I proposisjonen fremmer departementet forslag om endringer i
vaktvirksomhetsloven 2001. Proposisjonen følger opp rapporten "Gjennomgang
av regelverket om vaktvirksomhet – forslag om endringer" som ble
avgitt i juni 2008.
Det foreslås en egen formålsbestemmelse, hvoretter formålet med
loven er å ivareta rettssikkerheten til publikum, sikre god kvalitet
på tjenestene, legge til rette for effektiv offentlig kontroll,
samt hindre vaktvirksomhet som på grunn av sin militære eller annen
sikkerhetsmessige karakter er uforenlig med vaktvirksomhetsloven
og for øvrig er ulovlig eller i strid med internasjonal rett.
Departementet foreslår videre å utvide lovens virkeområde slik
at egenvakthold blir omfattet av loven. Hensikten er blant annet
å forebygge omgåelse av loven ved at vakttjeneste organiseres som
egenvakthold. Dernest foreslås det at selskaper som driver opplæring
i vaktvirksomhet omfattes av loven, slik at en får kontroll med
hvem som forestår slik opplæring.
Departementet mener det er behov for å styrke vekterutdanningen,
ved å heve utdanningsnivået både kvalitets- og kvantitetsmessig.
Det foreslås tatt inn i loven hvilke deler utdanningen skal bestå
av. Ingen skal få arbeide selvstendig som vekter uten tilstrekkelig
opplæring. Utdanningskravene bør i utgangspunktet også gjelde for
deltidsansatte og midlertidig ansatte.
Departementet fremsetter flere forslag som skal bidra til en
bedre kontroll med vektere og vaktforetakene. Tillatelses- og kontrollmyndigheten
(politiet) skal hvert år kontrollere foretakene basert på innrapportering.
Herunder skal det foretas vandelskontroll av de som utfører vakttjeneste
eller som har oppgaver direkte knyttet til vaktvirksomhet, samt
av de øvrige persongruppene som er omfattet av vandelskravet i vaktvirksomhetsloven.
Samtidig foreslås en utvidelse av personkretsen som skal omfattes
av vandelskravet, slik at også eiere og andre personer som har vesentlig
innflytelse på virksomheten må oppfylle kravet om tilfredsstillende vandel.
En slik bestemmelse vil være et virkemiddel mot at kriminelle kan
opprette vaktforetak og slik få tilgang til sensitive opplysninger
mv. som kan misbrukes i kriminell virksomhet. I forlengelsen av
dette foreslås det at endring i eierskap må meldes til tillatelses-
og kontrollmyndigheten.
Departementet foreslår også, etter modell fra serveringsloven,
å lovfeste en meldeplikt for skatte- og avgiftsmyndighetene, tollvesenet
og Arbeidstilsynet til politiet, dersom disse avdekker forhold som
antas å være av vesentlig betydning for vurderingen av om en tillatelse
til å utøve vakttjenester skal trekkes tilbake.
Departementet mener at politiet bør ha en plikt til å varsle
selskapene om ansatte som mellom kontrolltidspunktene har begått
alvorlig kriminalitet eller som er under etterforsking av sådan
såfremt dette ikke vil skade etterforskingen.
For at politiet skal kunne utføre sin funksjon som tillatelses-
og kontrollmyndighet på en hensiktsmessig og effektiv måte, foreslås
det innført et nytt landsdekkende elektronisk vaktvirksomhetsregister.
Endelig foreslås det å stille tydeligere krav til uniformering
og legitimering. Uniform skal kun bæres i aktiv tjeneste og det
skal fremgå av uniformen om personen er godkjent vekter eller under
opplæring, i tillegg skal tillatelses- og kontrollmyndigheten også
godkjenne uniformering av materiell. I tilknytning til legitimering
mener departementet at det bør innføres et standardisert vekter
ID-kort med tjenestenummer på vekter, og at dette kortet skal bæres
synlig.
Departementet legger til grunn at forslaget vil medføre økte
utgifter for politiet til kontrollvirksomheten, herunder blant annet
til etablering av et landsdekkende vaktforetakregister. Det foreslås
derfor et årlig gebyr knyttet til kontrollen.
I kapittel 2 gjennomgås bakgrunnen for lovforslaget.
Gjeldende lov har ingen formålsbestemmelse som angir hvilke sentrale
hensyn loven skal ivareta. Arbeidsgruppen har derfor funnet det
hensiktsmessig å utforme en formålsbestemmelse.
Departementet mener loven bør ha en formålsbestemmelse, og slutter
seg til de formål som arbeidsgruppen har kommet frem til. Bestemmelsen
vil framheve og skape bevissthet om de viktigste hensyn som loven
skal ivareta, og gi en anvisning på de sentrale funksjonene til
loven. Formålet vil videre være et moment ved tolkningen av lovens
øvrige bestemmelser, særlig ved bestemmelsene som legger opp til en
skjønnsutøvelse.
Det følger av vaktvirksomhetsloven at loven gjelder for ervervsmessig
vaktvirksomhet, det vil si utførelse av vakttjenester mot vederlag.
Både vakttjenester som tilbys av private og av forvaltningsorgan reguleres
av loven. Loven gjelder ikke for egenvakthold, nabohjelp eller andre
vaktoppdrag som utøves sporadisk og har lite omfang.
Arbeidsgruppen foreslår at egenvakthold omfattes av lovens virkeområde.
Departementet viser til at spørsmålet om egenvakthold skal omfattes
av loven eller ikke, har vært diskutert tidligere både i forbindelse
med innføringen av den første loven om vaktvirksomhet og ved den senere
lovrevisjonen. Begge gangene falt man ned på at egenvakthold ikke
skulle omfattes.
