Nærings- og handelsdepartementet legger med dette frem forslag
til ny lov om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven).
Forslaget skal avløse lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven),
lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og
annen fast eiendom m.v. (industrikonsesjonsloven) kapittel II, lov
3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalkstensloven),
lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven)
og lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn m.v. til drift av
ikke mutbare mineralske forekomster (mineralavståingsloven). I tillegg legges
det frem forslag til endringer i industrikonsesjonsloven kapittel
V og i lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven) mv.
Loven inneholder først og fremst bestemmelser som regulerer kommersiell
leting, undersøkelse og utvinning av alle mineralske ressurser,
bortsett fra olje, gass og vann. Flere andre lover har betydning
for retten til å lete, undersøke og utnytte mineralske ressurser.
Arealbruksbestemmelser og krav om tillatelser som finnes i annet
lovverk vil derfor gjelde sammen med, og fortsatt være nødvendige,
i tillegg til tillatelser etter mineralloven.
Departementet foreslår å opprettholde dagens grunnleggende skille
mellom mineraler som eies av grunneier (ikke-mutbare) og mineraler
som eies av staten (mutbare). Begrepene mutbare og ikke-mutbare
mineraler foreslås erstattet henholdsvis med begrepene "statens
mineraler" og "grunneiers mineraler" for å gjøre begrepsbruken i
den nye mineralloven lettere tilgjengelig. Hvilke mineraler som
er grunneiers og hvilke som er statens, samsvarer med gjeldende
rett.
Lovforslaget gjelder for alle typer mineraler, både statens og
grunneiers. For grunneiers mineraler foreslås ingen endringer med
hensyn til den avtalefrihet som gjelder i dag. Retten til å undersøke
og utvinne grunneiers mineraler må i utgangspunktet fortsatt bygge
på avtale med grunneieren. Også grunneiers rett til vederlag må
som i dag bygge på avtale mellom grunneier og driver.
Gjennom forslaget stimuleres det til økt aktivitet for næringen.
Leterett etter grunneiers mineraler uten krav om samtykke er nytt
i forhold til dagens regler. Undersøkelse og drift på slike mineraler
reguleres først og fremst av avtaleretten, men med mulighet for ekspropriasjon.
Det er grunneieren selv som gir de privatrettslige tillatelsene
til undersøkelse og drift på egne mineraler. I tillegg kreves offentligrettslige
tillatelser for igangsetting av drift. For retten til undersøkelse
og drift av statens mineraler må det søkes om tillatelse fra Direktoratet
for mineralforvaltning.
Forslaget til ny minerallov innebærer modernisering, forenklinger
og bedre rammevilkår for næringen. Antallet lover reduseres fra
fem til én. Departementet foreslår i liten grad endringer i andre
lover, men går likevel inn for enkelte tiltak for å bedre koordineringen
med annet lovverk, særlig plan- og bygningsloven og konsesjonsloven.
Departementet foreslår ikke endringer i det øvrige regelverket som
er av betydning når det skal drives ut mineraler, for eksempel regler
knyttet til motorferdsel, forurensning, verneområder etter naturvernloven
og lignende.
Departementet foreslår at etaten Bergvesenet med Bergmesteren
for Svalbard skifter navn til Direktoratet for mineralforvaltning
med Bergmesteren for Svalbard (Direktoratet for mineralforvaltning). Det
nye navnet er etter departementets mening mer dekkende for den virksomheten
etaten driver, og bedre i samsvar med praksis i forvaltningen om
etatsnavnebruk. Navneskiftet innebærer ingen realitetsendringer
for virksomheten.
I tillegg til at den nye mineralloven skal være en lov som skal
stimulere til økt aktivitet og tilrettelegge for økt næringsutvikling,
skal loven ivareta samfunnets behov for kontroll med driften og
sikre at driften skjer på en bergmessig forsvarlig måte. Det er
viktig at det stilles like krav til hele mineralbransjen, både for
å hindre utilsiktet konkurransevridning og bedre forutsigbarhet
for bransjen selv og andre som berøres av mineralaktivitet, for
eksempel grunneiere og brukere. Nytt blir derfor at pliktene til
sikring og opprydding som påligger undersøkere og drivere av statens mineraler
også skal gjelde generelt for hele mineralnæringen. En helhetlig
minerallov vil også sikre at alle uttak faller inn under samme krav
til kompetanse ved utvinning og avslutning av driften og tilsyn
fra Direktoratet for mineralforvaltning (fagmyndigheten).
Departementet foreslår at forvaltningen kan ilegge tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller
i medhold av mineralloven. Etter departementets vurdering er tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr tilstrekkelige og effektive reaksjonsmidler
ved overtredelser av loven. Straff bør som utgangspunkt være forbeholdt
overtredelser av bestemmelser som verner om viktige offentlige eller
private interesser. Mineralaktiviteter kan være forbudt eller begrenset
av annen lovgivning, som for eksempel forurensningsloven, kulturminneloven
og naturvernloven. Handlinger som er forbudt etter mineralloven
kan derfor i noen tilfeller også være forbudt og straffebelagt etter
annen lovgivning. Departementet mener derfor det ikke er behov for
strafferegler i mineralloven i tillegg til administrative sanksjoner.
Dette er i tråd med prinsippene for kriminalisering gitt i Ot.prp.
nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven).
Dagens generelle lovgivning på mineralområdet er gammel, komplisert,
fragmentert og ufullstendig og ivaretar ikke i tilstrekkelig grad
hensynet til en samfunnsmessig god utnyttelse av mineralressursene i
Norge. Dagens rettstilstand fører til en utilsiktet forskjellsbehandling
og konkurransevridning i favør av drivere som ikke omfattes av regelverket,
fordi sentrale forhold for enkelte deler av bransjen enten ikke er
regulert eller er ulikt regulert. En ny og helhetlig minerallovgivning
har derfor vært etterspurt både fra næringen, grunneierorganisasjonene,
bergverksmyndighetene, kommuner og andre myndigheter i en årrekke.
Det har vært krevende å finne frem til løsninger som sikrer næringens
tilgang til ressursene, og som samtidig ivaretar grunneiers og myndighetenes behov
for kontroll med denne type virksomhet. Spørsmål knyttet til behovet
for særregler for å ivareta samiske interesser har også krevd tid
og ressurser.
Samfunnet har behov for de ressursene som utnyttes, samt det
bidrag næringen gir til sysselsetningen og bosetting i distriktene.
Retten til å lete etter nye forekomster står derfor sentralt. Mineraler
er ikke-fornybare ressurser, og kartlegging av nye forekomster er
avgjørende for å videreutvikle næringen og bidra til verdiskaping
og arbeidsplasser i distriktene.
Etter gjeldende rett er det fri leterett etter statens mineraler,
dvs. at det kan letes uten samtykke fra staten og grunneier. Leting
etter mineraler som eies av grunneier krever grunneiers tillatelse
dersom leteaktiviteten går ut over rammene i allemannsretten. Utviklingen
viser at etterspørselen i dag er størst etter de mineralene som
eies av grunneier, og at det er her det største potensialet for
næringsutvikling ligger. Behovet for å stimulere til ny virksomhet
er derfor størst for disse mineralene. Det er også behov for å likestille
mineraltypene i større grad slik at vi får et mer enhetlig regelverk.
Bedre kartlegging vil også øke muligheten til å lage gode arealplaner
etter plan- og bygningsloven som tar hensyn til utnyttelse av eventuelle
mineralressurser.
