2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, vil understreke at mange av de lovendringsforslagene som Regjeringen her fremmer, er både viktige og nødvendige. Komiteen er enig i at det er grunnleggende viktig å gi alle barn som bor i Norge, beskyttelse og omsorg. Komiteen er også enig i at så langt det er mulig, skal barnevernet være en forebyggende hjelpeinstans. Det vil si at tiltak først og fremst skal settes i verk for barn og familie i hjemmet. Komiteen slutter seg til det minste inngreps prinsipp, som dette også kalles.

2.2 Plikt for barnevernstjenesten til å evaluere tiltaksplaner om hjelpetiltak

Komiteen er enig i at barnevernet skal være en forebyggende hjelpetjeneste, og en vet at mange barn mottar tilstrekkelig hjelp i hjemmet slik at deres livssituasjon blir tilfredsstillende. Komiteen vil likevel peke på at det ikke er alle hjelpetiltak i hjemmet som fungerer som de skal eller gir barnet den nødvendige trygghet og beskyttelse som det har behov for. Det er derfor viktig at alle tiltaksplaner etter et gitt tidsrom evalueres, slik at man kan forsikre seg om at tiltakene fungerer eller om man er nødt til å vurdere andre tiltak. Komiteen er derfor svært glad for at man nå har valgt å lovregulere dette.

2.3 Presisering av kriteriene for tilbakeføring etter omsorgsovertagelse

Komiteen er kjent med at når barn plasseres utenfor hjemmet etter vedtak om omsorgsovertagelse, følger det av barnevernloven § 4-16 at barnevernstjenesten skal følge både barnets og foreldrenes utvikling nøye. Herunder skal barnevernstjenesten fortløpende vurdere om vilkårene for å opprettholde omsorgen for barnet er til stede eller om barnet kan tilbakeføres.

Komiteen har merket seg at Regjeringen nå mener at det skal stilles større krav til tilbakeføring enn tidligere. Det fremgår av lovendringsforslaget § 4-21 første ledd første punktum at det skal være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at man skjerper kravene ved oppheving av omsorgsovertakelse og tilbakeføring av barn til biologisk familie. I opprinnelig lovgivning er det ikke oppstilt noe beviskrav, men i juridisk litteratur er det antatt at det kreves minst alminnelig sannsynlighetsovervekt, dvs. 51 prosent sannsynlighet for at tilbakeføring er riktig når barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, skal vurderes tilbakeført til sin biologiske familie. Flertallet deler departementets syn på at man i loven innskjerper kravet til bred og grundig gjennomgang av ulike sider ved saken, når oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse skal vurderes. Det er barnets beste som må veie sterkest når tilbakeføring eventuelt skal iverksettes. Barnets alder, grad av omsorgsbehov og andre forhold som angår barnets spesielle situasjon må vurderes opp mot skikketheten og stabiliteten til biologiske foreldre/familie. Flertallet støtter derfor forslaget om at det i loven skal framgå hvilke beviskrav som skal stilles for å oppheve omsorgsovertakelse, og at begrepet "overveiende sannsynlig" skal anvendes som kriterium for at tilbakeføring av barn til biologisk familie skal anses som forsvarlig.

Flertallet merker seg at 73 av 108 høringsinstanser støtter departementets forslag. Flertallet noterer seg likeledes at departementet i høringsnotatet legger til grunn at forslaget til lovendring er i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser på dette feltet, herunder FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil på det sterkeste advare mot en slik lovendring. Dette er en skjønnsmessig vurdering. De biologiske foreldrene er ikke alltid den part som for saksbehandleren fremstår som den beste. Vedkommende har gjennom lengre tid hatt sterkere og tettere kontakt med fosterforeldre enn med de biologiske foreldrene, noe som kan påvirke avgjørelsen i favør av disse. Disse medlemmer har blitt gjort kjent med flere tilfeller hvor det er gått prestisje i sakene, slik at de biologiske foreldrene har måttet gå rettens vei for å få medhold til å tilbakeføre barnet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at man skal være svært varsom med å hindre barns tilbakeføring til biologiske foreldre, når disse har kommet seg over en vanskelig livssituasjon.

