Det tas i dokumentforslaget til orde for innføring av strengere retningslinjer for eksport av militært materiell fra Norge.
Forslaget lyder:
| «1. |
Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en stortingsmelding med en handlingsplan for omstilling av våpenindustrien til sivil produksjon. En slik handlingsplan bør trekke opp retningslinjene for et tverrfaglig nasjonalt forsknings- og utviklingsprogram der en bruker ressurser fra ulike forsknings- og bedriftsmiljøer til å omstille industrien. |
| 2. |
Norge skal ikke eksportere våpen eller ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter, land med udemokratiske styresett eller land som opptrer truende overfor andre land. |
| 3. |
De retningslinjer som gjelder for innvilgelse av eksportlisens for våpen og militært utstyr med selvstendig funksjon skal også gjelde ved delleveranser. |
| 4. |
Forutsetningen for at Regjeringen skal godkjenne samarbeids- og utviklingsprosjekter om våpen og militært utstyr med andre land er at sluttproduktet er relevant for forsvaret av Norge, at eksport av sluttproduktet skjer innenfor rammen av det norske regelverket og at Norge kan hindre eksport dersom dette viser seg ikke å være tilfelle. |
| 5. |
Innvilgelse av eksportlisens for eksport av militært materiell forutsetter fremleggelse av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul uansett hvilket land det eksporteres til. Dette gjelder for eksport av sluttprodukter, men også for eksport av deler og ved deltagelse i samarbeidsprosjekter. »
|
Forslaget tar sikte på å stramme inn regelverket for eksport av militært materiell slik at Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksportlisenser blir mer i tråd med ordlyden i stortingsvedtaket av 1959 og slik at det blir et eksplisitt forbud mot å eksportere våpen og ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter.
Forslaget begrunnes bl.a. med at det er flere eksempler på at norskprodusert materiell har vært solgt til eller på annen måte havnet i områder der det er krig eller borgerkrig. Det vises til at Stortingets nylige behandling av våpeneksport til Tyrkia klarla svakhetene i regelverket og praktiseringen av regelverket. Det ble videre avdekket at norsk våpeneksport i for stor grad finner sted i hemmelighet og at opplysninger er svært vanskelige å få frem. Det fremholdes at det derfor er behov for at Stortinget foretar en grundig gjennomgang av alle sider ved norsk eksport av militært materiell.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bakke, Blankenborg, Kolle Grøndahl, Hoel, Jagland og Berget Jørgensen, fra Senterpartiet, Arnstad, Dale og Lahnstein, fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim og fra Kristelig Folkeparti, Bondevik, viser til at Norge har strenge regler for eksport av våpen og militært materiell. Ifølge Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell datert 28. februar 1992, skal det ikke eksporteres våpen til land hvor det er krig, hvor krig truer eller hvor det er borgerkrig. Det skal for øvrig gjøres en omhyggelig vurdering av de utenrikspolitiske og innenrikspolitiske forhold i et land før eventuell eksport.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at forslaget fra stortingsrepresentant Paul Chaffey er identisk med et tilsvarende forslag fra representanten Chaffey i 1992 for punktene 1, 3, 4 og 5. Punkt 2 har nå en annen formulering, men realiteten er den samme som i punkt 2 i forslaget fra 1992. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet gikk i Innst.S.nr.88 (1992-1993) mot forslaget og viste til at retningslinjene fra 1959 og den praktisering det er lagt opp til fra Regjeringens side var tilfredsstillende.
Disse medlemmer viser til at Norge praktiserer et av de strengeste regelverkene i verden for eksport av våpen og militært materiell. Hver lisenssøknad underlegges en grundig behandling, basert på en vurdering av situasjonen i det enkelte land og den angjeldende region som helhet, ut fra Stortingets vedtak fra 1959 og Regjeringens retningslinjer, senest justert 28. februar 1992. Disse medlemmer kan ikke se at det er skjedd endringer i praktiseringen av det norske regelverket siden Stortinget sist behandlet dette i 1993 på bakgrunn av representanten Chaffeys tidligere forslag som tilsier at regelverket strammes ytterligere inn.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen med virkning fra 1. januar 1996 har iverksatt nye rapporteringsrutiner for eksporten av slikt materiell. Rapporter fra den enkelte bedrift av faktisk eksport vil sikre bedre innsyn i hva som eksporteres og til hvilke områder. Dette rapporteringssystemet vil danne grunnlag for en oversikt som vil bli lagt frem for Stortinget på årlig basis.
Det er bred enighet om at Norge skal ha et militært forsvar. Norges forsvarsindustri er relativt beskjeden og Norge er netto importør av forsvarsmateriell.