Mange kan ha mer eller mindre treffende begrunnelser for at nettopp
egen virksomhet ikke skal omfattes, og departementet har forståelse
for enkelte av motargumentene som har kommet i høringsrunden. Departementet
mener likevel at hensynet til likebehandling og ensartethet må være
avgjørende, og fraråder derfor at man i stor grad åpner opp for
unntak eller skiller mellom offentlig og privat virksomhet.
Når departementet har vurdert unntak er det særlig vektlagt hvordan
annet regelverk har regulert vaktholdet. Havner og havneterminaler
er omfattet av ISPS regelverket (International Ship and Port Facility
Security Code).
For havner og havneterminaler mener departementet at det bør
kunne skilles mellom den behandlingen som omfatter gods og den mer
publikumsrettede behandlingen som skjer ved cruise- og passasjerterminalene.
Det er særlig den publikumsrettede aktiviteten som vil kreve opplæring
i forhold til behandling av publikum. Det er i dag for eksempel
ikke gitt regler for hvordan kroppsvisitasjon skal foregå da dette
i dag utføres av innleide vaktselskaper. Departementet mener derfor
at denne delen av virksomheten bør omfattes av vaktvirksomhetsloven,
men ser ikke av samme grunn behov for at loven skal omfatte godsterminalene.
Formålet med vaktvirksomhetsloven anses tilstrekkelig ivaretatt
med et slikt skille og departementet går derfor inn for at skip
og godsterminaler som omfattes av ISPS-regelverket unntas fra vaktvirksomhetsloven.
Når det gjelder Norges Bank og egenvakthold, må dette også ses
i sammenheng med bevæpning av vaktstyrken i Norges Bank. Norges
Bank står i en særstilling som statsinstitusjon. Et anslag mot Norges Bank
vil derfor måtte bli å vurdere som mer alvorlig enn et anslag mot
en ordinær bank. Departementet er derfor enig i at sikkerheten rundt
banken og transport av verdier til og fra banken bør ha et særlig
sikkerhetsmessig vern. Departementet går inn for at man gjør unntak
for Norges Banks vaktstyrke, men legger til grunn at bruk av ordinære
vektere utover egen vaktstyrke omfattes av loven enten disse er
innleid av et vaktselskap eller banken selv skulle ønske å tilsette slikt
personell.
Departementet går av disse grunner inn for at lovens virkeområde
for øvrig utvides til å omfatte egenvakthold.
Departementet ser at det kan være behov for å foreta nærmere
avgrensninger i regelverket av hva som ligger i begrepet egenvakthold,
og legger til grunn at dette bør vurderes i forbindelse med utarbeidelsen
av ny forskrift.
Vaktvirksomhetsloven er ikke gjort direkte gjeldende for Svalbard,
men det er tatt inn en hjemmel for Kongen til å fastsette i forskrift
om loven skal gjøres gjeldende for Svalbard.
I den senere tid har det foregått vaktvirksomhet på Svalbard,
først og fremst på Svalbard lufthavn Longyear. Departementet har
derfor startet arbeidet med å vurdere om hele eller deler av vaktvirksomhetsloven
bør få anvendelse på øygruppen, og om det er behov for å gi eventuelle
særregler. I forbindelse med dette arbeidet foreslår departementet
å endre hjemmelsbestemmelsen. Endringen medfører at Kongen ikke
bare kan fastsette i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende,
men også kan gi særlige regler for Svalbard dersom det er behov
for dette under hensyn til de stedlige forhold. En slik bestemmelse
anses som hensiktmessig og fleksibel for å kunne gi regler som passer
godt til forholdene på øygruppen.
Tillatelse til å utøve vaktvirksomhet kan i dag gis til foretak
og til innehaver av enpersonsforetak. Foretaket må være registrert
i Foretaksregisteret for at tillatelse skal gis. Enpersonsforetak
må være registrert i Enhetsregisteret. Foretaket må ha fast forretningssted
i riket. Loven stiller dessuten personlige krav til innehaver av
enpersonsforetak: Vedkommende må være fylt 21 år, ha tilfredsstillende
vandel, være statsborger i stat som er part i EØS-avtalen og ikke
anses uskikket til å utføre vaktvirksomhet på forsvarlig måte i
samsvar med god skikk innenfor bransjen. De samme personlige forutsetningene
må oppfylles av daglig leder dersom foretaket har det, samt styret
i aksjeselskap eller annen sammenslutning med begrenset ansvar og
samtlige fullt ansvarlige deltakere i ansvarlig selskap eller kommandittselskap.
Arbeidsgruppen anser det som uheldig at man i dag ikke stiller
noen krav til eiere av vaktforetak. Arbeidsgruppen ønsker å sikre
at personer som har reell innflytelse på foretaket har tilfredsstillende
vandel, og foreslår at personer som har vesentlig innflytelse på
virksomheten må oppfylle det samme kravet til tilfredsstillende
vandel som de persongrupper som i dag er omfattet av kravet.
Departementet mener at en bestemmelse slik arbeidsgruppen har
forslått, at personer med vesentlig innflytelse på virksomheten
må ha tilfredsstillende vandel, vil være viktig for å kunne kontrollere
hvilke personer som reelt står bak foretaket. Departementet foreslår
en slik utvidelse av bestemmelsen.
