Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet,
Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, vil understreke
at mange av de lovendringsforslagene som Regjeringen her fremmer,
er både viktige og nødvendige. Komiteen er enig i
at det er grunnleggende viktig å gi alle barn som bor i Norge, beskyttelse
og omsorg. Komiteen er også enig i at så langt det
er mulig, skal barnevernet være en forebyggende hjelpeinstans. Det vil
si at tiltak først og fremst skal settes i verk for barn og familie
i hjemmet. Komiteen slutter seg til det minste inngreps
prinsipp, som dette også kalles.
Komiteen er enig i at barnevernet skal
være en forebyggende hjelpetjeneste, og en vet at mange barn mottar
tilstrekkelig hjelp i hjemmet slik at deres livssituasjon blir tilfredsstillende. Komiteen vil
likevel peke på at det ikke er alle hjelpetiltak i hjemmet som fungerer
som de skal eller gir barnet den nødvendige trygghet og beskyttelse
som det har behov for. Det er derfor viktig at alle tiltaksplaner
etter et gitt tidsrom evalueres, slik at man kan forsikre seg om
at tiltakene fungerer eller om man er nødt til å vurdere andre tiltak. Komiteen er
derfor svært glad for at man nå har valgt å lovregulere dette.
Komiteen er kjent med at når barn plasseres utenfor
hjemmet etter vedtak om omsorgsovertagelse, følger det av barnevernloven
§ 4-16 at barnevernstjenesten skal følge både barnets og foreldrenes utvikling
nøye. Herunder skal barnevernstjenesten fortløpende vurdere om vilkårene
for å opprettholde omsorgen for barnet er til stede eller om barnet
kan tilbakeføres.
Komiteen har merket seg at Regjeringen nå mener
at det skal stilles større krav til tilbakeføring enn tidligere.
Det fremgår av lovendringsforslaget § 4-21 første ledd første punktum
at det skal være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig
omsorg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
er enig i at man skjerper kravene ved oppheving av omsorgsovertakelse
og tilbakeføring av barn til biologisk familie. I opprinnelig lovgivning
er det ikke oppstilt noe beviskrav, men i juridisk litteratur er
det antatt at det kreves minst alminnelig sannsynlighetsovervekt,
dvs. 51 prosent sannsynlighet for at tilbakeføring er riktig når
barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, skal vurderes tilbakeført
til sin biologiske familie. Flertallet deler departementets
syn på at man i loven innskjerper kravet til bred og grundig gjennomgang
av ulike sider ved saken, når oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse skal
vurderes. Det er barnets beste som må veie sterkest når tilbakeføring
eventuelt skal iverksettes. Barnets alder, grad av omsorgsbehov
og andre forhold som angår barnets spesielle situasjon må vurderes opp
mot skikketheten og stabiliteten til biologiske foreldre/familie. Flertallet støtter
derfor forslaget om at det i loven skal framgå hvilke beviskrav
som skal stilles for å oppheve omsorgsovertakelse, og at begrepet
"overveiende sannsynlig" skal anvendes som kriterium for at tilbakeføring
av barn til biologisk familie skal anses som forsvarlig.
Flertallet merker seg at 73 av 108 høringsinstanser
støtter departementets forslag. Flertallet noterer
seg likeledes at departementet i høringsnotatet legger til grunn
at forslaget til lovendring er i tråd med Norges folkerettslige
forpliktelser på dette feltet, herunder FNs barnekonvensjon og Den
europeiske menneskerettskonvensjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
på det sterkeste advare mot en slik lovendring. Dette er en skjønnsmessig
vurdering. De biologiske foreldrene er ikke alltid den part som for
saksbehandleren fremstår som den beste. Vedkommende har gjennom
lengre tid hatt sterkere og tettere kontakt med fosterforeldre enn
med de biologiske foreldrene, noe som kan påvirke avgjørelsen i favør
av disse. Disse medlemmer har blitt gjort kjent med
flere tilfeller hvor det er gått prestisje i sakene, slik at de
biologiske foreldrene har måttet gå rettens vei for å få medhold
til å tilbakeføre barnet.
