av overgangsreglene om fastsettelse
av aksjens skjermingsgrunnlag og inngangsverdi, jf. lov 10. desember
2004 nr. 77 om endring i skatte- og avgiftslovgivningen mv., XIX.
Overgangsregler, Fastsetting av aksjens skjermingsgrunnlag og inngangsverdi.
Departementet foreslår i proposisjonen en endring av rederiskatteordningen,
slik at strategisk og kommersiell ledelse samt daglig teknisk drift
og vedlikehold av skip i konsernforbundne selskaper utenfor rederiskatteordningen
kan være omfattet av skattefavoriseringen. Etter gjeldende bestemmelser
er det et vilkår at det konsernforbundne selskapet lignes innenfor
rederiskatteordningen.
Formålet med forslaget er å motvirke eventuelle administrative
problemer knyttet til organiseringen av strategisk og kommersiell
ledelse samt daglig teknisk drift og vedlikehold i konserner som
har fartøyer i selskaper både innenfor og utenfor rederiskatteordningen.
Departementet sendte et utkast til forskrift om tilknyttet virksomhet
på høring 22. november 2007, med høringsfrist 7. januar 2008. I
forskriftsutkastet foreslo departementet at selskaper innenfor rederiskatteordningen
kan drive strategisk og kommersiell ledelse samt daglig teknisk
drift og vedlikehold av egne og innleide fartøyer, samt fartøyer
i konsernforbundet selskap og poolsamarbeid som nevnt i skatteloven
§ 8-11 første ledd bokstav d.
Strategisk og kommersiell ledelse samt daglig teknisk drift og
vedlikehold kan dermed etter forskriftsutkastet drives overfor fartøyer
i konsernforbundne aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, og lignende
utenlandske selskaper, deltakerlignede selskaper og NOKUS-selskaper.
Det er en forutsetning at fartøy i selskap utenfor rederiskatteordningen
oppfyller vilkårene i skatteloven § 8-11 første ledd bokstav a eller
b, og således er kvalifisert for å være innenfor den norske rederiskatteordningen.
Forskriftsutkastet innebærer på to punkter en utvidelse i forhold
til det vedtatte lovforslaget i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008). For det
første nevnes det uttrykkelig at management-virksomhet i form av
daglig teknisk drift og vedlikehold skal behandles på samme måte
som strategisk og kommersiell ledelse. For det andre innebærer forskriftsutkastet
at slik virksomhet skal kunne drives overfor konsernforbundet selskap som
ikke er rederibeskattet. I samsvar med dette varslet departementet
i høringsnotatet et forslag til utvidelse av forskriftshjemmelen
i skatteloven § 8-13 første ledd bokstav a.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at forskriftshjemmelen
i skatteloven § 8-13 første ledd bokstav a utvides, slik at departementet
kan bestemme at selskap innenfor rederiskatteordningen kan drive
strategisk og kommersiell ledelse samt daglig teknisk drift og vedlikehold
også overfor fartøy i konsernforbundne selskap utenfor rederiskatteordningen.
Formålet med forslaget er å motvirke eventuelle administrative
problemer knyttet til organiseringen av strategisk og kommersiell
ledelse samt daglig teknisk drift og vedlikehold i konserner som
har fartøyer i selskaper både innenfor og utenfor rederiskatteordningen.
For eksempel kan det i situasjoner der et rederi allerede har skip
under ordninger i utlandet og vurderer å legge nybygg inn i den
nye norske rederiskatteordningen, være et avgjørende hinder for
dette at ikke den strategiske og kommersielle ledelsen mv. av rederiets
flåte kan holdes samlet i Norge, og da innenfor den norske rederiskatteordningen.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 8-13 første
ledd bokstav a.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2007.
Komiteen slutter seg Regjeringens
forslag til endring av skatteloven § 8-13 første ledd bokstav a.
Fra 1. januar 2007 kan kommunene velge å skrive ut eiendomsskatt
i hele kommunen, dvs. på alle næringseiendommer, bolig- og fritidshus
og ubebygd grunn. I forbindelse med denne utvidelsen av eigedomsskattelova
sitt virkeområde har det oppstått enkelte problemstillinger knyttet
til utskriving av eiendomsskatt på Finnmarkseiendommens ikke utbygde grunn.
Disse store arealene i Finnmark omfattes nå av den utvidete utskrivingsadgangen,
også når det gjelder umatrikulert grunn. Eiendomsskatteplikt for disse
store arealene reiser visse betenkeligheter. Temaet ble ikke særskilt
drøftet i lovsaken om den generelle utvidelsen, men tas opp til
vurdering nå.
Store deler av lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning
av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) trådte
i kraft 1. juli 2006. I forbindelse med ikrafttredelsen ble eiendomsretten
til ca. 95 pst. av grunnen i Finnmark den 1. juli 2006 overført
fra statsforetaket Statskog SF til lokalt eierskap gjennom institusjonen
Finnmarkseiendommen. Arealet er på drøyt 45 000 km2, og strekker
seg over alle 19 kommunene i fylket. Formålet med finnmarksloven
er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke
blir forvaltet på en balansert og økologisk bærekraftig måte til
beste for innbyggerne i fylket, og særlig som grunnlag for samisk
kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.
Institusjonen Finnmarkseiendommen er et eget rettssubjekt med sete
i Finnmark, og med status som særskilt grunneier. I utgangspunktet betyr
dette det samme forhold til offentlige myndigheter som andre grunneiere
har, men de særlige forvaltningsforpliktelser etter finnmarksloven
gjør eierposisjonen meget spesiell.
For å kunne skille språklig mellom eieren (institusjonen Finnmarkseiendommen)
og eiendommen, er det her praktisk å bruke betegnelsen Finnmarksvidda
på den aktuelle, ubebygde eiendom. Betegnelsen er ikke presis, og
heller ikke geografisk helt dekkende, idet også kyststrøk er inkludert
i eiendommen. Men betegnelsen gir et godt, gjenkjennbart bilde av de
store landområdene som denne saken dreier seg om.
Departementet foreslår å innføre et obligatorisk fritak for eiendomsskatt
i eigedomsskattelova § 5 for Finnmarkseiendommens ikke utbygde grunn,
med virkning fra og med skatteåret 2007. Bakgrunnen for forslaget
er de spesielle forholdene som knytter seg til forvaltningen av
den eiendommen som Finnmarkseiendommen eier.
Finnmarkseiendommen er et eget rettssubjekt med sete i Finnmark
som skal forvalte grunn og naturressurser som den eier i samsvar
med formålet i finnmarksloven § 6. Finnmarkseiendommen blir ledet
av et styre på seks personer, hvor tre er oppnevnt av Sametinget
og tre av Finnmark fylkesting. Formålet med finnmarksloven er å
legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke
blir forvaltet på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste
for innbyggerne i fylket, og særlig som grunnlag for samisk kultur,
reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, jf. finnmarksloven
§ 1. Finnmarkseiendommen er en grunneier som i utgangspunktet står
i samme forhold til offentlige myndigheter som andre grunneiere.
Innholdet i eiendomsretten til Finnmarksvidda blir imidlertid meget spesiell
og avgrenset som følge av reguleringen i finnmarksloven, og for
så vidt også som følge av de politiske forutsetninger for opprettelsen
av Finnmarkseiendommen.
Pliktene knyttet til den særlige forvalterrolle, herunder påbudet
om å ivareta fellesinteresser for innbyggerne i fylket, med særlig
hensyntagen til samisk kultur, gjør også at Finnmarkseiendommen
ikke kan utnytte grunnen sin på samme måte som andre grunneiere.
Blant annet har innbyggerne i Finnmark lovfestede rettigheter til
jakt, fiske og multeplukking. Videre legger samenes stedsevarige,
vederlagsfrie rett til tamreindrift på arealene sterke begrensninger på
eierrådigheten. Det er også særlige saksbehandlingsregler for Finnmarkseiendommens
avgjørelser om omdisponering av utmarksområder.
Departementet finner at Finnmarkseiendommens spesielle rolle
til en viss grad kan sammenliknes med eksisterende fritak i eigedomsskattelova
§ 5 hvor enkelte eiendommer som tjener "allmennyttige formål", er
obligatorisk fritatt for eiendomsskatt. Denne bestemmelsen inneholder
både fritak som er begrunnet i spesielle formål og fritak for bestemte
eiere. Eksempler på fritak er fritak for statens kulturelle eller historiske
eiendommer og eiendom eid av helseforetak.
Også hensynene bak landbruksfritaket i eigedomsskattelova kan
i noen grad tale for at heller ikke arealene for tamreindrift i
Finnmark blir gjenstand for eiendomsbeskatning.
Departementet anser særtrekkene ved Finmarkseiendommens ubebygde
arealer som så spesielle at de vanlige prinsipper for grunneierbeskatning ikke
får noen gjennomslagskraft. Disse særtrekkene kan heller ikke påberopes
av andre grunneiere. Det finnes riktignok andre, større utmarksområder
i landet vårt, der vernehensyn og andre hensyn kan reise spørsmål
om konsekvenser for eiendomsbeskatning. Men situasjonen for Finnmarkseiendommen
er så spesiell at løsningen for denne ikke med tyngde kan påberopes
av andre grunneiere.
For utbygde og utbygningsklare deler av Finnmarkseiendommens
grunn vil det på den annen side ikke foreligge slike særskilte hensyn
som taler for å frita disse områdene for eiendomsskatt. Det fritaket som
departementet nå fremmer, omfatter ikke denne mindre del av Finnmarkseiendommens
samlede eiendom. Om avgrensninger her, se nedenfor.
I høringsnotatet var det også lagt vekt på at Finnmarkseiendommen
har lave inntektsmuligheter, og derfor kan få problemer med å betale
ilagt eiendomsskatt. LVK og KS har til dette innvendt at hensynet til
Finmarkseiendommens begrensede inntekter er irrelevant siden eiendomsskatten
er en objektskatt. Departementet er for så vidt enig i at lav avkastning
på en eiendom i seg selv ikke er noe godt argument for fritak etter
eigedomsskattelova. Varig lave avkastningsmuligheter vil normalt
påvirke eiendommens omsetningsverdi, og kan i prinsippet tas fullt
hensyn til i form av tilsvarende lav verdsetting. Det spesielle med
de lave inntektsmulighetene for eieren av Finnmarksvidda er imidlertid
at de skyldes hensynet til andre rettighetshavere og interessegrupper
enn eieren selv. Det dreier seg om en politisk løsning der den formelle
eier skal forvalte dominerende, kollektive interesser som klart
går foran en mer forretningsmessig eierinteresse. Dermed er det
begrunnelsen for eierens lave avkastningsmuligheter, mer enn selve
avkastningssituasjonen, som taler for skattefritak.
Gitt et svært lavt verdsettingsresultat som følge av eiendommens
lave avkastningsevne for eieren, ville heller ikke den økonomiske
belastning ved skatteplikt bli særlig tyngende. Men tilsvarende
reduseres da samtidig kommunenes potensielle skatteinntekter av
en opprettholdt skatteplikt. De økonomiske konsekvenser av valget
mellom skatteplikt og skattefritak blir derfor begrenset, og bør
ikke tillegges stor vekt i noen retning.
Derimot bør verdsettingsproblemene for den aktuelle eiendom tillegges
betydelig vekt. Dette gjelder særlig fordi det kan antas at økonomisk
verdi av den aktuelle eiendomsretten ligger langt under vanlig utmarksverdi
per dekar, men ikke helt nede på 0 per dekar. Et realistisk nivå
kan bli meget vanskelig å komme fram til, fordi en vil ha få holdepunkter
og ingen gode sammenligningsgrunnlag.
Selv med en temmelig symbolsk takseringssats på 1 krone per dekar
vil samlet verdsettelse kunne bli på over 40 mill. kroner, og samlet
eiendomsskatt i alle kommuner kunne da bli nærmere 300 000 kroner.
Velges det en mindre symbolsk, men fortsatt svært lav takseringssats
på f.eks. 10 kroner per dekar, blir verdsettelsen på over 400 mill.
kroner, og skatten kunne bli nærmere 3 mill. kroner. Med en mer
alminnelig, lav utmarkssats på 100 kroner per dekar kunne verdsettingen
bli på over 4 mrd. kroner, og skatten kunne bli nærmere 30 mill.
kroner. Det sistnevnte nivå må anses helt urealistisk, så spesiell
som situasjonen er for Finnmarksvidda. Men eksemplene viser at en
ikke lett vil kunne komme fram til et verdsettingsresultat som verken
er for symbolsk lavt eller for urealistisk høyt. Disse problemene
unngås ved å unnta Finnmarksvidda fra eiendomsbeskatning. Jo mer man
nærmer seg en symbolsk verdsetting, jo mindre grunn er det for øvrig
til å opprettholde skatteplikten ut fra praktiske hensyn.
Departementet ser ikke gode grunner til at den enkelte kommune
skal kunne velge om den vil frita sin del av Finnmarksvidda eller
ei. Særtrekkene ved denne eiendommen tilsier en mest mulig enhetlig
løsning som generelt tar hensyn til disse særtrekkene. Det beste
er da et generelt og obligatorisk fritak i loven.
Når det gjelder den nærmere avgrensning av fritaket foreslo departementet
i høringsnotatet at dette skal omfatte Finnmarkseiendommens grunn
som ikke er utbygd. I høringsuttalelsene har flere instanser anført
at denne avgrensningen ikke er tilstrekkelig klar, og at lovteksten
bør presiseres. Departementet er enig i dette og foreslår en presisering
i annet punktum om at fritaket ikke omfatter tomteareal, og selv
om dette arealet ennå ikke er bebygd.
For det nærmere innholdet i tomtebegrepet vises det til skatteloven
§ 9-3 åttende ledd bokstav a, hvor det heter:
"(...) Som tomt regnes også hel eller større del av en
eiendom, også bebygd areal, når grunnen etter sin beliggenhet og
naturlige beskaffenhet finnes egnet for bygging av boliger, fritidsboliger
mv., eller for utnyttelse til industrielt eller annet forretningsmessig formål
o.l., og det må antas at vederlaget i vesentlig grad er bestemt
ved muligheten til å bruke grunnen til formål som nevnt (...)."
Tomtegrunn vil dermed kunne være eiendomsskattepliktig. Dette
vil også gjelde hvor eiendommen ikke er omsatt mot vederlag som
nevnt i skatteloven § 9-3 åttende ledd bokstav a ovenfor. Videre
vil naturlig arrondert tomt rundt hus, hytter, bygg og anlegg være
omfattet av skatteplikten, også hvor tomten ikke er oppmålt eller
utskilt.
Bygninger og anlegg på Finnmarkseiendommens grunn vil kunne omfattes
av eiendomsskatteplikten. Dette omfatter blant annet kraftanlegg
og kraftledninger.
Det foreslåtte fritaket vil gjelde bare så lenge Finnmarkseiendommen
er eier av det aktuelle areal. Etter eieroverdragelse av et areal
til andre vil de vanlige regler i eigedomsskattelova gjelde i stedet.
Departementet foreslår at skattefritaket trer i kraft, slik det
var foreslått i høringsnotatet, fra og med skatteåret 2007.
Departementet viser til forslaget til eigedomsskattelova § 5
ny bokstav i.
Lovforslaget medfører at kommunene i Finnmark ikke vil få anledning
til å skrive ut eiendomsskatt på størstedelen av grunnen i fylket.
Dette innebærer prinsipielt sett tap av inntektsmuligheter for kommunen.
Tapet må imidlertid anses begrenset ut fra det verdsettingsnivå
som i tilfelle hadde blitt aktuelt. De aktuelle kommunene har ikke
realisert denne inntektsmuligheten, og får derfor ingen konkret inntektsnedgang
på grunn av fritaket. For institusjonen Finnmarkseiendommen vil
fritaket skape forutberegnelighet og større muligheter til å finansiere
de forvaltningsoppgaver som er pålagt eller forutsatt etter finnmarksloven.
Administrativt medfører forslaget at en kommune i Finnmark som
ønsker å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen, må trekke en grense
mot fritatte deler av Finnmarkseiendommens grunn. Dette kan isolert
sett medføre økte administrative kostnader. På den annen side slipper
kommunene å bruke ressurser på taksering av utmarksarealene.
Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke vil være vesentlige
økonomiske eller administrative kostnader ved forslaget.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens
forslag til eigedomsskattelova § 5 ny bokstav i.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
denne lovendringen viser hvor lite gjennomtenkt utvidelsen av grunnlaget
for eiendomsskatt var. En av begrunnelsene som brukes er at Finnmarkseiendommens
ikke utbygde grunn gir svært lav avkastning og at det derfor er
urimelig å pålegge eiendomsskatt. Etter disse
medlemmers oppfatning er dette en beskrivelse som passer på svært
mange eiendommer i hele landet, bebygde og ubebygde, som etter Regjeringens
utvidelse av eiendomsskattegrunnlaget har fått eiendomsskatt. Regjeringen
innrømmer altså gjennom lovforslaget at utvidelsen var urimelig.
Etter disse medlemmers syn er lovforslaget
enda et nytt argument for at eiendomsskatteloven bør oppheves i
sin helhet.
Disse medlemmer viser videre til
representantforslag i Dokument nr. 8:106 (2006-2007) fremmet av
Fremskrittspartiet med tilhørende Innst. S. nr. 23 (2007-2008) hvor
det ble foreslått obligatorisk fritak for eiendomsskatt for ikke
utbygde deler av Finnmark, at Finnmarkseiendommen i sin helhet skulle overføres
til kommunene i Finnmark, og at eiendom/utmark som i dag er matrikulert
skulle selges til leier, slik at det også i Finnmark blir normal
eiendomsskatt for private på lik linje med resten av landet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Vedtak til lov om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane.
I
Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane oppheves.
II
Denne lov trer i kraft fra 1. januar 2009."
Etter forslag i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008), er det vedtatt en
generell senking av den nedre grense for fastsetting av grunnrenteinntekt;
fra vannkraftverk med generatorer med samlet påstemplet merkeytelse fra
5 500 kVA til 1 500 kVA, jf. skatteloven § 18-3 tiende ledd. Endringene
er gitt virkning fra inntektsåret 2008. Begrunnelsen for denne endringen
er at grunnrenteinntekt er et godt skattegrunnlag som bør utnyttes
slik at behovet for vridende skatter reduseres. Grunnrenteskatt
betales bare av særskilt lønnsomme kraftverk. I prinsippet bør all
meravkastning i kraftsektoren ilegges grunnrenteskatt uavhengig
av kraftverkets størrelse. Videre ble det vektlagt at den gjeldende
grense på 5 500 kVA gir økede incentiver til å tilpasse generatorytelsen
i kraftverket for å unngå fastsetting av grunnrenteinntekt. Reglene
kan medføre at det bygges ut verk med lavere ytelse enn det som
er samfunnsmessig optimalt.
Ovenstående generelle omlegging vil omfatte både eksisterende
og planlagte verk. Herunder vil enkelte utbyggere som hadde startet
prosessen med utbygging av kraftverk før statsbudsjettet ble fremlagt den
5. oktober 2007, kunne bli omfattet av plikt til å svare skatt på
grunnrenteinntekt. Departementet har etter en fornyet vurdering
kommet til at rammene for allerede utbygde og planlagte småkraftverk
likevel bør ligge fast. Utbyggere av småkraftverk bør få videreføre
arbeidet under de forutsetninger som gjaldt og som ble lagt til
grunn da de søkte om å få bygge kraftverket. Det foreslås derfor
en mykere overgang slik at den nedre grensen på 5 500 kVA beholdes
for eksisterende og planlagte kraftverk.
Den generelle begrunnelsen for å utnytte grunnrenteinntekt som
skattegrunnlag også i mindre kraftverk, gjør seg fortsatt fullt
ut gjeldende for fremtidige nye kraftverk hvor forutsetningen om
grunnrentebeskatning kan hensyntas ved prosjekteringen. Det foreslås
at en nedre grense for fastsetting av grunnrenteinntekt på 1 500
kVA påstemplet merkeytelse bare innføres for slik nye kraftverk.
Avgrensningskriteriet for hvilke nye kraftverk som dekkes av
den nye nedre grense, foreslås fastsatt slik at det avgjørende skal
være om det er søkt om konsesjon, jf. vannressursloven 21. desember
2000 nr. 82 § 8 eller vassdragsreguleringsloven 14. desember 1917
nr. 17 § 2, etter dato for fremlegging av statsbudsjettet 2008,
det vil si etter 5. oktober 2007. Ettersom søknaden vil være registrert
i Olje- og energidepartementet eller vedkommende vassdragsmyndighet,
vil første gangs registrering utgjøre et konstaterbart kriterium.
Etter vannressursloven § 8 kan vassdragstiltak som ikke kan være
til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser,
gjennomføres uten konsesjon. Dette vil omfatte en betydelig andel
av de minste kraftverkene (mini- og mikrokraftverk) og enkelte småkraftverk.