Mineralloven er et bransjeregelverk for mineralnæringen i Norge.
Loven fastsetter sentrale rammer og vilkår for å utøve mineralvirksomhet.
Loven gjelder uttak av mineraler og også bergfaglige aktiviteter i
forkant av utvinningen; leting og undersøkelse. Loven inneholder
også regler for avslutningen av mineralundersøkelser og uttak. I
tillegg til å angi rammene for leting, undersøkelse og drift på
mineraler, inneholder mineralloven regler for erverv av rettigheter
i tilknytning til undersøkelse og utvinning av statens mineraler.
Dette ervervssystemet bygger på et system der Direktoratet for mineralforvaltning
på vegne av staten tildeler rettigheter til undersøkelse og utvinning.
Rettigheter til grunneiers mineraler erverves ved avtale.
En forutsetning for at minerallovens regler skal komme til anvendelse
er at det gjelder leting og undersøkelser med formål å kartlegge
mineralske forekomster for eventuell økonomisk utnyttelse.
Departementet fastholder det grunnleggende prinsippet om at det
er plan- og bygningsloven som skal avklare arealbruken. Kommunens
kompetanse til å regulere bruken av områdene vil ikke bli berørt av
den nye mineralloven. Nødvendige plantillatelser vil være en forutsetning
for å kunne starte drift på mineralske forekomster. For å unngå
uklarheter om at andre tillatelser faktisk er nødvendige i tillegg
til mineralloven, vil departementet sørge for å synliggjøre dette
i lovteksten.
De fleste av høringsinstansene, med unntak av Miljøverndepartementet,
mener det er ryddig og oversiktlig at prosessene etter plan- og
bygningsloven og mineralloven skjer hver for seg. Tillatelse etter
mineralloven vil være en av flere særlovstillatelser som trengs
for oppstart av mineraldrift. Departementet kan ikke se at det er
behov for å koble disse mot hverandre formelt, for eksempel slik
at tillatelse etter mineralloven ikke kan gis før plantillatelser foreligger.
Departementet er tilfreds med at høringsinstansene gir sin tilslutning
til forenklinger i regelverket ved at virksomhet som omfattes av
mineralloven kan unntas fra byggesaksdelen i plan- og bygningsloven. Dette
er i samsvar med praksis for andre større tiltak som omfattes av
eget særlovverk og vil innebære en forenkling for næringen. Det
er Kommunal- og regionaldepartementet som forvalter forskriften
om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK), og de gir sin
tilslutning til at det skal gis unntak. De to departementene vil
følge opp dette slik at unntak fra byggesaksreglene i plan- og bygningsloven
kan gis for tiltak som omfattes av mineralloven.
På bakgrunn av tidligere forslag og høringsrunden finner departementet
det riktig å videreføre forslaget om at det skal være unntak fra
konsesjonsloven for saker som behandles etter mineralloven. Unntaket
foreslås tatt inn i konsesjonsloven § 2.
Lovens utgangspunkt er at retten til å lete etter mineraler gjelder
for enhver.
Med leting i minerallovens forstand menes aktivitet der det søkes
å konstatere om det finnes mineraler og/eller geologiske forhold
som indikerer at det er forekomster som kan utnyttes i henhold til
lovens virkeområde. Letingen skjer i praksis ofte ved geofysiske
målinger eller ved prøvetaking i grunnens overflate.
I proposisjonen behandles ulike spørsmål knyttet til leting etter
mineraler. Videre behandles spørsmålet om varsling på letestadiet.
Selv om leting normalt medfører svært små naturinngrep, er det viktig
at letingen skjer på en måte som er skånsom for miljøet. Varsomhetsplikten
i mineralloven gjelder også på dette stadiet, i tillegg til at bestemte
områder er unntatt fra leting og undersøkelse.
Departementet mener at mineralloven må gi rett til leting etter
alle typer mineraler, både statens og grunneiers, på annen manns
grunn. Utvinning av grunneiers mineraler blir stadig viktigere for
å kunne tilfredsstille samfunnets økende og mer varierte behov for
ulike kvaliteter på produktene. Det er viktig å stimulere til slik
aktivitet gjennom en utvidet leteadgang. Utvidet leteadgang og bedre
kartlegging av berggrunnen kan også bidra til at mineralske ressurser
i større grad hensyntas av kommunene i forbindelse med arealplanleggingen
ved at kommunene får økt kunnskap om aktuell bruk av områdene, som
er nødvendig for å kunne foreta en fornuftig avveining.
For å ivareta samiske interesser ved mineralleting foreslås det
egne varslingsregler i Finnmark.
Departementet mener det er behov for å innføre en varslingsplikt.
Gjennom varslingsplikten gis grunneier og bruker oversikt over hvem
som driver letevirksomhet på eiendommen. Dette åpner for at grunneier
og eventuelt bruker lettere kan henvende seg til leter dersom det
oppstår skade i forbindelse med letearbeidene. Departementet er
ikke enig i at muntlig varsel vil svekke grunneierens interesser,
og er derfor kommet til at varsling bør kunne skje muntlig eller
skriftlig.
Når det gjelder "flaggingsproblematikken" som både Bergindustriens
Fellessekretariat og NTNU tar opp i høringen, mener departementet
at dette problemet ikke vil være særlig stort. Varslingsplikten
innebærer en rett for grunneier til å bli gjort kjent med leting
etter mineraler på vedkommendes eiendom. Det kreves ikke at leteren
eksakt angir området for letingen og hvilke mineraler det letes
etter, men leteren må angi når letingen skal finne sted. Leteren
plikter heller ikke å rapportere om resultatene av letingen. Det
er heller ingenting i veien for å sikre seg en undersøkelsesrett
før letingen tar til. Etter departementets vurdering bidrar disse
forhold til å minimere den såkalte flaggingsproblematikken.
I Finnmark vil det foreligge en noe mer omfattende varslingsplikt
ved at også Sametinget og det aktuelle distrikts- og områdestyret
for reindriften skal varsles.
Departementet foreslo i høringsnotatet at enkelte områder unntas
fra leting og undersøkelse med mindre det foreligger samtykke fra
eieren og brukeren av grunnen og vedkommende myndighet. Dette gjelder hovedsakelig
områder i nærheten av bebyggelse og anlegg, samt eiendommer som
nyttes til jordbruksformål. I tillegg er nedlagte gruveområder eksplisitt unntatt.
Forslaget følger i hovedtrekk bestemmelsen i bergverksloven § 3.
Flere høringsinstanser mener det bør kunne letes i nedlagte gruveområder,
da det i slike områder kan være store muligheter for å finne mineraler.
Departementet ønsker av flere grunner ikke å etterkomme disse anmodningene.
Nedlagte gruveområder utgjør en potensiell forurensningsrisiko.
I tillegg kommer at lete- og undersøkelsesaktivitet inne i gamle
gruverom utgjør en ikke ubetydelig risiko for økt rasfare i gruvegangene.
Departementet har vurdert om også reindriftsområder bør tas med
på listen over områder som er unntatt fra leting. Sett hen til at
leting medfører svært begrensede inngrep, og at leters varsomhetsplikt
også gjelder overfor reindriftsnæringen, ser ikke departementet
behov for dette. Det vises også til den særskilte varslingsregelen
i Finnmark, jf. § 10 andre ledd.
Gjennom leteretten gis enhver mulighet til, på fremmed grunn,
å foreta arbeider i overflaten som er nødvendig for å påvise forekomster
av mineraler.
