Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Arne Haukvik, viser til Stortingets forretningsorden § 16 hvor det fremgår at et komitévedtak er gyldig når 3/5 av medlemmene har vært tilstede og stemt. Flertallet vil understreke at det ikke er uvanlig at enkelte partigrupper ikke ønsker behandling av enkeltsaker, men at vanlige demokratiske spilleregler tilsier at man bøyer seg for et flertall. Flertallet viser også til at det har blitt avholdt høringer i komiteens regi og at dokumentene fra ulike organisasjoner har vært tilgjengelig for alle i komiteen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad finner det kritikkverdig at St.meld. nr. 47 (1996-1997) Kunstnarane ble oversendt Stortinget til behandling så sent som i mai, etter at familie-, kultur-, og administrasjonskomiteen allerede hadde måttet utsette behandlingen av flere store saker til neste Storting. Disse medlemmer vil sterkt kritisere at et flertall i komiteen, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og representanten Arne Haukvik, presset igjennom en behandling av kunstnermeldingen i inneværende stortingssesjon. Denne meldingen skal danne grunnlaget for kunstnerpolitikken i mange år framover. En behandling av kunstnermeldingen i tidsnød, uten at komiteen har hatt anledning til å sette seg grundigere inn i kunstens og kunstnernes vilkår i samfunnet, er ikke egnet til å yte saken rettferdighet.

       Komiteens medlem Roy N Wetterstad har ikke tatt del i komiteens behandling av kunstnermeldingen. Det vises til at behandlingen er presset gjennom mot stemmene til Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og dette medlem, etter at en rekke andre viktige saker var blitt utsatt på grunn av sterkt arbeidspress for Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen. Kunstnermeldingen er trolig en enkel sak for de grupperinger som bare skal « applaudere » Regjeringens forslag eller foreslå ytterligere offentlige tiltak eller økte tilskudd. Dette medlem har derimot et annet ideologisk utgangspunkt enn dem som forsvarer den tradisjonelle understøttelsespolitikken. Det vil ligge svært mye arbeid i en sak som denne når man skal skissere en kunstnerpolitikk basert på et liberalt kultursyn, som tar utgangspunkt i at det offentlige skal spille en langt mindre dominerende rolle i forhold til kunsten og kunstnerne. Dette medlem har som uavhengig representant heller ikke den sekretær- og rådgiverbistand som partigruppene i Stortinget henter hjelp fra.

Kunst og samfunn

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler Regjeringens syn som kommer til uttrykk gjennom følgende i stortingsmeldingen « For å kunna ha eit levande, utfordrande kunstliv som gjev rom for mangfald og nyskapning, har staten eit klart ansvar for å skapa rammevilkår som gjer det mogleg for kunstnarar å væra yrkesaktive ». Samtidig vil disse medlemmer også gi sin støtte til at selv om staten gjennom flere ordninger er en svært viktig økonomisk aktør, vil det alltid være slik at staten og det offentlige bare er en av flere aktører.

       Disse medlemmer er også enig i at det aldri vil bli slik at den statlige innsatsen på feltet vil kunne inneholde en automatisk vekst etter hvor stor tilveksten av kunstnere er, og viser også til St.meld. nr. 61 (1991-1992) Kultur i tiden, hvor kunsten og kunstneres rolle i samfunnet er vurdert.

       Disse medlemmer vil peke på at de statlige tiltakene skal være redskap som skal sikre den enkelte og samfunnet tilgang til og møte med kunst. Samtidig skal de også gjøre det mulig å ha et levende kunstliv som gir rom for mangfold og nyskaping.

       Disse medlemmer viser til at flere av de konkrete forslagene i meldingen knytter seg til utvidede innkjøpsordninger og prosjektstøtte som tar sikte på å ivareta en kunstnerpolitikk som styrker bruken av kunst ved å gi oppgaver og oppdrag til kunstnerne. Disse medlemmer vil videre peke på at stipend i stor grad er prosjektrettede ordninger. Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig i denne sammenheng å vise til de forestående omlegginger av ordningen med utsmykking av offentlige bygg, som står omtalt på sidene 44 og 45 i meldingen. Dette er etter disse medlemmers syn en endring som vil innebære en sterk økning i offentlige oppdrag til billedkunstnere og kunsthåndverkere.

       Disse medlemmer viser til at stortingsmeldingen legger opp til følgende strategi i den fremtidige kunstnerpolitikken:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik vil peke på at en rekke relevante organisasjoner og institusjoner har funnet grunn til å henvende seg til Stortingets familie-, kultur-, og administrasjonskomite fordi de ikke har vært kontaktet eller vært brukt som høringsinstanser i forbindelse med St.meld. nr. 47 (1996-1997) - Kunstnarane. Denne kunstnermelding får derfor bare begrenset betydning, fordi den ikke har behandlet alle typer kunstnere like grundig. Ulike kunstnere og kunstretninger har svært forskjellige rammevilkår i samfunnet, noe som ikke i tilstrekkelig grad drøftes i meldinga. Det innebærer at meldinga ikke dekker det behovet den var tiltenkt.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens hovedmål på kunstområdet: « å skape vilkår for at hele samfunnet skal kunne ta del i et levende og mangfoldig kunstliv », er en selvsagt forutsetning for at kunsten ikke skal være forbeholdt et fåtall av befolkningen og visse deler av landet. Kunsten og kulturen sees som en kilde til innsikt, utvikling og identitetsskaping hos enkeltmennesket, og forbindes med livskvalitet i dagliglivet.