Ved melding til vedkommende vassdragsmyndighet, dvs. Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE), kan planlegger av mindre kraftverk få
vurdert om utbyggingen er konsesjonspliktig eller ikke, jf. vannressursloven
§ 18 om særskilt avgjørelse om konsesjonsplikt. Dersom det blir gitt
fritak fra konsesjonsplikt kan tiltakshaver bygge uten ytterligere
tillatelse fra vassdragsmyndighetene. Enkelte av de konsesjonsfrie
kraftverkene vil ha generatorer med samlet påmerket ytelse som overstiger 1 500
kVA. For å likestille disse kraftverkene med de konsederte kraftverkene,
foreslås at dato for registrering av melding om konsesjonspliktvurdering
i vedkommende vassdragsmyndighet skal være avgrensningskriteriet
i disse tilfellene. Utbyggingsprosjekter av kraftverk hvor melding
om konsesjonspliktvurdering er registrert i NVE etter 5. oktober
2007 vil være omfattet av den innførte nedre grense på 1 500 kVA samlet
påstemplet merkeytelse.
Som foreslått i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) pkt. 21.2, er det også
vedtatt en særskilt overgangsregel om beregning av inngående negativ
grunnrenteinntekt for kraftverk som er satt i drift før 1. januar
2008. Forslagene foran innebærer at det ikke vil være behov for
denne overgangsregel, som derfor foreslås opphevet.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 18-3 tiende
ledd og forslag om opphevelse av lov 14. desember 2007 nr. 107 XI
om overgangsregler ved ikrafttredelse av endringene under VI § 18-3
tiende ledd.
I forhold til de vedtatte forslag om endring av skatteloven § 18-3
tiende ledd med tilhørende overgangsregel, alt med virkning fra
inntektsåret 2008, vil ovenstående forslag innebære en viss lettelse
med hensyn til merarbeid og administrative konsekvenser, både for
skattyterne og skatteetaten.
I forhold til de provenyanslag som var lagt til grunn ved vedtakelsen
av det opprinnelige forslag om en generell senking av innslagspunktet
for fastsetting av grunnrenteinntekt fra og med inntektsåret 2008,
vil ovenstående forslag redusere påløpt proveny til staten med i
størrelsesorden 35 mill. kroner i 2008, bokført i 2009.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring av skatteloven
§ 18-3 tiende ledd og forslag om opphevelse av lov 14. desember 2007
nr. 107 XI om overgangsregler ved ikrafttredelse av endringene under
VI § 18-3 tiende ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader
og forslag i Innst. S. nr. 1 (2007-2008), der disse medlemmer stemte
imot å senke den nedre grensen for betaling av grunnrenteskatt fra
5 500 kVa til 1 500 kVa, slik Regjeringen opprinnelig foreslo i
sitt budsjettforslag for 2008. Disse medlemmer er
glade for den kuvending Regjeringen og regjeringspartiene har foretatt
i denne saken, men mener at den ikke er tilstrekkelig ved at den
nedre grensen bare foreslås å gjelde for nye kraftverk.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 18-3 tiende ledd skal lyde:
Av produksjon i kraftverk med generatorer som i inntektsåret
har en samlet påstemplet merkeytelse under 5 500 kVa fastsettes
ikke grunnrenteinntekt.
II
Denne endringen trer i kraft straks."
Departementet foreslår enkelte endringer i reglene om rapportering
av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere tilknyttet oppdrag
til skatteetaten.
Etter gjeldende regler i ligningsloven § 6-10 nr. 1 til 3 skal
næringsdrivende eller offentlige organ som gir noen et oppdrag,
på nærmere vilkår gi ligningsmyndighetene opplysninger om oppdragstakeren, eventuelle
underoppdragstakere og arbeidstakerne som er tilknyttet oppdragene.
Rapporteringsplikten omfatter i utgangspunktet alle leddene i kontraktskjeden.
Plikten til å gi opplysninger om arbeidstakerne som brukes til å
utføre det enkelte oppdrag påhviler både oppdragsgiver(ne) og oppdragstakeren
(arbeidstakerens arbeidsgiver).
Rapporteringsplikten er begrenset slik at den bare gjelder oppdragstakere
som er personer bosatt i utlandet eller selskap hjemmehørende i
utlandet. Denne begrensningen gjelder ikke ved oppdrag på kontinentalsokkelen.
Plikten til å rapportere arbeidstakere tilknyttet oppdrag både i
riket og på kontinentalsokkelen, gjelder ikke arbeidstakere som
er norske statsborgere ansatt av personer som er bosatt i Norge eller
selskap som er hjemmehørende i Norge.
Rapporteringsreglene i ligningsloven § 6-10 nr. 1 til 3 bidrar
blant annet til at skatteetaten raskt får oversikt over utenlandske
oppdragstakere og arbeidstakere som opererer i riket eller på kontinentalsokkelen.
Bakgrunnen for forslaget om lovendringer er et behov for å gjøre
rapporteringsreglene mer treffsikre, og for å forenkle regelverket.
Departementet foreslår at det ved oppdrag på kontinentalsokkelen
bare skal være rapporteringsplikt om oppdrag og underoppdrag til
oppdragstakere som er skattemessig bosatt eller hjemmehørende i
utlandet.
Departementet foreslår at det bare skal gis opplysninger om oppdrag
i riket dersom oppdraget skal utføres på et sted som står under
oppdragsgivers kontroll. Denne regelen om unntak fra rapporteringsplikt skal
ikke gjelde oppdrag som utføres på sted for bygge- og monteringsvirksomhet
i riket.
Når det gjelder rapportering av arbeidstakere, foreslår Regjeringen
at det bare skal gis opplysninger om ansatte hos oppdragstakere
som er omfattet av rapporteringsplikten. Dette innebærer at arbeidstakere
hos oppdragstakere som er bosatt eller hjemmehørende i Norge og
arbeidstakere som ikke deltar på oppdrag, ikke skal rapporteres.
Arbeidstakere ansatt hos hovedoppdragsgiver i kontraktskjeden vil
også falle utenfor rapporteringsplikten.
Departementet går inn for at det skal innføres en mistegrense
for hvilke oppdrag som omfattes av rapporteringsplikten på 10 000
kroner. Regjeringen foreslår videre enkelte endringer i reglene
om hvilke opplysninger som skal gis i medhold av ligningsloven § 6-10
og en lovteknisk revisjon av reglene som innebærer at omfanget av
rapporteringsplikten i større grad enn i dag fremgår av lovteksten.
Departementet foreslår at oppdragsgiver skal kunne gjøres ansvarlig
for oppdragstakers unndratte skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk
dersom oppdragsgiver forsettlig eller grovt uaktsomt har misligholdt
rapporteringsplikten etter ligningsloven § 6-10.
Avslutningsvis foreslås å oppheve rapporteringsbestemmelsen i
merverdiavgiftsloven § 49 a.
Norge har siden 1970-tallet hatt særlige regler om rapportering
av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere. Reglene ble gitt
blant annet som en følge av at det var blitt mer vanlig å benytte
entrepriser o.l. i næringslivet. Det ble uttalt i forarbeidene, Ot.prp.
nr. 23 (1977-1978) s. 7, at den økte bruken av kontraktskjeder i
næringslivet innebærer utfordringer for skattemyndighetene, særlig
i forhold til utenlandske selskaper og deres arbeidstakere med tidsbegrensede
oppdrag i Norge.
De siste årene har Norge opplevd en økende tilvekst av utenlandske
oppdragstakere og arbeidstakere. Arbeidsinnvandringen har bidratt
til å avhjelpe mangelen på arbeidskraft og er av stor betydning
for å dempe presset i det norske arbeidsmarkedet, jf. St.meld. nr.
2 (2006-2007) pkt. 3.6. Utenlandske skattytere som kommer hit innebærer
imidlertid også særlige utfordringer for skattemyndighetene.
Utenlandske oppdragstakere som utfører oppdrag i Norge og deres
arbeidstakere oppholder seg ofte i landet på midlertidig basis og
over korte perioder. Det er derfor viktig at skattemyndighetene
raskt får oversikt over hvilke utenlandske skattytere som befinner
seg i Norge og utøver skattepliktig aktivitet her. Opplysningene
som rapporteres inn etter ligningsloven § 6-10 benyttes også ved
ligningen av skattyterne. Eksempelvis kan lengden av en oppdragstakers
eller arbeidstakers opphold i Norge være av betydning for vurderingen
av om han eller hun er skattepliktig til Norge. I denne forbindelse
er det nyttig for skatteetaten å motta informasjon om i hvilken tidsperiode
skattyteren har hatt oppdrag eller arbeidet på oppdrag i Norge.
Rapporteringsreglene i ligningsloven § 6-10 skiller seg fra de
øvrige reglene om plikt til å gi kontrollopplysninger og ligningsoppgaver
etter ligningsloven, ved at opplysninger skal gis løpende gjennom inntektsåret.
Mens fristen for å rapportere opplysninger etter ligningsloven § 6-10
er senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt, skal eksempelvis
lønnsoppgave som hovedregel innleveres 31. januar i året etter inntektsåret,
jf. ligningsloven § 6-2 nr. 5. Et annet særtrekk ved gjeldende rapporteringsregler
er - i motsetning til det som gjelder etter hovedreglene om innsending
av kontrollopplysninger og ligningsoppgaver etter ligningsloven
- at rapporteringsplikten påhviler flere ledd i kontraktskjeden
enn bare skattyterens oppdragsgiver eller arbeidsgiver.
Enkelte høringsinstanser, herunder Advokatforeningen, Næringslivets
Hovedorganisasjon, Servicebedriftenes Landsforening, Skogbrukets
Landsforening og Skattebetalerforeningen, har foreslått til dels betydelige
innsnevringer og unntak fra rapporteringsreglene. For eksempel ved
at plikten til å gi opplysninger om oppdragstakere bare skal gjelde
den oppdragstakeren man har gitt oppdrag til (det neste leddet i
kontraktskjeden), at rapporteringsplikten nedover i kontraktskjeden
skal opphøre ved det første "norske" leddet i kjeden, at ansvaret
for å gi opplysninger om arbeidstakere bare skal påhvile arbeidsgiver
eller at det ikke skal være plikt til å gi opplysninger om hvert
enkelt oppdrag arbeidstakerne deltar på. Det er også foreslått helt
eller delvis å unnta enkelte bransjer fra rapporteringsplikt.
Etter departementets vurdering tilsier behovet for rask oversikt
over utenlandske skattytere i Norge og hensynet til effektiv skattekontroll
at det ikke bør foretas grunnleggende endringer i rapporteringsreglene.
Regjeringen går derfor inn for å videreføre hovedtrekkene i gjeldende
regelverk. Dette betyr for eksempel at det skal gis opplysninger
om hvert enkelt oppdrag som utføres av oppdragstakere som er bosatt eller
hjemmehørende i utlandet og at både oppdragsgiver og arbeidsgiver
er forpliktet til å gi opplysninger om arbeidstakerne. Videre gjelder
rapporteringsplikten alle leddene i kontraktskjeden, slik at det
vil være flere som er ansvarlig for å gi opplysninger om den enkelte
underoppdragstaker og dennes arbeidstakere.
Samtidig med utvidelsen av EU i 2004 ble rapporteringsreglene
utvidet til å gjelde alle oppdrag på fastlandet, ikke bare oppdrag
som utføres på plass for bygge- og monteringsvirksomhet. Etter departementets
vurdering er det ikke grunnlag for å fastsette generelle unntak
fra rapporteringsplikt for spesielle bransjer eller typer oppdrag.
For oppdrag som utføres på kontinentalsokkelen har det fram til
i dag vært rapporteringsplikt både om oppdrag til norske og utenlandske
oppdragstakere. Departementet foreslår, blant annet på bakgrunn
av Skattedirektoratets høringsuttalelse, at det bare skal være plikt
til å gi opplysninger om oppdragstakere som er skattemessig bosatt
eller hjemmehørende i utlandet. Forslaget er i samsvar med anbefalingen
fra arbeidsgruppen nedsatt av departementet og bidrar til at reglene
om rapporteringsplikt på kontinentalsokkelen i større grad samordnes
med reglene som gjelder for oppdrag på fastlandet. Det vises til
forslag til endring i ligningsloven § 6-10 nr. 1 første punktum.
Arbeidsgruppen nedsatt av departementet foreslo i sin rapport
av 23. mai 2006 at rapporteringsplikten om oppdrag i riket bare
skal gjelde når oppdraget utføres på et sted som står under oppdragsgivers
kontroll.
Departementet uttalte i høringsnotatet at det er nødvendig å
foreta visse avgrensninger når det gjelder plikten til å rapportere
oppdrag og underoppdrag utenfor bygg- og anleggsbransjen. Etter
dagens regler skal oppdragsgivere rapportere oppdragstakere og underoppdragstakere,
samt arbeidstakerne som brukes til å oppfylle oppdragene i kontraktskjeden,
selv om et eller flere av oppdragene skal utføres i oppdragstakers
lokaler eller på et annet sted som oppdragsgiveren(e) ikke har tilgang
til eller på annen måte kan utøve kontroll over. Rapporteringsplikten kan
i slike tilfeller være svært ressurskrevende og vanskelig å oppfylle.
Oppdragsgiver må eksempelvis, for hvert eneste oppdrag han gir både
norske og utenlandske oppdragstakere, undersøke om oppdragstakeren
benytter utenlandske arbeidstakere. For å ta stilling til om det
er rapporteringsplikt må oppdragsgiveren også for hvert eneste oppdrag
han tildeler, undersøke om det benyttes underoppdragstakere til
å utføre oppdraget, om underoppdragstakerne er skattemessig bosatt
i utlandet og om det på noe trinn i kjeden benyttes utenlandske
arbeidstakere. I tillegg til å klarlegge rekkevidden av rapporteringsansvaret, må
oppdragsgiveren skaffe til veie opplysningene som skal gis om den
enkelte oppdragstaker og arbeidstaker.
Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er negative
til den foreslåtte endringen av rapporteringsplikten.
Departementet viderefører på bakgrunn av dette forslaget fra
høringsnotatet om at det skal være unntak fra rapporteringsplikt
for oppdrag i riket som ikke utføres på et sted under oppdragsgivers
kontroll. Unntaket kommer etter forslaget ikke til anvendelse på
oppdrag på kontinentalsokkelen.
Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet har hatt ulike
oppfatninger av om det foreslåtte unntaket for oppdrag som ikke
utføres på et sted oppdragsgiver har kontroll over, skal gjelde
for oppdrag innenfor bygge- og anleggsbransjen. Advokatforeningen
og Næringslivets Hovedorganisasjon mener unntaket bør gjelde oppdrag
i bygge- og anleggsbransjen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet,
Oppgaveregisteret og NTL-Skatt støtter høringsnotatets forslag om
at unntaksregelen ikke skal omfatte denne bransjen.
Etter departementets vurdering vil et unntak fra rapporteringsplikt
for oppdrag som ikke utføres på et sted som står under oppdragsgivers
kontroll innebære en for omfattende innsnevring av reglene for bygge-
og anleggsbransjen. Regjeringen fastholder derfor standpunktet fra
høringsnotatet om å videreføre gjeldende regler om rapportering
av oppdrag som skal utføres på sted for bygge- og monteringsvirksomhet
i riket.
Rapporteringsreglene i ligningsloven § 6-10 har omfattet oppdrag
på plass for bygge- og monteringsvirksomhet siden de ble vedtatt
på slutten av 1970-tallet. Utvidelsen av rapporteringsordningen
i 2004 medførte ingen endringer for oppdrag innen bygge- og anleggsbransjen
og forslaget her er således bare en videreføring av de tidligere
rapporteringsregler. Erfaringer tyder på at det i bygge- og anleggsbransjen forekommer
relativt mye skatte- og avgiftsunndragelser. Bygge- og anleggsnæringen
er videre preget av at det ofte benyttes underentreprenører i flere
kontraktsledd og bransjen har et relativt stort innslag av utenlandske
oppdragstakere og arbeidstakere. Departementet forutsetter at oppdrag
som utføres på plass for bygge- og monteringsvirksomhet også i fremtiden
vil være et kjerneområde for rapporteringsreglene.
Departementet legger for øvrig til grunn at forslaget om at det
bare skal gis opplysninger om arbeidstakere dersom det også skal
gis opplysninger om oppdragstakeren (arbeidstakerens arbeidsgiver),
jf. pkt. 7.6 i proposisjonen, vil bidra til å redusere byrdene ved
å oppfylle rapporteringsplikten innenfor bygge- og anleggsbransjen.
Med oppdrag som står under oppdragsgivers kontroll menes i første
rekke oppdrag som utføres i oppdragsgivers egne lokaler, men også
oppdrag som utføres andre steder vil omfattes så langt de utføres på
et sted som oppdragsgiveren faktisk eller rettslig disponerer over.
Oppdrag som utføres utendørs vil derfor kunne omfattes av rapporteringsplikten.
Det vil ikke være avgjørende for om det er rapporteringsplikt at
oppdragsgiveren eier, leier eller på annen måte har eksklusiv bruksrett
til stedet oppdraget skal utføres på. En oppdragstaker som skal
utføre et oppdrag i oppdragsgivers lokaler vil således normalt ansees
å ha rapporteringsplikt om underoppdragstakere han eller hun benytter
til å utføre deler av oppdraget hos oppdragsgiveren. Oppdrag og
underoppdrag som skal utføres på steder som oppdragsgiver ikke har
tilgang til, eksempelvis oppdragstakerens egne lokaler, vil derimot
som hovedregel ikke omfattes av rapporteringsplikten.
Det vil kunne oppstå situasjoner hvor et oppdrag dels utføres
på et sted som er under oppdragsgivers kontroll, og dels på et sted
som oppdragsgiver ikke kontrollerer. Departementet legger til grunn
at rapporteringsplikten ikke omfatter tilfeller hvor bare en helt
minimal del av oppdraget utføres hos oppdragsgiver, eksempelvis
transportoppdrag hvor oppdragstaker bare henter eller leverer varer
etc. hos oppdragsgiver uten å utføre annet arbeid av særlig omfang.
Regjeringen legger videre til grunn at rekkevidden av rapporteringsplikten
i ulike grensetilfeller vil bli etablert gjennom veiledende uttalelser
m.m. fra skatteetaten.
Det vises til forslag til bestemmelse om unntak fra rapporteringsplikt
i ligningsloven § 6-10 nr. 2.
I dag gjelder det unntak fra rapporteringsplikt for norske statsborgere
ansatt hos person bosatt i Norge eller selskap hjemmehørende i Norge.
Etter Regjeringens vurdering er statsborgerskap i mange tilfeller ikke
et hensiktsmessig kriterium for når det bør være rapporteringsplikt,
for eksempel for utenlandske statsborgere som har flyttet til Norge
på permanent basis. Videre er det tvilsomt om en rapporteringsplikt som
er avgrenset etter arbeidstakerens nasjonalitet er forenlig med
forpliktelsene etter EØS-avtalen. Det er derfor behov for endringer
i reglene om hvilke arbeidstakere som skal rapporteres etter ligningsloven § 6-10.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for et unntak fra rapporteringsplikt
for arbeidstakere som har vært skattemessig bosatt i Norge de siste
tre årene og er ansatt hos arbeidsgiver hjemmehørende i Norge. En
rekke høringsinstanser er kritiske til dette forslaget, særlig fordi
det vil bli vanskelig for de rapporteringspliktige og myndighetene
å ta stilling til når opplysninger skal inngis med et slik avgrensingskriterium.
På bakgrunn av synspunktene fra høringsinstansene finner departementet
ikke grunnlag for å følge opp høringsnotatets forslag på dette punktet.
Flere høringsinstanser har foreslått en avgrensing av rapporteringsplikten
om arbeidstakere som innebærer en betydelig innsnevring av rapporteringsordningen,
eksempelvis ved at det for alle utenlandske arbeidstakere bare skal
gis opplysninger ved arbeidsforholdets start og avslutning til Arbeids-
og velferdsetatens arbeidsgiver- og arbeidstakerregister (AA-registeret)
eller etter ligningsloven § 6-10. Som nevnt i pkt. i 7.4 i proposisjonen
finner departementet av hensyn til behovet for effektiv skattekontroll
med utenlandske oppdragstakere og deres arbeidstakere ikke grunnlag
for å gå inn for denne typen endringer i regelverket.
Enkelte høringsinstanser har fremmet synspunkter som kan tale
for at ligningsloven § 6-10 begrenses slik at det bare er plikt
til å gi opplysninger om arbeidstakere dersom de er ansatt hos oppdragstakere som
skal rapporteres til skatteetaten. Statistisk sentralbyrå har for
eksempel pekt på at hensynet til et godt grunnlag for utarbeidelse
av statistisk materiale tilsier at arbeidstakere ansatt hos norske
oppdragstakere bør rapporteres til AA-registeret i stedet for til skatteetaten.
Skattedirektoratet anser etter samlet vurdering at det ikke bør
være rapporteringsplikt om arbeidstakere ansatt av personer bosatt
i Norge eller selskap hjemmehørende i Norge. Også arbeidsgruppen
som leverte sin rapport 23. mai 2006 foreslår en slik avgrensing
av rapporteringsplikten om arbeidstakere.