For å kunne opprettholde produksjon av forsvarsmateriell i Norge vil de norske bedriftene være avhengig av noe eksport og samarbeid med produsenter i andre land. Praktiseringen av de norske eksportreglene må ta hensyn til dette når prinsippene som ligger til grunn for vår våpeneksport er ivaretatt. Disse medlemmer mener det bør fremlegges sluttbrukererklæring også for delleveranser og ved deltakelse i samarbeidsprosjekter så langt det er mulig, men er oppmerksom på at dette ikke alltid vil være tilfelle.
Disse medlemmer vil på dette grunnlag avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at det ved flere tilfeller er blitt eksportert våpen og deler til våpen til områder hvor det er væpnede konflikter og hvor det skjer grove brudd på menneskerettighetene. Disse medlemmer viser til at slike enkeltsaker aktualiserer behovet for en gjennomgang av retningslinjene for våpeneksport. Erfaringene reiser både spørsmål ved praktiseringen av retningslinjene og tilsier en oppdatering og innstramming av regelverket.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å fastlegge flere betingelser for salg av våpen fra Norge enn det som i dag er tilfelle. I tillegg til krav om at det ikke skal være krig, fare for krig eller borgerkrig i et område, er det naturlig at krav om demokratisk styresett og overholdelse av grunnleggende menneskerettigheter i mottakerlandet blir tatt inn i retningslinjene som vilkår for eksport av våpen fra Norge. Dagens retningslinjer dekker ikke eksplisitt slike krav. At slike krav tas inn i regelverket vil være i tråd med norsk utenrikspolitisk tradisjon. En konkretisering av betingelsene vil også gjøre det lettere for de som ønsker å eksportere våpen å vite hva man må forholde seg til for å få innvilget eksportlisens. Disse medlemmer vil peke på at det for disse betingelsene, som for dagens betingelser, må utvises et visst skjønn når det gjelder de enkelte saker.
I dokumentforslaget foreslås det at begrepet « land som opptrer truende » skal tas inn i retningslinjene som et vilkår og at det ikke skal eksporteres våpen til slike områder. Disse medlemmer er enig i at Norge ikke bør eksportere våpen til land som opptrer truende overfor andre land, men mener at en vurdering av om dette er tilfelle bør inngå i den generelle vurderingen av de innenriks- og utenrikspolitiske forholdene i hvert land som man etter retningslinjene skal foreta.
Disse medlemmer viser til at man de siste årene har sett en økning i antallet delleveranser av våpen og samarbeidsprosjekter om utvikling av våpensystemer. Dette har sammenheng med flere forhold, blant annet de høye kostnadene forbundet med våpenproduksjon og den teknologiske utviklingen. Disse medlemmer vil peke på at det i mange tilfeller oppstår et vanskelig og kunstig skille dersom man har ulike regler for leveranse av ferdige våpen og deler til våpen. Flere av de enkeltsakene som har vært gjenstand for debatt har dreid seg nettopp om eksport av deler til våpen, hvor en må anta at våpenet ikke kunne ha vært i bruk eller ikke ville være like effektivt uten det norske delproduktet. Ut fra dette anser disse medlemmer det derfor som naturlig at delleveranser i utgangspunktet vurderes ut fra de samme retningslinjer som gjelder for salg av ferdige våpen.
Disse medlemmer har merket seg at det i forbindelse med eksport av våpen til Tyrkia ble innført et skille mellom såkalt tapspåførende og ikke-tapspåførende materiell. Dette er etter disse medlemmers mening et unaturlig kriterium som kan gi adskillig rom for uklarhet om hvor grensen går mellom de to kategoriene. Begrepet er heller ikke brukt av andre NATO-land.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det i brev fra Utenriksdepartementet datert 6. november 1995 framgår at et produkt må « framstå som norsk » for at det skal gå inn under det norske regelverket. I forbindelse med samarbeids- og utviklingsprosjekter kan det være vanskelig å avgjøre hvor stor andel av det ferdige produktet som må være produsert av norske bedrifter for at våpenet skal « framstå som norsk ». Også i disse tilfellene kan det derfor oppstå uklare grensetilfeller. Disse medlemmer mener imidlertid at det ikke vil være riktig å sette krav om at alle samarbeidsprosjekt som norske bedrifter er en større eller mindre del av skal måtte godkjennes i Norge. Det ville i praksis bety at sluttproduktet av et samarbeidsprosjekt med norsk deltakelse, uansett hvor liten denne deltakelsen måtte være, skulle behandles som om hele produktet var norsk. En slik linje vil gjøre det unødig vanskelig for norske bedrifter å delta i samarbeidsprosjekt som ellers er uproblematiske.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim, viser til at de økende utgifter til våpenproduksjon gjør at land og bedrifter i stadig større grad går sammen om produksjon av militært materiell. Norsk våpenindustri er i økende grad delleverandør, og ikke produsent av hele våpensystemer. Det er derfor viktig at regelverket er meget klart når det gjelder eksportregler for deler til våpen og materiell i samarbeidsprosjekter.