For grunneieren innebærer utvidelsen av leteretten at vedkommende
mister muligheten til å kreve vederlag for letingen, samtidig som
grunneieren ikke kan motsette seg at det letes etter mineraler på
eiendommen. Den leteren som allerede har en leterett, må finne seg
i at vedkommendes leterett ikke lenger er eksklusiv, men at også
andre kan benytte seg av denne.
Med den objektive erstatningsregelen i mineralloven, og leterettens
begrensede omfang, mener departementet at utvidelsen av leteretten
ikke er erstatningsbetingende etter Grunnloven § 105. Det faktum at
grunneier mister mulighet til å kreve vederlag for fremtidig mineralleting
endrer ikke på dette. Etter departementets syn er et slikt potensielt
tap av begrenset størrelse ikke erstatningsberettigende. Dette må gjelde
tilsvarende for kontraktsparter som mister sin eksklusive leterett.
Rett til å undersøke en forekomst av grunneiers mineraler må
bygge på avtale med grunneieren. Dersom grunneieren ikke vil inngå
avtale om undersøkelse av mineraler, kan det søkes om ekspropriasjon av
undersøkelsesrett.
Rett til undersøkelse av forekomst av statlig eid mineral krever
tillatelse fra Bergvesenet. Forslaget tilsvarer i hovedsak dagens
system i bergverksloven kapittel 3 Om mutinger. Undersøkelsestillatelsen
gir innehaveren en prioritet til forekomsten fremfor andre interessenter,
og til å undersøke forekomsten nærmere. Undersøkelsesretten omfatter
også nødvendig tilgang til grunnen for å foreta undersøkelse, herunder
midlertidig lagringsplass. Atkomst til forekomsten er imidlertid
ikke en del av undersøkelsesretten. I tillegg kommer at inngrep
som kan medføre vesentlig skade på grunnen, bare kan foretas med samtykke
fra eieren og brukeren av grunnen.
På bakgrunn av enkelte uttalelser i høringen vil departementet
presisere at undersøkelsesrett til statens mineraler etter mineralloven
kun er en bergrettslig tillatelse som ikke gir en absolutt rett
til å igangsette undersøkelser. Dette gjelder tilsvarende for grunneiers
mineraler. For å synliggjøre dette er det tatt inn en egen bestemmelse
i lovforslaget § 5 om forholdet til annet regelverk.
Undersøkelsesområdets form og størrelse er i dag regulert i bergverksloven
§ 9. Et undersøkelsesområde kan være maksimalt 300 000 kvadratmeter
(0,3 kvadratkilometer). Undersøkeren kan ha så mange undersøkelsesområder
i sammenheng som vedkommende ønsker, og områdene kan godt være sammenhengende.
Departementet ønsket å videreføre bestemmelsen i bergverksloven
§ 9, men foreslo å øke undersøkelsesområdets maksimale størrelse
til 10 kvadratkilometer.
Innholdet i retten til å undersøke grunneiers mineraler beror
på hva som er avtalt mellom undersøkeren og grunneieren. Undersøkelsesrett
til statens mineraler gitt av Bergvesenet gir undersøkeren rett
til å foreta nødvendige undersøkelser for å vurdere om det finnes
forekomst av mineraler av slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet,
at den kan antas å være drivverdig eller å bli drivverdig, innen
rimelig tid.
Undersøkeren har et objektivt erstatningsansvar for økonomiske
skader som hans undersøkelsesarbeider påfører eieren av grunnen.
Hvilke aktiviteter undersøker av statens mineraler kan foreta
uten grunneiers samtykke, er det ikke mulig og heller ikke ønskelig
å gi en uttømmende oppramsing av. Det er derfor fornuftig med et skjønnskriterium
der undersøkelsesarbeider som vil medføre "skade av vesentlig betydning",
krever grunneiersamtykke.
Som ledd i undersøkelsen av en mineralsk forekomst kan det være
behov for å ta ut større mengder masse for å kunne ta endelig stilling
til forekomstens drivverdighet. En vurdering av forekomstens utstrekning
(kvantitet) avgjøres i første rekke av kjerneboringer og geofysikk,
mens prøveuttak har som formål å undersøke forekomstens mineralske
kvalitet, herunder oppredbarheten, nærmere.
Det følger av forslaget at for statens mineraler er rett til
prøveuttak en del av undersøkelsesretten dersom prøveuttak anses
nødvendig for å kunne vurdere forekomstens drivverdighet. På grunn
av at inngrepets karakter er mer inngripende enn vanlige undersøkelsesarbeider,
kreves særskilt tillatelse fra Bergvesenet for å utføre prøveuttak.
Tillatelse for prøveuttak gis innenfor undersøkelsesområdet, og
for en begrenset mengde masse. 2 000 m3 masse er en innskrenkning
i forhold til gjeldende rett, men anses for å være tilstrekkelig
for å kunne foreta grundige analyser av forekomstens drivverdighet.
Prøveuttak vil normalt medføre vesentlig skade på grunnen, noe som
innebærer at grunneiers og brukers samtykke som hovedregel er nødvendig
ved denne typen undersøkelser.
Også prøveuttak av grunneiers mineraler krever særlig tillatelse
fra Bergvesenet. Grensene for prøveuttak er tilsvarende de som gjelder
for statens mineraler. Dette innebærer at det som hovedregel ikke
kan gis tillatelse til prøveuttak for uttak av mer enn 2 000 m3
masse, men med mulighet for Bergvesenet til å dispensere fra dette.
For å hindre blokkering av undersøkelser og utnyttelse av en
forekomst og bidra til at andre interessenter kan gis en mulighet
til å utforske forekomsten, foreslår departementet en bestemmelse
om karantenetid for den som har hatt en undersøkelsestillatelse med
best prioritet. Tillatelsen opphører som hovedregel etter syv år.
Forslaget om karantene innebærer at undersøkeren etter at undersøkelsesretten
er opphørt ikke kan få ny undersøkelsestillatelse for det samme området
før det er gått en viss tid fra den dagen tillatelsen opphørte.
En for kort karantenetid kan virke konkurransehemmende og gjøre
det mulig å sitte på rettigheter over lang tid av rent strategiske
hensyn. Departementet mener at ett års karantenetid vil være passende
ut fra hensynene som bestemmelsen er ment å ivareta. Tilsvarende
skal gjelde for karantene ved opphør av utvinningsrett.
Utvinningsrett til grunneiers mineraler erverves gjennom avtale
med grunneier, eventuelt ved ekspropriasjon. Utvinningsrett til
statens mineraler erverves ved søknad til Direktoratet for mineralforvaltning.
Gjeldende rett videreføres ved at utvinningsrett skal gis til
undersøker med best prioritet. Utvinningsrett skal gis når søker
kan dokumentere og sannsynliggjøre at forekomsten er drivverdig
eller vil bli drivverdig innen rimelig tid. Direktoratet for mineralforvaltning
skal foreta en prøving av om lovens vilkår er oppfylt.
Departementet foreslår at utvinningsområdet, på tilsvarende måte
som undersøkelsesområdet, blir nærmere regulert i forskrift.
Avtalefriheten som innebærer at grunneiers rådighet over mineralressursene
vil bestå, videreføres slik som i dag. Utvinningsrett er en forutsetning
for å søke om og å få tildelt driftskonsesjon.
Utvinningsrett til statens mineraler skal tinglyses i grunnboken.
Det foreslås egne regler ved søknad om utvinningsrett i Finnmark.