       Disse medlemmer mener at det derfor er skuffende at kunstnermeldingen, når den endelig ble lagt fram, ikke i større grad definerer kunstens og kunstneres rolle i samfunnet. Kunstnermeldingen inneholder riktig nok en god gjennomgang av organiseringen og ulike administrative ordninger innenfor kunstområdet, men mangler visjoner og en vilje til å se på arbeidsvilkårene til kunstnerne, og forskjellene ulike kunstnergrupper imellom.

       Disse medlemmer viser til siste budsjettbehandling, B.innst.S.nr.2(1996-1997), da det bl.a. ble flertall for en økning av arbeidsstipendene til kunstnere med 5 mill. kroner og 31 mill. kroner ytterligere til kulturformål mot Arbeiderpartiets, Fremskrittspartiets og Uavhengige sine stemmer. Disse medlemmer er positive til de aller fleste av tiltakene som Regjeringen foreslår i St.meld. nr. 47 Kunstnarane (1996-97), men undrer seg over at 50 mill. kroner skal kunne strekke til alle forslagene. Dersom prioriteringen av f.eks nyutdannede, unge kunstnere skal være reell, må reduksjonen av kunstfagstipendene på 31 mill. kroner trekkes fra. Da gjenstår det 19  mill. « friske » midler som skal dekke: ny ordning med aspiranter ved kunstinstitusjoner, økt støtte til sceniske grupper, utvidet ramme for utstillingsstipend, økt ramme for innkjøp av billedkunst og kunsthåndverk fra samtiden, ny ordning for kunst og det flerkulturelle samfunnet, støtteordning for nyskapende prosjekt som gjelder bruk av informasjonsteknologi på kunstområdet.

       Disse medlemmer mener at staten har et klart ansvar for å skape rammevilkår som gjør det mulig for kunstnere å være yrkesaktive. I meldingen erkjennes det at markedet alene ikke er tilstrekkelig for å sikre vitalitet, nyskaping og mangfold på kunstområdet. Disse medlemmer vil peke på at det er uklart hvilke mål Regjeringen egentlig har, når den på den ene siden prioriterer unge, nyutdannede kunstnerne i forhold til arbeidsstipend, mens den samtidig ikke prioriterer ordninger for etablerte kunstnere, som f.eks videreutvikling av garantiinntektsordningen. Flere skal altså få hjelp i etableringsfasen som kunstnere, men når de så er etablerte, er staten ikke lenger like villig til å bidra for å opprettholde deres arbeidsmuligheter.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet er enig i nødvendigheten av både en kortsiktig og langsiktig oppbygging av kunstnerpolitikken. Når kunstnermeldingen i liten grad legger strategier, blir det nå lagt få nye byggesteiner til grunn for kunstnerpolitikken i framtiden. Det betyr etter dette medlem sitt syn at behovet for en ny kunstnermelding vil melde seg raskt igjen.

       Dette medlem mener med tanke på at den statlige deltakingen i finansiering av kunstområdet er et beskjedent beløp i et større samfunnsøkonomisk perspektiv, at det åpnes bekymringsverdige framtidsutsikter for kunstnerne når Regjeringen i St.meld. nr. 47 (1996-1997) påpeker at den statlige innsatsen på kunstfeltet vil være en del av en total prioritering. Selv om Regjeringen i kunstnermeldingen øker den statlige støtten til kunstnere, tyder disse signalene på at kunstnerne kan gå magrere tider i møte, dersom samfunnsøkonomien skulle forverres, eller at andre mer presserende oppgaver skulle bli aktuelle på Regjeringens politiske dagsorden. Statsminister Jagland la fram Regjeringens langtidsprogram for 1998-2001 (St.meld. nr. 4(1996-1997)) under hovedoverskriften: enerom til eldre, operaen må vente. Dette medlem vil fremheve at alle samfunnspolitisk tiltak må vurderes på selvstendig grunnlag, og ikke tilfeldig settes opp mot hverandre for å forsvare en politisk prioritering.

       Dette medlem vil i senere budsjettbehandlinger, komme tilbake til bevilgninger til de foreslått tiltakene i kunstnermeldingen, med tanke på å nå et nivå i rammevilkårene til kunstnerne, som gir kunstnerne tilfredsstillende arbeidsvilkår, og sikrer kunst som kan formidles og oppleves av folk i hele landet.

       Komiteen sine medlemer frå Høgre syner til sine særmerknader bak.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at kunstnermeldinga gir en grundig analyse av kunstens rolle i samfunnet. Staten har fremdeles en sentral rolle i å stimulere til et aktivt kunstliv og sørge for at kunstnerne har anstendige levekår.

       Dette medlem synes det er bra at det blir lagt vekt på kunstens selvstendighet og at kunst representerer et nødvendig og « annerledes » perspektiv på samfunns- og livsspørsmål. Det er imidlertid viktig å holde fast ved at de motsetningene som finnes når det f.eks. gjelder spørsmålet om kunsten som elite- og folkefenomen, kunstens isolasjon eller samfunnsnytte og om de mange syn på kvalitet, ikke skal forsones, verken i virkeligheten eller i kulturpolitiske dokumenter. Meldinga går for langt i verbalt å harmonisere slike motsetninger, jf. slutten av avsnitt 3.3 og 3.4.

       Dette medlem mener at det i meldinga blir lagt for lite vekt på at det er en god kunstnerpolitikk å styrke bruken av kunst ved å gi oppgaver og oppdrag til kunstnerne, ikke bare stipend og garantiinntekter. Med en økt bevissthet om estetisk kvalitet i de offentlige rom, er det mange som har oppdaget at kunstnerne har en unik kompetanse. Behovet for å skape arbeidsplasser for kunstnere dreier seg ikke bare om kunstnervelferd, men også om sentrale samfunnsverdier.