Reglene om rapportering av arbeidstakere etter ligningsloven
§ 6-10 gjelder i tillegg til, og ikke i stedet for, de alminnelige
reglene om lønnsinnberetningsplikt og plikt til å foreta skattetrekk.
Arbeidsgiver plikter således å foreta forskuddstrekk i lønnsutbetalinger
m.m. til utenlandske arbeidstakere. Forskuddstrekket skal skje på
bakgrunn av skattekort som arbeidstakeren har fått utstedt fra skatteetaten. Dersom
arbeidstakeren ikke har fremlagt skattekort, skal forskuddstrekket
utgjøre 50 pst. av utbetalingen. Arbeidsgiver har også plikt til
å innberette lønnsutbetalinger til utenlandske arbeidstakere. Det
må kunne legges til grunn at norske arbeidsgivere er vel kjent med
disse pliktene og at de normalt har innarbeidede rutiner for å foreta
forskuddstrekk og innberetning av lønnsutbetalinger til sine arbeidstakere.
Arbeidsgiveren vil også kunne bli ansvarlig for det offentliges
tap som følge av manglende skattetrekk. Dermed er det mindre behov
for at ansatte hos norske arbeidsgivere skal rapporteres etter de
særlige reglene i ligningsloven § 6-10.
Departementet legger videre til grunn at den generelle meldeplikten
til AA-registeret vil omfatte arbeidstakere som ikke kommer inn
under rapporteringsplikten etter ligningsloven § 6-10. Det vises
i denne forbindelse til omtale av reglene om meldeplikt til AA-registeret
og Arbeids- og inkluderingsdepartementets forslag til endringer
av AA-registerforskriften i pkt. 7.7.1 i proposisjonen.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette at det etter ligningsloven
§ 6-10 bare skal være rapporteringsplikt om arbeidstakere som deltar
på oppdrag når arbeidstakeren er ansatt hos en oppdragstaker som
er skattemessig bosatt eller hjemmehørende i utlandet. Dette betyr
at oppdragsgiver og arbeidsgiver bare vil ha plikt til å gi opplysninger
om en arbeidstaker dersom oppdragsgiver har plikt til å gi opplysninger
om oppdragstakeren (arbeidstakerens arbeidsgiver) etter ligningsloven
§ 6-10. Rapporteringsplikten vil etter forslaget omfatte alle arbeidstakerne
ansatt hos oppdragstakerne det skal gis opplysninger om. Forslaget
er i tråd med Skattedirektoratets vurdering av hvordan reglene bør
utformes. Regjeringen legger til grunn at forslaget innebærer en
betydelig forenkling av rapporteringsreglene.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-10 nr.
1 første punktum.
Rapporteringsplikten som følger av den ikke-ikrafttrådte lovendringen
10. desember 2004 skiller seg fra rapporteringsordningen etter ligningsloven § 6-10
for øvrig ved at det ikke er arbeidstakerens tilknytning til oppdrag
- men selve ansettelsen - som utløser rapporteringsplikt til skattekontoret.
Det følger av dette at ansvaret for å gi opplysninger om denne gruppen
arbeidstakere kun påhviler arbeidstakerens arbeidsgiver, mens den
tradisjonelle oppdragsbaserte rapporteringsplikten både påhviler
arbeidsgiver og oppdragsgiver(e) lenger opp i kontraktskjeden.
Som nevnt over har arbeidsgivere som hovedregel plikt til å rapportere
alle egne arbeidstakere til AA-registeret, jf. forskriften § 5.
Det skal gis opplysninger om arbeidsforholdets begynnelse og opphør.
I forskriften § 5 sjette ledd er det fastsatt unntak fra meldeplikt
for utenlandske arbeidstakere ansatt av arbeidsgiver på plass for
bygge- og monteringsvirksomhet i riket. Bestemmelsen er ikke endret
etter at rapporteringsplikten i ligningsloven § 6-10 ble utvidet
i 2004.
Forholdet mellom rapporteringsplikten etter ligningsloven § 6-10
og meldeplikten til AA-registeret ble ikke vurdert nærmere da § 6-10
ble endret i desember 2004 slik at alle ansettelsesforhold skulle
omfattes av rapporteringsplikten, jf. Ot.prp. nr. 77 (2003-2004)
s. 27. Hensikten med lovendringen var å bedre myndighetenes oversikt
over utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge. Departementet legger
til grunn at rapporteringsplikt om en arbeidstakers ansettelse og
opphør av ansettelsesforhold rent systematisk passer bedre i AA-registeret
enn sammen med den oppdragbaserte rapporteringsplikten som følger
av ligningsloven § 6-10. Flere av høringsinstansene gir også uttrykk
for at rapportering av ansettelsesforhold primært bør skje til AA-registeret.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette at arbeidstakere
som ikke deltar på oppdrag arbeidsgiveren har påtatt seg for næringsdrivende
eller offentlige organ ikke skal rapporteres etter ligningsloven § 6-10.
I og med at lovendringen 10. desember 2004 ikke er trådt i kraft,
innebærer forslaget her en videreføring av rapporteringsreglene
som gjelder i dag.
Det følger av ligningsloven § 6-10 nr. 2 at både oppdragsgiver
og den enkelte oppdragstaker har plikt til å gi opplysninger om
egne arbeidstakere tilknyttet oppdrag som skal rapporteres. Oppdragstakers
rapporteringsplikt etter denne bestemmelsen omfatter både arbeidstakere
som bidrar til å utføre oppdraget og arbeidstakere som brukes til
å sette ut deler av oppdraget til eventuelle underoppdragstakere.
Regjeringen legger til grunn at hovedoppdragsgivers plikt til å
rapportere egne ansatte ikke faller inn under hovedformålet med
rapporteringsreglen, som er å gi skattemyndighetene oversikt over
utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere i Norge. Det foreslås derfor
å oppheve denne delen av rapporteringsplikten. Forslaget innebærer
ingen endringer i den enkelte oppdragstaker og underoppdragstakers
plikt til å gi opplysninger om egne ansatte.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-10 nr.
1 annet punktum.
Departementet foreslo i høringsnotatet et generelt unntak fra
rapporteringsplikt for oppdrag under 5 000 kroner. I rapporten 23. mai
2006 fra arbeidsgruppen nedsatt av Finansdepartementet var alle oppdrag
under 10 000 kroner foreslått unntatt fra rapporteringsplikt.
Flere høringsinstanser, deriblant Advokatforeningen, Næringslivets
Hovedorganisasjon og Skattebetalerforeningen, mener at grensen bør
gå ved 10 000 kroner eller enda høyere. Næringslivets Hovedorganisasjon
uttaler at en avgrensning mot de helt små oppdragene er nødvendig
for både næringslivet og skatteetatens mulighet til å etterleve
regelverket. Skattebetalerforeningen uttaler at grensen:
"bør økes markert fra de kr 5 000 som er foreslått. Det
potensielt unndratte beløp vil i disse tilfellene være så vidt begrenset
at det etter vårt syn ikke kan forsvare tredjemanns etterlevelseskostnader."
Skattedirektoratet foreslår at grensen settes til 10 000 kroner.
Nærings- og handelsdepartementet ber om at beløpsgrensen vurderes
på nytt, med henblikk på å øke den til 10 000 kroner.
NTL-Skatt støtter departementets forslag om å innføre en minstegrense
for rapporteringsplikt på 5 000 kroner.
Forslaget om å unnta små oppdrag fra rapporteringsplikt er begrunnet
i hensynet til de som plikter å gi opplysninger. Departementet legger
til grunn at det for denne typen oppdrag vil være uforholdsmessig
ressurskrevende å oppfylle rapporteringsplikten sammenlignet med
nytten de rapporterte opplysningene innebærer for skatteetaten.
Departementet går, blant annet på bakgrunn av høringsinstansenes
merknader, inn for at grensen for rapporteringsplikt settes ved
10 000 kroner. Departementet foreslår at unntaket fastsettes i forskrift
til ligningsloven § 6-10, jf. ligningsloven § 6-16 bokstav a.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for en viss utvidelse
av hvilke opplysninger som skal gis etter ligningsloven § 6-10.
Det foreslås blant annet lovfestet at oppdragsgiveren skal oppgi
enkelte opplysninger om seg selv. Når det gjelder opplysninger om oppdragstakere,
foreslås det en presisering av hvilke adresseopplysninger som skal
gis, samt at opplysninger om kontraktstype skal oppgis. Videre foreslås
det at norsk organisasjonsnummer og utenlandsk registreringsnummer
skal oppgis. For arbeidstakere foreslås det en presisering av hvilke
adresseopplysninger og opplysninger om fødselsnummer og D-nummer m.m.
som skal gis, samt at det skal opplyses hvem som er hovedoppdragsgiver
i kontraktskjeden.
Høringsnotatets forslag om endringer i reglene om hvilke opplysninger
som skal gis er begrunnet i hensynet til effektiv skattekontroll.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot de foreslåtte endringene.
Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet.
På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Skattedirektoratet anser
departementet at det bør inngis enkelte ytterligere opplysninger.
Ved rapportering av oppdragstakere bør det opplyses hvem som er
hovedoppdragsgiver i kontraktskjeden. Om oppdragstakere som driver
virksomhet i form av enkeltpersonforetak, bør det gis opplysninger
om fødselsnummer eller D-nummer, eventuelt fødselsdata og utenlandsk
registreringsnummer, samt nasjonalitet, kjønn og sivilstand. Departementet
anser videre at det ved rapportering av arbeidstakere også bør gis
opplysninger om kjønn og kontraktsnummeret på kontrakten arbeidstakeren
deltar på. Opplysningene vil bidra til å lette skatteetatens arbeid
med utenlandske skattytere som oppholder seg midlertidig i Norge.
Reglene om hvilke opplysninger oppgavene som skal leveres i medhold
av ligningsloven § 6-10 skal inneholde, fremgår i dag i selve lovteksten.
I medhold av ligningsloven § 6-16 bokstav b kan departementet fastsette
skjema som skal nyttes når det skal gis oppgaver etter ligningsloven
kapittel 6 og gi forskrifter om hva oppgavene skal inneholde. Denne kompetansen
er blant annet benyttet til å fastsette nærmere regler om innholdet
i lønnsoppgaven etter ligningsloven § 6-2, jf. forskrift 23. desember
1988 nr. 1083 om levering av lønnsoppgave. Departementet foreslår
tilsvarende at reglene om hvilke opplysninger som skal gis i medhold
av ligningsloven § 6-10, fastsettes i forskrift.
I høringsnotatet gikk departementet inn for enkelte lovtekniske
endringer for at sentrale regler om rapporteringspliktens rekkevidde
skulle fremgå direkte av lovteksten.
Gjeldende rapporteringsregler følger i utgangspunktet av ligningsloven
§ 6-10. Sentrale regler om rapporteringspliktens omfang fremgår
imidlertid av nevnte forskrift 30. desember 1983 nr. 1980. Departementet
la i høringsnotatet til grunn at regelverket vil bli mer tilgjengelig
dersom den reelle rekkevidden av rapporteringsplikten fremgår av
lovteksten. Det ble derfor foreslått i høringsnotatet at de sentrale unntakene
fra rapporteringsplikt som i dag står i forskriften §§ 1 og 2, tas
inn i loven.
Etter forskriften § 1 nr. 2 kan det besluttes at unntakene fra
rapporteringsplikt ikke skal komme til anvendelse for en definert
gruppe oppdrag, oppdragstakere og arbeidstakere. Adgangen til å
beslutte utvidet rapporteringsplikt har blitt benyttet i forbindelse
med større bygge- og anleggsprosjekter. I medhold av forskriften
§ 4 kan det inngås avtale mellom oppdragsgivere i flere ledd og
mellom oppdragsgivere og oppdragstakere om at opplysninger etter
ligningsloven § 6-10 bare skal gis av én av dem. Avtalen fritar
ikke for tvangsmulkt, gebyr eller ansvar for oppdragstakerens skatter
og avgifter dersom opplysninger ikke blir gitt. Departementet går
derfor inn for at også disse bestemmelsene overføres til loven,
slik at forskriften 30. desember 1983 nr. 1980 kan oppheves.
Høringsinstansene er gjennomgående positive til de lovtekniske
endringene som foreslås i høringsnotatet. Ingen instanser ønsker
å bevare dagens struktur hvor viktige regler om rapporteringspliktens
omfang fremgår av forskrift.
Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at
adgangen til å fatte beslutning om utvidet rapporteringsplikt skal
fremgå av lovteksten. Det vises til forslag til endring av ligningsloven
§ 6-10 fjerde ledd.
Når det gjelder reglene om at det kan inngås avtale om at opplysninger
bare gis av én av de som har rapporteringsplikt, foreslår departementet
at disse fastsettes i forskriften som inneholder den nærmere reguleringen
av hvilke opplysninger som skal gis, jf. pkt. 7.10 i proposisjonen.
Enkelte høringsinstanser har foreslått noen mindre lovtekniske
justeringer i den foreslåtte lovteksten. Disse innspillene er gjennomgående
forsøkt tatt til følge i forslaget til lovtekst.
Som følge av omorganiseringen av skatteetaten foreslås det at
opplysningene skal gis skattekontoret. Det vil i utgangspunktet
si et hvilket som helst skattekontor. Regjeringen antar at det på
grunn av de korte fristene for rapportering kan være behov for å
bestemme i forskrift at oppgavene skal gis et bestemt skattekontor.
Departementet foreslår at bestemmelsene i nåværende § 6-10 fjerde
og femte ledd i ligningsloven, som gjelder henholdsvis rapportering
av opplysninger tilknyttet arbeid på bygg og anlegg etter påkrav fra
skatteetaten og rapportering av arbeidstakere bosatt i utlandet
som er i tjeneste på norsk registrert fartøy, flyttes til ny § 6-10
A og ny § 6-10 B.
Vilkåret for ansvarliggjøring av oppdragsgiveren er etter dagens
regler at oppdragstakerens manglende innbetaling av skatt, arbeidsgiveravgift
og forskuddstrekk skyldes at rapporteringsplikten ikke er oppfylt.
Bestemmelsen har blitt lite brukt i praksis, selv om det etter loven
er tilstrekkelig at det "må antas" at det er en sammenheng mellom
oppdragsgivers manglende rapportering og oppdragstakers manglende
innbetaling. Blant annet på bakgrunn av dette er det etter departementets
vurdering behov for endringer i reglene om oppdragsgivers ansvar
for oppdragstakers skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk.
Departementet legger til grunn at det å ansvarliggjøre oppdragsgiver
for oppdragstakers forpliktelser kan være et godt virkemiddel for
å unngå skatteunndragelser og sikre enn effektiv innkreving av skatten. Nytten
av denne typen regler synes å være særlig stor i bransjer der det
erfaringsmessig forekommer store skatte- og avgiftsunndragelser.
Som flere høringsinstanser er inne på, vil et ansvar for oppdragstakers skatte-
og avgiftsforpliktelser på den annen side fremstå som en streng
reaksjon i mange tilfeller. Det bør derfor være en sammenheng mellom
den forpliktelsen oppdragsgiver har unnlatt å oppfylle og reaksjonen
som ilegges. Til sammenligning kan manglende innlevering av andre
typer kontrolloppgaver etter ligningsloven kapittel 6, som hovedregel
bare føre til at det ilegges gebyr etter ligningsloven § 10-8.
Ansvaret etter ligningsloven § 10-7 er begrenset til den skatten,
arbeidsgiveravgiften og forskuddstrekket som er knyttet til oppdraget
eller oppdragene som oppdragsgiveren ikke har gitt opplysninger
om. I mange tilfeller, særlig i bransjer med mange små tjenestekontrakter,
kan det være vanskelig å fastsette hvor store skatte- og avgiftsunndragelser
som kan knyttes til det eller de konkrete oppdragene som ikke er
rapportert inn til skattemyndighetene. Regler om solidaransvar for
oppdragstakers skatte- og avgiftsforpliktelser egner seg derfor
etter departementets vurdering i utgangspunktet best i bransjer
med gjennomgående nokså store oppdrag.
Departementet vurderer for tiden om det skal innføres generelle
regler om at oppdragsgiver, på nærmere vilkår, skal kunne gjøres
ansvarlig for oppdragstakers skatte- og avgiftsforpliktelser i
bygge- og anleggsbransjen. Ved denne vurderingen er utgangspunktet
at et eventuelt solidaransvar skal kunne gjøres gjeldende i alle
oppdrag i bygge- og anleggsbransjen, ikke bare de oppdragene som
skal rapporteres til skattekontoret etter ligningsloven § 6-10.
Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å vurdere spørsmålet
om det skal innføres et generelt og mer objektivt ansvar for oppdragstakers
skatte- og avgiftsforpliktelser i denne sammenhengen enn å innføre
en regel om objektivt ansvar som bare kommer til anvendelse i de
tilfellene hvor det ikke er gitt opplysninger om et oppdrag som
skal rapporteres etter ligningsloven § 6-10.
Departementet viderefører på denne bakgrunn utgangspunktet fra
høringsnotatet om at ansvaret for oppdragstakerens forpliktelser
bare skal kunne gjøres gjeldende dersom oppdragsgiver i betydelig
grad kan klandres for å ha misligholdt rapporteringsplikten.
På bakgrunn av Skattedirektoratets høringsuttalelse foreslås
det at kravet til forsett eller grov uaktsomhet knyttes opp mot
misligholdet av rapporteringsplikten. Departementet går dermed inn
for at oppdragsgiver skal kunne gjøres ansvarlig for oppdragstakers
unndratte skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk hvis oppdragsgiver
forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å gi opplysninger etter
ligningsloven § 6-10. Forslaget innebærer at dersom oppdragsgiver
med vilje misligholder rapporteringsplikten eller sterkt kan bebreides
for dette, kan ansvar gjøres gjeldende. Ansvar kan på den annen
side ikke pålegges dersom den rapporteringspliktige ikke kan lastes
for opplysningssvikten, eller dersom overtredelsen skyldes vanlig
uaktsomhet.
Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 10-7 nr.
1 første punktum.
Opplysningsplikten etter merverdiavgiftsloven § 49 a anses oppfylt
dersom opplysningene er gitt til ligningsmyndighetene i medhold
av ligningsloven § 6-10. Det vil i praksis være slik at den som
i dag har plikt til å gi opplysninger om en oppdragstaker etter merverdiavgiftsloven
§ 49 a også skal gi opplysninger etter ligningsloven § 6-10. Dette
medfører at det i liten grad sendes melding til avgiftsmyndighetene
i medhold av merverdiavgiftsloven § 49 a.
Departementet legger til grunn at regelverket samlet sett vil
fremstå som enklere og mer oversiktlig dersom rapporteringsregelen
i merverdiavgiftsloven oppheves.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at rapporteringspliktbestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 49 a oppheves.
De foreslåtte lovendringene innebærer at hovedtrekkene i rapporteringsordningen
som følger av ligningsloven § 6-10 videreføres. Forslaget vil derfor
i begrenset grad få økonomiske eller administrative konsekvenser.
Forslaget om at det ved oppdrag på kontinentalsokkelen bare skal
gis opplysninger om oppdragstakere som er skattemessig bosatt eller
hjemmehørende i utlandet, vil redusere kostnadene ved å oppfylle
rapporteringsplikten.
Forslaget om unntak fra rapporteringsplikt ved oppdrag som utføres
på sted utenfor oppdragsgiverens kontroll og forslaget om at det
bare skal gis opplysninger om arbeidstakere ansatt hos oppdragstakere
som er skattemessig hjemmehørende i utlandet, vil også redusere
kostnadene ved å oppfylle rapporteringsplikten. Departementet legger
til grunn at kostnadene ved å gi opplysninger i disse tilfellene,
kan være høye i mange tilfeller. Det er imidlertid vanskelig å si
noe om hvor stor reduksjonen i etterlevelseskostnadene vil bli,
blant annet fordi det er uklart i hvilken grad rapporteringsplikten
etterleves i dag.
Forslaget om at arbeidstakere som ikke deltar på oppdrag skal
falle utenfor rapporteringsplikten, vil ikke medføre økonomiske
og administrative konsekvenser for de som skal gi opplysninger.
Tilsvarende kan det antas at opphevelse av merverdiavgiftsloven § 49
a ikke vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser av
betydning. Dette skyldes at rapporteringsplikten trolig i begrenset
grad har vært aktuell fordi rapporteringsplikten etter merverdiavgiftsloven
anses oppfylt dersom opplysninger er gitt etter ligningsloven § 6-10.
Departementet antar at forslaget til endringer av hvilke opplysninger
som skal gis, samt endringen i reglene om overtredelse av rapporteringsplikten, ikke
vil medføre administrative konsekvenser av betydning for de som
skal gi opplysninger. Endringen i ansvarsregelen vil kunne innebære
økte kostnader for oppdragsgivere som forsettlig eller grovt uaktsomt misligholder
opplysningsplikten.
For skatteetaten innebærer forslaget til endring av ligningsloven
§ 6-10 at man samlet sett skal motta og behandle et mindre antall
oppgaver enn det som følger av dagens regler. For oppdrag innenfor
bygg- og anleggsbransjen, som tradisjonelt har vært et av kjerneområdene
for rapporteringsplikten, innebærer forslaget mindre økonomiske
og administrative konsekvenser enn for andre typer oppdrag.
