Spørsmål fra utenrikskomiteen til Regjeringen og Regjeringens svar.

A. Spørsmål av 16. april 1997 fra utenrikskomiteen til justisministeren og justisministerens svar av 25. april 1997.

I. Spørsmål frå Senterpartiets stortingsgruppe.

Spørsmål 1:

       Kan Justisministeren gje eit oversyn over alle lov- og forskriftsendringar som krevst som følgje av Samarbeidsavtalen, innehaldande tilvising til den artikkelen i Schengen-konvensjonen som gjer endringa påkrevd, med tidsplan for når dei skal leggjast fram?

Svar:

       Eit oversyn over naudsynte lovendringar og visse forskriftsendringar med tilvising til den artikkelen i Schengen-konvensjonen som gjer endringane påkrevd, er gitt i kapittel 5 i St.prp. nr. 42 (1996-1997). Forslag til lovendringar og forslag til ei eiga lov om SIS vil venteleg kunne leggjast fram for Stortinget under vårsesjonen 1998.

Spørsmål 2 og 3:

       Kva vil stoda bli for det nordiske passamarbeidet dersom Noreg ikkje ratifiserer samarbeidsavtalen med Schengen-landa?

       Vil Sverige og/eller Finland og/eller Danmark i så fall byggja opp yttergrensekontroll mot Noreg og krevja pass framvist av nordmenn som reiser til desse landa?

Svar:

       Dersom Noreg ikkje ratifiserer samarbeidsavtalen med Schengen-landa, vil Schengen-landa ifølgje Schengen-reglene ha plikt til å innføre yttergrensekontroll mot Noreg. Dei andre nordiske landa vil måtte gjere eit val mellom fortsatt å delta i det nordiske pass- og reisefridomssamarbeidet, eller å delta i Schengen-samarbeidet. Det vil ikkje vere mogeleg på same tid å halda pliktene i det nordiske samarbeidet om pass- og reisefridom, og pliktene i Schengen-samarbeidet. Slik departementet ser det, vil det nordiske pass- og reisefridomssamarbeidet då vere i fare. Om dette samarbeidet vil ta slutt, vil avhenge av det val som då vert gjort av dei andre nordiske landa.

Spørsmål 4:

       I artikkel 40 i den norske omsetjinga heiter det at politiet kan driva « observasjon » over landegrensene. Kva heiter denne te på originalspråket fransk og på dei andre omsetjingane som er gjorde innanfor Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Termen som er brukt i den franske originalteksten er « surveillance ». På tysk har ein nytta « observieren/observation ».

Spørsmål 5:

       I artikkel 99 i den norske omsetjinga heiter det at opplysningar kan leggjast inn med føremål « observasjon ». Kva heiter denne termen på originalspråket fransk og på dei andre omsetjingane som er gjorde innanfor Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Termen som er brukt i den franske originalteksten er « surveillance ». På tysk har ein nytta « registrierung ».

Spørsmål 6:

       I punkt 1 i dokument SCH/Eks-kom (93) 22 rev. frå Eksekutivkomiteen heiter det at nokre dokument bør bli verande fortrulege, uavhengig av nasjonale rettsreglar. Korleis ser punkt 1 ut på dei andre omsetjingane som er gjorde innanfor Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Uttrykket « bør » i det nemnde dokumentet er omsatt frå det franske « doivent » (av verbet « devoir »), som kan omsettjast anten med « bør » eller med « skal ». Som kjent kan uttrykket « bør » i juridisk terminologi og ha eit normativt innhald. I det aktuelle dokumentet er det ikkje tvil om at meininga har vore å lage ein pliktregel. I ei nyleg engelsk omsettjing har Schengen si omsettingsteneste nytta uttrykket « must » for å omsettja « doivent ». I den tyske omsettjinga er nytta uttrykket « sind vertraulich zu behandeln », på spansk « deben conservar su caracter confidencial » og på italiensk « devono conservare un carattere riservato ».

Spørsmål 7:

       På side 59 er det nemnt at ordningar eller avtalar med EU kan vera aktuelt på ei rekkje område. Kva for avtalar er det aktuelt å inngå, og på kva for tidspunkt?

Svar:

       Dei område som det er vist til på side 59 i proposisjonen, og som det under forhandlingane om samarbeidsavtalen vart sett som aktuelt å inngå avtalar med EU om, er dei som det er vist til i punkt 2.6 i proposisjonen. I ei førebels drøfting i Schengen, der EU-kommisjonen var til stade, har ein gått vidare i arbeidet med å klårleggja kva område som kan vera aktuelle. Ut frå desse drøftingane legg ein til grunn at det i praksis kan vera aktuelt med forståingar eller ordningar om rett for Noreg og Island til å nytta EU sin standard visumblankett og lufthamntransittvisumblankett. Dette vil måtte drøftast nærare med EU-landa. Det kan og vera tale om ordninger i høve til einskilde Schengen-land om praktiske tiltak for å leggja til rette for kontroll av handbagasje på flyruter og skipsruter frå Noreg til Schengen-landa. Til no er det berre Nederland som har ønskt ei slik ordning med Noreg. Ut frå dei førebels samtalane som har vore førde mellom dei norske og dei nederlandske tollstyresmaktene om ei slik ordning, ser det ut til å vera tale om praktisk samarbeid som det kan gjerast avtale om mellom tolldirektorata, til dømes om kva slag kontroll, nivået for kontrollen osv.

Spørsmål 8:

       Vurderer Justisministeren det som ønskjeleg og lovleg etter Grunnlova å knyta Noreg til ein fleksibilitets-avgjerdsprosess innanfor EUs institusjonelle ramme?

Svar:

       Etter det norske styresmakter er kjent med, gjeld spørsmålet om fleksibilitet i IGC generelle retningsliner for eit « forsterka samarbeid » mellom nokre av EU-medlemslanda, dvs. at nokre av medlemslanda kan gå vidare i integrasjonen utan at alle EU-land tek del. Ein er ikkje kjent med at spørsmålet om fleksibilitet vert drøfta i samband med avgjerdsprosessen i EU, men unnatak av spørsmålet om vedtak om å setja igong eit forsterka samarbeid må vera einstemmig blant EU-landa, eller om kvalifisert fleirtal skal vere nok.

Spørsmål 9:

       Kva vil skje med Noregs tilknyting til Schengen dersom EU-landa på IGC veljer å integrera Schengen-avtalen i EU, om lag slik det siste framlegget frå formannskapen går ut på (jf dokument CONF/2500/96 ADD, 1 CAB), og det danske folket seinare seier nei til den nye traktaten i folkerøysting?

Svar:

       Det vil vera eit vilkår for setje i kraft nye traktattekster som måtte bli vedteke i IGC, at dei vert ratifiserte av alle EU-landa. Om Danmark ikkje ratifiserer, vil dette vera eit forhold mellom Danmark og de andre EU-landa.

Spørsmål 10:

       Korleis vurderer Justisministeren artikkel G i dokumentet nemnt i spørsmål 9, der det heiter at Unionsrådet tre år etter at dokumentet har kome i kraft, skal treffa avgjerder på Schengen-området med kvalifisert fleirtal, og med Kommisjonen som framleggsinstans, i høve til norske suverenitetsreglar?

Svar:

       Det er ikkje teke stilling i IGC til forslaget om at Rådet, tre år etter at traktatendringar som måtte bli vedteke har kome i kraft, skal treffa vedtak med kvalifisert fleirtal. Det er heller ikkje teke stilling til om dette forslaget skal gjelde for Schengen-samarbeidet. Forholdet vil då måtte vera at det vert vedteke i IGC å integrere Schengen-samarbeidet eller delar av det i søyle I, og at eit slikt vedtak skal gjelde for Schengen-samarbeidet.

       For at Noreg skal kunne delta i Schengen-samarbeidet i eit slikt høve, må det for å ta omsyn til norsk suverenitet, forhandlast fram ei avtale med EU som gjer det mogeleg for Noreg og Island å treffe vedtak på sjølvstendig grunnlag.

Spørsmål 11:

       Kan Justisministeren leggja fram fullstendig avtaleverk og anna relevant informasjon om det nordiske politi- og tollsamarbeidet?

Svar:

       Samarbeidet mellom politistyresmaktene i dei nordiske landa blei regulert gjennom ein samarbeidsavtale i mars 1972. Straffelovgjevninga er temmeleg lik i dei nordiske landa. Avtalen byggjer såleis på dei respektive nordiske landas gjeldande lover og vedtak, samt avtalar som på eit tidlegare tidspunkt er inngådde mellom dei nordiske landa. Avtalen av 1972 regulerer såleis i hovudsak retningsliner for den praktiske gjennomføringa av samarbeidet. Heile samarbeidsavtalen som er offentleg kunngjord i « Kunngjøring til politiet - 1972 » s. 57 - 69, kan leggjast fram.

       Samarbeidet mellom politistyresmaktene og tollvesenet i Norden har lange tradisjonar, men var tidlegare lite formalisert. Dei nordiske justis- og sosialministrane vedtok i 1982 at dei nordiske regjeringane skulle arbeide for ytterlegare effektivisering i kampen mot narkotika i Norden, herunder ei styrking av politi- og tollinnsatsen. Ei styringsgruppe med underliggjande arbeidsgrupper vart nedsette for å sjå på aktuelle tiltak. Under eit nordisk justis- og sosialministermøte i 1984 var det semje om at forslaga frå styringsgruppa var viktige for effektiviseringa av politi- og tollsamarbeidet i Norden. På eit nordisk justisministermøte same år blei samarbeidet formalisert og vedtak om samarbeidet gjort. Etter evaluering av samarbeidsorganet « Politi og Toll i Norden (PTN) » sitt arbeid vart det på justisministermøte i 1987 vedtatt at PTN skulle vere eitt permanent organ i Norden i kampen mot narkotika. Organet har vore eit aktivt pådrivarorgan og har initiert ei rekke tiltak, bidratt til samordning, koordinering, sparing av ressurser og effektivisering av innsatsen i dei nordiske landa. Tiltak som kan nemnast, er felles narkotikasambandsmenn, utstasjonerte i produsent- og/eller transittland, felles analyseprosjekt og gjensidig representasjon i internasjonale møte. Med bakgrunn i strukturendringa i kriminaliteten som har føregått dei seinare åra, har PTN fått mandat til å arbeide mot andre kriminalitetsformer enn bare narkotika. Eit oversyn over tiltak, initiert av PTN-organet, kan leggjast fram.

Spørsmål 12:

       Justisministeren skriv i proposisjonen side 5 at « Schengen-landene legger......likevel til grunn at medlemskap er forbeholdt land som er medlem i Den europeiske union (EU) », og at « Samarbeidet ligger utenfor rammen av EU-samarbeidet ». Kva er etter Justisministeren sitt syn grunnen til at samarbeidet ligg utanfor ramma av EU-samarbeidet?

Svar:

       Grunnen til at Schengen-samarbeidet ligg utanfor ramma av EU-samarbeidet, er at det er ulike syn mellom EU-landa om kor omfattande samarbeidet skal vera i justis- og politisaker. Nokre av medlemslanda ønskjer å gå raskare og lenger på dette området enn andre, (då særleg Storbritannia). Heller ikkje den traktatendringa som fann stad som følgje av drøftingane i Maastricht førte til resultat som dei land som ønskjer å gå lengst og raskast i å utbyggja dette samarbeidet er nøgde med. Som ein følgje av at det ikkje lykkast å verta einige innanfor EU om framdrift og tempo, vart Schengen-avtalen og Schengen-konvensjonen forhandla fram, og Schengen-samarbeidet vart sett i gang utanom EU.

Spørsmål 13:

       På side 7 heiter det at « Samarbeidsavtalen mellom Norge, Island og Schengen-landene ble fremforhandlet ut fra den situasjon at Schengen-samarbeidet foregår utenom EU. » Kva vil det ha å seia for samarbeidsavtalen om det motsette, at samarbeidet vil føregå innanfor EU, skjer som følgje av IGC?

Svar:

       Om IGC førar til at Schengen-samarbeidet som følgje av traktatendringar kjem til å gå føre seg innanfor ramma av EU-samarbeidet, legg ein til grunn at samarbeidsavtalen mellom Noreg, Island og Schengen-landa vil vera eit naudsynt, men ikkje eit tilstrekkeleg, grunnlag for norsk deltaking i eit slikt samarbeid. Samarbeidsavtalen vil då vera ein del av det regelverket i Schengen (det såkalla « Schengen-acquiset ») som vil vera grunnlaget for Schengen-samarbeidet i EU. Dersom Noreg og Island skal kunne delta i Schengen-samarbeidet i ei EU-ramme vil det i tilfelle truleg måtte bli forhandla med EU-landa om ein avtale som regulerer dette, og som inneber at Noreg og Island kan treffe vedtak på sjølvstendig grunnlag.

Spørsmål 14:

       Kva for framlegg ligg føre på IGC for integrasjon av Schengen i EU?

Svar:

       Norske styresmakter søkjer å halda seg best mogeleg oppdatert om innhaldet og framdrifta i dei forslag som ligg føre i IGC. Departementet er kjent med at det er lagt fram ymse forslag om at Schengen-samarbeidet skal gå føre seg innanfor EU-samarbeidet. Det er stor breidde i forslaga. Dei gjeld alt frå full integrering i søyle I til at det ikkje skal treffast noko vedtak om å integrera Schengen-samarbeidet i EU-samarbeidet. Ei mellomløysing er å dela Schengen-integreringa mellom søyle I og søyle III. Spriken i forslaga syner at det ikkje er semje blant EU-landa i dette spørsmål. Knapt nokon synest idag å tru på ei full integrering av Schengen-samarbeidet i søyle I. Det sentrale spørsmålet ser ut til å vera om det skal treffast eit prinsippvedtak om integrering, og om det skal vera begrensa til søyle III eller om nokre delar av samarbeidet skal leggjast til søyle I. EU-formannskapet sitt forslag vil ut frå EU si vanlege arbeidsform truleg bli eit grunnlag for dei vidare drøftingane. Om forslaget eller delar av det vil få gjennomslag, er det for tidleg å seie noko om. Det er såleis fortsatt usikkert både om det vert ei integrering av Schengen-samarbeidet i EU, og kva som i tilfelle vil bli vedteke.

Spørsmål 15:

       Ligg det føre framlegg om integrering av delar av Schengen-avtalens reglar i Unionens søyle I?

Svar:

       Det nederlandske EU-formannskapet har, jf. spørsmål 9, lagt fram eit forslag i IGC om at det politi- og sivilrettslege samarbeidet i Schengen skal integrerast i søyle III, og reglane om asyl, immigrasjon og rett til grensekryssing i søyle I.

Spørsmål 16:

       På side 7 står det at « Schengen-landene har som målsetting å overføre Schengen-samarbeidet til EU. » Når legg Justisministeren til grunn at det vil skje?

Svar:

       Det er ikkje fastsett nokon frist for når Schengen-samarbeidet skal overførast til EU. Målsettjinga om overføring er eit prinsippvedtak. Det ligg heller ikkje føre noko avgjerd om overføring skal skje under eitt for heile Schengen-samarbeidet, eller om det skal skje ei gradvis overføring, til ulike tidspunkt.

Spørsmål 17:

       Kva for « konstitusjonelle og politiske avklaringer » (sitat side 7) på norsk side må skje som følgje av eit eventuelt vedtak i EU om å knyta Schengen-samarbeidet tettare til EU, og kven skal stå for avklaringane?

Svar:

       Dersom EU i IGC gjer vedtak om å integrere Schengen-samarbeidet i EU-samarbeidet, vil ein på norsk side måtte vurdera EU sitt vedtak. I ein slik situasjon vil Noreg og Island måtte drøfta nærare med EU-landa spørsmålet om norsk og islandsk deltaking i eit Schengen-samarbeid i ei slik ramme. Samarbeidet vil då gå føre seg i ei anna ramme enn den som ligg til grunn for samarbeidsavtalen. Dersom Noreg og Island skal kunne delta i eit samarbeid på dei områda som samarbeidsavtalen omfattar i ei EU-ramme vil det i tilfelle truleg måtte bli forhandla med EU-landa om ein avtale som regulerer dette, og som inneber at Noreg og Island kan treffe vedtak på sjølvstendig grunnlag.

       På noverande tidspunkt er det ikkje klårt kva spørsmål ein då vil stå framføre. Dette vil avhenge av innhaldet i EU sitt vedtak. Det vil kunne verta naudsynt med både konstitusjonell og politisk avklaring. For så vidt gjeld Noreg, er det vedkommande norske styresmakter som vil stå for den naudsynte avklaringa. Stortinget vil få seg førelagt saka, og ein legg til grunn at det vil vera aktuelt å orientere Stortinget på eit tidleg tidspunkt.

Spørsmål 18:

       Kva meiner Justisministeren med at « Det vil i denne sammenheng være viktig at det ikke oppstår tvil om Norges vilje til å stå ved det avtaleresultat som er fremforhandlet med Schengen-landene » (sitat side 7)

Svar:

       Sitatet tek føre seg den situasjon at det vert fatta eit vedtak i IGC om å integrere Schengen-samarbeidet i EU-samarbeidet. Som det er vist til ovanfor i svaret på spørsmål 13, vil samarbeidsavtalen i en slik situasjon vera eit naudsynt, men ikkje eit tilstrekkeleg, grunnlag for norsk deltaking i eit slikt samarbeid. Samarbeidsavtalen mellom Norge, Island og Schengen-landa vil då vera ein del av det Schengen-regelverket (det såkalla « Schengen-acquiset ») som vil vera grunnlaget for Schengen-samarbeidet i EU. Samarbeidsavtalen vil samstundes og vera grunnlaget for Noreg og Island sitt samarbeid med EU om Schengen. Samarbeidet vil då gå føre seg i ei anna ramme enn den som er lagt til grunn i samarbeidsavtalen. Dersom Noreg og Island skal kunne delta i Schengen-samarbeidet i ei EU-ramme vil det i tilfelle truleg måtte bli forhandla med EU-landa om ein avtale som regulerer dette, og som inneber at Noreg og Island kan treffe vedtak på sjølvstendig grunnlag. For desse forhandlingane vil det vera viktig at Noreg sitt grunnlag for samarbeidet, altså samarbeidsavtalen, er ratifisert, slik at det ikkje er tvil om kva grunnlaget for samarbeidet med EU-landa skal vera.

Spørsmål 19:

       Når og på kva måte vil regjeringa « informere nærmere om de forhandlingsløsninger som måtte avtegne seg » (sitat side 7)?

Svar:

       Det vert lagt til grunn at det vil vera aktuelt å orientera Stortinget på eit tidleg tidspunkt om situasjonen dersom det skulle bli vedteke i IGC å integrera Schengen-samarbeidet i EU-samarbeidet. Tidspunktet og måten det vil skje på, vil måtte vurderast ut frå kva det skal orienterast om, og den situasjonen som ligg føre. Det vil venteleg vera god tid til dei drøftingar som då vil kome mellom Noreg, Island og EU-landa. Ei avtale for Noreg og Island treng ikkje vera på plass før eit Schengen-samarbeid i ei EU-ramme vert sett i verk. Dette vil som eit minimum forutsette at alle EU-landa har ratifisert dei traktatendringene som er nødvendige for å kunne integrera Schengen-samarbeidet i EU-samarbeidet. Det vil, ut frå forslag som er lagt fram i IGC, i tillegg også kunne vera aktuelt med overgangsordningar, som vil kunne bli på fleire år.

Spørsmål 20 og 21:

       Sverige har gjennomført ei utgreiing av kostnadene ved Schengen-medlemskap, ma. ei utgreiing av kostnadene til yttergrensekontroll, utført av Rikspolisstyrelsen. Kan Justisministeren legge fram denne utgreiinga og eventuelt andre utgreiingar av kostnadsspørsmål frå Sverige?

       Kan Justisministeren leggja fram utgreiing av kostnadsspørsmåla frå andre søkjarland?

Svar:

       Utgreiinga frå den svenske Rikspolisstyrelsen er frå svensk side eit førebels innspill. Den er offentleg. Noreg har ikkje oversikt over dei kostnadsoverslaga som er gjort frå Sverige eller andre søkjarland. Det ville heller ikkje vera særleg relevant ut ifrå norske tilhøve av di dei elementa som utgjer grunnlag for eit kostnadsoverslag varierar i stor grad. Det er store skilnader i størrelsen på landa, antall innbyggjarar, trafikkmønster, størrelsen og innreiing på flyplassane, kva for grenser det gjeld, og kva slags teknisk nivå ein alt ligg på med omsyn til utviklinga i SIS.

Spørsmål 22:

       Kva for postar er uvisse i det norske kostnadsoverslaget, og når vil justisministeren leggja fram det endelege kostnadsoverslaget?

Svar:

       På det noverande tidspunktet vil det ikkje vera forsvarleg å hevda at kostnadsoverslaga er endelege. Som det framgår av proposisjonen, gjenstår det planlegging og utgreiing på fleire områder. Det er ikkje planlagd eit samla kostnadsoverslag, men Stortinget vil få seg forelagt dei detaljerte forslaga i samband med den ordinære budsjetthandsaminga.

Spørsmål 23:

       Har Noreg forplikta seg til ratifikasjon innan eit visst tidspunkt, slik at ratifikasjon i noko anna land er avhengig av norsk ratifikasjonsførehaving?

Svar:

       Nei.

Spørsmål 24:

       I fortalen til samarbeidsavtalen heiter det at « tiltak for å tilrettelegge kontroll av håndbagasje må finnes utenom denne avtale ». Kvar og korleis skal slike tiltak finnast?

Svar:

       Som det er vist til på s. 14 i St.prp. nr. 42 (1996-1997) har EU sine reglar om kontroll av reisande sin bagasje teke over for Schengen-regelverket på dette området. Om det skal finnast praktiske tiltak for å leggje til rette for kontroll av handbagasje for reisande med fly og båtar frå Noreg til Schengen-land, av di dei reisande vil kunne kome til terminalar som ikkje har utstyr for kontroll av bagasje, må desse finnast i samarbeid mellom Noreg og Schengen-landa. Det kan vera tale om ordninger i høve til einskilde Schengen-land, om praktiske tiltak. Til nå er det berre Nederland som har ønskt dette med Noreg. Ut frå dei førebels samtalar som har vore ført mellom dei norske og dei nederlandske tollmyndigheitane om ei slik ordning, ser det ut til å vera tale om praktisk samarbeid som kan avtalast mellom tolldirektorata, til dømes om kva slag kontroll, nivået for kontrollen osv.

Spørsmål 25:

       Kontrollen av bagasje som tihøyrer reisande frå Schengen-land vil kunna føregå stort sett på same måte som i dag. Kva vil vera forskjellig frå dagens kontroll?

Svar:

       Som det er vist til på side 14 i proposisjonen vil forskjellen mellom dagens kontroll og kontrollen etter samarbeidsavtalen vera knytt til personkontrollen, ikkje bagasjekontrollen. Reisande frå Schengen-landa vil måtte haldast fysisk skilde frå reisande frå andre land til dei har passert passkontrollen, av di det ikkje skal utførast personkontroll av reisande som kjem frå Schengen-området. Bagasjekontroll vil fortsatt kunne verta utført på vanleg måte også for reisande frå Schengen-området.

Spørsmål 26:

       I prop. på side 11 heiter det i grunngjevinga for avgjerdsmodellen i Samarbeidsavtalen art. 10 at elles « ville vi i realiteten hatt vetorett overfor gjennomføringen av visse beslutninger i EU ». I EØS-samarbeidet har Noreg veto-rett overfor « visse beslutninger i EU », men berre slik at eit veto gjeld gjennomføringa i Noreg av einskildrettsakter innanfor eit samarbeid som skal fungera vidare. Har regjeringa i forhandlingane kravd eit slikt resultat eller eit anna resultat som betre tek i vare norsk medavgjerdsrett eller rett til sjølvstendig avgjerd?

Svar:

       Schengen-samarbeidet er tufta på at alle land nyttar seg av dei same reglane. Det vart drøfta under forhandlingane om samarbeidsavtalen om det lot seg gjera å finne fram til ein veto-rett for Noreg og Island i høve til einskild-vedtak i Schengen, eller vedtak i EU som ville ha verknad for Schengen-samarbeidet. Av di Schengen-samarbeidet går føre seg utanom rammene for EU-samarbeidet, samstundes som vedtak i EU på området for Schengen-samarbeidet bind Schengen-landa, har Schengen-landa ikkje rett til å avtale på vegne av dei av EU-landa som ikkje tek del i Schengen-samarbeidet at Noreg og Island skulle ha veto-rett i høve til einskilde vedtak i EU som ville ha verknad for Schengen-samarbeidet. I høve til den veto-rett som Noreg har etter EØS-avtalen, er såleis tilhøvet i samarbeidsavtalen eit anna.

Spørsmål 27:

       Vil Noreg ha nokon rett til å gjera framlegg til eller påverka utforminga av nye rettsakter i EU som landet seinare må overta i Schengen som følgje av Samarbeidsavtalen artikkel 10?

Svar:

       Noreg vil ikkje etter samarbeidsavtalen ha nokon direkte rett til å gjera framlegg i EU. Vi vil indirekte kunne påverka utforminga av nye rettsakter i EU gjennom å gjera framlegg i Schengen, og be om at andre Schengen-land, til dømes dei andre nordiske landa, syt for å gjera framlegg i tråd med dette i EU. Gjennom informasjons- og konsultasjonsordninga i samarbeidsavtalen om saker som kjem opp i EU, og som vil ha verknad for Schengen-samarbeidet, vil vi ha oversyn over dei sakene der det kan vera aktuelt at det vert gjort framlegg for å sikre norske interesser.

Spørsmål 28:

       Kva er det Noreg og Island er uavhengig av når det i artikkel 3 i Samarbeidsavtalen heiter at landa på uavhengig grunnlag avgjer om dei skal godta EU- og Schengen-vedtak?

Svar:

       Noreg og Island avgjer uavhengig av kvarandre og av synet til dei andre Schengen-landa og EU-landa om dei skal godta einskilde EU- eller Schengen-vedtak.

Spørsmål 29:

       Kva for konstitusjonelle omsyn er det ein frå norsk side vil ivareta gjennom vedtaksmekanismen i artikkel 3 i samarbeidsavtalen?

Svar:

       Dei konstitusjonelle omsyn som Grunnlova eller konstitusjonell sedvane måtte gjere det naudsynt å ivareta. Kva omsyn dette vil vera, vil ein måtte ta stilling til i høve til det einskilde vedtak.

Spørsmål 30 :

       Har Justisministeren lagt utgreiingane om Grunnlovas § 93 frå professorane Castberg, Andenæs og Opsahl til grunn i arbeidet med proposisjonen, og korleis er i så fall vurderingane av desse utgreiingane, t.d. når det gjeld spørsmålet om tilknyting til ein organisasjon Noreg ikkje er medlem av?

Svar:

       Utgreiingane frå Castberg, Andenæs og Opsahl i 1967 er ein del av det samla materialet som har vore lagt til grunn for dei vurderingane Justisdepartementet har gjort i samband med spørsmålet om forholdet til Grunnlova. Regjeringa sine konklusjonar på dette punktet går fram av stortingsproposisjonen.

Spørsmål 31:

       Noreg er frå før assosiert med WEU. Finn Justisministeren at det er skilnader mellom graden av juridisk binding mellom denne assosieringa og den samarbeidsavtalen legg opp til, og i tilfelle kva for nokre?

Svar:

       Eit dokument om norsk assosiert medlemskap i Vestunionen (VEU) vart underteikna 20 november 1992. Dette er eit politisk dokument, som ikkje er folkerettsleg bindande. Det står difor i ei anna stilling enn samarbeidsavtalen mellom Schengen-landa og Noreg og Island, som vil vera folkerettsleg bindande ved ikraftsetjing. Om ein av partane ikkje skulle halda sine pliktar i høve til det norske assosierte medlemskapet i VEU, vil det kunne ha politiske verknader. Dersom ein slik situasjon skulle oppstå i høve til samarbeidsavtalen, vil det i tillegg til mogelege politiske verknader og kunne vera eit brot på folkeretten.

Spørsmål 32:

       Kan Justisministeren leggja fram EUs forordning (EF) nr 3925/91 om avskaffing av handbagasjekontroll m.m.?

Svar:

       Forordninga er lagt ved brevet. (Ikke vedlagt innstillingen.)

Spørsmål 33:

       Vil Schengen-regelverket på eit seinare tidspunkt bli offentliggjort? Dersom ikkje, kva er grunnlaget for hemmelighald?

Svar:

       Det alt vesentlige av Schengen-regelverket er åpent for offentleg innsyn. Dette er trykt som særskilt vedlegg til Stortingsproposisjonen. Nokre delar av regelverket, i første rekkje enkelte handbøker, er likevel av ein slik art at materialet kan - og bør - unntakast fra offentleg innsyn. Dette gjeld i det alt vesentlige dei følgjande dokumenta. Felleshandboka med vedlegg 5, 5a, 5b, 6, 6a, 6b, 6c, 7, 8, 8a, 9, 11, 13, 14a og 14b som er unnteke frå offentleg innsyn med heimel i offentleglova § 6 første ledd nr 1 og § 6 første ledd nr 2 bokstav c, og er gradert Fortruleg etter beskyttelsesinstruksen. Vidare gjeld det Sirene-handboka som er unnteke frå offentleg innsyn med heimel i offentleglova § 6 første ledd nr 1, og er gradert Fortruleg etter beskyttelsesinstruksen. Vedlegg 1, 5, 8, 9, 10, 11, 14 til Den konsulære fellesinstruksen er og unnteke frå offentleg innsyn med heimel i offentleglova § 6 første ledd nr 1, og er gradert Fortrulig etter beskyttelsesinstruksen.

       Grunnen til at ein bruker heimelen offentleglova § 6 første ledd nr 1 er at det ville kunne skade Noreg sitt forhold til framande makter dersom dei aktuelle dokumenta blei offentliggjorte. Dei dokumenta dette gjeld, må i utgangspunktet sjåast på som Schengen-landa sine eigne dokument.

       Grunnen til at ein bruker unntaksheimelen i offentleglova § 6 første ledd nr 2 bokstav c er at offentleggjering av dei dokumenta det gjeld ville motvirke offentlege kontrolltiltak, eller medføre fare for at slike tiltak ikkje kan gjennomførast. Denne unntaksregelen omfatter både dokument som inngår i planleggjinga av norsk gjennomføring av Schengen-konvensjonen, og dokument som gjeld Noregs framtidige deltaking i Schengen-samarbeidet.

Spørsmål 34:

       På side 20 omtalar proposisjonen dei dokumenta som er hemmelege pr. dato. Det gjeld m.a. fleire handbøker, retningsliner for visumutferding og grensekontroll. Korleis meiner Justisministeren at kriminelle kunne misbruka denne informasjonen, og kva type skade kunne det gjera?

Svar:

       Dei dokumenta det her gjeld inneheld m.a. opplysningar om den praktiske gjennomføringa av grensekontrollen, om dei tekniske spesifikasjonane ved visummerket og om politisamarbeidet som er retta inn mot alvorleg kriminalitet t.d. narkotikakriminalitet. Stor spreiing av slik informasjon ville vera i strid både med dei nasjonale kontrollinteressene i det einskilde Schengen-land og med viktige målsettingar for samarbeidet mellom Schengen-landa.

Spørsmål 35:

       Er informasjon om og retningsliner for forvaltningsområde som dei nemnde i førre spørsmål (altså dei som er dekka av hemmelighald i Schengen) hemmelig etter norsk rett i dag?

Svar:

       Om vi forstår spørsmålet rett, vert det her spurt om i kva grad informasjon om og retningsliner for norsk praksis på område som t d det å gje ut visum og grensekontroll ikkje er offentlege (« hemmeleg ») etter gjeldande norsk rett. Eit slikt spørsmål er det ikkje mogleg å gje eit generelt svar på. Norske lover og forskrifter vil i alle høve vere offentlege. Når det gjeld anna relevant materiale, medrekna instruksar, må det - på same måte som elles - gjerast ei individuell vurdering av innhaldet av det einskilde dokument i høve til offentleglova.

Spørsmål 36:

       Frå kva for tidspunkt skal Samarbeidsavtalen eventuelt gjennomførast i praksis?

Svar:

       Det er særs viktig for dei fem nordiske landa at deltaking i det praktiske Schengen-samarbeidet skjer frå same tidspunkt innanfor heile det nordiske passkontrollområdet. Venteleg vil dette tidlegast kunne gjennomførast i 1999.

Spørsmål 37:

       I utkast til EU-rådets rettsakt om utarbeiding av konvensjonen om Det Europeiske Informasjonssystem (EIS) (12029/94 - 9277/1/95C4-0249/95) heiter det at « udgangspunktet bør i denne forbindelse være det informationsudvekslingssystem, som er indført af de lande, der har undertegnet konventionen af 19 juni 1990 til gennomførelse af Schengen-aftalen av 14 juni 1985 om gradvis ophævelse af kontrollen ved de fælles grænser ». I grunnjevinga for framlegget heiter det at « hensigten med Det Europeiske Informationssystem (herefter EIS) er at erstatte Schengen Informationssystemet (herefter SIS). Kva tid ser Justisministeren for seg at EIS vil erstatta SIS, og vil det skapa vanskar for Noreg på nokon måte?

Svar:

       Det er ikkje mogeleg å seie noko om kva tid, eller om, EIS vil erstatte SIS. Som kjent skal EIS tre i kraft saman med konvensjonen om passering av dei ytre grensene. Den konvensjonen har det ikkje vore mogeleg å sluttføre i og med at Storbritannia og Spania ikkje er einige om kontrollen ved Gibraltar. Den konflikten er det ikkje lett å løyse.

Spørsmål 38:

       Kva for eksisterande eller planlagd tilknyting er det mellom Schengen-samarbeidet og EU-systema CIREFI, EISICS, TIS (Tollinformasjonssystemet), CIREA og EURODAC.

Svar:

       CIREFI (Centre for Information, Discussion and Exchange on the Crossing of Borders and Immigration) og CIREA (Centre for Information, Discussion and Exchange on Asylum) er to møtefora i tilknyting til justissamarbeidet i EU. I CIREFI utvekslar EU-landa statistikk og anna informasjon om ulovleg migrasjon og menneskesmugling. I CIREA utvekslar dei synspunkt og informasjon om asylspørsmål. Verken i CIREFI eller i CIREA blir det utveksla informasjon om einskilde saker.