Det vises til omtale i kapittel 14 i proposisjonen.
Det har vært få ekspropriasjonssaker etter mineralavståingsloven
og bergverksloven. Departementet antar at det heller ikke i fremtiden
vil være mange slike saker. Ekspropriasjon skal være en sikkerhetsventil
for den som har funnet en forekomst, men som ikke får i stand en
avtale med grunneieren om videre undersøkelser og/eller utvinning,
og der sterke samfunnsmessige hensyn taler for utvinning. Behovet
for ekspropriasjon kan gjøre seg gjeldende både for undersøkelser
og rett til utvinning. Innføringen av leterett også for grunneiers
mineraler gjør at det på letestadiet ikke vil være behov for regler
om ekspropriasjon.
For statens mineraler foreslo departementet i høringsnotatet
å videreføre ekspropriasjonsreglene i bergverksloven i den nye mineralloven.
I høringsnotatet skisserte departementet behovet for endringer
av ekspropriasjonsreglene knyttet til grunneiers mineraler. Innføringen
av leterett etter grunneiers mineraler innebærer at det ikke er
nødvendig å søke om ekspropriasjon til dette. Derimot kan behovet
for ekspropriasjon fortsatt være til stede for å undersøke grunneiers
mineraler og for å utvinne disse. I tillegg vil det være behov for
å sikre atkomstrett osv.
Departementet har merket seg at høringsinstansene er udelt positive
til forslaget om en rett for undersøker til å ha fortrinn til ekspropriasjon
av utvinningsretten fremfor andre søkere.
Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at ekspropriasjon
til undersøkelse og utvinning skal fattes ved to separate vedtak.
Dette åpner for at man kan få reelle forhandlinger om en forekomst
ved at flere interessenter kan vise sin interesse. På undersøkelsesstadiet
vil det heller ikke være mulig å foreta en helhetlig og fullstendig
ekspropriasjonsrettslig vurdering av om et tiltak "tvillaust er
til meir gagn enn skade".
For grunneiers mineraler kan det være nødvendig med ekspropriasjon
både av grunn og forekomst. Utgangspunktet vil være ekspropriasjon
av forekomsten og nødvendig tilgang til denne. Dette innebærer normalt
en bruksrett og ikke eiendomsrett til grunnen. Ekspropriasjonsvedtaket
skal begrenses til det som er nødvendig for å undersøke/utvinne
forekomsten.
Departementet foreslår at ekspropriasjon av undersøkelsesrett
skal skje etter tillatelse fra Bergvesenet. Ved at avgjørelsesmyndigheten
legges til Bergvesenet vil forvaltningslovens saksbehandlingsregler ligge
til grunn for vurderingen av hvorvidt ekspropriasjon skal gis, og
ikke reglene i skjønnsprosessloven. Et vedtak fra Bergvesenet kan
påklages til Nærings- og handelsdepartementet, og deretter eventuelt
bringes inn for de ordinære domstoler.
Ekspropriasjon til utvinningsrett innebærer mer omfattende vurderinger
enn rett til undersøkelse. I tillegg til bergfaglige vurderinger
vil det på dette stadiet måtte foretas bredere samfunnsmessige vurderinger.
Det er derfor naturlig å legge myndigheten til departementet med
klagerett til Kongen.
Spørsmålet om erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon av mineraler
har størst betydning for grunneiers mineraler der det skal ytes
erstatning for mineralene som sådan. For statens mineraler skal
det ikke ytes erstatning for utvinning av mineralet til grunneier.
Vedkommende tilstås en avgift for uttak av statens mineraler på
sin grunn. Det skal imidlertid ytes erstatning for ekspropriasjon
av tilstøtende rettigheter som er nødvendig for utvinning av mineralene,
forutsatt at dette faktisk må eksproprieres fordi det ikke oppnås
frivillig avtale. Erstatningsutmålingen skal i utgangspunktet baseres
på reglene i ekspropriasjonserstatningsloven, med de begrensninger som
følger av mineralloven. Erstatningen skal settes til salgsverdien
av det eksproprierte, så fremt ikke bruksverdien er høyere. Videre
skal ulemper på gjenværende eiendom erstattes.
I høringsrunden har grunneierorganisasjonene fremholdt at det
må gis full erstatning, dvs. markedsmessig verdi til grunneier,
for utvinning av mineralressursene.
Slik departementet ser det går det et klart skille mellom hvilke
formål det eksproprieres til. Ved ekspropriasjon til kommersielle
formål er det et klart lovmessig grunnlag for å fravike ekspropriasjonserstatningslovens
krav om at det ved fastsettelsen av erstatningen skal ses bort fra
verdiøkning som skyldes inngrepet/ekspropriasjonen. Så sant ekspropriasjonen
omfattes av minerallovens virkeområde skal det ytes erstatning etter
markedsprisprinsippet.
Etter departementets vurdering er det nærliggende å følge de
generelle prinsipper ved utnyttelse av naturressurser som er kommet
til uttrykk i vassdragsretten, også ved ekspropriasjon i medhold
av mineralloven, da tilsvarende synspunkter gjør seg gjeldende for
mineralressurser. Den konkrete prisfastsettelsen må foretas av skjønnsretten.
Departementet mener at et naturlig utgangspunkt vil være prisen
regnet ut fra tilsvarende priser for tilsvarende mineraler i den
delen av landet. Også individuelle forhold som at mineralet har
en spesielt verdifull egenskap vil måtte tillegges betydning. For
øvrig må skjønnsretten også kunne trekke på andre relevante kriterier
for å fastsette en markedspris.
Det har ikke kommet innsigelser i høringsrunden mot gjeldende
lovregel om fastsettelse av erstatningen i årlige rater i form av
tonnøreavgift. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende
rett på dette området. Forslaget om å videreføre muligheten i lov
til å fastsette en årlig minsteavgift til grunneier har heller ikke
møtt motstand fra høringsinstansene. Dette er vanlig avtalepraksis,
og det anses naturlig og fornuftig at dette fortsatt er lovfestet.
Departementet ser at det ofte kan være svært vanskelig å ta stilling
til verdien av den aktuelle forekomst, samtidig som det kan være
kostbart for den aktuelle interessent å betale grunneieren omsetningsverdien
for hele forekomsten som en engangserstatning. Disse forhold taler
mot å åpne for engangserstatning. Mange årlige utbetalinger medfører
en viss administrativ belastning for erstatningspliktige. Med bakgrunn
i dette foreslår departementet å innføre en regel om at ekspropriasjonserstatningen
fastsettes som en engangserstatning dersom særlige grunner foreligger.
Departementet har etter høringsrunden vurdert om erstatningen
bør følge eiendommen, eller om det bør være opp til grunneier selv
å avgjøre om erstatningen skal følge eiendommen hans. Ut fra mer
prinsipielle betraktninger om å begrense reguleringen kun til det
nødvendige, bør hensynet til grunneiers frihet og råderett over
egen eiendom være det riktige utgangspunktet for valg av løsning.
Departementet faller derfor ned på at gjeldende rett endres, og
at det i den nye mineralloven ikke lovfestes at ekspropriasjonserstatningen
skal følge eiendommen. Grunneier kan dermed selv velge å skille
erstatningen fra eiendommen.