Departementet foreslår at lovendringene skal tre i kraft fra
den tid Kongen bestemmer.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i ligningsloven §§ 6-10, ny 6-10 A
og ny 6-10 B, § 10-7 nr. 1 første punktum, endring i lov 10. desember
2004 nr. 77 om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen romertall
II og opphevelse av merverdiavgiftsloven § 49 a.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at rapporteringen
av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere tilknyttet oppdrag
i Norge, har måttet forholde seg til et regelverk som har vært upraktisk
og lite praktikabelt for oppdragsgiverne sett i forhold til at Norge
nå meget sterkt trenger utenlandsk arbeidskraft. Disse medlemmer slutter
seg til alle endringsforslagene og forbedringene og mener det er
på høy tid at regelverket gjøres mer fleksibelt og praktikabelt.
Samtidig vil disse medlemmer påpeke
at endringene på en del områder med fordel kunne gått lenger for
å lette hverdagen for norsk næringsliv og viser til at flere større
næringsorganisasjoner har bedt om dette under høringen.
Disse medlemmer viser til at det
gjelder unntaket for bygge- og anleggsvirksomhet i forhold til bare
å rapportere når oppdraget foregår et sted som står under oppdragsgivers
kontroll. Disse medlemmer er enig med
de høringsinstanser som påpeker at rapporteringen er minst like
byrdefull i denne bransjen som i andre, og at rapporteringen krever enorme
ressurser og neppe er praktisk mulig når arbeidet foregår på et
sted oppdragsgiver ikke har kontroll over. Det vil selvsagt i tillegg
være kostnadsdrivende innen bygge- og anleggssektoren. Disse medlemmer mener at hensynet til
eventuelle skatteunndragelser er viktig, men mener at for rigide
rapporteringsregler må balanseres mot de andre muligheter for kontroll
som finnes både gjennom ordinær skattekontroll og kontroller fra
Arbeidstilsynet.
Disse medlemmer mener også at en
bedre definisjon fra lovgiver av hva en oppdragstaker er, etter
hvert vil være påkrevet og at det i tillegg burde vært aktuelt å
se nærmere på en forhøyelse av unntaksgrensen fra rapporteringsplikten
som nå er foreslått til kr 10 000.
Disse medlemmer vil generelt påpeke
at utviklingen på dette næringsområdet går fort, at behovet endres
raskt og at det finnes bare en kort erfaringsbakgrunn for hvordan
dette virker for næringslivet når volumet er stort. Disse medlemmer mener derfor det vil
være behov for at Regjeringen jevnlig gjennomgår regelverket med
sikte på en best mulig fleksibilitet for næringslivet samtidig som
den nødvendige kontroll ivaretas.
Departementet legger med dette frem forslag om å gi skatte-,
toll- og avgiftsmyndighetene en videre adgang enn i dag til å gi
opplysninger til politi og påtalemyndighet om straffbare overtredelser
av regelverk utenfor eget forvaltningsområde. I det følgende brukes
uttrykket "skatte- og avgiftsmyndighetene" som betegnelse på skatte-,
toll- og avgiftsmyndighetene. Forslaget innebærer endringer i tolloven
§ 8 nr. 2, merverdiavgiftsloven § 7, ligningsloven § 3-13 nr. 2
og ny tollov § 12-1 annet ledd.
Merverdiavgiftsloven er for tiden under teknisk revisjon. Utkast
til ny teknisk revidert merverdiavgiftslov ble sendt på høring 30. mars
2007 med høringsfrist 15. august 2007. Det er usikkert når revidert
merverdiavgiftslov vil tre i kraft. Eventuelle endringer i forslag
til teknisk revidert merverdiavgiftslov som følge av forslaget her,
vil måtte gjøres på et senere tidspunkt.
Departementet foreslår også en ny bestemmelse om taushetsplikt
i lov om særavgifter og lov om avgifter vedrørende motorkjøretøyer
og båter. Forslaget innebærer at tolloven § 8 om taushetsplikt gis
tilsvarende anvendelse for tollmyndighetenes arbeid knyttet til
særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven.
Endelig foreslår departementet en kodifisering av gjeldende rett,
slik at det fremgår av ligningsloven § 3-13 at arvinger etter en
avdød skattyter, samt lensmenn, namsfogd, politi og tingrett i skiftesaker,
kan få innsyn i avdødes ligningsopplysninger.
Adgangen for skatte- og avgiftsmyndighetene til å gi opplysninger
til politi og påtalemyndighet er forskjellig avhengig av om man
er innenfor eller utenfor eget forvaltningsområde. Utenfor skatte-
og avgiftsmyndighetenes ansvarsområde er det bl.a. vilkår om "skjellig
grunn til mistanke" for at opplysninger skal kunne gis.
Dagens rettstilstand kan føre til situasjoner der opplysninger
ikke kan gis til politi og påtalemyndighet fordi skatte- og avgiftsmyndighetene
ikke har tilstrekkelig informasjon til å danne seg en kvalifisert mistanke
om at det er begått en straffbar handling. Departementet foreslår
her at det lempes på vilkåret for å gi opplysninger til politi og
påtalemyndighet utenfor eget ansvarsområde, slik at skatte- og avgiftsmyndighetene
får adgang til å gi opplysninger når det foreligger rimelig grunn
til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel
i seks måneder. Når Økokrim ber om opplysninger, og deres forespørsel
er grunnet i en melding om en mistenkelig transaksjon, foreslås
det at adgangen til å utlevere opplysninger gjøres ubetinget.
Saken handler om informasjonsformidling mellom skatte- og avgiftsmyndighetene
og politi og påtalemyndighet. Formidlingen vil også kunne omfatte opplysninger
som den mistenkte selv tidligere har levert etaten. Regjeringen
legger til grunn at dette ikke kommer i konflikt med gjeldende regler
om mistenktes vern mot selvinkriminering. At en mistenkt persons
egen opplysningsplikt i en sak kan bortfalle som ledd i dette vernet,
hindrer ikke at de opplysinger som en etat faktisk har mottatt fra
personen, kan inngå i en ellers ønskelig informasjonsutveksling
med politi og påtalemyndighet.
De fleste høringsinstansene uttaler at de er positive til departementets
forslag om å innføre en adgang for skatte- og avgiftsmyndighetene
til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til Økokrim uten nærmere
bestemte vilkår når deres anmodning er grunnet i en melding om en
mistenkelig transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven § 7.
Av de høringsinstansene som har hatt merknader til forslaget er
det bare Advokatforeningen og Datatilsynet som uttrykkelig går imot
forslaget.
Datatilsynet skiller i sin uttalelse ikke mellom forslaget om
å innføre en særlig adgang for skatte- og avgiftsmyndighetene til
å utlevere taushetsbelagte opplysninger til Økokrim uten nærmere
bestemte vilkår, og forslaget om generelt å lempe på vilkårene for å
gi opplysninger til politi og påtalemyndighet utenfor eget ansvarsområde.
De uttaler følgende om hele forslaget:
"Datatilsynet er av den oppfatning at skatte- og avgiftsmyndighetenes
taushetspliktbestemmelser ikke bør lempes. Tilsynet finner at det
bør stilles krav om "skjellig grunn til mistanke" før opplysninger
utleveres til politiet utenfor skatte- og avgiftsmyndighetenes ansvarsområde.
Eventuelt må rettens kjennelse skaffes til veie."
Advokatforeningen uttaler følgende:
"Advokatforeningen er ikke enig i at opplysninger til
ØKOKRIM skal kunne utleveres uten nærmere bestemte vilkår når anmodingen
har sitt utspring i en melding om en mistenkelig transaksjon. Vi
har grunn til å tro at en del rådgivere for å være på den sikre
siden kan være raske til å sende melding om mistenkelige transaksjoner."
Fornyings- og administrasjonsdepartementet peker generelt på
at det er viktig at personvernkonsekvensene ved svekkelse av taushetsplikten
utredes tilstrekkelig. Fornyings- og administrasjonsdepartementet
bemerker videre i tilknytning til dette forslaget at det er ønskelig
at det belyses hvilken effekt det forventes at lovendringen vil
ha, og at det i den sammenheng gjerne kan redegjøres for i hvilken
grad opplysninger fra skatte- og avgiftsmyndighetene i dag bidrar
til å avklare status for hvitvaskingsmeldinger.
Departementet foreslår at det innføres en hjemmel for skatteetaten
til å kunne gi taushetsbelagte opplysninger til Økokrim uten nærmere
bestemte vilkår, når anmodningen har sitt utspring i en melding om
en mistenkelig transaksjon. I vurderingen av om det bør innføres
en slik adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger fra skatteetaten
til Økokrim har departementet foretatt en avveining mellom behovet for
en effektiv kriminalitetsbekjempelse og samfunnsbeskyttelse på den
ene siden, og hensynene til den enkeltes rettssikkerhet og personvern
på den andre siden. Skatte- og avgiftsmyndighetenes behov for et
godt tillitsforhold til de skatte-, toll- og avgiftspliktige er
også vurdert.
Departementet ser at Økokrim i arbeidet med rapporteringer om
mistenkelige transaksjoner, slik dette er regulert i lov 20. juni
2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven) § 7, har et klart og begrunnet
behov for tilgang til andre offentlige myndigheters taushetsbelagte
opplysninger. Når det foreligger en melding om en mistenkelig transaksjon
er det Økokrims oppgave å undersøke hvorvidt meldingen foranlediger
behov for videre strafferettslig forfølgning, eller ikke. Skatte-
og avgiftsmyndighetene er i besittelse av omfattende opplysninger
om skattyternes økonomiske forhold, herunder økonomiske forbindelser
mellom skattyterne som vil kunne være til stor nytte for Økokrim
på dette området. Gjeldende vilkår for utlevering av taushetsbelagt
informasjon til Økokrim i deres arbeid med å avkrefte eller bekrefte hvitvaskingsmeldinger,
gjør at henvendelser til skatte- og avgiftsmyndighetene på dette
stadiet i dag er lite aktuelt. Økokrim har imidlertid i brev 19. november
2004 til Finansdepartementet, omtalt ovenfor under pkt. 8.3.2 i
proposisjonen, uttalt at de har klare erfaringer for at det vil
ha stor praktisk betydning om de ved vurderingen av meldinger om mistenkelige
transaksjoner kunne innhente visse opplysninger fra skatteetaten.
Typisk vil det dreie seg om inntekts- og formuesforhold for personer
og selskaper og opplysninger knyttet til innberetning av merverdiavgift.
Etter departementets vurdering vil en melding om en mistenkelig
transaksjon i seg selv utgjøre en tilstrekkelig kvalifisert interesse
fra politiets side, til at skatte- og avgiftsmyndighetenes taushetsplikt
bør vike. Departementet mener behovet for innsyn i taushetsbelagt
informasjon i disse sakene må veie tyngre enn generelle personvernhensyn.
I denne sammenheng viser vi til at spørsmålet om adgang for offentlige
myndigheter til å gi opplysninger til Økokrim i arbeidet med å avkrefte
og bekrefte hvitvaskingsmeldinger også er vurdert i Ot.prp. nr.
72 (2002-2003) Lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven) pkt. 11.3.4 s. 94 flg. Her er
behovet for en mer effektiv bekjempelse av hvitvasking beskrevet
utfyllende. For å nå dette målet er det forutsatt at offentlige
myndigheter skal kunne gi opplysninger til bruk i arbeidet med å
avkrefte eller bekrefte meldinger om mistenkelige transaksjoner.
Disse forutsetningene er imidlertid ikke ennå fulgt opp ved lovendringer
i forhold til skatte- og avgiftsmyndighetene, og gjeldende taushetspliktbestemmelser
i ligningsloven, tolloven og merverdiavgiftsloven kan derfor hindre
Økokrim i å få slike relevante opplysninger fra skatte- og avgiftsmyndighetene
som det er forutsatt at de skal ha. Tatt i betraktning de forutsetninger
som er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) vil det gi liten
mening om det fortsatt skal være et krav om skjellig grunn til mistanke
for at skatte- og avgiftsmyndighetene skal kunne gi opplysninger
i disse sakene.
Når det gjelder utlevering av opplysninger om skattytere til
politi og påtalemyndighet vil personvernhensyn bli ivaretatt av
de strenge taushetspliktbestemmelser som gjelder for politi og påtalemyndighets
virksomhet i straffesaker, jf. straffeprosessloven §§ 61a-61e.
Advokatforeningen har uttrykt bekymring for at en del rådgivere
kan være for raske til å sende melding om mistenkelige transaksjoner.
Om dette påpeker Regjeringen at et sentralt aspekt ved forslaget
er at opplysninger fra skatte- og avgiftsmyndighetene ikke bare
kan føre til at Økokrim raskt kan få bekreftet, men også avkreftet,
en innrapportert melding om en mistenkelig transaksjon. Utveksling
av opplysninger i tilfeller hvor en mistenkelig melding blir avkreftet
vil kunne være en fordel for den meldingen gjelder. For politi og
påtalemyndighet vil det være av stor betydning at saker hvor det
ikke er grunnlag for å gå videre med etterforskning kan avsluttes
uten nevneverdig ressursbruk.
Til Fornyings- og administrasjonsdepartementets ønske om at det
bør belyses hvilken effekt det forventes at lovendringen vil ha,
vil departementet bemerke at en slik måling av effekten av forslaget
vil være vanskelig å gjennomføre før en eventuell lovendring.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) viser i sin høringsuttalelse
til at rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven § 7 også gjelder
mistanke om handling som anses for en terrorhandling i medhold av
straffeloven § 147 a, og mistanke om terrorfinansiering som rammes
av straffeloven § 147 b. Forebygging og etterforskning av overtredelser
av straffeloven §§ 147 a og 147 b er oppgaver som er lagt til Politiets
sikkerhetstjeneste i medhold av Politiloven § 17 b nr. 5. På denne
bakgrunn uttaler PST:
"Lovforslaget vil ha den konsekvens at mens ØKOKRIM, som
ledd i en sak etter straffeloven §§ 147 a og 147 b, basert på en
melding om en mistenkelig transaksjon kan hente ut og få taushetsbelagte
opplysninger fra skatte- og avgiftsmyndighetene, så er PST henvist
til utenfor straffesak å fremme en begjæring om utleveringspålegg
for domstolene. Denne forskjellen i lovverket fremstår som ubegrunnet,
ikke minst med bakgrunn i at forebygging og etterforskning av straffeloven
§§ 147 a og 147 b er i kjerneområdet for PST sin virksomhet."
Departementet vil peke på at det er Økokrim som etter hvitvaskingsloven
§ 7 er mottaker og behandlingsansvarlig for alle meldinger om mistenkelige transaksjoner.
Dette gjelder også når mistanken relaterer seg til forhold som rammes
av straffeloven §§ 147 a og 147 b. Det er videre Økokrim som foretar undersøkelser
som tjener til å avkrefte eller bekrefte den innrapporterte mistanken.
Når Økokrims undersøkelser tilsier at det er rimelig grunn til å
undersøke om det foreligger et straffbart forhold, herunder forhold
som rammes av straffeloven §§ 147 a eller 147 b, vil saken bli overført
til politidistriktene herunder PST for etterforskning, jf. straffeprosessloven
§ 224. Regjeringen ser at også Politiets sikkerhetstjeneste vil
kunne ha behov for taushetsbelagt informasjon fra offentlig myndighet
når saker er på etterretningsstadiet. Regjeringen finner imidlertid
ikke å kunne ta stilling til dette her, da spørsmålet ikke har vært
omfattet av høringsforslaget.
Et spørsmål som ikke ble berørt i høringen er hvorvidt opplysninger
mottatt fra utenlandsk myndighet gjennom skatteavtale kan utleveres
til Økokrim i medhold av den foreslåtte bestemmelsen. Om dette uttaler
Skattedirektoratet i sin høringsuttalelse:
"Skattedirektoratet antar videre at opplysninger mottatt
fra utenlandsk myndighet gjennom skatteavtale ikke kan utleveres
til påtalemyndigheten i annet enn skattesak, jf. Ot.prp. nr. 21
(1991-1992) side 27. På denne bakgrunn antar direktoratet at opplysninger innhentet
ved skatteavtale ikke vil kunne utleveres til ØKOKRIM med hjemmel
i ny bokstav g, eller til politi eller påtalemyndighet i saker utenfor
skatteetatens område etter bokstav f annet punktum i ligningsloven
§ 3-13 nr. 2."
Departementet viser til at Norge har et omfattende nett av skatteavtaler
med fremmede stater som gir norske myndigheter tilgang på opplysinger
fra utlandet. Gjennom lov 28. juli 1949 nr. 15 om adgang for Kongen
til å inngå overenskomster med fremmede stater til forebyggelse
av dobbeltbeskatning mv. er skatteavtalene inkorporert i norsk rett,
og bestemmelser om taushetsplikt inntatt i avtalene vil ved konflikt gå
foran reglene om taushetsplikt i ligningsloven. Generelt er det
fastsatt at opplysningene bare skal brukes i skattesak, og i så
fall er det utelukket å gi opplysninger mottatt gjennom skatteavtalen
til politi eller påtalemyndighet i annet enn skattesak. Dette vil også
gjelde for Økokrim når opplysninger kreves utlevert etter ligningsloven
§ 3-13 nr. 2 ny bokstav g. Hvordan opplysninger mottatt fra utenlandsk
myndighet gjennom skatteavtale kan brukes, vil bero på en konkret
tolking av den enkelte skatteavtale.
I forslagene til lovtekst i høringsnotatet er det uttrykt at
opplysninger skal kunne gis til Økokrim i sak etter lov 20. juni
2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven) § 7. Det ble foreslått tilnærmet
likelydende bestemmelser i tolloven, merverdiavgiftsloven, ligningsloven
og ny tollov.
Hordaland politidistrikt viser i sin uttalelse til det pågående
arbeidet med ny hvitvaskingslov og hvitvaskingsforskrift (NOU 2007:10),
og uttaler at regelsettene bør søkes harmonisert.
Sentralskattekontoret for utenlandssaker peker på at det er en
tilsynelatende ubegrunnet ordlydsforskjell i departementets forslag
til merverdiavgiftsloven § 7 nytt tredje ledd sammenlignet med tilsvarende
forslag i tolloven og ligningsloven:
"Vi bemerker at vi ikke ser helt grunnen til at bestemmelsen
er formulert på ulike måter i merverdiavgiftsloven og ligningsloven,
jf. at det i merverdiavgiftsloven er presisert at regelen gjelder
på forespørsel fra ØKOKRIM, mens det i tolloven og ligningsloven
ikke er tatt inn en slik presisering."
Departementet er av den oppfatning at det er av betydning, både
for politi og påtalemyndighet og skatte- og avgiftsmyndighetene,
at det utformes en klar og lett håndterbar hjemmel for innhenting/utlevering
av opplysninger. Bestemmelsene bør derfor utformes mest mulig ensartet
i de enkelte lovene og by på færrest mulig vurderingstema for å
unngå tolkingstvil. Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det på samme måte som foreslått i merverdiavgiftsloven fremgår direkte
av lovtekstene i tolloven, ligningsloven og ny tollov at adgangen
til å gi opplysninger bare skal gjelde på anmodning fra Økokrim. Videre
er departementet etter en fornyet vurdering kommet til at det vil
være unødvendig og lite hensiktsmessig med en henvisning til den
formelle tittelen på gjeldende hvitvaskingslov, herunder henvisning
til lovens § 7 i de aktuelle lovbestemmelsene. Etter departementets
syn vil det være tilstrekkelig at det i de ulike bestemmelsene vises
til at Økokrims anmodning må være begrunnet i en melding om en mistenkelig
transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven. Dette vil også
avhjelpe behovet for opprettinger i lovteksten ved eventuelle endringer
i hvitvaskingsloven.
Det vises til forslag til lovendringer i tolloven § 8 nr. 2 bokstav
g, merverdiavgiftsloven tredje ledd, ligningsloven § 3-13 nr. 2
bokstav g og ny tollov § 12-1 annet ledd bokstav g.
Det er i dag strenge vilkår for at skatte- og avgiftsmyndighetene
skal kunne utlevere taushetsbelagt informasjon til politi og påtalemyndighet.
De fleste høringsinstansene er positive til departementets forslag
om å lempe på den generelle adgangen til å utlevere opplysninger
til politi og påtalemyndighet. Advokatforeningen, Datatilsynet og
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler imidlertid at de går
imot forslaget.
Om Datatilsynets generelle innsigelse mot å lempe på adgangen
til å utlevere opplysninger til politi og påtalemyndighet om lovovertredelser
utenfor skatte- og avgiftsmyndighetenes ansvarsområde se pkt. 8.3.4.1
i proposisjonen.