       EISICS (European Information System of Immigration Control in Seaports) er eit reint kommunikasjons- og informasjonssystem for innvandringskontroll i hamner. Førebels omfatter systemet etter det vi veit berre Belgia, Nederland, Frankrike og Tyskland, men det er ope for andre land. CIS (Customs Information System) er EUs system for utveksling av tollinformasjon. Systemet er ikkje operativt enno.

       Når ein ser bort frå at dei landa som vil nytte t.d. EISICS eller CIS i mange tilfelle vil vere land som deltek i Schengen-samarbeidet, er der inga tilknyting mellom Schengen-samarbeidet og det ovennemnte.

       Mellom EU-landa ligg det føre eit utkast til konvensjon om oppretting av EURODAC med tanke på innsamling, lagring, utveksling og samanlikning av asylsøkjarars fingeravtrykk. EURODAC skal vera eit hjelpemiddel for å slå fast kva for eit land som har plikt til å handsame ein søknad om asyl etter Dublin-konvensjonen. Verken EURODAC- eller Dublin-konvensjonen har teke til å gjelde. Der er inga direkte tilknyting mellom Schengen-samarbeidet og EURODAC. Tilknytinga mellom Schengen-konvensjonen artikkel 28 til 38 og Dublin-konvensjonen framgår av St.prp. nr. 42 (1996-1997) side 15, punkt 2.6.9.

Spørsmål 39:

       Kva for spørsmål diskuterer ein i undergruppa for asylspørsmål.

Svar:

       Noreg har sidan 1 mai 1996 teke del i Schengen-samarbeidet som observatør, og i eigenskap av dette også vore representert i undergruppa for asylspørsmål. I gruppa diskuterer landa mellom anna ulike tolkingsspørsmål i forhold til reglane i Schengen-konvensjonen (SK) kapittel 7 og utvekslar erfaringar om den praktiske handsaminga av reglane. Spørsmålet om overgangsordningar i høve til framtidig ikrafttreden av Dublinkonvensjonen er og eit aktuelt emne i gruppa.

Spørsmål 40:

       På side 20 står det at det administrative budsjettet for Schengen-samarbeidet er på ca 5 mill NOK, men på ca 252 mill BEF. Dette stemmer dårleg med dagens valutakurs. Kor stort er budsjettet, korleis ser det ut i detalj, og kor stor del må Noreg betala?

Svar:

       Diverre har det oppstått ein feil i korrekturen på side 20. Det korrekte er at dei samla utgiftene er på ca 50 mill kr. Noregs andel av dette er på ca 3,5 mill kr. Fordelingsnøkkelen for framtida er under vurdering.

       Utgiftene knytter seg framfor alt til tolking på møter og omsetjing i tillegg til husleie og løn til dei som har arbeid i sekretariatet.

Spørsmål 41:

       Kva vert rekna som godkjend grenseovergangsstad langs kysten?

Svar:

       Godkjende grenseovergangsstader er dei stadene der grensepassering som hovudregel skal skje. Justisdepartementet fastset kva for grenseovergangsstader som er godkjende. Det vil også i framtida vera norske styresmakter som vedtek kva for grenseovergangstader som er godkjende. Ei liste over desse stadene, både langs kysten og elles, er lagt ved brevet. (Ikke vedlagt innstillingen.)

Spørsmål 42 og 43:

       På side 22 heiter det at « fiskefartøyer skal underkastes kontroll ved innreise og utreise i likhet med andre fartøyer ». På kva punkt vil desse reglane avvike frå dagens reglar for utanlandske og norske skip, fiskefartøy og andre fartøy?

       Det heiter vidare at « det er imidlertid åpnet for en forenkling i forhold til kystfiskefartøyer.... ». Korleis skal kontrollen av kystfiskefartøy utførast i praksis?

Svar:

       Schengen-konvensjonen handlar om personkontroll og regulerer såleis ikkje adgangen til å driva fiske eller til å gjennomføre kontroll i samband med ressursforvalting. Med bakgrunn i hovudprinsippet i Schengen-konvensjonen, dvs. avskaffing av personkontroll innanfor Schengen-territoriet, følgjer det at det skal vera personkontroll ved passering av yttergrensa. Det er denne generelle regelen som i prinsippet også gjeld for fiskefarty.

       Fiskefarty som driv kystfiske og dagleg eller nesten dagleg vender tilbake til registreringshamna utan å ankre opp i territoriet til ein tredjestat, skal som hovudregel ikkje kontrollerast. Personkontroll av mannskap på andre fiskefarty går inn under dei generelle reglane om kontroll av skipstrafikk, jf. St.prp. nr. 42 (1996-1997) pkt. 5.1.2. Det vil vere opp til det lokale politiet å gjennomføre slik kontroll.

       Kontroll av trafikk frå territoriet til tredjestatar vil finne stad på vanleg måte, slik det også i dag gjeld m.a. trafikk frå Russland, Storbritannia og Irland. Skipsføraren på farty som kjem frå territoriet til desse statane skal oppbevare mannskapsliste ombord, som skal gjerast til gjenstand for kontroll ved innkomst til hamna. Slik kontroll vert utført av politiet etter vel innarbeidde rutinar og ein venter ikkje at dette skal få ytterlegere praktiske konsekvenser mht. utanlandske landingar i norske hamner. Det er opp til norske styresmakter å avgjere kor mange og kva for hamner som skal verte godkjende for slike formål.

       Norske styresmakter meiner at gjennomføringa av reglane i Schengen-konvensjonen ikkje rører ved utøvinga av fisket. Det er sett ned ei interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere eventuelle behov for nærare gjennomføringsreglar for fiskefarty og for å sikre at det ved bruken av personkontrollreglane ikkje vert lagt hindringar i vegen for utøving av vanleg næringsaktivitet.

Spørsmål 44:

       På side 23 heiter det at « det antas at Schengen-reglene om passering av indre grenser ikke er til hinder for at dagens ordning (som påbyd reisande frå Sverige og Finland som medbringer toll- og avgiftspliktige varer eller varer belagt med restriksjonar som f.eks. dyr, lækjemiddel, eller våpen, berre kan passera norskegrensa på stader der tollvesenet er stasjonert og innanfor den fastsette ekspedisjonstid) opprettholdes. » Synest ikkje Justisministeren det ville vera klokt å ha avklart dette viktige spørsmålet for effektiviteteten i tollkontrollen før ein ba Stortinget om å ratifisere tilslutning til Samarbeidsavtalen?

Svar:

       Som det er vist til på side 21 i proposisjonen skal det etter Schengen-konvensjonen artikkel 2 nr 1 normalt ikkje vera personkontroll ved passering av grensene mellom Schengen-landa. Denne regelen gjeld og i høve til samarbeidsavtalen. Schengen-reglane om varekontroll gjeld derimot ikkje. Dette er det vist til på side 10 i proposisjonen. Reisande frå Sverige og Finland som har med seg toll- og avgiftspliktige varer eller varer som det er restriksjonar på å føre inn i landet, kan difor påleggjast å passere grensa på ein stad som gjer det mogeleg å kontrollera desse varene.

Spørsmål 45:

       Korleis skal passasjermottaket på Gardermoen organiserast under Schengen-avtalen med omsyn til talet på sluser, kategori i kvar sluse og utvelgingskriteria til kvar sluse?

Svar:

       Flytrafikken ved Oslo lufthavn A/S vil bli delt i ordinær innanlandstrafikk og utanlandstrafikk. Utanlandstrafikken vil bli delt i to passasjerstraumar:

-	Schengen-passasjerar som inkluderer alle flyginger til/frå Schengen-land. Desse passasjerane skal normalt ikkje kontrollerast.

-	Ikkje-Schengenpassasjerer som omfattar flyginger til/frå land utanfor Schengen-området.

       Talet på kontrollboksar («sluser») vil vere avhengig av trafikkmengden til ei kvar tid. Det er på det nåverande tidspunktet ikkje vedtatt kor mange kontrollboksar som må etablerast i samband med grensekontrollen. Imidlertid blir det planlagt inntil 6 kontrollboksar for innreisekontroll og 4 kontrollboksar for utreisekontroll. Grunnen til skilnaden i talet på boksar mellom innreise og utreise er trafikkfordelinga, slik det går fram av Luftfartsverkets prognosar som er baserte på flight-planane til dei respektive flyselskapa. Kor mange av kontrollboksane som vil vere bemanna, vil være avhengig av passasjertilstrøyminga og tilgjengeleg mannskap.

       Separasjon av passasjerar ved flygingar til/frå tredje-land vil til ei kvar tid vere avhengig av talet på passasjerar, og av fordelinga av passasjerar frå Schengen-land og borgarar frå tredjeland. Grunnprinsippet vil imidlertid vere at dei innreisande blir inndelte i to passasjerstraumar: Schengen-borgarar og ikkje-Schengen-borgarar. Dette følgjer dei same grunnprinsippa som ein har i dag med nordiske borgarar og borgarar utanfrå Norden.

       Separasjon av passasjerstraumar har si grunngjeving i at Schengen-borgarar skal kontrollerast mindre omfattande enn ikkje-Schengen-borgarar. For å gjere kø og ventetid mindre for begge kategoriane ser ein det som hensiktsmessig å gjere ein slik separasjon.

       Inndelinga i passasjerstraumar vil det opplysast om med skilt over kvar kontrollboks. Talet på kontrollboksar for kvar passasjerstraum vil variere, avhengig av passasjertal og bemanning, men det vil vere ei prioritert oppgåve for politiet å sikre at gjennomstrøyminga går fort nok for begge passasjerkategoriane.

Spørsmål 46:

       Kva for Schengen-land praktiserer meldeplikt for tredjelandsborgarar etter artikkel 22?

Svar:

       Her er biletet ikkje eintydig. Eit Schengen-land som Tyskland har gjort generelt unntak frå reglane om meldeplikt i artikkel 22. Andre land praktiserer meldeplikt berre delvis.

Spørsmål 47:

       Kva er grunnen til at regelen i utlendingsforskrifta § 93 om pålegg til førar av skip eller fly til å kontrollera reisedokument ikkje har vorte satt ikraft?

Svar:

       I samband med iverksettinga av utlendingslova og forskriften 1 januar 1991 var det ynskjeleg for styresmaktene gjennom § 93 å synleggjere kva for reglar som ville kunne bli satt ikraft dersom transportørar ikkje kontrollerte passasjeranes reisedokument i tilstrekkeleg grad. Ein antar at paragrafen har verka som eit « ris bak speilet » i den tida den har stått der. Det har aldri vore noko ynskje om at vi skulle være eitt av få land som har heimel for straffesanksjonar overfor transportørar som brakte utlendingar uten gyldige reisedokument til landet. I tillegg til å gi eit varsel til transportørane har siktemålet med paragrafen vore å ha den i bakhand, klar til bruk når eit større antall europeiske land hadde innført tilsvarande reglar.

Spørsmål 48:

       På side 27 står det følgjande: « I henhold til artikkel 29 har enhver tredjelandsborger som fremsetter en asylsøknad i ett av Schengen-landene, rett til å få denne behandlet. » Tyder dette at reglene om å senda asylsøkjarar ut av landet til såkalla « sikre tredjeland » utan realitetsprøving av søknaden ikkje kan praktiserast i Schengen, eller går slik summarisk tilbakesending i denne samanhengen inn under omgrepet « behandling av en asylsøknad »?

Svar:

       Som nemnt i kapittel 5.4. i proposisjonen (side 27) inneheld Schengen-konvensjonen kapittel 7 reglar om kva for eit land som skal vere ansvarleg for handsaminga av ein asylsøknad. Schengen-konvensjonen regulerer ikkje den materielle handsaminga som den ansvarlege staten gjev søknaden. Denne skjer følgjeleg i samsvar med nasjonal praksis og lovgjeving. Dette gjeld og praktiseringa av den såkalla første asyllandsregelen. Eit avslag grunngjeve i første asyllandsregelen inneber ikkje i seg sjølv noko brot på regelen i artikkel 29 nr 1.

       Konvensjonspartane bekreftar i artikkel 28 si plikt til å samarbeide med Dei sameinte nasjonar sin Høgkommissær for flyktningar om praktiseringa av Genèvekonvensjonen om flyktningar si stilling. Dette gjeld og praktiseringa av første asyllandsregelen, mellom anna vurderinga av kva for tredjeland som skal bli vurderte som sikre.

Spørsmål 49:

       På side 27 er det vist til Genèvekonvensjonen om flyktningars stilling. Det er ei kjend sak at EU-landa har tolka flyktningomgrepet etter konvensjonen på ein måte som UNHCR stiller spørsmål om er i samsvar med Genèvekonvensjonen, jf. EUs felles haldning dagsett 23. november 1995 og fråsegner frå UNHCR. Sverige har valt å tolka konvensjonen meir generøst enn resten av EU i tilfelle der ein flyktning har forlate landet sitt fordi styresmaktene ikkje klarar å verna vedkommande mot forfølging frå tredjepart. Gjeld framleis EUs felles haldning, og vil Noreg praktisera ein definisjon av flyktningomgrepet på same måte som EU?

Svar:

       Praktiseringa av flyktningomgrepet i Genèvekonvensjonen varierer noko i dei ulike EU-landa. Dette gjeld og med omsyn til spørsmålet om dei som forlet landet sitt fordi styresmaktene ikkje klarar å verna vedkommande mot forfølgjing frå ein tredjepart skal bli gjeve status som konvensjonsflyktningar eller opphaldsløyve i medhald av andre reglar. Det er elles ikkje riktig at Sverige er aleine om si haldning til dette spørsmålet innan EU, sjølv om EUs felles haldning som nemnt gir rom for ei mer restriktiv praktisering enn den som no er innført i Sverige.

       Den norske praktiseringa av flyktningomgrepet blir no gjennomgått med sikte på ei utviding. Arbeidet er venta sluttførd, og konklusjonane gjort offentleg kjende, i løpet av juni. Praksis i andre land, og da særleg i dei andre nordiske landa, inngår som eit av fleire omsyn i denne samanhengen, ved sidan av mellom anna råd frå UNHCR.

Spørsmål 50:

       Kan Justisministeren dokumentera i kva grad dei ulike Schengen-landa har praktisert retten til å førehava ein asylsøknad sjølv om ansvaret for dette i utgangspunktet ligg hjå eit anna land?

Svar:

       Det eksisterer ikkje noko sentralt register når det gjeld denne type avgjerder, og graden av tilgjenge til relevant statistikk vil variere i dei ulike Schengen-landa. Desse avgjerdene blir tekne på grunnlag av nasjonal lovgjeving og praksis, utan at Schengen-samarbeidet i seg sjølv legg føringar i denne samanhengen.

Spørsmål 51:

       Kva meiner Justisministeren med termen « kasteballar » (side 27) om asylsøkjarar, og kva er skilnaden frå bruk av såkalla « sikre tredjeland »?

Svar:

       Meininga med termen framgår av samanhengen med resten av avsnittet (proposisjonens side 27 kapittel 5.4.1. tredje avsnitt). Klåre reglar for ansvarsfordeling slik Schengen-konvensjonen legg opp til vil bidra til å hindre situasjonar som der er nemnt. Også i forhold til sikre tredjeland som ikkje er omfatta av Schengen-samarbeidet, og der ein heller ikkje har andre overenskomstar om ansvarsfordeling, legg ein stor vekt på å unngå situasjonar som nemnt i samband med handhevinga av første asyllandsregelen.

Spørsmål 52:

       Er målet med den felles vurdering av tilhøva i land der det kjem asylsøkjarar frå føreskrive i artikkel 37, at landa som er med i Schengen skal føra ein så lik materiell asylpolitikk som råd?

Svar:

       Artikkel 37 gir reglar om utveksling av ulike typar generell informasjon på asylfeltet. Konvensjonspartane skal mellom anna sikre eit nært samarbeid når det gjeld innsamling av informasjon om tilhøva i dei landa asylsøkjarane kjem frå, med sikte på å kome fram til ei sams vurdering. Med dette meinar ein ei sams vurdering av dei generelle tilhøva i desse landa, til dømes når det gjeld styremaktene si haldning til menneskerettane, generelt eller i forhold til einskilde religiøse eller etniske grupperingar. Denne vurderinga utgjer eit av fleire element i grunnlaget for dei avgjerdene som blir tekne i de einskilde asylsakene. Som tidlegare nemnt blir denne avgjerda teke på grunnlag av nasjonal lovgjeving og praksis, og målsetjinga om ei sams vurdering som nemnt er heller ikkje til hinder for at konvensjonspartane kan ha ulik vurdering av dei generelle tilhøva i ulike land.

Spørsmål 53:

       På side 28-29 står det at « ...tilbakeføring av asylsøker med endelig avslag i annet Schengen-land er ikke hjemlet i gjeldende utlendingslovgivning... » Vil Justisministeren utvida Utlendingslova med ein slik heimel til utkasting (=tilbakeføring), og korleis vurderer Justisministeren ein slik heimel i høve til Flyktningkonvensjonen?

Svar:

       Artikkel 29 nr 3 fastset som hovudregelen at berre ein konvensjonspart skal ha ansv å handsame ei asylsak. Ei lovendring som nemnt vil vere ein føresetnad for norsk tilslutning til Schengen-konvensjonens reglar om ansvarsforhold ved handsaming av asylsøknader. Ei slik lovendring vil ikkje innebere noko brot på Flyktningkonvensjonen.

Spørsmål 54:

       Kan justisministeren dokumentera kva for opplysningar som pr. dagens dato (eller relativt nyleg) er registrert i SIS og kor mange av kvar kategori, gruppert etter kva for artikkel og ledd i Gjennomføringskonvensjonen som er utgangspunktet for registrering?

Svar:

       Talet på registreringar i SIS pr. 1. mars 1997, fordelt på artiklar:

Personer
Artikkel 95	4.992
Artikkel 96	479.250
Artikkel 97	16.894
Artikkel 98	31.950
Artikkel 99.2	9.391
Artikkel 99.3	0
Sum hovedposter, artikkel 95 - 99	542.477
+ Aliasnavn	368.656
Sum artikkel 95 - 99	911.133	911.133
Godsobjekt
Artikkel 100 - motorkjøretøy	848.847
Artikkel 100 - skytevåpen	166.736
Artikkel 100 - blankodokument	35.470
Artikkel 100 - legitimasjonsdokument	2.120.768
Artikkel 100 - pengesedler	532.401
Sum artikkel 100	3.704.222	3.704.222
Totaltall for poster i SIS (pr 1. mars 1997)		4.615.355

Spørsmål 55:

       Korleis tolkar Justisministeren termen « fare for den offentlige orden eller sikkerhet, eller for statens sikkerhet » i artikkel 96 nr. 2?

Svar:

       Ein viser her til punkt 5.8.4 Registreringens formål (side 39) i St.prp. nr. 42. Artikkel 96 nr 2 er i sin karakter retta mot førebygging av straffbare handlingar eller ordensforstyrringar i Schengen-området. Forståinga av ordvalet i konvensjonen må som naudsynt er, bli skjønnsmessig, men då basert på ei konkret vurdering av fakta i saka.

       Ein syner i denne samanhangen til politilova § 2 nr 1 og 2, der ordvalet i det vesentlegaste er det same som i Schengen-konvensjonen.

Spørsmål 56:

       Artikkel 96 nr. 2 presiserer termen referert i førre spørsmål på eitt punkt til å dekkja « utlendinger dømt for lovovertredelser som kan straffes med frihetsstraff på minst ett år ». Gjeld det domar uansett land, eller berre i eit Schengen-land?

Svar:

       Etter ordlyden i konvensjonen er det ikkje noko vilkår at domfellinga kjem frå eit Schengen-land.

Spørsmål 57:

       Korleis skil politisamarbeidet i Schengen seg frå det eksisterande politisamarbeidet i Norden?

Svar:

       Politisamarbeidet innanfor Schengen omfatter fleire land. Utforminga av samarbeidet speglar av større ulikskapar, til dømes når det gjeld oppbygginga av politi- og påtalemakt mellom landa, enn vi har innan Norden. Samarbeidet har ein annan rettsleg basis enn det nordiske, ettersom det er konvensjonsfesta. Innanfor det nordiske samarbeidet har vi ikkje noko einskildståande dokument med ei detaljeringsgrad tilsvarande Schengen-konvensjonen. Medan det nordiske politisamarbeidet er vel etablert, er politisamarbeidet innanfor Schengen ganske nytt. Det nordiske samarbeidet er meir desentralisert enn dagens samarbeid innanfor Schengen. Dei nordiske landa har ikkje etablert noko informasjonssystem tilsvarande SIS.

Spørsmål 58:

       Følgjer det av artikkel 40 og 41 at politiet berre kan kryssa grenser mellom land med felles landgrense under forfølging eller overvaking, og tyder det at det ikkje er høve til å kryssa grense i lufta eller over sjøen mellom land som ikkje har felles landgrense?

Svar:

       I høve til forfølging følger det av artikkel 41 nr 5b) at dette berre kan finne stad over landegrensene.

       Observasjon eller spaning etter artikkel 40 gjeld fyrst og fremst dei tilfella der det ikkje har vore mogeleg å varsle einannan på førehand. Det er ikkje noko i konvensjonen sin ordlyd som hindrer at ei spaning etter artikkel 40 kan finne stad til dømes om bord på ein båt eller eit fly. Men dette synast i praksis lite aktuelt, da ein i slike høve vil ha god tid til å varsle norsk politi.

Spørsmål 59:

       Har Noreg motsett seg at framande polititenestemenn kan bera tenestevåpen ved aksjonar på norsk jord? Dersom ikkje, tyder det at framande polititenestemenn kan bera tenestevåpen på norsk jord også når vilkåra for norske politifolk til å bera våpen ikkje er oppfylt?

Svar:

       Dette spørsmålet vil bli nærare regulert i bilaterale avtaler om politisamarbeid som vil bli inngått mellom Noreg, Sverige og Finland. Framande polititenestemenn (i praksis svenske og finske polititenestemenn) vil ikkje få høve til å bruke våpen på norsk jord.

Spørsmål 60:

       Det heiter på side 39 at « det vil ikke kunne søkes etter opplysninger i andre Schengen-lands nasjonale SIS-registre. » Kva er meiningsinnhaldet i denne setninga så lenge dei ulike N.SIS-basane til ei kvar tid skal vere identiske?

Svar:

       Her er det ein feil i proposisjonen. Det korrekte her skal vera at tilgjenge til SIS ikkje gjer det mogeleg å søke i andre land sine nasjonale politiregistre.

II. Spørsmål fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe

Spørsmål 1:

       Det er reist tvil om Norge etter samarbeidsavtalen vil kunne fortsette sin praksis når det gjelder kontroll av varer reisende har med seg eller på seg ved innreise til Norge, slik at bl.a. kampen mot innførsel av narkotika svekkes. Kan departmentet bekrefte uten forbehold at Norge kan fortsette dagens kontroll på grensen, eller forsterke den om vi ønsker? Eller er det en risiko for at Norge kan bli pålagt å begrense denne kontrollen?

Svar:

       Som det fremgår av Samarbeidsavtalen artikkel 6, omtalt på side 10 i St.prp. nr. 42 (1996-1997), skal Schengen-konvensjonens bestemmelser om kontroll av varer ikke være omfattet av samarbeidsavtalen. Norge er heller ikke bundet av EUs forordning nr 3925/91 om avskaffelse av kontroll og formaliteter for håndbagasje og innsjekket bagasje tilhørende personer som flyr innenfor Fellesskapet, og for bagasje tilhørende personer som reiser med båt innenfor Fellesskapet, da denne forordningen verken er omfattet av samarbeidsavtalen eller EØS-avtalen. Det vises her til proposisjonens side 14. Selv om norske myndigheter som følge av samarbeidsavtalens regler om personkontroll normalt ikke vil kunne stoppe en person som reiser fra et Schengen-land til Norge på grensen og be vedkommende vise passet, vil man altså som i dag kunne stoppe vedkommende og undersøke om han eller hun for eksempel har narkotika i bagasjen eller skjult på kroppen. Dette fremgår på side 21 i proposisjonen.

Spørsmål 2:

       Ved å delta i Schengen-samarbeidet forplikter Norge seg til å harmonisere sine nasjonale regler om visum. Hva ligger i begrepet « harmonisere »? Vil Norge også i fremtiden kunne utstede visum til dem vi ønsker i samsvar med de nasjonale regler vi har i dag? Eller vil Schengen-avtalen begrense Norges muligheter til å innvilge visum? Hvor mange visumsøknader mottas årlig i dag, og hvor mange avslås?

Svar:

       I begrepet « harmonisere » ligger for det første at Norge må tilpasse seg Schengen-landenes liste over stater hvis borgere ikke er visumpliktige til noe Schengen-land. (Et Schengen-land kan imidlertid unntaksvis fravike denne listen når det ut fra tvingende hensyn i nasjonal politikk kreves en rask avgjørelse.)

       Videre må norsk regelverk og praksis for så vidt gjelder utstedelse av standardvisum, dvs visum som er gyldig i alle Schengen-land, være i overensstemmelse med Schengen-regelverket. For så vidt gjelder vilkårene for å få utstedt visum, er det stor grad av sammenfall mellom dagens norske utlendingslovgivning og Schengens bestemmelser. Enkelte av vilkårene er imidlertid noe forskjellige. Forskjellene er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 42 (1996-1997) punkt 5.2.7 og 5.1.3.

       Dersom en søker ikke tilfredsstiller Schengen-vilkårene for å få visum, skal søknaden i utgangspunktet avslås. Norske myndigheter vil likevel kunne utstede visum begrenset til norsk territorium dersom man fra norsk side anser det nødvendig av humanitære årsaker, av nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser.

       Utlendingsdirektoratet mottok i 1996 14.480 søknader. Samme år innvilget direktoratet 10.437 søknader, mens 3.429 ble avslått. Norske utenriksstasjoner mottok i løpet av 1996 ca 84.000 visumsøknader, og innvilget i samme periode ca 76.000 søknader.

Spørsmål 3:

       Departementet skriver i proposisjonen at Norge forutsettes å anvende Dublinkonvensjonens regler for behandling av asylsøknader når konvensjonen trer i kraft. Hvilke endringer i forhold til dagens behandling av asylsøknader innebærer dette ?

Svar:

       Dublin-konvensjonen forutsettes å erstatte Schengen-konvensjonen kapittel 7 om ansvar for å behandle asylsøknader. Det vil imidlertid kunne oppstå behov for visse overgangsordninger i den første perioden etter Dublin-konvensjonens ikrafttreden. Det understrekes at tilslutning til Dublin-konvensjonens system for Norge, som for andre ikke-medlemmer av EU, vil forutsette utarbeidelse og ratifikasjon av en egen parallellkonvensjon eller lignende.

       Fremtidig norsk tilslutning til Dublin-konvensjonens system vil i seg selv ikke foranledige andre endringer i forhold til dagens behandling av asylsøknader enn de det er gjort rede for i proposisjonens kapittel 5.4. Dublin-konvensjonens bestemmelser er i det alt vesentlige sammenfallende med Schengen-konvensjonens bestemmelser i så måte.

Spørsmål 4:

       Vil Schengen-samarbeidet begrense Norges muligheter til selvstendig å kunne gi oppholdstillatelse til de flyktninger og asylsøkere vi ønsker, nå eller i fremtiden?

Svar:

       Som nevnt under proposisjonens kapittel 5.4. (side 27) inneholder Schengen-konvensjonen kapittel 7 bestemmelser om hvilket land som skal være ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad. Den ansvarlige stats materielle behandling av søknaden er imidlertid ikke regulert i Schengen-konvensjonen og skjer følgelig i henhold til nasjonal praksis og lovgivning. Dette innebærer f.eks. at det vil være opp til Norge å vurdere om den enkelte asylsøker skal gis asyl på grunn av behov for beskyttelse mot mulig forfølgelse i hjemlandet eller om det bør gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, uten at Schengen-samarbeidet legger føringer i forhold til denne vurderingen.

Spørsmål 5:

       Departementet skriver i proposisjonen (side 27) at siden artikkel 29 i konvensjonen bestemmer at bare ett land skal ha ansvaret for å behandle asylsøknaden, innebærer dette at asylsøkeren « i prinsippet ikke gis anledning til å få sin søknad prøvet på nytt i et annet Schengen-land etter å ha fått endelig avslag i det første. » Et annet land vil imidlertid ha rett til å behandle en slik søknad dersom « særlige grunner » tilsier det. Hva ligger i begrepet « særlige » grunner? Betyr dette at en asylsøker som har fått avslag i et annet land normalt ikke vil få asyl i Norge, også når vedkommende etter dagens regler ville få innvilget asyl?

Svar:

       Den aktuelle unntaksbestemmelsen i artikkel 29 nr 4 lyder i sin helhet:

« Uten hensyn til nr 3 (dvs. hovedprinsippet hvoretter bare én konvensjonspart skal ha ansvaret for å behandle søknaden, våre anm.) bevarer enhver konvensjonspart retten til, av særlige grunner, herunder spesielt den nasjonale lovgivning, å behandle en asylsøknad selv om ansvaret for behandlingen i forhold til denne konvensjon påhviler en annen konvensjonspart. »

       Det følger av dette at det i all hovedsak vil være opp til den enkelte konvensjonspart selv å avgjøre hva man vil legge i begrepet « særlige grunner » i tilknytning til den praktiske håndhevingen av regelverket. Humanitære forhold, som søkerens tilknytning til Norge, helsemessige forhold m.v. vil bli tillagt vekt. Når det gjelder søkere som alt har fått endelig avslag på sin asylsøknad i den (i utgangspunktet) ansvarlige Schengen-stat vil dette forhold ikke i seg selv gi søkeren noen rett til å få prøvet saken sin på nytt i Norge (forutsatt at en lovendring som omtalt i proposisjonens kapittel 5.4.2. side 28-29 vedtas). I den utstrekning man vil stå overfor tilfeller der den (i utgangspunktet) ansvarlige Schengen-stat fører en generelt sett strengere asylpolitikk i relasjon til den aktuelle nasjonalitetsgruppe vil også dette kunne være et relevant moment i vurderingen av hvorvidt Norge likevel skal påta seg ansvaret for ny behandling av søknaden. Når det gjelder spørsmålet om hvilket saksutfall som eventuelt forventes å bli det « normale » i slike tilfeller er det pr idag vanskelig å si noe mer konkret om dette. Her vil det blant annet kunne ha betydning hvilken grad av avvik i asylpolitikken man eventuelt vil stå overfor.

Spørsmål 6:

       I proposisjonen skriver departementet (side 26) i forbindelse med innreisekontroll, at for å slippe inn i Norge må reisende fra tredjeland i tillegg til dagens bestemmelser « heller ikke være innmeldt i Schengen-systemet med henblikk på å ikke tillate innreise ». Det vises til at tredjelandsborgere, som er innmeldt i SIS-systemet etter artikkel 5 nr 2, likevel kan gis innreise begrenset til Norge ut fra « humanitære årsaker, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser ». Betyr dette at en utlending, som ellers normalt ville få reise inn i Norge, kan bli nektet fordi vedkommende er innmeldt i SIS-systemet av et annet land, og uten at grunnlaget for innmeldelsen er vurdert av norske myndigheter?

Svar:

       Det er riktig at en person som av et Schengen-land er innmeldt i SIS-systemet med henblikk på å ikke tillate innreise, men som ellers tilfredsstiller innreisevilkårene, normalt skal nektes innreise til Norge.

       Det konkrete grunnlaget for innmeldingen i SIS vil i utgangspunktet ikke være kjent for norske myndigheter. Norske myndigheter vil imidlertid kunne kontakte myndighetene i innmelderlandet for nærmere informasjon. Det antas at slik informasjonsinnhenting alltid vil bli gjennomført der norske myndigheter på grunn av humanitære årsaker, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser anser at det kan være aktuelt å tillate innreise til Norge trass i innmeldingen. (Schengen-konvensjonen artikkel 96, som regulerer innmelding i SIS med henblikk på å ikke tillate innreise, gir forøvrig generell informasjon om grunnlag for innmelding.)

Spørsmål 7:

       Etter artikkel 25 i Schengen-konvensjonen skal oppholdstillatelse bare kunne innvilges personer som står på SIS-listen, når « vektige grunner » taler for det. Betyr dette at personer som ellers ville bli gitt oppholdstillatelse ikke får slik tillatelse når de er innmeldt i SIS-registeret av et annet land, og uten at grunnlaget for innmeldelsen er vurdert av norske myndigheter?

Svar:

       Det følger av artikkel 25 nr 1 at dersom norske myndigheter vurderer å utstede oppholdstillatelse til en person som er innmeldt i SIS med henblikk på å ikke tillate innreise av et annet Schengen-land, skal norske myndigheter først rådføre seg med innmelderlandet. Gjennom denne rådføringen vil norske myndigheter få nærmere informasjon om grunnlaget for innmeldingen og vil kunne vurdere dette i forhold til de grunner som taler for utstedelse av oppholdstillatelse. Det følger videre av artikkel 25 nr 1 at norske myndigheter ved vurderingen av om oppholdstillatelse skal gis, skal ta hensyn til innmelderlandets interesser. Disse er imidlertid ikke avgjørende. Finner norske myndigheter at vektige grunner, særlig humanitære grunner eller internasjonale forpliktelser tilsier det, kan oppholdstillatelse utstedes.

Spørsmål 8:

       Departementet skriver i proposisjonen (side 20) at det alt vesentlige av Schengen-regeleverket er åpent for offentlig innsyn. I sitt forslag til resolusjon av 22.1.1997 fra Committee on Civil Liberties and Internal Affairs i Europaparlamentet heter det: « ... ». Dette er en annen vurdering enn det departementet gir av åpenheten. Hva er departementets kommentar til dette? Hvordan stiller departementet seg til de forslag til bedring i åpenheten og den demokratiske kontroll som komiteen foreslår?

Svar:

       De spørsmål som diskuteres i Schengen er av stor interesse og betydning for de land som deltar. Retningslinjene for behandling av saker i Eksekutivkomiteen, som følger av Schengen-samarbeidets forretningsorden, er utformet for å sikre at de spørsmål det skal tas stilling til av ministrene kan behandles på reglementær måte nasjonalt før en beslutning skal fattes innen Schengen, og derigjennom sikre en demokratisk kontroll. Det er imidlertid både mulig og ønskelig å styrke informasjonen om og åpenheten omkring Schengen-samarbeidet. Dette spørsmålet opptar både de nordiske land og andre Schengen-land. Fra norsk side vil man søke å bidra til en positiv utvikling på dette området.