Disse medlemmer er av den oppfatning at man skal
være svært varsom med å hindre barns tilbakeføring til biologiske
foreldre, når disse har kommet seg over en vanskelig livssituasjon.
Disse medlemmer viser for øvrig til at også flere
høyesterettsdommer har lagt til grunn at lovens utgangspunkt i dag
er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre.
Disse medlemmer har ved en rekke anledninger vært
kritisk til bruk av fylkesnemnder til erstatning for det ordinære
domstolsapparatet i saker om omsorgsovertagelse. Disse medlemmer er av
den oppfatning at slike alvorlige inngrep i familier bør få en behandling
som ivaretar rettssikkerheten til alle berørte parter.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremlegge sak om avvikling av fylkesnemndene."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil
ikke støtte forslaget til endring av barnevernloven § 4-21 første
ledd første punktum. Disse medlemmer mener dagens
ordlyd er tilstrekkelig og at opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse
skal skje når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Disse
medlemmer viser til at det vanskelig kan settes en rettslig
sannsynlighetsstandard for når de biologiske foreldrene kan gi barnet
forsvarlig omsorg. Disse medlemmer frykter at å lovfeste
en kvalifisert sannsynlighetsovervekt ("overveiende sannsynlig")
vil kunne føre til mer rigid regeltolkning og sannsynlighetsvurdering
enn en skjønnsmessig helhetsvurdering av om foreldrene kan gi barnet
forsvarlig omsorg. Disse medlemmer frykter kravet
om overveiende sannsynlighet i praksis vil være svært vanskelig
å oppfylle for biologiske foreldre, noe som ikke alltid vil være
til barnets beste. Disse medlemmer er opptatt av
at foreldre kan ha vanskelige perioder som gjør omsorgsovertakelse
nødvendig og riktig i en periode, men vil understreke at det i mange
tilfeller vil være til det beste for barnet å overføres tilbake
til biologiske foreldre når situasjonen har endret seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser også til at Advokatforeningen mener
at forslaget vil kunne være i strid med Den europeisk menneskerettsdomstols
forståelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Advokatforeningen viser blant annet til "Barnerett – i et internasjonalt
perspektiv" hvor det heter:
"Et annet forhold som skal nevnes er påpekningen av at
inngripende tiltak som omsorgsovertakelse i prinsippet er å anse
som midlertidige, med de krav det stiller til oppfølgende vurdering
av om vilkårene fortsatt er til stede."
Det gjelder også når det gjelder å anse en plassering som varig,
enten den er i fosterhjem eller det er spørsmål om adopsjon. Advokatforeningen
påpeker videre at hvis man i norsk rett setter ytterligere beskrankninger
for at biologiske foreldre kan få tilbakeført barn etter omsorgsovertagelse,
vil dette kunne være i strid med EMK.
Disse medlemmers bekymring når det gjelder tilbakeføring
blir ytterligere forsterket når man leser høringsuttalelsen fra
Fylkesnemnda i Oslo og Akershus. Nemnda påpeker at det er relativt
få saker om tilbakeføring, og at de private parter i liten grad gis
medhold. I 11 av 13 saker om krav om tilbakeføring ble ikke den
private parts krav tatt til følge.
Disse medlemmer kan ikke slutte seg til en lovendring
som kan bryte både med minste inngreps prinsipp og med EMK og FNs
barnekonvensjon.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
ønsker økt bruk av adopsjon som et tiltak i barnevernet. Komiteen viser
til spørsmål til statsråden hvorvidt dette kommer i strid med den
nylig reviderte adopsjonskonvensjonen fra Europarådet, som Norge
har underskrevet, men ikke ratifisert. I svar fra statsråden datert
20. mai 2009 heter det:
"Siden departementets forslag i proposisjonene ikke dreier
seg om spørsmålet om det skal åpnes adgang for adopsjon uten foreldrenes
samtykke, men gjelder et spørsmål om å endre praksis innenfor gjeldende
barnevernlov, anså departementet det ikke nødvendig å vise til denne
konvensjonen i proposisjonen. Forslaget vil imidlertid uansett ikke
komme i strid med den reviderte europeiske konvensjonen om adopsjon
av barn."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, merker seg at § 4-20 gir hjemmel for fylkesnemnda
for barn og sosiale saker til å frata foreldre foreldreansvaret,
og for å gi samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje. Dette kan først
skje dersom foreldreansvaret er fratatt foreldrene. Flertallet vil
peke på at FNs barnekonvensjon artikkel 7 gir barnet "så langt det
er mulig" rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre. Artikkel
9 gir beskyttelse mot at barnet blir skilt fra foreldrene, uten at
dette skjer etter prosessuelle regler og med hensyn til barnets
beste.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
støtter departementets forslag til økt adopsjon som mulig barnevernstiltak,
og vil understreke at samtykke til adopsjon først kan skje etter
en omfattende vurdering hvor nettopp barnets beste skal veie tungt.
Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne
gi barnet forsvarlig omsorg eller at barnet har fått slik tilknytning
til mennesker og miljø der det befinner seg, at det etter en samlet
vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir
flyttet. Aktuelle adoptivforeldre må ha vist seg skikket til å oppdra
barnet som sitt eget, og øvrige vilkår for adopsjon må være oppfylt.
Dette flertallet merker seg at 104 av 107 høringsinstanser
i det vesentlige støtter departementets forslag. Dette flertallet viser
også til forskning som viser at for enkelte barn kan adopsjon gi tryggere
og bedre oppvekstvilkår enn langvarige fosterhjemsplasseringer.
Adopsjon uten foreldres samtykke praktiseres i flere land, og i
langt større grad i for eksempel England og USA enn i Norge. Dette flertallet noterer
seg at Den europeiske menneskerettsdomstolen har lagt til grunn
at barnevernstiltak, også de som sterkest griper inn i barnets liv,
kan være nødvendige i et demokratisk samfunn for å ivareta barnets
beste.
Dette flertallet merker seg at departementet legger
til grunn at det ikke er nødvendig å forandre loven for å endre
praksis, og at man derfor i første omgang vil vurdere hvilke muligheter
som foreligger innenfor gjeldende lovgivning. Dette flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke enig i denne vurderingen. Når staten har overtatt omsorgen
for et barn, bør man alltid ha som intensjon å tilbakeføre barnet
til sine biologiske foreldre. Det finnes selvsagt unntak fra dette,
men det ivaretar den allerede gjeldende rett.
Disse medlemmer er svært kritisk til at man likevel
ikke velger å følge minste inngreps prinsipp. Adopsjon er en ikke-reversibel
handling og bør derfor brukes svært forsiktig. Disse medlemmer er av
den oppfatning at dette kan bidra til at man tar omsorgen for yngre
barn, og at man ikke forsøker å finne en mulighet for at barnet
kan tilbakeføres til sine biologiske foreldre. Disse medlemmer mener
dette er i strid med Barnekonvensjonen art. 7, 8, 9 og 16.
Disse medlemmer er også svært skeptisk til den
måten statsråden velger å definere det offentliges rolle på når
det gjelder hva staten kan tillate seg med barn som er under offentlig
omsorg. Det er viktig å understreke at de biologiske foreldrene
alltid vil forbli de biologiske foreldrene. Barn som blir adoptert bort
mens de er under offentlig omsorg, kan oppleve dette svært traumatisk
senere i livet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser
til at adopsjon uten foreldrenes samtykke er et svært inngripende
tiltak. Disse medlemmer er enig i at man bør ha en
hjemmel som i dagens barnevernlov § 4-20, som gir fylkesnemnda hjemmel
til å gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted når det er fattet
vedtak om fratakelse av foreldreansvar. I visse tilfeller er tilknytningen
til fosterforeldre så tett og muligheten for tilbakeføring til biologiske
foreldre i praksis ikke mulig, og i slike tilfeller kan adopsjon
være rett for barnet. Disse medlemmer er imidlertid
ikke enig i at det skal gis statlige retningslinjer om at denne
hjemmelen skal brukes hyppigere. Disse medlemmer mener
at adopsjon som barnevernstiltak skal brukes med forsiktighet. Disse
medlemmer viser til at bruk av adopsjon som barnevernstiltak
overfor litt større barn i praksis vil stille barnet overfor et
valg om å velge bort sine biologiske foreldre – et valg som barn
ikke bør måtte ta. Disse medlemmer er kjent med at flere
fosterforeldre som har barn voksende opp hos seg, gir barnet et
tilbud om å bli adoptert etter fylte 18 år. Disse medlemmer mener
dette er en god løsning for mange barn, fordi barnet på den måten
slipper å måtte velge bort sine biologiske foreldre gjennom oppveksten.