På driftsstadiet gjør utvinner bruk av den utvinningsrett vedkommende
har gjennom avtale (med mindre driveren er grunneier selv) dersom
det gjelder drift på et grunneiermineral, eller gjennom en utvinningsrett
fra Direktoratet for mineralforvaltning dersom det gjelder drift
på statens mineraler. Minerallovens utgangspunkt er at foretakene
skal ha ensartede rammebetingelser, og reglene for drift er derfor
de samme for drift på statens og på grunneierens mineraler.
I tillegg til minerallovens regulering av driften vil oppstart
av mineraldrift kreve tillatelser etter andre lover. Planvedtak
i medhold av plan- og bygningsloven er sentralt. Dette innebærer
at kommunale myndigheter avgjør om et område skal reguleres til
mineraldrift. All mineraldrift vil bli omfattet av bergfaglig tilsyn
fra Direktoratet for mineralforvaltning.
Med bakgrunn i høringsrunden vil departementet opprettholde forslaget
om meldeplikt til Direktoratet for mineralforvaltning senest 30
dager før driften starter. Det vil gi Direktoratet mulighet til
å føre tilsyn med driften, og om nødvendig kreve fremlagt driftsplan.
Med bakgrunn i støtten fra høringsinstansene vil departementet
opprettholde forslaget om at den nye mineralloven skal stille krav
om driftskonsesjon ved drift på mineralske ressurser. Dette vil
gjelde både drift på grunneiers mineraler og statens mineraler. Sammenlignet
med gjeldende rett innebærer det en betydelig utvidelse at det innføres
driftskonsesjonskrav for grunneiers mineraler. En selvsagt forutsetning
for å få driftsgodkjenning er at driver har de nødvendige rettigheter
til forekomsten.
Krav til drivers kompetanse vil bli regulert i en egen forskrift.
Denne vil også omfatte implementering av EU-rettsakter om yrkeskvalifikasjoner.
Flere høringsinstanser mener at departementets forslag om at
kun uttak over 25 000 tonn skal omfattes av reglene om driftskonsesjon,
er for høyt. Departementet har på bakgrunn av høringsinnspillene
og i samarbeid med Bergvesenet vurdert dette spørsmålet på nytt
og funnet det hensiktsmessig å endre denne grensen til mineraluttak
på inntil 10 000 m3 masse.
Lovens krav om bergfaglig forsvarlig drift gjelder også for små
uttak. I tillegg kan Direktoratet for mineralforvaltning kreve driftsplan
for uttak i størrelsesorden mellom 500 m3 og 10 000 m3. Lovens krav om
sikrings- og oppryddingsplikt gjelder for alle uttak, og Direktoratet
kan gi pålegg for driften og føre tilsyn.
Departementet ser at det kan fremstå som lite heldig at eksisterende
drivere med uttak av 10 000 m3 masse eller mer, ikke skal underlegges
krav til driftskonsesjon. Departementet foreslår derfor at disse
gis en overgangsordning på fem år for å søke om og få innvilget
driftskonsesjon. Departementet viser for øvrig til overgangsreglene
omtalt i kapittel 16.2 i proposisjonen.
Driftsplan skal sendes til Direktoratet for mineralforvaltning
i forbindelse med søknad om driftskonsesjon etter § 43. Driftsplanen
skal danne grunnlag for hvordan utvinning av forekomsten skal foregå og
vil være et utgangspunkt for tilsynet med driften.
Direktoratet for mineralforvaltnings tilsynsplikt omfatter statens
mineraler og er nedfelt i bergverksloven § 51 for undersøkelsesarbeider
og gruvedrift, herunder oppredning og prøvedrift på mutbare mineraler.
En tilsvarende tilsynsplikt for grunneiers mineraler er ikke nedfelt
i minerallovverket. Det er imidlertid behov for tilsyn også med
drift på grunneiers mineraler. Det er betydelige "hull" i lovverket
hvilket innebærer at det er en rekke uttak som Direktoratet for
mineralforvaltning ikke har hjemmel til å føre tilsyn med.
Departementet ser det som avgjørende for gjennomføringen og oppfølgningen
av forslaget til ny minerallov at Direktoratet for mineralforvaltning
utfører de tilsynsoppgaver som fremkommer av lovforslaget.
Det er et viktig mål med den nye mineralloven å styrke den samfunnsmessige
kontrollen med mineralvirksomhet. Innføring av tilsyn med all drift,
også på grunneiers mineraler, er et viktig tiltak fra lovgiver for
å nå dette målet. Departementet er opptatt av å få til et fleksibelt
tilsynsregime, og Direktoratet for mineralforvaltning vil måtte
vurdere behovet for kontroll og tilsyn med det enkelte brudd. Bestemmelsen
om tilsyn skal gjelde for alle virksomheter som driver undersøkelsesarbeider
eller drift ved minerallovens ikrafttredelse.
En av målsettingene med mineralloven er at et avsluttet undersøkelses-
og driftsområde ikke skal bli stående som et sår i landskapet, men
gjennom arrondering og opprydding så langt som mulig bringes tilbake
slik området var før virksomheten startet. Ofte vil det også være
behov for å sikre bruddstedet og gruveåpninger for å unngå ulykker.
Ansvaret for at nødvendige sikrings- og oppryddingsarbeider blir
utført skal ligge på tiltakshaveren, uavhengig av om virksomheten
gjelder statens eller grunneiers mineraler. I loven foreslås det
sikrings- og oppryddingsplikter både på undersøkelses- og driftsstadiet.
Med det nye forslaget skal forpliktelser til sikring og opprydding
i størst mulig grad utføres fortløpende, slik at behovet i forbindelse
med avslutningen av driften blir minst mulig.
I samsvar med forslaget i høringsnotatet vil departementet innføre
en oppryddingsplikt i den nye mineralloven. Forslaget støttes av
høringsinstansene.
I høringsbrevet stilte departementet spørsmål om det er behov
for en eller annen form for garantiordning, samtidig som høringsinstansene
ble bedt om å gi sine innspill på hvordan en slik ordning bør organiseres.
Utelatt sikring og opprydding etter endt mineralvirksomhet er
et problem som dukker opp jevnlig, og da ofte med store samfunnsmessige
konsekvenser. Mange av høringsinstansene mener det er nødvendig å
etablere en form for garantiordning for sikring og opprydding. Ingen
har uttalt seg negativt til dette. Departementet vil derfor arbeide
videre med den konkrete utformingen av en slik ordning. Den konkrete
utformingen av garantiordningen vil bli regulert i forskrifts form
i samarbeid med næringen og andre berørte parter.
Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet ser
behovet for å vurdere alternativer med sikte på å unngå overlapping
av garantistillelse etter mineralloven og forurensningsloven. Det vil
bli arbeidet videre med å finne løsninger som kan ivareta myndighetenes
behov for å ha tilstrekkelige garantier for sikring og opprydding
samtidig som næringens interesser i å unngå overlappende plikter
må ivaretas.
I proposisjonens kapittel 14 gjennomgås minerallovens regler
for å få frem hvordan reglene ivaretar samiske interesser ved mineralaktivitet.
Dette gjelder de generelle reglene i loven og også egne regler som foreslås
for Finnmark. Sistnevnte er en videreføring av reglene i bergverksloven
for Finnmark, som ble vedtatt sammen med finnmarksloven og trådte
i kraft 1. juli 2006.
Samerettsutvalgets innstillinger, NOU 2007:13 Den nye sameretten
og NOU 2007:14 Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til
Troms, er sendt på en omfattende høring frem til 15. april 2009.