Spørsmål 9:

       I det samme forslaget går komiteen i Europaparlamentet inn for (punkt 120) at beskyttelsen av personvernet (artikkel 115 i konvensjonen) må bli mer effektiv, at offentligheten må bli informert om reglene, og at representanter for menneskerettsorganisasjoner må bli representert i det felles overvåkingsorganet. Hvordan stiller departementet seg til forslagene?

Svar:

       I det resolusjonsforslaget som det refereres til i spørsmålet, går Committee on Civil Liberties and Internal Affairs i Europaparlamentet inn for « at der omgående træffes foranstaltninger med henblik på at sikre, at den fælles kontrolmyndighed vedrørende beskyttelse af privatsfæren (artikel 115 ...) fungerer efter hensigten » (dansk oversettelse). Kontrollorganet for SIS er tillagt viktige kontrolloppgaver i personvernsammenheng, først og fremst i forbindelse med driften av SIS' tekniske støttefunksjon i Strasbourg. Det er selvfølgelig viktig at forholdene legges til rette på en slik måte at organet kan utføre de oppgaver det er tillagt på en forsvarlig måte, og Norge vil gjennom sin deltakelse i Schengen-samarbeidet bidra til at så skjer.

       At offentligheten må få informasjon om konvensjonens regler om Kontrollorganet for SIS og dets oppgaver, er en selvfølge.

       Når det gjelder forslaget om at representanter for menneskerettsorganisasjoner bør være representert i Kontrollorganet for SIS, er dette noe som eventuelt må vurderes nærmere.

Spørsmål 10:

       Det heter i proposisjonen (side 44) at EUs personverndirektiv som alle Schengen-landene er bundet av, på enkelte punkter synes å være strengere enn gjeldende norsk personvernlovgivning. Hvilke punkter gjelder det? Er det punkter der norsk lovgivning er strengere enn EU-direktivet?

Svar:

       Personverndirektivet (rådsdirektiv 95/46/EF ) regulerer all behandling av personopplysninger - ikke bare bruken av « personregistre », slik vår personregisterlov av 9 juni 1978 nr 48 gjør. Videre sikrer direktivet flere rettigheter til den som de registrerte opplysningene gjelder. Direktivet har for eksempel strengere regler enn gjeldende norsk rett når det gjelder opplysnings- og varslingsplikt og innsynsrett i forhold til den registrerte i forbindelse med innhenting, videreformidling og lagring av personopplysninger. Det er ellers et krav i direktivet at en offentlig tilsynsmyndighet « i full uavhengighet » skal kontrollere at personvernreglene overholdes. Dette innebærer sannsynligvis et krav om enda større uavhengighet for Datatilsynet i forhold til Justisdepartementet enn tilfellet er i dag.

       Den største forskjellen mellom gjeldende norsk rett og direktivet er at personregisterloven bygger på et system med forhåndskontroll ved opprettelse av personregistre (konsesjonsplikt). Direktivet legger på sin side opp til en meldepliktsordning og etterfølgende kontroll med behandling av personopplysninger. Hvorvidt det er riktig å si at den norske konsesjonsordningen er « strengere » enn direktivets system, er likevel tvilsomt.

       For øvrig vises det til at det regjeringsoppnevnte Personregisterlovutvalget under ledelse av Arne Skauge har fått i oppdrag å vurdere behovet for endringer i personregisterloven, blant annet i lys av personverndirektivet. Utvalgets utredning er ventet i løpet av mai måned.

Spørsmål 11:

       Departementet skriver i proposisjonen (side 43): Det er regjeringens syn at Schengen-konvensjonen inneholder bestemmelser som sikrer et høyt nivå når det gjelder personvern, og at det ikke foreligger betenkeligheter av personvernmessig art i forbindelse med samarbeidsavtalen », mens komiteen i Europaparlamentet skriver at « ... and legal protection for the people are not adequate ». Hva er departementets kommentar til denne forskjellen i synet på hvordan personvernet er ivaretatt?

Svar:

       Regjeringen har vurdert Schengen-konvensjonens personvernregler i forhold til gjeldende norsk personvernlovgivning, og har ikke funnet grunn til å ha personvernmessige innvendinger i forbindelse med en norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet. På samme måte som det fra tid til annen - og fra forskjellige hold - fremkommer kritikk mot det som hevdes å være manglende varetakelse av personvernet i Norge, kan enkelte finne grunn til å rette kritikk mot ulike sider av personvernet i Schengen-konvensjonen, slik komiteen i Europaparlamentet har gjort. Verken norske personvernregler eller personvernreglene i Schengen-konvensjonen er perfekte, og det vil stadig være mulig å heve personvernnivået ytterligere.

Spørsmål 12:

       Hvordan vurderer departementet arbeidet med å integrere Schengen-samarbeidet i EU? Ser departementet noen problemer for Norge med hensyn til et videre samarbeid ved en slik integrasjon, og hvordan kan de eventuelt tenkes løst?

Svar:

       Spørsmålet om Schengen-samarbeidet skal integreres i EU-samarbeidet er under drøftelse i EUs regjeringskonferanse - Inter-Governmental Conference (IGC) - og er således ikke avklart. Norske myndigheter søker å holde seg best mulig oppdatert om innholdet og fremdriften i EUs drøftelser. Det er ulike syn blant EU-landene på dette spørsmål, og det er i dag usikkert både om det blir et vedtak om integrering, og hva som i tilfelle vil bli besluttet.

       Hvorvidt et eventuelt EU-vedtak om integrasjon av Schengen-samarbeidet i EU-samarbeidet vil skape vansker for Norge med hensyn til vårt videre samarbeid i Schengen, er vanskelig å ha noen klar formening om før en har hatt anledning til å gjennomgå og vurdere et slikt eventuelt EU-vedtak. Den situasjon som da vil foreligge, må forventes å ville foranledige nærmere drøftelser mellom Norge, Island og EU-landene. Det antas at dersom Norge og Island skal kunne delta i et Schengen-samarbeid i en EU-ramme, vil det i tilfelle måtte forhandles med EU-landene om en avtale som regulerer dette, og som innebærer at Norge og Island kan treffe vedtak på selvstendig grunnlag. Kontakter med EU-landene og Schengen-landene, og ikke minst de andre nordiske land, vil være nærliggende for å avklare de spørsmål som måtte oppstå i en slik situasjon.

Spørsmål 13:

       Siden Schengen-konvensjonen trådte ikraft for vel to år siden har virksomheten vært vurdert. Hva er det viktigste innholdet i denne rapporten?

Svar:

       Det foreligger pr idag bare et utkast til årsrapport for Schengen-samarbeidet for kalenderåret 1996. Blant det som særlig fremheves for 1996 er utvidelsen av Schengen-samarbeidet til å omfatte de fem nordiske landene. Etter en første innkjøringsfase gjør erfaringer og en tett kontakt mellom berørte myndigheter i landene at samarbeidet nå fungerer stadig bedre på det praktiske plan. Blant hovedinnsatsområder for samarbeidet i 1996 har vært tiltak mot narkotikatrafikk og kamp mot terrorisme blant annet gjennom forenklede prosedyrer for utlevering.

Spørsmål 14:

       En av de viktigste begrunnelser for inngåelse av samarbeidsavtalen med Schengen, er at det vil gi bedre muligheter til kriminalitetsbekjempelse. Den foran omtalte komité i Europaparlamentet peker imidlertid på at den overveiende del av SIS-registeret omfatter personer som ønskes nektet innreise. Professor Thomas Mathiesen viser i sin bok « Schengen-politisamarbeid, overvåking og rettssikkerhet i Europa » til at det i perioden 26. mars til 31. desember 1995 var ca 31.500 såkalte « trefftilfelle » i forhold til 3,9 mill. lagrede opplysninger i SIS. Professor Mathiesen karakteriserer dette som en « dramatisk lav treffandel » og mener dette viser at Schengen ikke er noe egnet samarbeid for å bekjempe tradisjonell kriminalitet og at det er « noe bortimot sløseri med ressurser » (side 51). Hva er departementets kommentar til dette?

Svar:

       SIS er et informasjonssystem som er nødvendig for å håndheve felles ytre grensekontroll samtidig som det har alminnelige politimessige funksjoner. Nytteverdien kan ikke måles i antall treff. I forhold til den alminnelige kriminalitetsbekjempelse er SIS et ettersøkingssystem. Opplysningene som lagres i SIS er begrenset og strengt regulert. Det skjer ingen lagring av ubekreftede opplysninger eller opphopning av overskuddsdata. Det er departementets oppfatning at SIS har betydelig potensiale som et effektivt ettersøkingssystem fordi ettersøkingene når raskt frem til det operative nivå i deltakerlandene. Schengen-landene gir uttrykk for gode erfaringer.

Spørsmål 15:

       Professor Mathiesen viser i sin bok til artikkel 46, nr. 1 i Schengen-konvensjonen, der det bl.a. står « forfølgning av fremtidige lovovertredelser og forebygging av straffbare handlinger eller handlinger som utgjør en trussel mot offentlig orden og sikkerhet. » Professor Mathisen peker på at det står « straffbare handlinger eller handlinger osv. » og at dette derfor åpner for politisk registrering og overvåking av personer som ikke mistenkes for eller antas å kunne begå straffbare handlinger. Ser departementet noen betenkeligheter med dette?

Svar:

       Oversendelse av opplysninger fra et land til et annet etter artikkel 46 må skje innenfor rammen av nasjonal lovgivning. Dette er en del av politisamarbeidet innenfor Schengen, og artikkelen kommer ikke i konflikt med gjeldende norske regler. Et eksempel på en trussel mot den offentlige orden som det vil være ønskelig å forebygge, kan være større bevegelser av fotballpøbel mot, eller over en indre grense. Man kan ikke se at artikkel 46 åpner for « politisk registrering og overvåking ».

Spørsmål 16:

       Dersom Schengen-landene gjør vedtak Norge ikke kan akseptere, skal samarbeidet opphøre etter seks måneder. Professor Mathiesen mener imidlertid at Norge vil være så innvevet i det praktiske samarbeidet at det vil være tilnærmet umulig å trekke seg ut igjen (boken side 101). Hva er departementets kommentar til dette og hvilke problemer vil en uttreden av samarbeidet skape for Norge, etter at avtalen eventuelt har vært i funksjon en tid?

Svar:

       Den mulighet til å si opp samarbeidet som er nedfelt i samarbeidsavtalen, vil være en siste utvei dersom det ikke skulle være mulig fra Norges eller Islands side å slutte seg til et Schengen-vedtak. Departementet anser ikke sannsynligheten for at det vil bli nødvendig å gå til et slikt skritt for å være særlig stor. Deltakelse i det praktiske samarbeidet er en følge av samarbeidsavtalen. At Norge deltar i det praktiske samarbeidet i Schengen, kan ikke i seg selv sees å være et argument mot å ta skritt for å la samarbeidet opphøre. Deltakelse i det praktiske samarbeidet vil ikke være til hinder for at en, dersom det mot formodning skulle bli ansett nødvendig fra norsk side, vil kunne tre ut av samarbeidet igjen.

       Det fundamentale problem ved et eventuelt opphør, vil etter Departementets syn være at yttergrensekontroll etter Schengen-reglene da vil bli innført fra Schengen-landenes side overfor Norge. De øvrige nordiske land vil da bli stillet overfor en situasjon hvor de må treffe et valg mellom fortsatt deltakelse i det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet, eller fortsatt deltakelse i Schengen-samarbeidet. Det vil ikke være mulig på samme tid å overholde forpliktelsene i det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet og forpliktelsene i Schengen-samarbeidet. Hvilke andre politiske og praktiske problemer som vil oppstå i en slik situasjon, vil avhenge av det valg som da blir gjort av de øvrige nordiske land.

Spørsmål 17:

       Som departementet selv nevner i proposisjonen (side 17), har det fra enkelte hold vært reist tvil om et samtykke etter Grunnlovens § 26, annet ledd, er tilstrekkelig for denne avtalen, eller om vedtak må treffes etter Grunnlovens § 93. En av dem som har reist denne tvilen, er jusprofessor Ståle Eskeland. Har departementet mottatt noen juridisk betenkning fra ham eller andre? Har departementet konsultert eller mottatt innspill fra andre juridiske miljøer utenfor Justisdepartementet i dette spørsmålet?

Svar:

       Det er Justisdepartementets egne jurister, samt jurister i Utenriksdepartementet, som har vurdert samarbeidsavtalens forhold til Grunnloven. Som det fremgår av stortingsproposisjonen, har de juridiske spørsmålene på dette punkt etter departementets mening ikke vært særlig tvilsomme, og man har derfor ikke funnet grunn til å innhente særskilte juridiske betenkninger fra andre.

Spørsmål 18:

       Et av de viktigste verktøyene i internasjonalt politisamarbeid, er utveksling av informasjon. Departementet skriver også i proposisjonen (side 47): « Kjernen i internasjonalt og grenseoverskridende politisamarbeid er i mange sammenhenger god kommunikasjon og informasjonsutveksling. Politiet verden over kommuniserer om kriminalitet og kriminalitetsutvikling, politifag og etterforskningsmetoder, utdanning, opplæring og organisering. »

Oppgavene til Interpol, som Norge allerede er medlem av, er bl.a. å være en kanal for utveksling av informasjon. Kan departementet si noe om de viktigste forskjellene når det gjelder lovgrunnlag, personvern og effektivitet, på den informasjonsutveksling som skjer i dag, gjennom Interpol, og den bruken av dette verktøyet som ligger i Schengens regelverk og organisering?

Svar:

       For detaljer omkring Interpolsamarbeidet vises til St.prp. nr. 42 (1996-1997) side 49 flg.

       Interpol er en selvstyrende organisasjon, regulert av organisasjonens egne statutter. Schengen-samarbeidet er regulert gjennom folkerettslig bindende instrumenter og besluttende myndighet er lagt til Eksekutivkomiteen som er sammensatt av de deltagende lands ansvarlige ministre.

       Informasjonsutveksling gjennom Interpol forutsetter at det i sak til sak er hjemmel i nasjonal lovgivning for å utveksle informasjonen. Dette er også den eneste skranke for slik utveksling. Interpol har et internt tilsynsorgan for informasjonshåndtering innen organisasjonen.

       I Schengen-samarbeidet gir konvensjonen detaljerte regler både for den informasjon som legges inn i SIS og også for informasjon som måtte bli utvekslet på annet vis mellom deltakerlandene. Det er et krav at disse har en personvernlovgivning som oppfyller kravene i Europarådets konvensjon av 1981. Kontroll med databehandlingen av informasjon ivaretas av nasjonale datatilsyn og et uavhengig felles kontrollorgan.

       Gjennom SIS gjøres etterlysninger tilgjengelige for den enkelte polititjenestemann, noe som gir en helt annen responstid enn hva man kan forvente gjennom Interpolsystemet.

Spørsmål 19:

       Det er reist spørsmål om samarbeidsavtalen vil få noen virkning for fiskeflåten. Hva er departementets kommentarer til dette?

Svar:

       Schengen-konvensjonen dreier seg om personkontroll og regulerer således ikke adgangen til å drive fiske eller til å gjennomføre kontroll i forbindelse med ressursforvaltning. Med bakgrunn i konvensjonens hovedprinsipper, dvs. opphevelse av personkontroll innenfor Schengen-territoriet, følger det at det skal være personkontroll når den ytre grensen passeres. Det er denne generelle regel som i prinsippet også gjelder for fiskefartøy.

       Fiskefartøy som driver kystfiske og daglig eller nesten daglig vender tilbake til registreringshavnen uten å ankre opp i tredjestats territorium, skal som hovedregel ikke kontrolleres. Personkontroll av mannskap på andre fiskefartøy er dekket av de generelle reglene om kontroll av skipstrafikk, jf. St.prp. nr. 42 (1996-1997) punkt 5.1.2. Det vil være opp til lokal politimyndighet å forestå slik kontroll.

       Kontroll av trafikk fra tredjestaters territorium vil finne sted på vanlig måte, slik det også i dag blant annet berører trafikk fra Russland, Storbritannia og Irland. Skipsfører på fartøy som kommer fra disse staters territorium, skal oppbevare mannskapsliste ombord, som gjøres til gjenstand for kontroll ved ankomst til havn. Slik kontroll foretas av politimyndighetene etter godt innarbeidede rutiner og ventes ikke å få ytterligere praktiske konsekvenser med hensyn til utenlandske landinger i norske havner. Det er opp til norske myndigheter å avgjøre hvor mange og hvilke havner som skal godkjennes for slike formål.

       Norske myndigheter anser at gjennomføringen av Schengen-konvensjonens bestemmelser ikke berører utøvelsen av fisket. Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere eventuelle behov for nærmere gjennomføringsbestemmelser for fiskefartøy, og for å sikre at det ved anvendelse av personkontrollreglene ikke legges hindringer i veien for utøvelse av vanlig næringsaktivitet.

III. Spørsmål fra Høyre til stortingsgruppa

Spørsmål 1:

       Hvilke kompensatoriske tiltak planlegger Norge å iverksette når grensekontrollen til Schengen-landene bortfaller? Må Norge f.eks. innføre krav om identitetskort?

Svar:

       Schengen-samarbeidet omfatter en lang rekke tiltak som bl.a. skal kompensere for bortfallet av ordinær grensekontroll på indre grenser. Disse tiltakene, som er beskrevet nærmere i St.prp. nr. 42 (1996-1997) og som også vil bli iverksatt fra norsk side, omfatter en effektiv yttergrensekontroll, politisamarbeid, en harmonisert visumpolitikk, regler om hvilket land som skal være ansvarlig for å behandle en asylsøknad, rettslig samarbeid og et felles informasjonssystem (SIS).

       Schengen-reglene pålegger ikke Norge å innføre krav om identitetskort.

       Etter dagens norske utlendingslov har imidlertid utlendinger plikt til å legitimere seg når politiet krever det. Også Schengen-landene har nasjonale regler om legitimasjonsplikt. For personer som reiser fra et land til et annet innenfor Schengen-området vil det derfor være naturlig å medbringe nasjonalt identitetskort, eventuelt pass (dersom man er borger av et land som ikke har noen ordning med nasjonale identitetskort).

Spørsmål 2:

       Hva ligger i uttrykket « observasjon » benyttet i artikkel 40 ?

Svar:

       Av artikkel 40 framgår hva slags aktivitet som dette uttrykket dekker. Med observasjon i henhold til artikkel 40 menes den situasjon at politiet spaner på en person som mistenkes for å ha begått slike alvorlige forbrytelser som er opplistet i artikkel 40 nr 7.

       Skulle man valgt en annen term enn « observasjon » hadde det polititerminologisk riktigste altså vært « spaning ».

Spørsmål 3:

       Hvorledes defineres « forebygging av trussel mot den indre sikkerhet » samt « alvorlige trusler mot statens indre eller ytre sikkerhet » (art 99)?

Svar:

       Det må sies å være en viss terminologisk forskjell mellom « offentlig sikkerhet » og « statens indre eller ytre sikkerhet ». Med det siste tenker man primært på vernet om rikets sikkerhet og selvstendighet. Nærmere definisjon er ikke gitt i artikkel 99, men ordlyden forøvrig må forstås slik at dette relaterer seg til alvorlige trusler mot rikets sikkerhet.

       Med « offentlig sikkerhet » tenker en på et videre sikkerhetsbegrep først og fremst med henblikk på alvorlig tradisjonell kriminalitet.

       Under andre omstendigheter kan dette også komme til anvendelse på organiserte ordensforstyrrelser, for eksempel fotballpøbelopptøyer (hooliganisme). Normalt vil dette ikke dreie seg om forhold knyttet til det vi vanligvis forstår med rikets sikkerhet.

       Slik begrepet « offentlig sikkerhet » er utformet i artikkel 99 er begrepet knyttet opp mot alvorlig og gjentatt kriminalitet.

Spørsmål 4:

       Hvilke endringer vil Schengen-samarbeidet medføre, sammenlignet med dagens situasjon, i utveksling av personopplysninger mellom norsk politi og politiet i andre Schengen-land ?

       Hva blir endringene i personvernkontrollen ?

Svar:

       Fram til idag har utveksling av opplysninger mellom politiet i de enkelte land helt og holdent vært regulert av nasjonal lovgivning i det enkelte land. For norsk politis vedkommende har hjemmelen for slik informasjonsutveksling generelt vært politiloven § 24 fjerde ledd, nr 2 og i konkrete straffesaker etter straffeprosessloven og påtaleinstruksens regler.

       Ved en tiltredelse til Schengen-samarbeidet vil informasjonsutvekslingen i større grad måtte skje innen de rammer Schengen-konvensjonen trekker opp. Det ligger en vesentlig styrking av personvernet på dette området ved at man her får inn kontrollen fra nasjonale datatilsyn og det felles kontrollorgan.

       Når det gjelder personvernkontrollen i Schengen-samarbeidet, forutsettes det i Schengen-konvensjonen at hvert samarbeidsland utpeker et nasjonalt organ som gjennom uavhengig kontroll skal påse at personvernreglene i Schengen-konvensjonen og i nasjonal rett etterleves. Etter personregisterloven er det i dag Datatilsynets oppgave å kontrollere at norske lover, forskrifter og regler som gjelder for personregistre, blir fulgt. Som det fremgår av stortingsproposisjonen under punkt 5.9.2 (side 43), vil det derfor være naturlig at Datatilsynet også får en kontrollfunksjon når det gjelder varetakelsen av personvernet ved en norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet. Det er altså ikke grunnlag for å si at Schengen-samarbeidet vil medføre endringer i personvernkontrollen slik vi kjenner den i dag.

Spørsmål 5:

       Vil Schengen-samarbeidet og SIS gi økte muligheter for utveksling av opplysninger mellom de hemmelige tjenestene i deltakerlandene ?

Svar:

       Schengen-samarbeidet vil ikke ha noen betydning for informasjonsutvekslingen mellom de hemmelige tjenester.

Spørsmål 6:

       Utveksles det idag personopplysninger mellom hemmelige tjenester i Schengen-området og Norge ?

Svar:

       De hemmelige tjenester har i stor grad befattet seg med problemer av utpreget grensekryssende karakter, særlig internasjonal terrorisme og spionasje.

       Gode internasjonale forbindelser er i denne sammenheng en nødvendighet. Bekjempelse av terrorisme og spionasje kan ikke utføres uten et nært samarbeid med andre lands politimyndigheter og sikkerhetstjenester.

       Mellom de nordiske land er det et hyppig og nært samarbeid og ellers samarbeider Norge med de fleste vestlige land, hvor NATO-landene naturlig nok kommer i en særstilling.

       Overvåkingspolitiets og Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjenestes samarbeid med andre lands tilsvarende tjenester ble for øvrig behandlet i St.meld. nr. 39 (1992-1993), se særlig punkt 7.7.

       Justiskomiteens flertall uttalte i Innst.S.nr.14 (1992-1993):

« Samarbeid med andre lands etterretningsorganisasjoner er helt nødvendig for at norsk overvåkingspoliti skal ha best mulig grunnlag for sitt arbeid ».

       Norge har utvekslet informasjon med land som også tar del i Schengen-samarbeidet. Dette vil nødvendigvis også skje i framtiden. Det må imidlertid understrekes at dette ikke er arbeid som skjer innen rammene av Schengen-samarbeidet, men gjennom kanaler som tildels er av betydelig eldre dato.

Spørsmål 7:

       Er det korrekt at Tyskland i lovs form har gjort unntak for å legge inn i SIS opplysninger tilknyttet de hemmelige tjenester?

       Vil Norge kunne gjøre samme unntak ?

Svar:

       Her er det først behov for en presisering. Det man kan legge inn i SIS er ikke opplysninger (utover det som framgår av artikkel 94), det er meldinger med anmodning om gjennomføring av visse, i konvensjonen konkret angitte tiltak.

       Den relevante artikkel i konvensjonen er i denne sammenheng 99 nr 3, hvoretter meldinger under visse betingelser kan legges inn i SIS etter foranledning av den nasjonale sikkerhetstjenesten. For innleggelse av meldinger i henhold til artikkel 99 nr 3 forutsetter konvensjonen at dette kan skje i den grad det finnes hjemmel i nasjonal rett.

       Hva angår Tyskland er situasjonen den at man under forberedelsen til ratifikasjonen av Schengen-konvensjonen på bakgrunn av konvensjonens formål, dvs. i denne sammenheng politimessig samarbeid, ikke hadde innenrettslig hjemmel til å legge inn meldinger på foranledning av de hemmelige tjenester i henhold til artikkel 99 nr. 3. Etter en vurdering av hvorvidt man burde utvirke en lovendring for derigjennom å lage en hjemmel for å benytte artikkel 99 nr 3, kom man til den konklusjon at dette ikke skulle gjøres.

       Det er på det rene at Norge står fritt på dette område, jf. henvisningen til nasjonal hjemmel i artikkel 99 nr 3.

       Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom Norge og Tyskland på dette område. I Tyskland er begge instanser med sikkerhetsmessig ansvar, Bundesverfassungsschutz og Bundesnachrichtungsdienst, klart adskilt fra politiet og utøver ingen politi- eller påtalemessige funksjoner. I Norge er den relevante sikkerhetstjenesten Politiets Overvåkingstjeneste, som også utøver politi- og påtalefunksjoner på linje med politiet for øvrig.

Spørsmål 8:

       Hvorledes kan Schengen-samarbeidet bidra i kampen mot terrorisme?

Svar:

       Schengen-samarbeidet er ikke spesielt innrettet på bekjempelse av terrorisme. Imidlertid er det klart at de elementer av Schengen-samarbeidet som er av betydning for den internasjonale kriminalitetsbekjempelsen også vil være av betydning for bekjempelse av internasjonal terrorisme.

       Det kan således være aktuelt å etterlyse terrorister gjennom SIS med tanke på utlevering i henhold til artikkel 95 eller som ledd i etterforskning i henhold til artikkel 99. Den skjerpete yttergrensekontrollen opp mot SIS kan også ha betydning f.eks. for å hindre en tidligere utvist person, som har sonet et straffbart forhold relatert til terrorisme, i å komme inn i Schengen-området.

Spørsmål 9:

       Vil tollkontrollen mot Sverige, Danmark og Finland bli redusert?

Svar:

       Tollkontrollen mot Sverige, Danmark og Finland vil ikke bli redusert som følge av samarbeidsavtalen. Som det fremgår på side 14 i St.prp. nr. 42 (1996-1997) omfatter samarbeidsavtalen ikke Schengen-reglene om varekontroll. Norge er heller ikke bundet av EUs forordning nr 3925/91 om avskaffelse av kontroll og formaliteter for håndbagasje og innsjekket bagasje tilhørende personer som flyr innenfor Fellesskapet, og for bagasje tilhørende personer som reiser med båt innenfor Fellesskapet, da denne forordningen verken er omfattet av samarbeidsavtalen eller EØS-avtalen.

       Det vil ikke bare være i Norges, men også i EUs interesse at den ordinære varekontroll knyttet til grensepassering opprettholdes. Gjennom grensetollsamarbeidsavtalene med Sverige og Finland utfører de nordiske land kontrolloppgaver på vegne av hverandre. EU har nylig trådt inn som part i dette samarbeidet, og Norge håndhever gjennom dette også yttergrensekontroll på vegne av EU.

Spørsmål 10:

       Hva er forskjellen på EUs og Schengens visumliste?

Svar:

       Samtlige land som er visumpliktige i forhold til EU, er også visumpliktige i forhold til Schengen-landene. I tillegg står følgende land på Schengens, men ikke EUs liste over visumpliktige land (pr 14. november 1996 som er dato for den nyeste oversikten fra Schengen-sekretariatet):

       Antigua og Barbuda, Bahamas, Barbados, Belize, Botswana, Dominica, Grenada, Kiribati, Lesotho, Marshall-øyene, Mikronesiaføderasjonen, Namibia, Nauru, Nord-marianene, Palau, Saint Vincent og Grenadinene, Saint Lucia, Salomonøyene, Seychellene, Saint Kitts' og Nevis, Sør-Afrika, Swaziland, Tonga, Trinidad og Tobago, Tuvalu, Vanuatu, Vest-Samoa og Zimbabwe.

Spørsmål 11:

       Hvilke endringer foretok Norge i 96 i sin visumliste og hvorfor ble endringen foretatt?

Svar:

       I løpet av sommeren og høsten 1996 innførte Norge visumplikt overfor borgere fra følgende land: Den dominikanske republikk, Fiji, Guyana, Haiti, Kenya, Mauritius, Niger, Saint Kitts og Nevis, Peru, Surinam, Tanzania, Thailand, Uganda og Zambia.

       Bakgrunnen for beslutningene var målsettingen i henhold til Den nordiske passkontrolloverenskomsten av 12 juli 1957 om at de nordiske land skal tilstrebe å anvende visumplikt i samme omfang. Borgere av alle de nevnte landene, bortsett fra Kenya, hadde fra 1. januar 1996 vært visumpliktige ved innreise til Sverige, Danmark og Finland. For så vidt gjelder borgere av Kenya var disse visumpliktige ved innreise til Danmark, og Sverige og Finland var i ferd med å innføre visumplikt da Norge besluttet å oppheve visumfriheten overfor kenyanere.

Spørsmål 12:

       Finnes det en liste over stater som er visumpliktige i ett eller noen Schengen-land?

Svar:

       Ja, en slik liste er utarbeidet. Listen omfatter i alt 23 land (pr 14. november 1996 som er dato for den nyeste oversikten fra Schengen-sekretariatet).

Spørsmål 13:

       Hva var bakgrunnen for at Frankrike opprettholdt grensekontroll til noen Schengen-land, og hva er status idag?

Svar:

       Frankrike anvender Schengen-konvensjonen artikkel 2 nr 2 som gir et Schengen-land anledning til å foreta nasjonale grensekontroller på de indre grenser for et begrenset tidsrom når hensynet til offentlig orden eller statens sikkerhet krever det. Frankrike har de senere år vært rammet av flere terrorhandlinger. Kontroll av de personer som reiser inn og ut av Frankrike har vært et tiltak fra fransk side i søket etter de som har stått bak denne trusselen. Den mer liberale nederlandske narkotikapolitikken er en annen årsak til fransk kontroll på indre grenser. Status idag er at Frankrikes kontroll ved grensen mot Tyskland og Spania er opphevet. Det er dialog mellom Frankrike på den ene siden og Belgia og Luxembourg med sikte på å komme fram til løsninger i forhold til problemer som følger av narkotikatrafikken.

Spørsmål 14:

       Hva er praksis hvis ett land innvilger nasjonalt visum eller oppholdstillatelse for en person som er uønsket i et annet Schengen-land? Hvorledes meldes dette og hvilken kontroll foretas for å sikre at personen ikke reiser til andre Schengen-land?

Svar:

       Det følger av Schengen-konvensjonen artikkel 16 at myndighetene i de øvrige Schengen-landene skal underrettes ved utstedelse av nasjonalt visum til en person som ikke fyller de alminnelige innreisevilkårene (f.eks. fordi vedkommende er innmeldt i SIS med henblikk på å ikke tillate innreise). Underretningen skal i prinsippet skje innen 72 timer.

       Artikkel 25 pålegger det land som vurderer å utstede oppholdstillatelse til en person som er innmeldt i SIS med henblikk på å ikke tillate innreise, å konferere med innmelderlandet først. Dersom oppholdstillatelse utstedes, skal myndighetene i innmelderlandet underrettes om dette.

       Det er opp til myndighetene i de enkelte Schengen-land å fastsette kontrolltiltak for å avdekke og forhindre ulovlig opphold. Landene har her forskjellig praksis.

Spørsmål 15:

       Kan svensk og finsk politi i dag pågripe en person på norsk territorium under forfølgelse over grensen - inntil norsk politi når frem?

Svar:

       Det finnes i dag ingen regulering av svensk og finsk politis mulighet for å pågripe på norsk territorium - eller for den saks skyld av norsk politis mulighet for å pågripe i Sverige eller Finland. Det antas at det i noen utstrekning foregår for å forhindre at forbrytere slipper unna, uten at departementet har konkret oversikt over omfanget. Disse forhold vil nå, som en følge av Schengen-samarbeidet, bli regulert i bilaterale avtaler mellom Norge, Sverige og Finland.

Spørsmål 16:

       På s. 39 i proposisjonen skrives det at det ikke skal kunne søkes etter opplysninger i andre Schengen-lands nasjonale SIS-registre.Hva betyr dette i praksis ?

Svar:

       Her er det en feil i proposisjonsteksten. Det riktige her skal være at tilgang til SIS ikke gjør det mulig å søke i andre lands nasjonale politiregistre. N.SIS-basene skal til enhver tid være identiske.

Spørsmål 17:

       Er det korrekt at det fantes 4 millioner opplysninger i SIS i 96 ?Hvorledes fordelte opplysningene seg på ulike temaer ?

Svar:

       Det totale antall meldinger i SIS pr 1. mars 1997 var 4.615.355, hvorav 911.133 gjaldt personer.

       Antall registreringer i SIS pr 1. mars 1997, fordelt på artikler:

Personer
Artikkel 95	4.992
Artikkel 96	479.250
Artikkel 97	16.894
Artikkel 98	31.950
Artikkel 99.2	9.391
Artikkel 99.3	0
Sum hovedposter, artikkel 95 - 99	542.477
+ Aliasnavn	368.656
Sum artikkel 95 - 99	911.133	911.133
Godsobjekt
Artikkel 100 - motorkjøretøy	848.847
Artikkel 100 - skytevåpen	166.736
Artikkel 100 - blankodokument	35.470
Artikkel 100 - legitimasjonsdokument	2.120.768
Artikkel 100 - pengesedler	532.401
Sum artikkel 100	3.704.222	3.704.222
Totaltall for poster i SIS (pr 1. mars 1997)		4.615.355

Spørsmål 18:

       Hva er formålet med registrering av utlendingers identitet ved hoteller?

Svar:

       I henhold til utlendingsforskriften § 136 plikter den som driver hotell eller annet overnattingssted å føre fortegnelse over alle overnattingsgjester med opplysninger blant annet om gjestens statsborgerforhold. Politiet skal gis melding i samsvar med den førte fortegnelsen om alle utenlandske overnattingsgjester, med unntak av nordiske statsborgere.

       Formålet med ordningen er å sikre myndighetene oversikt over hvilke utlendinger som til enhver tid befinner seg i riket.

Spørsmål 19:

       Vil utstedelse av Schengen-visum til russiske borgere medføre behov for økte ressurser ved vår utenriksrepresentasjon?