Dette medlem mener at det er viktig at norske deler ikke misbrukes i forhold til det norske regelverket. Ved å stille krav om at samarbeidsprosjekter skal skje innenfor rammen av det norske eksportregelverket unngår man uklarhet om hvor stor den norske « prosenten » av et våpen skal være før den norske regelverket kommer til anvendelse.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Forutsetningen for at Regjeringen skal godkjenne samarbeids- og utviklingsprosjekter om våpen og militært utstyr med andre land, er at sluttproduktet er relevant for forsvaret av Norge, at eksport av sluttproduktet skjer innenfor rammen av det norske regelverket og at Norge kan hindre eksport dersom dette viser seg å ikke være tilfelle. »
I henhold til dagens regelverk kreves det ikke sluttbrukererklæring for eksport av våpen til NATO-land og de nordiske landene. Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at dette var et av de spørsmål som ble tatt opp i forbindelse med norsk eksport av våpen til Tyrkia. I denne saken har norske myndigheter ingen garanti for at våpnene bare blir benyttet som en del av landets eksterne forsvar og at de ikke blir videreeksportert. I flere tilfeller viser det seg dessuten at USA har videreeksportert våpen og våpendeler til land hvor Norge ellers ikke ville ha tillatt eksport av våpen. Disse erfaringene viser at det ikke har vært tilstrekkelig å basere slike spørsmål på tillit. Disse medlemmer mener derfor at retningslinjene bør slå fast at man fra norsk side vil kreve en sluttbrukererklæring ved eksport av våpen fra Norge.
Disse medlemmer mener det er naturlig at Regjeringen tar opp spørsmålet om mulige omstillinger i våpenindustrien i dialog med de bedrifter som i dag produserer våpen og ammunisjon. På bakgrunn av dette bør det vurderes om det er hensiktsmessig å komme tilbake til Stortinget med en melding om dette spørsmålet.
Disse medlemmer har med tilfredshet merket seg at det fra Regjeringens side legges opp til nye informasjonsrutiner om norsk våpeneksport og at Stortinget vil bli holdt orientert om omfanget av norsk våpeneksport gjennom årlige rapporter fra årsskiftet 1997. Disse medlemmer viser til at det så langt har vært meget vanskelig for Stortinget å få tilfredsstillende opplysninger om omfanget av våpeneksport og anser en slik rapportering som viktig og nødvendig.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« I.
Norge skal ikke eksportere våpen eller ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter eller land med udemokratiske styresett.
II.
De retningslinjer som gjelder for innvilgelse av eksportlisens for våpen og militært utstyr med selvstendig funksjon skal også gjelde delleveranser.
III.
Innvilgelse av eksportlisens for eksport av militært materiell forutsetter framleggelse av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul uansett hvilket land det eksporteres til. Dette gjelder for eksport av sluttprodukter og for eksport av deler til våpen. »
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kullmann Five, Petersen og Talleraas og fra Fremskrittspartiet, Gundersen, viser til at Norge har et regelverk for våpeneksport som er av de strengeste i verden. Disse medlemmer viser videre til at Norge har en relativt sett beskjeden forsvarsindustri, og at Norge er nettoimportør av forsvarsmateriell i motsetning til de større land innen NATO.
Disse medlemmer understreker at Norge er avhengig av andre land for sin sikkerhet og at NATO-samarbeidet har vært og er en hjørnesten i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. NATO-samarbeidet innebærer et utstrakt samarbeid om forsvarsmateriell og teknologi. Disse medlemmer understreker at forsvars- og sikkerhetspolitikk må ses i sammenheng og at våpenimport og -eksport er et viktig element i det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid vi er del av. Disse medlemmer mener at det vil svekke Norges troverdighet overfor land vi er avhengig av sikkerhetsmessig om vi skulle skjerpe reglene for våpeneksport, regler som fra før er svært strenge.
Disse medlemmer viser til uttalelser fra ulike aktører i næringslivet om at norsk forsvarsindustri ikke kan opprettholde en lønnsom produksjon dersom den bare kan levere til det norske markedet. Disse medlemmer vil understreke forsvarsindustriens betydning for Norges sikkerhet. Dessuten viser erfaringer at kompetanse- og teknologiutviklingen i norsk forsvarsindustri også har skapt grunnlag for mange sivilarbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at det i norsk forsvarsindustri satses på spesielle områder som en strategi for norsk deltakelse i internasjonalt forsvarsmateriell- og teknologisamarbeid. Disse medlemmer understreker at denne strategien er avhengig av et utstrakt bi- og multilateralt samarbeid, som er nødvendig for å kunne opprettholde en egen norsk produksjon av forsvarsmateriell. Disse medlemmer understreker betydningen av at norske eksportregler og praktiseringen av disse er tilpasset denne strategien og at norsk politikk på dette området er forutsigbar.
Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti fremla lignende forslag om å forandre regelverket for våpeneksport i stortingsperioden 1992-93 som ble nedstemt i Stortinget. Disse medlemmer ser ikke at det er kommet frem noe nytt som gjør det nødvendig å forandre dette regelverket nå og vil derfor avvise forslagene i Dok.nr.8:90 (1994-1995).
Næringskomiteens uttalelse
Utenrikskomiteens utkast til innstilling har vært forelagt næringskomiteen til uttalelse. I brev av 1. februar 1996 uttaler næringskomiteen følgende:
« Næringskomiteens medlemmer viser til sine respektive partiers merknader i Utenrikskomiteens utkast til innstilling, og har ellers ingen merknader ut over dette. »
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I.
Norge skal ikke eksportere våpen eller ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter eller land med udemokratiske styresett.
II.
De retningslinjer som gjelder for innvilgelse av eksportlisens for våpen og militært utstyr med selvstendig funksjon skal også gjelde delleveranser.
III.
Innvilgelse av eksportlisens for eksport av militært materiell forutsetter framleggelse av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul uansett hvilket land det eksporteres til. Dette gjelder for eksport av sluttprodukter og for eksport av deler til våpen.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
Forutsetningen for at Regjeringen skal godkjenne samarbeids- og utviklingsprosjekter om våpen og militært utstyr med andre land, er at sluttproduktet er relevant for forsvaret av Norge, at eksport av sluttproduktet skjer innenfor rammen av det norske regelverket og at Norge kan hindre eksport dersom dette viser seg å ikke være tilfelle.
Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dok.nr.8:90 (1994-1995) - forslag fra stortingsrepresentant Paul Chaffey om strengere retningslinjer for eksport av militært materiell - avvises.
|
Oslo, i utenrikskomiteen, den 1. februar 1996.
|
| Haakon Blankenborg, |
Marit Arnstad, |
Anne Enger Lahnstein, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Spørsmål vedrørende Dok.nr.8:90 (1994-1995) om strengere retningslinjer for eksport av militært materiell
Etter anmodning fra saksordfører Marit Arnstad vil Utenrikskomiteen be om å motta Departementets uttalelse til ovennevnte forslag samt svar på vedlagte spørsmål innen fredag 3. november d.å.
| 1. |
Hvor stor er den samlede eksporten av våpen og hva er den samlede verdi av denne eksporten? Hvilke land blir det i dag eksportert våpen til? |
| 2. |
Hvor stor er den samlede eksporten av delleveranser til våpen eller våpensystem? |
| 3. |
Har Norge i NATO-sammenheng påtatt seg konkrete forpliktelser som medfører at sluttbrukererklæringer ikke kan kreves? |
Spørsmål vedrørende Dok.nr.8:90 (1994-1995) om strengere retningslinjer for eksport av militært materiell.
Jeg viser til utenrikskomiteens brev av 27. oktober med anmodning om departementets uttalelse til forslag og spørsmål knyttet til ovennevnte dokument.
Forslag 1:
« Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en Stortingsmelding med en handlingsplan for omstilling av våpenindustrien til sivil produksjon. En slik handlingsplan bør trekke opp retningslinjene for et tverrfaglig nasjonalt forsknings- og utviklingsprogram der en bruker ressurser fra ulike forsknings- og bedriftsmiljøer til å omstille industrien. »
Svar:
Regjeringen legger til grunn at det er bred politisk enighet i Stortinget om å opprettholde en norsk forsvarsindustri for å ivareta Forsvarets behov for militært utstyr og materiell tilpasset norske forhold, og for å sikre tilgangen på materielleveranser.
Forslag 2:
« Norge skal ikke eksportere våpen eller ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter, land med udemokratiske styresett eller land som opptrer truende overfor andre land. »
Svar:
Regelverket bygger på Stortingets vedtak av 11. mars 1959. Dette legger til grunn at våpen og ammunisjon ikke skal eksporteres til områder hvor det er krig, krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. Eksport av våpen og ammunisjon skal bare skje etter vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område.