Adopsjon etter fylte 18 år vil ikke være et tiltak etter barnevernloven,
men et signal om at vedkommende er en del av familien.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre har også merket seg at det i proposisjonen
står at hvis flere adopterer fosterbarna, vil dette bidra til å
få kostnadene i barnevernet ned. Dette argumentet finner disse medlemmer svært
oppsiktsvekkende og uheldig. Disse medlemmer vil
derfor advare statsråden mot en slik endring av praksis og kan ikke
støtte dette.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om å innføre kommunal plikt til å begrunne hvorfor ungdom som har
hatt hjelp av barnevernet, ikke lenger skal motta hjelp etter fylte
18 år. Komiteen er kjent med at mange ungdommer møter
vanskeligheter ved overgangen mellom det å være under det offentliges
omsorg og det å få seg et selvstendig liv. Komiteen er
kjent med at det i noen kommuner gis avslag på konkrete ettervernstiltak
fordi kommunen har en trang økonomi. Komiteen kan
ikke akseptere at avslag gis på et slikt grunnlag, og støtter derfor
Regjeringens forslag om begrunnelse for avslag, på lik linje som
i forvaltningsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er et behov
for en tett og målrettet oppfølging av barn i barnevernstiltak etter
fylte 18 år og viser til Innst. S. nr. 196 (2007–2008) hvor disse
partier fremmet forslag om at Regjeringen skal komme tilbake til
Stortinget med sak om ettervern for barnevernsbarn hvor det redegjøres for
samordning mellom barnevernlov og sosialtjenestelov, hva en slik
rettighet vil kunne omfatte, hvilket virksomhetsområde i kommunen
som skal forvalte denne rettighet, iverksette tiltak og følge opp
at tiltakene er i samsvar med denne rettighet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at forslaget fra Regjeringen innebærer
at barnevernstjenesten får plikt til å begrunne hvorfor ungdom som
har hatt hjelp av barnevernet, ikke lenger skal motta hjelp etter
fylte 18 år. Dette er et skritt i riktig retning, men disse
medlemmer ønsker å lovfeste en rett til ettervern for å
sikre alle reell rett til ettervern fram til de fyller 23 år. Det
er viktig at denne rettigheten sikres for en gruppe som sliter med
å fremme krav overfor hjelpeapparatet. Disse medlemmer mener
at et godt ettervern for barnevernsbarn er svært viktig med tanke
på muligheten til en god overgang til jobb eller videre utdanning.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovfesting av rett
til ettervern fram til fylte 23 år for ungdom som har mottatt hjelp
av barnevernet."
Komiteen understreker at det barnevernet
som reiser sak om omsorgsovertagelse, uten tvil har ansvaret for
den individuelle planen og for oppfølgingen av denne.
Komiteen vil imidlertid peke på at ansvaret for
å utarbeide og følge opp planen ved avtale kan overføres til en
annen kommune som barnet har tilknytning til.
Komiteen støtter forslaget fra Regjeringen om å
innføre individuell plan i barnevernet. Komiteen vil
imidlertid understreke at det allerede i dag lages tiltaksplaner
og omsorgsplaner for barn som mottar tiltak fra barnevernet. Utarbeidelse
av individuell plan etter barnevernloven § 3-2a vil innebære et
formalisert og ofte langvarig samarbeid mellom barnevernstjenesten
og andre tjenester. Dette følger allerede av dagens bestemmelser
i helse- og sosiallovgivingen, og må etter komiteens mening
også gjelde ved utarbeidelse av individuell plan etter barnevernloven. Komiteen vil
understreke at i utgangspunktet skal foreldrene samtykke til planen.