       Dette medlem viser til at det de seinere årene har vært lagt stor vekt på kunstformidling i den nasjonale kulturpolitikken. Skaping og formidling av kunst hører imidlertid uløselig sammen, noe meldinga ikke alltid gjør klart nok rede for.

       Dette medlem mener at det i diskusjonen om kunstens rolle er vanlig å enten ta til orde for dens egenverdi eller muligheten for å bruke kunsten som virkemiddel for å oppnå andre gode formål. I en postindustriell tid der « symbolproduksjon » på mange felt har avløst vareproduksjon, blir kunstnerisk kompetanse stadig viktigere. Det er spådd at multimedieindustrien i løpet av få år blir større enn bilindustrien i Japan, og mye av « råstoffet » til denne nye industrien er skapt av kunstnere.

       Dette medlem mener at det i et flerkulturelt samfunn som Norge, er viktig at tilgang til god kunst er en velferdsrettighet som må omfatte såvel gamle som nye landsmenn. Det må legges til rette for kunstnerisk utdanning og utfoldelsesmuligheter for alle.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa føre en kunstnerpolitikk som tar sikte på å gi kunstnerne flere oppdrag, bl.a. for å styrke den estetiske kvaliteten i offentlig miljø. »

       Komiteen sin medlem, representanten Arne Haukvik, meiner det er ein stor mangel at meldinga kom så seint at Stortinget fekk for kort tid til å arbeide med meldinga. Meldinga har vore førebudd i fleire år, er omfattande og er eit godt grunnlag for vidare arbeid. Den første kunstnarmeldinga (St.meld. nr. 41 (1975-1976)) kom for 20 år sidan. Etter dette har kunstnarpolitiske spørsmål vore drøfta i både proposisjonar og kulturmeldingane på 80-talet.

       Denne medlemen syner til at det er liten strid i kunstnarorganisasjonane om det meste av innhaldet i den nye kunstnarmeldinga. Meiningane i meldinga er gode, men er ofte sjølmotseiande og må derfor utgreiast betre.

       Denne medlemen har merka seg at meldinga slår fast at eit levande kunstliv er « ein vesentleg del av eit moderne velferdssamfunn » og er eit « viktig element i dagleglivet og dermed livskvaliteten ».

       Denne medlemen har vidare merka seg at meldinga slår fast at kunst er nyttig, kunst er noko vi treng som intellektuell stimulans, dei gode kunstnarane representerer eit stadig viktigare korrektiv til mammons ånd som svever over både regjering og samfunn.

       Denne medlemen er samd med departementet i at for at kunsten skal vere vital, må staten inn med fleksible verkemiddel, formulera dei overordna måla, gi retningsliner og stille middel til rådvelde.

       Denne medlemen meiner fylkeskommunane og kommunane i for stor grad brukar kunsttiltak som saneringspostar, noko som ikkje kan godtakast. Denne medlemen peikar på at det ligg ikkje føre god nok kartlegging om korleis kulturaktiviteten kan få betre kår i det regionale tiltakssystemet. Denne medlemen syner til at departementet opplyser at Kulturdepartementet og Kulturrådet skal få i gang slik kartlegging.

Riksteatret, Rikskonsertene og Riksutstillingene

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, viser til Innst.S.nr.127(1995-1996) om lokalisering av de tre R-ene, der flertallet i komiteen uttalte følgende:

       Flertallet vil peke på den viktige rolle de tre riksdekkende institusjonene har som formidlere og forvaltere av kompetanse. Det er derfor viktig at de tre R-ene kan utvikle nye nettverk og nye og bedre metoder for formidling, samtidig som en også videreutvikler egenproduksjon og samproduksjon med nasjonale, lokale og regionale institusjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik vil peke på at det har kommet til uttrykk en del misnøye fra regionalt og lokalt plan angående dårlig samordning og koordinering mellom de tre R-ene og lokale og regionale aktører og arrangementer.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at de tre R-ene bør samarbeide bedre med lokale og regionale institusjoner, organisasjoner og myndigheter enn tilfelle har vært til nå.

       Komiteens medlem representanten Arne Haukvik meiner at i det vidare arbeidet med dei tre R-ane bør det også bli innpassa høveleg plass for Black Box og Danse- og Teater Sentrum.

Samhandlingsmodellen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, støtter departementet i at de tar initiativ til å gjennomgå regelverksavtalen av 1978 sammen med organisasjonene, slik at avtalen blir mer i tråd med den utvikling som har funnet sted siden avtalen ble inngått. Flertallet regner med at Stortinget holdes orientert om dette.

Kvotefordelingen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er ikke engstelige for at kvotefordelingen vil forsvinne og kan ikke se at det er lagt opp til en slik endring i meldingen. Disse medlemmer viser til at siktemålet som er uttrykt i meldingen er å komme bort fra den automatikken som i dag i stor grad preger fordelingen. Med dette mener disse medlemmer at når en kunstner har sluttført stipendperioden eller er gått ut av garantiinntektsordningen, skal de ledige stipend/garantiinntektene ikke uten en konkret vurdering tilfalle den samme kunstnergruppen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik ser behovet for å løsne på et tilstivnet kvotesystem innenfor tildeling av bl.a. stipend og garantiinntekter, men er skeptiske dersom kvotefordelingen skulle forsvinne til fordel for en helt fri vurdering. En av betenkelighetene med å ta bort kvotesystemet, kan være at noen av kunstnergruppene som har størst behov for stipend/garantiinntekt, f.eks billedkunstnere/kunsthåndverkere, kan få dårligere arbeidsvilkår dersom billedkunsten ikke skulle være prioritert.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med kunstnerorganisasjonene vurdere kvotefordelingen bl.a. når det gjelder stipend og garantiinntekter nærmere. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i Norge tradisjonelt har vært et tett samarbeid mellom kunstnerorganisasjonene og Staten. Meldinga varsler ei justering av den såkalte « samhandlingsmodellen » som dels innebærer koordinering, dels en svekkelse av organisasjonenes innflytelse. Det er uklart hvor langt denne justeringa skal gå, og det er prisverdig at meldinga legger opp til en dialog framfor allerede nå å spikre fast ferdige ordninger.