Advokatforeningen har isolert sett forståelse for at det foreligger
et behov for å lempe på kravene til å gi opplysninger til politi
og påtalemyndighet, og således sikre en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Foreningen
finner det betenkelig at det ikke er foretatt en mer balansert og
prinsipiell drøftelse av de grunnleggende hensynene som blir berørt
som følge av den foreslåtte lovendring, og de går derfor i mot en utvidet
adgang til å gi opplysninger til politi og påtalemyndighet om straffbare
overtredelser av regelverk utenfor eget ansvarsområde.
NHO peker i sin høringsuttalelse på at da man gikk bort fra kravet
om departementets samtykke i 1992, var Stortingsflertallet i sine
merknader tydelige på at det fortsatt skulle være krav om skjellig
grunn til mistanke, for at ligningsmyndighetene skulle kunne utlevere
opplysninger om forhold utenfor eget ansvarsområde. NHO viser også
til at hensyn til personvern og faren for at sentrale id-opplysninger
kommer på avveie taler mot å lempe på adgangen til å gi opplysninger.
Endelig mener NHO at det må tas med i vurderingen i hvilken grad
de ulike etatene er i stand til å behandle den informasjonen de
mottar. På grunn av kapasitetsproblemer i politiet tror ikke NHO
at man nødvendigvis blir i bedre stand til å bekjempe økonomisk
kriminalitet om terskelen for tips fra forvaltningsmyndighetene
senkes.
Flere av høringsinstansene peker på den annen side på at dagens
vilkår for å gi opplysninger til politi og påtalemyndighet ("skjellig
grunn til mistanke") er for strengt, og inneholder et vurderingstema
som det er vanskelig for forvaltningsorganene å forholde seg til.
Økokrim uttaler følgende om dette:
"Årsaken til problemene synes både å relatere seg til
at vurderingstemaet er uvant å forholde seg til, og til at mistankekravet
er strengt. Vi viser til at forvaltningsorganet i slike tilfeller
må ta stilling til om det foreligger "skjellig grunn til mistanke".
"Rimelig grunn til mistanke" vil etter vårt syn være et enklere vurderingstema
for forvaltningen å forholde seg til; det ligger her i større grad
veiledning i ordlyden. Vi legger til grunn at en med dette uttrykket
sikter til det samme som "rimelig grunn til å undersøke om det foreligger
straffbart forhold" i straffeprosessloven § 224 første ledd - bestemmelsen
om når det kan iverksettes etterforskning. Dette uttrykket anvendes for
øvrig i flere andre sektorlover som vilkår for inngrep mv."
To av høringsinstansene har også tatt til orde for en ytterligere
lemping av mistankevilkåret. Norsk Øko-Forum og Oslo statsadvokatembeter
uttaler bl.a. at det etter deres oppfatning bør være tilstrekkelig
for oversendelse av opplysninger til politi og påtalemyndighet at
det foreligger "mistanke" om en lovovertredelse. Det vises i den
anledning til at "rimelig grunn til å undersøke" etter strprl. § 224
også er et strafferettslig begrep som åpner for en utpreget skjønnsmessig
vurdering av om etterforskning skal foretas eller ikke.
Også Riksadvokaten uttaler seg om mistankevilkåret. Etter Riksadvokatens
oppfatning bør vilkåret utformes identisk med straffeprosessloven
§ 224, slik at skatte- og avgiftsmyndighetene kan gi opplysninger
til politi og påtalemyndighet når det er rimelig grunn til å undersøke
om det foreligger et straffbart forhold.
Skattedirektoratet uttaler at de ser det som en fordel at mistankevilkåret
lempes, men at det fortsatt bør stilles et visst krav til mistanken.
Direktoratet stiller videre spørsmål ved hvordan det foreslåtte
mistankevilkåret skal tolkes. I denne sammenheng viser de til Riksadvokatens
rundskriv RA-1999-3 hvor det er uttalt noe om forståelsen av ordlyden
"rimelig grunn" i straffeprosessloven § 224. I rundskrivet er det
bl.a. uttalt at det ikke kreves at mistanken er rettet mot noen
bestemt person. Skattedirektoratet uttaler på den bakgrunn at de
legger til grunn at uttrykket "straffesak" i ligningsloven § 3-13
nr. 2 bokstav f annet punktum vil begrense bestemmelsen til å gjelde kun
i tilfeller hvor det foreligger en konkret mistenkt, også etter
lovendringen.
Departementet foreslår at skatte- og avgiftsmyndighetene får
adgang til å gi opplysninger til politi og påtalemyndighet når det
foreligger rimelig grunn til mistanke om straffbare overtredelser
som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. I vurderingen
av om mistankevilkåret bør lempes, herunder hvilket mistankevilkår
som bør legges til grunn har departementet på samme måte som for
forslaget omtalt i pkt. 8.3.4.1 i proposisjonen foretatt en avveining mellom
behovet for en effektiv kriminalitetsbekjempelse og samfunnsbeskyttelse
på den ene siden, og hensynene til den enkeltes rettssikkerhet og
personvern på den andre siden.
Kriminalitetsbildet på området økonomisk kriminalitet har endret
seg vesentlig de siste tiår. Hva som til enhver tid kreves for å
oppnå en tilstrekkelig effektiv kriminalitetsbekjempelse vil bl.a.
være avhengig av hva slags type kriminalitet man står overfor og utviklingen
innenfor de ulike grupper av kriminalitet. Forbrytelser som smugling,
hvitvasking, terrorisme o.l. er eksempler på kriminalitet som ofte
kan være profesjonelt utført, godt organisert og vanskelig å avdekke.
Det faktum at det hele tiden er en konstant utvikling i metoder
og fremgangsmåter knyttet til utføringen av lovbruddene, innebærer
at man med jevne mellomrom må vurdere om kriminalitetsbekjempelsen
er effektiv nok, herunder om eksisterende kontrollhjemler og hjemler
for informasjonsutveksling mellom politi og påtalemyndighet og kontrolletatene er
tilstrekklige. I de senere årene er det signalisert både fra politiske
myndigheter og Riksadvokaten at det bør samarbeides tettere mellom
politi og påtalemyndighet og forvaltningen for å bekjempe økonomisk
kriminalitet. Dagens taushetspliktbestemmelser kan vanskeliggjøre
et slikt samarbeid.
Slik departementet ser det, fører det strenge vilkåret om "skjellig
grunn til mistanke" til at det i dag er for snevre muligheter for
informasjonsutveksling mellom skatte- og avgiftsmyndighetene og
politi og påtalemyndighet. Vilkåret skal vurderes på samme måte
som tilsvarende vilkår i straffeprosessloven, dvs. at det må være
skjellig grunn til å mistenke at både de objektive og de subjektive
straffbarhetsvilkår i den aktuelle straffebestemmelsen er overtrådt. Disse
vurderingene kan det være problematisk for skatte- og avgiftsmyndighetene
å konstatere om er oppfylt. For å godtgjøre at dagens vilkår om
skjellig grunn til mistanke er oppfylt, kan det også være problematisk
for politi og påtalemyndighet å videreformidle opplysninger til
skatte- og avgiftsmyndighetene som belyser den subjektive siden
knyttet til et lovbrudd, da disse av ulike årsaker kan være så sensitive at
de ikke bør formidles ved en utleveringsanmodning.
Politi og påtalemyndighet kan iverksette strafferettslig etterforskning
når det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart
forhold, jf. straffeprosessloven § 224, mens det må foreligge "skjellig
grunn til mistanke" for at skatte- og avgiftsmyndighetene skal kunne
overlevere taushetsbelagte opplysninger til politi eller påtalemyndighet
utenfor eget ansvarsområde. Slik departementet ser det vil man få
et mer samstemt regelverk i tråd med de politiske og forvaltningsmessige
signaler som er gitt, dersom vilkårene for at skatte- og avgiftsmyndighetene
skal kunne utlevere taushetsbelagt informasjon lempes noe.
Adgangen til å gi opplysninger må avveies mot de skatte-, toll-
og avgiftspliktiges behov for og krav på taushet. Det må også legges
vekt på skatte- og avgiftsmyndighetenes behov for et godt tillitsforhold
til de skatte-, toll- og avgiftspliktige. Dette taler for at det
bør foreligge en form for begrunnet interesse for at opplysninger
skal kunne gis. Hensynet til at innsamlede opplysninger behandles
fortrolig, og ikke blir spredt unødig, bør imidlertid ikke stenge
for eller i vesentlig grad vanskeliggjøre strafferettslig etterforskning
av samfunnsskadelige lovovertredelser av en viss grovhet. Etter
departementets oppfatning utgjør vilkåret om rimelig grunn til mistanke
en fornuftig avveining av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende
på området. Politi og påtalemyndighet har for øvrig selv, som nevnt
foran i proposisjonens pkt. 8.3.4.1, et regime for fortrolig behandling
av opplysninger i straffeprosessloven §§ 61a-61e.
Departementet er ikke enig med NHO i at politiets kapasitetsproblemer
bør være et avgjørende argument i mot å gi skatte- og avgiftsmyndighetene
en videre adgang enn i dag til å gi opplysninger til politi og påtalemyndighet.
Det faktum at politiet ikke har anledning til å behandle alle de
saker som anmeldes, bør ikke være noen god grunn til at politiet
ikke skal få nødvendige og tilstrekkelige opplysninger i de saker
som de faktisk behandler.
Slik departementet ser det, vil en unntaksbestemmelse med krav
om "rimelig grunn til mistanke" være enklere å praktisere for skatte-
og avgiftsmyndighetene enn dagens krav om "skjellig grunn til mistanke".
Selv om også vilkåret "rimelig grunn til mistanke" kan åpne for
utpregede skjønnmessige vurderinger, ligger det likevel etter departementets
oppfatning en større grad av veiledning i selve ordlyden. Riksadvokaten
har som nevnt foran gitt uttrykk for at istedenfor å benytte "rimelig
grunn til mistanke" så bør vilkåret for å gi opplysninger utformes
identisk med straffeprosessloven § 224 "... rimelig grunn til å undersøke
om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige.".
Etter departementets oppfatning kan det være uheldig å benytte et
slikt uttrykk i regelverket til et forvaltningsorgan som verken
har noen selvstendig plikt eller myndighet til å undersøke hvorvidt
det er begått lovbrudd utenfor skatte- og avgiftsområdet. Uttrykket
kan også skape uklarheter for skatte- og avgiftsmyndighetene som skal
bruke regelverket i sitt daglige arbeid. Regjeringen er derfor kommet
til at vilkåret for å gi opplysninger bør være hvorvidt det foreligger
"rimelig grunn til mistanke". Selv om vilkåret ikke er identisk med
vilkåret i straffeprosessloven § 224, vil vurderingstemaet etter
§ 224 kunne være retningsgivende også for vurderingen av om vilkåret
om "rimelig grunn til mistanke" er oppfylt.
I vurderingen av om det foreligger rimelig grunn til mistanke
vil det derfor være naturlig å se hen til Riksadvokatens rundskriv
RA-1993-3 hvor innholdet i straffeprosessloven § 224 er omtalt.
I rundskrivet angis det bl.a. tre momenter av betydning for om det
foreligger "rimelig grunn til å undersøke". Disse kan stikkordsmessig
angis som sannsynlighet, proporsjonalitet og saklighet. I sannsynlighetsvurderingen
inngår en bedømmelse av graden av mulighet/sannsynlighet for at
det foreligger et straffbart forhold. Skatte- og avgiftsmyndighetene
bør som utgangspunkt inneha opplysninger av en viss troverdighet
om art og omfang av det straffbare forhold, og helst noen avgrensninger
knyttet til når og hvor. Hvilken sannsynlighet som bør kreves, vil
imidlertid særlig variere med hvor alvorlig det mulige straffbare forholdet
er, proporsjonalitetsvurderingen.
Ved et mulig alvorlig straffbart forhold kreves det mindre grad
av sannsynlighet enn ved et forhold av alminnelig karakter. I vurderingen
av alvorligheten av lovbruddet stiller videre de aktuelle lovbestemmelser
som vilkår at lovbruddet må kunne føre til høyere straff enn fengsel
i 6 måneder. Endelig må vurderingen av om det foreligger rimelig
grunn til mistanke selvsagt være saklig begrunnet. Det skal ikke
tas utenforliggende hensyn.
Etter straffeprosessloven § 224 kan det ikke utledes noe krav
om mistanke om en allerede begått straffbar handling, jf. Ot.prp.
nr. 60 (2004-2005) s. 43. Etter departementets oppfatning bør også
skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til å formidle informasjon
til politi og påtalemyndighet forstås slik at det ikke er noe krav
om mistanke om en allerede begått straffbar handling. Det ligger
imidlertid i proporsjonalitetsvurderingen at det bare vil være aktuelt
å formidle en slik mistanke dersom det gjelder et svært alvorlig
straffbart forhold. Tollmyndighetene kan for eksempel tenkes å besitte
opplysninger som tilsier at noen planlegger eller forbereder en
terrorhandling, jf. straffeloven § 147 a. Selv om sannsynligheten
for at det er hold i opplysningene er liten bør det i slike tilfeller
være adgang til å informere politi og påtalemyndighet. Et krav om
at mistanken må rette seg mot en bestemt person(er) kan heller ikke
utledes av uttrykket "straffesak" i ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav
f, jf. Skattedirektoratets høringsuttalelse om dette referert ovenfor.
Forslaget om å endre vilkåret for å kunne gi opplysninger til
politi og påtalemyndighet fra "skjellig grunn til mistanke" til
"rimelig grunn til mistanke" innebærer at politi og påtalemyndighet
vil kunne få opplysninger fra skatte- og avgiftsmyndighetene i flere
saker enn i dag. Det er likevel ikke intensjonen at alle mistanker
av enhver karakter skal meddeles politiet uten videre. Skatte- og
avgiftsmyndighetene skal fortsatt for hvert enkelt tilfelle vurdere
om det alt i alt er tilstrekkelig grunn til å gi ut opplysninger.
I de tilfeller hvor politiet allerede etterforsker en sak, og har
behov for skatte- eller avgiftsopplysninger i den anledning, vil
som hovedregel vilkårene for å gi opplysninger være oppfylt. Det
bør ikke kreves at etterforskning rent formelt er iverksatt. Et
slik krav vil kunne føre til situasjoner der politi og påtalemyndighet
for å kunne innhente opplysninger formelt må iverksette etterforskning
selv om dette av etterforskningstaktiske hensyn vil være uheldig.
Etter departementets vurdering bør mistankevilkåret være det
samme uavhengig av om skatte- og avgiftsmyndighetene utleverer opplysningene
på eget initiativ, eller etter en konkret forespørsel fra politi eller
påtalemyndighet. For øvrig forutsetter departementet at skatte-
og avgiftsmyndighetene følger gjeldende interne rutiner ved utleveringsanmodninger
fra politi og påtalemyndighet. Dette gjelder også ved utlevering
av taushetsbelagt informasjon til Økokrim, jf. pkt. 8.3.4.1 i proposisjonen.
For så vidt gjelder opplysninger mottatt gjennom skatteavtale
vises til det som er sagt under pkt. 8.3.4.1 i proposisjonen.
Det vises til forslag til lovendringer i tolloven § 8 nr. 2 bokstav
f, merverdiavgiftsloven tredje ledd, ligningsloven § 3-13 nr. 2
bokstav f og ny tollov § 12-1 annet ledd bokstav f.
Tollmyndighetene forholder seg i dag til flere ulike bestemmelser
om forvaltningsmessig taushetsplikt. For å oppnå et mer enhetlig
og lettere tilgjengelig regelverk, foreslår departementet å gi tollovens bestemmelse
om taushetsplikt tilsvarende anvendelse for tollmyndighetenes arbeid
knyttet til særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven.
I høringsnotatet foreslo departementet at det innføres en bestemmelse
i særavgiftsloven som viser til at tolloven § 8 skal gjelde tilsvarende.
Av høringsinstansene er det bare Toll- og avgiftsdirektoratet
som har hatt merknad til forslaget. Toll- og avgiftsdirektoratet
viser i sin uttalelse til at heller ikke lov 19. juni 1959 nr. 2
om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter inneholder egne
bestemmelser om taushetsplikt, noe som innebærer at forvaltningslovens
taushetspliktbestemmelser gjelder også for tollmyndighetenes arbeid
knyttet til disse særavgiftene. Toll- og avgiftsdirektoratet foreslår
at en tilsvarende henvisningsbestemmelse som foreslått i særavgiftsloven
innarbeides i motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, slik at tollmyndighetene
får én taushetspliktbestemmelse å forholde seg til.
Etter departementets vurdering er det lite hensiktsmessig at
tollmyndighetene i dag må forholde seg til flere bestemmelser om
forvaltningsmessig taushetsplikt. I tillegg til taushetspliktbestemmelsene i
tolloven og forvaltningsloven, forholder tollmyndighetene seg til
taushetspliktbestemmelsene i merverdiavgiftsloven §§ 7 og 8 for
så vidt gjelder arbeidet med å beregne og innkreve merverdiavgift
ved innførsel, jf. merverdiavgiftsloven §§ 62 og 65.
Vurderinger av om et bestemt forhold er taushetsbelagt eller
ikke, vil ha ulike nyanser avhengig av hvilket regelverk man er
innenfor. Dette er unødvendig kompliserende for tollmyndighetenes
ansatte, og det kan innebære større risiko for at det innfortolkes utilsiktede
forskjeller i regelverket. Ved å gi tollovens bestemmelse om taushetsplikt
tilsvarende anvendelse for tollmyndighetenes arbeid med særavgifter
etter særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, får
tollmyndighetene et mer oversiktlig og samstemt regelverk, som også
vil være enklere å praktisere. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at det innføres en bestemmelse i særavgiftsloven og lov om motorkjøretøy-
og båtavgift som viser til at tolloven § 8 skal gjelde tilsvarende.
Forslaget innebærer at tollovens taushetspliktbestemmelse gjelder
for hele virkeområdet til særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven.
Dette vil gi større sikkerhet for at reglene anvendes korrekt og
enhetlig i hele toll- og avgiftsetaten.
Et forslag om å innføre en bestemmelse som viser til at tolloven
§ 8 skal gjelde tilsvarende i motorkjøretøy- og båtavgiftsloven
var ikke omfattet av høringsforslaget. I høringen har det ikke kommet
noen innvendinger til forlaget om å innføre en slik henvisningsbestemmelse
i særavgiftsloven, og departementet finner det derfor ikke betenkelig
å fremme et tilsvarende forslag for så vidt gjelder motorkjøretøy-
og båtavgiftsloven, uten at dette har vært på høring.
Forslaget må også ses i sammenheng med departementets pågående
arbeid med å koordinere taushetspliktbestemmelsene i ligningsloven,
merverdiavgiftsloven og tolloven. I denne sammenheng vises til utformingen
av de nye taushetspliktbestemmelsene i ny lov om toll og vareførsel
(tolloven), og tilsvarende bestemmelser i forslag til teknisk revidert
merverdiavgiftslov som ble sendt på høring 30. mars 2007. Ny tollov
§ 12-1 og forslag til ny merverdiavgiftslov § 14-2 er utformet etter
mønster av ligningsloven § 3-13. Når disse bestemmelsene trer i
kraft vil tollmyndighetene kunne forholde seg til tilnærmede likelydende
taushetspliktsbestemmelser i tolloven og merverdiavgiftsloven. Departementet
kan ikke se at det foreligger hensyn som tilsier at forvaltningslovens
regler om taushetsplikt på skatte- og avgiftsområdet fortsatt bør
gjelde innenfor særavgiftsområdet.
Det vises til forslag til lovendringer i særavgiftsloven § 7
og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 10.
Adgang til innsyn i avdødes ligningsopplysninger beror på en
tolking av begrepet "uvedkommende" i ligningslovens regel om taushetsplikt
§ 3-13 nr. 1. Det har over tid skjedd en utvikling i vurderingen
av hvem som er å anse som "uvedkommende" i forhold til avdødes ligningsopplysninger.
For å unngå tolkingstvil og oppnå en enhetlig praktisering knyttet
til forespørsler om innsyn i avdødes ligningsopplysninger, foreslår
departementet at gjeldende rett kodifiseres. Departementet foreslår
at dette gjøres ved at det tas inn en egen unntaksbestemmelse om
innsyn i avdødes ligningsopplysninger som ny bokstav k i ligningsloven
§ 3-13 nr. 2.
I høringsnotatet foreslo departementet en kodifisering av gjeldende
rett, slik at det fremgår av ligningsloven § 3-13 at arvinger etter
avdød skattyter, samt lensmenn og skifterett i skiftesaker, kan
få innsyn i avdødes ligningsopplysninger for så vidt det kan vises
til et saklig behov for innsynsbegjæringen.
Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget er
positive til dette. Domstoladministrasjonen påpeker imidlertid at
ordlyden må endres som følge av at uttrykket "skifterett" ble tatt
ut av lovgivningen og erstattet med "tingrett" med virkning fra 1. januar
2003 ved lov 30. august 2002 nr. 67 om endringer i rettergangslovgivningen
m.m. (bortfall av funksjonsbetegnelser på domstolene m.m.).
Justisdepartementet viser til omorganiseringen av den sivile
rettspleien på grunnplanet pr. 1. januar 2006, og foreslår på den
bakgrunn at også namsfogd og politistasjon med sivile rettspleieoppgaver
gis adgang til innsyn i avdødes ligningsopplysninger.