Forslag 3:
« De retningslinjer som gjelder for innvilgelse av eksportlisens for våpen og militært utstyr med selvstendig funksjon skal også gjelde ved delleveranser. »
Svar:
Ved eksport av militære delleveranser til et produkt som i ferdig tilstand ikke fremstår som norsk, kan man i visse sammenhenger avstå fra å kreve sluttbrukererklæringer eller dokumentasjon om sluttbruker. Dette gjelder delleveranser under norske bedrifters samarbeidsavtaler med bedrifter eller myndigheter i andre land når avtalen er godkjent av norske myndigheter. Dette innebærer at det ferdige produkt kan markedsføres og selges til andre land i overensstemmelse med produsentlandets egne regler for utførsel av våpen og annet militært materiell.
Forslag 4:
« Forutsetningen for at Regjeringen skal godkjenne samarbeids- og utviklingsprosjekter om våpen og militært utstyr med andre land er at sluttproduktet er relevant for forsvaret av Norge, at eksport av sluttproduktet skjer innenfor rammen av det norske regelverket og at Norge kan hindre eksport dersom dette viser seg ikke å være tilfelle. »
Svar:
Forsvarsmateriell som utvikles og produseres i Norge er innrettet mot norske forsvarsbehov. Disse behov er imidlertid ikke bedriftsøkonomisk tilstrekkelige til å gi norske bedrifter muligheten til å tilby konkurransedyktig pris, dersom ikke bedriftene også gis mulighet for å selge sine produkter internasjonalt innen rammen av regelverket for eksportkontroll.
Forslag 5:
« Innvilgelse av eksportlisens for eksport av militært materiell forutsetter fremleggelse av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul uansett hvilket land det eksporteres til. Dette gjelder for eksport av sluttprodukter, men også for eksport av deler og ved deltagelse i samarbeidsprodukter. »
Svar:
Ved eksport av våpen og annet militært materiell til land utenfor NATO kreves det sluttbrukererklæring som innebærer at kjøperen garanterer at vedkommende militære materiell ikke vil bli reeksportert uten etter tillatelse fra eksportørlandets myndigheter. Ved eksport av våpen og annet militært materiell mellom NATO-land kreves det normalt ikke sluttbrukererklæringer. Ved handel mellom NATO-land er det vanligvis tilstrekkelig med dokumentasjon som godtgjør sluttbruk, f.eks. bestillingsdokument. Når det ved eksport av våpen og annet militært materiell mellom NATO-land ikke er vanlig med sluttbrukererklæringer er det fordi man har basert seg på tillit til at en annen Alliansepartner ikke reeksporterer det importerte materiellet. Når det gjelder myndighetsgodkjent samarbeid om delleveranser vises til kommentar under Forslag 3 og 4 ovenfor.
Saksordfører Arnstad ber om svar på følgende spørsmål:
| «1. |
Hvor stor er den samlede eksporten av våpen og hva er den samlede verdi av denne eksporten? Hvilke land blir det eksportert våpen til?»
|
Svar:
Som jeg skrev i mitt brev til Stortingets utenrikskomité 14. mars d.å. gir Statistisk sentralbyrås oppgaver ikke fullstendig oversikt over eksport av alt forsvarsmateriell. Det henger sammen med at handelsstatistikken og Tolltariffen ikke er spesielt laget for å identifisere forsvarsmateriell. Det er bare kapittel 93 og varenummer 87.10.0000 som utelukkende dekker forsvarsmateriell. Flere andre varenummer i Tolltariffen inneholder både sivile og militære produkter. Jeg har derfor tatt initiativ til et nytt rapporteringssystem for våpeneksport som viser hvordan eksportørene utnytter de lisenser som er innvilget. Hensikten er å få tilgang til data som kan danne grunnlag for oversikter til Stortinget over den faktiske eksporten av forsvarsmateriell.
Retningslinjene for eksport av forsvarsmateriell (jf. kap II) opererer med landgrupper, ikke landlister. Landgruppe 1 angir hvilken kategori land som kan motta norskproduserte våpen, dvs. i prinsippet nordiske land og NATO-allierte, samt land som etter nøye vurdering er blitt klarert for norsk våpeneksport. Landgruppe 2 omfatter land som det ikke kan eksporteres våpen til. Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som kan motta annet militært materiell. Denne sondringen legger hovedgrunnlaget for vurderingen av den enkelte lisens- søknad.
| «2. |
Hvor stor er den samlede eksporten av delleveranser til våpen eller våpensystem?»
|
Svar:
Som nevnt under spørsmål 1 har Utenriksdepartementet i dag ikke statistisk materiale som gjør det mulig å gi en samlet oversikt over eksporten av delleveranser. Man vil søke å få til en oversikt over delleveranser under rapporteringsordning som er beskrevet ovenfor.
| «3. |
Har Norge i NATO-sammenheng påtatt seg konkrete forpliktelser som medfører at sluttbrukererklæringer ikke kan kreves?»
|
Svar:
Jeg viser til mitt svar på Forslag 5 ovenfor.