Kravene til daglig leder, innehaver av enpersonsforetak, styremedlemmer
i selskap med begrenset ansvar og fullt ansvarlige deltagere i ansvarlige
selskaper, foreslås videreført slik de lyder i dag, men med ett
tillegg. Foruten kravet om skikkethet anser departementet i likhet
med arbeidsgruppen det som viktig å tilføye et krav om nødvendig
tillit. En person kan ha både tilfredsstillende vandel og være skikket
til å utøve vaktvirksomhet, men likevel ikke ha den nødvendige tillit
som er viktig for å drive en slik virksomhet.
Forvaltningsorganer som utøver vaktvirksomhet enten ervervsmessig
eller som egenvakthold bør etter arbeidsgruppens oppfatning oppfylle
de samme kravene som ethvert annet vaktforetak.
Departementet kan vanskelig se at det er gode argumenter for
å stille andre krav til vektere ansatt i forvaltningsorganer enn
for vektere ansatt i private vaktforetak. Departementet er derfor
enig med arbeidsgruppen i at også de ansvarlige i forvaltningsorgan
må ha tilfredsstillende vandel og at de som utfører vaktoppdrag
må oppfylle de samme vilkår om tilfredsstillende vandel og godkjent
utdanning som vektere ansatt i det private.
I motsetning til arbeidsgruppen mener imidlertid departementet
at man bør skille mellom forvaltningsorganets utførelse av egenvakthold
og eventuell ervervsmessige vaktvirksomhet. Departementet finner det
tilstrekkelig for å oppfylle lovens formål at man i forhold til
forvaltningsorganer som utfører egenvakthold kun krever at dette
vaktholdet organiseres innenfor virksomheten som en egen enhet eller
avdeling. Det viktigste er at enheten er organisert på en slik måte
at det er klart hvem som omfattes av vandelskravet (ansatte som
utfører vakttjeneste, leder og personer med vesentlig innflytelse
på virksomheten) og hvem som faller utenfor (personer med andre
oppgaver eller funksjoner). Avgrensningen av hvem som utfører vektertjenester
og andre er sentralt også for hvem som omfattes av utdanningskravene
i vaktvirksomhetsloven.
Vaktvirksomhetsloven oppstiller et krav om tilfredsstillende
vandel. Hvorvidt lovens vandelskrav er oppfylt, beror på en skjønnsmessig
vurdering.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens syn om å videreføre
gjeldende rett med hensyn til innholdet i vandelskravet. Det skal
foretas en individuell vurdering. I "tilfredsstillende" ligger det
intet krav om plettfri vandel, og det bør normalt sees bort fra forhold
av bagatellmessig art.
Departementet finner det viktig at personkretsen som omfattes
av vandelskravet avgrenses på en hensiktsmessig måte, slik at det
ikke er adgang til å innhente politiattest i flere tilfelle enn
det som er nødvendig ut fra formålet med loven. Departementet er derfor
enig i arbeidsgruppens forslag til innsnevring, slik at det ikke
skal være adgang til å vandelskontrollere alle kategorier ansatte
i foretaket med hjemmel i vaktvirksomhetsloven. I praksis vil endringen
innebære at to kumulative kriterier må være oppfylt for at vandelskontroll
skal finne sted. For det første gjelder vandelskravet bare for personer
som "skal tilsettes" i foretak som omfattes av loven. Politiattest
skal kun utstedes når det foreligger et konkret tilbud om stilling
i et vaktforetak. For det andre vil kravet gjelde kun for personer
som "skal utføre vakttjeneste" eller alternativt "har oppgaver direkte
knyttet til vakttjeneste".
Vaktvirksomhetsloven bestemmer at det skal innhentes uttømmende
politiattest til bruk i vurderingen av om lovens vandelskrav er
oppfylt. En uttømmende politiattest inneholder opplysninger om alle straffer,
strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning av straffbare
handlinger som er registrert på vedkommende person. Det gjelder
ingen tidsbegrensning bakover i tid og mildere reaksjoner blir også
tatt med, med unntak av forenklede forelegg.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det fortsatt bør
kunne kreves uttømmende politiattest, men man mener at dette bør
fremgå av loven. Departementet foreslår videre at det gis en hjemmel
for at det kan kreves utvidet politiattest, slik at det kan anmerkes
verserende saker på politiattest som skal utstedes til personer
som skal arbeide i vaktforetak. Nærmere regler om hvilke forhold
som bør anmerkes på utvidet attest bør fastsettes i forskrift.
Foretaket plikter å sørge for at de ansatte oppfyller kravene
fastsatt i lov og forskrift. For at det skal være mulig å følge
opp etter ansettelse, kan arbeidsgiver be om ny politiattest etter
at en person er ansatt når det foreligger "særlige grunner".
Departementet foreslår på linje med arbeidsgruppen at politiets
rett til å varsle foretaket endres til en plikt. Departementet er
videre enig med de høringsinstansene som har foreslått at denne
plikten fastsettes i lov.
En grunnleggende forutsetning for at meldeplikten fungerer i
praksis er at det opprettes et funksjonelt register. Uten et slikt
register vil det til en viss grad avhenge av tilfeldigheter om politiet
har kunnskap om vedkommende er vekter eller ikke. Vaktvirksomhetsregisteret
må ha en kobling til de registrene i politiet som er relevante i
forhold til varslingspliktens innhold.
Etter gjeldende rett må person som skal utføre vaktvirksomhet
være fylt 18 år. Unntak er fastsatt for lærling. Arbeidsgruppen
foreslår at unntaket for lærlinger som i dag fremgår av forskriften
tas inn i loven.