Et spørsmål som ikke var behandlet i høringsnotatet er hvorvidt
representant for et utenlandsk dødsbo skal kunne gis adgang til
avdødes ligningsopplysninger.
Skattedirektoratet uttaler følgende om dette:
"Da utenlandsk skifterett, bobestyrer og lignende vil
kunne ha et begrunnet behov for å få innsyn i avdødes ligningsopplysninger
i Norge, vil direktoratet anmode departementet om å vurdere hvorvidt
den nye bestemmelsen også skal gi adgang til å gi slike opplysninger
til representant for utenlandske dødsboer."
Departementet foreslår at det fremgår av ligningsloven § 3-13
at arvinger etter avdød skattyter, samt lensmenn, namsfogd, politistasjon
med sivile rettspleieoppgaver og tingretten i skiftesaker kan få innsyn
til avdødes ligningsopplysninger. Når det gjelder tingretten i skiftesaker
samt lensmenn, namsfogd og politistasjon med sivile rettspleieoppgaver, legger
departementet til grunn at disse har et ansvar for dødsboet fra
og med dødsdagen, eventuelt fra det tidspunkt midlene i boet skal
registreres, jf. skifteloven § 12 a. Dette ansvaret tilsier at disse
bør kunne gis innsyn i avdødes ligningsdata uten hinder av ligningsforvaltningens
taushetsplikt. En innsynsbegjæring fra de nevnte bør derfor normalt
kunne imøtekommes uten videre. De mottatte ligningsopplysningene
skal behandles med samme fortrolighet som andre personlige og økonomiske
opplysninger i boet.
Når det gjelder spørsmålet om det bør være adgang til å gi ut
avdødes ligningsopplysninger til representant for utenlandske dødsboer,
legger departementet til grunn at det ikke vil være en slik adgang
etter § 3-13 nr. 2 ny bokstav k. Bestemmelsen er grunnet i det ansvar
norsk lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver
eller tingrett har for et dødsbo fra og med dødsdagen etter internrettslige
regler, og kan således ikke anvendes overfor utenlandske offentlige
myndigheter da det er usikkert om disse har tilsvarende oppgaver.
Utleveringsadgangen må i så fall vurderes etter § 3-13 nr. 1.
Arvinger vil kunne gis innsynsadgang forutsatt at vedkommende
kan vise til et saklig behov for innsyn. For arvinger vil dette
normalt bety å dokumentere den posisjon som vedkommende person eller
organisasjon har i arvesaken, enten gjennom kopi av testament eller
attestasjon fra tingretten. Med arving menes her loddeiere som definert
i skifteloven § 124 første og annet ledd. Dette er en naturlig konsekvens av
at det bare er loddeiere som kan overta boet til privat skifte ved
å påta seg avdødes forpliktelser, jf. skifteloven § 78. Fordi en
legatar som nevnt i skifteloven § 124 tredje ledd ikke kan overta
boet til privat skifte ved å påta seg avdødes gjeldsforpliktelser,
vil en legatar ikke kunne vise til et saklig behov for innsyn i
avdødes ligningsopplysninger. Det foreslås ikke noen ubetinget rett
for en privat part til å kreve innsyn i avdødes ligning, men et
unntak fra taushetsplikten hvor saklige behov for innsyn kan imøtekommes innenfor
rammen av innsynsadgangen.
Etter at formell beslutning om skifteform foreligger er det de
personer og organer som representerer dødsboet som vil ha behov
for, og følgelig adgang til, innsyn i avdødes ligningsopplysninger.
Departementet foreslår at også dette fremgår direkte av loven.
Det vises til forslag til ny bokstav k i ligningsloven § 3-13
nr. 2.
I høringsnotatet la departementet til grunn at forslagene ikke
vil ha merkbare administrative eller økonomiske konsekvenser. NTL-Skatt
har i sitt høringssvar uttalt at de tror at forslaget om å endre
adgangen til å gi opplysninger til politi og påtalemyndighet om
straffbare lovovertredelser utenfor eget ansvarsområde vil medføre
en økning i antall henvendelser fra politi og påtalemyndighet.
Departementet ser ikke bort i fra at forslagene om å lempe på
vilkårene til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til politi
og påtalemyndighet vil kunne medføre flere henvendelser til skatte-
og avgiftsmyndighetene. Regjeringen mener likevel at den samlede klargjøringen
av regelverket som forslagene innebærer vil kunne medføre noe mindre
konkret saksbehandlingstid i hvert enkelt tilfelle. Samlet sett
er departementet derfor av den oppfatning at forslagene ikke vil
ha nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser.
Departementet foreslår at lovendringene skal tre i kraft straks.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i tolloven § 8 nr. 2 bokstav
f og g, ny tollov § 12-1 annet ledd bokstav f og g, merverdiavgiftsloven
§ 7 tredje ledd, ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav f, g og ny bokstav
k, særavgiftsloven § 7 og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 10.
Skatteloven § 2-38 har regler om fritaksmetoden. Fritaksmetoden
innebærer at utbytte og gevinst på aksjer mv. er skattefritt når
aksjonæren er et selskap. Tilsvarende er det ikke fradrag for tap
på slike investeringer. For aksjeinvesteringer i aksjer mv. innenfor EØS
gjelder fritaksmetoden uavhengig av eierandel aksjonæren har i selskapet.
Utenfor EØS er det oppstilt to vilkår for at fritaksmetoden skal
komme til anvendelse. For det første må selskapet ikke være hjemmehørende
i et lavskatteland. For det andre gjelder fritaksmetoden ikke for
inntekt og tap på porteføljeinvesteringer. Med porteføljeinvesteringer
menes her at skattyter over et nærmere definert tidsrom har eid mindre
enn 10 pst. av kapitalen og hatt mindre enn 10 pst. av stemmene
som kan avgis på generalforsamlingen i selskapet.
I Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) kapittel 14 foreslo departementet
regler om avgrensning av fritaksmetodens anvendelsesområde for investeringer
i EØS. For investeringer i lavskatteland innenfor EØS ble det foreslått
å lovfeste et krav om at om at det utenlandske selskapet måtte være
reelt etablert i EØS-staten og drive reell økonomisk aktivitet der
for at fritaksmetoden skal komme til anvendelse. Forslaget ble vedtatt
uten endringer.
I kapittel 14.4.2 i proposisjonen omtales også et forslag om
avskjæring av tapsfradrag når fritaksmetoden ikke kommer til anvendelse
på inntekt fra investeringer i EØS fordi kravet til reell etablering/aktivitet
ikke er oppfylt. Det uttales:
"I de tilfeller fritaksmetoden ikke ville komme til anvendelse
på inntekt fra investeringer i EØS grunnet at kravet til reell etablering/aktivitet
ikke er oppfylt, foreslår departementet at det ikke gis fradrag
for tap på slike investeringer. Et system som hadde gitt fradrag
for tap i slike situasjoner ville åpne for tilpasninger. For eksempel
kunne selskapets fysiske eller økonomiske substans helt eller delvis
fjernes før man realiserte aksjer med tap."
Dette forslaget ble imidlertid ikke reflektert i forslaget til
endring av lovteksten i skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav a.
Departementet foreslår derfor å endre skatteloven § 2-38 tredje
ledd a slik at forslaget reflekteres i lovteksten. Det vises til
forslag til endring av skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav a.
I sammenheng med endringen beskrevet ovenfor ble det også foreslått,
og vedtatt, en endring i reglene om fritaksmetodens anvendelse på
kildeskatt på utbytte på aksjer som reelt eies av selskaper mv.
hjemmehørende i andre EØS-stater, jf. skatteloven § 2-38 femte ledd.
Det ble også her oppstilt et krav om at selskapet som mottar utbytte
må være reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet innenfor
EØS for at fritaksmetoden skal komme til anvendelse, slik at det ikke
skal ilegges kildeskatt etter skatteloven § 10-13. Ordlyden i § 2-38
femte ledd avviker imidlertid noe fra ordlyden i tredje ledd bokstav
a. Etter ordlyden i tredje ledd bokstav a er det blant annet et
vilkår at selskapet driver "reell økonomisk aktivitet", mens vilkåret
i femte ledd er at selskapet driver "reell økonomisk virksomhet
". Det har ikke vært tilsiktet noen forskjell i kravet til økonomisk
aktivitet i tredje ledd bokstav a og femte ledd. Departementet foreslår
derfor at ordlyden i femte ledd tilpasses ordlyden i tredje ledd
slik at "økonomisk virksomhet" endres til "økonomisk aktivitet".
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 2-38 femte
ledd.
Skatteloven § 10-64 bokstav b har regler om begrensning av NOKUS-reglenes
virkeområde innen EØS. Denne reglen ble foreslått av departementet
i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) kapittel 14 sammen med forslag om regler
om avgrensning av fritaksmetodens anvendelsesområde for investeringer
i EØS.
Ordlyden i § 10-64 bokstav b avviker imidlertid noe fra ordlyden
i § 2-38 tredje ledd bokstav a. Etter ordlyden i tredje ledd bokstav
a er det blant annet et vilkår at selskapet driver "reell økonomisk
aktivitet", mens vilkåret i § 10-64 bokstav b er at selskapet driver
"reell økonomisk virksomhet". Det har ikke vært tilsiktet noen forskjell
i kravet til økonomisk aktivitet i § 2-38 tredje ledd bokstav a
og § 10-64 bokstav b. Departementet foreslår derfor at ordlyden
i § 10-64 bokstav b tilpasses ordlyden i § 2-38 tredje ledd, slik at
"økonomisk virksomhet" endres til "økonomisk aktivitet". Forslaget
tilsvarer endringen foreslått i § 2-38 femte ledd, omtalt under
pkt. 9.2 i proposisjonen.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-64 bokstav
b.
Etter skatteloven § 5-15 første ledd bokstav g skal ettergivelse
av utdanningslån i medhold av lov om utdanningsstøtte til elever
og studenter § 8 tredje ledd tredje og fjerde punktum ikke regnes
som inntekt. Loven det vises til er nå opphevet og avløst av lov
om utdanningsstøtte av 3. juni 2005 nr. 37. Etter den nye loven
er bestemmelsen om ettergivelse regulert i § 10 tredje ledd. Det
foreslås derfor at skatteloven § 5-15 første ledd bokstav g første
punktum endres slik at den viser til lov om utdanningsstøtte § 10 tredje
ledd.
Utdanningsstøtteloven av 1985 ga rett til ettergivelse "for låntakere
som er bosatt i og utøver et yrke i Finnmark eller i visse deler
av Troms, og for leger som utøver legeyrket i utvalgte kommuner
...", jf. § 8. I lov om utdanningsstøtte § 10 tredje ledd, er dette endret
til at lån kan ettergis "... når låntaker er bosatt og utøver et
yrke i Finnmark eller andre bestemte deler av landet". Skatteloven
§ 5-15 første ledd bokstav g første punktum er ikke endret i tråd
med dette, og det foreslås nødvendige tilpasninger i ordlyden, slik at
det blir samsvar mellom lovene.
Etter annet punktum i skatteloven § 5-15 første ledd bokstav
g kan utdanningslån ettergis i medhold av utdanningsstøtteloven
av 1985 § 8 tredje ledd fjerde punktum. Bestemmelsen gjelder for
låntaker som er bosatt og utøver et yrke i nærmere angitte kommuner
i Indre Namdal. Alternativet er ikke lenger aktuelt, og skatteloven
§ 5-15 første ledd bokstav g annet punktum foreslås derfor opphevet.
Det vises til forslag til endringer av skatteloven § 5-15 første
ledd bokstav g. Departementet foreslår at endringene trer i kraft
straks med virkning fra og med inntektsåret 2008.
Etter skatteloven § 6-30 annet ledd første punktum omfatter minstefradraget
fradrag for forsikringspremie mv. etter § 6-47 bokstavene e til
g. Dette gjelder fradragsberettiget premie til syke- og ulykkesforsikring,
premie til frivillig trygd og tvungne innskudd i vikarkasse.
Tidligere var fradragsretten for premie til syke- og ulykkesforsikring,
premie til frivillig trygd og tvungne innskudd i vikarkasse regulert
i bokstavene e til g i skatteloven § 6-47 første ledd. Ved lov 15. desember
2006 nr. 81 ble skatteloven § 6-47 første ledd endret, slik at bokstavene
c og d ble opphevet. De tidligere bokstavene e, f og g ble isteden
c, d og e. Endringen skjedde med virkning fra og med inntektsåret
2007.
Ved lov 25. juni 2004 nr. 42 var det for øvrig blitt føyd et
nytt annet ledd til skatteloven § 6-47 med virkning fra og med inntektsåret
2004. Reglene om fradragsrett for premie til syke- og ulykkesforsikring, premie
til frivillig trygd og tvungne innskudd i vikarkasse står derfor
nå i § 6-47 første ledd.
På denne bakgrunn foreslås at skatteloven § 6-30 annet ledd første
punktum endres, slik at det viser til bokstavene c til e i skatteloven
§ 6-47 første ledd istedenfor til bokstavene e til g i skatteloven
§ 6-47. Endringen har ikke materielle virkninger. Det vises til
utkast til endring i skatteloven § 6-30 annet ledd første punktum.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks, med virkning fra
og med inntektsåret 2007.
Skatteloven § 14-45 omhandler bl.a. hvilke gevinster og tap som
skal føres på gevinst- og tapskonto. Bestemmelsen nevner likevel
ikke at også ikke-inntektsført gevinst, samt tap ved realisasjon
av ikke-avskrivbare driftsmidler, jf. skatteloven § 14-52, skal føres
på gevinst- og tapskontoen. Den manglende henvisningen gjør at skatteloven
§ 14-45 ikke er utfyllende med hensyn til hvilke poster som skal
føres på gevinst- og tapskonto.
Skatteloven § 14-45 tredje ledd inneholder en henvisning til
skatteloven § 14-60, og bestemmer at gevinst og tap på driftsmidler
som nevnt i § 14-60 skal føres på gevinst- og tapskontoen. Reglene
i § 14-60 gjelder bare for driftsmidler som omfattes av saldoreglene,
jf. § 14-60 fjerde ledd. Det følger derfor allerede av skatteloven
§ 14-44 tredje ledd, jf. § 14-45 annet ledd, at ikke-inntektsført
gevinst samt tap ved realisasjon av slike driftsmidler skal føres
på gevinst- og tapskonto. Henvisningen i skatteloven § 14-45 tredje
ledd til skatteloven § 14-60 er derfor overflødig.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at henvisningen i skatteloven
§ 14-45 tredje ledd til skatteloven § 14-60 erstattes med en henvisning
til skatteloven § 14-52. Det vises til utkast til oppretting av
skatteloven § 14-45 tredje ledd. Det foreslås at endringen trer
i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2008.
Det er ved lov 14. desember 2007 nr. 107 vedtatt endringer i
rederiskatteordningen som blant annet innebærer endelig fritak for
skatt på overskudd fra skipsfartsvirksomhet, med virkning fra og
med inntektsåret 2007, jf. Ot.prp. nr. 1 (2007-2008). Det er vedtatt
overgangsregler i forbindelse med endringene, som innebærer at det
for opparbeidede skattekreditter i den tidligere rederiskatteordningen
skal skje et oppgjør, der to tredjedeler av beregnet gevinst skal tas
til inntekt over 10 år, mens et tenkt skattebeløp knyttet til den
resterende tredjedelen kan avsettes på selskapets fond for miljøtiltak
mv. Gevinst knyttet til avsetningen på fond for miljøtiltak mv.
tas til beskatning bare i den grad avsetningen ikke brukes til godkjente
miljøtiltak.
Det er regnskapsreglene som er bestemmende for hvorvidt det skal
avsettes for utsatt skatt på den delen av gevinsten ved overgang
til ny ordning som er knyttet til fond for miljøtiltak mv. I hvilken
grad det må avsettes for utsatt skatt kan avhenge blant annet av
om selskapet kan sannsynliggjøre at fondet (eller deler av det)
skal benyttes til kvalifisert miljøtiltak. Behovet for avsetning
for skatt eller andre forpliktelser vil også kunne avhenge av om
de miljømessige tiltakene kommer selskapene til gode.
Departementet er kjent med at det er blitt anført at overgangsreglene
om fond for miljøtiltak mv. er formulert på en måte som kan innebære
at fondet ikke i noe tilfelle kan klassifiseres som egenkapital
i årsregnskapet. Det er blant annet vist til at ordningen ikke må
fremstå som en betalingsutsettelse for skatt dersom klassifisering
som egenkapital skal være mulig, men at gevinsten i utgangspunktet
må være skattefri, og at oppgjøret som finner sted ved manglende oppfyllelse
av miljøtiltak må kunne anses mer som en bot eller et gebyr. Etter
departementets oppfatning er innholdet i miljøfondsordningen i realiteten
slik å forstå at gevinsten er skattefri så fremt det blir foretatt
kvalifiserende miljøinvesteringer. Dersom det ikke foretas slike
kvalifiserende miljøinvesteringer kommer det en reaksjon i form
av et beløp som må inntektsføres etter utløpet av 10-årsperioden.
Betegnelsen skattebeløp i overgangsreglenes tredje ledd, slik
bestemmelsen nå lyder, knytter seg ikke til en beregnet skatt, men
er en hjelpebetegnelse for angivelsen av hvilket beløp som må brukes
til kvalifiserte miljøtiltak mv. dersom det skattefritaket skal
beholdes. For å fjerne den tvil som er skapt rundt spørsmålet, bør
det likevel klargjøres ytterligere i overgangsreglene at ordningen
innebærer at en tredjedel av gevinsten skal tas til beskatning bare
i den grad avsetningen ikke brukes til godkjente miljøtiltak.
Når det gjelder bestemmelsen i overgangsreglenes femte ledd,
skal departementet bemerke at denne bare regulerer spørsmålet om
hvorvidt det aktuelle gevinstbeløpet skal anses som en "midlertidig
forskjell" i forhold til reglene om korreksjonsinntekt i skatteloven
§ 10-5. Bestemmelsen vil ikke ha noen betydning for definisjonen
av midlertidige forskjeller som grunnlag for utsatt skatt i regnskapet.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslår departementet en endring
for å sikre at ordlyden i overgangsreglene ikke skal være til hinder
for at hele eller deler av fond for miljøtiltak mv. kan klassifiseres
som egenkapital.
Betegnelsen fond for miljøtiltak mv. kan være egnet til å forvirre,
ettersom det i regnskapsmessig sammenheng ikke foretas noen avsetning
på et eget fond. For å unngå misforståelser foreslås det at betegnelsen
fjernes fra ordlyden i overgangsreglene.
Det vises til forslag til endring av tredje og femte ledd i overgangsreglene
til endringene i skatteloven §§ 8-14, 8-15 og 8-17, vedtatt ved
lov 14. desember 2007 nr. 107. Endringene i overgangsreglene foreslås å
tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 2-38 tredje og
femte ledd, § 5-15 første ledd bokstav g, § 6-30 annet ledd første punktum
og § 14-45 tredje ledd.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 10-64 bokstav
b.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til sine merknader i Innst. O. nr.
1 (2007-2008) hvor disse medlemmer gikk imot Regjeringens foreslåtte endringer
i anvendelsesområdet for NOKUS-reglene og for fritaksmetoden. Disse medlemmer viser til sin begrunnelse
om at endringene innebar forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske
selskapsaksjonærer og mener at de foreslåtte presiseringer i lovteksten
bygger på uriktig forståelse av Cadbury-Schweppes-dommen og Kommisjonens
meddelelse. Disse medlemmer viser i
den anledning til Finansdepartementets svar av 26. februar 2008
i sakens anledning. Et svar som disse medlemmer ikke
finner overbevisende og som neppe er holdbart etter EØS-retten.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå
imot de foreslåtte endringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at overgangsreglene som ble gitt i forbindelse med at
rederiskatteloven, ble vedtatt endret 14. desember 2007. Overgangsreglene
innebærer at det for latente skatteforpliktelser i den tidligere
rederiskatteordningen skal skje et oppgjør der to tredeler av beregnet
gevinst skal tas til inntekt over 10 år, mens et tenkt skattebeløp
knyttet til den resterende tredelen kan avsettes til fond for miljøtiltak
mv.
Flertallet oppfatter innholdet i
miljøfondsordningen slik at gevinsten er skattefri så fremt det blir
foretatt kvalifiserende miljøinvesteringer. Det er regnskapsreglene
som er bestemmende for hvorvidt hele denne gevinsten kan klassifiseres
som egenkapital, uten avsetning for utsatt skatt. Det vil bl.a.
kunne avhenge av om selskapet kan sannsynliggjøre at fondet (eller
deler av det) skal benyttes til kvalifiserte miljøtiltak.
Flertallet legger til grunn at den
oppretting av ordlyden i overgangsreglene som her er foreslått,
vil sikre at overgangsreglene ikke i seg selv vil være til hinder
for at hele eller deler av fond for miljøtiltak mv. kan klassifiseres
som egenkapital.