       Dette medlem har merket seg at utvalget for stipend og garantiinntekter foreslås styrket og innstillingskomiteene i kunstnerorganisasjonene skal vurderes supplert med eksterne medlemmer. Dette har vakt uro i kunstnerorganisasjonene, og kan bety ei sterkere statlig styring. Det er viktig at disse komiteene innehar kunstfaglig kompetanse, og ofte vil denne finnes hos kunstnerne selv. Det kan imidlertid være grunn til å se nærmere på ei friere oppnevning, samtidig som man beholder kunstnerflertallet. I samtidskunsten ser man stadig oftere at kunstnere, enkeltvis og i grupper, arbeider innen flere kunstarter på samme tid. Dette tilsier at man bør vurdere muligheten av å oppnevne enkeltkunstnere på tvers av den kunstart de opprinnelig representerer - f.eks. over faggrenser som musikk/litteratur, dans/teater, teater/billedkunst.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa vurdere oppnevning av kunstnere fra tilgrensende kunstarter i forbindelse med oppnevning av utvalget for stipend og garantiinntekter. »

Unge, nyutdannede kunstnere/aspirantordningen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med departementet i at det vil være nødvendig å sette inn ekstra tiltak for unge nyutdannede kunstnere, og støtter derfor forslaget om at det fra 1998 blir etablert en aspirantordning der kunstinstitusjonene kan søke om støtte til tidsavgrensede aspirantstillinger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik mener at det, ikke minst dersom kunstfagstipendet blir fjernet, er viktig med ei økning av stipendene til kunstnere i etableringsfasen. Det framgår ikke av meldinga hvor mye som er tenkt avsatt til dette.

       Disse medlemmer er enig i at den foreslåtte aspirantordninga kan være et viktig og godt tiltak, men den er utilstrekkelig beskrevet, både med hensyn til hvilke institusjoner som kan tilby hospitantplasser og hvilke kunstnergrupper som kan dra nytte av det.

       Disse medlemmer støtter i prinsippet oppretting av en aspirantordning som en forsøksordning. Aspirantordningen må imidlertid klart være tilpasset kunstnernes behov, og ikke konkurrere ut mulige ordinære arbeidsplasser. For å vurdere virkningen av en slik aspirantordning, bør departementet legge fram en evaluering av ordningen for Stortinget i løpet av neste stortingsperiode.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet og representanten Arne Haukvik vil peke på at en aspirantordning som opprettes i forbindelse med en kunstnermelding, først og fremst må bidra til å øke kompetansen til den enkelte kunstner, og ikke være en skjult statlig subsidiering av arbeidsplasser som den enkelte kunstinstitusjon ellers ikke hadde hatt råd til.

       Komiteen sin medlem, representanten Arne Haukvik, stør framlegga om ei ny stipendieordning for unge nyetablerte kunstnarar, særleg innan dans, kunsthandverk og biletkunst og innføring av ei aspirantordning, slik at kunstinstitusjonane skal kunne søke om støtte til tidsavgrensa aspirantstillingar under føresetnad av at stillingane går til yngre kunstnarar.

       Denne medlemen er samd med departementet i at det er viktig å sette inn verkemiddel for dei unge etter at dei har fått utvikla kunstnargjevnaden sin under utdanning.

       Denne medlemen stør òg framlegget om auka støtte til frie grupper og den « monalege auken » av arbeidsstipend og stipendordningar som er retta mot unge/nyutdanna kunstnarar.

Garantiinntekter

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter forslaget om at en skal gjennomgå retningslinjene for stipend og garantiinntekter med sikte på å samordne regelverket. Disse medlemmer vil understreke at denne gjennomgangen må skje i nært samarbeide med statens utvalg for stipend og garantiinntekter og med kunstnerorganisasjonene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik vil peke på at selv om inntektssituasjonen for kunstnerne viser store variasjoner, både innen ulike kunstnergrupper og mellom kunstnergrupper, har kunstnerne som gruppe ikke bedret sine økonomiske vilkår siden 1980-tallet. Selv om de statlige ordningene har hatt en volumøkning, har samtidig veksten i antallet yrkesaktive kunstnere i samme tidsrom ført til at stadig flere skal dele de ulike stipend- og tilskuddsordningene. Målsettingen fra 1976 om at kunstnerne skulle få tilnærmet like levekår som andre yrkesgrupper, er ikke oppfylt, særlig når det gjelder f.eks billedkunstnere og kunsthåndverkere.