Hensynet til en helhetlig vurdering og behandling tilsier at det
ikke bør gjøres lovendringer som forskutterer innholdet og utfallet
av denne prosessen. Eventuelle endringer i mineralloven vil bli
gjennomført så snart det er tatt endelig stilling til disse spørsmålene
gjennom vurderingen av forslagene som er på høring.
Departementet har hatt konsultasjoner med Sametinget om forslag
til ny minerallov. Det har vært avholdt fem konsultasjonsmøter i
perioden januar 2007 til juni 2008. Det har ikke vært mulig å komme frem
til enighet om helheten i lovforslaget. Uenigheten har i hovedsak
dreid seg om utformingen av bestemmelsen om urfolksvederlag ved
mineralvirksomhet og spørsmålet om det skal gis egne regler for ivaretakelse
av samiske interesser utenfor Finnmark nå, eller i forbindelse med
oppfølgingen av Samerettsutvalget II.
Sametinget behandlet saken i plenum 28. november 2008 (sak 47/08).
Sametinget ga ikke samtykke til lovforslaget. Det fremgår av plenumsvedtaket
at Sametinget heller ikke kan gi sin tilslutning til de aktiviteter
lovforslaget søker å regulere. Sametinget ber i plenumsvedtaket
om gjenåpning av konsultasjonene, og at regjeringen søker å finne
omforente løsninger i samråd med Sametinget. Departementet ser ikke
at det er grunnlag for å gjenåpne konsultasjonene og viser til at
de ble avsluttet fordi det ikke var utsikt til å oppnå enighet.
Departementet har også avholdt konsultasjoner med Norske Reindriftsamers
Landsforbund (NRL). NRL ønsker en ny minerallov nå, men organisasjonen
vil ha med en regulering av samiske interesser ved mineralvirksomhet
i områdene utenfor Finnmark. Med unntak av dette punktet er det
enighet om lovforslaget.
Minerallovens formål er å fremme en fornuftig bruk av samfunnets
mineralressurser innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.
Loven skal også ivareta samiske interesser ved mineralaktivitet.
For å sikre dette foreslår departementet egne regler i loven med
blant annet følgende bestemmelser for Finnmark: § 17 om undersøkelsesrett,
§ 30 om utvinning, § 43 om driftskonsesjon og § 58 om urfolksvederlag
i form av forhøyet grunneieravgift.
Det er ikke et krav etter folkeretten at urfolksrettigheter og
-interesser skal fremgå av minerallovens formålsbestemmelse. Departementet
er imidlertid opptatt av å synliggjøre og slå fast uttrykkelig i
lovens innledningskapittel de samiske interessene og -rettighetene
knyttet til mineralvirksomhet. Det foreslås derfor i § 2 en bestemmelse
om ivaretakelsen av samiske interesser. Departementet legger til
grunn at den nye bestemmelsen i lovens innledningskapittel bidrar
til å oppfylle de folkerettslige forpliktelsene ved at de samiske
interessene blir synliggjort i mineralloven på en klar og utvetydig
måte.
Når det gjelder regulering av forholdet til folkeretten er det
for Sametinget svært viktig at det foretas en inkorporering av ILO-konvensjon
nr. 169 på linje med blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske
rettigheter.
Departementet viser til at folkeretten er i utvikling, og at
det er en lovgiveroppgave å vurdere hvordan denne utviklingen bør
tas inn i norsk rett og tilpasses denne. Det er fortsatt uklarheter
om tolkningen av ILO-konvensjonen. Etter departementets mening bør
det derfor ikke tas inn en bestemmelse om begrenset inkorporering
av ILO-konvensjonen i den nye mineralloven. Sett i forhold til områder
med samiske interesser utenfor Finnmark avventes dessuten en oppfølging
av forslagene fra Samerettsutvalget II med blant annet forslag til
nye regler ved mineralaktivitet.
Departementet vil likevel understreke at mineralloven skal anvendes
i samsvar med folkerettsforpliktelsene for å ivareta samiske interesser.
Det foreslås derfor tilsvarende formulering som i den nye reindriftsloven
§ 3.
Sametinget understreker sitt standpunkt om at samene ikke har
akseptert at staten har eiendomsretten til de mutbare mineralene.
Prinsipielt mener Sametinget at retten til land og vann i samiske
områder tilhører det samiske folk. Sametinget vil imidlertid i denne
sammenhengen ikke motsette seg at loven legger opp til å opprettholde
skillet mellom mutbare mineraler.
Departementet viser til at bergregalet der staten har eiendomsretten
til de mutbare mineralene på annen manns grunn har lange historiske
tradisjoner i Norge. Det er ønskelig å videreføre dette også i den nye
mineralloven. En videreføring av prinsippet om bergregalet og første
finners rett i den nye mineralloven vil ikke stride mot folkeretten.
For øvrig vil departementet sørge for at folkerettens krav ved behandling
av saker knyttet til statens mineraler blir tatt inn i den nye mineralloven.
Dette gjelder blant annet hørings- og vektleggingsreglene.
Sametinget vil ha en samtykkemyndighet ved mineralvirksomhet
som kan få vesentlige virkninger for samisk kultur, næringsutøvelse
og samfunnsliv. Dette vil være den klareste måten å sikre at loven udiskutabelt
er innenfor folkerettslige rammer. En slik bestemmelse går etter
Sametingets mening ikke ut over gjeldende rett siden staten uansett
ikke kan tillate tiltak som gjør det umulig eller vesentlig vanskeligere
for samene å fortsette å utnytte områder de bruker eller eier annet
enn gjennom et samtykke fra Sametinget og berørte samer.
Departementets utgangspunkt har vært å flytte reglene i bergverksloven
§ 22 a over i den nye mineralloven. Dette vil innebære at den nye
loven vil få regler om bred høring av samiske organisasjoner, vesentlig
vektlegging av samiske interesser og klagerett til Kongen i statsråd
med oppsettende virkning. Sametinget kan, i tillegg til å avgi høringsuttalelse
i saken, også kreve saken brakt inn for departementet og i siste
instans Kongen i statsråd. I undersøkelsessaker, som er enkeltsaker,
er departementet av den oppfatning at dette er en hensiktsmessig
ordning.
Det er fastsatt egne konsultasjonsprosedyrer som gjelder mellom
statlige myndigheter og Sametinget. Det følger av § 2 at konsultasjonsprosedyrene
gjelder generelt i saker som vil kunne påvirke samiske interesser
direkte. Om undersøkelsesarbeider vil være konsultasjonspliktige
må vurderes i den enkelte sak.
Det er den norske stat som står ansvarlig for å overholde folkerettsforpliktelsene
overfor samene. Avveiningen av de forskjellige interessene i en
konkret sak og beslutningsmyndigheten er det derfor naturlig å plassere
hos departementet.
Departementet ser behov for enkelte endringer i hørings- og vektleggingsreglene,
slik Sametinget også peker på.
Kretsen av de som skal høres i Finnmark foreslås videreført fra
bergverksloven, men med enkelte endringer. Når det er de samiske
interessene som skal kartlegges er det tilstrekkelig å høre bruker
av grunnen, grunneier (som oftest Finnmarkseiendommen), Sametinget,
distriktsstyret og områdestyret for reindriften og kommunen.
