Komiteen mener at Havrettskonvensjonen kan vurderes ut fra 2 hovedaspekter:

1.	Den er i seg selv en internasjonal milepæl.

2.	Den er en ramme for videre utvikling av havpolitikk og havrett i det internasjonale samfunn.

       Ved å ratifisere Havrettskonvensjonen, mener komiteen at Norge vil kunne styrke sine interesser ytterligere samtidig som vi fortsatt vil kunne være en pådriver i utviklingen av internasjonal havrett.

       Samtidig har komiteen merket seg at Havrettskonvensjonen i all hovedsak er helt i tråd med Norges konkrete havrettsinteresser.

       Komiteen har merket seg at dette er det mest omfattende multilaterale avtaleverk i FNs regi, og gir et samlet regelverk for fredelig utnyttelse av havet.

       Havrettskonvensjonen er usedvanlig viktig for norske interesser, i og med at den sikrer Norge suverene rettigheter og jurisdiksjon i den økonomiske sone, med rett til å utnytte de levende og ikke-levende ressursene i sonen, og plikt til å regulere fangst og fangstkapasiteten for å unngå overbeskatning.

       Komiteen har videre merket seg at også Norges interesser på kontinentalsokkelen blir tilfredsstillende ivaretatt gjennom konvensjonen. Av spesiell interesse er den sentrale betydning av konvensjonens definisjon av kontinentalsokkelen. Norge kan gjøre krav på en kontinentalsokkel ut over 200 nautiske mil fra grunnlinjene, avhengig av faste kriterier knyttet til sedimenttykkelse, dybdeforhold og avstand fra kysten. For den del av kontinentalsokkelen som ligger utenfor 200 milssonen, er kyststaten pålagt å avstå royalty på max 7 % etter 12 år, etter en avgiftsfri periode på 5 år, av produksjon av ikke- levende ressurser, herunder petroleum. For Norges vedkommende legges det til grunn at 200 nautiske milsavgrensningen kan gjøres med utgangspunkt i grunnlinjene både utenfor fastlandet med øyene langs fastlandskysten og utenfor Svalbard.

       Også våre rørledningsinteresser og eksklusive jurisdiksjon over petroleumsinnretningene på kontinentalsokkelen opprettholdes.

       Skipsfartens interesser for fri gjennomfart er opprettholdt, samtidig som konvensjonens miljøbestemmelser får anvendelse i forbindelse med skipsfarten. Regler for vitenskapelig havforskning gir også hjemmel for å kontrollere slik forskning i våre nærområder.

       Gjennomføringsavtalen er den delen som har skapt størst problemer for ratifikasjon av avtalen fra norsk side. Med de nye bestemmelser som i siste runde er kommet til, har den nå fått et innhold, som gir håp om universell tilslutning.

       Komiteen vil derfor, på bredt grunnlag, tilrå at Norge blir part både i Havrettskonvensjonen og i gjennomføringsavtalen. Komiteen er også enig i de erklæringer det redegjøres for i proposisjonen, som Norge vil gjøre gjeldende i forbindelse med ratifikasjonen vedrørende artiklene 310, 287 og 298.