Departementet er uenig med arbeidsgruppen i at man bør flytte
unntaket fra alderskravet for lærlinger inn i loven. Departementet
mener at unntaksbestemmelsen bør fjernes. Etter departementets syn
bør alderskravet på 18 år gjelde for alle som skal utføre ansvarlig
tjeneste, det vil si selvstendig tjenesteutførelse uten tilsyn eller
oppfølging ved fysisk tilstedeværelse av en godkjent vekter. Opplæring
kan skje før personen er fylt 18 år.
I medhold av vaktvirksomhetsloven er det fastsatt i forskrift
at godkjenning og kontroll med vaktselskapene utføres av politidistriktene.
Loven forutsetter at tillatelses- og kontrollmyndigheten skal kontrollere
at vaktforetak driver i samsvar med bestemmelser gitt i eller i
medhold av loven. Alle vaktselskap skal innen utløpet av mars hvert
år sende en rapport til politiet. I rapporten skal det redegjøres
for foretakets virksomhet foregående år.
I rapporten lanserer arbeidsgruppen sin ideelle løsning for kontrollen;
en sentral myndighet som forestår innvilgelse av tillatelser og
kontroll av vaktforetakene. Fordelen med en slik løsning vil etter
arbeidsgruppens syn være blant annet enhetlig og kvalitetsmessig
god saksbehandling og kontroll. Arbeidsgruppen erkjenner likevel
at dette ikke vil være et realistisk forslag i denne omgang. Arbeidsgruppen foreslår
en presisering i lovteksten av at det er politiet som er tillatelses-
og kontrollmyndighet. I forlengelsen av dette foreslår arbeidsgruppen
at det tas inn i lovteksten at det skal utføres en årlig kontroll
av vaktforetakene på bakgrunn av foretakenes rapporteringsplikt.
Departementet går som utvalget inn for å presisere at politiet
er tillatelses- og kontrollmyndighet, men mener at det bør fremgå
at det i utgangspunktet er politidistriktene ved politimesteren
som er ansvarlig tillatelses- og kontrollmyndighet.
Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at det presiseres
at det skal foretas en årlig kontroll av tillatelses- og kontrollmyndigheten.
Politiet skal kun foreta den kontrollen av vaktforetakene som
vaktvirksomhetsloven legger opp til, det vil si kontroll av at kravene
til å utøve vaktvirksomhet er oppfylt.
Departementet mener derfor at det ikke oppstår uklare grenser
mellom hvem som skal utføre de forskjellige kontrollene. Nærmere
bestemmelser om politiets årlige kontroll skal fastsettes i forskrift,
og departementet vil der påse at grenser trekkes klart opp.
Vaktvirksomhetsloven fastsetter at vaktforetakene plikter å gi
tillatelses- og kontrollmyndighetene de opplysninger og den informasjon
som er nødvendig for å føre kontroll med at virksomheten drives
i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven.
Arbeidsgruppen foreslår to endringer i gjeldende bestemmelse.
For det første mener arbeidsgruppen at alminnelige krav til foretak
generelt bør ha betydning for muligheten til å få og inneha tillatelse
til vaktvirksomhetsdrift. Det foreslås derfor en henvisning til
at foretakene plikter å gi tillatelses- og kontrollmyndigheten de
opplysninger og den dokumentasjon som er nødvendig for kontroll
av at foretaket ikke driver virksomheten på en måte som vil være
uforenlig med å utøve næringsvirksomhet. Som eksempel nevnes at skatter
og avgifter må være betalt.
For det andre foreslår arbeidsgruppen å innføre en plikt for
foretakene til å vedlegge en liste over ansatte i foretaket i årsrapporten
til kontrollmyndigheten. Listen skal kunne benyttes ved den årlige
vandelskontrollen av ansatte. Arbeidsgruppen mener at nærmere regler
om den årlige kontrollen bør gis ved forskrift.
Departementets forslag er hovedsakelig i overensstemmende med
arbeidsgruppens, likevel med noen mindre justeringer.
Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste en meldeplikt for skatte-
og avgiftsmyndighetene og Arbeidstilsynet til politiet.
Departementet mener at en meldepliktsordning vil være nyttig
både i et forebyggende henseende og som et hjelpemiddel for politiets
utøvelse av kontrollfunksjonen. Eventuelle meldinger om alvorlige forhold
kan få konsekvenser for adgangen til å inneha tillatelse til å utøve
vaktvirksomhet. Departementet går inn for en meldeplikt i tråd med
arbeidsgruppens forslag, men har likevel forståelse for synspunktene til
enkelte høringsinstanser om at det er behov for en nærmere utdyping
og avgrensning av plikten. Dette bør vurderes under utarbeidelsen
av ny forskrift. Meldeplikten avgrenses til forhold som etatene
avdekker i forbindelse med sine egne undersøkelser, og de pålegges
ingen økte undersøkelsesoppgaver. Departementet går inn for å opprettholde
kravet om at opplysningene må være av vesentlig betydning for vurderingen
av om tillatelse skal tilbakekalles.
Departementet er enig i forslaget om at også tollmyndighetene
medtas i bestemmelsen som en etat med meldeplikt til politiet.
I medhold av personregisterloven har Datatilsynet gitt Justisdepartementet
og politiet konsesjon til å føre henholdsvis et sentralt register
og lokale registre over vaktselskaper. Et landsdekkende register
over vaktselskaper ble opprettet 1. april 1995. Registeret har vært
brukt i forbindelse med behandling av søknader, kontroll av virksomheter
og for å gi en oversikt over virksomhetene.