Svar:

       Spørsmålet om å styrke Generalkonsulatet i Murmansk med en utsendt norsk medarbeider for å håndtere visumsøknader fra russiske borgere ved norsk Schengen-tilslutning er til vurdering. En slik personellmessig styrking vil trolig være nødvendig som følge av Schengen-reglenes krav om at visum skal utstedes av utsendt fagtjenestemann fra senderstaten, og at det ventes en økning i antallet visumsøknader som følge av at Generalkonsulatet i Murmansk vil være det naturlige sted å søke visum både til Norge og til andre Schengen-land fra denne delen av Russland. Det vil kunne være aktuelt at Norge påtar seg en formalisert rolle i forbindelse med visumutstedelse i Murmansk i forhold til de øvrige Schengen-land, ved at det blir inngått avtaler om dette. Norge vil til gjengjeld kunne inngå avtaler om å la andre Schengen-land representere seg ved visumutstedelse i andre land.

       I tillegg til den nevnte personellmessige styrking ved Generalkonsulatet i Murmansk, vil det også kunne påløpe kostnader til data- og kommunikasjonsmessige løsninger for behandling av visumsøknader. Disse kostnadene vil være avhengig av de løsninger som blir valgt. Spørsmålet vil bli drøftet nærmere blant de nordiske land, med sikte på en mulig nordisk samordning.

Spørsmål 20:

       Det fremholdes i proposisjonen at landegrensekontrollen mot Russland er tilfredsstillende. Hva med kontrollen overfor Russland langs kysten?

Svar:

       Implementeringen av Schengen-regelverket vil ikke medføre særlige endringer i kontrollnivået langs kysten mot Russland i det en anser det nivået som er etablert tilstrekkelig. Kontrollen vil i så fall følge av regelverkets bestemmelser når det gjelder personkontroll når mannskap og passasjerer fra tredjeland eventuelt går i land i norsk havn.

       « Forskrift om fremmed ikke-militære fartøyers anløp av - og ferdsel i - norsk territorialfarvann under fredsforhold » fastsatt ved Kgl.res 23 desember 1994, hvor fremmed skipstrafikk har meldeplikt til norske myndigheter før anløp i indre norsk farvann, håndheves og fungerer tilfredsstillende, og gir norske myndigheter tilstrekkelig oversikt over skipstrafikken i norske farvann. Med bakgrunn i denne oversikten kan myndighetene forberede og iverksette nødvendige kontrolltiltak.

Spørsmål 21:

       Er det kun Forsvaret som skal ta seg av kontrollen av sivil skipsfart i norsk territorialfarvann? Hvordan blir arbeidsdelingen mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet i forhold til yttergrensekontrollen?

Svar:

       Det er Sjøforsvaret som tradisjonelt har hatt som oppgave å kontrollere fremmede ikke-militære fartøyer i norsk territorium. I stor grad har det også vært Sjøforsvaret representert ved Kystvakten som har gjennomført kontroll med blant annet fiskefartøyer. Forøvrig utføres kontroll av politiet, tollvesenet og andre kontrollmyndigheter, dels også gjennom et samarbeid mellom de forskjellige kontrolletater.

       Når det gjelder arbeidsdeling mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet med hensyn til yttergrensekontrollen, ser man for seg at det er forsvaret representert ved blant annet Kystvakten, som vil ha hovedansvaret for utenlandske ikke-militære fartøyers anløp i norske havner, det vil si anløpskontrollen, mens Justisdepartementet ved politiet vil være ansvarlig for personkontrollen som fortsatt normalt vil bli utført etter at fartøy er kommet i havn. Etter behov vil det også kunne gjennomføres personkontroll mens skip er i sjøen. Etter omstendighetene vil dette måtte gjennomføres i et samarbeide mellom Kystvakten og politiet.

       For orden skyld nevnes at Forsvarsdepartementet forbereder en ny lov om Kystvakten, som vil regulere nærmere forholdet mellom Kystvakten og de ulike kontrolletater, herunder politiet.

Spørsmål 22:

       Vil Schengen-avtalen innebære regelendringer for utenlandske sjømenn, fra tredjeland, i norsk havn?

Svar:

       Både Schengen-regelverket og dagens utlendingslovgivning inneholder særregler for så vidt gjelder sjøfolks adgang til å gå i land mens skipet ligger i havn. Felles for begge regelverk er at bestemmelsene unntar sjøfolk fra de vanlige reglene om innreisekontroll.

       Etter Schengen-reglene kan en sjømann som er utstyrt med sjøfartsbok eller identitetskort for sjømenn gå iland og oppholde seg på stedet der fartøyet har gått i havn eller i de tilgrensende kommuner, uten å melde seg for innreisekontroll. Dette er imidlertid betinget av at sjømannen er oppført på mannskapslisten som på forhånd er fremlagt foransvarlige myndigheter, og av at han eller hun har visum (dersom vedkommende er fra et visumpliktig land).

       Slike betingelser gjelder ikke etter dagens utlendingslovgivning. Her er til gjengjeld adgangen til å oppholde seg i land begrenset til den havn der skipet ligger.

IV. Spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartisstortingsgruppe

Spørsmål 1:

       På side 1 i proposisjonen sies følgende: « De hindringene som grensene i dag representerer for politiet vil kriminelle kunne utnytte strategisk for å unngå straffeforfølging ». Kan justisministeren vise til konkrete eksempler på at personkontroll på grensene mellom land har ført til mer kriminalitet i forhold til land uten personkontroll på felles grense ?

Svar:

       Personkontroll på grensen mellom to land kan vanskelig forårsake mer kriminalitet. Imidlertid er det ikke personkontrollen på grensene som hindrer effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Spørsmål 2:

       Kan justisministeren redegjøre for hvilke positive følger personkontroll på grensene kan ha for å bekjempe internasjonal kriminalitet ?

Svar:

       Personkontroll på grensene kan være et virksomt middel mot en del former for internasjonal kriminalitet, forutsatt at kontrollen er tilstrekkelig omfattende. Prinsippet om felles yttergrensekontroll Schengen-landene imellom bygger på denne forutsetning. Noe slikt som en « sikker » grense i forhold til moderne internasjonal kriminalitet finnes imidlertid ikke, bl.a. fordi moderne kriminalitet ikke nødvendigvis er avhengig av fysisk å krysse grensen.

       Nytten av personkontroll må imidlertid sees i sammenheng med andre faktorer, dels ønsket om at en grense skal være åpen for å lette handel og den enkeltes reisefrihet, og dels at alternative kontrollformer og mer effektivt rettslig og politimessig samarbeid gir større gevinst i forhold til kriminalitetsbekjempelse.

Spørsmål 3:

       På side 6 i proposisjonen sies det at næringslivet vil bli påført store omkostninger dersom en opprettholder personkontrollen på grensene mellom de nordiske land og Schengen-landene. Hvor store er disse omkostningene beregnet av Justisdepartementet til å være?

Svar:

       Foruten et forventet bortfall av utenlandske turister som det er gjort rede for i senere svar, fordrer deler av varehandel og handel med tjenester personbevegelser over grensene. For å unngå handels-barrierer og konkurransevridninger innen slike næringer, vil det generelt være viktig at personbevegelser kan skje til lavest mulig kostnad (administrasjonskostnader, ventekostnader osv.).

       Det er umulig å beregne hvor store disse omkostningene vil bli, men som et eksempel på tidskostnader som Statens Vegvesen bruker i sine nyttekostnadsanalyser når det gjelder enkeltpriser, ligger enhetsprisen pr. time pr. bil 80-90 kroner for personbiler, og på ca 270 kroner når det gjelder tyngre biler.

       Dette vil si at f.eks. for en trailer som blir sittende i én time i kø ved en kontrollstasjon, er økte driftskostnader ca 270 kroner.

Spørsmål 4:

       På side 7 i proposisjonen sies følgende: »Videre vil det i noen av EU-landene kunne bli avholdt folkeavstemninger over resultatet av forhandlingene ». I hvilke EU-land vil det etter det justisministeren erfarer bli avholdt folkeavstemning på bakgrunn av resultatet av IGC?

Svar:

       Det regnes for sannsynlig at det vil bli avholdt en folkeavstemning i Danmark over forhandlingsresultatet i IGC. Videre vil det i Danmark kunne være aktuelt med avstemning over enkelte deler av forhandlingsresultatet dersom de danske forbehold i EU anses berørt. Ingen beslutninger er tatt.

       I Sverige har det vært lagt til grunn at det kunne være aktuelt med folkeavstemning dersom IGC skulle resultere i store endringer. Med den forhandlingssituasjon som nå foreligger i IGC, anses imidlertid en folkeavstemning over resultatet ikke å være aktuelt. Den franske president Chirac åpnet i sin valgkamp for en mulig folkeavstemning om resultatet av IGC. I dagens situasjon virker en slik avstemning lite aktuelt, i og med at det nå er utlyst valg til ny nasjonalforsamling.

Spørsmål 5:

       Hva vil skje med den norske avtalen med Schengen dersom Danmark og/eller Sverige stemmer nei i folkeavstemningene om resultatet fra regjeringskonferansen (IGC)?

Svar:

       Det vil være en forutsetning for ikrafttredelse av nye traktattekster som måtte bli vedtatt i IGC at EU-landene ratifiserer dem. Om Danmark og/eller Sverige ikke ratifiserer, vil dette være et forhold mellom Danmark og/eller Sverige og de øvrige EU-landene.

Spørsmål 6 og 59:

       På side 8 angis enkelte kostnader på bakgrunn av norsk tilslutning til Schengen. Samtidig sies det at kostnadene må utredes nærmere. At justidepartemenet ikke er i stand til å angi de samlede kostnader for Norges tilknytning til Schengen er i strid med hva tidligere justisminister Grete Faremo har lovt Stortinget. I debatten om status i forhandlingene med Schengen 3 mai 1996 sa justisminister Faremo følgende: « Regjeringen vil på ordinær måte fremme en ratifikasjonsproposisjon for Stortinget hvor det vil bli redegjort for konsekvensene av samarbeidsavtalen, hvilke lovendringer som er nødvendige og hva de samlede kostnader utgjør. » Hvorfor holder ikke departementet sitt løfte om at det vil bli redegjort for de samlede utgifter i proposisjonen ?

Svar:

       Det er i proposisjonen redegjort for et overslag av de samlede utgifter basert på den kunnskap man har i dag. Det gjenstår en del planlegging og utredning frem mot ikrafttreden - slik det alltid vil gjøre også ved nye nasjonale tiltak. Det ville derfor ikke være forsvarlig å legge frem tall som endelige. Det er likevel ikke grunn til å tro at det vil inntre vesentlige endringer.

Spørsmål 7:

       Når vil en utredning som angir de samlede økonomiske konsekvenser av Schengen-tilknytning foreligge ?

Svar:

       Departementet tar ikke sikte på å utarbeide en ny samlet oversikt over utgiftene. Stortinget vil bli forelagt de endelige forslag i forbindelse med den ordinære budsjettbehandling.

Spørsmål 8:

       Er ikke justisministeren av den oppfatning at det ville vært klokt å ha nøyaktige beregninger på kostnadene ved en tilslutning til Schengen før en ba Stortinget om å ratifisere denne tilslutning?

Svar:

       I proposisjonen er det gitt et overslag over kostnadene ut fra den kunnskap man har i dag. De eksakte kostnadene vil avhenge av de konkrete løsninger som velges. Det er ikke grunn til å tro at det vil skje vesentlige endringer i kostnadsbildet. Departementet ser det derfor som ønskelig at Stortinget kan få ta stilling til ratifikasjon før departementet går videre med det detaljerte planleggings-, utrednings- og prosjekteringsarbeid.

Spørsmål 9:

       På side 10 redegjøres det for mekanismene som trer i kraft dersom samarbeidet opphører, men det sies ikke hva som blir status hvis samarbeidet mellom Norge og Schengen opphører. Vil den nordiske passunionen forsatt eksistere i dagens form dersom Norge velger å fratre samarbeidsavtalen med Schengen?

Svar:

       Dersom Norges samarbeid med Schengen-landene opphører, vil Schengen-landene ifølge Schengen-reglene være forpliktet til å innføre yttergrensekontroll overfor Norge. De øvrige nordiske land vil da måtte treffe et valg mellom fortsatt deltakelse i det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet, og deltakelse i Schengen-samarbeidet. Det vil ikke være mulig på samme tid å overholde forpliktelsene i det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet og forpliktelsene i Schengen-samarbeidet. Hvorvidt Den nordiske passunionen vil kunne bestå i dagens form, vil avhenge av det valg som da blir gjort av de øvrige nordiske land. Etter Departementets syn vil da det det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet stå i fare.

Spørsmål 10:

       I artikkel 4 heter det at samarbeidet innen den nordiske passunionen skal fortsette. Betyr det at den nordiske passunionen vil eksistere dersom Norge og Island går ut av Schengen?

Svar:

       Artikkel 4 i samarbeidsavtalen har ingen selvstendig betydning i en opphørssituasjon. Dersom Norges eller Islands samarbeid med Schengen-landene opphører, vil den nordiske passunion bare kunne videreføres dersom de øvrige nordiske land da treffer et valg om fortsatt deltakelse i det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet. Deltakelse i Schengen-samarbeidet kan ikke kombineres med deltakelse i den nordiske passunion. Det vil ikke være mulig på samme tid å overholde forpliktelsene i det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet og forpliktelsene i Schengen-samarbeidet. Etter Departementets syn vil da det nordiske pass- og reisefrihetssamarbeidet stå i fare. Hvorvidt dette samarbeidet vil opphøre, vil avhenge av det valg som da blir gjort av de øvrige nordiske land, jf. også svaret på spørsmål 9 ovenfor.

Spørsmål 11:

       Har noen av de nordiske land gitt uttrykk for at den nordiske passfriheten vil opphøre dersom Norge eller Island ikke slutter seg til Schengen?

Svar:

       Ettersom det tidlig sto klart for de nordiske regjeringer at deltakelse i Schengen-samarbeidet ikke kan kombineres med deltakelse i den nordiske passunion, ble spørsmålet om fellesnordiske løsninger tidlig brakt opp. De nordiske statsministre traff en beslutning om at det måtte finnes en felles løsning for de nordiske lands forhold til Schengen-samarbeidet, jf. omtalen av dette i proposisjonen. Ettersom det har lykkes å komme fram til en forhandlingsløsning som ivaretar alle de nordiske lands interesser, har det ikke vært aktuelt å ta stilling til et mulig opphør av den nordiske passunion.

Spørsmål 12:

       På side 10 står det, med henvisning til artikkel 2 i avtalen at Norge skal delta i alle organer, inkludert eksekutivkomiteens møter, men at Norge ikke deltar i avstemningene i eksekutivkomiteen. Hvordan vil dette konkret foregå. Vil Norge sitte i samme rom som eksekutivkomiteen når den voterer, eller må Norge og Island da forlate møtesalen?

Svar:

       Under alle møter i Schengen, i alle Schengen-organer inkludert Eksekutivkomiteen og Sentralgruppen, sitter Norge allerede rundt bordet på lik linje med de øvrige Schengen-land, med full tale- og forslagsrett, og anledning til å delta i alle drøftelser. Det gjøres intet skille mellom de land som er fulle medlemmer av Schengen og land med observatørstatus, dvs. de nordiske land, Italia, Hellas og Østerrike. Ingen land forlater rommet under voteringer. Det er forøvrig svært uvanlig at voteringer benyttes i Schengen. Samarbeidet er basert på konsensus, slik at det normalt ikke treffes vedtak før alle land kan slutte seg til.

Spørsmål 13:

       På side 10 står det at « Norge og Island deltar ikke i avstemning i Schengen-fora... ». Er det noen andre fora enn eksekutivkomiteen hvor det skjer voteringer, og hvilke er i så fall disse?

Svar:

       Sentralgruppen kan treffe vedtak i to situasjoner: For det første har Sentralgruppen fått delegert myndighet fra Eksekutivkomiteen til å endre konsulærinstruksen i en konkret situasjon: Dersom et Schengen-land ønsker å åpne for visumfrihet ved innreise til eget territorium for borgere fra et tredjeland hvor det etter Scengen-reglene kreves visum, kan Sentralgruppen ved konsensus beslutte en slik endring. For det andre har det ved felles forståelse i Schengen utviklet seg den praksis at Sentralgruppen er øverste besluttende organ ved ansettelse av underordnet personell i Schengen-sekretariatet. Det anses ikke å være behov for at Schengens politiske organ, Eksekutivkomiteen, skal befatte seg med saker som gjelder ansettelse av underordnet personell i Sekretariatet.

       Ingen andre underordnede organer i Schengen har myndighet til å treffe vedtak.

Spørsmål 14:

       På side 10 sies det at « det kan bli aktuelt å drøfte praktiske tiltak for å tilrettelegge kontroll av håndbagasje ». Hvilke praktiske tiltak er det en her tenker på?

Svar:

       Som det fremgår på s. 14 i St.prp. nr. 42 (1996-1997) vil passasjerer på fly og båter fra Norge til Schengen-land som følge av samarbeidsavtalen kunne ankomme terminaler i Schengen-landene som ikke er utstyrt for kontroll av bagasje. De praktiske tiltak en her tenker på er tiltak som sikrer at håndbagasjen til disse passasjerene fra Norge til Schengen-land kan kontrolleres på betryggende måte.

Spørsmål 15:

       Hvilke endringer i dagens lovverk og praksis som gjelder for utlevering av lovbrytere til andre land, vil skje som følge av avtalen med Schengen?

Svar:

       Avtalen om deltakelse i Schengen-samarbeidet vil ikke medføre store endringer i dagens lovverk eller praksis når det gjelder utlevering. Omtalen av endringene er inntatt på side 37 og 38 (punkt 5.7.5) i St.prp. nr. 42 (1996-1997).

       Under forhandlingene om Samarbeidsavtalen avgav Norge en erklæring om at det forbehold som ble tatt fra norsk side ved ratifikasjon av terrorismekonvensjonen ikke skal gjelde ved utlevering mellom stater som har undertegnet Samarbeidsavtalen (erklæringen er tatt inn i Samarbeidsavtalen på side 9). Forbeholdet til terrorismekonvensjonen er i samsvar med utleveringsloven § 5, og det gir Norge adgang til å nekte utlevering for politiske forbrytelser. Utleveringsloven § 5 oppstiller forbud mot utlevering for pol og bestemmelsen må endres i henhold til erklæringen som er inntatt i samarbeidsavtalen. Det må tas inn et tillegg i bestemmelsen om at utlevering til Schengen-land for handlinger som faller inn under terrorismekonvensjonen likevel kan skje. Den praktiske betydningen av endringen antas å være liten, idet alvorlige terrorhandlinger etter norsk rett ikke anses å være politiske lovbrudd.

       Norge har videre erklært at man i forhold til Schengen-land ikke vil gjøre gjeldende erklæringen til Den europeiske utleveringskonvensjonen artikkel 6 (1) (utlevering av egne borgere). Erklæringen gir Norge adgang til å nekte utlevering av fastboende borgere fra andre stater enn de nordiske. Et avkall med hensyn til anvendelsen av erklæringen vil ikke kreve noen lovendring, idet utleveringsloven ikke oppstiller noe forbud mot utlevering av personer som er bosatt i Norge. Den praktiske betydningen av et avkall vil antagelig ikke være stor, da vi ikke har kjennskap til eksempler fra de senere årene der utlevering er blitt nektet fordi vedkommende var fast bosatt i Norge. Erklæringen er tatt inn i samarbeidsavtalen på side 9.

       Den forenklede utleveringsprosedyren beskrevet i artikkel 66 i Schengen-konvensjonen vil kreve en endring av utleveringsloven med hensyn til behandlingen av utleveringssaker når vedkommende som er begjært utlevert samtykker i utleveringen. Det må tas inn en bestemmelse i utleveringsloven som gir adgang til en forenklet fremgangsmåte i slike tilfeller. Endringen vil medføre en innsparing av tid og ressurser.

Spørsmål 16:

       Kan Justisministeren legge frem en fullstendig liste over de fora som betegnes som Schengen-organer?

Svar:

       Listen over Schengen-organer fremgår av St.prp. nr. 42 (1996-1997) kapittel 4 (side 19-20). Andre grupper kan sammenkalles/nedsettes for konkrete formål.

Spørsmål 17:

       På side 13 sies det at Schengen-landene har som langsiktig mål å overføre Schengen-samarbeidet til EU. Dette er i tråd med ønsker fra det nederlandske formannskapet i EU, som har foreslått å overføre Schengen-samarbeidet inn under EUs traktatverk. Tror justisministeren at Schengen-landene vil lykkes med dette, og i så fall når tror en dette vil skje?

Svar:

       Det er ikke fastsatt noen tidsfrist for når Schengen-samarbeidet skal overføres til EU. Målsettingen om overføring er en ren prinsippbeslutning. Det foreligger således heller ingen vedtak om hvorvidt overføring skal skje under ett for hele Schengen-samarbeidet, eller om det skal skje en gradvis overføring, til ulike tidspunkter. Drøftelsene i IGC er ikke kommet så langt at norske myndigheter har grunnlag for å ha noen formening om hvorvidt IGC vil få et slikt utfall at Schengen-landenes målsetting vil kunne sies å være oppnådd.

Spørsmål 18:

       På side 14 står følgende: « Som følge av samarbeidsavtalen vil imidlertid passasjerer på fly og båter fra Norge til Schengen-land kunne ankomme terminaler som ikke er utstyrt for kontroll av håndbagasje. » Hvordan kan dette være mulig ettersom Norge ikke er en del av EUs tollunion?

Svar:

       Samarbeidsavtalen innebærer at Schengen-reglene om personkontroll kommer til anvendelse i forholdet mellom Norge og Schengen-landene. Passasjerer på fly og båter fra Norge til Schengen-land skal derfor ikke gjennomgå personkontroll. De vil derfor kunne ankomme de samme terminalene i Schengen-landene som reisende mellom Schengen-land. Disse terminalene er som følge av Schengen- og EU-reglene ikke utstyrt for håndbagasjekontroll. Som nevnt i svaret på spørsmål 14 kan det derfor bli aktuelt å drøfte praktiske tiltak som sikrer at håndbagasjen til disse passasjerene kan kontrolleres på betryggende måte.

Spørsmål 19:

       Hvilke endringer i det norske regelverket for innførsel av legemidler vil skje på bakgrunn av norsk tilknytning til Schengen-avtalen ?

Svar:

       I narkotikaforskriften (til legemiddelloven) gjelder i dag ulike regler for innførsel til personlig bruk av ulike kategorier reseptbelagte legemidler og legemidler som inneholder narkotika og psykotrope stoffer. Schengen-konvensjonen gir i artikkel 75 bestemmelser om medbringelse av legemidler som inneholder narkotika og psykotrope stoffer. Artikkel 75 medfører like regler og attestkrav for de ulike kategoriene når det gjelder innførsel til personlig bruk. Ved Schengen-tilknytning vil legemidler som inneholder narkotika og psykotrope stoffer kunne medbringes for inntil 30 dager, under forutsetning av at de er foreskrevet av lege og at det foreligger en attest utstedt eller bekreftet av kompetent myndighet i hjemlandet. Narkotikaholdige legemidler til personlig bruk kan i dag medbringes for inntil 7 dagers bruk, under forutsetning av tilstrekkelig dokumentasjon. Schengen-reglene er til dels strengere og mer omfattende enn bestemmelsene nedfelt i narkotikaforskriften mht attestkrav.

Spørsmål 20:

       Hvilke endringer i det norske regelverket som gjelder våpen og ammunisjon vil måtte skje som følge av norsk tilknytning til Schengen-avtalen ?

Svar:

       Schengen-konvensjonen artikler 77-91 omhandler skytevåpen og ammunisjon. Våpenloven har gjennomgående strengere bestemmelser enn Schengen-konvensjonen. Dette medfører ikke behov for vesentlige endringer i det Schengen-konvensjonen artikkel 90 slår fast at de kontraherende parter kan vedta strengere lover eller bestemmelser om skytevåpen eller ammunisjon enn det som fremgår av konvensjonen. Det må kun gjøres mindre tilpasninger i våpenloven, fortrinnsvis av regelteknisk art.

       Dette gjelder i forhold til Schengen-konvensjonen artikkel 78 punkt 2 om at låskasser, magasiner og piper til skytevåpen skal omfattes av de samme bestemmelser som skytevåpenet selv, og i forhold til artikkel 79 punkt 1 om bestemte kategorier forbudte skytevåpen og ammunisjon.

       De endringer som kan gjøres i våpenloven for å tilfredsstille Schengen-konvensjonen, er i forhold til artikkel 78 punkt 2 å innta en ny fullmaktsbestemmelse i våpenloven § 2 om at Kongen kan bestemme at lovens regler helt eller delvis også skal gjelde for andre våpendeler (enn piper og låskasser som i dag fullt ut reguleres av lovens bestemmelser). I forhold til konvensjonens artikkel 79 punkt 1, kan det inntas en ny fullmaktsbestemmelse i § 6 om at Kongen kan bestemme at det skal være forbudt å importere, omsette eller eie enkelte typer våpen eller ammunisjon.

       Det kan videre bli aktuelt med enkelte justeringer i våpenforskriften. Dette gjelder Del I bokstav b punkt 2 om dispensasjon fra den alminnelige aldergrensen på 18 år for å erverve skytevåpen, jf. Schengen-konvensjonen artikkel 83. Dette må imidlertid sees i sammengheng med det pågående arbeid i Justisdepartementet for å bedre kontrollen med sivile våpen, deriblant å endre våpenloven. Våpenlovens aldersbestemmelser vil i denne forbindelse også bli vurdert.

       Det er videre aktuelt å innta bestemmelser i våpenforskriften om at skytevåpen skal ha et uslettelig løpenummer til identifikasjon, jf. Schengen-konvensjonen artikkel 85 punkt 2.

Spørsmål 21:

       På side 15 står følgende: « Imidlertid er det behov for å avklare hvorledes Norge kan anvende det felles standardvisum som skal benyttes for lufthavntransittvisum, hvor det er EU som har kompetansen ». Hvilken avklaring regner Justisministeren med på dette punkt, og er Justisministeren uenig i at det hadde vært en fordel å få avklart dette punkt før en ba Stortinget ratifisere norsk tilslutning til Schengen?

Svar:

       En avklaring i forhold til EU av spørsmålet om Norges og Islands adgang til å benytte det felles standardvisum for lufthavntransitt vil først og fremst dreie seg om en prinsippbeslutning fra EUs side om å la land utenfor EU benytte en blankett som er forutsatt kun å skulle benyttes av EUs medlemmer. Det kan også være behov for visse tekniske avklaringer, som visummerkets utforming, sikkerhetsdetaljer av hensyn til dokumentsikkerheten og lignende. Når det gjelder tidsaspektet, vil avklaringen måtte foreligge forut for ikrafttredelsen av samarbeidsavtalen.

Spørsmål 22:

       Overfor hvilke land vil Norge måtte innføre krav om visum for transitt i lufthavner ved norsk deltakelse i Schengen?

Svar:

       Schengen-landene har vedtatt en liste over de land hvis borgere skal være gjenstand for krav om visum for transitt i lufthavner. Samarbeidsavtalen forutsetter at Norge innfører krav om lufthavntransittvisum overfor disse landene.

       Hvilke land som skal stå på Schengen-listen er under stadig vurdering. Pr idag omfatter listen følgende land: Afghanistan, Bangladesh, Etiopia, Eritrea, Ghana, Irak, Iran, Nigeria, Pakistan, Somalia, Sri Lanka og Zaire.

       (De fleste Schengen-landene gjør imidlertid unntak fra visumplikten for blant annet innehavere av diplomat- og tjenestepass og personer som har oppholdstillatelse i et EU- eller EØS-land, Canada eller USA. Det antas at en også fra norsk side vil ønske å gjøre slike unntak.)

Spørsmål 23:

       Hvordan skal Norge kunne anvende et felles standardvisum for transitt i lufthavner med EU når det er EU som har kompetansen på dette området?

Svar:

       Det vises til svaret på spørsmål 21.

Spørsmål 24:

       Er justisministeren kjent med om internasjonale flyktningeorganisasjoner, som UNHCR, har uttalt seg om Schengen-samarbeidet og hva har de i så fall uttalt?

Svar:

       UNHCR er opptatt av Schengen-samarbeidet, blant annet av at de ulike bestemmelsene i kapittel 7 om ansvarsfordeling ved behandling av asylsøknader praktiseres på en human måte. Konvensjonspartene bekrefter i artikkel 28 sine forpliktelser etter bestemmelsene i Genèvekonvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, og sitt løfte om å samarbeide med UNHCR om anvendelsen av disse avtaletekster. UNHCRs synspunkter inngår følgelig som en premiss for det løpende Schengen-samarbeidet.

Spørsmål nr. 25:

       Kan justisministeren legge frem alle uttalelser Europaparlamentet (og det tidligere EU-parlamentet) har gitt om Schengen?

Svar:

       Det er særlig Utvalget om Borgerlige Frihetsrettigheter og Indre Anliggende som behandler problemstillinger i tilknytning til Schengen.

       Justisdepartementet har henvendt seg til Europaparlamentets kontor i København og mottatt en oversikt over beslutninger og betenkninger samt forslag til beslutninger og betenkninger som omhandler Schengen. Oversikten følger vedlagt. (Ikke vedlagt innstillingen.) Europaparlamentets beslutninger og betenkninger offentliggjøres i Europaparlamentets protokoll, og nærmere dokumentasjon kan fremskaffes ved kontakt til Europaparlamentets kontor i København.

Spørsmål 26:

       Hva står forkortelsene PWP og SINFONE for?

Svar:

       Permanent Working Party (PWP) er en arbeidsgruppe som har det tekniske ansvaret for at SIS-systemet er operativt og i drift. Gruppen er sammensatt av personer som har ansvaret for N.SIS i hvert medlemsland samt representanter fra C.SIS i Strasbourg.

       SINFONE er forkortelse for Sirene INFOrmation NEtwork. Dette er en arbeidsgruppe med ansvar for anskaffelse, innføring og idriftsettelse av et nytt kommunikasjonsnettverk, også kalt SIRENE fase II.

       Både PWP og SINFONE er arbeidsgrupper som er underlagt Styringsgruppen - SIS.

Spørsmål 27:

       Hvilke dokumenter innenfor Schengen-samarbeidet er unntatt fra offentlighet?

Svar:

       Det alt vesentlige av Schengen-regelverket er åpent for offentlig innsyn. Enkelte deler av regelverket, i første rekke enkelte håndbøker, er imidlertid av en slik art at materialet kan - og bør - unntas fra offentlighet. Når det gjelder andre typer dokumenter, slik som møteinnkallinger, utkast til beslutninger /erklæringer, noter, referater, høringer og enkeltlands uttalelser, så gjøres det på vanlig måte individuelle vurderinger i forhold til hvert enkelt dokument i henhold til offentlighetsloven.

       Se også svar til spørsmål 38 og 39.

Spørsmål 28:

       På side 17 og 18 i proposisjonen rettes søkelyset mot forholdet til Grunnloven. Har Justisdepartementet innhentet råd utenfor departementene i dette spørsmålet?

Svar:

       Det er Justisdepartementets egne jurister, samt jurister i UD, som har vurdert samarbeidsavtalens forhold til Grunnloven. Som det fremgår av stortingsproposisjonen, har de juridiske spørsmålene på dette punkt etter departementets mening ikke vært særlig tvilsomme og man har derfor ikke funnet grunn til å innhente særskilte juridiske betenkninger fra andre.

Spørsmål 29, 30, 32 og 33:

       På side 21 brukes utrykket grensenære områder. Hvordan defineres et såkalt grensenært område?

       Hvilken spesiell kontroll skal utføres i såkalt grensenære områder?

       På side 21 sies følgende: « Selv om det ikke skal finne sted noen kontroll på selve grensen, er Schengen-reglene ikke til hinder for at det foretas kontroller i det grensenære område ». Hva er fordelen med å utføre personkontroll i grensenære områder og ikke på selve grensen.

       Kan justisministeren gjøre rede for hvilke områder i Norge som vil bli karakterisert som såkalt grensenære områder?

Svar:

       Begrepet « grensenære områder » betyr ikke annet enn områder nær grensen, og det vil ikke bli laget noen nærmere definisjon av dette.

       Redegjørelsen for Schengen-konvensjonen artikkel 2 nr. 2 i proposisjonens side 21 tar bare sikte på å beskrive de muligheter som ligger for kontroll, ikke på en sammenlikning av fordeler og ulemper.

       Det må videre understrekes at regelen om at det ikke skal foretas personkontroll på grensen knytter seg til kontroll ene og alene fordi det foretas en grensepassering - enten rutinemessig eller ved stikkprøver. På samme måte som ellers i landet vil politiet kunne foreta kontroller på grensen når det etter en faglig vurdering er grunn til det. Schengen regelverket legger ingen begrensninger i politiets muligheter til dette.

Spørsmål 31:

       Schengen regelverket gir politiet anledning til å foreta forfølgelse over landegrensene. Gjelder denne forfølgelsesretten bare landegrensene, eller kan man også foreta forfølgelse over sjøgrensene?

Svar:

       Det vises til Schengen-konvensjonen artikkel 41 nr 5 b), som bare gjelder forfølgelse over grensene på land.

Spørsmål 34:

       På side 21 sies det følgende: « Selv om norske myndigheter normalt ikke vil kunne stoppe en person som reiser fra et Schengen-land til Norge på grensen og be vedkommende vise passet, vil man altså kunne stoppe vedkommende og undersøke om han eller hun har for eksempel narkotika i vesken eller skjult på kroppen ». Er dette en rettighet som utelukkende gjelder Norge og Island?

Svar:

       Verken Schengen-reglene om varekontroll eller EU-reglene om bagasjekontroll er til hinder for grensekontroll mellom Schengen- og EU-land av hensyn til sikkerhet eller bekjempelse av kriminalitet.

Spørsmål 35:

       På side 21 sies det at Norge kan stoppe folk på grensen for å undersøke om de har for eksempel narkotika i veska eller skjult på kroppen. Men på side 10 sies det « Det kan bli aktuelt å drøfte praktiske tiltak for å tilrettelegge kontroll av håndbagasje ». Vil norske tollere eller politi ha en uomtvistelig rett til å sjekke håndbagasje til reisende fra Schengen-land eller har de det ikke?