Det er etter departementets oppfatning viktig at den som skal
undersøke i et område setter seg inn i de stedlige forhold for å
skaffe seg oversikt over annen aktivitet i området. Dette omfatter
også samiske interesser. Samisk bruk og kunnskapen om denne er ofte
ikke nedtegnet skriftlig. Undersøker må derfor påregne å kontakte
lokale brukere, for eksempel reindriftsiidaer, for å få opplysninger
om deres bruk av det aktuelle området. Departementet antar at undersøker
også bør kontakte Sametinget og/eller andre samiske organisasjoner
i tilfelle de kan ha områdespesifikk informasjon som kan være av
betydning for undersøker. Tilsvarende vil kunne gjelde for samene som
vil ha en egeninteresse i å bidra til å synliggjøre sine interesser
i området da opplysninger om samisk bruk vil være en del av beslutningsgrunnlaget
til Direktoratet for mineralforvaltning/departementet.
Sametinget mener at hørings- og vektleggingsreglene bør endres
slik at Sametinget skal konsulteres med den hensikt å oppnå samtykke.
De samme saksbehandlingsbestemmelsene må gjelde for utvinning som
for undersøkelser, slik departementet også legger opp til. Sametinget
har i konsultasjonsprosessen vært åpen for en minimumsløsning med
innarbeiding av konsultasjonsforpliktelsene i mineralloven.
Departementets utgangspunkt i den nye mineralloven har vært å
videreføre hørings- og vektleggingsreglene i bergverksloven.
Ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til utvinning i
Finnmark vil vektleggingsregelen være viktig for å ta hensyn til
samiske interesser. I tillegg til reglene i mineralloven vil Sametingets
retningslinjer om endret bruk av utmark bli lagt til grunn ved vurderingen
av søknaden dersom arbeidene innebærer endret bruk av utmark. Statlige
myndigheter er forpliktet til å følge disse. Departementet vil bemerke at
folkeretten setter skranker for hvilke inngrep som kan skje i områder
med urfolk.
Tilsvarende som ved undersøkelse kan blant annet Sametinget bringe
saken inn for departementet til avgjørelse og også klage til Kongen
i statsråd.
Sametinget ser det som svært problematisk å videreføre bergverksloven
§ 42 i en ny minerallov. Bestemmelsen er en videreføring av det
som ble foreslått i Ot.prp. nr. 53 (2002–2003), hvor en anerkjennelse
av samiske rettigheter samt kartlegging av disse rettighetene ikke
lå inne i forslaget.
Det er uenighet mellom Sametinget og departementet om ILO-konvensjonen
artikkel 15. Departementet deler ikke Sametingets syn om at et urfolksvederlag
skal kanaliseres til et fond under forvaltning av Sametinget.
Det er Sametingets klare syn at artikkel 15(2) ikke stiller krav
om at urfolket må ha del i grunneierretten for et område for å ha
rett til fordeler og kompensasjon. Forpliktelsen omfatter "vedkommende folk".
Etter Sametingets syn er det heller ingenting i ordlyden i artikkel
15(2), jf. artikkel 13(2) som innebærer at det geografiske virkeområde
for nytteverdi og erstatning er snevrere enn for de øvrige delene
av artikkel 15, som ikke er begrenset til områder hvor urfolks eierrettigheter
skal anerkjennes, men også gjelder områder hvor bruksretten skal
sikres. Sametinget ser det derfor som helt nødvendig at bestemmelsen
om urfolksvederlag formuleres slik at den omfatter både eiere og
bruksrettshavere i alle de tradisjonelle samiske områdene, ikke
bare Finnmark.
NRL er opptatt av at urfolksvederlaget må komme brukerne av området
som berøres av mineralvirksomheten til gode.
Etter gjeldende bergverkslov § 42, som ble vedtatt gjennom finnmarksloven,
tilfaller urfolksvederlaget Finnmarkseiendommen. Dette foreslås
videreført i mineralloven. I loven er dette foreslått som en forhøyet
grunneieravgift og kommer i tillegg til den ordinære grunneieravgiften.
Når det gjelder Sametingets syn om at grunneier ikke har rett på
urfolksvederlaget, vil departementet bemerke at det avgjørende må
være at valg av løsning ivaretar urfolksinteressene. Den formelle
eierposisjonen kan neppe være avgjørende her. Med bakgrunn i folkeretten
er en løsning der Finnmarkseiendommen mottar urfolksvederlaget
vurdert å tilfredsstille ILO-konvensjonen.
Konsultasjonene med Sametinget og NRL viser at det er uenighet
mellom departementet, Sametinget og NRL om minerallovens virkeområde
utenfor Finnmark. Departementets oppfatning er å avvente oppfølgingen
av innstillingen til Samerettsutvalget, mens Sametinget og NRL mener
at det skal gis regler i mineralloven nå.
Forslagene fra Samerettsutvalget II omfatter nye regler for mineralvirksomhet
i samiske bruksområder utenfor Finnmark. Disse forslagene er en
del av den pågående høringen av forslagene til SRU II. Før høringen
er avsluttet, høringsuttalelsene vurdert og forslagene er sluttbehandlet
vil departementet derfor ikke foreslå egne regler for samisk medvirkning
ved mineralaktivitet i områder utenfor Finnmark. Derimot kan det
bli behov for å endre mineralloven på et senere tidspunkt som ledd
i oppfølgingen av SRU II som ledd i en helhetlig vurdering av samiske
rettigheter.
Gjeldende ekspropriasjonsregler har ikke egne bestemmelser som
er spesielt utformet med sikte på ivaretakelse av samiske interesser.
Departementets utgangspunkt har vært å videreføre ekspropriasjonsbestemmelsene
og å ivareta samiske interesser som del av den interesseavveiningen
ekspropriasjonsmyndigheten foretar. Sametinget har imidlertid under
konsultasjonene påpekt at dette ikke er tilstrekkelig for å ivareta
samiske interesser.
Departementet har vurdert forslaget fra Sametinget og kommet
til at det bør foreslås en ekspropriasjonsbestemmelse med en vektleggingsregel
etter mønster av vektleggingsregelen for statens mineraler.
Gebyrer bør etter departementets mening innføres på de områdene
der Direktoratet for mineralforvaltning foretar formell behandling
av søknader og godkjenningssaker for enkeltaktører i næringen. Eksempler
på gebyrbelagte tjenester er kravet om driftskonsesjon og behandling
av søknader om rettigheter til undersøkelse og utvinning av statens
mineraler.
Departementet vil fremme forslag til fastsettelse av gebyrstrukturen
i forskrift. Departementet vil ved gebyrfastsettingen legge vekt
på selvkostprinsippet for de tjenester Direktoratet for mineralforvaltning yter
til mineralnæringen.
Tilsynsaktivitetene i Bergvesenet ligger i dag på et vesentlig
lavere nivå enn det ny minerallov legger opp til. Bergvesenets tilsynstjenester
har inntil nå ikke vært gebyrbelagt. Det foreslås derfor en generell hjemmel
i § 55 for å kreve gebyrer for utgifter knyttet til tilsyn. Departementet
viser til at det er vanlig at offentlige etater gebyrbelegger slike
tjenester.
Departementet vil fastlegge nivå og strukturen på tilsynsgebyrene
i forskrift.
Det er i dag to årsavgifter til staten; årsavgift for muting
(undersøkelsesrett) og årsavgift for utmål (utvinningsrett). Departementet
foreslår å videreføre gjeldende rett, med to årsavgifter til staten
og slik at manglende betaling av avgiftene medfører at retten til
undersøkelse eller utvinning bortfaller innen en viss tid. Årsavgiftenes
størrelse fastsettes i forskrift som i dag. Det gir enkle prosedyrer
ved avgiftsendringer og mulighet for å bruke differensierte avgifter.