Arbeidsgruppen argumenterer for at dersom man skal ha en effektiv
kontroll med vaktforetakene og deres virksomhet, er det behov for
et sentralt databasert register. Det eksisterende registeret har
ikke tilstrekkelig funksjonalitet til å møte dagens behov. På grunn
av manglende automatikk i oversendelse av informasjon er det også
fare for at registeret ikke er oppdatert til enhver tid. Et nytt
register må etter arbeidsgruppens syn fungere som et saksbehandlingsverktøy.
Dette innebærer behov for registrering av blant annet enkelte sensitive
personopplysninger. I henhold til personopplysningsloven vil dette
medføre krav om konsesjon med mindre man får en egen hjemmel i vaktvirksomhetsloven,
og det foreslås derfor en slik hjemmel.
Departementet viser til arbeidsgruppens beskrivelse av dagens
register, hvor det tydelig fremgår at dette registeret er lite egnet
i kontrollsammenheng. For at politiet skal kunne utøve sin tillatelses-
og kontrollfunksjon på en hensiktsmessig måte er det behov for å
ha fullstendige og oppdaterte opplysninger om vaktforetakene, og
oversikt over hvem som til enhver tid utfører arbeid som vekter.
Et nytt elektronisk og landsdekkende register forutsettes dessuten
å ville ha en effektiviseringsgevinst i form av å lette politiets arbeidsbyrde,
ved at opplysninger som er relevante for utøvelsen av tillatelses-
og kontrollfunksjonen vil være samlet på ett sted. Registeret må
utformes slik at det blir et nyttig hjelpemiddel for saksbehandlingen.
Registeret er i tillegg en sentral forutsetning for at politiet
skal kunne pålegges en plikt til å varsle foretakene om ansatte
som er siktet eller tiltalt for alvorlig kriminalitet. Vaktvirksomhetsregisteret
må derfor også ha en kobling til de politiregistrene som er relevante
i forhold til meldepliktens innhold. I dag beror det til en viss
grad på tilfeldigheter og lokalkunnskap om politiet blir oppmerksom
på at personer under etterforskning eller straffeforfølgning er
ansatt i vaktbransjen.
Departementet foreslår at de sentrale vilkårene for registrering
i og bruken av registeret skal fremgå av loven. Opplysningene i
registeret må være relevante og nødvendige for gjennomføringen av
politiets tillatelses- og kontrollmyndighet. Registeret skal inneholde
opplysninger om alle vaktforetakene og opplysninger om kontrollen
av de enkelte vaktforetakene. I tillegg må registeret inneholde
en oversikt over ansatte i vaktforetakene som utfører vakttjenester
eller som har oppgaver direkte knyttet til vakttjeneste, samt de
personer som må ha tilfredsstillende vandel for at foretaket eller
forvaltningsorganet skal få/inneha tillatelse til å drive vaktvirksomhet
(daglig leder, styrerepresentanter, eiere mv.). Nærmere regler
om hvilke opplysninger som skal registreres om foretakene og de
enkelte persongrupper vil bli fastsatt i forskrift. Likeledes vil
det i forskriften bli gitt regler om hvem som er behandlingsansvarlig,
til hvilket formål opplysningene kan brukes, hvem som skal ha tilgang
til registeret samt regler om innsyn, retting og sletting mv. I
forbindelse med forskriftsarbeidet må det foretas grundige vurderinger
i forhold til de personvernmessige sidene.
Departementet foreslår videre at det lovfestes at en liste over
godkjente vaktforetak skal være offentlig tilgjengelig, slik at
kjøpere av vakttjenester enkelt skal kunne se hvilke foretak som
innehar tillatelse til å tilby vakttjenester og hvilke tjenester
tillatelsen omfatter.
Gjeldende vaktvirksomhetslov angir når en tillatelse til å drive
vaktvirksomhet kan trekkes tilbake. Det kan for det første skje
når innehaveren eller ledelsen i foretaket som har tillatelsen,
eller noen ansatte i foretaket, har gjort seg skyldig i grov eller gjentatt
overtredelse av særskilte vilkår for tillatelsen eller av bestemmelser
fastsatt i eller i medhold av loven. For det andre kan tillatelsen
tilbaketrekkes dersom vilkårene for tillatelsen ikke lenger er oppfylt.
Arbeidsgruppen foreslår at tillatelsen skal kunne trekkes tilbake
dersom eier eller personer med vesentlig innflytelse på virksomheten
har gjort seg skyldig i grov eller gjentatt overtredelse av særskilte vilkår
for tillatelsen eller av bestemmelser fastsatt i eller i medhold
av loven.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om opprydning
ved å innføre adgang til å tilbakekalle tillatelsen til foretak
uten drift. Det er ikke ønskelig at det foreligger en rekke uvirksomme
tillatelser. Foretak som legger ned virksomheten bør ikke lenger
inneha tillatelse til å utøve vaktvirksomhet. Departementet mener
at dersom det ikke har vært aktivitet i foretaket de to siste år,
så er det rimelig at man vurderer tilbakekall av tillatelsen. Tilsvarende gjelder
dersom foretaket har tillatelse til å utøve flere former for vakttjeneste.
Dersom man på et senere tidspunkt skulle ønske å oppta aktiviteten,
må man søke om tillatelse på nytt.
Det kan tenkes at et foretak søker om tillatelse for flere kategorier
vakttjeneste eller om drift i flere politidistrikter enn de har
kvalifikasjoner og ressurser til å betjene. Det bør derfor være
adgang til å tilbakekalle en tillatelse dersom denne ikke er tatt
i bruk innen ett år etter at tillatelsen er gitt.