Disse medlemmer viser for øvrig til at også flere høyesterettsdommer har lagt til grunn at lovens utgangspunkt i dag er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Disse medlemmer har ved en rekke anledninger vært kritisk til bruk av fylkesnemnder til erstatning for det ordinære domstolsapparatet i saker om omsorgsovertagelse. Disse medlemmer er av den oppfatning at slike alvorlige inngrep i familier bør få en behandling som ivaretar rettssikkerheten til alle berørte parter.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge sak om avvikling av fylkesnemndene."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil ikke støtte forslaget til endring av barnevernloven § 4-21 første ledd første punktum. Disse medlemmer mener dagens ordlyd er tilstrekkelig og at opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse skal skje når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Disse medlemmer viser til at det vanskelig kan settes en rettslig sannsynlighetsstandard for når de biologiske foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Disse medlemmer frykter at å lovfeste en kvalifisert sannsynlighetsovervekt ("overveiende sannsynlig") vil kunne føre til mer rigid regeltolkning og sannsynlighetsvurdering enn en skjønnsmessig helhetsvurdering av om foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Disse medlemmer frykter kravet om overveiende sannsynlighet i praksis vil være svært vanskelig å oppfylle for biologiske foreldre, noe som ikke alltid vil være til barnets beste. Disse medlemmer er opptatt av at foreldre kan ha vanskelige perioder som gjør omsorgsovertakelse nødvendig og riktig i en periode, men vil understreke at det i mange tilfeller vil være til det beste for barnet å overføres tilbake til biologiske foreldre når situasjonen har endret seg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser også til at Advokatforeningen mener at forslaget vil kunne være i strid med Den europeisk menneskerettsdomstols forståelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Advokatforeningen viser blant annet til "Barnerett – i et internasjonalt perspektiv" hvor det heter:

"Et annet forhold som skal nevnes er påpekningen av at inngripende tiltak som omsorgsovertakelse i prinsippet er å anse som midlertidige, med de krav det stiller til oppfølgende vurdering av om vilkårene fortsatt er til stede."

Det gjelder også når det gjelder å anse en plassering som varig, enten den er i fosterhjem eller det er spørsmål om adopsjon. Advokatforeningen påpeker videre at hvis man i norsk rett setter ytterligere beskrankninger for at biologiske foreldre kan få tilbakeført barn etter omsorgsovertagelse, vil dette kunne være i strid med EMK.

Disse medlemmers bekymring når det gjelder tilbakeføring blir ytterligere forsterket når man leser høringsuttalelsen fra Fylkesnemnda i Oslo og Akershus. Nemnda påpeker at det er relativt få saker om tilbakeføring, og at de private parter i liten grad gis medhold. I 11 av 13 saker om krav om tilbakeføring ble ikke den private parts krav tatt til følge.

Disse medlemmer kan ikke slutte seg til en lovendring som kan bryte både med minste inngreps prinsipp og med EMK og FNs barnekonvensjon.

2.4 Økt bruk av adopsjon som barnevernstiltak

Komiteen har merket seg at Regjeringen ønsker økt bruk av adopsjon som et tiltak i barnevernet. Komiteen viser til spørsmål til statsråden hvorvidt dette kommer i strid med den nylig reviderte adopsjonskonvensjonen fra Europarådet, som Norge har underskrevet, men ikke ratifisert. I svar fra statsråden datert 20. mai 2009 heter det:

"Siden departementets forslag i proposisjonene ikke dreier seg om spørsmålet om det skal åpnes adgang for adopsjon uten foreldrenes samtykke, men gjelder et spørsmål om å endre praksis innenfor gjeldende barnevernlov, anså departementet det ikke nødvendig å vise til denne konvensjonen i proposisjonen. Forslaget vil imidlertid uansett ikke komme i strid med den reviderte europeiske konvensjonen om adopsjon av barn."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at § 4-20 gir hjemmel for fylkesnemnda for barn og sosiale saker til å frata foreldre foreldreansvaret, og for å gi samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje. Dette kan først skje dersom foreldreansvaret er fratatt foreldrene. Flertallet vil peke på at FNs barnekonvensjon artikkel 7 gir barnet "så langt det er mulig" rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre. Artikkel 9 gir beskyttelse mot at barnet blir skilt fra foreldrene, uten at dette skjer etter prosessuelle regler og med hensyn til barnets beste.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter departementets forslag til økt adopsjon som mulig barnevernstiltak, og vil understreke at samtykke til adopsjon først kan skje etter en omfattende vurdering hvor nettopp barnets beste skal veie tungt. Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller at barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det befinner seg, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Aktuelle adoptivforeldre må ha vist seg skikket til å oppdra barnet som sitt eget, og øvrige vilkår for adopsjon må være oppfylt.

Dette flertallet merker seg at 104 av 107 høringsinstanser i det vesentlige støtter departementets forslag. Dette flertallet viser også til forskning som viser at for enkelte barn kan adopsjon gi tryggere og bedre oppvekstvilkår enn langvarige fosterhjemsplasseringer. Adopsjon uten foreldres samtykke praktiseres i flere land, og i langt større grad i for eksempel England og USA enn i Norge. Dette flertallet noterer seg at Den europeiske menneskerettsdomstolen har lagt til grunn at barnevernstiltak, også de som sterkest griper inn i barnets liv, kan være nødvendige i et demokratisk samfunn for å ivareta barnets beste.

Dette flertallet merker seg at departementet legger til grunn at det ikke er nødvendig å forandre loven for å endre praksis, og at man derfor i første omgang vil vurdere hvilke muligheter som foreligger innenfor gjeldende lovgivning. Dette flertallet støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enig i denne vurderingen. Når staten har overtatt omsorgen for et barn, bør man alltid ha som intensjon å tilbakeføre barnet til sine biologiske foreldre. Det finnes selvsagt unntak fra dette, men det ivaretar den allerede gjeldende rett.

Disse medlemmer er svært kritisk til at man likevel ikke velger å følge minste inngreps prinsipp. Adopsjon er en ikke-reversibel handling og bør derfor brukes svært forsiktig. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette kan bidra til at man tar omsorgen for yngre barn, og at man ikke forsøker å finne en mulighet for at barnet kan tilbakeføres til sine biologiske foreldre. Disse medlemmer mener dette er i strid med Barnekonvensjonen art. 7, 8, 9 og 16.

Disse medlemmer er også svært skeptisk til den måten statsråden velger å definere det offentliges rolle på når det gjelder hva staten kan tillate seg med barn som er under offentlig omsorg. Det er viktig å understreke at de biologiske foreldrene alltid vil forbli de biologiske foreldrene. Barn som blir adoptert bort mens de er under offentlig omsorg, kan oppleve dette svært traumatisk senere i livet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at adopsjon uten foreldrenes samtykke er et svært inngripende tiltak. Disse medlemmer er enig i at man bør ha en hjemmel som i dagens barnevernlov § 4-20, som gir fylkesnemnda hjemmel til å gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted når det er fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvar. I visse tilfeller er tilknytningen til fosterforeldre så tett og muligheten for tilbakeføring til biologiske foreldre i praksis ikke mulig, og i slike tilfeller kan adopsjon være rett for barnet. Disse medlemmer er imidlertid ikke enig i at det skal gis statlige retningslinjer om at denne hjemmelen skal brukes hyppigere. Disse medlemmer mener at adopsjon som barnevernstiltak skal brukes med forsiktighet. Disse medlemmer viser til at bruk av adopsjon som barnevernstiltak overfor litt større barn i praksis vil stille barnet overfor et valg om å velge bort sine biologiske foreldre – et valg som barn ikke bør måtte ta. Disse medlemmer er kjent med at flere fosterforeldre som har barn voksende opp hos seg, gir barnet et tilbud om å bli adoptert etter fylte 18 år. Disse medlemmer mener dette er en god løsning for mange barn, fordi barnet på den måten slipper å måtte velge bort sine biologiske foreldre gjennom oppveksten. Adopsjon etter fylte 18 år vil ikke være et tiltak etter barnevernloven, men et signal om at vedkommende er en del av familien.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har også merket seg at det i proposisjonen står at hvis flere adopterer fosterbarna, vil dette bidra til å få kostnadene i barnevernet ned. Dette argumentet finner disse medlemmer svært oppsiktsvekkende og uheldig. Disse medlemmer vil derfor advare statsråden mot en slik endring av praksis og kan ikke støtte dette.