Grunneieren får i dag 1 promille av verdien av alt som driveren
bryter ut fra rettighetsområdet (utmålet), og som han omsetter.
I dag er det fastsatt et tak på maksimum 30 000 kroner per rettighetsområde. Mineralforetaket
er unntatt fra avgiftsplikt i de to første driftsårene på forekomsten.
Prinsippet om at grunneier skal tilgodeses gjennom årsavgift foreslås videreført
i ny lov.
Grunneiers kompensasjon må stå i forhold til det rettighetsmessige
tap og den praktiske ulempe som vedkommende påføres. Departementet
mener dermed at grunneiere bør tilstås en høyere kompensasjon enn
i dag, og foreslår å heve avgiften som utvinner av statens mineraler
skal betale til grunneieren. Departementet har vurdert næringens
synspunkter. Samtidig ønsker departementet å styrke grunneiers stilling.
Det foreslås derfor en økning til 0,5 prosent, som er en vesentlig
økning sammenlignet med dagens situasjon, samtidig som det foreslås
å bedre den økonomiske kompensasjonen til grunneiere ved å oppheve
ordningen med maksimalbeløp per rettighetsområde.
Departementet opprettholder forslaget om at årsavgift skal betales
av omsetningsverdien fra det første året forekomsten er i drift.
Det vil bli utarbeidet forskrifter om beregningsmetoden for årsavgifter samt
for hvordan beregningen skal dokumenteres av utvinner. Forhøyet
grunneieravgift i Finnmark vil også bli fastsatt i forskrift. Departementet
legger til grunn at tillegget som følge av en forhøyet grunneieravgift
maksimalt bør utgjøre et beløp tilsvarende den ordinære grunneieravgiften.
For å oppnå formålene med mineralloven foreslår departementet
at loven også gjøres gjeldende for mineralvirksomheter som er i
drift ved lovens ikrafttredelse.
Med den nye loven skal alle drivere behandles likt og ha samme
plikter knyttet til driften. Lovens bestemmelser om sikrings- og
oppryddingsplikt vil derfor gjelde også for eksisterende drivere
uten behov for overgangsbestemmelser. I forbindelse med forskrifter
til loven vil departementet innføre en garantiordning for å sikre
oppfyllelse av disse pliktene. Her kan det være behov for overgangsordninger
for eksisterende bedrifter, og departementet vil vurdere det nærmere
i forbindelse med forskriftsarbeidet.
En rekke bergverksvirksomheter driver i dag uten noen form for
kompetansekontroll med driveren, og det stilles få eller ingen krav
til driften. Departementet foreslår som utgangspunkt at alle drivere innen
fem år fra lovens ikrafttredelse skal omfattes av driftskonsesjonsordningen.
Virksomheter med konsesjon etter annet lovverk omfattes ikke av
den nye driftskonsesjonsordningen.
I Finnmark innføres det nye regler om at muter må søke Direktoratet
for mineralforvaltning før det kan iverksettes undersøkelsesarbeider
og utvinningsarbeider, se lovens § 17 og § 30. Dette kravet vil
også gjelde for eksisterende mutinger og utmål i Finnmark og bidra
til å ivareta samiske interesser ved slike aktiviteter.
Årsavgiften til grunneier ved drift på statens mineraler foreslås
økt betydelig. Departementet foreslår at det gis en forskrift slik
at eksisterende drivere får en overgangsperiode med gradvis opptrapping
av avgiften til lovens nivå.
Undersøkernes rettigheter styrkes i lovforslaget. For grunneiernes
mineraler blir det klarere regler for undersøkerens rettslige stilling.
Spesielt kan nevnes at ekspropriasjonsreglene vil ivareta undersøkerens rettigheter
bedre enn i dag uten at grunneierens eller brukerens rettigheter
reduseres vesentlig.
De nye reglene innebærer at en del foretak pålegges nye plikter.
Etter departementets syn vil imidlertid det store flertallet av
foretakene få fordeler av den nye godkjennings- og tilsynsordningen.
Det er lagt vekt på å unngå "monopolisering" av områder og potensielle
forekomster som ikke faktisk utvinnes. To viktige tiltak i denne
retning vil være progressive satser for årsavgifter på undersøkelses- og
utvinningsretter, samt karantenetid på ett år for et foretak som
gir slipp på en undersøkelsesrett.
Etter departementets mening vil det nye regelverket styrke konkurranseforholdene,
bidra til administrative forenklinger og gi større forutsigbarhet
for mineralforetakene.
For mineralforetakene vil det kunne bli økte kostnader ved gjennomføring
av sikrings-, oppryddings- og miljøtiltak.
Etter departementets mening vil mineralforetakene likevel totalt
sett kunne forvente å få en positiv økonomisk effekt av endringene
i lovverket.
Loven vil ikke influere på grunneiers inntekter fra uttak på
forekomstene av grunneiers mineraler. Loven med forskrifter regulerer
derimot størrelsen på de inntekter som grunneierne skal ha fra mineralforetakenes
drift på statens mineraler.
Innføring av leterett også etter grunneiers mineraler representerer
formelt en innskrenkning av rettighetene til grunneierne.
Bestemmelsene som gir undersøker mulighet til å få tilgang til
forekomsten ved ekspropriasjon, kan ses som en viss formell innskrenkning
av grunneiers rettigheter. Samtidig vil grunneier, hvis vilkårene
for ekspropriasjon er til stede, tilkjennes erstatning i samsvar
med prinsippet om markedspris. Andre regelendringer som indirekte
kan få betydning for grunneier er kravene til bergfaglig forsvarlig
drift i samsvar med godkjent driftsplan, kravene til sikring og
opprydding samt utvidet tilsyn. Sammen med krav om avsetning av
midler til opprydding er dette bestemmelser som entydig vil være
til grunneiers fordel.
Flere bestemmelser i loven sikrer at samiske organer deltar ved
behandlingen av mineralsaker. Dette omfatter retten til å bli hørt
og til å klage på vedtak opp til Kongen i statsråd. Det er også
forlenget varslingsfrist ved leting i Finnmark, og foretakene blir pålagt
et utvidet dokumentasjonskrav for å belyse mineralvirksomhetens
konsekvenser for samisk kultur og samisk næringsvirksomhet.
Det er for offentlige myndigheter egne regler om utøvelsen av
forvaltningsskjønnet i mineralsaker ved at det skal legges vesentlig
vekt på samiske interesser ved vurderingen av om mineraltillatelser
skal gis (statens mineraler). Reglene gjelder i Finnmark og vil
få betydning dersom det skal gjennomføres mineralaktiviteter i Finnmark.
Bergvesenet vil endre navn til Direktoratet for mineralforvaltning
med Bergmesteren for Svalbard (Direktoratet for mineralforvaltning).
Navneskiftet innebærer ingen endringer i etatens tilknytningsform eller
organisering.
Etatens eksisterende oppgaver vil i all hovedsak bli videreført.
Direktoratet vil også få nye oppgaver som følge av den nye loven,
herunder ansvaret for den nye ordningen med driftskonsesjon. Ved
at den nye loven skal dekke tilsyn med alle mineraluttak i landet,
vil Direktoratet få langt flere tilsynsobjekter enn i dag. Direktoratet
vil også bli tillagt ekspropriasjonsmyndighet på undersøkelsesstadiet.
Bergvesenet har i dag 18 stillinger. Et eventuelt behov for økt
bemanning vil bli håndtert i ordinære budsjettprosesser.