Svar:

       Svaret på spørsmålet er at tollere vil ha samme rett til å sjekke håndbagasje til reisende fra Schengen-land som idag. Som det fremgår på side 14 i proposisjonen gjelder de praktiske tiltakene som der omtales, kontroll av håndbagasje tilhørende reisende med fly og båter fra Norge til Schengen-land, som følge av at disse vil kunne ankomme terminaler i Schengen-land som ikke er utstyrt for kontroll av håndbagasje. Tiltakene gjelder med andre ord ikke reisende fra Schengen-land til Norge.

Spørsmål 36:

       Vil Norge opprettholde tollkontroll i samme omfang som i dag ved en tilknytning til Schengen?

Svar:

       Som det fremgår på side 10 i proposisjonen omfattes Schengen-reglene om varekontroll ikke av samarbeidsavtalen. Verken samarbeidsavtalen eller EØS-avtalen omfatter EUs regler om bagasjekontroll. Dette innebærer, som omtalt på s. 10 i proposisjonen, at tollkontroll av varer som innføres til Norge fra Schengen-landene vil fortsette, både med hensyn til varer som innføres som ledd i næringsvirksomhet og varer som reisende bringer med seg.

Spørsmål 37:

       I innledningskapittelet til Schengen-avtalen står det at det langsiktige mål for Schengen er å avskaffe all grensekontroll. Videre karakteriseres Schengen som en dynamisk avtale som hele tiden er i forandring. Frykter ikke Justisministeren at Schengen-avtalens dynamiske karakter vil øke presset mot de norske særregler angående tollkontroll ved grensene?

Svar:

       EUs regler om tollunionen og tilnærming av medlemsstatenes regler om merverdiavgift er to av flere grunnleggende forutsetninger for å kunne avskaffe grensekontroll mellom EU-landene og mellom Schengen-landene. Disse reglene er verken omfattet av EØS-avtalen eller samarbeidsavtalen. Forøvrig vises det til svaret på spørsmål 34 ovenfor, hvorav det fremgår at verken Schengen-reglene om varekontroll eller EU-reglene om bagasjekontroll er til hinder for grensekontroll mellom Schengen- og EU-land av hensyn til sikkerhet eller bekjempelse av kriminalitet.

Spørsmål 38:

       På side 21 henvises det til den såkalte Felleshåndboken. Hvor mange håndbøker finnes det ingen Schengen-samarbeidet og hva inneholder disse?

Svar:

       I Schengen-samarbeidet finnes det følgende dokumenter som kan betraktes som håndbøker: Den konsulære fellesinstruks, Felleshåndboken, Sirene-håndboken og Veiledning for politisamarbeid. Det er dessuten utarbeidet en veiledning med sikte på å fremme internasjonal gjensidig bistand på strafferettens område i kampen mot narkotikahandel.

       Den konsulære fellesinstruks inneholder en beskrivelse av hvordan diplomatiske stasjoner og konsulære fagstasjoner skal ta i mot visumsøknader, behandle disse og utstede ulike typer visum.

       Felleshåndboken inneholder bestemmelser om hvordan grensepersonalet i de ulike Schengen-landene skal utføre grensekontroll på ytre grenser.

       Sirene-håndboken inneholder en beskrivelse av de nasjonale Sirene-kontorenes oppgaver, gjeldende prosedyrer for deres arbeid og hovedretningslinjer for deres organisering.

       Veiledning for politisamarbeid inneholder retningslinjer for politisamarbeid over grensene.

       Veiledningen mot narkotikahandel inneholder blant annet sammendrag av de enkelte Schengen-landenes lovgivning som får anvendelse i forhold til internasjonal gjensidig bistand på strafferettens område, informasjon om organisering av politi og rettsapparat, prosedyreregler og anbefalinger med hensyn til fremsendelse av internasjonale rettsanmodninger.

Spørsmål 39:

       Hvilke av de såkalte håndbøkene er unntatt fra offentlighet og hvorfor?

Svar:

       Felleshåndboken med vedlegg 5, 5a, 5b, 6, 6a, 6b, 6c, 7, 8, 8a, 9, 11, 13, 14a, 14b er unntatt fra offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven § 6 første ledd nr 1 og § 6 første ledd nr 2 bokstav c, og er gradert Fortrolig etter beskyttelsesinstruksen.

       Sirene-håndboken er unntatt fra offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven § 6 første ledd nr 1, og er gradert Fortrolig etter beskyttelsesinstruksen.

       Vedlegg 1, 5, 8, 9, 10, 11, 14 til Den konsulære fellesinstruks er unntatt fra offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven § 6 første ledd nr 1, og er gradert Fortrolig etter beskyttelsesinstruksen.

       Begrunnelsen for å anvende offentlighetsloven § 6 første ledd nr 1 er at det ville kunne skade Norges forhold til fremmede makter dersom de aktuelle dokumentene ble offentliggjort. De dokumentene det gjelder, er i utgangspunktet å anse som Schengen-landenes egne dokumenter.

       Begrunnelsen for å anvende unntakshjemmelen i offentlighetsloven § 6 første ledd nr 2 bokstav c er at offentliggjøring av de dokumentene det gjelder ville motvirke offentlige kontrolltiltak, eller medføre fare for at slike tiltak ikke kan gjennomføres. Denne unntaksbestemmelsen omfatter både dokumenter som inngår i planleggingen av norsk gjennomføring av Schengen-konvensjonen, og dokumenter som gjelder Norges fremtidige deltakelse i Schengen-samarbeidet.

       Å gi alminnelig innsyn i de aktuelle dokumentene som gjelder politiets arbeid ville medføre en risiko for at det politimessige samarbeidet ble mindre effektivt, og ha negativ virkning for politets arbeid med kriminalitetsbekjempelse.

Spørsmål 40:

       Er det i samsvar med norsk offentlighetslovs regler at hele håndbøker unntas fra innsyn?

Svar:

       Offentliggjøring av håndbøkene må vurderes konkret i forhold til offentlighetsloven, og i den sammenheng er det naturlig å se hver håndbok som ett dokument i lovens forstand. Justisdepartementet har funnet grunn til å unnta to av håndbøkene fra offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven § 6 første ledd nr 1 og § 6 første ledd nr 2 bokstav c (se spørsmål 38 og 39 over), og det vises til at § 6 åpner for unntak av hvert enkelt dokument i sin helhet.

Spørsmål 41:

       Med henvisning til artikkel 3 skrives det på side 21 i proposisjonen om sanksjoner ved uautorisert passering utenom godkjent grenseovergangssted og åpningstid mot tredjelandsborgere. Hvilke sanksjoner kan komme på tale ved uautorisert grensepassering og hvem bestemmer hva slags sanksjoner som skal iverksettes?

Svar:

       Artikkel 3 nr 2 forplikter Schengen-landene til å innføre sanksjoner for ulovlig passering av ytre grenser utenom godkjente grenseovergangssteder og deres åpningstider. Det skilles forøvrig her ikke mellom tredjelandsborgere og andre personer, slik spørsmålet gir inntrykk av.

       Hvilke sanksjoner som her kan være aktuelle, er overlatt til landenes nasjonale myndigheter å fastette. Dagens utlendingslov gir hjemmel for å straffe ulovlig grensepassering som nevnt med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler, forutsatt at vedkommende har opptrådt forsettlig eller uaktsomt.

Spørsmål 42 og 48:

       På side 22 beskrives adgangen til å begrense innreise til et Schengen-lands territorium for tredjelandsborgere. Hvordan er det mulig å begrense innreise til et bestemt territorium innenfor Schengen når all personkontrollen innenfor hele Schengen-området forsvinner?

På side 24 står det at hvert Schengen-land har rett til å begrense et visums territoriale gyldighet. Hvordan kan en begrense et visums territoriale gyldighet når en ikke skal ha personkontroll innenfor hele Schengen-området.

Svar:

       Et nasjonalt visum kan utstedes når et Schengen-land finner det ønskelig av humanitære hensyn, nasjonale årsaker eller internasjonale forpliktelser å gi tillatelse til innreise på sitt territorium og vilkårene for å utstede et standardvisum - det vil si utstede visum på vegne av alle Schengen-landene - ikke er til stede. Et slikt visum vil med andre ord kun bli utstedt i unntakstilfelle jf. side 24 i St.prp. nr. 42 (1996-1997).

       I det tilfelle et nasjonalt visum utstedes vil situasjonen være sammenlignbar med dagens situasjon mellom de nordiske land. Innen det nordiske passkontrollområdet er det slik at for eksempel et norsk visum kun gir tillatelse til innreise og opphold i Norge. I og med at kontrollen på de indre nordiske grenser er svært begrenset, har man selvsagt ingen garanti for at ikke utlendingen beveger seg inn i et annet nordisk land. Som hovedregel er det slik både innen Schengen-samarbeidet og innen det nordiske samarbeidet at det landet som har tillatt innreise over sin yttergrense påtar seg å ta tilbake den som urettmessig reiser videre.

       Det som her er sagt, gjelder i det store og hele også der tredjelandsborgere som ikke er visumpliktige gis innreisetillatelse begrenset til ett lands territorium.

Spørsmål 43:

       Hvorfor skal tredjelandsborgere underlegges strengere utreisekontroll og hvordan gjøres denne kontrollen i praksis?

Svar:

       Både tredjelandsborgere og andre reisende skal gjennomgå en identitetskontroll på grunnlag av fremvisning av reisedokumenter. For så vidt gjelder tredjelandsborgere vil det imidlertid også være andre forhold som det vil være naturlig å kontrollere. Det kan for eksempel gjelde spørsmål om visumkontroll og om vedkommende er innmeldt i SIS.

       Det kan for øvrig nevnes at Norge i dag praktiserer utreisekontroll på grensen mot Russland. Også her er kontrollen differensiert. For alle reisende foretas det kontroll av reisedokumentene. For visumpliktige utlendinger kontrolleres det i tillegg at den tillatte oppholdstiden i Norge ikke er oversittet.

Spørsmål 44:

       På side 22 beskrives noe som kan synes som en spesialordning for Norge når det gjelder bagasjekontroll for Schengen-borgere som reiser fra et Schengen-land til Norge. Er dette en spesialordning og hvordan tror Justisministeren denne vil fungere i praksis?

Svar:

       Det antas at man her sikter til bagasjekontrollen ved internasjonale lufthavner og i sjøhavner. Ettersom Norge, som nevnt på side 10 i proposisjonen, verken tar del i EUs tollunion eller avgiftssamarbeid, er Schengen-reglene om varekontroll og EUs regler om bagasjekontroll verken omfattet av samarbeidsavtalen eller EØS-avtalen. Tollkontrollen av varer som innføres til Norge vil derfor fortsette, og bagasje tilhørende reisende fra Schengen-land til Norge vil derfor bli kontrollert ved ankomst til Norge. Som omtalt på side 14 i proposisjonen innebærer dette for Norges del at det kontrollsystem som i dag er etablert innen den nordiske passunion videreføres, og utvides til å omfatte også reisende fra Schengen-området.

Spørsmål 45:

       På side 22 sies det at et skips avreise fra en Schengen-havn skal være varslet i god tid. Hva defineres i slike tilfeller som god tid, og vil ikke dette skape et nokså stort byråkrati?

Svar:

       Schengen-regelverket bruker begrepet « god tid » uten å spesifisere hva som ligger i dette. Her vil det være opp til de nasjonale myndigheter å gi nærmere regler og finne frem til fornuftige og praktiske ordninger.

Spørsmål 46:

       På side 23 med henvisning til artikkel 6 nr. 3 vises det til såkalte risikoområder. Hva slags definisjon legges til grunn for risikoområder og hvilke områder i Norge vil være definert som risikoområde?

Svar:

       Schengen-konvensjonen har ingen fast definisjon av risikoområde. Definisjonen vil måtte fastlegges på nasjonalt nivå ut fra den risiko- eller trusselvurdering som foreligger i forhold til en yttergrense. Ingen områder i Norge vil bli definert som risikoområder ut fra dagens situasjon.

Spørsmål 47:

       På side 24 sies følgende: « For så vidt gjelder kontroll av fartøyer vil det være behov for å vurdere forholdet til dagens ordninger noe nærmere ». Hva tror Justisministeren blir resultatet av denne vurderingen, og ville det ikke vært bedre om denne vurderingen ble gjort før en ba Stortinget ratifisere avtalen?

Svar:

       I St.prp. nr. 42 (1996-1997) punkt 5.1.2 redegjøres det for Schengen-reglene om kontroll av skipstrafikk. Her, som på andre områder der det er gitt regler innenfor Schengen, vil norske myndigheter måtte finne frem til gode og praktiske ordninger for nasjonal gjennomføring av reglene. For så vidt gjelder kontroll av fartøyer, er det blant annet viktig at ordningene ivaretar næringens interesser på en tilfredsstillende måte.

       For så vidt gjelder kontroll av fiskefartøyer, anser norske myndigheter at gjennomføringen av Schengen-konvensjonens bestemmelser ikke berører utøvelsen av fisket. Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere eventuelle behov for nærmere gjennomføringsbestemmelser for fiskefartøy, for å sikre at det ved anvendelse av personkontrollreglene ikke legges hindringer i veien for utøvelsen av vanlig næringsaktivitet.

Spørsmål 48:

       (Besvart sammen med spørsmål 42 over.)

Spørsmål 49:

       Hvor lang behandlingstid regner en med at det vil være på søknader om standardvisum til Schengen-området?

Svar:

       Behandlingstiden for visumsøknader til Norge er i dag ca 4 uker i Utlendingsdirektoratet og ca 3-7 dager ved norske utenriksstasjoner. Det er på det nåværende tidspunkt vanskelig å anslå nærmere hva behandlingstiden for standardvisum til Schengen-området vil være, da dette blant annet vil avhenge av hvordan norske myndigheter velger å organisere dette arbeidet. Erfaringer fra Schengen-land viser imidlertid at Schengen-reglene ikke er til hinder for behandlingstider som ligger en del lavere enn dagens norske behandlingstider.

       Schengen-landet Tyskland utsteder i dag normalt standardvisum i løpet av 24-48 timer. I de tilfellene der det finner sted rådføring med egne eller andre Schengen-lands sentrale myndigheter vil langt de fleste søknadene være ferdigbehandlet i løpet av 7 dager.

Spørsmål 50:

       Hva forventes å bli beløpet for å få utstedt et standardvisum, og hvem har myndighet til å fastsette gebyr for standardvisum?

Svar:

       Eksekutivkomiteen er gitt fullmakt til å treffe beslutninger vedrørende gebyr for visumutstedelse. Schengen-landene sikter mot harmonisering av gebyrene, og Eksekutivkomiteen har vedtatt gebyrsatser for dette formål. Satsene varierer mellom 80 og 400 kroner, og er avhengig av hvor lang oppholdstid det søkes om visum for og av om det søkes om visum for en eller flere innreiser.

       Det fremgår av Eksekutivkomiteens vedtak at gebyrbeløpet kan reduseres eller ikke oppkreves i henhold til nasjonal lovgivning dersom et slikt tiltak tjener kulturelle, utenrikspolitiske eller utviklingspolitiske interesser eller andre vesentlige allmenne hensyn.

Spørsmål 51:

       På side 26 henvises det til artikkel 25 hvor det gis anledning for et land til å gi oppholdstillatelse for en tredjelandsborger som er innmeldt i SIS med henblikk på å ikke tillate innreise. Videre står det: « I slike tilfeller skal myndighetene rådføre seg med det land som har innmeldt vedkommende i SIS, og man plikter å ta hensyn til dette landets interesser ved vurderingen av om oppholdstillatelse skal gis . » Hvor lang tid regner en med at en slik tilbakemeldingsprosess skal ta og hva skjer dersom Norge, som ikke er fullt medlem av Schengen, gir opphold til en person som et fullverdig Schengen-medlem har innmeldt i SIS som uønsket person?

Svar:

       Det er ingen tvil om at Norge i samme utstrekning som fulle Schengen-medlemmer vil kunne gi oppholdstillatelse for en tredjelandsborger som er innmeldt i SIS med henblikk på å ikke tillate innreise.

       Det følger av artikkel 25 at dersom oppholdstillatelse utstedes, skal landet som har innmeldt vedkommende i SIS trekke meldingen tilbake.

       Det er vanskelig å si hvor lang tid rådføringsprosessen etter artikkel 25 vil ta. Dette vil sannsynligvis variere noe fra sak til sak.

Spørsmål 52:

       På side 29 står det følgende: « Politisamarbeidet innenfor Schengen har mye til felles med det eksisterende politisamarbeidet innenfor Norden. » Kan Justisministeren kort redegjøre for hva hun mener er de viktigste likhetene og forskjellene på politisamarbeidet innenfor Norden og innenfor Schengen?

Svar:

       I likhet med det nordiske politisamarbeidet er politisamarbeidet innenfor Schengen orientert mot praktisk samarbeid i grenseområder, forenkling av prosedyrer og utveksling av informasjon. Politisamarbeidet innenfor Schengen omfatter flere land. Utformingen av samarbeidet gjenspeiler at det er større ulikheter, for eksempel når det gjelder oppbygging av politi- og påtalemyndighet mellom landene enn vi har innenfor Norden. Samarbeidet har en annen rettslig basis enn det nordiske ettersom det er konvensjonsfestet. Innenfor det nordiske samarbeidet har vi ikke noe enkeltstående dokument med en detaljeringsgrad tilsvarende Schengen-konvensjonen. Mens det nordiske politisamarbeidet er vel etablert er politisamarbeidet innenfor Schengen ganske nytt. Det nordiske samarbeidet er mer desentralisert enn dagens samarbeid innenfor Schengen. De nordiske land har ikke etablert noe informasjonssystem tilsvarende SIS.

Spørsmål 53:

       På side 40 står det følgende: « Bare myndighetene med ansvar for grensekontroll og politi- og tollkontroll innenfor en parts grenser skal ha rett til tilgang og søk (i SIS). » Kan Justisministeren legge frem en fullstendig liste over alle organer i samtlige Schengen-land som har denne rettighet?

Svar:

       Det framgår av Schengen-konvensjonen artikkel 101 hvilke myndigheter som skal ha tilgang til SIS. Forøvrig er det opp til hvert enkelt land som tar del i samarbeidet å autorisere personell for tilgang til SIS, noen « fullstendig liste » over alle organer med tilgang til SIS i alle medlemsland kan vi ikke framskaffe.

Spørsmål 54:

       På side 42 og 43 står det følgende: « Enhver person som er registrert, har rett til å anmode om at kontrollorganet kontrollerer opplysningene om ham eller henne i SIS og den bruk som gjøres av opplysningene ». Hvordan vil en person bli underrettet om en er registrert, skjer dette automatisk ved registrering eller må en selv be kontrollorganet om å sjekke om en er registrert?

Svar:

       Det framgår av konvensjonens artikler 95-98 på hvilket grunnlag personer kan registreres i SIS.

       Schengen-konvensjonen inneholder ikke noe krav om at en person skal underrettes om at han er registrert i SIS. På den annen side kan en heller ikke se at norske myndigheter er forhindret fra å underrette personer som vi finner grunn til og behov for å legge inn, dersom vi skulle finne dette ønskelig, jf. artikkel 109 nr 1, med begrensninger i nr 2.

       Det må imidlertid anføres at en underretning ikke i alle tilfelle framstår som praktisk mulig. Ved innmeldinger i SIS etter artikkel 95 (ettersøkte forbrytere), artikkel 97 (forsvunne personer) og artikkel 98 (personer med ukjent oppholdssted som skal stevnes i anledning rettssak), vil problemet i praktisk talt alle tilfelle være at man ikke er kjent med hvor disse måtte oppholde seg. Hadde man vært kjent med det ville det normalt ikke vært behov for å legge inn noen melding overhode, og etter en normal forståelse av konvensjonen vil det heller ikke være hjemmel for dette.

       Ved innmelding etter artiklene 95 og 99 vil en underretning normalt også forspille formålet med innmeldingen.

       Hvis en person innmeldes etter artikkel 96 vil dette skje på bakgrunn av et vedtak fattet av de kompetente myndigheter og etter gjeldende saksbehandlingsregler. Det synes ikke å være noe hinder i Schengen-regelverket for at norske myndigheter underretter en person som får et slikt vedtak imot seg om at dette vil medføre en innmelding i SIS.

       For øvrig kan enhver som med eller uten grunn mener seg registrert i SIS be det nasjonale datatilsyn om å kontrollere dette og beriktige uriktige innmeldinger.

Spørsmål 55:

       På hvilken måte vil en få opplyst om hvilken bruk som gjøres av opplysningene som ligger i SIS?

Svar:

       Opplysningene som er registrert i SIS skal ikke brukes til å ivareta andre formål enn det registreringen er innlagt for å ivareta, se konvensjonen artikkel 102 jf. artikkel 94.

       I henhold til artikkel 114 vil det nasjonale datatilsyn ha som oppgave å påse at registrerte opplysninger ikke misbrukes, og enhver person kan anmode datatilsynet om en er registrert samt å kontrollere bruken av opplysningene.

Spørsmål 56:

       Hvor mange personer i Norge vil ha tilgang til opplysningene som ligger inne i SIS?

Svar:

       Spørsmålet vil bli utredet.

Spørsmål 57:

       På side 44 står det at det ikke foreligger betenkeligheter av personvernmessig art i forbindelse med samarbeidsavtalen. Europaparlamentet har imidlertid ved en rekke forskjellige behandlinger av Schengen uttalt til dels stor skepsis til de personvernmessige sider ved Schengen. Hva er Justisministerens kommentar til den kritikk som er reist mot Schengen angående personvernet?

Svar:

       Regjeringen har vurdert Schengen-konvensjonens personvernregler i forhold til gjeldende norsk personvernlovgivning, og har ikke funnet grunn til å ha personvernmessige innvendinger i forbindelse med en norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet. På samme måte som det fra tid til annen - og fra forskjellige hold - fremkommer kritikk mot det som hevdes å være manglende varetakelse av personvernet i Norge, kan enkelte finne grunn til å rette kritikk mot ulike sider av personvernet i Schengen-konvensjonen, slik Europaparlamentet har gjort. Verken norske personvernregler eller personvernreglene i Schengen-konvensjonen er perfekte, og det vil stadig være mulig å heve personvernnivået ytterligere.

Spørsmål 58:

       På side 52 står det følgende: « Når det gjelder EUROPOL, er det en målsetting på lengre sikt å få etablert en mer direkte informasjonskanal ». Hva menes her med « direkte informasjonskanal » og når regner en med å få denne kanalen etablert?

Svar:

       Europol-konvensjonen (artikkel 42 punkt 2) åpner for å « oprette og opretholde forbindelser med tredjelande og andre eksterne organisasjoner » (dansk oversettelse). Nærmere samarbeid kan for Norges del være aktuelt når Europol-konvensjonen er ratifisert av EUs medlemsland og Europol har fått en fast etablert form. Det er ikke mulig å si når dette kan bli.

Spørsmål 59:

       (Besvart sammen med spørsmål 6 over.)

Spørsmål 60:

       Hvilke uttalelser bygger Justisdepartementet på når en i proposisjonen på side 55 skriver følgende: « Fra reiselivsnæringen blir det fremholdt at dersom Norge ikke blir omfattet av den nye europeiske reisefrihetsordningen, vil det kunne få betydelige skadevirkninger for norsk reiseliv »?

Svar:

       I brev fra Norsk hotell- og restaurantforbund datert 19. januar 1995 til statsråd Jens Stoltenberg i Nærings- og energidepartementet, skriver NHRF følgende:

« Dersom EU etablerer et EU-visum, og Norge ikke blir omfattet av en slik ordning, vil det kunne få betydelige skadevirkninger for norsk reiseliv. Selv om Norge ikke er blant de europeiske land som har mest restriktiv praksis når det gjelder å kreve visum, vil de som lager reiseopplegg, som blant annet er beregnet på oversjøiske turister, ventelig i stor grad la slike rundreiser gå innenfor EUs visumområde. Derved vil Norge kunne gå glipp av mange besøk av turister. Ofte vil det dreie seg om et betydelig betalingsdyktig segment som gir betydelig omsetning. »

Spørsmål 61:

       Hvor store økonomiske konsekvenser mener justisministeren det vil ha for norsk reiselivsnæring dersom Norge ikke slutter seg til Schengen?

Svar:

       Ca. 1/3 av all virksomhet og omsetning i reiselivsnæringen i Norge kan tilbakeføres til utlendingers reiser. Våre nordiske naboland står for en stor del av dette. Gjennom det nordiske samarbeidet har det siden 50-årene ikke vært nødvendig med pass ved grensepasseringer. Det nordiske reisefrihetsområdet sees således på som en selvfølge og er et incitament til å reise. For norsk reiselivsnæring vil det utvilsomt være av stor betydning at reisefrihetsordningen opprettholdes. Ved tilslutning til avtalen vil også betydelige andre markedssegmenter i Europa bli fritatt for passkontroll. Det må forventes at dette på lignende måte som for Norden, vil få en positiv innvirkning på Norge som reisemål.

       De økonomiske konsekvensene er først og fremst knyttet til personer fra de land som må ha visum for å komme til Norge. Et felles visum vil bety slutten på et dyrt og tidkrevende arbeid med vanlig visa for hvert enkelt land som skal besøkes, og gjøre jobben lettere for reiseoperatører og myndigheter. Også vanlige reisende og forretningsfolk vil få det enklere. Adgangen til Norge som reisemål blir dermed på linje med de andre land i avtalen.

       Konkurransen om markedene i internasjonalt reiseliv er betydelig skjerpet de senere år, og hindringer i form av reiseformalia, venting m.v. kan føre til at Norge vil miste markedsandeler. Hvor stort bortfallet blir er selvfølgelig vanskelig å bedømme, men som et eksempel kan nevnes at med en 5 prosent nedgang vil dette kunne slå ut med et redusert forbruk fra utenlandske turister til Norge på vel 800 mill. kroner (ifølge Statistisk sentralbyrås satelittregnskap var turist-konsumet i Norge i 1993 regnet ut som utlendingers forbruk 16,3 mrd. NOK).

Spørsmål 62:

       På side 56 står det at det er for tidlig å si noe om Norge vil måtte føre en annen kystkontroll enn dagens som følge av Schengen. Hadde det ikke vært en fordel å fått avklart dette i større grad før Stortinget ratifiserer avtalen?

Svar:

       Etter de opplysninger man har og drøftinger som er foretatt synes det klart at Schengen-samarbeidet ikke vil innebære noen vesentlige endringer av betydning for kontrollen langs kysten og i havner. Ved at retningslinjene ikke er fullt utviklet i Schengen, vil Norge dessuten ha påvirkningsmuligheter i dette arbeidet.

Spørsmål 63:

       På side 56 henvises det til at Norge må være med å dekke utgiftene til en ny og mer robust sentral SIS-løsning. Når vil dette kostnadsoverslaget være klart?

Svar:

       En ny og mer robust SIS-løsning vil bli utredet og en rapport som inneholder forslag til teknisk løsning, inklusive fremdriftsplan og budsjett, er ventet å foreligge innen utgangen av 1997.

Spørsmål 64:

       I TV-programmet Debatt 21, den 2/4, sa Justisministeren at Nederland hadde foretatt innstramninger i sin liberale narkotikapolitikk som følge av at Frankrike ikke har opphevet personkontrollen på sine grenser. Kan Justisministeren legge frem en liste over hvilke innstramninger Nederland har foretatt eller planlegger å gjøre i sin liberale narkotikapolitikk på bakgrunn av at Frankrike ikke har opphevet personkontrollen på sine grenser?

Svar:

       Det nederlandske parlamentet behandlet i 1996 en ny narkotikaplan. Det opereres fortsatt med et skille mellom harde og svake narkotiske stoffer, hvor en tolererer en viss omsetning til eget forbruk av marihuana og hasjis. Imidlertid er det vedtatt en rekke tiltak som innebærer en innstramming av narkotikapolitikken i Nederland. Tiltakene er først og fremst rettet mot å begrense innenlands produksjon, smugling og omsetning av narkotika.

       Det er vedtatt lovendringer som øker strafferammene for befatning med harde narkotiske stoffer som heroin, kokain, LSD og amfetamin. Den nederlandske regjeringen har også vedtatt opprettet et spesialteam for bekjempelse av produksjon og handel med det narkotiske stoffet « ecstacy ». Dette har allerede ført til avsløring av flere store narkotikalaboratorier. For å styrke kontrollen av tredjelandstrafikken over de nederlanske yttergrenser, er politiet og tollvesenet i 1996 og 1997 tilført ytterligere ressurser i de største sjøhavnene og ved Amsterdam lufthavn, Schipol. Regjeringen har også vedtatt at kontrollen med såkalt « narkotikaturisme » skal trappes opp. I praksis betyr dette at nederlandske toll- og politimyndigheter i samarbeid med sine kolleger i Frankrike, Tyskland og Belgia gjennomfører kontrollaksjoner av landeveis-, tog- og flytrafikken. I 1997 er det gjennomført flere store aksjoner, og resultatene er opplyst å ha vært gode. Videre er det planlagt opprettet flere tverrfaglige spesialteam, bestående av representanter for toll-, politi- og de lokale påtalemyndigheter, for å etterforske narkotikatrafikken via nederlandske sjø- og lufthavner.

       Det nederlandske parlamentet strammet i 1996 inn på regelverket for drift av salgssteder for svake narkotiske stoffer, de såkalte « coffee shops ». Det erkjennes at slike steder bidrar til såvel « narkotikaturisme » som kriminalitet i lokalmiljøet og en rekke ulovlige opphold. Nye og strengere regler ble iverksatt 1 oktober 1996. Både det kvantum narkotika som tillates oppbevart på slike steder, og det som tillates solgt til en person til eget forbruk, er redusert. Over de siste 18 måneder er antallet utsalgssteder redusert med 11 prosent. Regjeringens målsetting er å redusere antallet ytterligere. Det er også iverksatt tiltak for å motvirke hjemmeproduksjon av marihuana. Reglene for hva som kan anses som hjemmeproduksjon er blitt skjerpet.

B. Spørsmål av 24. april 1997 fra utenrikskomiteen til justisministeren og justisministerens svar av 29. april 1997.

Spørsmål frå Senterpartiets stortingsgruppe.

Spørsmål 1:

       Er det sikkert at artikkel 46 nr 1 ikkje gjev rom for at politiet kan registrera og/eller utveksla opplysningar om personar som ikkje har gjort seg skuld i (begått) straffbare forhold?

Svar:

       Artikkel 46 nr. 1 i Schengen-konvensjonen er ei føresegn som tek sikte på å betre informasjonsutvekslinga mellom dei samarbeidande landas politi. Kva for informasjon som i tråd med denne foresegna kan utvekslast vil måtte vurderast konkret frå sak til sak.

       Det som er avgjerande på dette punktet er kva vår nasjonale lovgjevning tillet norsk politi å oversende, jf. tilvisinga til nasjonal rett i artikkel 46 nr. 1.

Spørsmål 2:

       På side 30 i proposisjonen står det at « artikkel 40 nr 6 angir at avtalepartene bilateralt kan avtale å utvide artikkelens anvendelsesområde og vedta supplerende bestemmelser ». Kva er status for dei ulike Schengen-landa her, og kva gjer Noreg? Kva for supplerande føresegner til gjennomføring av artikkel 41, jf artikkel 41 nr 10, vil Noreg vedta?

Svar:

       Landa som tek del i Schengen-samarbeidet arbeidar heile tida for å betre samarbeidet mellom politiet i grenseområda. Utforminga av artiklane 40 og 41 er meint å danne ein minimumsstandard for gjennomføringa av dette samarbeidet. Landene står elles fritt i å utvide samarbeidet på disse områda.

       Noreg vil gjennom dei bilaterale avtalene om politisamarbeid som vil bli inngått med Sverige og Finland vurdera desse spørsmåla nærare.

Spørsmål 3:

       Kva for reglar om at overnattingsgjestar måtte legitimera seg gjaldt tidlegare i Noreg, og når vart reglane tekne i bruk?

Svar:

       § 136 i utlendingsforskrifta har reglar som pålegg den som driv hotell eller annan overnattingsstad å føre liste over alle som overnatter. Lista skal mellom anna innehalde opplysningar om gjesten sitt namn, fødselsdato, stilling og statsborgarskap. Desse reglane gjeld framleis. I det gamle regelverket (i tida før iverksetjinga av gjeldande regelverk pr. 1. januar 1991) hadde ein liknande reglar i § 71 i den dåværande utlendingsforskrifta.

Spørsmål 4:

       Utfylte skjema over utanlandske overnattingsgjester skal oppbevarast til bruk for kompetente styresmakter. Kven vil det vera i Noreg, og kor ofte og korleis skal overlevering til styresmaktane skje?

Svar:

       Plikta til å gi styresmaktane melding gjeld i høve til alle utanlandske overnattingsgjester, med unntak av nordiske statsborgarar. Meldinga skal leverast til det lokale politidistriktet. Etter reglane i utlendingsforskrifta § 136 skal slik melding bli gitt snarast råd etter at utlendingen har kome. Den nærare praktiseringa av dette vilkåret varierer noko. I Oslo skal slik melding sendast dagleg medan ein på einskilde mindre stader godtek eit noko lengre opphald mellom meldingane. Melding gis normalt pr. post eller telefax.

Spørsmål 5:

Korleis skal kontrollen med narkotikatrafikk skjerpast på dei ytre grensene, jf artikkel 71?

Svar:

       I artikkel 71 i Konvensjon om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14 juni 1985 (Schengen-konvensjonen) forpliktar konvensjonens partar seg til i samsvar med dei eksisterande FN-konvensjonane å treffe eitkvart tiltak som er naudsynt for å forebyggja og motverka ulovleg handel med narkotika og psykotrope stoffar. Kontrollen med varar, personar og transportmedel på dei ytre grensene skal skjerpast, som følgd av at kontrollen på dei indre grensene i henhold til andre reglar i konvensjonen vert lagt om eller fjerna.

       Ei arbeidsgruppe med representantar for Schengen-landas politi- og tollmyndigheitar skal fremja forslag for Eksekutivkomiteen til naudsynte tiltak. Som eksempel på tiltak kan nemnas omplassering av ein del av det personalet som ikkje lenger trengst ved dei indre grensene, og bruk av moderne narkotikaoppsporingsmetodar og narkotikahundar.