       Disse medlemmer mener at garantiinntekten har bidratt til at det er mulig for kunstnere å leve og bo utenfor Oslo. Statistisk sett er garantiinntekten geografisk sett mye bedre fordelt enn vanlige stipend. INAS-undersøkelsen (Rapport 96:1) viser at garantiinntektsordningen er økonomisk og kunstnerisk meget vellykket.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Arne Haukvik viser til at garantiinntektsordningen for kunstnere ble opprettet i 1979, nettopp for å sikre bedre arbeidsvilkår for kunstnere. Regjeringen uttaler at den er innstilt på å videreføre ordningen med garantiinntekter som en basisløyving for en grunnstamme kunstnere. I meldingen heter det:

       Med andre ord skal det norske samfunnet få så mange kunstnere som Regjeringen mener at vi til enhver tid har råd til i dette landet, uten at det samtidig er sagt noe om følgene et slikt kulturpolitisk tankesett får for bl.a rekrutteringsgrunnlaget til kunstnergruppen, kontinuitet i kunstproduksjonen, og kunstnernes rolle i samfunnet.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke foreslår noen vekst, men beholder dagens nivå i garantiinntektsordningen i kunstnermeldingen. Det innebærer at kunstnere som i dag beveger seg fra det å være nyetablert og over i de etablerte kunstnernes rekker i mange tilfeller har liten sjanse til å oppnå garantiinntekt selv om de er profesjonelt yrkesaktive et helt arbeidsliv. Disse medlemmer går inn for at garantiinntektsordningen skal bygges ut videre, særlig innenfor de kunstnergrupper som ikke har muligheter for ansettelsesforhold eller alternative inntektsmuligheter, spesielt gjelder det billedkunstnere, kunsthåndverkere, koreografer m.fl.

       Disse medlemmer vil komme tilbake med konkrete forslag til bevilgninger under de kommende budsjettbehandlinger.

       Når det gjelder garantiinntektene, vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik støtte forslaget om å opprettholde disse med regelen om avkorting. Disse medlemmer forutsetter imidlertid at revisjon av retningslinjene og revisjon av nye tildelingskriterier slik meldinga varsler, skjer i tett samarbeid med kunstnerorganisasjonene. En viss andel av garantiinntektene bør vurderes avsatt til tiårige langtidsstipend, slik Den norske Forfatterforening har foreslått gjennom mange år, og slik ordninga er i Sverige.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa vurdere om en viss andel av garantiinntektene bør avsettes til tiårige langtidsstipend. »

Stipend

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på viktigheten av at en ser på muligheten av å etablere egne stipendordninger for nyutdannede/unge kunstnere og at arbeidsstipendene i denne sammenheng økes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik støtter departementets forslag om å opprette en selvstendig stipendordning for nyutdannede, unge kunstnere. For at det skal bli en reell økning og en prioritering av denne kunstnergruppen, må denne stipendordningen være større enn det de unge kunstnere eventuelt taper på at kunstfagstipendene ble redusert i budsjettbehandlingen for 1997.

       Disse medlemmer vil understreke at en økning av arbeidsstipend til unge kunstnere, ikke må skje på bekostning av arbeidsstipend o.a. til de etablerte kunstnere. Reduseres stipendordningene til etablerte kunstnere, samtidig som det er få garantiinntekter som tildeles årlig, kan inntektsgrunnlaget for etablerte kunstnere forverres.

       Disse medlemmer støtter departementets forslag om å knytte arbeidsstipend til samme lønnstrinn som garantiinntekten. Det må også med jevne mellomrom vurderes om det er et godt nok forhold mellom antallet kunstnere og stipendene som er tilgjengelige, og de overordnede kunstpolitisk mål som er satt.

       Disse medlemmer støtter også forslaget om økning av utstillingsstipendene, og økte rammer til innkjøp av billedkunst og kunsthåndverk fra samtiden. Gevinsten er todelt, ved at kunstnerne får bedret sine inntektsmuligheter, og samtidig virker økning av utstillingsstipendene og innkjøpsordningen positivt i forhold til formidling av kunst. Det er på sin plass å peke på at de 50 mill. kroner som Regjeringen bebuder i kunstnermeldingen vanskelig kan rekke til alle de gode tiltakene som er foreslått.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen videreføre stipend til etablerte kunstnere på minst samme nivå som i dag. »

Kunstfagstipendiene

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at endringene i kunstfagstipendiene ble behandlet i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets medlemmer i kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen støttet forslaget om en reduksjon av kunstfagstipendiene fra undervisningsåret 1997/98.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik mener at det er dårlig samsvar mellom den evalueringa som departementet har gitt av kunstfagstipendenes betydning, og de konklusjoner som trekkes. Det er ikke noe holdbart argument for å fjerne/redusere dette stipendet at mange kunststudenter tar kunstutdanning i tillegg til annen høyere utdanning. Det er heller ikke grunn til å tro at en fjerning av ordninga med kunstfagstipend vil redusere antallet kunststudenter - det avgjøres av antall studieplasser.

       Disse medlemmer har registret at et argument mot kunstfagstipendiene, er at de både gis til studenter som får god inntekt etter endt utdanning, f.eks. grafiske designere, skuespillere og musikere - og til de mange som vil havne blant de lavtlønte. Imidlertid gjelder et sosialt argument vel så sterkt den andre veien: Kunstfagstipendet har uten tvil vært avgjørende for at mange unge uten velstående foreldre har våget å gå i gang med kunstutdanning. Dersom Stortingets flertall likevel vedtar å avskaffe kunstfagstipendiene, er det viktig at de foreslåtte arbeidsstipend for nyutdannede gir en reell kompensasjon både når det gjelder antall og størrelse.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa opprettholde kunstfagstipendiene. »

Eldre fortjente kunstnere

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik har merket seg at blant de statlige stipendiene blir stipend til eldre fortjente kunstnere foreslått avskaffet fra 1998. Dette må ikke forveksles med tidligere « æreslønn », men er en ordning som betyr mye for mange kunstnere som har hatt et langt aktivt virke og som ønsker å fortsette å skape eller utøve kunst etter pensjonsalderen, jf. høringsuttalelse fra bl.a. Norges kunstnerråd. Forslaget må derfor avvises.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa videreføre stipend for eldre fortjente kunstnere. »

       Komiteens medlem representanten Arne Haukvik meiner det er viktig med gode ordningar for « nye » kunstnarar, men vil peike på at det er fare for at dei eldre kjem i bakleksa og vert taparane, noko som ikkje kan godtakast.