Det følger av vaktvirksomhetsloven at den som skal utføre vakttjeneste
må gjennomføre godkjent utdanning for vektere, og at departementet
i forskrift kan fastsette nærmere krav til utdanningen. I forskrift om
vaktvirksomhet er det bestemt at den som skal utføre selvstendig
vakttjeneste må ha gjennomført et introduksjonskurs på 15 timer,
og i tillegg ha gjennomgått en obligatorisk grunnutdanning på 80
timer innen seks måneder etter påbegynt tjeneste. Vikarer og midlertidig
ansatte må ha gjennomført opplæringen innen vedkommende har utført
850 timer vakttjeneste.
Arbeidsgruppens medlemmer er enige om at utdannelsen av vektere
som ikke tar fagbrev kan bli bedre, og at det er behov for mer teoretisk
kunnskap. Arbeidsgruppen går inn for en allmenn grunnopplæring som
løper over inntil seks måneder og fordeler seg over tre faser. Det
foreslås at det fastsettes i loven hvilke hoveddeler utdanningen
skal bestå av.
Departementet mener at vekterutdanningen bør styrkes, selv om
det er uenighet om hvilket nivå som er riktig. Departementet finner
i likhet med arbeidsgruppen at dagens system for utdanning av vektere utenfor
fagbrevordningen er lite tilfredsstillende.
Departementet går inn for at det fastsettes i lov hvilke hovedelementer
av utdanningen som må være fullført før man oppnår status som godkjent
vekter. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens opplisting
av hvilke deler utdanningen skal bestå av: teoretisk del før ansettelse,
praksisopplæring og objektopplæring, avsluttende eksamen, eventuell
tilleggsutdannelse for utførelse av spesialtjeneste og regodkjenning
hvert fjerde år. I tillegg har arbeidsgruppen foreslått at man før
eksamen skal gjennomføre et gjenoppfriskningskurs, hvor hensikten
er at man skal se erfaringene fra praksisperioden i sammenheng med
den teorien (regelverk mv.) man gjennomgikk før ansettelse. Departementet
mener også at dette kurset er så grunnleggende at det bør fremgå
av loven.
Departementet mener at det nærmere innholdet i og omfanget av
undervisningen bør fastsettes i forskrift. Departementet mener at
det er viktig å sikre at den generelle utdannelsen for vektere blir
ensartet, og departementet har i den forbindelse merket seg forslaget
om å bygge opp læreplaner med utgangspunkt i fagbrevutdannelsen.
Departementet ønsker å signalisere at man går inn for å heve kompetansenivået
til vektere ved en betydelig styrking av utdanningen både kvalitets-
og kvantitetsmessig.
Departementet mener at alle som skal utføre tjenester som faller
inn under lovens definisjon av vakttjeneste, må gjennomgå den samme
generelle grunnutdanningen og kan derav ikke se at det foreligger tungtveiende
argumenter for at noen tjenester er så særegne at man bør gjøre
unntak fra dette. Departementet mener at kravet om grunnutdanning
også må gjelde for personer som skal utføre vakttjeneste på lufthavn.
Fastsettelse av nærmere krav til tilleggsutdanning for å utøve vakttjeneste
på lufthavner, må imidlertid skje i et tett samarbeid med luftfartsmyndighetene.
Det kan her vurderes å legge eksisterende utdanningsprogram til
grunn for tilleggsutdanningen. Hvordan tilleggsutdanningen skal
organiseres og hvem som skal kontrollere denne mv. må man komme
tilbake til i det videre arbeidet, herunder avklare hva som er politiets
og hva som er luftfartstilsynets ansvarsområder. Det legges til
grunn at politiet ikke skal ha oppgaver utover kontroll av om kravene
i regelverket om vaktvirksomhet er oppfylt.
Departementet går, i likhet med arbeidsgruppen, inn for at det
skal kreves tilleggsutdannelse for utførelse av spesialtjeneste,
og at det skal skje en regodkjenning av vektere hvert fjerde år.
Hvilke spesialtjenester som krever tilleggsutdannelse, det nærmere innholdet
i tilleggsutdannelsen og krav til regodkjenning skal fastsettes
i forskrift. Krav om tilleggsutdannelse for spesialtjeneste og krav
om regodkjenning skal også gjelde for personer som har utdannet
seg til vekter gjennom fagbrevløpet.
Etter gjeldende rett har en vekter ikke større adgang til å anvende
makt enn det enhver annen borger har. Reglene i straffeloven og
straffeprosessloven setter her skrankene, for eksempel bestemmelsen
om nødverge i straffeloven. Videre har vekteren som en hvilken som
helst annen privatperson adgang til å pågripe en person som treffes
på fersk gjerning eller ferske spor og det er fare ved opphold.
Arbeidsgruppen foreslår at det tas inn i loven at vektere ikke
har større adgang enn enhver annen privatperson til å utøve fysisk
makt. Arbeidsgruppen anser det videre som viktig at det innføres
interne rutiner for rapportering fra vektere hvis de har benyttet fysisk
makt i utøvelsen av tjenesten. Rapportene skal arkiveres og danne
grunnlag for statistikk, i tillegg til å være tilgjengelig for politiet
ved kontroll.
Departementet er av den oppfatning at selv om dagens regelverk
ikke gir vektere noen videre adgang til å anvende makt enn det enhver
privatperson har adgang til, så er man her på et livsområde hvor
det ut fra et informasjons- og opplysningssynspunkt bør inntas en
bestemmelse om dette i spesialloven.
Departementet vil se nærmere på spørsmålet om rapportskrivningsplikt
ved bruk av makt og maktmidler i forbindelse med utarbeidelsen av
forskrift, og da knyttet til hva vaktforetakene skal ha plikt til
å rapportere om ved den årlige kontrollen.