Spørsmål vedrørende Dok.nr.8:90 (1994-1995) om strengere retningslinjer for eksport av militært materiell
Under henvisning til Handelsministerens brev av 6. november 1995 om ovennevnte sak, vil en etter anmodning fra saksordfører be om å motta svar på vedlagte tilleggsspørsmål snarest mulig.
| 1. |
Hvilke land omfattes i dag av landgruppe 2 og 3 når det gjelder salg av våpen? |
| 2. |
Når kan Stortinget få en oppdatert oversikt over hvor stor eksporten av norsk våpen og deler til våpen er og til hvilke land eksporten skjer? |
Spørsmål vedrørende Dok.nr.8:90 (1994-1995) om strengere retningslinjer for eksport av militært materiell
Jeg viser til Utenrikskomiteens brev av 27. november med anmodning om svar til spørsmål knyttet til ovennevnte dokument.
| 1. |
Hvilke land omfattes i dag av landgruppe 2 og 3 når det gjelder salg av våpen.
|
Svar:
Hver lisenssøknad blir underlagt en grundig saksbehandling fra sak til sak basert på en vurdering av situasjonen i det enkelte land og i regionen som helhet, og i tråd med Stortingets vedtak og gjeldende retningslinjer.
Retningslinjene for eksport av forsvarsmateriell benytter landgrupper og ikke landlister i behandlingen av lisenssøknader. Grunnen til dette er at den internasjonale situasjonen stadig er i forandring og at det derfor ikke er hensiktsmessig å bruke landlister. Landgruppene er nedfelt i Utenriksdepartementets retningslinjer av 28. februar 1992 for behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål.
Landgruppe 1 består av de nordiske land og NATOs medlemsland. I tillegg består gruppen av andre land som kan godkjennes av departementet som mottakere av våpen.
Landgruppe 2 består av land som befinner seg i et område hvor det er krig eller krig truer, land hvor det er borgerkrig eller land hvor en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område tilsier at eksport av våpen og militært materiell ikke bør finne sted, eller land som rammes av en boikottbeslutning av FNs sikkerhetsråd.
Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som kan motta annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål.
| 2. |
Når kan Stortinget få en oppdatert oversikt over hvor stor eksporten av norsk våpen og deler til våpen er og til hvilke land denne eksporten skjer?
|
Svar:
Jeg har som tidligere opplyst tatt initiativ til et nytt rapporteringssystem for våpeneksport som skal vise hvordan eksportørene utnytter de lisenser som er innvilget. Hensikten er å få tilgang til data som kan danne grunnlag for årlige oversikter til Stortinget over den faktiske eksporten av forsvarsmateriell basert på utstedte lisenser. Departementet arbeider med de praktiske forberedelser for dette rapporteringssystemet, som vil bli innført fra 1. januar 1996. Det innsendte materiale vil gjelde faktisk eksport som har funnet sted i 1996 og vil danne grunnlaget for den oversikt som blir fremlagt for Stortinget. Informasjonen vil bli lagt frem på grunnlag av Lov av 18. desember 1987 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. I oppstartingsfasen vil man søke å legge frem en foreløpig oversikt basert på det til da tilgjengelige materiale på ettersommeren 1996. Første ordinære oversikt vil bli lagt frem for Stortinget tidlig på nyåret 1997.
I. Formål og anvendelsesområde
| 1. |
Disse retningslinjene er veiledende for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål. Reglene for lisensinnvilgelse gjelder ikke for leveranser av ubetydelig omfang og som ikke er for militær bruk eller for politibruk. Utgangspunktet for eksportreguleringen er følgende formuleringer i Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato:
|
|
« Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. »
|
|
« Stortinget tar til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt fram. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted. »
|
|
Regjeringen anser Stortingets vedtak som et bindende pålegg, og eksportreguleringen skal sikre at det blir fulgt.
|
| 2. |
For gjennomføringen av reguleringen anvendes lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (heretter kalt eksportkontroll-loven), samt forskrifter av 10. januar 1989 nr. 51 til gjennomføring av utførselsreguleringen for strategiske varer, tjenester og teknologi (heretter kalt forskriftene). |
|
Retningslinjene er veiledende, og fastsetter hvilke prinsipper det skal legges vekt på ved Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell med hjemmel i eksportkontroll-loven og forskriftene. Retningslinjene skal legges til grunn ved vurderingen av søknader om utførselslisens og tillatelse etter forskriftenes § 1, med referanse til liste I i Utenriksdepartementets utførselsmelding (Våpen, ammunisjon og annet militært materiell).