På denne bakgrunn slutter flertallet seg
til Regjeringens forslag til endring av tredje og femte ledd i lov
14. desember 2007 nr. 107 IX Overgangsregler ved ikrafttredelse
av endringene under V §§ 8-14, 8-15 og 8-17.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil på det sterkeste
understreke at Regjeringen ved flere anledninger har bekreftet at overgangsreglene
fra gammel rederiskatteordning og til ny skal innrettes slik at
1/3 av de akkumulerte skattekredittene, som for øvrig nå beskattes,
skal kunne føres til miljøfond og som egenkapital i selskapenes regnskaper.
Senest ble dette bekreftet av næringsminister Dag Terje Andersen
i Stortinget 7. februar 2008 hvor han uttaler:
"Den politiske avgjørelsen er at det skal kunne føres
som egenkapital og lover og forskrifter skal da selvfølgelig tilpasses
dette av de fagfolk som utformer dem."
Disse medlemmer konstaterer at verken
utkastet til forskrifter sendt på høring av departementet 23. januar
2008 eller lovpresiseringen fremmet i denne proposisjon endrer på
det faktum at 100 pst. av de akkumulerte skattekreditter må føres
som gjeld i selskapenes balanse. Flere rederier har levert sine
foreløpige årsresultater og har ført de totale skattekreditter som
gjeldsforpliktelse. Grunnen er at Regjeringen ikke har fulgt opp
sine politiske løfter med et lovregelverk som er tilstrekkelig for
egenkapitalføring i henhold til regnskapsreglene. Det vises i den
anledning til det brev komiteen har mottatt fra Revisorforeningen
og hvor det fremgår klart at foreningen mener fondsavsetningen må
bokføres som en forpliktelse og ikke kan bokføres som egenkapital
slik regelverket nå er utformet. Disse medlemmer vil
understreke at heller ikke endringene i de endelige forskrifter
vedtatt 14. mars 2008, som ble justert noe i forhold til høringsforslaget,
endrer på dette faktum.
Disse medlemmer er svært forbauset
over Regjeringens og regjeringspartienes pinlige evneløshet i en
sak som de selv har profilert så høyt og hvor Regjeringens opprinnelige
forslag til beskatning i tillegg var så omtvistet at flere rederier
synes å ville bringe grunnlovsmessigheten inn for domstolene. Disse medlemmer er av den oppfatning
at en av Norges viktigste næringer hadde fortjent at de gjentatte
politiske løftene fra næringsminister og finansminister i forhold
til miljøfondet hadde blitt fulgt opp med et regelverk som ivaretok
løftene, men registrerer at klart uttalte løfter i denne saken brytes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre de nødvendige regelverksendringer
slik at garantien fra næringsminister Dag Terje Andersen i Stortinget 7. februar
2008 om at den politiske avgjørelsen om at den siste tredjedelen
av de latente skatteforpliktelsene skal kunne føres som egenkapital
skal tilpasses til det regelverket av de fagfolk som utformer dem,
kan oppfylles."
Ligningsloven § 6-1 bestemmer at:
"1. Den som har - eller kan pålegges
- oppgaveplikt etter dette kapittel, skal innrette sin regnskapsføring
slik at oppgavene kan gis og kontrolleres. Den som ikke er regnskapspliktig,
har tilsvarende plikt til å gjøre notater.
2. Departementet kan gi forskrifter om hvordan regnskapsføringen
eller notatene etter nr. 1 skal innrettes."
Ved lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven)
ble det bl.a. besluttet å bruke begrepene "bokføring" og "bokføringspliktige",
se Ot.prp. nr. 46 (2003-2004) s. 21 flg. Som følge av dette bør
ligningsloven § 6-1 endres slik at betegnelsen "regnskapsføring"
endres til "bokføring".
Etter § 6-1 nr. 2 kan departementet også gi forskrifter om hvordan
ikke regnskapspliktige skal innrette sine pliktige notater etter
§ 6-1 nr. 1 annet punktum.
Etter regnskapsloven 13. mai 1977 nr. 35 § 2 var landbruksnæringen
unntatt fra regnskapsplikt etter denne loven. Ved innføring av lov
17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven) ble dette endret
slik at regnskapsplikten og dens avgrensninger også ble gjeldende
for landbruksnæringen på linje med annen virksomhet, se Ot.prp.
nr. 42 (1997-1998) pkt. 3.2. Plikten til å gjøre notater bortfalt
således ved innføringen av regnskapsloven av 1998. Som følge av
overgangsregler kunne de som var regnskapspliktige/noteringspliktige
da loven trådte i kraft, velge å benytte tidligere regler i en overgangsperiode.
Denne valgadgangen opphørte fra 1. januar 2006, eller første dag
i et avvikende regnskapsår som starter i kalenderåret 2006.
Ligningsloven § 6-1 nr. 1 annet punktum foreslås derfor opphevet,
og ordlyden i § 6-1 nr. 2 foreslås tilpasset gjeldende bokføringsplikt.
Det vises til forslag til lovendringer i ligningsloven § 6-1.
Det følger av ligningsloven § 10-1 at skattyter som leverer selvangivelse
eller næringsoppgave etter innleveringsfristen skal svare forsinkelsesavgift.
Avgiften fastsettes på grunnlag av den samlede formue og inntekt
ved ligningen. Forsinkelsesavgift av inntekten vil variere etter
forsinkelsens lengde, mens den for formuens vedkommende er den samme
uansett hvor lang forsinkelsen er.
Avgiften av inntekten utgjør maksimalt 2 pst. av nettoinntekten.
Dette følger av § 10-1 nr. 1 bokstav d som bestemmer at avgiften
skal være:
For kortere forsinkelse enn dette, men over en måned, er avgiftssatsen
1 pst.
Før 2008 var det lønnstakere mv., herunder også pensjonister
og aksjonærer, som leverte forhåndsutfylt selvangivelse, og som
derfor gikk under firemånedersregelen i § 10-1 bokstav d annet punktum.
Begrunnelsen for denne mer lempelige regelen har vært todelt. Dels
har lønnstakere mv. normalt tidligere selvangivelsesfrist enn næringsdrivende.
Dels har forhåndsutfyllingen for de førstnevnte medført et vesentlig
kortere tidsrom enn tidligere mellom skattyters mottakelse av selvangivelsesblanketten
og innleveringsfristen for den.
Fra i år er leveringssystemet for selvangivelser lagt betydelig
om. Lønnstakere mv. behøver ikke lengre handle aktivt ved å levere
den forhåndsutfylte selvangivelse, dersom de ikke har grunnlag for
å gjøre endringer i den. De har da leveringsfritak (fritak fra aktiv
levering), og behandles som om de har levert selvangivelse med det
forhåndsutfylte innhold. Dermed bortfaller begrepet forsinkelse
og regimet for forsinkelsesavgift for disse skattytergruppene. Dette
gjelder også i tilfeller hvor slike skattytere feilaktig velger
å unnlate aktiv levering, til tross for at de hadde grunnlag for
endringer i forhåndsutfylte poster. Da vil skattemyndighetene reagere
mot disse materielle manglene, med tilleggsskatt som det vanlige virkemiddel,
men ikke med forsinkelsesavgift.
Også personlig næringsdrivende (enkeltpersonforetak) kan nå levere
forhåndsutfylt selvangivelse, men denne gruppen har ikke leveringsfritak.
Fordi en rekke næringsposter (regnskapsresultater mv.) generelt
ikke kan inngå i en forhåndsutfylling før utsendingen av selvangivelsene,
vil næringsdrivende for øvrig sjelden være i den situasjon at de
ikke har noen endringer å gjøre i de forhåndsutfylte selvangivelsene.
Rettstilstanden for forsinkelsesavgift er dermed nå at skattytere
med mulighet for leveringsfritak (lønnstakere mv.) faller helt utenfor
dette avgiftsregimet, og at personlig næringsdrivende med forhåndsutfylt
selvangivelse kommer inn under den lempeligere firemåneders-regel
for høyeste avgiftssats.
Det første er tilsiktet, og krever ingen umiddelbar endring i
ordlyden i § 10-1, idet løsningen følger direkte av den nåværende
ordlyd. Regjeringen vil imidlertid senere vurdere om avgiftsregimets
faktiske avgrensning mot skattytere med mulighet for leveringsfritak
bør gis et tydeligere uttrykk i paragrafen.
At forsinkelsen for en næringsdrivende må være over fire måneder
for å kvalifisere til den høyeste avgiftssatsen på 2 pst., er imidlertid
ikke tilsiktet. Den senere leveringsfrist for de fleste næringsdrivende, nemlig
31. mai, mot 30. april for lønnstakere mv. med endringsgrunnlag,
gjør at behovet for en så lempelig løsning ikke er like stort som
det hittil har vært for lønnstakerne mv. Man må også kunne være
noe strengere i reaksjonsvalget når det er en senere frist som oversettes
lenge. Vilkåret om over fire måneders forsinkelse vil dessuten gjøre
den høyeste avgiftssatsen upraktisk og lite effektiv overfor de
næringsdrivende. Det henger sammen med at myndighetene må ta standpunkt
til satsens størrelse i god tid før avslutningen av årets ligning
i oktober. Senest i starten av september må det da være klart hvilken
avgiftssats som skal anvendes på de aktuelle forsinkelser. Dette tilsier
at over tre måneders forsinkelse fra leveringsfristen 31. mai (levering
1. september eller senere) må være nok til at den høyeste satsen
anvendes.
Etter dette ser ikke departementet lenger noen grunn til å beholde
den lempeligere firemånedersregelen i ligningsloven § 10-1 bokstav
d annet punktum. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at dette punktumet
oppheves. Det vises til forslag til lovendring om dette.
Folketrygdloven § 23-3 annet ledd omhandler hvilken trygdeavgiftssats
som skal benyttes på ulike former for inntekt. Det følger av folketrygdloven § 23-3
annet ledd nr. 3 at det skal fastsettes trygdeavgift med høy sats
for personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-2 dersom ingen
av alternativene i folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 1 eller
2 omfatter inntekten, jf. folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr.
3. For personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-10 vunnet ved
jord- og skogbruk, skal trygdeavgift beregnes med mellomsats, jf.
folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 2 bokstav d.
Etter selskapsloven § 2-26 kan en deltaker i deltakerlignet selskap
som tar del i forvaltningen av selskapet eller på annen måte yter
en arbeidsinnsats i selskapet, ha krav på å få utbetalt en særskilt
godtgjørelse for dette. Godtgjørelsen behandles som en fradragsberettiget
driftskostnad hos selskapet, og normalt som skattepliktig virksomhetsinntekt
hos deltakeren. Etter skatteloven § 12-2 første ledd bokstav f regnes
slik godtgjørelse som personinntekt. Godtgjørelse fra deltakerlignet
selskap er ikke nevnt i folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 1
eller nr. 2, og trygdeavgift skal derfor i utgangspunktet beregnes
med høy sats, jf. folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 3.
Det foreligger imidlertid en langvarig ligningspraksis for at
også arbeidsgodtgjørelse fra deltakerlignet selskap innen jord-
og skogbruk belastes trygdeavgift med mellomsats. Denne praksisen
sikrer en likebehandling av virksomhetsinntekter fra jord- og skogbruk
ved fastsettelse av trygdeavgift. Det legges til grunn at en slik
praksis er i samsvar med Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter
mv. til folketrygden, der det forutsetningsvis fremgår at avgift
på næringsinntekt innen jord- og skogbruk skal være 7,8 pst. (mellomsats),
jf. § 2 bokstav d i stortingsvedtak 28. november 2007 nr. 1380 om
fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2008.
Departementet foreslår at ordlyden i folketrygdloven § 23-3 annet
ledd nr. 2 presiseres slik at det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen
at også arbeidsgodtgjørelse fra deltakerlignet selskap innen jord-
og skogbruksnæringen skal belastes trygdeavgift med mellomsats.
Det vises til utkast til endring i folketrygdloven § 23-3 annet
ledd nr. 2. Det foreslås at endringen trer i kraft straks, med virkning
fra og med inntektsåret 2008.
Ved lov 29. juni 2007 nr. 59 ble lov 28. februar 1997 nr. 19
om folketrygd tilpasset den nye organiseringen av skatteetaten.
I denne forbindelse ble henvisningen til "ligningskontorene" i § 24-3
femte ledd uteglemt. Fra 1. januar 2008 ble ligningskontorene en
del av skattekontoret. Departementet foreslår derfor at henvisningen
til "ligningskontorene" endres til "skattekontoret".
Departementet viser til forslag til endring av folketrygdloven
§ 24-3 femte ledd.
Lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 28 fjerde ledd første
punktum ble ved lov 15. desember 2006 nr. 73 vedtatt endret som
følge av reorganiseringen av skattetaten. Endringen innebar at "fylkesskattesjefen"
ble endret til "skattekontoret". Endringen trer i kraft fra den
tid Kongen bestemmer. Ved lov 29. juni 2007 nr. 49 ble imidlertid
§ 28 fjerde ledd første punktum endret igjen med virkning straks.
For ikke å reversere denne siste lovendringen, er endringen av § 28
fjerde ledd i lov 15. desember 2006 nr. 73 ikke satt i kraft. Departementet
foreslår at "fylkesskattesjefen" i § 28 fjerde ledd første punktum endres
til "skattekontoret". Det foreslås også at lov 15. desember 2006
nr. 73 del III om endring av § 28 fjerde ledd første punktum oppheves.
Departementet viser til forslag til endring av merverdiavgiftsloven
§ 28 fjerde ledd første punktum og endring av lov 15. desember 2006
nr. 73.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i ligningsloven § 6-1 og opphevelse
av § 10-1 nr. 1 bokstav d annet punktum, forslag til ny bokstav
g i folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 2 og endring i § 24-3
femte ledd, endring i merverdiavgiftsloven § 28 fjerde ledd første
punktum og endring av lov 15. desember 2006 nr. 73.
Fra 1. januar 2004 er det innført en generell kompensasjonsordning
for merverdiavgift i kommunesektoren. Den generelle kompensasjonsordningen
er hjemlet i lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift
for kommuner, fylkeskommuner mv. (kompensasjonsloven).
Formålet med den generelle kompensasjonsordningen er å motvirke
at merverdiavgiften blir styrende for kommuners valg mellom å produsere
avgiftspliktige tjenester med egne ansatte fremfor å kjøpe dem med
avgift fra andre. Som det følger av formålet er kompensasjonsordningen
dermed ingen støtteordning for kommunesektoren. Ordningen er finansiert av
kommunesektoren selv gjennom trekk i kommunenes frie inntekter.
Ordningen er således provenynøytral for staten.
For å motvirke nye konkurransevridninger som den generelle kompensasjonsordningen
kan gi opphav til er også enkelte private og ideelle virksomheter omfattet.
Hvem disse er fremgår av kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav
c. Det følger av denne bestemmelsen at private og ideelle virksomheter
som produserer slike helse-, sosiale- og undervisningstjenester
som kommunen er pålagt ved lov å utføre, omfattes av ordningen.
På helsesektoren omfatter kompensasjonsordningen bl.a. primærhelsetjenesten
etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Fastlegeordningen er en
del av allmennlegetjenestene. Det følger imidlertid av forarbeidene
til kompensasjonsloven at leger som arbeider som selvstendig næringsdrivende
og som har fastlegeavtale med kommunen, likevel ikke omfattes av
kompensasjonsordningen, jf. Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte- og
avgiftsopplegget 2004 - lovendringer pkt. 20.8.2.2. Fastlegene er
mange, og man anså at det ville medføre at kompensasjonsordningen
ble svært omfattende dersom disse ble omfattet. I tillegg var det
problemer med å anslå omfanget av konkurransevridningsproblemet
som denne gruppen kunne gi opphav til. Det samme gjelder for fysioterapeuter med
kommunal driftsavtale som arbeider som selvstendig næringsdrivende.
Som det følger av foranstående er kompensasjonsordningen dessuten
ingen støtteordning, men finansiert av de kompensasjonsberettigde
selv. Dersom fastleger og fysioterapeuter hadde vært omfattet av
ordningen, ville det være nødvendig å sikre at dette også ble gjennomført
innen en provenynøytral ramme.
For klarhets skyld anser departementet det hensiktsmessig at
det også fremkommer av selve lovteksten at privatpraktiserende allmennleger
og fysioterapeuter ikke er omfattet av kompensasjonsordningen. Det
foreslås derfor at det tas inn en uttrykkelig bestemmelse i kompensasjonsloven
om at privatpraktiserende allmennleger og fysioterapeuter ikke omfattes
av kompensasjonsordningen. Dette er kun en presisering av gjeldende
rett. Det vises til forslag til nytt annet ledd i kompensasjonsloven
§ 2. Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd. Det foreslås at
endringen trer i kraft straks.
Ved lov 15. desember 2006 nr. 71 ble skattebetalingsloven 1952
§ 21 og § 27 nr. 4 vedtatt endret slik at fristen for å betale tilleggsforskudd
ble flyttet fra 30. april til 31. mai for skattytere som ikke får
forhåndsutfylt selvangivelse etter ligningsloven § 4-7 nr. 2. Samtidig
ble det i skattebetalingsloven 2005 vedtatt en ny § 4-7, som gir
uttrykk for samme regel. Endringene i skattebetalingsloven 1952
ble i forbindelse med oppretting av lovtekst vedtatt på nytt ved lov
29. juni 2007 nr. 47.
Ligningsloven § 4-7 ble i forbindelse med innføringen av forhåndsutfylt
selvangivelse for næringsdrivende endret ved lov 14. desember 2007
nr. 103 om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning
(ligningsloven). Denne endringen medførte at den nye lovteksten
til skattebetalingsloven 1952 § 21 og skattebetalingsloven 2005
§ 4-7 inneholder misvisende henvisninger til ligningsloven § 4-7
nr. 2. Departementet foreslår endringer slik at dette blir rettet
opp.
Samtidig foreslås opphevelse av del II i begge de nevnte endringslovene
(15. desember 2006 og 29. juni 2007) til skattebetalingsloven 1952.
Disse delene er overflødige på grunn av andre lovendringer, og er
heller ikke satt i kraft. Opphevelsen innebærer derfor bare en ren
opprydding i regelverket.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks. Endringene
i skattebetalingsloven 2005 vil imidlertid først få virkning når
loven trer i kraft for skattekravene 1. januar 2009.
Departementet viser til forslag til endringer i skattebetalingsloven
1952, skattebetalingsloven 2005, lov 15. desember 2006 nr. 71 og
lov 29. juni 2007 nr. 47.
Lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver § 32
ble endret ved lov 17. juni 2005 nr. 67 i forbindelse med vedtakelsen
av ny skattebetalingslov. Ved lov 9. desember 2005 nr. 115 ble § 27
fjerde ledd endret og § 32 ble endret på nytt. Da arveavgiftsloven
ved lov 15. desember 2006 nr. 72 ble tilpasset den nye organiseringen
av skatteetaten ble det ved en feil ikke tatt hensyn disse siste
lovendringene, og de har derfor ikke kommet med i loven slik den gjelder
fra 1. januar 2008. Regjeringen foreslår derfor at § 27 fjerde ledd
og § 32 første ledd endres slik at lovendringene 9. desember 2005
nr. 115 tas inn igjen i loven. I § 27 fjerde ledd innebærer opprettingen
at henvisningen til "§ 20 A" endres til "skattebetalingsloven § 10-32"
og at henvisningen til "§ 20 A femte ledd" endres til "skattebetalingsloven
§ 10-32 femte ledd". I § 32 første ledd innebærer opprettingen at
henvisningen til "§ 10-32" tas inn igjen i bestemmelsen.
Departementet viser til forslag til endring av arveavgiftsloven
§ 27 fjerde ledd og § 32 første ledd.
Lov om endringer i lov 21. desember 2005 nr. 123 om Statens pensjonsfond
ble vedtatt av Stortinget 18. desember 2007 og trådte i kraft 1. januar 2008,
jf. Ot.prp. nr. 79 (2006-2007) og Innst. O. nr. 21 (2007-2008).
I forbindelse med lovendringsforslaget ble det foretatt en lovteknisk
gjennomgang hvor loven ble gitt en mer hensiktsmessig inndeling
ved at inndelingen i strekpunkter i den tidligere lovens § 3 ble
erstattet med tallnummerering. Ved en inkurie ble det i den nye
lovens § 3 annet ledd annet punktum nr. 9 feilaktig tatt inn "statens
eventuelle kjøp av andeler som ledd i Statens direkte økonomiske
engasjement i petroleumsvirksomheten". I stedet skulle det stått
"statens eventuelle salg av andeler som ledd i Statens direkte økonomiske
engasjement i petroleumsvirksomheten", siden nr. 9 inngår blant
postene som omhandler inntektssiden av kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten.
Det vises til forslag til endring av lov om Statens pensjonsfond
§ 3 annet ledd annet punktum nr. 9.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til nytt annet ledd i kompensasjonsloven § 2,
forslag til endringer i skattebetalingsloven 1952 §§ 21 og 27 nr.