       Konvensjonen sine reglar om varekontroll er ikkje omfatta av samarbeidsavtalen, og EØS-avtalen medfører heller ikkje nokon plikt til omleggjing eller fjerning av varekontrollen på grensene mellom Noreg og andre EØS-land. Noreg vil difor framleis kunne utøva tollkontroll mot dei andre Schengen-landa og langs det som vil vera deira yttergrense i tollsamanhang. Tollvesenet sin grensekontroll vil difor verta opprettholdt som i dag med omsyn til all vareførsel, herunder regulerte varar som narkotika. Behovet for å skjerpa kontrollen på dei ytre grensene er difor ikkje tilstade i same grad for Noreg som for Schengen-landa.

       Samstundes som Noreg får adgang til å oppretthalda tollvesenet sin narkotikakontroll mot dei andre Schengen-landa, vert det og mogeleg for oss å ta del i Schengen sitt samordna politi- og tollsamarbeid, i eit meir effektivt samarbeid om narkotikabekjempelse, og i ein betra kontakt og informasjonsutveksling mellom politi- og tollmyndigheitane i medlemslanda. Av di narkotikasmugling er eit internasjonalt problem, som ikkje berre kan bekjempas med nasjonale medel, vil det å kunne ta del i eit slikt koordinert europeisk samarbeid i seg sjølv innebera ein styrking av narkotikakontrollen.

Spørsmål 6:

       På side 33 heiter det: « De bestemmelser som er nedfelt i artiklene 70-76 om bekjempelse av narkotika, foranlediger ikke endringer i norsk lovgivning eller praksis ». Korleis stemmer dette overeins med målsetninga om at Schengen-avtalen skal vera ein ny reiskap for betre bekjemping av internasjonal narkotikakriminalitet?

Svar:

       Tilslutning til Schengen-samarbeidet vil ikkje gjere det naudsynt å gjera endringar i lovverk, regelverk eller rutiner i høve til narkotikabrotsverk.

       Formuleringa må imidlertid ikkje forståast slik at vi ikkje kontinuerleg, på nasjonal basis og i samarbeid med dei andre Schengen-landa, vil arbeide for å styrka kampen mot narkotika.

       Det forsterka internasjonale politisamarbeidet vi sluttar oss til gjennom Schengen er i denne samanhangen viktig.

Spørsmål 7:

       Kan justisministeren oversenda handboka om politisamarbeid over grensene som omtala på side 33?

Svar:

       Denne handboka finst i Særskilt vedlegg til St.prp. nr. 42 (1996-1997) på side 365 ff, og er soleis oversend Stortinget.

Spørsmål 8:

       Vil tilslutning til Schengen-landa gje plikt til utlevering av norske borgarar i gitte situasjonar?

Svar:

       Utleveringsloven § 2 oppstiller forbod mot at norske statsborgarar kan utleverast. Ei tilslutning til Schengen-samarbeidet vil ikkje endre på dette.

Spørsmål 9:

       På s. 38 heiter det at Noreg vil trekkja attende atterhaldet om forbod mot utlevering for politiske lovbrot og lovbrot inspirert av politiske motiv, i høve til Schengen-landa. Kva forlovbrot og situasjonar dreier dette seg om i praksis, kva er motivet i Schengen-konvensjonen for å forby dette atterhaldet, og kva var Noregs motiv for å ta atterhaldet i si tid?

Svar:

       Grunnen til at Noreg tok eit atterhald til terrorismekonvensjonen mot utlevering for politiske lovbrot var at utleveringslova i § 5 forbyr utlevering for slike lovbrot. EU-landa har vore opptekne av kampen mot terrorisme, og for å sikre at ingen terroristar kan slippe unna straff ved å flykte til eit land som vil nekte utlevering, har EU-landa blitt samde om å trekkje attende sine atterhald til terrorismekonvensjonen. Dette har skjedd i samband med den nye EU-konvensjonen om utlevering. Kampen mot terrorisme blei også trekt fram i forhandlingane med Island og Norge om Samarbeidsavtalen. Det er Regjeringa si oppfatning at vi må gjere det vi kan for å kjempe mot internasjonal terrorisme for å sikre fred og tryggleik.

       I praksis dreier dette seg mest om flykapringar og bombeaksjonar. Her er det viktig å vere merksam på at alvorlege terrorhandlinger ikkje reknes som politiske lovbrot etter norsk rett. Ei tilbaketrekking av atterhaldet vil derfor ikkje ha stor innverknad på utleveringspraksisen. Elles er det viktig å understreke at utleveringsloven § 6 fortsatt gir rett til å nekte utlevering mellom anna når det etter ei konkret prøving er grunn til å tru at vedkommande vil bli utsett for alvorleg forfølging på grunn av politisk oppfatning eller elles pga politiske forhold. Lovbrotet som er grunnlaget for utleveringsoppmodinga må vidare vere straffbart òg etter norsk rett, med ei strafferamme på minst eitt år.

Spørsmål 10:

       Korleis vil framlegget til lovendringar i Utleveringslova Justisministeren vil fremja sjå ut, og når vil det bli fremja?

Svar:

       Fremlegget til lovendringane i utleveringslova er ikkje utarbeidd enno. Framlegg til lovendringa vil venteleg kunne leggjast fram for Stortinget under vårsesjonen 1998.

Spørsmål 11:

       I proposisjonen føreslår Justisminsiteren å utvida grunnlaget for utelvering til andre land. Kva for nye brotsverk kjem inn under den nye utleveringslova slik den må endrast pga Samarbeidsavtalen?

Svar:

       Vi viser her til side 36 i proposisjonen, punkt 5.7.3. Utleveringsgrunnlaga blir utvida til å omfatte fiskale lovbrot (som gjeld skatter, avgifter, toll og valuta). Desse lovbrota er omfatta av den andre tilleggsprotokollen til den europeiske utleveringskonvensjonen. Norge har ratifisert denne tillegsprotokollen. Det er ikkje alle EU-landa som har ratifisert denne, så i forhold til desse landa blir utleveringsgrunnlaga utvida. Det er ikkje naudsynt å endre utleveringslova på dette punktet.

Spørsmål 12:

       Kva fortel etter Justisministerens meining SIRENE-handbokas prioriteringsrekkjefølgje for registrering i SIS i punkt 4.3 e) om føremålet med SIS?

Svar:

       Føremålet med SIS framgår av konvensjonens artikkel 93.

       Ein kan ikkje sjå at det nemnte pkt. i SIRENE-handboka gjev grunnlag for ei anna forståing av føremålet med SIS.

Spørsmål 13:

       I artikkel 94 nr 3, siste ledd, heiter det at ingen andre opplysningar enn dei tidlegare nemnde kan registrerast i SIS, særleg ikkje opplysningar nemnde i artikkel 6 i Europarådskonvensjonen om personvern. Tyder det at det er mindre alvorleg å registrera andre opplysningar utover dei nemnde i nr 3 første ledd a-j, enn opplysningane nemnde i artikkel 6 i Europarådskonvensjonen?

Svar:

       Artikkel 94 andre leden har eit ålment forbod mot å registrere andre opplysningar i SIS enn dei som er nemnde i fyrste leden bokstav a til j. Tilvisinga til artikkel 6 i Europarådskonvensjonen er med for å streke under at forbodet femner om slike sensitive opplysningar som denne føresegna gjeld, og gjer sjølvsagt ikkje noko innhogg i det ålmenne forbodet.

Spørsmål 14:

       På side 40 heiter det: « I hendhold til artikkel 99 nr 3 kan slik registrering foretas etter anmodning fra de nasjonale sikkerhetstjenestene. » Kva for einingar er dekka av termen « de nasjonale sikkerhetstjenestene » og korleis skal dei nytta retten til bruk i SIS?

Svar:

       For Noreg sin del vil den relevante tenesta i denne samanhangen vere Politiets overvakningsteneste. Denne heimelen har hittil aldri vore brukt i Schengen-samarbeidet. Artikkel 99.3 beskriv ellers ein særskilt restriktiv prosedyre som vil måtte følgjast i eit eventuelt slikt tilfelle.

Spørsmål 15:

       På side 40 i proposisjonen heiter det at « Disse opplysningene (registrert med sikte på overvåking eller målretta kontroll) skal imidlertid ikke registereres i eller overføres via SIS. » Korleis skal opplysningane registrerast og overførast?

Svar:

       Føresetnaden er at desse opplysningane skal passere gjennom dei allereie eksisterande kanalane for kommunikasjon mellom dei hemmelege tenestene. Vi syner i denne samanheng til St.meld. nr. 39 (1992-1993) pkt. 7.7.

Spørsmål 16:

       I proposisjonen står det ein del om funksjonen til SIRENE-kontora: Kvifor er ikkje korkje kontora eller funksjonene deira heimla eksplisitt i Schengen-konvensjonen, og kvifor er regelverket for kontora, SIRENE-handboka, hemmeleg?

Svar:

       SIRENE-kontora er heimla i konvensjonens artikkel 108. Det viktigaste regelverket for vårt nasjonale SIRENE-kontor er ikkje SIRENE-håndboka. Det vil vere vårt nasjonale lov-, forskrifts- og instruksverk som det er opp til oss sjølv å utforme. Ei rekke tekniske middel, krav til betjening, visse sakshandsamingsrutiner m.v. må imidlertid vere felles. Det er dette som er SIRENE-handboka sitt føremål.

       Årsaka til at SIRENE-handboka ikkje er ope for offentleg innsyn er at kjennskap til dei ovennemde rutinene vil kunne vere til skade for politiets arbeid dersom dei vart kjende av lovbrytarane som ein skal bekjempe.

Spørsmål 17:

       Kan justisministeren leggja fram statistikk over utveksling av SIRENE-opplysningar (utover opplysningar i SIS) i Schengen-landa?

Svar:

       Utveksling av tilleggsinformasjon mellom SIRENE-kontora er slik det framgår av punkt 5.8.4 og punkt 5.8.6 forbunde med registrering av meldingar i SIS. Ved melding etter artikkel 95 blir det sendt såkalla A-formular til alle SIRENE-kontora. Ved andre meldingar blir det sendt skjema med tilleggsopplysningar berre på førsespurnad, det vil seia ved ein « hit » i systemet. I dag har ein ikkje statistikk der det samla talet på utvekslingar av formularar framgår.

Spørsmål 18:

       Finst det rettslige grenser for kva for tilleggsinformasjon SIRENE-kontora kan utveksla?

Svar:

       Føresegnene i Schengen-konvensjonens del VI, Vern av personopplysningar, vil også gjelde SIRENE-kontora si handtering av meldingar. Desse føresegnene syner mellom anna til Den europeiske konvensjonen om personvern ved datahandsaming.

       Ellers er det opp til oss sjølve, gjennom vår nasjonale regelverksutforming, å fastsettje detaljene i kva for opplysningar norsk politi kan gje til utanlandske kolleger.

Spørsmål 19:

       Skal Datatilsynet kontrollera utvekslinga og bruken av tilleggsopplysningar via SIRENE-kontora?

Svar:

       Som det går fram av proposisjonen på s 42-43, vil Datatilsynet få ein kontrollfunksjon i høve til det nasjonale SIS-registeret. Kva for oppgåver Datatilsynet elles skal ha i høve til utveksling og bruk av personopplysningar i samband med Schengen-samarbeidet, vil verte vurdert nærare.

Spørsmål 20:

       På side 43 heiter det « Spørsmålet om innsyn i de aktuelle opplysningene reguleres av nasjonal rett der begjæringen om innsyn fremsettes. » Det er tale om opplysningar lagra i eit ikkje-elektronisk register, som t.d. SIRENE-opplysnignar. Korleis regulerar norsk rett slikt innsyn?

Svar:

       Det er noko uklart kva ein i dette høve meiner med « SIRENE-opplysningar ». I den grad det her vert sikta til opplysningar til bruk i politiet sitt arbeid med å førebyggje eller oppklare brotsverk, er registrering av slike opplysningar heimla i strafferegistreringslova av 11 juni 1971 nr 52 § 4 første ledd. Slik reglane er i dag, er det berre politiet sine autoriserte tenestemenn som har tilgang til opplysningane i desse arbeidsregistra.

       Schengen-konvensjonen del VI stiller opp visse generelle krav til handsaminga av personopplysningar. Om desse reglane gjer det naudsynt med endringar i norsk rett, vil verte vurdert nærare.

Spørsmål 21:

       Kan Justisministeren oversenda Interpols statuttar?

Svar:

       Ja. Dei følgjer lagt ved. (Mottatt, ikke vedlagt innstillingen).

Spørsmål 22:

       Interpol skal ikkje nyttast i saker av politisk karakter. For tilslutning til Schengen må Noreg fjerna forbod mot utlevering for tiltale som går ut på politisk brotsverk. Meiner Justisministeren dette er ein fordel med Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Som det er skreve i svaret på spørsmål 9, så meiner Regjeringa at kampen mot terrorisme er svært viktig og at samarbeid i kampen mot terrorisme er ein fordel med Schengen. Det vert samstemdes presisert at vilkåret om strafferamme på minst 1 år vil gjelde, og at det er høve til å nekte utlevering etter utleveringslova § 6 (faren for forføljing).

Spørsmål 23:

       På side 52 står det at « et nærmere politisamarbeid er nødvendig når den tradisjonelle grensekontrollen bygges ned ». Ser ikkje Justisministeren fordelane med å styrka politisamarbeidet samstundes som ein ikkje svekkjar grensekontrollen?

Svar:

       Schengen-landas innsats for å styrka politisamarbeidet bygger på ein føresetnad om å ta bort personkontrollen på grensen.

Spørsmål 24:

       Kan Justisministerene dokumentera i kva grad Schengen-samarbeidet har vore vellukka i kampen mot internasjonal kriminalitet?

Svar:

       Schengen-samarbeidet har vore i drift i litt over to år, og er i stendig utvikling. Innafor samarbeidet arbeider ein med å betre informasjon og statistikk med sikte på meir omfattande empirisk dokumentasjon av resultata. I følge kilder i Schengen-landa kan det dokumenterast at kriminaliteten i hovudsak ikkje har auka som fylgje av bortfallet av grensekontroll. Det kan dokumenterast framgang for det praktiske politisamarbeidet og visast til situasjonar der Schengen-informasjonssystemet har gjort det mogleg å løyse internasjonale saker raskt.

Spørsmål 25:

       Er norske politiorganisasjonar høyrde i samband med Schengen-samarbeidsavtalen og fjerninga av personkontrollen på dei indre grensene?

Svar:

       Politiorganisasjonane har heilt fra starten av blitt holdt orienterte om Schengen-samarbeidet. Hausten 1996 arrangerte departementet ein studietur for at organisasjonane skulle lære meire om dette. Organisasjonane har også plass i referansegruppene til våre nasjonale arbeidsgrupper.

       Organisasjonane har heile tida stått fritt i å fremje spørsmål og synspunkt i saka. Elles har det ikkje vore holdt nokon formell høringsrunde over dette spørsmålet.

Spørsmål 26:

       På side 55 står dette: « Det vil også påløpe noen utgifter. På den annen side ville det medføre konsekvenser å stå utenfor Schengen-samarbeidet, for eksempel når det gjelder grensekontroll. » Kva for konsekvensar er det tenkt på? Tyder sitatet frå proposisjonen at talet på tilsette i politiet totalt skal ned pg.a. Schengen-tilknytninga?

Svar:

       Det er sannsynleg at å stå utanfor Schengen-samarbeidet må ha konsekvensar for nivået på den norske grensekontrollen. Sitatet frå proposisjonen tyder ikkje på at talet på tilsette i politiet totalt skal ned pga Schengen-tilknytninga.

Spørsmål 27:

       Vil avtalen påverka talet på stillingar i tollvesenet, i så fall korleis?

Svar:

       På side 55 i St.prp. nr. 42 (1996-1997) om samarbeidsavtalen er det slege fast at tollvesenet sin grensekontroll vil verta oppretthalde. Samarbeidet mellom Noreg og Schengen-land om praktiske åtgjerder for kontroll av handbagasje for passasjerar på fly og båtar frå Noreg til Schengen-land er ikkje ferdig utgreidd, jr. side 58 i St.prp. nr. 42 (1996-1997). Det er difor vanskeleg å gje noko anslag for om og korleis dette vil slå ut i stillingsheimlar for Tollvesenet.

Spørsmål 28:

       Kva for opplysningar frå kva for politiregister, og eventuelt andre register skal vera tilgjengelege via SIRENE i Noreg og i andre land?

Svar:

       Ingen nasjonale register i Noreg eller andre Schengen-land vert tilgjengelige gjennom SIRENE-kontora.

       Dersom det er aktuelt å utveksle opplysningar som finst i nasjonale register må dette vurderast frå sak til sak, og under iakttaking av kva nasjonale reglar gir heimel for. Dette er i tråd med situasjonen som han er i dag.

Spørsmål 29:

       Korleis kan ein registrert få innsyn i opplysningar om seg sjølv i SIS, SIRENE, og korleis er sletting av opplysningar i SIS, jf art 100, mogleg i praksis?

Svar:

       Etter Schengen-konvensjonens artikkel 109 skal retten til tilgang til opplysningar om ein sjølv i SIS regulerast av nasjonal lovgjeving. Utforminga av norske reglar om innsyn vil skje i samband med utarbeidinga av eit forslag til lov om SIS, jr. proposisjonen side 44 (punkt 5.9.5).

       Det er i spørsmålet referert til artikkel 100 når det gjeld sletting av opplysningar i SIS Vi går ut i frå at meininga har vore å vise til artikkel 110. Sakshandssamingsreglar om slik sletting vil og verte gitt i SIS-lova, sjå over.

Spørsmål 30:

       Kva for tilpassingar står att før Spania, Portugal, Hellas, Italia og Austerrike kan delta i det praktiske Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Spania og Portugal har teke del i det praktiske Schengen-samarbeidet sidan oppstartinga i 1995. For Austerrike, Italia og Hellas sin del, står det igjen nokre tekniske spørsmål, m.a. innlasting av data i SIS.

Spørsmål 31:

       Korleis vurderer Justisministeren oppbygging av Schengen-yttergrensekontroll internt i EU og EØS i høve til dei motsette målsettingane i Maastricht-traktaten (t.d. TEU art. 7A) og EØS-avtalen (t.d. fortalen)?

Svar:

       Schengen-konvensjonen inneber ikkje nokon gjenoppbygging av tidlegare avskaffa kontroll på grensene mellom EU-land som er med i Schengen-samarbeidet og EU-land som står utanfor. Den inneber tilpassing av eksisterande kontroll på grensene mellom EU-land, som følgd av at nokre av dei, men ikkje alle, har blitt einige om dei kompenserande tiltaka som vert sett som naudsynt for å fjerne kontrollen på grensene mellom dei.

       Artikkel 7 A i Traktaten om Det europeiske Fellesskap (EF-traktaten, artikkelnummer endra ved Traktaten om Den europeiske union), slik den vart endra ved Enhetstraktaten fra 1986, fastlegg målsettinga om ein indre m utan indre grenser med fri rørsle for varar, personar, tenester og kapital i samsvar med reglane i traktaten. Artikkelen inneber ikkje i seg sjølv nokon automatisk plikt til å fjerna alle former for kontroll ved dei indre grenser. Gjennomføringa av målsettingen forutsett at ei rekkje fysiske, tekniske og avgiftsmessige hindringar for den frie rørsle vert fjerna, og at naudsynte åtgjerder vert fastlagde for å kompensera for at kontroll på dei indre grensene fell bort. Eit av desse tiltaka er å styrke kontrollen på dei ytre grensene. Av di EU-landa ikkje har vorte samde om alle dei tiltaka som vert sett som naudsynte for å fjerne kontrollen ved dei indre grensene, vert det ikkje sett som å vera i strid med artikkel 7 A å oppretthalda kontrollen på dei indre grensene i det omfang som vert sett som naudsynt m.a. av omsyn til sikkerheit og kriminalitetsbekjemping.

       Når det gjeld EØS-avtala fastlegg korkje fortala eller nokon av avtalens reglar nokon målsetting om ein indre marknad utan indre grenser. Fortala sleg fast at avtalepartane er bestemt på å sørga for den størst mogelege gjennomføringa av fritt varebyte og fri rørsle for personar, tenester og kapital innan heile EØS. Artikkel 1 slår fast at føremonet med avtala er å styrkja handel og økonomisk samband, med eins konkurransevilkår og at dei same reglane vert haldne. Samarbeidsavtala inneber såleis heller inga gjenoppbyggjing av tidlegare bortfalt grensekontroll mellom EØS-landa. Det kan såleis heller ikkje verta sett som å vera i strid med EØS-avtala å oppretthalde kontrollen på grensene til dei andre EØS-landa i det omfang som vert sett som naudsynt m.a. av omsyn til sikkerheit og kriminalitetsbekjemping.

Spørsmål 32:

       Kan Justisministeren gje ei oversikt over kontrollnivået for reisande frå Storbritannia og Irland (statsborgarar frå desse landa og andre) ved innreise til dei andre EU-landa?

Svar:

       Det er i dag ingen passkontroll mellom Storbritannia og Irland.

       Det følgjer av EU-reglane at dei andre EU-landa ved innreise til deira territorium kan kontrollere at statsborgarar frå Storbritannia og Irland har gyldig reisedokument. Det skal derimot ikkje kontrollerast om øvrige innreisevilkår er tilfredsstilte.

       For tredjelandsborgarar gjeld det inga tilsvarande avgrensing i retten til å kontrollere (med unntak av særreglane for tredjelandsborgarar som tilhøyrer visse kategoriar nærståande familiemedlemer til EU-borgarar).

       Desse reglane vert gjenspegla i Schengen-konvensjonen. Som det går fram av St.prp. nr. 42 (1996-1997) pkt. 5.1.2, skal reisedokumentet til alle personar som passerer ytre Schengen-grenser, inklusive reisande frå Storbritannia og Irland, verte kontrollerte. For tredjelandsborgarar skal det i tillegg kontrollerast at dei andre innreisevilkåra etter Schengen-reglane er tilfredsstilte (visum, tilstrekkeleg middel etc.)

Spørsmål 33:

       Kan Justisministeren opplysa om eventuelt spesielt og avgrensa samarbeid mellom Storbritannia og Irland og Schengen-landa?

Svar:

       Norske styresmakter sit ikkje inne med noka oversikt over eventuelt samarbeid mellom Storbritannia og Irland og Schengen-landa. Det er på det reine at Storbritannia har uttrykt ønskje om å knytte seg til enkelte av Schengens samarbeidstiltak for kriminalitetsnedkjemping, i første rekkje Schengen-informasjonssystemet (SIS). Dette har til no vore avvist av Schengen-landa.

Spørsmål 34:

       I kva for tilfelle tenkjer Justisministeren at det kan vera aktuelt for Noreg å nytta retten etter artikkel 2 nr 2 til å gjeninnføra grensekontrollen?

Svar:

       Dette må byggje på ei konkret vurdering av den oppståtte situasjon, men det kan vere aktuelt i samband med internasjonale krisesituasjonar. Det ferskaste eksempelet frå nyare tid på ein slik situasjon var under Gulf-krigen då vår grensekontroll vart styrka m.a. for å avverge moglege terrortrugsmål.

Spørsmål 35:

       Vil Noreg oppretta eigne mobile einingar som utfører stikkprøvekontrollar på eige territorium bak sjølve grensa?

Svar:

       I Schengen-konvensjonen er mobile einingar spesifikt nemnt i høve til kontrollen av yttergrensa, jf. artikkel 6 nr. 3.

       I høve til kontroll med den indre grensa er det ikkje noko krav i konvensjonen at ein skal ha mobile kontrolleiningar. Difor vil det først og framst bli ei oppgåve for dei lokale politimeistrane å vurdere kva for behov det er for kontroll ut i frå vanlege politifaglege vurderingar og lokale tilhøve elles.

Spørsmål 36:

       På side 21 står det at artikkel 3 heimlar sanksjonar ved ulovleg grensepassering. Kva for sanksjonar er det tale om i Schengen-landa og i Noreg/Island?

Svar:

       Artikkel 3 nr 2 forpliktar Schengen-landa til å innføre sanksjonar for ulovleg passering av ytre grenser utanom godkjende grenseovergangsstader og deira åpningstider. Kva for sanksjonar som her kan vere aktuelle, er overlate til dei nasjonale styresmakter å fastsetje.

       Dagens norske utlendingslov gjev heimel for å straffe ulovleg grensepassering med bøter eller med fengsel inntil 6 månader eller med begge delar, forutsatt at vedkomande har opptredd forsettleg eller uaktsomt.

       For så vidt gjeld Schengen-landa, varierer reglane frå land til land. I nokre Schengen-land kan ein i slike tilfelle berre verte pålagt å betale bot, i andre land vil ein kunne verte idømt fengselsstraff.

Spørsmål 37:

       Korleis verkar VISION-systemet?

Svar:

       Schengen-reglane legg til grunn at det fyrst og fremst er utanriksstasjonane som er ansvarlege for utferding av visum. Dei enkelte landa kan likevel bestemme at stasjonane ikkje skal kunne utferda visum før dei har rådspurd dei sentrale styresmaktene i eige land. På same vis kan eit Schengen-land be om at landet sine sentrale styresmakter i somme høve vert rådspurt før utanriksstasjonane til andre Schengen-land utferdar visum.

       For å sikre rask og god kommunikasjon mellom utanriksstasjonane og dei sentrale styresmaktene, er det oppretta eit elektronisk kommunikasjonssystem - VISION (Visa Inquiry Open-border Network).

Spørsmål 38:

       Kven meiner Justisministeren skal dekkja visumgebyret når Noreg seier opp dei bilaterale avtalane om visumfridom med Egypt, Filippinane, India, Kina, Pakistan, Russland og Tyrkia, og kor store summar vil det dreia seg om pr land pr år ut frå statistikk over reisande mellom Noreg og desse landa for dei siste åra?

Svar:

       Noreg har ikkje visumfridom i forhold til desse landa slik som det står i spørsmålet.

Spørsmål 39:

       Kan justisministeren senda over utkastet til EIS-konvensjon (European Information System)?

Svar:

       Utkastet til EIS-konvensjon er innhenta frå EU sitt Rådssekretariat i Brussel og er lagt ved. (Ikkje vedlagt innstillingen.)

Spørsmål 40:

       Kva er tidsplanen for ratifisering i dei nordiske landa?

Svar:

       Det er opplyst at Sverige er i ferd med å senda eit framlegg til proposisjon ut på høyring. Etter planen skal Riksdagen få proposisjonen til hausten, og det er venta at Riksdagen vil drøfta saken til hausten. Også i Finland er planen at Riksdagen skal få proposisjonen og drøfta den til hausten. I Island vil Alltinget etter planen få proposisjonen i oktober. Det er ikkje klårt når den vert drøfta. I Danmark vart proposisjonen sendt Folketinget 10 april, første handsaming var 17 april og saka er no sendt eit utval i Folketinget for vidare handsaming. Det er venta at Folketinget vil treffa eit vedtak innan utgongen av mai.

Spørsmål 41:

       Korleis vurderer regjeringene i dei andre nordiske landa spørsmålet om suverenitetsavståing gjennom Schengen-konvensjonen etter deira grunnlover?

Svar:

       I Sverige og Finland er vurderinga at det krevst kvalifisert fleirtal. Spørmålet om suverenitetsavståing gjeld i dei to landa reglane i Schengen-konvensjonen om politiet sin rett til forfølging over landegrensa. Årsaka til at det krevst kvalifisert fleirtal er ordlyden i den svenske og finske konstitusjonen som skil seg frå den norske og den danske på dette punkt. I Danmark, som har en grunnlov som ligg nær den norske i formuleringane om suverentitetsavståing, er synet til den danske regjeringa at det er nok med simpelt fleirtal.

Spørsmål 42:

       Korleis har Justisministeren tenkt at Stortinget skal inkluderast i godkjenninga av nye Schengen-vedtak?

Svar:

       Stortinget vil verta inkludert i godkjenninga av nye Schengen-vedtak på den måten som krevst etter Grunnlova og norsk konstitusjonell praksis.

Spørsmål 43:

       Reglane i Schengen-samarbeidet om teieplikt og hemmeleghald er uvanleg vagt formulerte, jf Eksekutivkomiteens forretningsorden og vedtak SCH/Eks-kom (93) 22 rev. Vil Justisministeren fastsetja retningslinjer for korleis forvaltninga skal bruka skjønn ved avgjerd av krav om innsyn, og korleis vil dei i så fall sjå ut?

Svar:

       Ved krav om innsyn i dokument som gjeld Schengen-samarbeidet, vil kravet verte vurdert på vanleg måte etter offentleglova. Det ligg ikkje føre planar om å utarbeide særskilte retningsliner for bruken av reglane i offentleglova i samband med Schengen-dokument.

Spørsmål 44:

       Avisa Politiken melde 18 april at den danske justisministeren Frank Jensen dagen før i Folketinget erkjente at Danmark kan få problem med å vera med i Schengen-samarbeidet dersom EU-landa på regjeringskonferansetoppmøtet i juni vedtek å gjera delar av EUs flykting- og rettssamarbeid overnasjonalt. Kva for strategi har Justisministeren for Noregs forhold til Schengen-avtalen dersom Danmark må stå utanfor heile eller delar av avtalen?

Svar:

       Ein går ut frå at spørsmålet gjeld eit av dei danske forbeholda til Maastricht-traktaten, og som går ut på at Danmark har reservert seg mot overføring til søyle I av sakområda frå søyle III, som er mellomstatleg. Om det vil kunne verta aktuelt for Danmark å stå utanfor noko av Schengen-samarbeidet som følgd av IGC-vedtak, vil det vera opp til danske styresmakter å vurdera. Det er lite truleg at det vert ei løysing i IGC i høve til Schengen som ein ikkje kan godta frå dansk side. Om dette likevel skulle skje, vil norske styresmakter då og måtte vurdera Noregs forhold til Schengen-avtalen ut frå det ein frå dansk side kjem fram til i dette spørsmålet.

C. Spørsmål av 30. april 1997 fra utenrikskomiteen til justisministeren og justisministerens svar av 5. mai 1997.

Spørsmål frå Senterpartiets stortingsgruppe.

Spørsmål 1:

       Departementet skriv i svar til Høyre ( spm1) at « for personer som reiser fra et land til et annet innen Schengen-området vil det være naturlig å medbringe nasjonalt identitetskort, eventuelt pass(dersom man er borger av et land som ikke har noen ordning med nasjonale identitetskort). » Noreg har inga ordning med nasjonale identitetskort. Tyder det at norske borgarar ved identitetskontroll i Schengen-området må vise fram pass. Og kva for legitimasjon vil norsk politi krevja ved identitetskotroll av borgarar frå andre Schengen-land?

Svar:

       Schengen-samarbeidet inneberer at det ikkje skal finne stad personkontroll på dei indre Schengen-grensene. Samstundes er det slik at svært mange land har reglar om plikt for personar som oppheld seg på deira territorium til å kunne legitimere seg. Noreg har til dømes reglar om dette for utlendingar. Også dei einskilde Schengen-landa har nasjonale reglar for dette.

       Kva for identitetsdokument som er tilstrekkelege i dei einskilde landa vil avhenge av nasjonale reglar og praksis. Ved å bringe med seg pass vil norske borgarar alltid vere på den sikre sida.

       I Noreg vil vi anerkjenne dei nasjonale reisebevis/ identitetsbevis som er akseptert av Schengen-landene.

Spørsmål 2:

       Departementet skriv i svar til Høyre (spm. 5) at « Schengen-samarbeidet ikke vil ha noen betydning for informasjonsutvekslingen mellom de hemmelige tjenester ». Spørsmålet var om Schengen og SIS vil gi økte muligher for utveksling. Får dei det?

Svar:

       Ein kan ikkje sjå at Schengen og SIS vil gi nokon økt anledning for informasjonsutveksling mellom dei hemmelege tenestene.

       Det er allereide etablert effektive kommunikasjonskanalar mellom desse tenestene.

Spørsmål 3:

       Kva er justisministerenskommentar til « Politiken »s opplysning 10. desember 1996 om at det til SIS « er koblet et skjult informasjonssystem der kan anvendes av de nationale efterretningstjenester i » sager vedrørende statens sikkerhed »?

Svar:

       Det finst ikkje nokon skjult informasjonskanal.Ein viser elles til utgreiinga frå tidlegare justisminister Anne Holt til Stortinget 16. desember 1996. Utgreiinga ligg ved. (Ikke vedlagt innstillingen.)

Spørsmål 4:

       Korleis skal dei hemmelege tenestene gå fram når dei nyttar Schengens kanalar til å utveksle informasjon?

Svar:

       Ei melding som legges inn i SIS etter artikkel 99 nr. 3 er underlagt ei særskilt restriktiv prosedyre der det skal skje konsultasjonar før meldinga legges inn. SIRENE-handboka sitt pkt. 4.1.2. forutsett her at slik konsultasjon skjer direkte mellom dei berørte tenestene (gjennom allereide eksisterande kanalar).

Spørsmål 5:

       Departementet skriv i svar til Senterpartiet ( brev 1 spm 2 og 3) at dei andre nordiske landa vil måtte velja mellom nordisk passfridom og Schengen-medlemskap dersom Noreg ikkje ratifiserer samarbeidsavtalen. Kva vil Sverige, Danmark og Finland velja etter Justisministeren si vurdering?

Svar:

       Som kjent vart dei nordiske statsministrane samde i sitt møte i Reykjavik 27. februar 1995 om at dei beste forutsetningane for ei vidareføring av den nordiske passunionen var gjennom ei felles nordisk positiv haldning til medverknad i Schengen-samarbeidet. Sverige, Danmark og Finland har ikkje uttalt seg om kva for eit val som vil bli foretatt i tilfelle dette ikkje lar seg gjera, og det er difor ikke riktig å spekulera om det.

Spørsmål 6:

       Til Senterpartiets brev 1, spørsmål 11: Ein ber Justisministeren leggja fram dokumenta om det nordiske politi- og tollsamarbeidet.

Svar:

       Vedlagt fylgjer den nordiske politisamarbeidsavtalen frå 1972 og referat frå Nordisk Justisministermøte på Island 19 - 20 juni 1984. (Ikke vedlagt innstillingen.)

Spørsmål 7:

       Til Senterpartiets brev 1, spørsmål 20 og 21: Ein ber justisministeren leggja fram dokumenta om kostnader som er offentleggjorde i Sverige.

Svar:

       Ein har bedt svenske styresmakter om å senda over dei dokument som er offentleggjorde om kostnader. Dei vil bli sendt Stortinget.