|
| 3. |
Den militærtekniske utvikling siden 1959 har medført at de hensyn som Regjeringens erklæring og Stortingets vedtak tok utgangspunkt i, bare kan ivaretas gjennom en eksportregulering som favner videre enn det som umiddelbart følger av ordlyden til erklæring og vedtak. Retningslinjene skal sikre dette. De gjelder således ikke bare ved behandling av søknader om eksportlisens for våpen og ammunisjon, men også for annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål (se kap. IV nedenfor), ved del-leveranser (se kap. VI), samt for teknologi og tjenesteyting (se henholdsvis kap. V og VII).
|
| 4. |
Ved behandlingen av lisenssøknader må man ha for øye at lisensplikten i mange tilfeller går lenger enn den hjemmel man har etter eksportkontrollovens § 1 til å nekte utførsel. Før det gis avslag på søknad om lisens, må det således være godtgjort at vilkårene er oppfylt etter loven. Ved behandling av lisenssøknader for eksport av varer med begrenset militær verdi, ved del-leveranser og ved eksport av teknologi og tjenester, er det særlig viktig at det foretas en slik vurdering av hjemmelsgrunnlaget. |
II. Landgrupper og varekategorier
| 1. |
For å lette behandlingen av lisenssøknader, anvendes følgende landgrupper:
|
Landgruppe 1 består av de nordiske land og NATOs medlemsland. I tillegg består gruppen av andre land som kan godkjennes av departementet som mottakere av våpen.
Landgruppe 2 består av land som befinner seg i et område hvor det er krig eller krig truer, land hvor det er borgerkrig eller land hvor en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område tilsier at eksport av våpen og militært materiell ikke bør finne sted, eller land som rammes av en boikottbeslutning av FNs Sikkerhetsråd.
Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som kan motta annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål.
| 2. |
Følgende varekategori innføres: |
|
Våpen, ammunisjon og visse typer militært materiell. |
|
Denne omfatter våpen og ammunisjon av alle slag. |
|
Den omfatter i tillegg annet materiell som vil kunne benyttes med vesentlig virkning til å påvirke de militære styrkeforhold ut over nærområdet, herunder materiell for havovervåking og elektroniske tiltak mot satellittbårne systemer. |
|
Annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål. |
|
Denne omfatter annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål, som er beskrevet i vareliste I i Utenriksdepartementets utførselsmelding (Våpen, ammunisjon og annet militært materiell) og som ikke har egenskaper eller bruksområder slik de er definert for varekategori A. |
III. Samarbeids- og utviklingsprosjekter
Eksport av varer, tjenester og teknologi til land Norge har samarbeidsavtaler med skal tillates dersom leveransen finner sted under et prosjekt som er godkjent av norske myndigheter med det hovedsiktemål å ivareta samarbeidslandenes egne forsvarsbehov. Dersom det ferdige produkt ikke fremstår som norsk, kan det reeksporteres etter samarbeidslandets eksportkontroll-regler.
IV. Eksport av varer med selvstendig funksjon
| 1. |
Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførelsen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte. |
| 2. |
Leveranser av kategori A-produkter kan ikke finne sted til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter. Hovedsynspunktet bør være at leveranser av kategori A- og kategori B-produkter ikke kan finne sted til land i gruppe 2. |
| 3. |
a) |
For eksport av varer i kategori A vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette. |
|
Lisensiering av leveranser under denne kategori til land utenfor gruppe 1 vil kreve regjeringsbehandling, og innvilgelse forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksport-klausul, dvs. erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse. |
|
b) |
For eksport av varer i kategori B skal det tilstås lisens for land i gruppe 1 og 3. |
|
Dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren, skal kreves. |
V. Eksport av teknologi, herunder bl.a. produksjonsrettigheter og datapakker
| 1. |
Med teknologi menes her innsikt som er avgjørende for å utvikle, produsere, vedlikeholde eller bruke en vare. Det er overføring av produksjonsrettigheter som er den vanligste form for teknologieksport fra Norge. |
| 2. |
Søknad om overføring av produksjonsrettigheter skal behandles med sikte på å sikre at overføringen ikke har som formål å omgå norsk eksportregulering. |
| 3. |
Ved eksport av teknologi som inngår i samarbeidsavtaler med bedrifter eller myndigheter i andre land, skal tillatelse gis når avtalen er godkjent av norske myndigheter. |