2.5 Utvidet krav om begrunnelse i saker om ettervern

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å innføre kommunal plikt til å begrunne hvorfor ungdom som har hatt hjelp av barnevernet, ikke lenger skal motta hjelp etter fylte 18 år. Komiteen er kjent med at mange ungdommer møter vanskeligheter ved overgangen mellom det å være under det offentliges omsorg og det å få seg et selvstendig liv. Komiteen er kjent med at det i noen kommuner gis avslag på konkrete ettervernstiltak fordi kommunen har en trang økonomi. Komiteen kan ikke akseptere at avslag gis på et slikt grunnlag, og støtter derfor Regjeringens forslag om begrunnelse for avslag, på lik linje som i forvaltningsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er et behov for en tett og målrettet oppfølging av barn i barnevernstiltak etter fylte 18 år og viser til Innst. S. nr. 196 (2007–2008) hvor disse partier fremmet forslag om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med sak om ettervern for barnevernsbarn hvor det redegjøres for samordning mellom barnevernlov og sosialtjenestelov, hva en slik rettighet vil kunne omfatte, hvilket virksomhetsområde i kommunen som skal forvalte denne rettighet, iverksette tiltak og følge opp at tiltakene er i samsvar med denne rettighet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at forslaget fra Regjeringen innebærer at barnevernstjenesten får plikt til å begrunne hvorfor ungdom som har hatt hjelp av barnevernet, ikke lenger skal motta hjelp etter fylte 18 år. Dette er et skritt i riktig retning, men disse medlemmer ønsker å lovfeste en rett til ettervern for å sikre alle reell rett til ettervern fram til de fyller 23 år. Det er viktig at denne rettigheten sikres for en gruppe som sliter med å fremme krav overfor hjelpeapparatet. Disse medlemmer mener at et godt ettervern for barnevernsbarn er svært viktig med tanke på muligheten til en god overgang til jobb eller videre utdanning. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovfesting av rett til ettervern fram til fylte 23 år for ungdom som har mottatt hjelp av barnevernet."

2.6 Lovfesting av individuell plan i barnevernet

Komiteen understreker at det barnevernet som reiser sak om omsorgsovertagelse, uten tvil har ansvaret for den individuelle planen og for oppfølgingen av denne.

Komiteen vil imidlertid peke på at ansvaret for å utarbeide og følge opp planen ved avtale kan overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til.

Komiteen støtter forslaget fra Regjeringen om å innføre individuell plan i barnevernet. Komiteen vil imidlertid understreke at det allerede i dag lages tiltaksplaner og omsorgsplaner for barn som mottar tiltak fra barnevernet. Utarbeidelse av individuell plan etter barnevernloven § 3-2a vil innebære et formalisert og ofte langvarig samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester. Dette følger allerede av dagens bestemmelser i helse- og sosiallovgivingen, og må etter komiteens mening også gjelde ved utarbeidelse av individuell plan etter barnevernloven. Komiteen vil understreke at i utgangspunktet skal foreldrene samtykke til planen. Barnevernstjenesten kan først samtykke etter at fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og vil derfor i en del tilfeller ikke komme i posisjon til å lage en individuell plan før omsorgen er overtatt. Komiteen mener at det derfor er lite hensiktsmessig å kreve at individuell plan skal foreligge allerede når barnevernstjenesten fremlegger en sak for fylkesnemnda.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er av den oppfatning at alle barn som er under omsorg i barnevernet skal ha en individuell tiltaksplan, og ikke bare de barna som har et langvarig behov for barnevernstiltak og i tillegg har behov for langvarig tiltak fra andre tjenester. Disse medlemmer vil understreke at når et barn trenger hjelp fra det offentlige, om bare for et kortere tidsrom, er det viktig at man har en plan for hvilke tiltak og tilbud dette barnet skal gis.