Etter gjeldende rett skal personer som utfører vaktvirksomhet
være ubevæpnet.
Arbeidsgruppen mener at dagens hovedregel om at vektere skal
være ubevæpnet er så grunnleggende at dette bør komme til uttrykk
i loven og ikke bare i forskriften. Dernest foreslår arbeidsgruppen
at adgangen til å søke om tillatelse til å utruste vekter med batong
tas ut av regelverket.
Departementet er enig i at bestemmelsen om at vakttjeneste skal
utføres ubevæpnet bør fremkomme i loven. Bestemmelsen gir uttrykk
for et helt sentralt utgangspunkt for å utøve vaktvirksomhet. Departementet
vil i arbeidet med ny forskrift følge opp forslaget om å fjerne
dispensasjonsadgangen for batong, da det ikke synes å foreligge
noe behov for å opprettholde denne, kanskje med unntak av personell
i Norges Bank. Departementet vil vurdere nærmere bestemmelser om
håndjern i forskrift.
Departementet er enig i at hund fortsatt bare skal kunne benyttes
til egenbeskyttelse under tjenesteutførelse, og at den da skal føres
i kort line. Det må videre være opp til det enkelte vaktforetak
å vurdere om hund i det hele tatt skal kunne anvendes i tjenesten.
Det skal i forskrift stilles nærmere krav til utdanning, godkjennelse
og bruk av hund.
Etter gjeldende rett har vektere ansatt i private selskaper ikke
særskilt strafferettslig vern etter straffeloven, ofte benevnt som
bestemmelsen om vold mot offentlig tjenestemann.
Arbeidsgruppen konkluderer med at det ikke er grunnlag for å
foreslå endringer i gjeldende rett.
Departementet viser til at justiskomiteen i Innst. O. nr. 20
(2000–2001) ba departementet om å komme tilbake med et forslag til
bedre strafferettslig vern for vektere.
I straffeloven 2005 § 155 videreføres straffeloven 1902 § 127,
men bestemmelsen er gitt et snevrere anvendelsesområde. I realiteten
innebærer dette at enkelte grupper offentlig ansatte ikke lenger
er vernet av § 155 i straffeloven 2005. Offentlig ansatte i forretningsvirksomhet
og annen virksomhet som rettslig sett like gjerne kan utføres som
ledd i privat virksomhet faller utenfor § 155. Det er i Ot.prp.
nr. 8 (2007–2008) signalisert at departementet ved ytterligere regler
vil sikre et fullgodt vern av de aktuelle yrkesgruppene.
Den strafferettslige beskyttelse anses likevel dels ivaretatt
ved de generelle straffebudene om vold og trusler mv. i kombinasjon
med at den utsatte posisjonen til disse gruppene er et straffskjerpende
moment i straffutmålingen innenfor strafferammene i de aktuelle
straffebudene.
Departementet går på det nåværende tidspunkt ikke inn for at
vektere generelt skal gis noe særskilt strafferettslig vern.
Det er bestemt i vaktvirksomhetsloven at den som utfører vakttjeneste
skal bære uniform godkjent av tillatelses- og kontrollmyndigheten.
Arbeidsgruppen foreslår at det gis føring i loven på at uniform
kun skal bæres når vekteren er i aktiv tjeneste. Videre foreslås
det at uniformen skal være merket slik at det tydelig går frem om
vedkommende er godkjent vekter eller under opplæring.
Departementet registrerer at det ikke har kommet inn tungtveiende
motargumenter mot forslagene knyttet til uniformering, og slutter
opp om arbeidsgruppens forslag. Departementet synes også det er
et godt forslag at tollvesenet tas inn i bestemmelsen for å unngå
eventuelle forvekslinger mellom vaktforetakenes og tollvesenets
uniformer og uniformering.
Når det gjelder bruken av begrepet "vekter" på uniformen, er
det kommet noen motforestillinger. Departementet er imidlertid av
den oppfatning at det er viktig at publikum lett kan gjenkjenne
en godkjent vekter, og ønsker derfor at ordet "vekter" skal stå
på uniformen. For personer under opplæring skal dette fremgå.
Vektere plikter i dag å medbringe legitimasjon under utførelsen
av vakttjenester. Legitimasjonen skal være utstedt av det vaktforetak
som vedkommende utfører vakttjeneste på vegne av og være godkjent
av tillatelses- og kontrollmyndigheten. Vekteren plikter å fremvise
legitimasjon på politiets oppfordring. Dessuten plikter vekteren
å fremvise legitimasjon for den person det er grepet inn overfor
når denne forlanger det.
Arbeidsgruppen foreslår at det hjemles i loven at vektere skal
bære legitimasjonen synlig. Kortet skal identifisere vekteren, samt
bekrefte at vedkommende er godkjent (eller under opplæring) og ansatt
i et godkjent vaktforetak. Kortet skal være standardisert med hensyn
til størrelse, utseende og hvilke opplysninger det skal inneholde.
Departementet går i tråd med arbeidsgruppens forslag inn for
at vektere skal bære et standardisert vekter ID-kort lett synlig
under tjenesteutførelsen, under henvisning til at dette er av betydning
for enkel identifisering av vedkommende vekter dersom det skulle
oppstå behov for det. De nærmere regler om utformingen av identitetskortet,
samt utstedelse, innlevering og tilbakekall, skal fastsettes i forskrift.
Etter gjeldende rett skal det betales gebyr ved etablering og
drift av vaktvirksomhet. Etableringsgebyret er på 20 ganger rettsgebyret.