| 4. |
Ved behandlingen av søknader for eksport som ikke er ledd i myndighetsgodkjent samarbeid, skal det bringes på det rene hvilken kategori det ferdige produkt vil tilhøre. |
| a) |
Dersom det dreier seg om produksjonsrettigheter for en vare i kategori A, kan tillatelse bare gis for overføring til land i gruppe 1 og etter tilsvarende prinsipper som for øvrig gjelder for eksport av varer under denne kategorien. |
|
Som vilkår for tillatelsen skal den norske selger av produksjonsrettighetene dessuten pålegges å innarbeide i kontraktsbetingelsene forbehold om at eventuell sublisensiering av produksjonsrettigheter vil bli forelagt norske myndigheter for godkjennelse. Utenriksdepartementet skal behandle søknad om sublisensiering på samme måte som overføring av produksjonsrettighetene direkte fra Norge. |
| b) |
For overføring av produksjonsrettigheter til varer i kategori B skal tillatelse i alminnelighet gis for land i gruppe 1 og 3. Utenriksdepartementets krav til dokumentasjon og kontraktbetingelser må i disse tilfeller bero på en konkret vurdering hvor bl.a. produktets egenskaper, produksjonslandets egen eksportpolitikk og skadevirkningene ved eventuell eksport til uønskede mottakere, tas i betraktning. |
| 5. |
Ved andre typer teknologioverføringer kan det ikke oppstilles detaljerte retningslinjer. Vurderingen av eksportsøknaden vil måtte avhenge av i hvilken grad teknologioverføringen knytter seg til et produkts militære funksjon. Jo mer dette er tilfelle, dess mer skal vurderingen av en søknad basere seg på retningslinjene for eksport av ferdigproduktet i tilsvarende varekategori. |
VI. Del-leveranser
| 1. |
Ved del-leveranser menes leveranser av varer som ikke har noen selvstendig funksjon. |
| 2. |
Ved del-leveranser under samarbeidsavtaler med bedrifter eller myndigheter i andre land, skal utførselslisens gis når avtalen er godkjent av norske myndigheter. Det er da en forutsetning at de norske deler eller komponenter samordnes med deler fra andre leveringskilder, og at det ferdige produkt ikke fremstår som norsk. |
|
Det kan i disse tilfellene avstås fra dokumentasjon for sluttbruk av det ferdige produkt. |
| 3. |
For del-leveranser til prosjekter som ikke er myndighetsgodkjente, og der leveransen er basert på markedstilgjengelig teknologi og på grunnlag av kundens produktbeskrivelse, skal lisens i alminnelighet innvilges til de land som ikke tilhører gruppe 2, dersom det ferdige produkt ikke fremstår som norsk. Dokumentasjon for sluttbruk av det ferdige produkt skal ikke kreves. |
| 4. |
Søknad om eksportlisens for del-leveranser av annen type enn nevnt i pkt. 2 og 3 skal behandles på samme måte som ved eksport av sluttproduktet. Bestemmelsen i kap. I, punkt 1 skal imidlertid kunne begrunne fravik av denne regel. |
VII. Tjenesteytelser
| 1. |
Tjenesteytelser kan være knyttet til utvikling, produksjon, vedlikehold og bruk av et produkt, men behøver ikke være knyttet til noe produkt for å måtte ha tillatelse etter forskriftenes § 1, pkt. e og g. Militær planlegging vil også være omfattet. |
| 2. |
For tjenesteytelser som er tilknyttet militært materiell under kategori A og B, og som utgjør en vesentlig forutsetning for materiellets utvikling, produksjon, vedlikehold eller bruk, skal det gjelde tilsvarende vilkår for innvilging av tillatelse for tjenesteytelser som ved eksportlisens for selve produktet. Dersom tjenesten har en løsere tilknytning til produktet, kan en mindre streng praksis overveies. |
| 3. |
For tjenester som ikke er konkret knyttet til en vare, men som vedrører militær planlegging, skal tillatelse normalt innvilges til land i gruppe 1 og ikke innvilges til land i gruppe 2. Innvilgelse til andre mottakerland må vurderes konkret med utgangspunkt i tjenesteytelsens antatte militære og mulige politiske virkning, og godkjennes av departementet. |
VIII. Prosedyreregler
| 1. |
Søknader som behandles etter disse retningslinjer, bør være ferdigbehandlet av Utenriksdepartementet senest etter 12 uker for kategori A-produkter og senest etter 6 uker for øvrige søknader. |
| 2. |
Ved vurdering av tekniske sider og bruksområde for produkt, teknologi, data- pakke eller tjeneste konsulteres om nødvendig Forsvarsdepartementet ved Forsvarets forskningsinstitutt. |
| 3. |
Dersom søknaden om eksport berører viktige forsvarsspørsmål eller materiell- samarbeid med andre land, skal uttalelse innhentes fra Forsvarsdepartementet. |
| 4. |
Dersom søknaden om eksport berører viktige norske næringsinteresser, skal uttalelse innhentes fra Næringsdepartementet. |