Frie sceniske grupper

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, er enig i at støtte til frie sceniske grupper bør prioriteres i årene framover. Disse gruppene representerer et mangfold av sceniske uttrykksformer og er med på å skape nye og kreative uttrykksformer i scenekunsten. Sammen med de etablerte institusjonene danner de et helhetlig og variert tilbud på teaterfronten.

       Flertallet viser til at de frie sceniske gruppene i større grad enn de faste sceneinstitusjonene gir unge og nyutdannede skuespillere og dansere en mulighet til å få utfolde seg. Det er viktig at tiltak av denne type blir stimulert slik at de får videreutvikle seg, og slik at nye grupper kan komme til.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Arne Haukvik støtter departementets forslag om å øke tilskuddet til frie sceniske grupper. For å øke turnémulighetene for frie grupper, bør det åpnes muligheter for at de frie sceniske gruppene, ved siden av å få støtte til drift, også kan få tilskudd til turnévirksomhet. Det finnes noen muligheter i dag, f.eks. gjennom samarbeid med Riksteatret/Rikskonsertene og enkelte fylkeskommuner, men dette er ikke tilstrekkelig til å bidra til at folk i hele landet skal få mulighet til å oppleve den kunsten de frie sceniske gruppene produserer. Fordi dansen er en ung kunstform i Norge, bør dansegrupper prioriteres i forhold til turnéstøtten. Det bør legges vekt på å finne fram til gode samarbeidsformer med regionale og lokale myndigheter, institusjoner og organisasjoner, og viktige medspillere som de tre R-ene, regionale institusjoner o.l. En styrking av de regionale kulturinstitusjonene, vil være et viktig bidrag til samarbeid mellom frie sceniske grupper, de tre R-ene og regionene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere en turnétilskuddsordning for de frie sceniske gruppene. »

Kunstnersentrene

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Arne Haukvik mener at kunstnersentrene har en viktig funksjon når det gjelder å opprettholde en mangfoldig kunstformidling i Norge, både ved at de er kunstnerstyrte, og med sitt ansvar for å vise kunstuttrykk uten å ta kommersielle hensyn.

       Disse medlemmer vil peke på Innst.S.nr.115(1992-1993), der flertallet mente at en omlegging av finansieringen av kunstnersentrene ikke måtte sette driften av disse sentrene i fare, og ba departementet vurdere nødvendige tiltak som sikret driften, før eventuell endret finansiering ble iverksatt.

       Disse medlemmer viser til at formidling av billedkunst og kunsthåndverk ikke er sikret i lov, slik som f.eks litteraturformidling er gjennom bibliotekloven.

       Disse medlemmer mener at en overføring til det generelle rammetilskuddet til fylkeskommunene, uten at det ligger spesielle forpliktelser til å opprettholde kunstnersentrene, kan sette kunstnersentrene i en usikker posisjon. Fylkeskommunenes og kommunenes oppgaver har økt radikalt både i mengde og omfang. Bl.a. med tanke på de store helsereformene og de lange helsekøene, økte utgifter og manglende bevilgninger, mener disse medlemmer at tiden ikke er moden for å legge bevilgningene til kunstnersentrene inn i rammeoverføringene til fylkeskommunene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen opprettholde og bekrefte statens ansvar for kunstnersentrenes viktige rolle i kunstformidlingen på lokalt og regionalt plan. »

Kunst og det flerkulturelle samfunnet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det virker som om det er relativt få kunstnere med innvandrerbakgrunn som gjør seg gjeldende i det norske kunstliv. Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning riktig at det settes inn spesielle tiltak for å bedre på dette.

       Disse medlemmer viser til at kunstnere med andre kunstuttrykk enn de som blir anerkjent i den europeiske tradisjonen, har vanskeligheter for å nå opp i den relativt harde konkurransen om offentlige midler.

       Disse medlemmer er enig med departementet i at dette må bety at departementet i årene som kommer, i samarbeid med kulturinstitusjonene og kunstnerorganisasjonene, må satse på tiltak som stimulerer til likestilling for profesjonelle kunstnere med innvandrerbakgrunn i kunstlivet, og sikre at disse får likeverdige muligheter til å være virksomme som kunstnere. Disse medlemmer støtter departementet i at de skal arbeide for at det blir skapt større aksept og forståelse for ikke vestlige kunstuttrykk i Norge og stimulere til større tverrkulturelt samarbeid i utviklingen av ny samtidskunst.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik mener det er prisverdig at meldinga legger vekt på tiltak som kan gjøre Norge reelt flerkulturelt også på kunstens område. Det er viktig at kunst- og kulturinstitusjonene avspeiler et flerkulturelt samfunn og gjøres tilgjengelig for et bredere publikum. Det er også viktig at kunstnere med innvandrer-/minoritetsbakgrunn får anledning til å utvikle sin kunst innenfor storsamfunnets rammer. Disse medlemmer er imidlertid svært skeptisk til punktet som gjelder øremerking av midler til spesifikke etniske grupper. Dette kan lett føre til « eksotifisering » av enkelte kunstnere og kunstuttrykk på bekostning av en kvalitetsvurdering som også på dette feltet må legges til grunn, både for kunstnerisk produksjon, formidling og evaluering. Det kan imidlertid være riktig å bruke kunst- og kulturuttrykk fra ulike kulturer som middel til integrering, men dette må ikke blandes sammen med de allmenne, faste støtteordninger for profesjonell kunst.