Barnevernstjenesten kan først samtykke etter at fylkesnemnda har
fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og vil derfor i en del tilfeller
ikke komme i posisjon til å lage en individuell plan før omsorgen
er overtatt. Komiteen mener at det derfor er lite
hensiktsmessig å kreve at individuell plan skal foreligge allerede
når barnevernstjenesten fremlegger en sak for fylkesnemnda.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er av den oppfatning
at alle barn som er under omsorg i barnevernet skal ha en individuell
tiltaksplan, og ikke bare de barna som har et langvarig behov for
barnevernstiltak og i tillegg har behov for langvarig tiltak fra
andre tjenester. Disse medlemmer vil understreke
at når et barn trenger hjelp fra det offentlige, om bare for et
kortere tidsrom, er det viktig at man har en plan for hvilke tiltak og
tilbud dette barnet skal gis.
Disse medlemmer mener at når barnevernet har laget
en sak for fylkesnemnda, bør det i tillegg til selve begrunnelsen
for å overta omsorgen for barnet også foreligge en individuell plan
for barnet. Tidsaspektet bør være underordnet. Har et barn vært
utsatt for noe som gjør at det offentlige overtar omsorgen, betyr
det at barnet også har spesielle behov som skal ivaretas.
Komiteen har merket seg Regjeringens
ønske om å pålegge barnevernstjenesten plikt til å melde tilbake
til melderen om utfallet av en undersøkelsessak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
er enig i departementets forslag, hvor man foreslår en plikt for
barnevernet til å gi tilbakemelding til den eller de som kommer
med bekymringsmeldinger. I utgangspunktet skal alle som har sendt en
bekymringsmelding motta en generell tilbakemelding, mens det i forhold
til meldere med opplysningsplikt også skal opplyses om hvorvidt
barnevernet har åpnet undersøkelsessak.
Flertallet merker seg at enkelte uttrykker bekymring
for at sensitive personopplysninger skal komme på avveie, og at
personer som ikke skal ha informasjon, får dette. Flertallet er
enig i at man skal være aktpågivende med hensyn til personopplysninger. Flertallet støtter
departementet i at barnevernet kan unnlate å gi slik tilbakemelding
der særlige hensyn taler mot dette.
Flertallet vil understreke at tilbakemelding til melder
er viktig for at institusjoner og enkeltpersoner ønsker å ta kontakt
med barnevernet når man opplever at et barns livssituasjon gir grunn
til bekymring.
Flertallet merker seg at departementets forslag
om generell tilbakemeldingsplikt har fått bred støtte fra høringsinstansene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre er svært skeptisk til dette forslaget. Disse
medlemmer er av den oppfatning at det noen ganger kan være
nødvendig å gi tilbakemelding til melder, hvis det dreier seg om
skole, helsesøster eller barnehage som er i direkte kontakt med
barnet. Dette er det fullt mulig å gjøre etter den gjeldende § 6-7
i lov om barneverntjenester. Å gi informasjon til de overnevnte
gir barnet en mulighet til å bli ivaretatt og er dermed til det
beste for barnet.
Disse medlemmer viser til Fylkesnemnda i Oslo
og Akershus som i sitt høringsnotat skriver at sensitive opplysninger
fort kan komme til mennesker som ikke trenger denne informasjonen. Disse medlemmer støtter
ikke forslaget, da dette vil kunne gjøre barnet enda mer sårbart.
Vektlegging av personvernhensyn er særlig viktig når det gjelder barn.
Komiteen slutter seg til forslaget
fra Regjeringen om å lovregulere sentrene for foreldre og barn, samt
at tilsynsansvaret også blir tydeliggjort i loven.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at det overordnede tilsynet med barnevernet legges til Statens
helsetilsyn. Komiteen ønsker å presisere at dette
må bidra til å øke antall tilsyn og kvaliteten på disse.
Komiteen vil peke på at det er viktig at man definerer
ansvaret for tilsyn, og at det klargjøres hvem som har ansvar for
hva.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
ved flere anledninger foreslått å opprette et fritt og uavhengig
barnevernstilsyn. Disse medlemmer ser at Regjeringens
forslag er et skritt i riktig retning. Det er viktig at det ikke
blir for tette forbindelser mellom dem som skal føre tilsyn og dem
det skal føres tilsyn med. Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringens forslag, med de forutsetninger som er nevnt
i merknaden over.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.