Spørsmål 8:

       Til Senterpartiets brev 1, spørsmål 30: Utgreiinga om suverenitetsspørsmål i proposisjonen synest ikkje svært grundig, m.a. manglar ei drøfting av dei argumenta som talar mot at Stortinget kan treffa vedtak etter Grunnlova § 26 annet ledd, med simpelt fleirtal. Justisministeren har opplyst at det ikkje er henta inn eksterne utgreiingar av desse spørsmåla, men ligg det føre interne utgreiingar i forvaltninga, t.d. frå Lovavdelinga i Justisdepartementet, og vil Justisministeren i så fall senda desse over til Stortinget?

Svar:

       Som det er gjort greie for tidlegare, er det Justisdepartementet sine eigne juristar, samt juristar i Utanriksdepartementet, som har vurdert Samarbeidsavtalen sitt forhold til Grunnlova. Lovavdelinga har sjølsagt vore sentral i arbeidet med utgreiinga av dette spørsmålet. Konklusjonane går fram av stortingsproposisjonen. Det skriftlege materialet som har vorte utarbeidd i denne samanhengen er interne arbeidsdokument.

Spørsmål 9:

       Til Senterpartiets brev 1, spørsmål 33: Justisministeren nyttar offentleglova § 6 fyrste ledd nr 1 til å unnta ein del dokument frå innsyn, med grunngjevinga at dokumenta « må sjåast på som Schengen-landa sine eigne ». Kva meiner Justisministeren med « Schengen-landa sine eigne dokument »? Vil denne statusen endra seg dersom Noreg eventuelt ratifiserer Samarbeidsavtalen og tilsluttar seg Schengen-samarbeidet gjennom assosiering, og vil dokumenta etter det bli gjort offentlege?

Svar:

       Dei dokumenta som det her er vist til, og som er unnteke frå innsyn etter offentleglova § 6 fyrste ledd nr 1, vart i si tid utarbeidd av Schengen-landa. Det er dette som ligg i at dokumenta må « sjåast som Schengen-landa sine eigne ». Dei inneheld opplysningar som, om dei vart kjente, ville kunne skade Noreg sitt forhold til dei landa som tek del i Schengen-samarbeidet. På det noverande tidspunkt er det ikkje mogleg å seie i kva grad desse dokumenta vil verte unnteke frå innsyn i framtida. Ved seinare krav om innsyn vil det verte gjort nye vurderingar av forholdet til offentleglova.

Spørsmål 10:

       Til Senterpartiets brev 1, spørsmål 43: Kven deltek i den interdepartementale arbeidsgruppa, kva er mandatet og når skal gruppa leggja fram ei vurdering?

Svar:

       Arbeidsgruppa omfattar representantar for Justisdepartementet og Fiskeridepartementet. I den grad det er naudsynt vil andre departement og direktorat verte trekte inn i arbeidet. Gruppa vil også vere i dialog med organisasjonar som har interesser i høve til dette spørsmålet - til dømes Noregs Fiskarlag.

       Gruppas mandat/oppgåve går fram av svaret på spørsmål 43 i Senterpartiets fyrste brev. Gruppa er sett ned for å vurdere behovet for nærare gjennomføringsreglar for fiskefarty som følgje av Samarbeidsavtala, og for å sikre at det ved bruken av personkontrollreglane ikkje vert lagt hindringar i vegen for utøving av vanleg næringsaktivitet.

       Gruppa skal vere klar med førebels konklusjonar før Stortingsdebatten om Schengen 9. juni.

Spørsmål 11:

       Til Senterpartiets brev 1 spørsmål 54: Kor mange registreringar fantes i SIS pr. 1. mars 1997 med utgangspunkt i artikkel 99 nr. 1?

Svar:

       Innmeldingar i SIS etter artikkel 99 må skje med heimel i nummer 2 eller 3 som angjer grunnlaget. Artikkel 99 nr 1 er ikkje ein sjølvstendig heimel, og det er difor ingen registreringar etter artikkel 99 nr 1.

Spørsmål 12:

       Til Senterpartiets brev 1, spørsmål 59: Kva meiner justisministeren med at framande polititenestemenn ikkje vil få høve til å bruka våpen på norsk jord. Vil dei ikkje få høve til det i nødverje?

Svar:

       Nødverjereglane er generelle og vil også kunne få betydning forutanlandske polititenestemenn.

Spørsmål 13:

       Til spørsmål frå Hallvard Bakke, nr 8: Korleis vil ein frå norsk side « søke å bidra til en positiv utvikling » på området informasjon og openheit omkring Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Som kjent deltek Noreg i alle fora og på alle nivåer i Schengen-samarbeidet. Det blir derfor god anledning til å søke å påvirke til større openheit gjennom denne deltakelsen. Det vil kunne skje uformelt i forhold til representanter frå andre land og ved at ein fremjer konkrete forslag om offentliggjering. Dei øvrige nordiske landa har samme haldning til spørsmålet om økt innsyn og openheit, så dette vil være et område der eit tett nordisk samarbeid vil være naturleg.

Spørsmål 14:

       Til spørsmål fra Hallvard Bakke nr. 13: Ein ber justisministeren oversenda utkastet til årsrapport for 1996.

Svar:

       Utkastet følgjer vedlagt på engelsk. Årsrapporten blei godkjent av ministrane 25 april og vil også bli oversendt Stortinget så snart den foreligg i endeleg versjon. Årsrapporten vil også bli oversatt til norsk så fort som råd er. (Ikke vedlagt innstillingen.)

Spørsmål 15:

       Til Senterpartiets brev 2, spørsmål 40: Kven vert nytta som høyringsinstansar i Sverige, og kva er fristen for høyring? Ein ber Justisministeren senda over høyringsdokumentet. (Mottatt, ikke vedlagt innstillingen.)

Svar:

       Opplysningane og Ds 1997:38 om « Sveriges anslutning til Schengen-samarbetet » vil bli ettersende.

Spørsmål 16:

       Til Senterpartiets brev 2, spørsmål 41: Kva er dei relevante skilnadene mellom svensk, finsk og norsk konstitusjon som gjer at kravet til kvalifisert fleirtal etter Justisministeren si meining stiller seg ulikt i dei tre landa? Kan Justisministeren leggja fram dei relevante konstitusjonsreglane?

Svar:

       Når det gjeld forholdet til norsk konstitusjon, visast til stortingsproposisjonen s. 17-18.

       Når det gjeld Sverige, visast til Ds 1997:38 om « Sveriges anslutning til Schengen-samarbetet », side 17, der det står: « Det har tidigare konstaterats at Schengen-samarbetet inte innehåller några överstatliga element. Därimot innebär anslutningen til Schengen-konventionen og regeringens fvrklaring til artikel 41.9 i konventionen om polissamarbetet (se vidare avsnitt 7.2) att fvrvaltningsuppgifter som innefattar myndighetsutövning på vissa punkter overlats til utländska myndigheter, närmare bestämt til norska och finska myndigheter. Någon överlåtelse til Schengen-organer sker däremot inte i något fall. Riksdagens beslut om godkännande av ett internationellt åtagande som nödvendiggör en sådan överlåtelse skal fattas med tilämpning av beslutsregel i 10 kap 5 § fjärde stycket regeringsformen. »

       Etter det ein har fått opplyst frå finsk side, vert dei same vurderingane lagt til grunn også av finske styresmakter. Vedlagt følgjer kopi av relevante deler av svensk og finsk grunnlov (ikke vedlagt innstillingen).

D. Spørsmål av 15. mai 1997 fra utenrikskomiteen til justisministeren og justisministerens svar av 21. mai 1997.

I. Spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartisstortingsgruppe

Spørsmål 1:

       I Utenrikskomiteens åpne høring med NOAS 9. mai uttalte rådgiver Heini Ringel at Schengen-avtalen forplikter et land til å behandle en asylsøknad, men at denne forpliktelsen ikke innebærer retten til realitetsbehandling. Er Justisministeren enig i denne vurderingen av avtalens regelverk?

Svar:

       Som nevnt i proposisjonens kapittel 5.4 (side 27) inneholder kapittel 7 i Schengen-konvensjonen regler om hvilket land som skal være ansvarlig for å behandle en asylsøknad. Konvensjonen regulerer på den annen side ikke den ansvarlige stats materielle behandling av søknaden. Denne skjer i samsvar med nasjonal praksis og lovgivning. I henhold til konvensjonen artikkel 29 nr 2 annet ledd bevarer enhver konvensjonspart retten til å avvise eller bortvise en asylsøker til en tredjestat med hjemmel i sine nasjonale regler og i samsvar med internasjonale forpliktelser. Dette innebærer bl.a. at konvensjonen i seg selv ikke er til hinder for å tilbakeføre en asylsøker til et trygt tredjeland uten at noen realitetsprøving av asylgrunnlaget foretas.

Spørsmål 2:

       I Utenrikskomiteens åpne høring med NOAS 9. mai uttalte rådgiver Heini Ringel følgende: « Skulle Norge på sikt ønske å praktisere enkelte områder i Schengen-avtalen mer liberalt, som f.eks. dette med bøtelegging av flyselskaper eller oppheving av noen visumbestemmelser, så gir avtalen ikke rom for det ». Er Justisministeren enig i dette?

Svar:

       Hva som menes med « oppheving av noen visumbestemmelser » er ikke helt klart. Det er imidlertid grunn til å påpeke følgende:

       - For så vidt gjelder Schengen-landenes liste over visumpliktige tredjeland slår Schengen-konvensjonen artikkel 9 nr 2 fast at et Schengen-land unntaksvis kan fravike denne listen når det ut fra tvingende hensyn i nasjonal politikk kreves en rask avgjørelse, jf. St.prp. nr. 42 (1996-1997) pkt. 5.2.1.

       - Når det gjelder vilkårene for å få visum, følger det av Schengen-konvensjonen art. 16 at et Schengen-land kan utstede visum selv om disse ikke er oppfylt, dersom landet anser det nødvendig ut fra humanitære årsaker, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser, jf. St.prp. nr. 42 (1996-1997) pkt. 5.2.3. Visumet er i slike tilfeller normalt begrenset til vedkommende Schengen-lands territorium.

       - Gyldig visum er et vilkår for innreise til Schengen-territoriet. Det fremgår imidlertid av Schengen-konvensjonen artikkel 5 nr 2 at innreisetillatelse likevel kan gis dersom et Schengen-land finner det nødvendig ut fra humanitære årsaker, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser, jf. St.prp. nr. 42 (1996-1997) pkt. 5.1.2. Innreisetillatelsen er i slike tilfeller normalt begrenset til vedkommende Schengen-lands territorium.

       For så vidt gjelder spørsmålet om sanksjoner overfor transportselskaper, vises det til St.prp. nr. 42 (1996-1997) pkt. 5.3.1 og 5.3.2. Etter det vi er kjent med, er de nasjonale reglene på dette området noe ulike i de forskjellige Schengen-landene.

Spørsmål 3:

       I Utenrikskomiteens åpne høring med Flyktningerådet 9 mai uttalte rådgiver Vigdis Vevstad at man for å bedre Schengen-systemet burde « fremme forslag om bl.a. at den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen inkorporeres ». Er dette et forslag Justisministeren har vurdert å gå videre med?

Svar:

       Alle Schengen-landene er part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og har forpliktelser iht denne. Departementet har foreløpig ikke vurdert nærmere det her aktuelle forslaget fra Flyktningerådet. For øvrig vises til at Flyktningerådet har tatt til orde for å utvikle et nytt europeisk flyktningeinstrument, der reglene i kapittel 7 i Schengen-konvensjonen/Dublinkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skulle kunne utgjøre sentrale element. Dette redegjorde Flyktningerådets representanter for under den åpne høringen 9 mai. Sitatet som gjengis bør ses på denne bakgrunn. De synspunkt som Flyktningerådet ga uttrykk for er elementer i debatten som føres om internasjonal beskyttelse av flyktninger i Europa, og som også Norge deltar i, bl.a. innenfor Europarådet og i UNHCR.

Spørsmål 4:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9 mai uttalte flyktningerådets representanter at de, sammen med den europeiske flyktningeorganisasjonen ECRE, ønsker at ansvaret for flyktningepolitikken og asylpolitikken flyttes fra EUs søyle 3 til søyle 1. Hva er Justisministerens holdning til dette på bakgrunn av EUs planer om å integrere Schengen i EUs traktatverk under IGC?

Svar:

       EU-landene har innenfor sitt justissamarbeid - søyle 3 - et omfattende samarbeid med sikte på harmonisering og samråding om ulike aspekter ved asylpolitikk og internasjonal beskyttelse, mens Schengen-samarbeidet er avgrenset til kun å gjelde prosedyrene for å fastslå hvilket land som har plikt til å behandle en asylsak. FNs Høykommissær for flyktninger har ved en rekke anledninger uttalt seg positivt om EU-landenes asylsamarbeid. Departementet er imidlertid ikke kjent med konkrete uttalelser fra Høykommissæren eller ECRE om overføring av saksområdet fra Søyle 3 til Søyle 1. Regjeringen vil vurdere utfallet av IGC-prosessen når resultatet av denne prosessen foreligger.

Spørsmål 5:

       Under høringen 5. mai uttalte Datatilsynets direktør Apenes følgende om de såkalte kompenserende tiltak: « Men vi vet ikke hva som ligger i dette konturfattige begrepet kompenserende tiltak. Hva ligger i det? » Hva mener justisministeren ligger i begrepet « kompenserende tiltak »?

Svar:

       Begrepet kompenserende tiltak er ikke noe entydig, rettslig begrep. Det er en samlebetegnelse for de samarbeidsområder Schengen-konvensjonen omfatter som en følge av at kontrollen på de indre grenser bortfaller. Det gjelder effektivisering av kontrollen på de ytre grenser, styrking av politisamarbeidet og utlevering av lovbrytere, samarbeidet om visumspørsmål og det felles informasjonssystem (SIS) til bruk for politi og grensekontroll.

Spørsmål 6:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai ble Tom Brunsell fra KRIPOS spurt om han føler seg trygg på at de kompenserende tiltak som blir bygd opp for å erstatte tapet av personkontrollen vil virke. Til dette svarte Brunsell: « Jeg synes det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på - å skulle gi noen garanti for at nå blir kriminalitetssituasjonen like trygg som den var ». Kan justisministeren garantere at kriminalitetssituasjonen blir like trygg ved å bruke de kompenserende tiltak for bortfallet av personkontrollen på grensene?

Svar:

       Det er ikke mulig for noen å kunne garantere noe om kriminalitetsutviklingen. Men etter regjeringens syn gir Schengen-samarbeidet en bedre mulighet til å bekjempe internasjonal, organisert kriminalitet enn tidligere. Det er ikke først og fremst ved rutinemessige personkontroller ved grenseovergangssteder at kriminalitet forebygges og avdekkes. Det er ved systematisk kriminaletterretning og analyse, og tradisjonelle politimetoder basert på erfaringsmateriale. Ved Schengen-samarbeidet legges det opp til bedre og hurtigere informasjonsutveksling mellom landene, konvensjonsregulerte samarbeidsformer for kontakt mellom politiet, regulert adgang til forfølgelse og spaning og bedre oppfølging av det rettslige samarbeidet, som utlevering og rettsanmodninger.

Spørsmål 7:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai sa Tom Brunsell fra KRIPOS følgende om våpen: « Jeg ser for meg at det må utvikles retningslinjer for i hvilken grad utenlandske kollegaer skal kunne ta med seg våpen til Norge. Jeg ser det som åpenbart ikke kurant at det skal kunne finne sted. » Mener Justisministeren at slike retningslinjer er nødvendige og når vil i så fall disse utformes, eller er dagens konvensjonstekst utfyllende nok på dette punkt?

Svar:

       Disse forhold vil bli nærmere regulert i bilaterale avtaler om politisamarbeid som vil bli inngått mellom Norge, Sverige og Finland.

Spørsmål 8:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai sa Justisministeren følgende: « det er ikke i passene narkotikaen er gjemt ». Kan Justisministeren redegjøre for hvor narkotikasmuglere som regel gjemmer narkotikaen når de passerer grensene?

Svar:

       I forbindelse med persontrafikk vil narkotikaen i de aller fleste tilfeller være skjult i bilene, på forskjellig måte. I større narkotikasaker kan det for eksempel være snakk om containere. Narkotika kan som kjent også skjules på person eller i kroppens hulrom.

Spørsmål 9:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai sa justisministeren følgende om sanksjonsmulighetene for kontrollorganet for SIS: « Men jeg tror, som sagt, at å styrke de nasjonale datatilsynene blir viktig, og at man må gi noen sanksjonsmuligheter på nasjonalt nivå ». Hvilke sanksjonsmuligheter kan det være aktuelt å gi datatilsynet når det gjelder kontrollen med SIS?

Svar:

       For det første vil Datatilsynets rolle generelt bli vurdert av Skauge-utvalget. Oppfølgingen av denne utredningen vil også få betydning i forhold til SIS. Dessuten tar regjeringen sikte på å fremme en egen lov om SIS nettopp for å få en grundig, politisk vurdering av bl. a personvern og kontrollspørsmål knyttet opp til SIS. I denne forbindelse vil regjeringen komme tilbake til konkrete forslag.

Spørsmål 10:

       Mener justisministeren det er helt uaktuelt å gi Joint Supervisory Authority (JSA) noen form for sanksjonsmuligheter?

Svar:

       Et viktig trekk ved Schengen-samarbeidet er dets mellomstatlige karakter. Det er ikke noe organ som kan treffe beslutninger med direkte virkning i det enkelte land. Det vil derfor ikke ligge til rette for å gi JSA formelle sanksjonsinstrumenter. Imidlertid vil JSA på grunn av sin uavhengighet få stor autoritet slik at uttalelser derfra uten tvil vil tillegges vekt. Dessuten vil jo de nasjonale datatilsynene være representert med muligheter for å følge opp i det enkelte land.

Spørsmål 11:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai fikk Justisministeren spørsmål fra representanten Arnstad om Stortinget kan få oversendt de drøftingene som Justisdepartementet har gjort om forholdet mellom norsk tiltredelse til Schengen. Inge L Backer svarte følgende: « Jeg går ut fra at hvis det kommer en anmodning til departementet om dette, vil vi selvfølgelig vurdere det ». Justisministeren fulgte opp med å si: « Jeg tror at vi ihvertfall bør få en henstilling så skal vi vurdere det ». Kan Justisministeren gi Stortinget de skriftlige utredninger som Justisdepartementet, enten alene eller i samarbeid med andre departement, har gjort om forholdet til grunnloven ved en eventuell norsk tiltredelse til Schengen?

Svar:

       Av prinsipielle grunner finner jeg det ikke riktig å utlevere de notater om grunnlovspørsmålene som ble utarbeidet i Justisdepartementets lovavdeling i forbindelse med samarbeidsavtalen med Schengen-landene. Notatene er utarbeidet som interne dokumenter til bruk for saksforberedelsen i Justisdepartementets politiske ledelse, og ikke med sikte på offentliggjøring.

       Jeg føyer til at jeg gjerne bidrar til å belyse forholdet til Grunnloven gjennom svar på spørsmål fra komiteens medlemmer, og viser i så måte blant annet til mine svar på spørsmål 12 nedenfor og spørsmål 7, 8, 10, 16 og 21 fra Senterpartiets stortingsgruppe.

Spørsmål 12:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai sa Inge Lorange Backer følgende: « Skal jeg konkludere på dette punktet, må det være at det statsrettslig er tilstrekkelig at lovendringene er vedtatt før den ratifiserte konvensjonen trer i kraft for Norge ». Dette er altså i strid med transformasjonskomiteens innstilling fra 1972 som sier: « Den korrekte statsrettslige fremgangsmåten når en traktat nødvendiggjør ny lovgivning er at traktaten ikke ratifiseres før de nødvendige lovbestemmelser er vedtatt av Stortinget og sanksjonert av kongen ». Hvilke rettskilder bruker Justisdepartementet, bortsett fra et par forelesninger av professor Opsahl, når en konkluderer på en helt annen måte enn transformasjonskomiteen?

Svar:

       Sitatet fra Transformasjonskomiteens utredning som er tatt inn i spørsmålet, utgjør bare en del av det Transformasjonskomiteen sier om hvorvidt det er nødvendig å vedta de påkrevde lovendringer før ratifikasjon finner sted.

       Det heter således i slutten av det avsnitt som sitatet er hentet fra (NOU 1972:16 s 53 sp 1): « Selv om derfor konvensjonen etter sine egne regler ikke trer i kraft umiddelbart ved ratifikasjonen, bør (uthevet her) de nødvendige norske lovregler foreligge allerede da... » Det kan være nærliggende å forstå dette som et utsagn om en anbefalt fremgangsmåte mer enn som uttrykk for en bindende statsrettslig regel. Selv om Transformasjonskomiteen samtidig viste til eksisterende statsrettslig teori, bestyrkes en slik forståelse av komiteens syn ved at den senere (s 54 sp 1 nederst) uttaler « (i) visse tilfelle vil unnlatelse av å tilveiebringe de nødvendige lover være resultat av bevisste overveielser som det neppe kan reises innvendinger mot ... ».

       Når man skal ta stilling til om Grunnloven krever at de nødvendige lovvedtak blir foretatt før ratifikasjon finner sted, er det naturlig å ta utgangspunkt i ordlyden i Grunnloven § 26 annet ledd. Det heter her at « ... Traktater hvis Iværksættelse efter Konstitutionen nødvendiggjør en ny Lov ..., bliver først bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil ». Etter ordlyden er det derfor tilstrekkelig at Stortinget har gitt sitt ratifikasjonssamtykke, og det er ikke noe krav om at lovendringene vedtas på forhånd.

       I de fleste tilfelle blir spørsmålene om ratifikasjonssamtykke og lovendring behandlet parallelt. Men det finnes endel eksempler i praksis på at en traktat er blitt ratifisert før de nødvendige lovendringer forelå. Dette gjelder blant annet for EØS-avtalen sammenholdt med gjennomføringen av det avledete regelverk, jf fra Justisdepartementets sakområde Ot.prp. nr. 4 (1995-1996) om lov om endringer i lov om aksjeselskaper m v (EØS-tilpasning), jf lov 22. desember 1995 nr 80 . Det vises videre til den praksis som fremgår av særskilt brev i dag til Utenrikskomiteen, og til svaret på spørsmål 16 fra Senterpartiets stortingsgruppe.

       Dette viser etter min mening at praksis i forholdet mellom ratifikasjonssamtykke og lovvedtak går klart ut over de rammer som ville følge av tradisjonell statsrettslig teori, og også ut over de tilfelle som er omtalt i Transformasjonskomiteens innstilling. Det synes klart at Stortinget ved flere anledninger må ha vært fullt oppmerksom på forholdet. På denne bakgrunn må det være berettiget med en fortolkning av Grunnloven § 26 annet ledd som dekker opp denne praksis.

       Det kan sies å være flere reelle hensyn som gjør seg gjeldende når det gjelder spørsmålet. For det første bør Stortinget være orientert om hvilke konsekvenser det må få for norsk rett at Norge slutter seg til en traktat. Dette hensynet kan imidlertid varetas også gjennom stortingsproposisjonen om ratifikasjonssamtykke. Skulle Stortinget ha behov for å vurdere konkrete lovendringsforslag før det tar stilling til ratifikasjonsspørsmålet, har det alltid den mulighet å utsette behandlingen av en stortingsproposisjon om ratifikasjonssamtykke til det er fremmet odelstingsproposisjon om de aktuelle lovendringer. For det annet må det unngås at Norge gjør seg skyldig i brudd på sine folkerettslige forpliktelser ved ikke ha gjennomført i nasjonal lovgivning de krav som traktaten stiller. Dette kan sikres selv om ratifikasjon finner sted før lovvedtaket, forutsatt at traktaten etter sitt eget innhold ikke trer i kraft umiddelbart ved ratifikasjon (eller på et tidspunkt før lovvedtaket trer i kraft). Dette hensynet kan derfor ikke innebære en regel om at nødvendige lovendringer alltid må være vedtatt før ratifikasjon. For det tredje kan det undertiden være ønskelig med en rask ratifikasjon fra norsk side, for å bidra til at traktaten får økt internasjonal oppslutning. Det kan også tenkes at ratifikasjonsspørsmålet er forholdsvis oversiktlig eller av prinsipiell art, mens den konkrete gjennomføring i norsk rett kan reise omfattende konkrete og tekniske detaljspørsmål som det kan være tidkrevende å utrede. Også i slike tilfelle kan det være rasjonelt å ratifisere traktaten før de nødvendige lovendringer blir vedtatt.

       På denne bakgrunn er det etter min mening lite tvilsomt at Grunnloven § 26 annet ledd ikke stiller noe krav om at de nødvendige lovendringer må være vedtatt før ratifikasjon finner sted. Spørsmålet har også vært vurdert av Utenriksdepartementet, som har samme syn.

Spørsmål 13:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9 mai sa justisministeren: « Men vi har ikke sagt noe om når vi skal ratifisere konvensjonen. » Når forventer justisministeren at regjeringen vil ratifisere konvensjonen?

Svar:

       Regjeringen tar sikte på at Samarbeidsavtalen kan ratifiseres umiddelbart etter at Stortinget har gitt sitt samtykke.

Spørsmål 14:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai sa justisministeren: »Jeg må si at hvis det eneste som sikrer personvernet i Schengen-sammenheng, var akkurat dette kontrollorganet her, da virker det ikke betryggende. Men det er jo faktisk en del andre foranstaltninger som skal gjøre at personvernet sikres. » Hvilke andre foranstaltninger henvises det til, og er det noen andre slike foranstaltninger som er viktigere enn kontrollorganet for SIS?

Svar:

       Etter regjeringens syn er de nasjonale foranstaltningene svært viktige. Nasjonal lovgivning og praktisering vil jo representere SIS i praksis. Som kjent er EU-landene bundet av EUs personverndirektiv og det er en forutsetning for å kunne tiltre samarbeidet at landene har en personvernlovgivning som er minst like streng som Europarådets personvernkonvensjon.

       Schengen-konvensjonen legger også rammer for hva som kan legges inn i SIS og den nærmere behandlingen av informasjonen.

       Se også svar på spørsmål 9 og 10.

Spørsmål 15, 16, 17:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9. mai sa Odd B Malme: « Derfor har man tatt artikkel 96 på CD-ROM, og den sendes da ut til ambassadene under meget strenge sikkerhetstiltak .... Så langt vi har fått informasjon rundt dette, føles denne distribusjonsmåten betryggende så langt. » Angående samme tema sa Justisministeren : « Jeg vil nå gå og se mer på det som er blitt sagt, og det eksempler som er kommet, og så vil jeg komme tilbake til Stortinget og si hva jeg mener om akkurat dette her ». Justisministeren sa også i et senere svar, men angående samme tema følgende: « Men jeg mener det ville være feil her å gå god for det ene eller andre praktiske opplegget. » Hvor mange ambassader og konsulater er det som mottar den delen av SIS som gjelder artikkel 96 på CD-ROM?

       Mener Justisministeren det er betryggende at den delen av SIS som gjelder artikkel 96 distribueres til Schengen-landenes ambassader på CD-ROM?

       Når er Justisministeren villig til å gå god for det praktiske opplegget som knytter seg til utveksling av data som ligger i SIS?

Svar:

       Spørsmålet om bruk av CD-ROM dreier seg om distribusjonsmetode. Generelt vil enhver distribusjonsløsning måtte vurderes opp mot det selvsagte krav om sikkerhet og stabilitet i bruk av informasjonen.

       Den norske observatørstatus i Schengen innebærer ikke at vi fra norsk side deltar i det operative Schengen-samarbeidet. Norge verken mottar eller sender opplysninger relatert til SIS, heller ikke på CD-ROM. Det er følgelig ikke i den nåværende situasjon aktuelt fra norsk side å delta i forsendelse og bruk av opplysninger lagret på CD-ROM.

       Vi har fått opplyst at det er tre av Schengen-landene som benytter seg av CD-ROM for å distribuere opplysninger lagret etter artikkel 96 i Schengen-konvensjonen. Dette dreier seg om Benelux-landene (Belgia, Nederland og Luxembourg), som distribuerer disse opplysningene på CD-ROM til noen av sine utenriksstasjoner til bruk ved visautstedelser. Disse tre landene har et tett samarbeid seg imellom. Det er Nederland som på vegne av alle tre land mottar opplysningene fra det nasjonale nederlandske SIS-kontoret i form av en datatape, og som fører opplysningene fra datatapen over på CD-ROM. Datatapen fraktes fysisk i en håndkuffert under bevoktning. Håndkufferten er konstruert slik at innholdet ødelegges dersom den forsøkes åpnet av en person som ikke er autorisert for dette. Når innholdet i datatapen er ført over til CD-ROM, blir CD-ROM-platene sendt til de aktuelle ambassader og konsulater som diplomatpost via kurertjenestene i de tre lands utenriksdepartementer. Forsendelse som diplomatpost innebærer at CD-ROM-platene sendes forseglet og med såkalt personlig kurer. Den person som er kurer har ikke adgang til å åpne forsendelsen, og det kontrolleres alltid ved ankomst at seglet ikke er brutt. Kureren har plikt til ikke å slippe forsendelsen av syne før den er overlevert til ambassaden eller konsulatet. Der oppbevares den etter strenge retningslinjer, som bl.a. innebærer at CD-ROM-platene holdes nedlåst i en safe når de ikke er i bruk, og at kun autorisert personell har tilgang til å bruke dem, og kun for de formål de er ment å skulle tjene. CD-ROM-platene distribueres en gang i måneden. Det er en spesiell destruksjonsprosedyre for plater som ikke lenger skal benyttes.

       Det er opp til hvert enkelt Schengen-land på bakgrunn av nasjonale regler å velge den distribusjonsmåte som er sikkerhetsmessig forsvarlig i det enkelte tilfelle. Norsk tilslutning til Schengen-samarbeidet vil bl.a. innebære at det igangsettes arbeid for å gjennomføre norsk tilknytning til SIS. Som ledd i dette arbeidet, vurderes ulike tekniske løsninger for hvorledes norske utenriksstasjoner skal få tilgang til de SIS-opplysninger de er forutsatt å ha etter Schengen-reglene når de skal behandle visumsøknader. Bruk av CD-ROM er en av flere mulige løsninger som i tiden fremover vil bli nærmere vurdert for enkelte av de norske utenriksstasjonene. Andre aktuelle løsninger innebærer at CD-ROM ikke vil bli benyttet.

Spørsmål 18:

       I Utenrikskomiteens åpne høring 9 mai sa Justisministeren at man har satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere behovet for gjennomføringsbestemmelser for fiskefartøy i forhold til Schengens regelverk. Videre ble det sagt at denne arbeidsgruppen skal være ferdig før Stortingets behandling av saken. Når vil denne arbeidsgruppen avslutte sitt arbeid, og når og på hvilken måte vil Stortinget bli orientert om arbeidsgruppens konklusjoner?

Svar:

       Arbeidsgruppen skal være klar med foreløpige konklusjoner før stortingsdebatten om Schengen finner sted 9. juni.

Spørsmål 19:

       Hvilken status vil arbeidsgruppens konklusjoner ha, når det vitterlig er eksekutivkomiteen som etter artikkel 3 i Schengen-avtalen tar avgjørelser på dette området?

Svar:

       Schengen-konvensjonen innholder regler om kontroll på ytre Schengen-grenser. Eksekutivkomiteen har fastsatt nærmere regler for så vidt gjelder kontroll av skipstrafikk, herunder fiskefartøy. Det vises til St.prp. nr. 42 (1996-1997) der reglene er nærmere beskrevet.

       Det er opp til det enkelte Schengen-land å finne frem til gode og praktiske ordninger for nasjonal gjennomføring av Schengen-reglene. Oppgaven til den interdepartementale arbeidsgruppen er å vurdere behovet for nærmere gjennomføringsbestemmelser i forhold til fiskefartøy og, innenfor rammen av Schengen-konvensjonen og de vedtak eksekutivkomiteen har fattet, å sikre at det ved anvendelse av Schengen-reglene ikke legges hindringer i veien for utøvelse av vanlig næringsaktivitet.

       For så vidt gjelder eventuelle nye regler som måtte bli vedtatt av eksekutivkomiteen på dette området, minner jeg om Samarbeidsavtalens artikkel 3 som slår fast at Norge og Island på uavhengig grunnlag beslutter om man vil godta beslutninger truffet i Schengen.

Spørsmål 20:

       Grete Faremo uttalte etter forhandlingene at « Norge har fått gjennomslag for alle krav i forhandlingene i Schengen ». I høringen overlot justisministeren til Berit Fosheim å svare på hvilke konkrete krav Faremo her sikter til. Fosheim svarte at gjennomslaget var kommet på de institusjonelle løsninger. Betyr dette at Norges eneste reelle gjennomslag i forhandlingene er at vi får lov å melde oss ut av Schengen dersom Eksekutivkomiteen gjør et vedtak vi er uenig i ?

Svar:

       Som det fremgår av samarbeidsavtalens innhold knytter den seg til hvilken tilslutningsform Norge skulle ha til Schengen-samarbeidet, ikke til Schengen-konvensjonens innhold. De viktigste punktene i avtalen er:

       Art. 2 som gir deltagelsesrett i alle Schengen-fora med møte- og forslagsrett, og der det også etableres en egen konsultasjonsordning for spørsmål som diskuteres i EU-sammenheng og som er relevante for Schengen-samarbeidet.

       Art. 3 som slår fast at Norge og Island på uavhengig grunnlag beslutter om man vil godta beslutninger truffet i Schengen.

       Art. 4 som fastslår at samarbeidet innenfor den nordiske passunion skal fortsette.

       Art. 6 som slår fast at avtalen ikke gjelder tollkontroll og

       Art. 10 som regulerer en gjensidig oppsigelsesadgang i tillegg til den som følger av at et vedtak i Eksekutivkomiteen ikke kan godtas.

Spørsmål 21:

       Hvor mange personer er registrert i Interpols databaser?

Svar:

       På forespørsel har Generalsekretariatet opplyst at det totale antall personer er 180.000. I AFS er det registrert ca 160.000 personer.

Spørsmål 22:

       I et svar til SVs Stortingsgruppe av 25.04.97 setter Justisministeren opp beregningene som Statens vegvesen bruker i sine nyttekostnader når f.eks. en trailer blir sittende i en time kø ved en kontrollstasjon. Er det noen forskjell på om biler og vogntog blir stående i passkontrollkø eller tollkontrollkø når det gjelder kostnader?

Svar:

       Ventetidskostnadene regnet i 1995-priser er av Statens Vegvesen beregnet til kr 272,10 for tunge biler og kr 84,50 for personbiler pr. time.