I tillegg betales et gebyr tilsvarende tre ganger rettsgebyret for
hvert politidistrikt hvor virksomheten skal utøves og ved endringer
i virksomheten som medfører at ny tillatelse må gis. Rettsgebyret
utgjør nå 860 kroner. Det er videre et gebyr på to ganger rettsgebyret
ved innsendelse av årsrapporten fra foretaket. To ganger rettsgebyret
er også gebyret som må betales dersom politiet rykker ut på feilmelding.
Arbeidsgruppen foreslår ingen endring av selve etableringsgebyret,
men mener at gebyret ikke lenger bør tilbakebetales hvis søknaden
ikke innvilges. Videre foreslås å øke kontrollgebyret til et nivå
som avspeiler de faktiske utgiftene som kontrollarbeidet medfører
for politiet. Det oppgis at bransjen i dag betaler en del penger
til bransjens eget godkjenningsorgan, Sikker Vakt. Dersom politiets
kontroll i fremtiden blir tilfredsstillende, vil dette organet kunne
avvikles.
Arbeidsgruppen forslår at det fortsatt gis hjemmel i vaktvirksomhetsloven
til at departementet i forskrift kan bestemme at det skal betales
gebyr ved etablering og drift av vaktvirksomhet, i tillegg til ved kontroll,
samt gi nærmere regler om dette.
Departementet er enig i at gjeldende kontrollgebyr må gjennomgås
med sikte på en forskriftsregulering som avspeiler de faktiske utgifter.
I den forbindelse bør også de øvrige gebyrene vurderes på nytt.
Forslaget vil medføre økte utgifter for politiets tillatelses-
og kontrollvirksomhet, herunder blant annet til etablering av et
landsdekkende vaktvirksomhetsregister. Det foreslås at kostnadene
skal dekkes inn ved et gebyr som gjenspeiler politiets faktiske
utgifter med kontrollarbeidet.
Tillatelses- og kontrollvirksomheten vil derfor medføre betydelige
økte utgifter til politiet etter at ordningen fullt ut er kommet
på plass, men vil avta noe etter at de nye foretakene er gitt tillatelse.
Det er derfor vanskelig å beregne eksakte utgifter, men basert på
anslag vil departementet anta at det de første årene vil medføre
økte samlede utgifter for politiet på 10–15 mill. kroner for deretter
å avta til 5–10 mill. kroner.
Det legges også til grunn at politiet trenger økt kompetanse
for å utføre oppgavene på en tilfredsstillende måte. Personell må
skoleres og derav tas ut av arbeid for et tidsrom. Dette vil også
medføre økte ressurser.
Forvaltningsorganer som i dag driver egenvakthold vil videre
måtte omorganisere seg for å oppfylle kravene til å være et vaktforetak.
Utvidelse av personkretsen som omfattes av vandelskravet (eiere,
personer med vesentlig innflytelse på foretaket) vil innebære utstedelse
av flere politiattester. Forslaget om å begrense hvilke ansatte
som skal vandelsvurderes vil redusere samtidig antallet, så disse
to forhold sett i sammenheng vil sannsynligvis medføre tilnærmet
samme antall som i dag. Endringen med at egenvakthold omfattes av
loven, vil imidlertid medføre en økning i antall personer som skal
vandelsvurderes, og dermed i antallet utstedte politiattester. Her
vil likevel det forhold at vaktforetakenes adgang til å innhente
politiattest etter ansettelse tas bort, bidra til at antallet likevel
ikke blir så stort som det ellers ville ha vært.
Når det gjelder de økonomiske konsekvensene knyttet til lovforslaget,
vil Regjeringen på egnet måte komme tilbake til eventuelle bevilgningsmessige konsekvenser.
Arbeidsgiversiden har gitt signaler om at forslagene vil medføre
store økonomiske konsekvenser for bransjen. Det er forventet at
foretakene vil få økte utgifter all den tid vekteren må opplæres
i foretaket før vedkommende kan settes til inntektsgivende arbeid for
foretaket. Noen eller alle av disse utgiftene er det forventet at
vil bli overført på kundene til foretakene. I tillegg er det påpekt
at forslaget om at utdanningskravene også skal gjelde for vikarer
og midlertidig ansatte, vil gjøre det krevende for vaktforetaket
å etterleve behovet for personell som tilfredsstiller utdanningskravene
ved midlertidig oppbemanning ved ferie, sykefravær, korttidsoppdrag
etc. Departementet antar at dette i stor grad kan løses ved tilstrekkelig planlegging.
Men vil også påpeke at grunnutdanningen fortsatt ikke kan anses
som lang i yrkessammenheng. Det er derfor forventet at mange studenter
f. eks. vil ta utdannelsen for å kunne utøve vekteryrket mens de
gjennomfører sin hovedutdannelse.
Enkelte som i dag driver egenvakthold vil måtte omorganisere
seg for å fylle kravene til å være et vaktforetak. Det anses imidlertid
ikke at disse vil bli betydelige. For de som i dag tilbyr kurs innenfor
vekteropplæring kan det også tenkes at omorganisering er nødvendig
for å få tillatelse til å drive vaktvirksomhet.
Å stille vandelskrav til eiere og personer med innflytelse på
foretakets virksomhet vil muligens medføre enkelte mindre økonomiske
og administrative konsekvenser for foretakene, ved at de må rapportere
om endringer i foretakets sammensetning på eiersiden mv. Tilsvarende
antas det at forslagene om at uniformering av materiell skal være
godkjent og krav om et standardisert vekter ID-kort vil medføre mindre
økonomiske og administrative konsekvenser.