Disse medlemmer mener at når barnevernet har laget en sak for fylkesnemnda, bør det i tillegg til selve begrunnelsen for å overta omsorgen for barnet også foreligge en individuell plan for barnet. Tidsaspektet bør være underordnet. Har et barn vært utsatt for noe som gjør at det offentlige overtar omsorgen, betyr det at barnet også har spesielle behov som skal ivaretas.

2.7 Plikt for barnevernet til å gi tilbakemelding til melder

Komiteen har merket seg Regjeringens ønske om å pålegge barnevernstjenesten plikt til å melde tilbake til melderen om utfallet av en undersøkelsessak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i departementets forslag, hvor man foreslår en plikt for barnevernet til å gi tilbakemelding til den eller de som kommer med bekymringsmeldinger. I utgangspunktet skal alle som har sendt en bekymringsmelding motta en generell tilbakemelding, mens det i forhold til meldere med opplysningsplikt også skal opplyses om hvorvidt barnevernet har åpnet undersøkelsessak.

Flertallet merker seg at enkelte uttrykker bekymring for at sensitive personopplysninger skal komme på avveie, og at personer som ikke skal ha informasjon, får dette. Flertallet er enig i at man skal være aktpågivende med hensyn til personopplysninger. Flertallet støtter departementet i at barnevernet kan unnlate å gi slik tilbakemelding der særlige hensyn taler mot dette.

Flertallet vil understreke at tilbakemelding til melder er viktig for at institusjoner og enkeltpersoner ønsker å ta kontakt med barnevernet når man opplever at et barns livssituasjon gir grunn til bekymring.

Flertallet merker seg at departementets forslag om generell tilbakemeldingsplikt har fått bred støtte fra høringsinstansene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre er svært skeptisk til dette forslaget. Disse medlemmer er av den oppfatning at det noen ganger kan være nødvendig å gi tilbakemelding til melder, hvis det dreier seg om skole, helsesøster eller barnehage som er i direkte kontakt med barnet. Dette er det fullt mulig å gjøre etter den gjeldende § 6-7 i lov om barneverntjenester. Å gi informasjon til de overnevnte gir barnet en mulighet til å bli ivaretatt og er dermed til det beste for barnet.

Disse medlemmer viser til Fylkesnemnda i Oslo og Akershus som i sitt høringsnotat skriver at sensitive opplysninger fort kan komme til mennesker som ikke trenger denne informasjonen. Disse medlemmer støtter ikke forslaget, da dette vil kunne gjøre barnet enda mer sårbart. Vektlegging av personvernhensyn er særlig viktig når det gjelder barn.

2.8 Regulering av sentre for foreldre og barn

Komiteen slutter seg til forslaget fra Regjeringen om å lovregulere sentrene for foreldre og barn, samt at tilsynsansvaret også blir tydeliggjort i loven.

2.9 Forslag om å legge det overordnede faglige ansvaret for tilsyn med barnevernet til Statens helsetilsyn

Komiteen slutter seg til forslaget om at det overordnede tilsynet med barnevernet legges til Statens helsetilsyn. Komiteen ønsker å presisere at dette må bidra til å øke antall tilsyn og kvaliteten på disse.

Komiteen vil peke på at det er viktig at man definerer ansvaret for tilsyn, og at det klargjøres hvem som har ansvar for hva.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har ved flere anledninger foreslått å opprette et fritt og uavhengig barnevernstilsyn. Disse medlemmer ser at Regjeringens forslag er et skritt i riktig retning. Det er viktig at det ikke blir for tette forbindelser mellom dem som skal føre tilsyn og dem det skal føres tilsyn med. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag, med de forutsetninger som er nevnt i merknaden over.

2.10 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.