       Kostnadene vil selvsagt variere avhengig av hvor omfattende kontroll som utføres. For så vidt gjelder tollkontroll, er det utformet prosedyrer som gjør at den ordinære, kommersielle varetrafikk i liten grad blir oppholdt i tollkontroll ved grensepassering. Landeverts vareførsel i EU- og EØS-området går normalt under en transitteringsprosedyre som innebærer at man ved grensepassering kun avgir en grensepasseringsattest og således kan passere videre uhindret. Endelig tollbehandling og kontroll skjer ved ankomst til varemottakers hjemtollsted.

       Det er kun ved mistanke om ulovlig vareførsel at transportmidlene blir underlagt nærmere tollkontroll ved grensen.

       I motsetning til tollkontrollen skal passkontrollen skje ved grensekryssing. Transportmidlene kan bli oppholdt i passkontroll for å slippe inn i landet, men unngår tollkontroll på grunn av transitteringsprosedyren som nevnt. Dermed blir passkontrollen et vesentlig hinder for dagens varetransport.

II. Spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe.

Spørsmål 1:

       Justisministeren sa i høyringa 9. mai om vurderinga av grunnlovsspørsmåla i samband med Samarbeidsavtalen: « Det er klart det kan diskuteres. Jeg ser at man har etterlyst litt mer pro et contra i det som står om dette. Det vil bestandig være en vurderingssak ». Dei som har etterlyst dette, er m.a. dei tre høyringsinnkalla juristane Fredrik Sejersted, Ståle Eskeland og Eivind Smith. Statsråden sa også om utlevering til Stortinget av dei drøftingsnotat som er laga i departementet at « Jeg tror at vi i hvert fall bør si at vi må få en henstilling, og så skal vi vurdere dette ».

       På denne bakgrunnen ber ein statsråden om å oversende Stortinget alle skriftlege vurderingar departementet har utført eller innhenta frå UD (jf. svar på spørsmål tidlegare) omkring dei rettslege aspekta ved Grunnlovsspørsmåla Samarbeidsavtalen reiser?

Svar:

       Av prinsipielle grunner finner jeg det ikke riktig å utlevere de notater om grunnlovspørsmålene som ble utarbeidet i Justisdepartementets lovavdeling i forbindelse med samarbeidsavtalen med Schengen-landene. Notatene er utarbeidet som interne dokumenter til bruk for saksforberedelsen i Justisdepartementets politiske ledelse, og ikke med sikte på offentliggjøring.

       Jeg føyer til at jeg gjerne bidrar til å belyse forholdet til Grunnloven gjennom svar på spørsmål fra komiteens medlemmer, og viser i så måte blant annet til mine svar på spørsmål 7, 8, 10, 16 og 21 nedenfor.

Spørsmål 2, 3, 4, 5 og 6:

       Politiinspektør Odd Malme sa på høyringa 9. mai dette: « Derfor har man tatt artikkel 96 på CD-rom, og den sendes da ut til ambassadene under meget strenge sikkerhetstiltak... »

       Artikkel 96 er heimel for registrering av nesten 90% av alle persondata i SIS. Statsråden ville ikkje svara på om regjeringa ikkje har innvendingar mot ein slik praksis. Korleis skjer denne distribusjonen av persondata?

       Til kor mange og kva for ambassadar og konsulat vert CD-ROM-platene distribuerte?

       Korleis vert gamle versjonar av platene tekne vare på?

       Korleis vert produksjonen av platene, distribusjonen, bruken av opplysningane og oppbevaring av platene kontrollert, og kven har ansvaret for kontrollen?

       Har regjeringa innvendingar mot ein slik praksis, og korleis vurderer statsråden at personvernet vert respektert?

Svar:

       Den norske observatørstatus i Schengen innebærer ikke at vi fra norsk side deltar i det operative Schengen-samarbeidet. Norge verken mottar eller sender opplysninger relatert til SIS, heller ikke på CD-ROM. Det er følgelig ikke i den nåværende situasjon aktuelt fra norsk side å delta i forsendelse og bruk av opplysninger lagret på CD-ROM.

       Vi har fått opplyst at det er tre av Schengen-landene som benytter seg av CD-ROM for å distribuere opplysninger lagret etter artikkel 96 i Schengen-konvensjonen. Dette dreier seg om Benelux-landene (Belgia, Nederland og Luxembourg), som distribuerer disse opplysningene på CD-ROM til noen av sine utenriksstasjoner til bruk ved visautstedelser. Disse tre landene har et tett samarbeid seg imellom. Det er Nederland som på vegne av alle tre land mottar opplysningene fra det nasjonale nederlandske SIS-kontoret i form av en datatape, og som fører opplysningene fra datatapen over på CD-ROM. Datatapen fraktes fysisk i en håndkuffert under bevoktning. Håndkufferten er konstruert slik at innholdet ødelegges dersom den forsøkes åpnet av en person som ikke er autorisert for dette. Når innholdet i datatapen er ført over til CD-ROM, blir CD-ROM-platene sendt til de aktuelle ambassader og konsulater som diplomatpost via kurertjenestene i de tre lands utenriksdepartementer. Forsendelse som diplomatpost innebærer at CD-ROM-platene sendes forseglet og med såkalt personlig kurer. Den person som er kurer har ikke adgang til å åpne forsendelsen, og det kontrolleres alltid ved ankomst at seglet ikke er brutt. Kureren har plikt til ikke å slippe forsendelsen av syne før den er overlevert til ambassaden eller konsulatet. Der oppbevares den etter strenge retningslinjer, som bl.a. innebærer at CD-ROM-platene holdes nedlåst i en safe når de ikke er i bruk, og at kun autorisert personell har tilgang til å bruke dem, og kun for de formål de er ment å skulle tjene. CD-ROM-platene distribueres en gang i måneden. Det er en spesiell destruksjonsprosedyre for plater som ikke lenger skal benyttes.

       Det er opp til hvert enkelt Schengen-land på bakgrunn av nasjonale regler å velge den distribusjonsmåte som er sikkerhetsmessig forsvarlig i det enkelte tilfelle. Norsk tilslutning til Schengen-samarbeidet vil bl.a. innebære at det igangsettes arbeid for å gjennomføre norsk tilknytning til SIS. Som ledd i dette arbeidet, vurderes ulike tekniske løsninger for hvorledes norske utenriksstasjoner skal få tilgang til de SIS-opplysninger de er forutsatt å ha etter Schengen-reglene når de skal behandle visumsøknader. Bruk av CD-ROM er en av flere mulige løsninger som i tiden fremover vil bli nærmere vurdert for enkelte av de norske utenriksstasjonene. Andre aktuelle løsninger innebærer at CD-ROM ikke vil bli benyttet. Ved vurderingen av distribusjonsløsning vil det bli lagt vekt på sikkerhet og stabilitet i bruk av informasjonen.

Spørsmål 7 og 8:

       I den svenske promemoriaen om Schengen (Ds 1997:38) heiter det på s. 74 at « De rättigheter og skyldigheter som de polismän som utövar övervaking och forföljande här i landet har enligt artikel 40 og 41 till stor del är sådana att deras verksamhet bør betraktas som myndighetsutövning här ». Vurderer statsråden tilsvarande i Noreg som utøving av politimyndigheit?

       Dersom det er nokon skilnad mellom svensk og norsk rett som tilseier ulik vurdering av spørsmålet i nr. 7, kva for skilnader er det?

Svar:

       Begrepet myndighetsutøving er et grunnleggende begrep i offentlig rett, og brukes i forskjellige sammenhenger. Som eksempel kan vises til forvaltningslovens definisjon av begrepet vedtak, jf forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Hva som regnes som myndighetsutøving, kan i noen grad variere med den rettslige sammenheng begrepet står i. Det er da enda klarere at det kan forekomme ulikheter når begrepet brukes i forskjellige lands rett.

       Etter den svenske regeringsformen 10 kap 5 § fjerde ledd kan riksdagen bare med 3/4 flertall samtykke i at « rättskipnings- eller förvaltningsuppgift » som « innefattar ... myndighetsutvvning » overlates til bl a en annen stat. Schengen-konvensjonen artikkel 40 og 41 innebærer for Sveriges del at finsk og norsk politi vil få visse beføyelser på svensk territorium. Det fremgår av departementspromemoriaen Ds 1997:38 s 74 at man har betraktet en stor del av beføyelsene etter Schengen-konvensjonen som « myndighetsutvvning », slik at den nevnte bestemmelsen i regeringsformen får anvendelse.

       Etter norsk statsforfatningsrett stiller spørsmålet seg noe annerledes. Grunnloven gjør ikke bruk av begrepet myndighetsutøving, og etter konstitusjonell praksis er det på det rene at Grunnloven § 1 og 26 gir en viss adgang for Norge til å slutte seg til en traktat som sikter på å la andre staters myndigheter få utøve visse beføyelser på norsk territorium. Denne adgangen vil foreligge - innenfor begrensede rammer - når traktatbestemmelsen har preg av gjensidig, praktisk samarbeid mellom stater om forhold med tilknytning til begge stater. For forholdet til Grunnloven synes det således å være uten betydning om politiets beføyelser etter Schengen-konvensjonen artikkel 40 og 41 bør klassifiseres som myndighetsutøving eller ikke.

       Grensetollsamarbeidet med Sverige bygger på denne forståelsen av Grunnloven, jf St.prp. nr. 24 (1959-1960). I vedlegg 2 til proposisjonen er det inntatt en betenkning av professor Castberg, der det bl a heter: « Efter min mening er grunnlovens § 1 ikke til hinder for at visse spesielle, begrensede myndighetsfunksjoner utøves med traktatmessig hjemmel av en annen stats myndighetsorganer innen den norske stats område. »

       Regjeringen anser den rett til observasjon og forfølgelse på norsk territorium som Schengen-konvensjonen artikkel 40 og 41 etter omstendighetene kan gi polititjenestemann fra en annen stat, for å ligge innenfor de rammer som er beskrevet ovenfor.

Spørsmål 9:

       Legg Statsråden opp til at Noreg i bilaterale avtalar med Sverige og Finland skal tillata utanlandske politimenn å pågripe mistenkte, slik den svenske regjeringa legg opp til, jf. Ds 1997:38 s. 70?

Svar:

       Regjeringen vil avgi slik erklæring som omhandlet i proposisjonen s. 31. Det innebærer at det i praktiseringen av konvensjonens art. 41 ikke legges tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgingsretten, at det forfølgende politi skal ha adgang til å pågripe den forfulgte og at forfølging kan skje for alle overtredelser som kan medføre utlevering.

       Dette er for øvrig i tråd med gjeldende praksis mellom de nordiske land.

Spørsmål 10:

       I Finland krevst 2/3 fleirtal for medlemskap i Schengen. Grunnlova stiller krav om det. Statsråden har tidlegare oversendt Riksdagsordning § 69 og Grunnlova § 1 og § 2 som dei relevante heimlane. Den finske § 1 er i sitt innhald særs lik den norske § 1. Kva er det som gjer at statsråden kjem fram til ei anna tolking enn sin finske kollega?

Svar:

       Generelt kan sies at de finske grunnlovene (Regeringsformen og Riksdagsordningen) må forstås på bakgrunn av forhistorie, praksis og tolkingstradisjon i Finland, som meget vel kan atskille seg fra den norske. Den finske regeringsformen 1 § lyder: « Finland är en suverän republik, vars konstitution er fastställd genom denna regeringsform och övriga grundlagar. »

       Fortolkningen av den norske Grunnloven må skje under hensyntaken til praksis og tolkingstradisjon i Norge. Hvordan utenlandske grunnlover blir fortolket i de respektive land, har prinsipielt liten betydning for forståelsen av den norske Grunnloven selv om bestemmelsenes ordlyd ligger nær hverandre.

Spørsmål 11:

       Det er sett ned ei arbeidsgruppe for å drøfta kva for regelverk som gjeld for kryssing av yttergrenser med m.a. fiskefartøy. Er det fleire område innanfor Schengen-konvensjonen der regelverket er så uklårt at det er aktuelt å utgreia det nærare?

Svar:

       Schengen-samarbeidet er praktisk og dynamisk i sin form. Det vil derfor til enhver tid foretas utredninger om den nærmere praktisering av Schengen-konvensjonen. Det skjer i Schengens arbeidsgrupper, i nordisk sammenheng - f.eks. om politisamarbeidet og i spørsmål knyttet til grensekontroll og innreisebetingelser (f.eks. innenfor Nordisk Utlendingsutvalg) - og nasjonalt.

Spørsmål 12:

       I samarbeidsavtalens artikkel 5 heiter det at avtalen ikkje gjeld for Svalbard. Når Svalbard vert liggande utanfor Schengen-området, kva for reglar for utreisekontroll, innreisekontroll, passplikt vil gjelde for reiser til og frå Svalbard?

Svar:

       Hovedgrunnen til at Svalbard ikke omfattes er at etter Svalbardtraktaten har traktatpartene lik adgang til øygruppen. Norsk utlendingslovgivning gjelder derfor heller ikke på Svalbard. Samarbeidsavtalen vil ikke innebære vesentlige endringer i de rutiner som praktiseres i dag.

Spørsmål 13:

       Kva tid vil regjeringa ratifisera Samarbeidsavtalen dersom Stortinget gjev samtykke til ratifikasjon?

Svar:

       Regjeringen tar sikte på at Samarbeidsavtalen kan ratifiseres umiddelbart etter at Stortinget har gitt sitt samtykke.

Spørsmål 14:

       Under høyringa 9. mai sa statsråden: « Nå er det i offentlighetsloven noe jeg faktisk mener er ganske viktig, og det er at en del organinterne dokument ikke skal gis innsyn i » (vår utheving). Kva for heimel i Offentlegheitslova nyttar statsråden som grunnlag for dette synet?

Svar:

       Hjemmelen for å avslå innsyn i dokumenter som Justisdepartementet har utarbeidet for sin egen interne saksforberedelse under arbeidet med St.prp. nr. 42 (1996-1997) er offentlighetsloven § 5 første ledd.

Spørsmål 15:

       I høyringa 9. mai hevda ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer at gjennomføringa av den nordiske miljøvernkonvensjon, underteikna i 1974, var « et klart eksempel på et nytt felt, at hovedanbefalingen ikke er uttrykk for et bindende statsrettslig synspunkt ». Backer sa at « etter at ratifikasjonen hadde funnet sted med samtykke fra Stortinget, fremmet man forslag om de nødvendige lovendringer, som ble vedtatt gjennom egen lov i 1976 ». Av St.prp. nr. 2 (1974-1975) går det klårt frem at det ikkje var påvist behov for naudsynte lovgjevingstiltak, og lovproposisjon ( Ot.prp. nr. 22 (1975-1976) ) legg til grunn at lovfestinga skjer av andre grunnar (for å gje konvensjonen « tilstrekkelig tyngde »). Meiner statsråden at gjennomføringa av den nordiske miljøvernkonvensjonen tener som døme for den framgangsmåten statsråden legg opp til i Schengen-saka?

Svar:

       Om dette spørsmålet viser jeg til særskilt brev i dag til Utenrikskomiteen. For ordens skyld nevner jeg at den aktuelle stortingsproposisjon var St.prp. nr. 22 (1974-1975), og den aktuelle lovproposisjon Ot.prp. nr. 30 (1975-1976) .

Spørsmål 16:

       Kan statsråden dokumentera praksis for tidspunkta for Stortingets samtykke til ratifisering, sjølve ratifiseringa og lovvedtak som har vore naudsynte pga. ratifiseringa i traktatsaker etter NOU 1972:16?

Svar:

       Det er ikke mulig innenfor den tidsfrist som er satt, å gi noen sikker og fullstendig oversikt over praksis siden 1972 i samtlige traktatsaker som kan ha gitt grunnlag for lovendring. Man legger til grunn at i de fleste sakene har regjeringen fremmet proposisjon om ratifikasjonssamtykke og nødvendige lovendringer samtidig eller omtrent samtidig. Det er samtidig noen saker hvor man ikke har forholdt seg slik, men sørget for de nødvendige lovendringer etter at traktaten var ratifisert. Jeg viser til følgende eksempler på at lovendringene er vedtatt etter ratifikasjon:

1)

EØS-avtalen ble ratifisert 19 november 1992 i henhold til Stortingets samtykke gitt ved vedtak 16 oktober 1992, jf St.prp. nr. 100 (1991-1992) og Innst.S.nr.248 (1991-1992). Ratifikasjonen omfattet både EØS-avtalens hoveddel, protokoller og vedlegg om EØS-relevante deler av EFs avledete regelverk. De nødvendige lovendringer for å gjennomføre det avledete regelverk som er nedfelt i EØS-avtalens vedlegg, ble i enkelte tilfeller foreslått og vedtatt på et senere tidspunkt. Fra Justisdepartementets sakområde pekes det særlig på Ot.prp. nr. 4 (1995-1996) om lov om endringer i lov 4 juni 1976 nr 59 om aksjeselskaper m v (EØS-tilpasning), jf proposisjonen s 3 og 6. Proposisjonen ble fremmet 27 oktober 1995 på bakgrunn av Stortingets tilbakesending av Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) , og lovforslaget ble sanksjonert som lov 22 desember 1995 nr 80 .

2)

Avtalen om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble ratifisert i desember 1994 etter Stortingets samtykke 30 november 1994, jf St.prp. nr. 65 (1993-1994) og Innst.S.nr.43 (1994-1995). De nødvendige lovendringer på immaterialrettens område, jf St.prp. nr. 65 (1993-1994) s *169, ble foreslått i Ot.prp. nr. 73 (1995-1996) , fremmet 6 september 1996, og vedtatt som lov 20 desember 1996 nr 104. Det fremgår av St.prp. nr. 65 (1993-1994) s *167 flg at det også ville bli nødvendig med endringer i enkelte andre lover, og om en påkrevd endring i lovgivningen om offentlige innkjøp ble det sagt at den «skal være gjennomført innen Avtalens ikrafttredelse 1. januar 1996 » (s *170).I Innst.S.nr.43 (1994-1995) fremgår det av sammendraget av proposisjonen (s 13) at det vil være nødvendig med visse lovendringer. Flertallet uttrykker at det har merket seg regjeringens omtale av bl a de juridiske forhold knyttet til oppfølgingen av avtalen, og har ingen merknader til dette (s 17). Forslag om endringer i lov 27 november 1992 nr 116 om offentlige anskaffelser m v ble fremmet 17 november 1995 som Ot.prp. nr. 11 (1995-1996) og vedtatt ved lov 15 mars 1996 nr 15. Forslag om endringer i lov 27 november 1992 nr 117 om offentlig støtte ble fremmet 22 mars 1996 som Ot.prp. nr. 39 (1995-1996) og vedtatt ved lov 19 juli 1996 nr 59.

3)

Konvensjon om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen (kjemivåpenkonvensjonen) ble ratifisert 7 april 1994 i henhold til Stortingets samtykke 9 juni 1993, jf St.prp. nr. 77 (1992-1993) og Innst.S.nr.186 (1992-1993). Konvensjonen ble gjennomført i norsk rett ved lov 6 mai 1994 nr 10 og lov 23 juni 1995 nr 35, jf Ot.prp. nr. 25 (1993-1994) og Ot.prp. nr. 43 (1994-1995) .

4)

De forente nasjoners havrettskonvensjon 10 desember 1982 ble ratifisert 24 juni 1996 i henhold til Stortingets samtykke 11 juni 1996, jf St.prp. nr. 37 (1995-1996) og Innst.S.nr.227 (1995-1996). Konvensjonen ble gjennomført i norsk rett ved lov 28 juni 1996 nr 39 og lov 19 juli 1996 nr 57, jf henholdsvis Ot.prp. nr. 37 (1995-1996) og Ot.prp. nr. 42 (1995-1996) . Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 42 (1995-1996) uttalte Justiskomiteen - i tilknytning til uttalelser i proposisjonen - i Innst.O.nr.67 (1995-1996) s 2: « Komiteen har merket seg at havrettskonvensjonen vil være bindende for Norge 30 dager etter at ratifikasjonsdokumentet er inngitt. De nødvendige endringer i straffelovgivningen må da være gjennomført. »

5)

For så vidt gjelder behandlingen av spørsmålet om ratifikasjon av en konvensjon om erstatningsansvar som følge av undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske mineralforekomster, inngått i London 1 mai 1977, jf St.prp. nr. 146 (1978-1979) og Innst.S.nr.146 (1979-1980), vises det til særskilt brev til Utenrikskomiteen.

Spørsmål 17:

       Kan statsråden setja opp eit samla oversyn over alle dei lovendringar og forskriftsendringar gjennomføring av Samarbeidsavtalen krev?

Svar:

       Det er gjort rede for hvilke lov- og forskriftsendringer som er nødvendige under omtalen av det enkelte samarbeidsområde i proposisjonens kap. 5. Vedlagt følger en samlet oversikt. Etter mitt syn dreier dette seg om mindre justeringer.

       I proposisjonens kap 5 er det under hvert avsnitt gjort rede for forholdet til gjeldende rett og praksis - her fremgår de nødvendige lovendringer samt alle forskriftsendringer av betydning. Her gis en oversikt:

Lovendringer

-	Utlendingsloven § 27 vil måtte endres for å fange opp enkelte nye innreisevilkår

-	Utlendingsloven § 25 må endres for å inkludere lufthavntransittvisum

-	Utlendingsloven § 46 må endres slik at det går frem at transportøransvaret også gjelder busstransportører

-	Det må innføres hjemmel i utlendingsloven for å tilbakeføre asylsøker som har endelig avslag i et annet Schengen-land.

-	Det må også innføres hjemmel (alternativt konsesjon fra Datatilsynet )for utveksling av individuell informasjon etter Schengen-konv. art 38.

-	Våpenloven § 10 bør endres til skal-regel mht. tilbakekall av våpenkort når innehaveren ikke er er edruelig og pålitelig eller uskikket.

-	Utleveringsloven § 24 nr. 3 må endres slik at det fremgår at man ikke kan avslå begjæringer om ransaking og beslag iht. utleveringsloven § 4-4

-	Straffeloven § 12 a annet ledd må endres for å fjerne unntaket om negativ rettskraft

-	Utleveringsloven § 5 må endres for å fange opp den erklæring Norge har avgitt om at forbehold til terrorismekonvensjonen art 13 ikke skal gjelde i forhold til Schengen-land.

-	Utleveringsloven må også endres for å fange opp forenklede rutiner etter Schengen-konvensjonen art. 66 når samtykke foreligger.

       Avslutningsvis nevnes at opprettelse av SIS vil kunne skje innen rammene av gjeldende rett. Saken er imidlertid prinsipielt viktig, og det legges derfor opp til at reglene om den nasjonale delen av SIS gis i egen lov.

Forskriftsendringer

-	Utlendingsforskriften § 87 må endres for å fange opp rutinemessig utgående passkontroll

-	Utlendingsforskriften må endres slik at det går frem at tredjelandsborgere som har gyldig oppholdstillatelse i Schengen unntas fra visumplikt

-	Våpenforskriften bør endres slik at det fremgår at dispensasjon fra alderskravet bare kan gis når behovet er jakt eller konkurranseskyting.

Spørsmål 18:

       EU vedtok i 1995 ei felles haldning om å tolka flyktningomgrepet i Genèvekonvensjonen slik at den som flyktar frå ikkje-statlege undertrykkjarar ikkje skal vera flyktning. Med Samarbeidsavtalen vert hovudregelen at asylsøkjarar skal avvisast utan å få søknaden realitetsprøvd når dei alt er endelig avvist i eit anna Schengen-land. Kva vil dette få å seia for Noregs praktisering av flyktningomgrepet?

Svar:

       Når det gjelder spørsmålet om flyktningstatus etter Genèvekonvensjonen for personer som flykter fra ikke-statlige forfølgere varierer praksis noe mellom de ulike EU-landene. EUs felles holdning av 23. november 1995 gir rom for en mer restriktiv praktisering av flyktningbegrepet enn det som f.eks. er Sveriges syn. Også andre EU-land er imidlertid på linje med Sverige i dette spørsmålet. Forholdet er ellers at også andre Schengen-land i sine lovverk har beskyttelsesmekanismer for beskyttelsestrengende som anses å falle utenfor flyktningbegrepet, ikke ulikt den norske ordningen med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

       Den norske praktiseringen av flyktningbegrepet er for tiden under gjennomgang med sikte på å foreta en liberalisering. Praksis i andre land, og da særlig de nordiske, er et av flere hensyn som inngår i denne sammenhengen, ved siden av f.eks. råd og innspill fra UNHCR. Når det gjelder spørsmålet om tilbakeføring av asylsøkere som alt har fått endelig avslag i annet Schengen-land er utgangspunktet etter konvensjonen (artikkel 29 nr. 3) at bare et land skal være ansvarlig for søknaden. Enhver konvensjonspart bevarer imidlertid retten til, av særlige grunner, herunder spesielt den nasjonale lovgivning, å behandle en asylsøknad selv om ansvaret for behandlingen i utgangspunktet påhviler en annen konvensjonspart (artikkel 29 nr. 4). Det forhold at søkeren alt har fått endelig avslag på sin asylsøknad i den (i utgangspunktet) ansvarlige Schengen-stat gir ikke i seg selv søkeren noen rett til å få prøvet saken sin på nytt i Norge. I den utstrekning man vil stå overfor tilfeller der den (i utgangspunktet) ansvarlige Schengen-stat generelt sett fører en klart strengere asylpolitikk i relasjon til den aktuelle gruppen, vil dette kunne være et relevant moment i vurderingen av hvorvidt Norge likevel skal påta seg ansvaret for ny behandling av søknaden.

Spørsmål 19:

       Statsråden sa under høyringa at JSA ikkje fungerar tilfredstillande. Korleis meiner statsråden at JSA bør fungera?

Svar:

       Jeg påpekte i høringen at det er litt ulike synspunkter i de forskjellige land på hvor godt eller dårlig dette kontrollorganet fungerer. Jeg uttalte meg derfor ikke på en slik måte som fremgår av spørsmålet.

       JSA er et uavhengig kontrollorgan. Det er derfor først og fremst organet selv som må ta stilling til hvordan det best kan fungere. Under høringen av Datatilsynets direktør Georg Apenes 5. mai kom det imidlertid frem en bekymring for organets ressurssituasjon. Etter regjeringens syn bør JSA sikres tilstrekkelige ressurser til at det kan fungere effektivt.

Spørsmål 20:

       Under høyringa 9. mai kom det fram at Schengen-sekretariatet har sekretariatsfunksjon også for JSA. Korleis vert uavhengigheita til JSA likevel sikra?

Svar:

       Man er ikke kjent med at JSA har uttrykt noen form for betenkeligheter ved å nytte Schengen-sekretariatet til rent praktisk bistand. Dette sekretariatet har forøvrig først og fremst ansvaret for tekniske støttefunksjoner, som tilrettelegging av møter, tolking og oversettelser, også i Schengen-sammenheng. Det skulle derfor ikke være grunn til å  trekke JSAs uavhengighet i tvil av denne grunn.

Spørsmål 21:

       Juridiske ekspertar som Torkel Opsahl og Johs Andenæs hevda i 1967 i samband med eventuell assosiering med EF at Grunnlova ikkje opnar for den type tilknyting, sjølv om det berre bind staten folkerettsleg. Trass i ordlyden i § 93 annet ledd skriv Opsahl at: « en slik folkerettslig plikt overfor en organisasjon Norge ikke er med i, ville være noe nytt. Den kunne etter min mening heller ikke stiftes ved vanlig traktat etter Grunnloven § 26, med mindre plikten var av uvesentlig betydning ». Meiner statsråden at Samarbeidsavtalen er av « uvesentlig betydning »?

Svar:

       Den siterte uttalelse fra professor Torkel Opsahl (i hans betenkning inntatt i Dok.nr.10 (1966-1967) s 17 flg) tar som kjent sikte på en annen situasjon enn den som er til vurdering når det gjelder samarbeidsavtalen med Schengen-landene. Når man legger til grunn at Schengen-konvensjonen og samarbeidsavtalen ikke innebærer noen organisasjon, følger det uten videre at man er utenfor den situasjon professor Opsahl tok sikte på med det siterte utsagnet. Det pekes ellers på at Norge i henhold til samarbeidsavtalen er med i beslutningsprosessen i Schengen-samarbeidet og deltar på like fot med konvensjonsstatene i drøftelsene, unntatt i avstemningene. Det vises videre til at Norge etter samarbeidsavtalen artikkel 3 ikke blir bundet av avstemningsresultatet, som følgelig ikke er nok til å etablere en folkerettslig plikt for Norge. Også dette gjør at man ikke kan se at det siterte utsagnet kan anvendes på den foreliggende sak.

Spørsmål 22:

       Korleis meiner statsråden Stortinget bør informerast og konsulterast om Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Stortinget vil i utgangspunktet bli orientert ved spørsmål om lovendringer, budsjett og på andre måter, i tråd med vår konstitusjon. I den utstrekning det skulle være behov for ytterligere informasjons- og konsultasjonsordninger, er det først og fremst Stortinget selv som må legge premissene for disse. Regjeringen vil selvsagt samarbeide om best mulige ordninger.

Spørsmål 23:

       Om utsetjingsspørsmålet sa statsråden i høyringa 9. mai: « Som kjent brukes høstsesjonen først og fremst til budsjettbehandling, og sannsynligheten for at en behandling ikke kan skje før våren 1998 er derfor stor. Det vil etter mitt syn kunne forsinke de praktiske tilrettelegginger som må til for at dette skal kunne tre i kraft. » Meiner Statsråden det er uråd for Utanrikskomiteen å sluttbehandla Schengen-proposisjonen hausten 1997 pga budsjettbehandlinga?

Svar:

       Uttalelsen var basert på en alminnelig erfaring om Stortingets arbeidssituasjon i høstssesjonen. Det er selvsagt bare Utenrikskomiteen selv som kan vurdere hvorvidt det kunne vært praktisk mulig å foreta sluttbehandlingen av Schengen-proposisjonen høsten 1997.

E. Spørsmål av 16. mai 1997 fra utenrikskomiteen til utenriksministeren og utenriksministerens svar av 20. mai 1997.

Spørsmål fra Høyres stortingsgruppe.

Spørsmål:

       I forbindelse med behandlingen av Schengen-avtalen i Stortinget har enkelte jurister hevdet at norsk statsrett ikke tillater ratifikasjon av en internasjonal avtale før alle de nødvendige lovendringer er vedtatt av Stortinget og sanksjonert i Statsråd.

       En ønsker en beskrivelse av hvorvidt ratifisering av EØS-avtalen fulgte dette prinsippet, og av hvorledes oppdateringen av EØS-avtalen vurderes i forhold til dette?

Svar:

       Jeg viser til brev av 20. ds., bilagt et spørsmål av 16. ds. fra Høyres Stortingsgruppe, om alle nødvendige lovendringer var vedtatt av Stortinget og sanksjonert i Statsråd før EØS-avtalen ble ratifisert, og om denne prosedyren også følges for EØS-komiteens beslutninger om endringer i EØS-avtalen.

       EØS-avtalen ble for Norges del ratifisert den 19. november 1992. Et fåtall lovendringer som skulle gjennomføre forpliktelser Norge hadde oppnådd overgangsperioder for, var ikke vedtatt av Stortinget på tidspunkter for ratifikasjon. Øvrige forpliktelser var da vedtatt, men ikke sanksjonert i Statsråd.

       Når det gjelder EØS-komiteens beslutninger om endringer i EØS-avtalen, pålegger EØS-avtalens artikkel 103 den enkelte part i avtalen å gjennomføre de forfatningsrettslige prosedyrer som måtte være nødvendig i forbindelse med en slik beslutning, innen 6 måneder etter at beslutningen er truffet. I motsatt fall risikerer man suspensjon av de deler av et vedlegg i EØS-avtalen som berøres av den angjeldende beslutning.

       Slike beslutninger behandles i Norge som traktatsaker. Stortingets samtykke må derfor innhentes for beslutninger som krever lov- eller annet stortingsvedtak, eller som forøvrig er av særskilt viktighet (jr. Grunnlovens § 26).

       I St.prp. nr. 100 (1991-1992) om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde ble artikkel 103 og forholdet til Stortinget omtalt på side 325 som følger: « Avtalens artikkel103 forutsetter at et vedtak i EØS-komiteen først kan bli bindende for vedkommende part når « forfatningsrettslige krav er oppfylt ». Det vil for Norges vedkommende si når Stortinget har gitt sitt samtykke. »

       I de Stortingspropisjoner om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger som hittil har vært fremlagt, har man formulert seg som følger mht. tidspunktet for meddelelse ihht. avtalens artikkel 103: « I samsvar med EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1, (....) meldingar frå partane om at dei forfatningsmessige krava er oppfylde. For Noreg kan dette fyrst gjerast etter at Stortinget har gjeve samtykke etter reglane i § 26 andre leden i Grunnlova. » (fra St.prp. nr. 5 (1995-1996). Man har altså kun knyttet tidspunktet for meddelelse (samme virkning som ratifikasjon) til Stortingets vedtak om samtykke, ikke til at de nødvendige interne gjennomføringsvedtak (i form av lovvedtak) er truffet.

       I tråd med dette har man fulgt den praksis å meddele EØS-komiteen at de forfatningsrettslige krav er oppfylt for at en beslutning kan bli bindende for Norge, etter at Stortinget har gitt sitt samtykke, uavhengig av om det nødvendige lov- eller beslutningsvedtak er fattet.

       Utgangspunktet er at Stortinget alltid må anses bundet til å følge opp internasjonale forpliktelser som det har samtykket i at en fra norsk side skal påta seg, og det sentrale fra en statsrettslig synsvinkel må da være at proposisjonen om samtykke gir tilstrekkelig informasjon om de internrettslige konsekvenser. Kravet til eventuelle gjennomføringsvedtak før ratifikasjon må derfor anses som en ordensregel eller anbefaling. Det vises her til Frede Castberg, Norges Statsforfatning, 3. utgave 1964, Del I, s. 119 (« Denne regel (....) er ikke alltid blitt strengt etterlevet. »), som dessuten ser ut til å mene at regelen gjelder bare for traktater som krever lovendringer. Det vises også til Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge, 7. utgave 1990, s. 307 (« Dersom traktaten forutsetter ny lov, er den vanlige fremgangsmåte (....) ») (understrekningen er foretatt av meg).

       Jeg viser forøvrig også til svar fra Justisministeren på spørsmål 12 fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.