Kunst og barn og unge

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, viser til Innst.O.nr.95(1996-1997) hvor flertallet gikk inn for å lovfeste musikk/kulturskolene i grunnskoleloven.

       Flertallet vil understreke viktigheten av å gi barn og unge i hele landet mulighet til å møte og forholde seg til kunst, og skape noe selv. Når det gjelder kunst og barn og unge, kan det være aktuelt med tiltak som har to ulike siktemål: det ene gjelder barn og unges møte med kunst, det andre gjelder barn og unges egenaktivitet. For å sikre at det ikke bare er barn og unge som vokser opp i de store byene som får et privilegium, er det viktig at staten ser sin rolle i det å bidra til å etablere og opprettholde institusjoner i regionene, og gi rammevilkår og arbeidsvilkår slik at kunstnere har mulighet til å etablere seg og fungere som kunstnere i hele landet. Flertallet mener at kommunene selvsagt også har ansvar for å bidra til den offentlige innsatsen når det gjelder barn og unge, men staten må tydeligere vise vilje til å være med på å hjelpe fram ulike tiltak og ordninger.

       Komiteens medlem representanten Arne Haukvik meiner at kunst- og kulturskolane bør satse på kunstnarar som formidlarar av kunstnarlege verdiar.

Statens kunstfond

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, har registrert at det er diskusjon om navnet Statens kunstfond er det riktige for et eventuelt nytt faglig administrativt organ. Flertallet vil foreslå at dersom en samordning av fondene blir en realitet, bør en finne fram til et navn som fanger opp at fondet har flere bidragsytere.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med departementet i at det er behov for å gjennomgå de ulike statlige fondsordningene som i dag eksisterer, med tanke på å samle de administrative og forvaltningsmessige oppgavene.

       Disse medlemmer støtter derfor departementets forslag om en slik gjennomgang med tanke på å samle forvaltningen av de ulike fondene under Statens kunstfond.

       Disse medlemmer vil understreke at Statens kunstfond er en samlebetegnelse for en administrativ enhet som skal forvalte flere fond og ordninger. Disse medlemmer vil peke på at det ikke er tale om å gjøre om eller slå sammen eksisterende fondsmidler til en pott med de lovendringer dette vil kreve.

       Disse medlemmer mener at forslaget om en samlet fondsadministrasjon er et ønske om en enklere og bedre administrasjon og forvaltning. I dag er dette fordelt over fire administrative enheter, noe som en anser er tungvint og ressurskrevende.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det må gjøres en grundig vurdering av forslaget om et Statens kunstfond, og støtter dermed forslaget til Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik mener at forslaget om et Statens Kunstfond ikke er begrunnet godt nok i meldingen, til at disse medlemmer kan slutte seg til forslaget uten videre. Disse medlemmer ser imidlertid det praktiske ved å samle alle ulike tilskuddsordninger til enkeltkunstnere/grupper på ett sted, under en felles paraply. Disse medlemmer er allikevel ikke overbevist om at en administrativ samling av de ulike tilskuddsordningene, fond. o.l., utelukkende vil virke til fordel for kunstnerne. Det er heller ikke dokumentert i meldingen at et kunstfond rent administrativt vil få noen ressursmessige positive konsekvenser.

       Disse medlemmer vil understreke at samordning av de ulike kunstfondene, ikke samtidig må føre til økt byråkratisering og en økt sentralistisk søknadsbehandling. Det er også viktig at en felles administrasjon ikke fører til økt makt til det administrative forvaltningsnivået, på bekostning av de kunstfaglige vurderingene. En slik felles paraply for de ulike kunstfondene, må heller ikke bli en direkte overbygning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjøre en grundigere vurdering av forslaget om en samordning av de ulike kunstfondene til et administrativt fond. Det må gjøres i nært samarbeid med de involverte kunstfondene og kunstnerorganisasjonene. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Regjeringa legger opp til ei sterkere styring av de såkalte « frie » stipend og garantiinntekter for å oppnå fleksibilitet og å kunne sette inn en ekstra innsats på kunstområder der det er ønskelig. Dette medlem vil sterkt understreke at slike prioriteringer ikke bør underlegges en direkte politisk styring, men foretas på kunstfaglig grunnlag. Ikke minst derfor er det viktig at et evt. nytt faglig-administrativt organ (kunstfond) ikke får en direktoratstatus.

       Dette medlem mener at forslaget om å opprette et nytt organ for fordeling av stipend, garantiinntekter m.m. bunner i et klart behov for samordning av en rekke ulike eksisterende sekretariater. Dersom dette hadde vært å forstå som et rent administrativt tiltak for å spare søkerne for ekstraarbeid og frigjøre midler som i dag blir brukt til dobbelt administrasjon, ville forslaget vært ukontroversielt. Imidlertid antydes det i meldinga at det nye organet også skal ha forvaltningsmessige oppgaver og at opprettelsen ses i sammenheng med en sterkere kulturpolitisk styringsvilje.

