Ethvert personregister skal ha et definert formål. Det vil ofte være et ønske fra registereiere eller andre å nytte et register til andre formål enn det opprinnelige. I teorien har man hatt som utgangspunkt at ingen personopplysninger må brukes til andre formål enn det de er innhentet for. Dette er imidlertid en standard som vanskelig vil holde i praksis. Blant annet vil den offentlige administrasjon ha behov for tilgang til opplysninger i kontrolløyemed. Innhenting og bruk av informasjon forutsetter imidlertid et hjemmelsgrunnlag, f.eks. samtykke eller hjemmel i lov.

       Ved enhver form for registrering er det en fare for at det kan oppstå overskuddsinformasjon. Når slike opplysninger først foreligger, vil det være vanskelig ikke å ta dem i betraktning. Stadig flere elektroniske spor tilbyr informasjon som kan brukes til overvåking, oppklaring av kriminalitet og tegning av profiler på basis av interesser. Et viktig poeng er at den registrerte ofte ikke vet om det nye anvendelsesområdet. Kvaliteten på dataene kan også være et problem. Det er vanskelig å gi generelle retningslinjer for hvordan mengden av informasjoner som registreres skal begrenses, og hvordan bruken av overskuddsinformasjon skal reguleres. Løsningen vil variere med formålet.

       På arbeidsplassene har man i flere år hatt digitale hussentraler med muligheter for registrering av de ansattes telefonbruk. Datatilsynets praksis er at hvis man skal registrere oppringt nummer ved telefonsamtaler den ansatte tar, må det være et saklig behov for dette, f.eks. fordi det skal foretas en reell fakturering av de private samtalene. Registrering i den hensikt å disiplinere ansattes telefonbruk, anses ikke å være saklig grunn av Datatilsynet. Departementet mener at en avtale mellom partene i arbeidslivet, som grunnlag for slik registrering, i utgangspunktet er en god løsning. Datatilsynet har utarbeidet et utkast til ny forskrift til personregisterloven, og vilkårene for arbeidsgivers registrering av ansattes telefonbruk er et av spørsmålene departementet vil vurdere i den forbindelse.

       Telenor tilbyr sitt abonnementsregister for kommersielt bruk til adresserings- og distribusjonsvirksomhet. Dette er et kunderegister og det vil normalt ikke være i strid med formålet å bruke disse til adresseringsformål. En kommersiell bruk av kunderegistre er ingen stor fare for personvernet, men den økende mengden adressert reklame oppleves av mange som en belastning. Det er derfor viktig at den enkelte bruker gis en rett til å reservere seg mot adressert reklame. Personregisterloven gir en slik reservasjonsrett. Det er imidlertid vanskelig å holde oversikt over hvilke registre som inneholder opplysninger om en selv, og Datatilsynet har derfor foreslått å opprette et sentralt reservasjonsregister der man kan slette seg fra alle registre i adresserings- og distribusjonsforetak. Departementet mener forslaget er godt og det arbeides videre med planene om opprettelse av et slikt register.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at jo mer sensitiv en opplysning er, jo viktigere er det at et personregisters formål er klart avgrenset. Dette må likevel ikke forhindre at det alltid må være et mål å få et registers formål så klart og avgrenset som mulig. Komiteen mener at det er et godt prinsipp at ingen personopplysninger må brukes til andre formål enn de formål som opplysningene er innhentet for. Komiteen ser samtidig at det vil kunne oppstå situasjoner hvor det ville bli absurd å ikke kunne avvike fra dette prinsippet. Det kan være i den registrertes interesse, eller det kan tenkes tungtveiende samfunnsmessige hensyn som tilsier det. Komiteen understreker imidlertid at det er viktig at slike unntak bare gjøres når det er nødvendig og i tråd med lovverket. Komiteen mener at de samme prinsippene bør legges til grunn for opplysninger og overskuddsinformasjon fra elektroniske spor.

       Komiteen vil også her understreke nødvendigheten av informasjon. En registrert bør i utgangspunktet alltid bli informert om at registeropplysningene eller andre opplysninger brukes til noe annet enn det de opprinnelig var tenkt.

       Komiteen har merket seg at det på arbeidsplasser med digitale hussentraler allerede i flere år har vært mulig med registrering av de ansattes telefonbruk; hvem som har ringt hvor og hvor lenge. Komiteen ser at det på arbeidsplasser i enkelte tilfeller kan være et legitimt og saklig behov for slik registrering, for eksempel der den ansatte skal betale telefonregningen privat.

       Komiteen mener at man må være så tilbakeholden som mulig med slik registrering. Dersom formålet med registrering kan ivaretas på annen måte, for eksempel ved å utelate de to siste sifrene i det oppringte nummeret, ved å bare registrere tellerskritt eller ved å ikke registrere hvilket internnummer det ringes fra, må slike alternative muligheter tas i bruk. Bare når det er påkrevd ut fra saklig behov bør full registrering tillates. Disiplinering av de ansattes telefonbruk må søkes ivaretatt på annen måte. Tillatelse på grunnlag av lokal avtale på arbeidsplassen mener komiteen kan slå uheldig ut. Ofte vil arbeidsgiveren være den sterke part i et slikt forhold, og ansatte kan føle seg presset til å gå med på en avtale som kan innebære en unødvendig og overdreven kontrollbruk som angriper den enkelte ansattes personvern.

       Komiteen mener den restriktive linja Datatilsynet har lagt seg på for å gi konsesjon til slik registrering er en riktig linje.

       Komiteen har merket seg at teleleverandøren i dag gjennom konsesjon ikke har adgang til å bruke kunderegisteret til å bygge opp såkalte kundeprofiler som viser hvilke kommunikasjonspartnere en kunde har, og at bruk av kunderegisteret for å tilby kunden nye tjenester kun skal gjøres etter samtykke fra kunden. Komiteen mener at dette er riktige begrensninger. Teleleverandørens kunderegister inneholder opplysninger som kan være nyttige i markedsføringsøyemed, men det er ikke med det formålet registeret er skapt. Ikke- sensitive opplysninger som navn og adresse må kunne utleveres til foretak som har konsesjon til å drive adresserings- og distribusjonsvirksomhet. Komiteen vil også i denne sammenhengen understreke informasjonsbehovet. Det er viktig at den registrerte får beskjed om hvilke registre vedkommende blir registrert i, slik at man får en reell mulighet til å reservere seg.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at man enkelt må kunne reservere seg mot å få sin adresse og eventuelt telefonnummer utlevert på denne måten. Selv om det neppe kan sies å innebære noe stort personvernproblem, kan omfanget av adressert reklame og telefonsalg være ubehagelig, og det samme kan vissheten om at man er registrert i et utall av registre uten å ha bedt om det. Det kan være en umulig oppgave å kontakte hvert enkelt foretak for å bli slettet fra registeret. Komiteen ser derfor positivt på et sentralt reservasjonsregister, som alle slike foretak må sjekke sine lister opp mot, og forutsetter at dette vil bli etablert snarest mulig. Likevel må det selvfølgelig være mulig bare å reservere seg mot å være registrert i enkelte registre, og det må kunne differensieres mellom adressert reklame og telefonsalg, slik at man kan velge hva man vil reservere seg mot.

       Komiteen peker på at det også er mulig for abonnentene automatisk å lagre anropende nummer og trafikkdata hos seg selv, i den grad disse numre overføres ved oppringning. Slike registre vil kunne gi « interesseprofiler » som kan være attraktive i markedsføringsøyemed. Komiteen forutsetter at utnyttelse av slike registre i markedsføringsøyemed krever samtykke fra kunden eller særskilt hjemmel.