4 og skattebetalingsloven 2005 §§ 4-7 og 7-1 første ledd, arveavgiftsloven
§§ 27 fjerde ledd og 32 første ledd, forslag til lov om endringer
i lov 15. desember 2006 nr. 71 om endringer i lov 21. november 1952
nr. 2 om betaling og innkreving av skatt, forslag til lov om endringer
i lov 29. juni 2007 nr. 47 om endringar i lov 21. desember 1952
nr. 2 om betaling og innkreving av skatt og forslag til endring
i lov om Statens pensjonsfond § 3 annet ledd annet punktum nr. 9.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 18-3 tiende ledd skal lyde:
Av produksjon i kraftverk med generatorer som i inntektsåret
har en samlet påstemplet merkeytelse under 5 500 kVa fastsettes
ikke grunnrenteinntekt.
II
Denne endringen trer i kraft straks.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre de nødvendige regelverksendringer
slik at garantien fra næringsminister Dag Terje Andersen i Stortinget 7. februar
2008 om at den politiske avgjørelsen om at den siste tredjedelen
av de latente skatteforpliktelsene skal kunne føres som egenkapital
skal tilpasses til det regelverket av de fagfolk som utformer dem,
kan oppfylles.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Vedtak til lov om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane.
I
Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane oppheves.
II
Denne lov trer i kraft fra 1. januar 2009.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter
I lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter gjøres følgende endringer:
I
§ 7 skal lyde:
Reglene om taushetsplikt mv. i tolloven § 8 gjelder tilsvarende for tollmyndighetens arbeid knyttet til denne lov.
Nåværende § 7 blir § 8.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
B.
Vedtak til lov
om endringer i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
I lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endringer:
I
§ 21 skal lyde:
Forskottsskatt kan innbetales med høyere beløp enn det som er utskrevet når den utskrevne forskottsskatt må antas å bli utilstrekkelig til dekning av den skatt som vil bli fastsatt ved likningen. Innbetaling som her nevnt kan foretas også i året etter inntektsåret, men ikke senere enn:
a) 31. mai for skattytere som nevnt i ligningsloven § 4-7 nr. 1 bokstav a,
b) 30. april for skattytere som nevnt i ligningsloven § 4-7 nr. 1 bokstav b.
§ 27 nr. 4 skal lyde:
4. Forhåndsskatt kan innen 31. mai innbetales med et høyere beløp enn det som er utskrevet når dette anses utilstrekkelig til å dekke den skatt som vil bli utliknet.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
C.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter
I lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter gjøres følgende endringer:
I
§ 10 skal lyde:
Reglene om taushetsplikt mv. i tolloven § 8 gjelder tilsvarende for tollmyndighetens arbeid knyttet til denne lov.
Nåværende § 10 blir § 11.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
D.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endringer:
I
§ 27 fjerde ledd skal lyde:
Den som har fått utsatt forfall etter reglene i skattebetalingsloven § 10-32 plikter innen tre måneder å melde fra til skattekontoret hvis retten til avdragsbetaling faller bort, jf. skattebetalingsloven § 10-32 femte ledd.
§ 32 første ledd skal lyde:
Ved utbetaling eller utlevering av avgiftspliktige midler plikter tingretten å holde tilbake det nødvendige for å dekke vedkommende avgift for så vidt forfallstiden ikke er utsatt i henhold til skattebetalingsloven § 10-31 tredje ledd og § 10-32.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
E.
Vedtak til lov
om endringer i lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven)
I lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 8 nr. 2 bokstav f skal lyde:
f. til politi, påtalemyndighet eller skattemyndighet i forbindelse med samarbeid med sikte på å bekjempe, hindre og undersøke overtredelser av tollovgivningen; gjelder opplysningene straffbare handlinger utenfor tollvesenets forvaltningsområde, kan opplysningene bare gis når det foreligger rimelig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.
§ 8 nr. 2 bokstav g skal lyde:
g. til Økokrim etter anmodning grunnet i en melding om en mistenkelig transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven.
Nåværende bokstav g og h blir bokstav h og i.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
F.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
I
§ 7 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsen i første ledd er ikke til hinder for at opplysninger gis til politi og påtalemyndighet i straffesak. Gjelder straffesaken overtredelse av bestemmelser utenfor avgiftsmyndighetenes forvaltningsområde, kan opplysninger bare gis når det foreligger rimelig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Opplysninger kan likevel alltid gis til Økokrim etter anmodning grunnet i en melding om en mistenkelig transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven.
Nåværende tredje ledd blir fjerde ledd.
§ 28 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Registrert virksomhet skal forbli registrert i minst 2 hele kalenderår etter registreringen eller etter at omsetning og avgiftspliktig uttak er sunket under den til enhver tid gjeldende beløpsgrense i første ledd, med mindre virksomheten er opphørt eller skattekontoret av særlige grunner finner å kunne slette den.
II
§ 49 a oppheves.
III
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
G.
Vedtak til lov
om endring i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
I lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane gjøres følgende endring:
I
§ 5 ny bokstav i skal lyde:
i) Ikkje utbygde delar av Finnmarkseiendommen sin grunn i Finnmark fylke. Dette fritaket gjeld likevel ikkje tomteareal, jamvel om arealet ikkje er utbygd enno.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og med skatteåret 2007.
H.
Vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 3-13 nr. 2 bokstav f annet punktum skal lyde:
Gjelder straffesaken overtredelse av bestemmelser utenfor skatteetatens forvaltningsområde, kan opplysninger bare gis når det foreligger rimelig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.
§ 3-13 nr. 2 bokstav g skal lyde:
g. til Økokrim etter anmodning grunnet i en melding om en mistenkelig transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven.
Nåværende bokstav g, h og i blir bokstav h, i og j.
§ 3-13 nr. 2 ny bokstav k skal lyde:
k. til lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver og tingrett til bruk i skiftesak, når en innsynsbegjæring gjelder avdødes ligningsopplysninger, og det ikke foreligger formell beslutning om skifteform. Det samme gjelder for avdødes ektefelle og arving (som definert i skifteloven § 123 første og annet ledd) når vedkommende kan vise til saklig behov for innsyn. Når skifteform er valgt er det den eller de som representerer boet som har rett til innsyn.
§ 6-1 skal lyde:
1. Den som har – eller kan pålegges – oppgaveplikt etter dette kapittel, skal innrette sin bokføring slik at oppgavene kan gis og kontrolleres.
2. Departementet kan gi forskrifter om hvordan bokføringen etter nr. 1 skal innrettes.
§ 10-1 nr. 1 bokstav d annet punktum oppheves.
II
§ 6-10 skal lyde:
§ 6-10. Om rapportering av oppdragstakere og arbeidstakere
1. Næringsdrivende og offentlige organ som gir noen et oppdrag i riket eller på kontinentalsokkelen, skal ukrevet gi skattekontoret opplysninger om oppdraget og eventuelle underoppdrag, dersom disse utføres av person bosatt i utlandet eller selskap hjemmehørende i utlandet. Rapporteringsplikten omfatter opplysninger om hovedoppdragsgiveren i kontraktskjeden, oppdragstakeren og arbeidstakerne som oppdragstakeren benytter til å utføre oppdraget. Oppdragstaker har plikt til å gi opplysninger om egne arbeidstakere som benyttes til å utføre oppdrag etter første punktum.
2. For oppdrag i riket som ikke utføres på sted for bygge- og monteringsvirksomhet, skal det bare gis opplysninger etter nr. 1 dersom oppdraget utføres på sted som står under oppdragsgiverens kontroll.
3 Opplysninger skal gis snarest etter at kontrakt er inngått, og senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt. Opplysninger om arbeidets avslutning skal gis senest 14 dager etter avslutningen.
4. Departementet kan bestemme at begrensningene i rapporteringsplikten etter nr. 1 ikke skal komme til anvendelse for oppdrag til enkelte grupper av oppdragstakere og arbeidstakere som deltar på oppdrag.
Ny § 6-10 A skal lyde:
§ 6-10 A.Om arbeid på bygg og anlegg mv.
Den som lar utføre arbeid på bygg eller anlegg, plikter etter krav fra ligningsmyndighetene å gi opplysning om hvem som har levert materialer mv. og hvem som for egen regning har medvirket til arbeidet. Han skal gi slike opplysninger som nevnt i § 6-3 nr. 1 annet punktum om sitt mellomværende med hver enkelt. Den som har levert materialer mv. eller har medvirket i arbeidet, har tilsvarende opplysningsplikt om sitt mellomværende med byggherren eller oppdragsgiveren.
Ny § 6-10 B skal lyde:
§ 6-10 B.Om rapportering av sjøfolk
1. Rederi eller arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på fartøy, skal ukrevet gi skattekontoret opplysninger på skjema fastsatt av skattekontoret om arbeidstaker bosatt i utlandet i tjeneste på norsk registrert fartøy, herunder fartøy registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). For arbeidstakere bosatt i Danmark, Finland, Island eller Sverige skal slike opplysninger også gis ved tjenestegjøring om bord på utenlandsk registrert fartøy i tjeneste hos norsk rederi eller hos arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet på slikt fartøy.
2. Opplysninger etter forrige ledd skal gis snarest etter at tjenesteavtaler er inngått og senest 14 dager etter at tjenesten er påbegynt.
§ 10-7 nr. 1 første punktum skal lyde:
1. Dersom oppdragsgiver forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å oppfylle opplysningsplikten etter § 6-10, kan skattekontoret pålegge oppdragsgiver ansvar for oppdragstakerens forfalte, men ikke innbetalte skatt, arbeidsgiveravgift eller forskuddstrekk.
III
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
I.
Vedtak til lov
om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 23-3 andre ledd nr. 2 ny bokstav g skal lyde:
g) godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i deltakerlignet selskap innen jordbruk med binæringer og skogbruk.
II
§ 24-3 femte ledd skal lyde:
Arbeidsgiver kan anmode Skattedirektoratet og skattekontoret om å avgi bindende forhåndsuttalelse i saker som gjelder arbeidsgiveravgift.
III
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2008.
Endringen under II trer i kraft straks.
J.
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 6-30 annet ledd første punktum skal lyde:
For øvrig omfatter minstefradraget fradrag for forsikringspremie mv. etter § 6-47 første ledd c til e.
§ 8-13 første ledd bokstav a skal lyde:
a. strategisk og kommersiell ledelse samt daglig teknisk drift og vedlikehold av egne og innleide fartøyer, samt fartøyer i konsernforbundet selskap og poolsamarbeid som nevnt i § 8-11 første ledd d
§ 10-64 bokstav b skal lyde:
b. deltakeren dokumenterer at selskapet eller innretningen reelt er etablert i en EØS-stat og driver reell økonomisk aktivitet der, og Norge i medhold av skatteavtale eller annen folkerettslig overenskomst kan kreve utlevert opplysninger fra etableringsstaten. Dersom det ikke foreligger slik overenskomst, gjelder tilsvarende når deltakeren legger fram erklæring fra skattemyndighetene i etableringsstaten som bekrefter at dokumentasjonen er riktig.
II
§ 2-38 tredje ledd bokstav a skal lyde:
a. inntekt eller tap på eierandel i selskap mv. som er hjemmehørende i lavskatteland utenfor EØS, jf. § 10-63, og inntekt på eierandel i selskap mv. som er hjemmehørende i lavskatteland innenfor EØS, jf. § 10-63 og som på tilsvarende vilkår som fastsatt i § 10-64 bokstav b ikke er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i et EØS-land, samt finansielt instrument med slike eierandeler som underliggende objekt,
§ 2-38 femte ledd skal lyde:
(5) Første ledd fritar for skatteplikt etter § 10-13 bare dersom skattyter er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i et EØS-land på tilsvarende vilkår som fastsatt i § 10-64 bokstav b.
§ 5-15 første ledd bokstav g skal lyde:
g. ettergivelse av utdanningslån i Statens lånekasse for utdanning i medhold av lov om utdanningsstøtte § 10 tredje ledd,
§ 10-47 skal lyde:
§ 10-47 Særlig om utenlandsforhold
(1) Personlig deltaker som på grunn av skatteavtale med fremmed stat eller på grunn av begrenset skatteplikt til riket, jf. § 2-3, ikke kan skattlegges her for hele sin del av selskapets inntekt i inntektsåret eller noen av de fire forutgående årene, kan kreve at tillegg i alminnelig inntekt etter § 10-42 begrenses forholdsmessig etter nærmere regler som departementet fastsetter i forskrift.
(2) Personlig deltaker kan kreve at tillegg i alminnelig inntekt etter § 10-42 begrenses forholdsmessig også i andre tilfeller enn nevnt i første ledd, når det er åpenbart at utdelingen må anses tatt fra virksomhet som ikke er skattlagt i riket på grunn av skatteavtale med fremmed stat eller deltakerens begrensede skatteplikt til riket, jf. § 2-3.
(3) Første og annet ledd gjelder tilsvarende når personlig deltakers dødsbo eller konkursbo mottar utdeling fra selskapet.
(4) Krav etter første og annet ledd er betinget av at skattyter oppfyller nærmere dokumentasjonskrav som departementet fastsetter i forskrift.
(5) Krav etter første og annet ledd må fremsettes før utløpet av selvangivelsesfristen, eller om kravet ikke kan godtgjøres da, senest seks måneder etter at kravet kan godtgjøres. Kravet kan ikke under noen omstendighet fremsettes senere enn tre år etter inntektsåret.
(6) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om fradrag for skjerming i utenlandsforhold, jf. § 10-42 tredje og femte ledd.
§ 14-45 tredje ledd skal lyde:
Saldoen skal tillegges gevinster som ikke er inntektsført og fradras tap på driftsmidler som nevnt i § 14-52.
§ 18-3 tiende ledd skal lyde:
Av produksjon i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 5 500 kVA, fastsettes ikke grunnrenteinntekt. Grunnrenteinntekt fastsettes likevel av produksjon i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse på minst 1 500 kVA, der søknad om konsesjon, eller melding om konsesjonspliktsvurdering etter vannressursloven, første gang er registrert i Olje- og energidepartementet eller vedkommende vassdragsmyndighet etter 5. oktober 2007.
III
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2008.
K.
Vedtak til lov
om endringer i lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv.
I lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. gjøres følgende endringer:
I
§ 2 annet ledd skal lyde:
Denne loven gjelder ikke privatpraktiserende allmennleger og privatpraktiserende fysioterapeuter.
Nåværende annet ledd blir tredje ledd.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
L.
Vedtak til lov
om endringer i lov 10. desember 2004 nr. 77 om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen mv.
I lov 10. desember 2004 nr. 77 om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen mv. gjøres følgende endringer:
I
Under XIX. Overgangsregler, Fastsettelse av aksjens skjermingsgrunnlag og inngangsverdi:
Tredje ledd skal lyde:
(3) Aksjonær i aksjeselskap som var morselskap i RISK-konsern 31. januar 2003, kan kreve at konsern-RISK for 2003 ikke skal inngå i skjermingsgrunnlag og inngangsverdi på aksjene i morselskapet. Adgangen til å kreve endring av inngangsverdi etter denne bestemmelsen gjelder bare i tilfeller der avsatt utbytte i 2003 i ett eller flere konsernselskap, ikke er tatt til inntekt av mottakende selskap i konsernet i 2003. Ved endring av aksjonærens inngangsverdi skal konsernbidrag fra datterselskap til morselskap i RISK-konsernet komme til fradrag i aksjonærens inngangsverdi. Endring kan kun kreves av aksjonærer som har eid aksjene i hele perioden fra og med 1. januar 2004 til endring av inngangsverdi kreves. Krav om endring av inngangsverdi må fremsettes innen utløpet av 2008.
Nåværende tredje til sjette ledd blir fjerde til syvende ledd.
II
Under VIII. Om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven):
Endringene i § 6-10 nr. 1 oppheves.
III
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2005.
Endringen under II trer i kraft straks.
M.
Vedtak til lov
om endringer i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven)
I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 4-7 skal lyde:
§ 4-7 Tilleggsforskudd
Forskudd på skatt kan innbetales med høyere beløp enn det som er utskrevet når det utskrevne forskudd må antas å bli utilstrekkelig til dekning av den skatt som vil bli fastsatt ved ligningen. Slik innbetaling kan foretas også i året etter inntektsåret, men ikke senere enn:
a) 31. mai for skattytere som nevnt i ligningsloven § 4-7 nr. 1 bokstav a, og
b) 30. april for skattytere som nevnt i ligningsloven § 4-7 nr. 1 bokstav b.
§ 7-1 første ledd skal lyde:
(1) Når ligningen er gjennomført, skal forskuddstrekk, utskrevet forskuddsskatt og tilleggsforskudd innbetalt innen fristene i § 4-7 gå til fradrag i utlignet skatt. Avregningen foretas av skatteoppkreveren for den kommunen hvor ligningen skal skje, jf. ligningsloven § 8-6.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
N.
Vedtak til lov
om endring i lov 21. desember 2005 nr. 123 om Statens pensjonsfond
I lov 21. desember 2005 nr. 123 om Statens pensjonsfond gjøres følgende endring:
I
§ 3 annet ledd annet punktum nr. 9 skal lyde:
9. statens eventuelle salg av andeler som ledd i Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten
II
Endringen under I trer i kraft straks.
O.
Vedtak til lov
om endring i lov 15. desember 2006 nr. 71 om endringer i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
I lov 15. desember 2006 nr. 71 om endringer i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endring:
I
Lovens del II oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks.
P.
Vedtak til lov
om endring i lov 15. desember 2006 nr. 73 om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 15. desember 2006 nr. 73 om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endring:
I
Avsnitt III oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks.
Q.
Vedtak til lov
om endring i lov 29. juni 2007 nr. 47 om endringar i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
I lov 29. juni 2007 nr. 47 om endringar i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endring:
I
Lovens del II oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks.
R.
Vedtak til lov
om endringer i lov 14. desember 2007 nr. 107 om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 14. desember 2007 nr. 107 om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
IX. Overgangsregler. Ved ikrafttredelse av endringene under V §§ 8-14, 8-15 og 8-17 gjelder følgende overgangsregler:
Tredje ledd skal lyde:
(3) Inntil en tredjedel av gevinst beregnet etter første ledd er fritatt for skatteplikt, så langt et beløp lik 28 prosent av gevinsten brukes til miljøtiltak m.v. Departementet kan gi forskrift om kvalifiserende miljøtiltak m.v. etter foregående punktum, om frist for når kostnadene må være pådratt, og om inntektsføring når miljøtiltak m.v. ikke er gjennomført ved fristens utløp.
Femte ledd skal lyde:
(5) Gevinst som er fritatt for skatteplikt så langt et beløp lik 28 prosent av gevinsten brukes til miljøtiltak m.v., jf. tredje ledd, skal anses som midlertidig forskjell etter skatteloven § 10-5 annet ledd. Det skal gjøres fradrag for bokført utsatt skatteforpliktelse knyttet til inntekten.
II
XI om overgangsregler ved ikrafttredelse av endringene i VI § 18–3 tiende ledd, oppheves.
III
Endringene under I trer i kraft straks, med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Endringen under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2008.
S.
Vedtak til lov
om endringer i lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven)
I lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 12-1 annet ledd bokstav f annet punktum skal lyde:
Gjelder opplysningene straffbare handlinger utenfor tollmyndighetenes forvaltningsområde, kan opplysningene bare gis når det foreligger rimelig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder.
§ 12-1 annet ledd bokstav g skal lyde:
g. til Økokrim etter anmodning grunnet i en melding om en mistenkelig transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven.
Nåværende bokstav g og h blir bokstav h og i.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at det i Ot.prp. nr. 31 (2007-2008)
Om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen mv. er oppdaget enkelte
feil. Jeg anmoder om at finanskomiteen i sin innstilling retter
opp disse feilene i samsvar med gjennomgangen nedenfor:
Det er blitt manglende samsvar mellom proposisjonens avsnitt
7.13.4 på side 40 om oppheving av merverdiavgiftsloven § 49 a, og
forslaget til lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
på side 65. I avsnitt 7.13.4 "Departementets vurderinger og forslag"
uttales det blant annet:
"Departementet legger til grunn at regelverket samlet
sett vil fremstå som enklere og mer oversiktlig dersom rapporteringsregelen
i merverdiavgiftsloven oppheves. Departementet viderefører på denne
bakgrunn forslaget fra høringsnotatet om at rapporteringsbestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 49 a oppheves."
Tekstforslaget om oppheving av merverdiavgiftsloven § 49 a
har imidlertid falt ut av forslaget til endringslov på side 65 i
proposisjonen. Finanskomiteen bes her overveie å innarbeide lovvedtak
om oppheving i sin innstilling, ved at avsnitt II og nytt avsnitt
III i forslaget til denne endringsloven utformes slik:
"II
§ 49 a oppheves.
III
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringen under II trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer."
Overskriften til proposisjonens avsnitt 7.12 på side 38 er blitt
feil. Riktig overskrift skulle ha vært "Overtredelse av rapporteringsplikten
- ansvar for oppdragstakers skatter og
avgifter".
Oslo, i finanskomiteen, den 8. april 2008
Reidar Sandal |
Marianne Aasen Agdestein |
leder |
ordfører |