       Dette medlem mener at et kunstfond som gjennom sine tildelinger skal foreta kulturpolitiske prioriteringer, bør være plassert « på armlengdes avstand » fra politisk myndighet, jf. f.eks. den britiske Arts Council-modellen. Her bør fremdeles synspunktene fra Stortingets kirke- og undervisningskomité, Innst.S.nr.132 (1984-1985) være retningsgivende. Her heter det bl.a.:

       Dette medlem mener at en administrativ samordning må i minst mulig grad gå ut over muligheten for å søke støtte fra flere ulike fondsordninger, som til enhver tid vil preges av ulike kriterier og prioriteringer, betinget av fondsstyrenes sammensetning.

       Dette medlem har merket seg at det i meldinga foreslås at enkelte av de støtteordningene som i dag forvaltes av Norsk kulturråd, skal legges inn under det nye organet. Dette kan gi en klarere ansvarsdeling mellom kunstfondets innretning mot enkeltkunstnere og Kulturrådets ansvar for prosjekter og formidling. Det slås også fast at en avklaring vis-à-vis de tre R-er er ønskelig. Dette medlem vil foreslå at man gjennomfører en arbeidsdeling etter følgende hovedprinsipp: R-enes ansvar er primært formidling, men med en del egenproduksjon. Kulturrådet skal drive med forsøk og utvikling innen både skapende kunst og kulturformidling. Kunstfondet har ansvar for alle faste støtteordninger til enkeltkunstnere.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Et eventuelt nytt fagligadministrativt organ (kunstfond) må ikke få direktoratstatus. »

Kunstsamkvem med utlandet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Arne Haukvik vil peke på at organiseringa av presentasjon av norsk kunst i utlandet er sporadisk og mangelfull, og at de problemer som i sin tid ble påpekt av « Knut Berg-utvalget » langt fra har funnet sin løsning.

       Disse medlemmer mener at Kulturdepartementet, som disponerer midler til presentasjon av utenlandsk kultur i Norge, må i sin satsing på det flerkulturelle Norge, revurdere sine prioriteringer av disse midlene. Disse midlene må i langt høyere grad enn i dag benyttes til å invitere kunstnere fra nye landsmenns hjemland.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Midler til presentasjon av utenlandsk kultur i Norge må i høyere grad enn i dag benyttes til å invitere kunstnere fra nye landsmenns hjemland. »

Kunst år 2001 - mål og virkemiddel

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at den innsatsen som bebudes i meldinga skal gjelde fram til år 2001, før den store kulturpolitiske offensiven fram mot år 2005 som er varslet i Regjeringas langtidsprogram. I denne første perioden skal en rekke virkemidler reforhandles, justeres, omlegges og effektiviseres. I denne sammenheng er det viktig å understreke at effektivisering ofte krever ekstra ressurser i en overgangsfase. Fjerning av kunstfagstipend, små bevilgninger til de nye kunsthøgskolene og marginaliseringa av kunst- og håndverksfagene i den nye lærerutdanninga er aktuelle eksempler på at ulike tiltak ikke er samordnet og i verste fall motarbeider hverandre.

       Dette medlem mener at det fra Regjeringas side er lagt stor vekt på at kunstnermeldinga innebærer tilskudd på 50 « friske » mill. kroner årlig. For det første er en vesentlig del av denne summen midler som er « inndratt » gjennom bortfallet av kunstfagstipend under KUFs budsjett. For det andre er dette et svært utilstrekkelig beløp både sett i lys av de ulike ordningene som foreslås, og at omlegging, som nevnt, krever ressurser.

Andre aktuelle tiltak

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til meldingen der det står som følger:

       Disse medlemmer viser til at flere av de tiltak som er omtalt i meldingen bidrar til at kunstnere kan bosette seg og produsere sin kunst i hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik mener at det også regionalt og lokalt er muligheter for å bidra med tiltak som kan ha positiv virkning for kunstlivet og kunstnerne, og samtidig sikre at kunstnere har mulighet for å bosette seg og virke som kunstnere i hele landet.

       Disse medlemmer viser til at de fleste tiltak direkte overfor kunstnere i stor grad er et statlig ansvar. Disse medlemmer vil understreke betydningen f.eks. garantiinntektsordningen og til en viss grad arbeidsstipendiene har for å muliggjøre at en kunstner kan leve av å produsere sin kunst.

       Disse medlemmer vil peke på betydningen av å sikre kunstnere arbeidsmuligheter også utenfor de store byene. En kunstner representerer en arbeidsplass i distriktene, og formidlingen av kunsten bidrar til at flere arbeidsplasser er mulig innenfor kunstområdet. Også den nye offensiven i skoleverket i forhold til estetiske fag, underbygger behovet for at kunstnere skal kunne virke i lokalmiljøene. Her kan SND bidra positivt til å muliggjøre det å etablere seg som kunstner i distriktene. Disse medlemmer vil også peke på at fylkeskommunenes næringsavdelinger aktivt bør prioritere å finne fram til regionale måter å støtte kunstnere som ledd i næringsutvikling.

       Disse medlemmer viser til at kunstnermeldingen ikke opererer med et kunstnerbegrep som inkluderer folkekunstneren, dvs. den skapende kunsthåndverkeren som bevisst arbeider ut fra røtter i folkelig tradisjon.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere flere stipend til folkekunstnere. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er positivt at denne meldinga, i forhold til tidligere kunst- og kulturmeldinger, vektlegger frilansernes situasjon. Statistikken viser at stadig flere kunstnere befinner seg innen denne kategorien, også når det gjelder de utøvende. Derfor er det riktig og viktig å foreslå at flere stipender og prosjektmidler kanaliseres mot denne gruppa.